Så hvorfor slektsforskning, og hvorfor nå? Jeg har vært vagt interessert lenge, nok til å registrere meg på MyHeritage, for eksempel, men ikke nok til å legge ned mye tid – eller penger, MyHeritage er dyrt! Men så døde pappa i fjor, alt for tidlig og alt for brått, og for det første førte det til et sterkere personlig behov for å dokumentere og finne forbindelser og for det andre er det plutselig jeg som er forvalter av den grenen av slektstreet (han var enebarn) og av bilder og dokumenter som er blitt tatt vare på.

Det er ikke en unik historie på noen måte at det skal et dødsfall til før man får det travelt med å få nedtegnet alt av kunnskap som bare finnes i hodene til familimedlemmer. Jeg og pappa har skullet gå gjennom eskene med bilder og dokumenter fra mine besteforeldres hus siden bestefar døde i 2009, men det har alltid blitt utsatt. Nå er det for sent å gjøre det sammen med pappa, men jeg skjønner at jeg må benytte sjansen mens mamma og andre fra generasjonene over meg er i live og kan hjelpe meg med å identifisere personer på bilder og bidra med minner, enten det er enkle fakta som hvem som er født hvor og var barn av hvem, eller personlige historier som kan levendegjøre personene på bildene.

Egentlig startet jeg med en mye enklere oppgave. Pappa hadde begynt på en slags selvbiografi, han har skrevet om barndommen og studietiden, og har lagt inn datoer og stikkord for årene etter det. Det hadde det jo vært morsomt å få lagd en bok av, tenkte jeg, men den vil bli mer interessant om jeg kan finne illustrasjonbilder, ikke bare i våre personlige album, men gatebilder fra Oslo på 60-tallet, for eksempel. Så jeg begynte med å søke i Digitalt Museum. Så kom jeg på at pappa i alle fall hadde en konto på MyHeritage og at han hadde brukt noe tid på å bygge opp familietreet sitt, så da måtte jeg nesten gjenopplive min egen konto fra 2015. Desverre er MyHeritage en av de mest frustrerende ressursene å bruke som nybegynner, for det er så veldig lite du får tilgang til uten å betale abonnement. Vel, jeg tenkte jeg får da i alle fall få hentet ut det som finnes allerede, så jeg bet i det sure eplet og betalte. Men bare for den billigste abonnementstypen, så fortsatt får jeg varsler om «Smart matches» som når jeg klikker på dem tar meg til «vil du ikke gi oss litt mere penger»-siden. Jeg er i utgangspunktet tilhenger av at folk skal få betalt for jobben de gjør, så jeg er ikke motstander av betalte tjenester, men jeg må innrømme at jeg synes MyHeritage er urimelig dyrt. Dessuten finnes det mange alternativer som kanskje er vel så bra, ikke minst er vi heldige i Norge med at alle de offentlige arkivene er gratis tilgjengelig.

Jeg er også heldig i at flere i slekten har brukt tid på å forske før meg. Jeg har et stensillert dokument fra 1973 med transkriberte husmannskontrakter og familieoversikter fra Libæk, gården bestemor (farmor) kommer fra. Vi har en hel bok med oversikt over flerfoldige generasjoner av min morfars familie (Norum) som en ivrig slektning lagde for kanskje 30 år siden. Flere slektninger har også lagt inn familetrær på MyHeritage og FamilySearch (og kanskje flere steder, å sjekke det er en av oppgavene jeg har på arbeidslisten). Fordelen med det er at når du får en match på en slik side kan du knytte inn den informasjonen andre har lagt inn og dermed plutselig ha navn og datoer for en drøss mennesker. Riktignok er det alltid fare for at ting er lagt inn feil, så det er opp til deg selv å verifisere i den grad det er mulig (ordentlige slektsprogrammer har også muligheten for å koble kilder til opplysninger, så om de du kopierer fra har gjort det, letter det selvsagt verifiseringsjobben).

Det kan være vanskelig å vite hvor man skal starte, men jeg har i alle fall bestemt meg for først å fokusere på å finne i primærkildene de opplysningene jeg allerede har, så langt det er mulig. Dermed har jeg startet med å lete etter beste- og oldeforeldregenerasjonene i kirkebøkene. Før i tiden hadde jeg måttet reise til f.eks. Statsarkivet på Hamar for å se på microfilmbilder, før det igjen kanskje oppsøkt den aktuelle kirken og bladd meg gjennom faktiske bøker, nå er arkivenes microfilm digitalisert og tilgjengelig fra godstolen hjemme. Faktisk er kirkebøkene i stor grad indeksert/transkribert, så du kan til og med søke på dine slekningers navn og finne dem på den måten.

Jeg begynte med bestemor og bestefar (farmor og farfar) og deres foreldre og besteforeldre, og så langt har jeg funnet alle jeg lette etter, både dåp (og dermed fødsel), konfirmasjon, vielse og død. Siden jeg hadde fødsels- og dødsdatoer å gå ut fra og visste hvor de bodde kunne jeg gå rett inn på riktig bok og år og ganske enkelt finne riktig side. Om du lager deg en bruker på Digitalarkivet kan du legge treffene dine til en liste som du deretter kan få generert som PDF du kan laste ned, som har scannet bilde av den aktuelle siden med referanser til hvor de er fra:

Jeg har altså planlagt å jobbe meg gjennom det som er kjent i eget tre først. Det er to hovedgrunner til det, for det første vil jeg knytte alle fakta jeg har «arvet» til primærkilder, for det andre er det en treningssak å lese gammel håndskrift. Det er MYE lettere å lese når jeg allerede vet sånn ca hva det står. Det er også mye lettere å lese kirkebøkene jo nærmere vi kommer egen tid, jo eldre de er, jo verre, så derfor gir det mening å jobbe seg bakover.

Parallelt tester jeg ut forskjellig programvare for å lagre opplysningene, og ikke minst for å dele dem. Riktignok er det i høyeste grad for egen del at jeg driver med dette, men om andre kan ha glede av det også er det en bonus man ikke skal kimse av. Følg med her!