Spare – Prince Harry

Mirthful Leave a comment

Vel, vel. Jeg fikk et innfall og reserverte Spare på biblioteket og når jeg fikk beskjed om at den kunne hentes, tenkte jeg «Ja, ok, hvorfor ikke?» og nå har jeg altså lest den. Og jeg vet ikke om jeg skal si så veldig mye om boka i seg selv, annet enn at den var mer engansjerende enn jeg hadde ventet, selv om jeg må innrømme å ha skummet meg gjennom det meste av militærkarrieren til Harry (jeg hater krig av alle mulige andre grunner, selvsagt, men det er også bare gudsjammerlig KJEDELIG). Jeg kan også si som en slags discalimer at jeg er team Harry&Meghan snarere enn team RestenAvTheWindsors, i den grad jeg mener noe om det hele. Jeg har aldri vært noe videre interessert i «kjendisstoff» eller «kongestoff», så jeg har sikkert (heldigvis) gått glipp av en hel del både positivt og negativt om begge parter, men du skal ikke være veldig «woke» for å se at omtalen Meghan (og dermed også Harry) har fått har hatt undertoner – for ikke å si overtoner – av rasisme (og jeg er generelt ganske woke, kan du si, mer enn woke nok for det, i alle fall) og har vært av en annen natur enn det resten av gjengen har vært utsatt for.

Denne boka stiller selvsagt Harry i et bedre lys enn både William og Charles og, vel, stort sett alle andre, selv om det også er tydelig at han har tenkt at «nå skal jeg fortelle absolutt ALT så har de ikke noe mer å avsløre», og dermed har med en god del episoder som man kanskje i en normal situasjon ville vært tilbøyelig til å feie under teppet. Men å være kongelig, og særlig å være kongelig i Storbritannia, og ikke MINST å være Dianas sønn, det er ikke en normal situasjon. Jeg tror jeg tør gå så langt som å si at verken Harry eller William noensinne har opplevd det vi kan kalle en «100 % normal situasjon». Selv når de slapper av sammen med folk de stoler på er det alltid en viss fare for at bak nærmeste busk ligger en paparazzi (eller «pap», som Harry kaller dem). Boka starter med Dianas død og det er faktisk helt hjerteskjærende å lese den tolv år gamle guttens perspektiv.

Og det er det interessante med boka: Sladderpressen, spesielt den britiske sladderpressen, den helt komplett nådeløse jakten på et scoop, og ikke minst det sykelige avhengighetsforholdet kongehuset og pressen har til hverandre. For «kongelighet» er en popularitetskonkurranse, og kanskje trekker vi ikke fram guillotinen om vi bestemmer oss for å kvitte oss med de kongelige i dag, men til gjengjeld føles kanskje muligheten for at folket går lei og erklærer republikk større enn den gjorde for 100 eller 200 år siden. Og ikke bare må «kongehuset» holde seg populært, innad i rekkene er det viktig å være den «folkekjære», det gjør din posisjon tryggere og ditt handlingsrom større. Og om du lekker den lille historien om et familiemedlem som har tråkket i salaten lar kanskje pressen være å grave i den episoden du selv var involvert i nylig. Det er oppskriften på giftige forhold. Legg til den helt syke kongelige-men-også-britisk-overklasse-avstanden til egne barn, og det er jo ikke veldig overraskende at de ikke blir heeelt normale og veltilpassede individer.

Sånn sett har boka bare overbevist meg mer om det jeg allerede mente, nemlig at vi bør avskaffe monarkiet. For vår egen del? Sure. Men minst like mye for de kongelige sin del. Som min favorittpodcaster Michael Hobbes sier det: Det er et brudd på de kongeliges menneskerettigheter å fortsette med monarkiet. Så, ja, jeg er team Harry&Meghan, men egentlig er det bare tapere i denne kampen.

Det sagt, det er selvsagt uendelig mange mennesker i verden det er mer synd på enn Prins Harry & Co. Men ville jeg byttet mine dagligdagse bekymringer for renter, prisøkning og sviktende velferdssystem mot Harrys liv i et gullbur under konstant overvåkning? Hell, no.

Jeg skal neppe lese flere kongelige selvbiografier, eller biografier for den saks skyld, i alle fall ikke om noen som ikke døde for mer enn 100 år siden. Men jeg tror jeg skal høre gjennom You’re Wrong About sine Diana-episoder på nytt (de anbefales! Vel, hele podcasten anbefales, i alle fall fram til Mike flytter til et downtown hotel). Og hvis du har vært nysgjerrig på Spare så vil jeg faktisk anbefale å sjekke den ut, den er interessant.

(Jeg kan også anbefale artikkelen i The New Yorker av Harrys «spøkelsesforfatter» om prosessen med boka.)

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Litt statistikk

Mirthful Leave a comment

Vi er et godt stykke over halvveis i 2023, så jeg er vel på overtid med en liten «så, hvordan går det med lesemålene?»-status. Når det gjelder antall bøker og antall sider går det rent fram strålende:

Skjermdump fra The Storygraph som viser at jeg har lest 87 av målet på 100 bøker og 21,471 av målet på 30,000 sider.

Når jeg kikker på statistikken for det jeg har lest blir jeg kanskje ikke fullt så imponert. Geografisk spredning er, vel, den kunne vært værre:

Pie-chart som viser at jeg har lest omtrent like mange forfattere fra hver av Norge, Storbritannia og USA, men også noen fra Danmark, Nederland, Frankrike, Polen, Syria, Taiwan og Japan.

Men statistikken for «færre gamle hvite menn (og kvinner)» er mer nedslående:

Pie-chart for Author Race med bare to variabler, white og BIPOC, der sistnevnte bare er et ganske lite paistykke.

Ser jeg på tallene bak er det 90 % hvite forfattere.  Det blir bittelitt bedre om jeg ser på tallene for ja/nei-kolonnen jeg la til i fjor for om en forfatter hører til en minoritetsgruppe på noen som helst måte, inkludert ikke-hvit, funksjonsnedsettelse og LGBTQ+. 22 % har ja på det spørsmålet. Som jo levner rom for forbedring, skal vi si det sånn? Det hjalp jo selvsagt ikke at jeg brukte sommeren på å (gjen)lese L. M. Montgomery. Vel, litt av poenget med en status sånn ca på halvveien er jo muligheten for å endre kurs en smule. Jeg får prøve å være litt mer bevisst på det når jeg plukker opp bøker i årets siste fire måneder.

Foreløpig fasit på antall bøker vi eier er 3083, men da har jeg ikke fått registrert de som står på ungenes rom (utenom de som var registrert fra før) og jeg mangler også å gå gjennom hobbyrommet (men det dreier seg vel ikke om mer enn en 20-talls bøker). I tillegg har vi noen få på hytta og en liten hylle hos svigers. Så vi kan fort regne med noen hundre til. Jeg holder fortsatt på å legge inn info om forfatterens opprinnelse osv, så før eller senere kan jeg dele litt statistikk på det også.

Skeivt ut: Reiser i homofobiens land – Pål Vegard Hagesæther

Mirthful Leave a comment

Skeivt ut kom ut i 2017, og jeg husker ikke hvor jeg hørte om boka, men den dukket nylig opp i «to-read pile»-visningen i Storygraph (en av de tingene jeg virkelig liker med Storygraph er at de viser fem tilfeldige titler fra de bøkene du har markert som «to read» på forsiden, der Goodreads bare viser de tre du sist la til), og jeg fikk det for meg å sjekke om biblioteket hadde den, og det hadde de.

Premisset for boka er interessant, Hagesæther reiser til seks land der forholdene for skeive er blant de dårligste i verden og snakker med folk som faller inn under LGBTQ+-paraplyen. Han intervjuer også politikere og lokale medier, noen positive, noen svært negative.Og jeg følte forsåvidt at jeg ble litt klokere av å lese boka, noen innblikk i livene til skeive rundt om i verden skader jo ikke, liksom. Men… jeg synes vel kanskje ikke egentlig at den var noe særlig godt skrevet uten at jeg har noe konkret å sette fingeren på. Den var bare… uengasjerende?

Ja, og så var det noen litt merkelige formuleringer her og der, særlig når forfatteren (som selv er homofil, men cis) skriver om transfolk. Jeg reagerte for eksempel på dette avsnittet:

Jeg havner i prat med den kenyanske aktivisten, som er oppglødd etter paneldiskusjonen og visningen av en musikkvideo fra Kenya som han er med i.
Så du definerer deg som en transperson? spør jeg prøvende, og tror jeg vet at svaret er ja på bakgrunn av det han sa i debatten. Men det viser seg at jeg har misforstått.
– Nei… Jeg regner meg som en homofil mann med et flytende kjønnsuttrykk, forklarer kenyaneren.
Etter den pinlige utvekslingen puster jeg lettet ut da vi etter 45 minutter er fremme i Kabalagala.

(Side 40-41) Jeg mener, om du har så lav terskel for «pinlig» er kanskje ikke undersøkende journalist jobben for deg? Hadde han nå en gang fulgt opp med «så lærte jeg å ikke legge ord i munnen på folk og heller stille åpne spørsmål» hadde det i alle fall vært noe leseren kunne tatt med seg fra teksten, men Hagesæther går rett videre til å fortelle om Kabalagala og vi hører aldri mer om «den kenyanske aktivisten» (som vi forøvrig heller ikke hører om FØR dette avsnittet, så vidt jeg klarte å få med meg).

Litt senere blir en transmann beskrevet som at han jevnlig skjuler «den struttende magen sin bak en hvit skjorte med slips». Jeg måtte bla både fram og tilbake i boka for å finne ut om det sies at han er gravid, for det er vitterlig den eneste sammenhengen jeg noensinne har hørt «den struttende magen». Og det er da virkelig ikke magen transmenn flest føler behov for å skjule, eller har jeg misforstått noe fundamentalt?

Såeh. Jeg sier ikke at du ikke bør lese Skeivt ut, men det er mest fordi det finnes fortsatt alt for få norske bøker om skeive.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

A Degree of Mastery – Annie Tremmel Wilcox

Mirthful Leave a comment

Jeg har ingen anelse om når og hvor jeg kjøpte denne boka. Mest sannsynlig har jeg funnet den i bøker-om-bøker-avdelingen i et eller annet antikvariat, i alle fall har noen skrevet £8 på endepapiret foran i boka, så da kan vi vel anta at det var det jeg betalte. Jeg gjenoppdaget den når jeg ryddet og registrerte bøker tidligere i år, og flyttet den fra sin faste hylleplass (sammen med de andre bøker-om-bøker-bøkene) til et sted jeg ville huske å lese den.

Annie Tremmel Wilcox forteller historien om hvordan hun ble lærling hos Bill Anthony, en ekspert på reparasjon av gamle bøker som hadde blitt headhunted til stillingen som sjefskonservatør ved The University of Iowas nystartede «Center for the Book». Hun forteller billedlig om selve konservatorjobben og om det nærmest spirituelle ved denne typen lærlingeskap. Det er åpenbart at både hun og hennes kolleger har en respekt for bøker som noe mer enn bare en nyttig bærer av tekst. Men fokuset i alle reparasjonene hun beskriver er å gjøre det mulig for framtidige lesere å håndtere og lese boka.

I’ve seen fine leather bindings put on books in such a way that to open the book to read them would break the cover. It seems pointless to me to put a cover on a book that isn’t reader friendly. That makes them art objects. But maybe I feel this way because I was a reader of books long before I became a binder. (Side 122)

Som leser selv er dette tanker jeg kan si meg enig i. Og jeg har heller ingen problemer med å anerkjenne den jobben Wilcox og andre konservatorer gjør som viktig for, vel, kulturarven. Du kan lese Dickens julefortelling på e-leseren din og få utbytte av historien, men å lese førsteutgaven, som Dickens selv overså produksjonen av og derfor nesten helt sikkert har håndtert alle kopiene av, er en helt annen opplevelse. Det samme gjelder Whitmans Leaves of Grass, som er Wilcox’ eksempel:

Implicit in conservation, on the other hand, is the belief that the medium is part of the message that a book which looks and feels and operates exactly like the original conveys something to the reader which the same thing in another format does not. It is safe to say that a person holding a copy of Walt Whitman’s first edition of Leaves of Grass–an edition Whitman personally helped set the type for–experiences the poems differently than he would reading a microfilmed copy of it. Or that a person reading the first edition of The Origin of Species would have a different feeling for the context it came from than he would if he were reading a modern paperback edition. (Side 192)

Men det gjelder også mindre berømte, mindre prestisjetunge, mindre forseggjorte bøker. Å kunne lese en bok fra 1800-tallet sånn som den framsto for samtidige lesere vil alltid tilføre en dimensjon som en pocketbok eller en ebok aldri kan, samme hvor praktiske de er i dagliglivet.

Wilcox skriver fra minnet, men hun bruker også egne dagboksnotater, avisartikler og tekster fra utstillinger hun var med på å arrangere i teksten, og det både beriker teksten og gjør det hele mer interessant å lese fordi det bryter opp og skaper variasjon. Sitatene over er henholdsvis fra dagboksnotater og fra en forklarende tekst fra utstillingen «Saving Our Books and Words».

A Degree of Mastery er en flott liten bok, som definitivt hører godt hjemme i min bøker-om-bøker samling. Men mer enn noe annet fikk den meg til å ville prøve meg på bokbinding igjen. Jeg har gått kurs, men det var i London (jeg tok toget opp fra Worthing, der jeg jobbet og bodde, en ettermiddag i uken i et par semester). Her i Trondheim virker det ikke som at det er så mange kurs, i alle fall ingen et kjapt googlesøk avslører, så jeg får vurdere hva slags muligheter jeg har. Jeg har hele to bokpresser i kjelleren, jeg burde jo bruke dem?

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Ikke fullført: Mørke år: Norge og jødene på 1930-tallet – Bjørn Westlie

Mirthful Leave a comment

Jeg kom nesten halvveis i Bjørn Westlies Mørke år før jeg ga opp. Jeg vurderte å lese den ferdig på trass, men når jeg hadde sagt «Hæ?» høyt til boka fire ganger i løpet av tre sider var begeret fullt.

Temaet for boka er interessant, og noe jeg gjerne skulle lest mer om, men det må bli en annen forfatter. Det er flere ting som ikke fungerer for meg med Westlies tekst, og til sammen ble det bare for mye. For det første skjønner jeg ikke tanken bak «underoverskriftene». Boka er delt opp i kapitler, men hvert kapittel er delt opp i bolker på noen få paragrafer som har fått en egen liten overskrift. Det er et grep som ikke er helt uvanlig i magasinartikler, f.eks., men i en bok virker det for det første helt unødvendig, og for det andre ender de med å gi et rart inntrykk av teksten, fordi de oppsummerer den anti-jødiske tanken som avsnittet omtaler, men på en sånn måte at det høres ut som om dette er utsagn vi skal være enige i. Noen eksempler: «Føreren måtte feires», «Tvangssterilisering kunne redde oss», «Bøndene kunne bli jødenes slaver» og «Jødene ønsket verdensherredømme». En annen ting som ikke funker for meg er bruken av fragmenter av sitater i hovedteksten. Altså, det er jo en legitim måte å sitere på, og alle sitatene er behørlig «sluttnotet», men det gir teksten en underlig tone når det brukes så hyppig, særlig når ordene som siteres er rent antisemittisk oppgulp. Andre ganger er ikke setningen rundt justert sånn at den og sitatet fungerer som en setning, f.eks.:

Mange bønder følte seg lurt og sveket av «Det moderne pengevesen med banker, renter og markedsøkonomi var nye fenomen».

(Side 53) Andre ganger er det ikke sitatenes skyld at setningene ikke henger på greip. Vi kan for eksempel lese:

Adolf Hitlers 50-årsdag ble feiret med pomp og prakt i Berlin 20. april 1939. Støttespillere fra mange land var invitert. Bondelagets leder Johan E. Melbye var derfor en av de syv nordmennene som Hitlers stab ønsket skulle kaste glans over førerens store dag.

(Side 57-58) Hvada «derfor»? Derfor pleier jo å peke tilbake på forrige setning, men her gir det ikke mening. Og forklaringen på hvorfor nettopp Melbye var en av de inviterte kommer etter dette sitatet. Et annet eksempel er der Westlie skriver:

En av dem var Berit Reisels bestefar Herman Bild, som var skomaker ikke langt fra Ås kommune i Akershus.

(Side 76) Det framgår av det som følger at han bodde i Ås – i alle fall var Fattigstyret i Ås kommune bekymret for om de eventuelt skulle måtte fø på ham.

Det siste eksempelet på merkverdigheter jeg skal ta med er denne, tja, idiotforklaringen av leseren?

Her hevder han blant annet at det «til tross for de forferdelige pinsler og myrderiene som jødene har vært igjennom før og under annen verdenskrig vil det ikke være riktig […] å legge all skylden på den ene part og fremstille den andre som reneste engler». Med «engler» mente han jødene.

(Side 42) Det er synd, for essensen av boka er viktig og interessant og jeg vil egentlig lese. For balansens skyld får jeg ta med et par ting som var bra også. Det første er et avsnitt som kommer tidlig i boka og prater om begrepet «jødeproblemet».

Det som ble kalt et «jødeproblem» i entall og flertall, ble flittig brukt på 1930-tallet. Dette var kun en påstand og det ble heller ikke forklart hva problemet var, selv om det ble et skjellsord i ulike varianter. Det ble også omtalt som «jødespørsmålet», i en tilsynelatende mildere versjon. Uttrykket «jødeproblemet» ble brukt i aviser og i offentlige sammenhenger uten at det ble presisert hva dette problemet skulle være. Det ble tatt for gtt at «jødeproblemet» betydde at jødene var problemet.

(Side 22) Dette gir ekstra gjenklang i disse tider der «transdebatten» er et ord som brukes hyppig i media, uten at det blir forklart hva som egentlig er under debatt.

Jeg mener jeg har Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården på hylla her et sted, og om ikke annet har fiaskoen med Mørke år fått meg til å ville lese den snarest mulig. Aldri så galt osv.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Historien om de norske skogfinnene – Asbjørn Fossen

Mirthful 1 Comment

Denne boka gir en god innføring i skogfinnenes kultur, deres byggeskikk, fangst- og fiskemetoder, landbruk, mat, klesdrakt og så videre, så langt slikt er (eller var, i 1992) kjent. Men den delen som handler om bosettingen, «Finnebosettingen i de enkelte områder» – som utgjør nesten halve boka – er mer forvirrende enn oppklarende. Fossen går gjennom bosetningen i henhold til finnemantallet 1686 og andre kilder område for område. Men størstedelen er bare en oppramsing av plasser og antatt første gang de er bosatt. Det er vanskelig å skjønne navnebruken, om den plassen jeg er mest interessert i sier han:

I Brandval var det i 1686 i alt 70 rene finner, 42 menn og 28 kvinner, fordelt på følgende finntorp:
Øieren 25, Fensjøen 20, Trøen 13, Lystadberget 5 og Femoen 7.
Om størrelsen på gårdene vet vi at Øieren hadde en besetning på 16 fé og 2 hester. Bosettingen begynte trolig omkring 1640 i Øieren da «Per» ble gitt tillatelse til å oppta plassen. Fensjøen ble ryddet av Steffen Steffensen Vaisinen i 1650-årene og Linnberget litt før 1652 av Simen Klemetsen. Han var angivelig født i 1622, enten i Grue eller i Brandval. I 1686 bodde det ingen der. (Side 126)

Jeg går ut fra at «Per» er den personen som i finnemanntallet er omtalt som Peder Pelle. Kanskje? Siden bare fornavnet er tatt med er det uklart. Uansett, hvorfor er denne «Per» omtalt med hermetegn, mens andre personer ikke er det? Og i manntallet står det altså «Øyen», mens Fossen bruker «Øieren», uten noen forklaring. I slutten av boka har Fossen inkludert «Utdrag fra finnemanntallet i 1686», og der mangler Brandval helt. Under Grue finner jeg en Annika Paulsd., 30 år, født i Fryksdalen, der alder, fødested og ca navn stemmer med det som potensielt er en av mine forfedre, men i manntallet er hun altså oppført på Øyen, i Brandval. Og mannen hennes har Fossen ikke i sine lister så vidt jeg kan se.

I avsnittet om Grue bruker Fossen en del tid på historien om hvordan grossererne i Christiania på ufint vis lurte til seg skogseiendommene på Finnskogen, men likevel skriver han om Løvhaugen – en av de første plassene bosatt av finner – at Kjeld Stub Kolbjørnsens sønn «solgte så eiendommen til Kristian Anker», som om det var et normalt, frivillig salg (hva denne sønnen het skriver han heller ingenting om). I det hele tatt virker denne halvparten av boka rotete, ugjennomarbeidet og som tidligere sagt, mer forvirrende enn oppklarende.

Et pluss for boka er mengden fotografier. Men jeg tror altså jeg ville anbefale å lese første halvdel og så bare bla gjennom resten for å se på bildene.

Krysspostet til slektsgranskingsbloggen.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Sabotør: Tungtvannsaksjonen – John S. Jamtli

Mirthful 1 Comment

Jeg har latt de nye utgivelsene i serien Sabotør av John S. Jamtli gå meg hus forbi, etter at jeg ble mer irritert enn opplyst av den første boka. Men nå fikk jeg en god grunn* til å lese den siste boka i serien: Tungtvannsaksjonen, og da føltes det litt dumt å ikke ha lest Operasjon Muskedunder og I skyggen av Tirpitz også, så nå er jeg up to date, så og si. Og jeg kan heldigvis meddele at det jeg hadde av innvendinger mot den første boka ikke er relevante for de tre påfølgende.

I alle de tre har Jamtli klart å få til en balanse mellom den (så langt jeg kan bedømme) historisk korrekte framstillingen av hendelsene og det menneskelige aspektet. I Tungtvannsaksjonen er det særlig Leif Tronstads frustrasjon over å drive skrivebordskrig i stedet for å delta selv og motstandsfolkenes opphold i den norske fjellheimen med det det bringe med seg av utfordringer som satt seg i minnet mitt.

Jeg er ikke videre interessert i våpen og andre former for utstyr til krig, men også det synes jeg det var mindre av i «fortsettelsene» (det er ikke egentlig fortsettelser, da hver bok tar for seg separate hendelser) enn i den første boka, det var i alle fall ikke sånn at jeg satt og følte på at det ble «vel mye Bang! Bang!» mens jeg leste.

Til sist i hver bok finnes litt tekst om de faktiske historiske menneskene, hendelsene og stedene det fortelles om. Når de dukker opp i historien er de markert med et lite ⌘-symbol, sånn at du kan bla deg til slutten av boka og lese om dem, omtrent som sluttnoter, altså. Jeg må innrømme at jeg bare ved å bevisst anstrenge meg for å se etter dem klarte å få med meg symbolene mens jeg leste (det sier kanskje noe om hvor spennende bøkene er), så jeg leste like greit alle sluttnotene når jeg var ferdig med selve tegneserien, men det fungerte da også helt fint.

Historiefortellingen er solid, spenningskurvene er godt oppbygd, leseren rekker å bli godt nok kjent med enkelte av personene til å bry seg om hva som skjer med dem ut over «heia Norge» og jeg tenker at dette er bøker du veldig godt kan dytte i hendene på eventuelle ungdommer du kjenner (og voksne, også!).

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

______________________

* Den gode grunnen var en smaksprøve av Myken Sabotør #2 Gunnerside, som kom på polet omtrent samtidig som boka i bokhandelen.

Wynd – James Tynion IV and Michael Dialynas (ill.)

Mirthful Leave a comment

Wynd book one: The flight of the Prince kjøpte jeg på Outland fordi den så interessant ut, og jeg tok ikke feil. Såpass godt likte jeg den at når jeg fant Wynd book two: The Secret of the Wings på hylla i samme butikk noe tid senere ble den også umiddelbart kjøpt, og den igjen likte jeg såpass godt at jeg har forhåndsbestilt bok tre, som dessverre ikke kommer før i oktober.

Disse bøkene har så mange positive sider at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Rollegalleriet er mangfoldig, både utseende, seksualitet og kjønnsuttrykksmessig. Karakterene er komplekse og det er ikke slik at de gode er gode og de onde er onde (vel, ok, vampyrene later til å være udelt onde, så langt, men jeg utelukker ikke en twist), og ikke minst er historien godt bygd opp og spennende. Ulempen er at jeg må vente på fortsettelsen, men jeg tør å gå så langt som til å anbefale bøkene om Wynd likevel.

PS: Målgruppa er ungdom og opp, muligens kan de leses fra 10-årsalderen ca, men det ligger an til å bli skumlere utover i serien (og har allerede hatt noen ganske brutale partier), så se an leseren.

Bøkene har jeg kjøpt sjøl.

Egner: En norsk dannelseshistorie – Anders Heger

Mirthful Leave a comment

I en eller annen Twitterdiskusjon i fjor sommer postet Anders Heger et utdrag fra biografien sin om Egner og jeg fikk umiddelbart lyst til å lese boka (veldig effektiv reklame med andre ord). Biblioteket hadde den på hylla og kort tid etterpå var jeg i gang med å lese. Jeg kom til side 60, og så… Ja, nei, jeg vet ikke helt, jeg ble distrahert av andre bøker. Til slutt ville biblioteket ha boka tilbake (etter at jeg hadde fornyet lånet to ganger), så da fikk de det. Men så ble det ett nytt år og jeg hadde fortsatt lyst til å lese denne boka, så jeg lånte den på nytt og så, på overraskende kort tid (den er på over 500 sider tross alt) var den ferdiglest.

OK, jeg skal innrømme at det var en ganske omstendelig måte å fortelle at boka er lettlest på. Men det er den, altså. «Reads like a novel» er noe som ofte sies om engasjerende biografier/selvbiografier, og kanskje er det det jeg vil fram til. Ikke at romaner nødvendigvis er raskere å lese enn biografier, men her gikk det i alle fall unna. Jeg tror det hjelper på følelsen av framdrift at det er korte kapitler, det er i alle fall ikke negativt.

Hegers portrett av Egner tegner et bilde av en sympatisk mann som hadde sine egne sterke meninger om mangt og meget, særlig sin egen kunst, og som insisterte på å få ting på sin måte – men med et smil. Det må ha vært frustrerende å arbeide med ham til tider, men utvilsomt også meningsfylt. Og med tanke på hvilket gjennomslag Egners verker har hatt i norsk offentlighet hadde han kanskje et poeng når han insisterte på at han selv kjente sine figurer best?

Et eksempel på hvor total kontroll Egner forlangte å ha er når Kardemomme by skulle bli teater:

Tre scener hadde sagt ja til Kardemomme. Nationaltheatret, Trøndelag Teater og Den Nationale Scene. Alle tre hadde mottatt forfatterens vennlige, men insisterende råd om scenografi, regi og personinstruksjon – noen ganger også forslag til skuespillervalg. Han fant det naturlig at oppgaven med å lage plakater og å designe teaterprogram ble overlatt ham – han tok ikke engang ekstra betalt for det. Annonsene i programheftet – for Freia sjokolade, Steen & Strøm eller SAS, påtok han seg også å tegne. Selv næringslivet ble underlagt Kardemommes særegne estetikk – og de fant seg gladelig i det. (Side 359)

Annonsene for Freia melkesjokolade og for tobakk fra Tiedemann med Kardemomme-figurer passer unektelig inn i teaterprogrammet, så jeg tenker at næringslivet heller burde juble enn protestere.

For andre kunstnere, som regissører og skuespillere, kan det hele ha fortont seg noe annerledes.

Bildet av en vennlig og velmenende kontrollfrik bygger seg opp i løpet av boka, slik at når jeg kommer til denne historien ler jeg faktisk høyt: I forbindelse med 60-årsdagen planlegger forlaget et festskrift over Egners karriere, med bidrag fra forfattere og kunstnere.

I utgangspunktet skulle den være en overraskelse, tilkommet bak hovedpersonens rygg og overlevert en forbauset jubilant på festkvelden. Det var en svært lite gjennomførbar strategi når det gjaldt Thorbjørn Egner: «Jeg har hørt – i all fortrolighet – at du har lovet å skrive en liten epistel om mine barnetimer til en bok jeg ikke vet om», skrev han til Lauritz Johnson i juni. Det var ennå lenge til deadline, men bokens objekt følte behov for å minne forfatteren på et og annet. Onkel Lauritz hadde nemlig demonstrert i andre sammenhenger at hans hukommelse var mer enn gjennomsnittlig omtrentlig. Derfor forklarte Egner ham like godt – for å være på den sikre side – litt om hva som burde være med i en hyllestartikkel: «Jeg er så ømfintlig at jeg ville bli ulykkelig om kildeopplysningene om gamle dager ikke er riktige. Og du har jo så mye å huske på, og jeg har bare mitt eget.»
Engstelsen skulle vise seg velbegrunnet. «En dag sto en kortvokst mann med et interessant, men noe malkontent ansikt på mitt kontor», hadde Johnson berettet fra barnetimenes spede begynnelse. Det er første gang Egner setter en irritert krøllstrek, og skriver «Dumt» i margen. «Han hadde en liten, flat bok under armen. Nettopp utkommet.» («Sludder») «Jeg fikk ut av ham at han var ansatt hos Høydahl Ohme» («Tøys») «der han tegnet og malte og laget vindusutstillinger.» («Nei»)

[…] Thorbjørn Egner hadde aldri latt noen ta kontroll over hans historier.
Det gjaldt også historien om ham selv. (Side 430-431)

Det er vanskelig å overdrive Egners innflytelse på generasjoner av nordmenn. I barnetimen måtte han riktignok dele scene med andre storheter, som Prøysen og Vestly og «Onkel Lauritz», men med et radioprogram med en lytterprosent på 94 på det meste var det oppmerksomhet nok å dele på. Og Egner hadde i tillegg lesebøkene. Selv er jeg for ung til å ha brukt dem på skolen, men bare så vidt, i følge Wikipedia ble bøkene for småskolen sist revidert så sent som i 1981–82, og jeg begynte i første klasse i 1981. Egner på skolen, Egner på radioen i stua, Egner på sengekanten og Egner på teateret når familien riktig skulle unne seg noe ekstra.

Og det er nettopp denne rollen som samfunnsbygger og analysen av den – hvordan Egner både var barn av sin tid, men også formet andre i sin tids bilde – at boka løfter seg fra en passe interessant historie om en Oslo-gutts oppvekst og karriere til noe som føles som det angår meg personlig. Der politikerne etter krigen bygget Norge i praksis var det – blant andre – Egner som bygget nordmenns bevissthet om hva en samfunnsborger skulle være.

Anbefales!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Snart Mammutsalg

Mirthful Leave a comment

Mammutsalget nærmer seg, i år starter det 20. februar. Det er sjelden jeg finner så mye jeg vil kjøpe selv nå til dags, og fordums fantastiske «halv pris av mammutpris» later til å være intet mer enn et fjernt minne i norske bokhandleres bevissthet, selv om jeg fortsatt går rundt og håper på at det skal bli vanlig igjen. Men i årets katalog er det faktisk et par bøker jeg vurderer rent ut å forhåndsbestille. I tillegg er det en del bøker jeg allerede har lest – og til og med skrevet om – så jeg tenkte et lite Mammut-tips-innlegg var på sin plass. Jeg konsentrerer meg om kategorien «Dokumentar og biografier», de andre har jeg ikke klikket meg inn på ennå, men der har jeg nok også mindre å bidra med. Jeg lenker til Ark, fordi det er den bokhandelen som ligger mest praktisk til for meg, men disse bøkene er på salg hos alle kjedene, bare så det er sagt.

Først de jeg har tenkt å kjøpe selv:


Kadafi Zamans Den norske drømmen er på salg til 179, før 379. Jeg har lest noen selvbiografier av nordmenn med innvandrerbakgrunn de siste årene, og vil gjerne lese flere. Dette virker derfor som en no-brainer av et innkjøp.

Lara Rashids Hold meg til jeg sovner er på salg til 149, før 349. Dette er en av 22.-juli-bøkene jeg enda ikke har rukket å kjøpe, så da er det jo beleilig at den kommer på salg.

Jeg vurderer også disse:

Noterer også at Nancy Hertz Skal du ikke gifte deg snart er på salg til 149. Den kjøpte jeg da den kom, men har ennå ikke lest. Der kunne jeg spart meg noen kroner ved å vente, med andre ord, to hundre kroner, for å være nøyaktig.

Men så til de bøkene jeg har lest:

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit (mammutpris 149, før 369). Jeg ser til min skrekk at jeg IKKE har blogget om denne. Det er forstemmende. Vel, den var fantastisk. Kjøp den! Jeg leste den svenske utgaven, som foruten å være en sterk bok også er en av de vakreste bøkene jeg noensinne har sett, men den norske er sikkert bra den også.

Tonje Brenna: 22. juli og alle dagene etterpå (mammutpris 199, før 379). Jeg skrev blant annet «Brennas bok anbefales på det varmeste. Den er velskrevet (helst skulle jeg sitert hele boka) og sterk, og hun argumenterer godt for seg for hvorfor det er så viktig at vi ikke mister av syne det faktum at 22. juli var et målrettet politisk angrep og ikke en slags naturkatastrofe.» Jeg lånte bort boka til en nederlandsk venninne som ville skjønne mer om «oppgjøret» etter 22. juli og fikk den tilbake med «men det har jo ikke vært noe oppgjør?» og det måtte jeg jo si meg enig i. Min omtale: 22. juli og alle dagene etterpå.

Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal: Din kamp er min kamp (mammutpris 119, før 299). Jeg klagde fælt over den manglende språkvasken i denne boka, men det var jo mye fordi boka virkelig var lesverdig og fortjente bedre. Min korte oppsummering, når jeg ser bort fra det språklige, var: «Denne kraftsalven av en bok var den perfekte opptakten til 17. mai. Kamzy Gunaratnam forteller om flukt fra Sri Lanka, oppvekst i Hammerfest og i Groruddalen, tamilskole, tilhørighet, utenforskap og politisk engasjement. Og ikke minst Utøya. Underveis gjør hun meg tidvis flau, men som oftest stolt over landet vi begge kaller hjem.» Min omtale: Din kamp er min kamp.

Stian Bromark: Ingen fred å finne (mammutpris 179, før 379). Dette er en bok å bli sint av, i alle fall ble jeg det:  «Noe av det som går igjen i historiene jeg leser om tiden etter 22. juli er episoder som får meg til å gispe av de involvertes tankeløshet og manglende empati. At ungdommene som hadde blitt skutt mot på Utøya og sett kamerater dø var forventet å komme over det og fungere som normalt på skolen allerede samme høst er en sånn detalj. (…) Det er så hjernedødt at jeg har lyst til å kjefte på noen. Som det var kom jeg med noen kraftuttrykk rettet mot boka, nok til at tenåringen reagerte og lurte på hva som var galt.» Min omtale: Ingen fred å finne.

Ali Esbati: Etter rosetogene (mammutpris 179, før 249). Jeg leste den svenske utgaven, som har en ganske annen tittel. Det kan kanskje være lurt å lese den norske, da slipper du å bli forvirret av å lese sitater som opprinnelig ble sagt eller skrevet på norsk oversatt til svensk, i alle fall. Denne er kanskje først og fremst lesverdig fordi den bringer et nytt perspektiv på banen, det til en person som ser ut som det bilde nordmenn flest fikk i hodet når noen sa «terrorist» før 22. juli. Og sannsynligvis fortsatt, dessverre. «Det er i høyeste grad et realistisk scenario, en historie som ikke løftes fram ofte nok når det snakkes om politiets håndtering av terroren er at 17 år gamle Anzor Djoukaev ble arrestert, mistenkt for å ha medvirket til terroren, fordi han oppførte seg annerledes enn de andre ungdommene i følge politiet. Men til forskjell fra den faktiske terroristen, som ble avhørt allerede før han ble fraktet fra øya, måtte Djoukaev tilbringe natten på glattcelle, mens familien lette desperat etter ham blant de overlevende, før han ble formelt avhørt – uten forsvarer – neste formiddag.» Min omtale: Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle. 

Ida Jackson: Fødselsdag (mammutpris 149, før 399). Denne har jeg heller ikke skrevet om, men det visste jeg. I alle fall er den også lesverdig, og til å bli sint av, selv om den handler om helt andre ting enn terror. Foruten rettferdig harme over alle manglene i systemet som møter fødende generelt, bringer Ida Jackson et tilleggsperspektiv, da barnets far – Jan Grue – bruker rullestol. Han har utfordringer som ligner mye på dem du plutselig også ha som gravid eller nybakt forelder. Trapper blir et hinder på en måte de aldri har vært før.

De fire dagene jeg var på sykehuset, mine fire første døgn som mor, var jeg desperat over alt jeg ikke fikk til og alt jeg ikke kunne få hjelp av sykehuset med. Mens Jan, som brukte tekniske hjelpemidler til alt fra å ta på sokker til å gå på butikken, hadde ingen illusjoner. Han forventet aldri at hjelpeapparatet skulle være hjelpsomt. Han tok prosjektledelse, spurte, maste, justerte og insisterte. Høflig, lavmælt, men uten å gi seg. (Side 169)