Denne boka gir en god innføring i skogfinnenes kultur, deres byggeskikk, fangst- og fiskemetoder, landbruk, mat, klesdrakt og så videre, så langt slikt er (eller var, i 1992) kjent. Men den delen som handler om bosettingen, «Finnebosettingen i de enkelte områder» – som utgjør nesten halve boka – er mer forvirrende enn oppklarende. Fossen går gjennom bosetningen i henhold til finnemantallet 1686 og andre kilder område for område. Men størstedelen er bare en oppramsing av plasser og antatt første gang de er bosatt. Det er vanskelig å skjønne navnebruken, om den plassen jeg er mest interessert i sier han:
I Brandval var det i 1686 i alt 70 rene finner, 42 menn og 28 kvinner, fordelt på følgende finntorp:
Side 126
Øieren 25, Fensjøen 20, Trøen 13, Lystadberget 5 og Femoen 7. Om størrelsen på gårdene vet vi at Øieren hadde en besetning på 16 fé og 2 hester.
Bosettingen begynte trolig omkring 1640 i Øieren da «Per» ble gitt tillatelse til å oppta plassen. Fensjøen ble ryddet av Steffen Steffensen Vaisinen i 1650-årene og Linnberget litt før 1652 av Simen Klemetsen. Han var angivelig født i 1622, enten i Grue eller i Brandval. I 1686 bodde det ingen der.
Jeg går ut fra at «Per» er den personen som i finnemanntallet er omtalt som Peder Pelle. Kanskje? Siden bare fornavnet er tatt med er det uklart. Uansett, hvorfor er denne «Per» omtalt med hermetegn, mens andre personer ikke er det? Og i manntallet står det altså «Øyen», mens Fossen bruker «Øieren», uten noen forklaring. I slutten av boka har Fossen inkludert «Utdrag fra finnemanntallet i 1686», og der mangler Brandval helt. Under Grue finner jeg en Annika Paulsd., 30 år, født i Fryksdalen, der alder, fødested og ca navn stemmer med det som potensielt er en av mine forfedre, men i manntallet er hun altså oppført på Øyen, i Brandval. Og mannen hennes har Fossen ikke i sine lister så vidt jeg kan se.
I avsnittet om Grue bruker Fossen en del tid på historien om hvordan grossererne i Christiania på ufint vis lurte til seg skogseiendommene på Finnskogen, men likevel skriver han om Løvhaugen – en av de første plassene bosatt av finner – at Kjeld Stub Kolbjørnsens sønn «solgte så eiendommen til Kristian Anker», som om det var et normalt, frivillig salg (hva denne sønnen het skriver han heller ingenting om). I det hele tatt virker denne halvparten av boka rotete, ugjennomarbeidet og som tidligere sagt, mer forvirrende enn oppklarende.
Et pluss for boka er mengden fotografier. Men jeg tror altså jeg ville anbefale å lese første halvdel og så bare bla gjennom resten for å se på bildene.
Krysspostet til bokbloggen.
Legg igjen en kommentar