Stikkord: YA

I Was Born for This – Alice Oseman

Mirthful 2 Comments

Det er mulig det blir en trend at jeg starter å høre på lydbøker og så går over til å lese ferdig i fysisk bok, jeg har i alle fall gjort det igjen, denne gangen med den siste Alice Oseman-romanen jeg hadde på TBR, I Was Born for This.

På den annen side, kanskje det ikke blir en trend, jeg vet ikke om jeg egentlig kan høre på lydbøker på bussen, to ganger den siste uka har jeg blitt så oppslukt av boka at jeg har oppdaget akkurat litt for sent at vi hadde kommet til den bussholdeplassen jeg skulle av på, så jeg har måttet gå av på neste. Men jeg har likevel begynt på en ny lydbok, så får vi se hvordan det går.

Tilbake til Oseman: I Was Born for This har to fortellere, som bytter på å fortelle i jeg-form; Jimmy Kaga-Ricci, som er medlem av bandet The Ark, og Fereshteh Rahimi, som bruker den engelske oversettelsen av navnet sitt online – Angel – og er fan av The Ark. Boka handler først og fremst om fenomenet «fandom», men også om å være ung voksen og ikke helt vite hva man vil med livet, om «å finne seg sjæl» og om vennskap. Som vanlig i Osemans bøker er rollegalleriet mangfoldig – eller «woke» om du vil – her er det variasjon i både etnisitet, kjønnsidentitet og legning. Og variasjonen forekommer som helt selvfølgelig, samtidig som ubehagelige opplevelser med «-fober» også nevnes.

Fra et voksent synspunkt er nok det mest interessante måten Oseman klarer å belyse fandom fra mange forskjellige vinkler. Først og fremst fra perspektivet til Jimmy – som blir «shipped» med bandkameraten og bestevennen Rowan – og Angel, som føler seg middelmådig sammenlignet med sin brilliante eldre bror, sliter med vennskap IRL og fyller tomrommet med The Ark:

Mum doesn’t understand me. She doesn’t understand why I reacted so strongly about a boy band.
And I know they’re both worried about my future. They don’t ever say it, but I know they know I’m average and average is disappointing for them. Especially compared to my brother. The pinnacle of ambition and success.
Don’t worry. I know that. I’m fully aware I’m average. God, I’m so, so aware I’m average.
But I’m not going to think about any of that right now.
I don’t need to.
This week isn’t about my life.
I don’t have to think about it at all.
This week is about The Ark.
(Side 66)

Men vi får også se hvordan hyperfokuset til fansen påvirker de andre medlemmene i The Ark, og hvordan «the fandom» kan være både en livbøye og et hinder for fansen selv. Jeg liker også at Oseman trekker paralleller til Beatlemania, og dermed viser at «fandom» ikke er noe nytt, selv om internett har endret måten fansen kan interagere med hverandre og med den/de de er fan av.

Lydboka leses (eller «framføres») av to skuespillere, Aysha Kala leser Angels kapitler og Huw Parmenter Jimmys. Det er en fordel, da det gjør de to stemmene enklere å skille, når jeg gikk over til papirbok måtte jeg en gang eller to stoppe og tenke for å identifisere hvem som «snakket». Begge skuespillerne fungerer godt i rollen, med unntak av at noen av stemmene de framfører, særlig de som skal være litt eldre enn hovedpersonene (Jimmys bestefar, blant annet), bare fungerte sånn måtelig for meg, men det er en ganske liten innvending, i det store og hele kan jeg anbefale lydboka – og boka generelt.

Lydboka har jeg lånt i Libby, via Deichman, papirboka har jeg kjøpt sjøl. 

Fly by Night – Tara O’Connor

Mirthful 1 Comment

Fly by Night av Tara O’Connor er en av de andre bøkene jeg plukket med meg fra biblioteket forrige uke og leste mens jeg var syk.

Dee og faren hennes kommer tilbake til byen hun vokste opp i fordi Dees tvillingsøster Beth har forsvunnet. Dees far er politi og forsøker å hjelpe sine gamle kollegaer med saken, mens han samtidig faller inn i gamle mønstre der han krangler med Dees mor og anklager henne for å være skyld i Beths forsvinning. Dee nekter å overlate etterforskningen til politiet og faren og begynner snart å gjøre sine egne undersøkelser, delvis ved hjelp av vennen Tobi og av Beths kjæreste Lucas. Samtidig er både Tobi og Lucas, og snart Dee, involvert i kampen mot et stort selskap som vil bygge rørledning gjennom den lokale skogen, the Pinelands. Har Beths forsvinning noe med den kampen å gjøre? Og hva er det vesenet som bor i skogen?

Fly by Night var en hyggelig tilfeldighet. Kanskje skulle jeg lest den i oktober og virkelig gitt meg over til spoopy season, men den var passe creepy i september også. Ikke veldig creepy, jeg er pysete på sånt, men den underliggende historien er alvorlig nok. Jeg likte Dee, og Dees familie og venner, og måten de alle får lov til å vokse litt i løpet av historien selv om den bare strekker seg over noen få uker. Jeg likte også (mini-spoiler) at ikke alle problemene løste seg på en pyntelig måte og at selv om det er en slags happy end er den langt fra udelt happy.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

I am J – Cris Beam

Mirthful Leave a comment

I am J by Cris Beam is another book the teen brought home from the school library and read first. While being majorly frustrated by the actions and words of some of the characters, the teen’s final judgement was that it was a good book despite everything and I should read it.

I guess I beg to differ. It is not a good book.

Ok, it has some redeeming qualities. J’s descriptions of how it feels to not present outwardly the way you feel inside ring true (and I suspect Beam has drawn heavily on her interviews with trans teens in these sections), but J himself is… not particularly likeable. At the very start of the book he is completely uninterested in the news that a younger girl is doing sexual favours for money in another room at the party he’s at, even calling her a stupid bitch and briefly fantasising about being one of the guys in line. And he kisses his best friend non-consensually (while she’s asleep), and is completely confused when she’s not happy about it. Nor is anyone else in the book particularly likeable. Those that come close are so undefined and caricaturish that they still fall short. There is also the fact that everything seems to fall into place just a little bit too smoothly for J once he starts attempting transition. Not as smoothly as J would have liked (he imagines just turning up at a clinic and getting testosterone immediately), but definitely unrealistically fast, up to and including J’s plans for college.

And so I guess I’d say that the book is not particularly well written. However, it is almost hard to judge, because the main problem with the book is the feeling of raging queerphobia. J himself reacts very negatively to people asking him if he’s a lesbian (because they think he’s a girl, obviously). Ok, I get it, he can’t be a lesbian because he’s a boy. BUT the reaction seems to contain more than just «that’s not me», there’s a distinct flavour of «gay is bad» as well. Which is sort of understandable considering his upbringing, his parents are obviously not queer friendly, but it is never resolved/discussed/problematised.

Even the good sections are marred by J’s complete disrespect for other people.

Once, when he was in the car with his mother, he heard a radio program during which the announcer asked people whether they’d rather be invisible or able to fly, given the choice. Practiacally everyone chose flight, and J was shocked. Of course he’d be invisible. Not only could he spy on people’s conversations and watch how other guys had sex, but he could stop feeling so many things. That was the problem – these feelings. He felt angry and confused, and then lost and embarrassed, and all these emotions tumbled together like the bad murals at school, all the colors running into one another, making him lash out at people, like Blue.
(…)
And would being invisible mean he wouldn’t have feelings anymore? Somehow, he thought it would. Like, if people couldn’t see him and react to him in all their complicated and terrible ways, then he wouldn’t have anything to feel _about_. And, of course, he wouldn’t have this body that betrayed him all the time.

(Page 147-148.) The confusion here is well presented, and I marked the passage because of it, and because of the interesting idea that being invisible would also mean not feeling so much, which is understandable for someone who has a lot of feelings around how he looks and especially how other people see him. But am I the only one thinking that fantasising about watching other guys having sex – without them knowing, since he’s invisible, I’m not going to kink-shame here, if consensual go ahead – is… not ok? And where are the girls these guys are having sex with in J’s mind? I presume he doesn’t want to watch guy-on-guy-action, since J is straight, but I guess the girls are unimportant? Or what?

Then when he starts at a new school downtown which is – as it turns out – a school for queer kids who have run away or been thrown out (mostly, I guess? It’s never actually stated), the other students are equally unpleasant and prejudiced. And yes, I know being queer yourself does not automatically make you a good person in every way, but the ratio of jerks to not-jerks here is definitely not reflective of the queer communities I’ve ever come into contact with.

I mean… First J is hassled in math over possibly being intersex. Which… ok, he’s not, but what if he were? It’s never made clear that intersex is not supposed to be a slur, either. And then there’s the unchallenged biphobia. And Sw-phobia. And just the whole of the interchange in the classroom when reading Whitman:

«A poet was with a prostitute?» The slender boy was still fixated. «Was that legal in the olden days?»
(…)
[Charlie, the teacher:] «And Whitman did also love men.»
«You mean he was bi?» someone said. «Eww.»
«That’s nasty,» the girl in the leather jacket agreed.
Why? J thought. He didn’t expect this from queer kids.
«Bisexual wasn’t a term widely used in Whitman’s day, so we shouldn’t ascribe language that isn’t historically accurate,» Charlie said. «But he did love both men and women.»
J raised his hand, just a few inches from his desk.
«Yes,» Charlie said. «Tell me your name again?»
«J,» he said quietly. He didn’t like speaking in class, but he was feeling less afraid of these kids. He’d already been hassled in the math class and survived. » If there isn’t a term for something, then does it even exist?»
Charlie scooted back on her desk and looked at him straight on. «That’s actually a very big and difficult question. Does anyone want to try to answer it?»
«What’d he say?» asked the slender boy.
Someone else shouted, «Tyrone exists, and we don’t know what to call him!» Everyone laughed and looked at a chubby boy sitting by the window. Tyrone tried to smile, but J could tell he was stung.
(…)
«For reals, this poet shoulda picked men or women or prostitutes. Bisexual’s nasty,» the slender boy said.
Forget it, J thought.

(Page 142-144.) How the hell is Mr. «Bisexual’s nasty» allowed to have the last word here? In a book that’s attempting to tear down prejudice, I’d call it irresponsible. Just to be clear: J’s «Why?» is never answered. His «Forget it» is the last that’s said on the subject.

Another problem, and this REALLY is irresponsible, is that J makes himself a binder early on in the book, giving a detailed description on how. Basically, the book provides instructions on how to make your own binder. From ace bandages. Which is not safe. As in: You can seriously damage your health. Towards the end it is mentioned that he has a hand-me-down binder now, but it is never mentioned that his home-made one is actively dangerous. So this book in the hands of a closeted trans boy is an instruction booklet for disaster. After talking to the teen about this, they talked to the school librarian, who will put a note in the book to warn future readers. I’m not in favour of censorship, so I don’t think removing the book from the shelf is the answer, but future readers ought to know there are other, better, safer alternatives for binding and not to follow J’s example.

On the whole, I guess, my advice is to skip this one. There are (now, at least, the book was published in 2011) better books about trans experiences out there. Not least are there books about trans experiences written by actual trans authors, which Cris Beam is not.

 

 

Magnus Chase and the Sword of Summer – Rick Riordan

Mirthful Leave a comment

I started Magnus Chase and the Sword of Summer by Rick Riordan before Christmas, but when I was around half-way through Queer Lit Readathon week started, and I put it down to focus on that reading list and have been slow to pick it up again. By now the library are getting quite keen to have their copy back, so I decided to make time to finish it, and I’m rather glad I did.

Like the Percy Jackson series, the main charm (for me) in Magnus Chase is the intertwining of mythology and contemporary life (and technology). The old Gods don’t go away just because people stop believing in them, but they change – to some extent – with the changing humans. Riordan extracts a lot of humour from the juxtapostion of old and new, mythology and reality, and I readily admit to laughing out loud several times. Some of the jokes are clearly geared towards an older audience, such as Ran’s husband Aegir going full hipster:

‘Aegir.’ Ran spat. ‘The great stirrer of sea storms! These days the only thing he wants to do is brew his mead. He’s _always_ been a brewer, but lately it’s ridiculous. He spends all his time at the hops shop, or going on brewery tours with his buddies. And don’t get me started on the flannel shirt, rolled-up skinny jeans, glasses and the way he trims his beard. He’s always talking about microbrews. He has a cauldron a mile wide! How can he _microbrew_?’

(Page 235.) Being fairly familiar with the microbrew-world myself I can easily imagine a Norse God as part of the culture (or cult).

Other guffaw-worthy moments are more likely to also work for the target audience:

Junior glowered at me. ‘Boy, your ignorance is breathtaking. Gleipnir was just as thin and light, but its paradox ingredients gave it great strength. This rope is the same, only better!’

‘Paradox ingredients?’

Blitz held up the end of the rope and whistled appreciatively. ‘He means things that aren’t supposed to exist. Paradox ingredients are very difficult to craft with, very dangerous. Gelipnir contained the footfall of a cat, the spittle of a bird, the breath of a fish, the beard of a woman.’

‘Dunno if that last one is a paradox,’ I said. ‘Crazy Alice in Chinatown has a pretty good beard.’

Junior huffed. ‘The point is, this rope is even better! I call it Andskoti, the Adversary. It is woven with the most powerful paradoxes in the Nine Worlds – Wi-Fi with no lag, a politician’s sincerity, a printer that prints, healthy deep-fried food and an interesting grammar lecture!’

‘Okay, yeah,’ I admitted. ‘Those things don’t exist.’

(Page 319-320.) Apart from the fun bits of playing around with mythology, Magnus Chase is a classic underdog and his rag-tag band saves the world kind of story, but with a clever enough plot that it doesn’t feel old and stale. Other themes are outsider (or freak) identity and found family (the latter being one of my soft spots).

It’s been so long since I read Percy Jackson and the Lightning Thief (and no, I still haven’t read the rest of the series) that it was only when I reread my own blogpost about it that I realised there might be a link between the two stories, Percy’s friend being called Annabeth, the same as Magnus’ cousin. Surely that can’t be a coincidence?

My main niggle with Percy Jackson was caused by comparison to other books, mainly the boy who lived. But with the author of the latter having gone full transphobe in the years since I wrote that, I must admit that I am inclined to look at other stories in a more friendly light. I’m pretty sure I’ll be getting the next Magnus Chase book out of the library this summer, and I might even give Percy another go. I have also noted that it is really time I read Neil Gamain’s Norse Mythology (which we own).

I’ll finish with another of my lol-moments:

The goat plodded over. ‘You really should take better care of your elf. They need lots of sunchine – not this weak Jotunheim light. And you can’t overwater them by drowning them in rivers.’

(Page 340.)

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

If I was your Girl – Meredith Russo

Mirthful Leave a comment

Denne boka ble med tenåringen hjem fra skolebiblioteket (sammen med en bunke andre som jeg sannsynligvis får dyttet på meg etterhvert som hen får lest dem selv). If I was your Girl handler om Amanda, som bytter skole på tampen av high school, og er en ganske standard «girl meets boy»-ungdomsbok, men med den ikke fullt så standard plot-twisten at Amanda levde sine første 16-17 år som Andrew; hun er trans.

Amanda flytter fra moren til faren (som hun ikke har sett på seks år) fordi det er for farlig for henne å leve som jente blandt folk som har kjent henne som gutt. På den nye skolen er planen å være «stealth», det vil si: Ikke fortelle noen at hun er trans, holde hodet lavt og overleve high school, sånn at hun kan flytte til New York og gå på universitetet der, et sted som forhåpentligvis er mer liberalt og inkluderende enn «the deep south» der Amanda og familien er fra.

Ting går ikke helt etter planen. Det viser seg nemlig at å være «stealth» ikke er så lett når man både får gode venninner som det er fristende å betro seg til og i tillegg forelsker seg, og det i en av gutta på fotballaget.

Som et bilde på hvilke unike utfordringer det kan føre med seg å være trans på high school er boka ganske vellykket. Amanda er – med vilje, finner vi ut i etterordet – eksepsjonelt heldig i at hun har fått det hun trenger av medisinsk behandling, inkludert kirurgi (akkurat det skurret litt, hun er bare 18, og det er ikke egentlig realistisk), og er feminin nok til å «passere». Likevel er hun konstant på vakt mot å bli gjennomskuet, og siden hun ble mobbet for sin femininitet hele oppveksten er det ikke rart at hennes nye liv av og til gir kognitiv dissonans.

Historien i nåtid fortelles kronologisk, men vi får tilbakeblikk til livet som det var før i spredde kapitler gjennom hele boka.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde lest ferdig denne boka om det ikke var fra forventningspresset fra tenåringen. Til tross for «twisten», ungdomskjærlighet har jeg visst (endelig?) vokst fra, og selv om dette ikke bare er en kjærlighetshistorie var det litt for mye fokus på den og litt for lite på det jeg var mer interessert i – forholdet til de nye venninnene og til foreldrene. Men i den siste tredjedelen eller deromkring tok spenningskurven over og gjorde at boka ble vanskelig å legge fra seg. Og uten å spoile så alt for mye kan jeg vel si at jeg likte den åpne, men positive, slutten.

Boka er altså lånt på skolebiblioteket.

Dette er ikke oss – Neda Alaei

Mirthful 2 Comments

Dette er ikke oss skulle jeg egentlig bare begynne på en kveld. Lese en 40-50 sider, bare, og så se en episode Masterchef Australia før jeg la meg. Men så var klokka plutselig halv elleve og boka var utlest. Du kan vel si jeg ble fenget, og det i seg selv er et megastort pluss i margen etter et leseår der nye bøker ikke fenget meg i det hele tatt.

Sanna går på ungdomskolen og bor alene sammen med pappa etter at mamma døde for nesten et år siden. På skolen har hun ikke så mange å snakke med etter at bestevenninnen siden førsteklasse heller vil være sammen med den nye jenta i klassen. Så begynner Yousef i klassen. Han og Sanna finner hverandre i interessen for å ta bilder, men Yousef oppfører seg helt annerledes på skolen enn når han og Sanna er alene sammen. Hjemme er det heller ingen å snakke med, pappa vil bare skrive og sove. Han spiser lite og gjør ikke husarbeid, Sanna gjør så godt hun kan for å passe på ham. Men det går selvsagt ikke bra i lengden, en fjortenåring skal ikke og kan ikke være voksenpersonen i husholdningen.

Han spør meg hva som skjedde som gjorde at jeg greide å ta bilder likevel. Jeg svarer at jeg ble lei av å være enda en feig person i livet mitt.

(Side 108.) Sannas foreldre var store fans av Kent, Sanna har fått musikken inn med morsmelken, og tekststrofer fra Kents katalog gjennomsyrer boka. Det fungerer utmerket selv for meg som overhodet ikke har noe forhold til Kents musikk, men jeg mistenker det ville vært enda mer effektfullt om jeg hadde hatt det.

Neda Alaei har skrevet en bok om omsorgssvikt, men det er (nesten) ingen skurker i denne historien. Pappa Mikkel burde nok oppsøkt hjelp mye tidligere, men det er jo lettere sagt enn gjort, og det er hjerteskjærende å se hvor langt Sanna strekker seg for å være forelder for sin egen far, selv etter at andre voksne omsorgspersoner har blitt oppmerksomme på situasjonen og prøver å hjelpe er hun i fornektelsen og skylder på seg selv.

Jeg tenker på alle følelser jeg føler som har blitt følt av andre før meg, tenker på at det er mulig å skjelve i tankene sine. Plutselig kjenner jeg meg vanvittig liten der jeg ligger, som om verden vokser seg større mens jeg bare blir mindre og mindre og forsvinner i endeløse tanker og følelser av bunnløs tomhet. Jeg skulle ønske det var mulig å ta bilder av følelser, følelsen av å være den eneste i verden.

(Side 131.) Det er godt driv i historien og Sannas fokus skifter mellom ensomheten blandt de jevnaldrende – med tilhørende fokus på hvem som følger og liker hva på Instagram og i andre sosiale medier – og ensomheten i hjemmet. Det er passe mye ungdomsforelskelse innblandet og en god balanse i historien om Sanna og Mies strandede vennskap som man kan mistenke både er en årsak og en konsekvens av at Sanna ikke har det så bra hjemme. Dette er ikke oss anbefales på det varmeste.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Simon vs the Homo Sapiens Agenda – Becky Albertalli

Mirthful Leave a comment

Simon vs the Homo Sapiens Agenda har vært omtalt så mye og med så mye jubel at jeg var en smule skeptisk til å lese den, jeg regnet egentlig med å bli skuffet. Men jeg begynte i alle fall, i jula 2017, og så ble boka ryddet bort i hui og hast sammen med en bunke papirer og havnet på et sted jeg vanligvis ikke legger bøker og derfor tok det noen måneder før jeg fant den igjen (altså, jeg lette ikke SÅ hardt, som vanlig holdt jeg vel på med en to-tre andre bøker også). Men i sommer fikk jeg endelig lest andre halvpart, og det er jeg svært glad for, for Simon skuffet ikke i det hele tatt.

Det er mye som er bra med boka, men jeg skal trekke fram to ting.

Først og fremst er det en ganske rett-fram kjærlighetshistorie med forviklinger på malen hen møter hen, forviklinger skjer, de finner ut av det og lever lykkelig alle sine dager. At «møtet» foregår anonymt på nett er med på å skape forviklingene, det samme er det faktum at det ikke er «boy meets girl», men snarere «boy meets boy», men samtidig kan man fint skrive en tilsvarende forviklingshistorie med andre kjønnskonstellasjoner (se f.eks. You Got Mail). Og nettopp det er litt befriende med Simons historie.

Den andre tingen jeg liker spesielt godt er diskusjonen rundt det å «komme ut». Simon mener det er urettferdig at bare LGBT+ må drive med sånt, hvorfor skal man ikke også måtte komme ut som hetero, og jeg er tilbøyelig til å være enig. I alle fall får Albertalli belyst hvordan det å stå fram som homse kan være vanskelig nok selv i en vennligstilt verden der man egentlig ikke forventer negative reaksjoner: Det man derimot forventer er «styr», eller oppmerksomhet, om du vil. Er du ikke typen som liker å ha alles blikk rettet mot deg er det lett å kjenne seg igjen i Simons kvaler.

Ellers? Albertallis persongalleri er fullt av mennesker du gjerne kunne tenke deg å kjenne. Selv «skurken» viser seg å være ganske ok, og Simon og «Blue» er så søte at man kan få diabetes type 2 av mindre (det hjelper ikke at jeg er gammel nok til å være moren deres og mammahjertet dermed banker litt ekstra). Jeg kommer nok til å kjøpe oppfølgeren også.

Boka er forøvrig blitt filmatisert under tittelen «Love, Simon». Jeg har hørt bra ting om filmen også, det er mulig den skal sees på noe tidspunkt.

The Hate U Give – Angie Thomas

Mirthful 1 Comment

I’ve read so many rave reviews of Angie Thomas’ The Hate U Give, both on blogs, Instagram and Twitter, that I was fully expecting to be disappointed. Instead I can proclaim that I will happily jump on this bandwagon and recommend THUG to EVERYONE and their grandma.

Angie Thomas manages to create a set of utterly believable, and mostly loveable, characters. It’s a sad fact that young (and old) black americans are killed by police in way more frequently than there is any possible justification for, and though Thomas does not provide any quick fixes or fantasy happy endings, she provides valuable (especially to white people like me) insight into how it feels to be on the receiving end of racial profiling and the story ends on a hopeful note.

It’s also worth noting that though Thomas writes specifically about the experience of being black in the USA in the here and now, a lot of what Starr experiences and feels is relatable and timeless. The feeling that she has to be two different people in her own neighbourhood and at her «posh» school, for example:

Williamson Starr doesn’t use slang – if a rapper would say it, she doesn’t say it, even if her white friends do. Slang makes them cool. Slang makes her «hood». Williamson Starr holds her tongue when people piss her off so nobody will think she’s the «angry black girl.» Williamson Starr is approachable. No tank-eyes, side-eyes, none of that. Williamson Starr is nonconfrontational. Basically, Williamson Starr doesn’t give anyone a reason to call her ghetto.

I can’t stand myself for doing it, but I do it anyway.

(Page 73-74.) It’s a familiar theme for anyone who has experienced – or read about – class journeys.

And while the political side of the story is inevitably difficult to ignore, The Hate U Give is also a lovely story about being sixteen, dealing with siblings and parents, friendships and romance.

The Hate U Give is being adapted for the screen and is set to be released in October. For once, I think I might actually have to go to the cinema (for something other than a kids’ movie).

 

Let it Snow Maureen Johnson, John Green and Lauren Myracle

Mirthful Leave a comment

Let it Snow, or more specifically John Green’s story «A Cheertastic Christmas Miracle», was my suggested Christmas read in the book circle, based on very little other than «not too long, christmassy and John Green». The books is a collection of, well, not short stories, I guess novellas might be a better description. Three stories by three different writers, all at just over 100 pages, and with the common theme «Christmas» and «romance». And, yes, YA as target market, I guess. All three stories are tied together into a whole, something I did not realise at first, as I suggested (and read) the middle story by Green for the book circle. It may all have made even more sense if I’d started at the beginning, but it worked well enough in a jubled order as well.

A Cheertastic Christmas Miracle by John Green is a charming story. Admittedly the ending is hardly a surprise, but the main action driver, the quest to get to the Waffle House in a blizzard, is at least original, and provides plenty of comic relief, and the build up is sufficiently long and with enough quirky personality details that by the end I care for the characters. And this being John Green there are plenty of little nuggets of, well, for lack of a better word, wisdom. It helps, of course, that the characters are people I recognise as «my people» (i.e. nerds/geeks) of course. On the whole I am reminded that I meant to read more Green despite not being completely sold on The Fault in Our Stars (not because it wasn’t good, I just didn’t think it was The Best Book Ever™, like the interwebz had led me to belive I might.

Maureen Johnsons story The Jubilee Express was in some ways even better, and quirky in a «that’s preposterous but utterly believable» way. Lauren Myracle’s The Patron Saint of Pigs was somewhat more frustrating, since the main character is being quite infuriating for much of the story, but it somehow came together nicely at the end. For a bit of YA romancey Christmas cheer you could do much worse altogether.

(And I know I am publishing this in August and Christmas is the last thing on most sane people’s minds, but I did actually read the book at Christmas, it’s just that the post has been languishing in the drafts folder while I have been off doing non-bookblogging things. At least you now have plenty of time to order the book from you favourite pusher and have it arrive in time for the festive season.)

The Trebizon Series – Anne Digby

Mirthful 2 Comments

En del folk binger på tv-serier, jeg binger på bøker. Særlig når jeg er syk. Da er nemlig det aller beste som finnes å lese om igjen en bok, eller aller helst en serie bøker, som du har lest før og vet at er bra og som ikke krever for mye intellektuelt engasjement, enten fordi du har leste dem så mange ganger før at du strengt tatt kan dem utenat, eller fordi bøkene kanskje ikke er av de mest utfordrende i utgangspunktet. Eller kanskje helst begge deler.

Siden en gang i forrige uke har jeg derfor holdt på med gjenlesing av Anne Digbys Trebizon-serie, og de siste dagene, som er blitt tilbragt på sofaen med sykemelding, har jeg gått all in og lest 3-4 av bøkene per dag.

Ok, så det er ikke verdens tjukkeste bøker. De topper stort sett 100 sider såvidt. Det blir forsåvidt fortsatt et anseelig antall sider per dag, men det høres kanskje litt mer imponerende ut enn det er.

Men, altså, Trebizon: Det er en internatskoleserie i god gammel engelsk tradisjon, men skrevet på tampen, eller til og med etter, sjangerens storhetstid. Den første boka kom ut i 1978, den siste (det er fjorten i alt) i 1994. Jeg tror jeg må ha lånt dem på skolebiblioteket i Gambia (1986/7) og så kjøpt dem i London på vei hjem til Norge sommeren 1987, så jeg leste ikke lenger enn til maks bok 10 som barn. Det er først nylig at jeg ved en tidligere binge kom på å søke opp serien og komplettere fra ABEBooks med de jeg manglet. Titlene er som følger:

First Term at Trebizon
Second Term at Trebizon
Summer Term at Trebizon
Boy Trouble at Trebizon
More Trouble at Trebizon
The Tennis Term at Trebizon
Summer Camp at Trebizon
Into the Fourth at Trebizon
The Hockey Term at Trebizon
Fourth Year Triumphs at Trebizon
The Ghostly Term at Trebizon
Fifth Year Friendships at Trebizon
Secret Letters at Trebizon
The Unforgettable Fifth at Trebizon
Serien handler om (den fiktive) internatskolen for jenter Trebizon, som ligger i «the west country», det vil si Cornwall, Devon, Dorset, Somerset eller Bristol (men jeg antar Cornwall/Devon er mest aktuelle). Hovedpersonen gjennom alle bøkene er Rebecca Mason, som starter – i First Term at Trebizon – et år etter alle andre. Hun har gått på lokalskolen sin i London, men så blir faren hennes tilbudt jobb i Saudi Arabia, inkludert skolepenger betalt for datteren, og whoosh er hun plutselig på en ganske posh internatskole. Det kunne vært starten på en sosialrealistisk fortelling om å forsøke å passe inn blandt bemidlede og adelige som usikker middelklassejente, men det er det ikke. En eventuell klassekamp er enten bevisst eller ubevisst aldeles utelatt fra bøkene. Anne Digby har uttalt at serien oppsto som en slags forlengelse av hennes egne internatskolefantasier fra barndommen, og det er vel nettopp sånn de fungerer også for oss lesere. Virkelighetsflukt for 10-12-åringer (og de av oss som for evig er «going on 14»), med konflikter og spenning, ja visst, men av det «snille» slaget.
Fra Rebecca begynner på andreåret er det en bok per semester (tre semester i året) pluss et par bonuser (Summer Camp at Trebizon foregår i sommerferien, f.eks.) til hun er ferdig med femte og har fått GCSE-resultatene sine. Da er det to år igjen på Trebizon, to sjetteår (som virker en smule forvirrende) med A-level-studier før Rebecca og klassekameratene skal videre på universitet eller andre mer yrkesrettede studier. Disse siste to årene har det (ennå) ikke blitt bøker om, og det er vel urealistisk at de skal dukke opp nå. Det ville kanskje også måttet bli veldig annerledes bøker. Digby klarer helt til siste bok å holde de romantiske forholdene som oppstår platoniske, eller i alle fall rimelig aseksualiserte, sannsynligvis fordi bøkene fortsetter å rette seg mot barn i samme alder som Rebecca er i bok 1, altså rundt 11. Når Trebizon-jentene nå har fyllt 15 og nærmer seg 16 ville det være ganske unaturlig å fortsette i den leia. Så jeg slår meg til ro med at jeg ikke får vite hvordan det går med Rebeccas A-levels, serien har likevel en ganske naturlig slutt der resultatene for GCSEs har ankommet, siden arbeidet fram mot dem har vært i fokus i de siste tre-fire bøkene og utfallet er viktig for hva Rebecca (og hennes jevngamle) kan velge å gjøre videre (sammenlignbart, i alle fall nesten, med videregåendevalg i Norge, men GCSE-resultat bestemmer også hvilke fag du overhodet har mulighet til å gå videre med).
Såh. Nå har jeg atter en gang lest den ene av mine mange favoritter blant internatskoleserier. Så er spørsmålet om jeg skal gi meg i kast med en til, i så fall hvilken? St. Clare’s eller Mallory Towers av Enid Blyton (fra sjangerens virkelige storhetstid og helt klart blant klassikerne)  eller Harry Potter (internatskolerevival)? Eller skal jeg gi meg i kast med Puk-bøkene – jeg har 40 av dem på dansk – av Lisbeth Werner (pseudonym for Knud Meister, som forøvrig også står bak Jan-bøkene. Jeg MÅ skrive mer om Meister på noe tidspunkt)? Eller noe helt annet? Jeg skal fortsatt tilbringe noen dager på sofaen, så noe må det bli.