Stikkord: WW2

Fange i natt og tåke – Trygve Bratteli

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke lenger i hvilken sammenheng Fange i natt og tåke plutselig dukket opp i bevisstheten min, noen må ha nevnt den et sted i sosiale medier, men siden jeg først er på sakprosakjøret virket det like lurt å lese den nå. Bratteli ble arrestert av den tyske okkupasjonsmakten i 1943 og etter kort tids fangenskap i Norge – blant annet på Grini – ble han sendt til arbeids-/konsentrasjonsleire i Tyskland. I løpet av krigens siste dager ble han, sammen med andre norske fanger, hentet av svensk Røde kors i de berømmelige hvite bussene.

Bratteli skildrer livet i leirene i grell detalj. Matknapphet, dårlige eller rent ut manglende klær og sko, til dels ikke-eksisterende sanitærforhold og hardt fysisk arbeide uansett temperatur og føre er gjennomgangstonen. Jeg kan ikke si at det var så mye som var nytt for meg, nødvendigvis, men det er klart det er noe med å lese noen hundre sider med nøkterne beskrivelser av grusomhetene selv relativt privilegerte fanger (Bratteli var tross alt «arier» og arbeidsfør – i alle fall til å begynne med – og ble ikke sendt til rene utryddelsesleire) ble utsatt for som går inn på meg.

Repetisjonene står i kø, og på sett og vis har det en effekt, for det gir kanskje leseren litt innblikk i hvor repetitivt dagliglivet i leirene var. Samtidig er repetisjonene kombinert med en… vel, rotete fortellerstil, og får meg til å ønske meg en litt mer gjennomarbeidet tekst. Bratteli forteller at han ved hjemkomst i 1945 skrev ned inntrykkene og hendelsene fra fangenskapet nærmest som en form for terapi, et forsøk på å tømme seg slik at han kunne gå videre i livet. I 1979 gikk han sammen med kona Randi og ved hjelp av en båndopptaker gjennom de nedskrevne notatene – som i stor grad var i stikkordsform. Som han selv sier:

Saken er jo at «huskeseddelen» kunne bare jeg selv omsette i forståelig språk. Vi gikk det hele igjennom og fikk det skrevet ut. Det er grunnlaget for det som nå følger. (Side 11)

Hvor mye som er gjort med teksten etterpå vet jeg jo ikke, men den bærer preg av å være direkte avskrift av at Bratteli snakker seg gjennom disse notatene og fyller på detaljer ettersom han kommer på dem. Formen er ganske muntlig og tematisk springende, og til tider slitsom å lese. Disse to paragrafene er typiske eksempler på der flere historier rotes sammen i en slags stream-of-consciousness fortelling:

Det hendte nå av og til at det var flyalarm når vi var ute i slikt arbeid. Da skulle det være helt stille. Ingen skulle røre seg i skauen. En gjeng jeg var sammen med, arbeidet med indre og ytre murer til en SS-brakke en tid, og det var få militære vaktposter med i dette. Sjauergjengen i steinbruddet ble satt til å bære stein til brakkemuren. Det kom stadig nye franskmenn inn i leiren, som faktisk lå nesten i Frankrike. Utover sommeren 1944 var de svært optimistiske og trodde ikke krigen ville vare mer enn en måned.

I dette sjauerarbeidet gikk vi da fram og tilbake, fram og tilbake, opp og ned til de forskjellige stedene. Det var meget kupert terreng der leiren lå, og vi bar til dels svært tungt. Som regel gikk vi sammen to og to og fabulerte om framtiden. Pratet om båter og hus og selvfølgelig om mat, fisk og seterdrift, en fange fra Stange om bærplukking, mens sulten og slappheten plaget oss hele tiden. I regnvær søkte vi ly i kjelleren. Vi kom også borti tung steinbæring under ledelse av en SS-representant. I denne trengte situasjonen traff jeg igjen Herman, som lovet meg ny kommando. (Side 119-120)

Først flyalarmene, som bare løselig henger sammen med muren og steinbæringen, så et par setninger om franskmenn og optimisme og så tilbake til steinbæringen igjen i neste avsnitt, uten at det på noen måte er klart hva for slags rolle disse franske fangene hadde med saken å gjøre. Og så for sikkerhets skyld litt om hva arbeidsgjengen pratet om (mat, igjen), litt om været (hvilken kjeller, forresten?) og så om mer tung steinbæring… til et annet prosjekt?

Det er ikke uinteressant, men det føles vel litt som å lese en primærkilde enn en «ferdig» bok, om man nå vil kalle det memoarer eller hva. Jeg hadde nok foretrukket – og sannsynligvis blitt mer berørt av – en mer sammenhengende, for ikke å si ryddig, fortelling. Men det var fint å få lest litt om norske fanger i Tyskland under krigen, det er et tema jeg knapt har lest noe om før, verken i sakprosa eller skjønnlitteratur.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Sabotør – John S. Jamtli

Mirthful 1 Comment

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke «morsom» som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er «Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!» (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av «plutselig avsløring av noens identitet» som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller «uventa vending». Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.

Once – Morris Gleitzman

Mirthful Leave a comment

Jeg vurderte å vente med å skrive om Once av Morris Gleitzman til jeg hadde lest hele serien, men erfaringsmessig er det bedre om jeg blogger når jeg er i siget, så da får jeg heller komme tilbake til de andre bøkene. Jeg ville også normalt skrevet på engelsk, siden jeg har lest boka på engelsk, men siden den er oversatt til norsk føler jeg at det kan være greit at det finnes innlegg om den på norsk (det er innlegg på norsk om barne- og ungdomsbøker som får suverent mest treff på bloggen i årevis etter at de er skrevet, så det er tydelig at det er behov for slikt). Den norske oversettelsen heter En gang og er utgitt på Cappelen Damm. Bok to er også oversatt – Så – men der stoppet det visst (desverre!).

Grunnen til at jeg leste boka (i alle fall nå) er at klassen til elleveåringen har hatt den som høytlesing, og så fort de var ferdig med å lese den ville hen på biblioteket for å låne resten av serien (det var for stor konkurranse på skolebiblioteket, som bare hadde to eksemplarer, når en hel klasse ville låne samtidig…). Hen leser en del, men er ikke boksluker på samme måte som jeg var (jeg hadde et snitt på mer enn en bok om dagen i den alderen), så når hen plutselig leser seks bøker i løpet av en drøy uke, og «ved et uhell» leser tre kapitler til når jeg har bedt hen lese ferdig kapittelet og skru av lyset, er det bemerkelsesverdig.

Once er første bok i en serie, nå seks bøker, om Felix, en jødisk gutt i Polen under andre verdenskrig. Alle voksne får vondt i hjertet bare av den setningen, men målgruppa for denne boka er barn. Og i likhet med majoriteten av de tenkte leserne er Felix også til å begynne med uvitende om hva som foregår, noe som er et effektivt grep fra Gleitzman. Felix’ foreldre var bokhandlere, og har sendt ham til et katolsk barnehjem drevet av nonner langt oppe i fjellene «mens de finner ut hvorfor de ikke får bøker levert lenger». Handlingen starter i 1942, da har Felix vært på barnehjemmet i tre år og åtte måneder. Han har brukt tiden på å dikte opp historier om hva foreldrene driver med, for han har livlig fantasi og et talent for å fortelle. Men så kommer verden plutselig tett på, i form av nazisoldater som brenner en del av nonnenes bøker. Felix bestemmer seg for at han er nødt til å forsøke å finne foreldrene, men først må han dra hjem og gjemme bøkene de har i butikken. Det er jo ikke sikkert foreldrene vet at nazistene brenner jødiske bøker, dersom de fortsatt er ute og reiser for å finne ut av hvorfor leveringene har stoppet. Han rømmer derfor fra barnehjemmet og finner veien tilbake til landsbyen han kommer fra.

Sakte men sikkert går det opp for Felix at det ikke bare er jødiske bøker nazistene hater, selv om han klamrer seg til sine egne historier så lenge som mulig blir det til slutt umulig å ikke ta inn over seg det han bevitner – og hører av rykter – på sin ferd gjennom Polen. Mye på samme måte som mange både jøder og andre valgte å tro den beste versjonen av hendelsene til det ble motbevist på den mest brutale måten. I Once ser vi det skjer i form av en strøm av jøder som hentes i ghettoen for å sendes på arbeidsleir på landet. De tror heller på historien soldatene forteller om snille gårdeiere som trenger arbeidskraft enn på den enslige rømlingen som har klart å komme seg tilbake for å advare om dødsleirene.

Det er en ganske brutal bok for en elleveåring, det spares ikke på grusomhetene, men så var da også holocaust en brutal epoke, og jeg er absolutt tilhenger av påstanden om at de som ikke kjenner til historien er dømt til å gjenta den. Derfor er bøker som levendegjør historien så viktige, også for barn. Å internalisere fortellingene som man gjør når man lever seg skikkelig inn i en bok fungerer som en slags vaksine, i dette tilfellet mot holocaustfornektelse og konspirasjonsteorier. Det er fristende å si at det er spesielt viktig i dagens debattklima, men egentlig er det viktig uansett hvordan samfunnet ellers ser ut, for hadde mange nok av dagens voksne lest bøker som Once når de var elleve hadde kanskje ikke dagens debattklima sett ut som det gjør.

Det eneste som trekker ned for meg i denne boka er det stilistiske grepet med å bruke «Once» som starten på første setning hvert kapittel. Det fungerer i noen tilfeller, men mange av setningene blir kunstige. På den annen side er det et grep som fungerer bedre ved repetisjon, så innen jeg er ferdig med Then, Now, After, Soon og Maybe (forutsatt at grepet videreføres) kan det være jeg synes det er genialt i stedet for irriterende. Uansett er det en pytteliten detalj og overhodet ingen grunn til ikke helhjertet å anbefale boka, både til voksne og til barn fra «tweens» og opp.

Going Solo

Mirthful

I ended up rereading Going Solo because I had found it in a box (along with Waltzing through Flaws) and had given it to the husband with a «here you go, you need to read this» and he’d brought it to Vienna and was reading something else when I needed something to read and had put my own book (which I still haven’t finished) in the wrong bag. Uhm. Nice sentence, that.

Anyway. I’ve read Boy once, and as far as I can remember I found that pretty tedious. Going Solo, however, is charming and, amongst other things, leaves you wondering how on earth Hitler managed to get beaten by the allies, though I suppose someone in charge must have learned from their mistakes at some point after Dahl was invalided home. Or perhaps the allies were just more stubborn and won on the basis of sheer luck, which seems to be mainly what kept Dahl alive.