Stikkord: ungdomsbok

Det som er sant – Magnhild Bruheim

Mirthful 3 Comments

Omslaget til Det som er sant av Magnhild BruheimDet som er sant av Magnhild Bruheim var altså en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra Bokbloggertreffet. Og her er det på sin plass med en såkalt «trigger warning»: Dette innlegget kommer til å handle om voldtekt.

Boka handler om Linn, som er bestevenner med Solveig og forelska i Sander. Men så er de alle på en fest hos Hanna, som Linn egentlig ikke er venner med, Hanna og Sander danser og kliner og så forsvinner de. Etterpå sier Hanna at hun ble tvunget til samleie, Solveig sier at det er det samme som voldtekt og får Hanna til å anmelde saken. Solveig engasjerer seg mer enn man skulle forvente i Hannas sak, og det skaper splid mellom henne og Linn, som for det første fortsatt bærer nag til Hanna etter en hendelse som skjedde før Solveig kom flyttende og for det andre ikke helt kan tro så vondt om Sander.

Det er mye bra med boka. Måten Linn og Solveigs vennskap settes på prøve på er flott beskrevet, Linns ambivalens i forhold til det som (angivelig) har skjedd forklares etterhvert når vi får vite forhistorien til uvennskapet med Hanna og bruken av sosiale medier og digitale hjelpemidler for både å støtte og å mobbe (og ikke minst hvordan støtte kan slå tilbake og føre til mer mobbing) er et godt grep.

Men.

Jeg skulle ønske at det kom klarere fram, ikke bare fra Solveig, at samleie uten samtykke virkelig ER voldtekt. For selv når siste side er skrevet er jeg ikke sikker på at Linn faktisk tror på det. Bruheim introduserer en sms som blir sendt rundt i miljøet som forteller om alle de Hanna har hatt (frivillig) sex med, men sløser bort muligheten til å understreke at selv om man har hatt sex med aldri så mange har man fortsatt like stor rett til å nekte (faktisk kan man ha hatt sex med den aktuelle personen aldri så mange ganger, er man ikke med på det denne gangen er det fortsatt voldtekt). Solveig prøver, men hun formulerer seg dårlig (og det at hun ønsker at meldingen skal være løgn viser at hun også er usikker på spillereglene her). Kanskje er det med vilje fra Bruheim sin side for ikke å bli overtydelig og pedagogisk formanende, men jeg skulle ønske hun heller ble overtydelig og formanende. For vi trenger å lære alle, jenter og gutter, ungdom og voksne at alt annet enn et «entusiastisk samtykke» er et nei, bare da kan vi ha noe håp om å unngå slike saker som den som er i nyhetene i Sverige i disse dager der er 15 år gammel jente er blitt voldtatt av i hvert fall 6 gutter i «kø», og hvor ikke bare Hovrätten frifinner guttene (Sverige har en rar voldtektsdefinisjon i loven, så teknisk sett kan nok dommeren ha rett), men en 14 år gammel jente truet 15-åringen via sosiale medier og begrunnet sin overbevisning om at hun løy med at jenta jo hadde gått inn i huset der det hele skjedde frivillig.* Og når en 14-årig jente kan ha en så forskrudd ide om hva som utgjør en voldtekt, da trenger vi kanskje noen fler overtydelige ungdomsbøker.

Mangelen på tydelighet ødela i alle fall historien for meg (til tross for at jeg hadde lest ferdig boka før den svenske dommen kom og gjorde det hele enda litt mer tidsaktuelt), og selv om jeg engasjerte meg i Linns problemer følte jeg også at alle de fæle tingene som kom fram til dels ble brukt bare som virkemidler for at Linn skulle «finne seg sjæl». Det ga meg også en litt uggen følelse. Alt i alt har jeg lest bedre ungdomsbøker.

_______________________

* En av politimennene som var med på etterforskningen har skrevet klokt og utførlig om saken, om du vil lese mer. Trigger warning x 100 eller deromkring.

The Fault in Our Stars – John Green

Mirthful 2 Comments

green_starsI finished The Fault in Our Stars a month ago, and the reason I haven’t blogged about it is twofold. Firstly, my blogging energy has been engaged in another project, secondly, I haven’t been quite sure what to say about it, or even how I really feel about it.

Sure, it’s a lovely book. I even cried a little towards the end. But the hype got the better of me, I guess, because I was left feeling a little disappointed. I liked it, but I guess I didn’t really love it. Certainly not with the all encompassing love evident almost daily on my Tumblr dashboard.

So will I read more of John Green’s books? Probably. And I’ll keep The Fault in Our Stars around for the lasses’ enjoyment, perhaps reading it at 14 or so will be more of a life-changing event than reading it at almost 40.

Den sommeren pappa ble homo – Endre Lund Eriksen

Mirthful 1 Comment

homo_eriksenJeg ble glad da jeg fant Den sommeren pappa ble homo på Øksendal når de hadde 70 % avslag på alle varer, for det er en bok jeg har hatt lyst til å lese. Og jeg ville virkelig like den, dessverre ble jeg litt skuffet. Ikke at den er dårlig, heller, den er bare ikke så bra som den burde ha vært.

Arvidsjaur, 13 år, er på campingferie med pappa i Nordfjordbotn, for økonomien er stram etter at mamma flyttet ut til sin litt for personlige trener. Nordfjordbotn er ikke akkurat verdens navle, men her bor i alle fall Indiane, som forsøker å bli venner med Arvid, og pappaen hennes Roger, som er litt vel homo i Arvids øyne, særlig siden Arvids pappa later til å trives så godt i Rogers selskap. Han forsøker, med Indianes hjelp, å forhindre pappaene å bli sammen, samtidig som han lengter etter mer spennende ferie, helst i selskap med kameraten Frank. Frank og Arvid har vært venner ‘alltid’, men nå har Frank kommet ettertrykkelig i puberteten, og det har nok ikke Arvid ennå, så vennskapet er i ferd med å endre seg.

Og nå kommer jeg til å avsløre deler av handlingen, så nå må du slutte å lese om det er et problem for deg…

Så hva var det som ikke funket helt? En ting var at jeg hang meg opp i at Arvid ikke er så voldsomt begeistret for Indiane til å begynne med, og til og med sier at dette ikke er en sånn historie hvor man først ikke liker hverandre for så å bli overstrømmende forelsket. For så blir de det. Ok, ikke overstrømmende forelsket, så i alle fall betraktelig mer interessert enn starten skulle tilsi. Når man først får påpekt klisjeen, for så å få klisjeen servert, så funker det ikke så bra, altså. Men det var vel en minor detail.

Egentlig tror jeg at jeg hang meg mest opp i to ting, det ene er problemer med fortellerteknikken. Boka er skrevet som en slags dagbok, og av og til funker det svært bra, men av og til blir det rett og slett usammenghengende, uten at jeg helt klarer å se at det er meningen. Det andre er at Arvids følelser ikke helt henger på greip. Og her er det jeg får problemer med å forklare hva jeg mener. For det er meningen at det skal være forvirring, så det er ikke det. Men jeg får det ikke helt til å stemme, med måten han er ukomfortabel med nakenhet (for ikke å snakke om porno) på en måte som ikke bare kan forklares med at han ikke har kommet i puberteten ennå (eller eventuelt at han har det, og derfor blir flau, det er jo også en mulig reaksjon), og heller ikke i det jeg føler er en ment undertekst, at han først og fremst er ukomfortabel med kvinnelig nakenhet.  For det går seg liksom ikke til hverken i ene eller andre retninga, og har ikke noen annen funksjon i fortellingen enn å understreke at han sliter med å finne ut av sine egne følelser – som er et viktig poeng, men dette med nakenhet går igjen såpass ofte at jeg føler det burde hatt en mer konkret, uhm, rolle? Forklaring? Også Indianes oppførsel skurrer litt innimellom, føler jeg, men siden vi får hennes utsagn og handlinger referert av Arvid er det kanskje ikke meningen vi skal få et godt grep om dem.

Så altså ikke helt full klaff. Synd, synes jeg.

Bokbloggturnéen: Charliblogg – Eldrid Johansen

Mirthful 4 Comments

charlibloggJeg ble så GLAD når jeg hadde lest ferdig Charliblogg. Ikke fordi det er en bok til å bli glad av, snarere tvert i mot, men fordi det er så bra at noen skriver slike bøker.

Charlotte flytter med moren sin fra Oslo til et lite sted på en øy langs norskekysten. Charlotte ville slett ikke flytte fra storbyen og alle vennene sine, og når hun fra første skoledag blir frosset ut av sin nye klasse ser hun ingen grunn til å skifte mening om bygde-Norge. I tillegg føler hun seg sviktet av bestevenninnen i Oslo som har «gått videre» og pleier nye vennskap. Når hun kommer på idéen å starte en blogg for å få ut litt frustrasjon blir hverdagen enklere å håndtere, men anonymiteten på nett gjør det fristende å være både sarkastisk og slem for å score morsomme poeng, og dessuten å ikke holde seg helt til sannheten. Etterhvert tar Charlottes nye alter ego Charli litt overhånd, og den ellers ganske sympatiske Lotte mister styringa litt.

Til det til slutt selvsagt eksploderer.

Det er to faktorer som gjør Charliblogg til en viktig bok: For det første omhandler den mobbing på en svært konkret og realistisk måte, og viser hvor lett det er for den som blir mobbet å selv mobbe i neste instans. For det andre viser den hvor enkelt det er å la seg rive med av lesertall, likes og heiende kommentarer på nettet og i hvilken grad anonymiteten kan undergrave en persons naturlige skamvett. Og vi trenger slike bøker. De som vokser opp nå med Facebook som en naturlig forlengelse av skolegården og blogg som et like viktig medium for selvrealisering som klassefester eller idrettsstevner trenger litterære forbilder som kan få gå i de fellene som finnes slik at de slipper å gå i dem alle sammen selv. Og de som blir fryst ut og mobbet, enten det er i klasserommet eller på nett eller begge deler trenger selvsagt å lese om andre i samme situasjon.

Og så er boka velskrevet. Charlis blogginnlegg kunne vært hentet rett fra en ekte fjortisblogg, det samme kunne kommentarene hun får. Dette er også de delene av boka jeg slet mest med å lese uten å skumme – det er en grunn til at jeg ikke leser fjortisblogger på daglig basis (men så er jeg heller ikke i målgruppa) og som kanskje ikke gjør Charliblogg til noen egnet bok for voksne lesere. Ikke for det, det er nok en del voksne som burde lest den likevel, for å få et lite innblikk både i mobbingen og i hvorfor mobbeofre sjelden «sladrer» og ikke minst bedre innsikt i nettets sosiale mekanismer (som skremmende mange voksne vet svært lite om). For bokas målgruppe tror jeg neppe det språklige her er noe problem og selve historien har akkurat passe mye driv og er skrevet i jeg-form som gjør at det hele føles veldig personlig.

*Spoiler warning*

Jeg liker også godt at slutten er såpass åpen. Charli/Lotte har innsett at hun selv har tabbet seg ut og at det må hun leve med, men mobbingen av henne har også kommet fram i lyset og vil forhåpentligvis avta eller bli lettere å hanskes med. Kanskje kan hun bli venn med Kari likevel, kanskje kan hun opprettholde et vennskap med Karoline. Håndteringen av situasjonen fra de voksnes side virker rimelig forbilledlig – og dermed egentlig ganske urealistisk – men det at vi ikke får vite hvor mye som faktisk er løst og i hvilken grad livet til Lotte blir noe enklere etter dette er bra. En lykkelig slutt ville være for ryddig for en så virkelighetsnær bok og noe annet ville bare være deprimerende.

Før meg på turnélista står Ellens oase, etter meg Med bok og palett. Flere lenker finner du på Bokbloggturnéens side.

Bokbloggturnéen: Uka etter

Mirthful Leave a comment

UkaEtter-1-191x300Uka etter var ukas bok i bokbloggturnéen i slutten av september, men ble distribuert sent og så skjedde det så mye annet at jeg ikke har fått skrevet om den før nå.

Stein Erik Lunde har forfattet en relativt stillferdig liten bok om den perioden i livet da man plutselig blir voksen – i alle fall mye mer voksen på veldig kort tid.

Handlingen er lagt til en forstad til Oslo, uka etter 22. november 1963 når J. F. Kennedy blir skutt i Dallas, derav tittelen, og handler om 12 år gamle Arne. Mordet på Kennedy er en av årsakene til at Arne plutselig nærmer seg voksenlivet med et byks, men slett ikke den viktigste. Denne uka er en begivenhetsrik uke i Arnes liv, selv om de andre begivenhetene ikke påvirker så veldig mange andre enn ham selv.

Noen av måtene Stein Erik Lunde viser at Arne forandrer seg på er svært vellykkede, synes jeg, som denne passasjen hvor han plutselig har mistet tålmodigheten med et av barndommens ritualer:

Der tok de en hvil. De gjorde alltid det. Arne visste at de måtte gjøre det i dag også, men han ville helst gått videre uten å stanse. (…) Det var der Hämäläinen-bakken var. Arne håpet at far ikke ville si ordet Hämäläinen-bakken i dag.

Men selvsagt måtte han si det. Han sa det da de var kommet fram til det faste stedet, etter en ny halvtime i høyt tempo, og sto og drakk kakao, far av den lille koppen og Arne av den store.

– Ja, er du klar for Hämäläinen-bakken nå, da? sa han og klappet Arne på lua.

Arne vred seg unna hånda til far, sa ikke noe med det samme. Men så sa han det han hadde planlagt å si, lenge før de var nådd fram til kakao-stedet: – Hämäläinen har aldri vært her, sa han. – Det var på fem-mila i Lahti at Hämäläinen sprakk. Ikke her.

Arne var overrasket over at han hørtes så sinna ut i stemmen. Og han så at noe forandret seg i fars ansikt, han så forvirret ut, tok av seg skyggelua og strøk seg over panna med innside, av votten, slik at øynene ble borte et øyeblikk.

(s. 32-33) Det foklares aldri direkte hvorfor Arne blir så sint, hvorfor han ikke vil høre faren snakke om Hämäläinen-bakken, eller følge noen av de andre faste reglene han og faren har for skituren. Det blir opp til leseren å forstå og tolke. Og det gjelder for hele boka, Stein Erik Lunde har lest sin forfattermanual: Show, don’t tell.

Men når det er sagt synes jeg kanskje boka ble for stillferdig og «understated». Innimellom fungerer det veldig bra, men de øyeblikkene et litt for få og mellom dem er det sidevis med, tja, noe litt uforløst. Det er vanskelig å vite hvordan jeg ville forholdt meg til den som 12-åring, men jeg håper jo egentlig jeg har utviklet meg og blitt mer moden og åpen for nyanser og slikt siden den gang, så jeg mistenker at jeg i enda større grad ville syntes at den manglet kraft.

En liten skuffelse, altså.

Her er lenke til de andre som har blogget om boka:

Ellens oase

Med bok og palett

Elikkens bokhylle

Julies bokbabbel

Bokbloggturnéen: Drabant

Mirthful 1 Comment

DrabantDrabant skulle vært omtalt i bokbloggturnéen i slutten av juni, men ble forsinket fra distributør og det er først nå jeg har hatt tid til å sette meg ned og skrive noe fornuftig om den. Ja, altså, hvor fornuftig det blir får vi vel se på…

Drabant er en grafisk roman med handling fra grafittimiljøet i Oslo. Året er 1994 og kommunen ruster opp kampen mot «vandalene». 16 år gamle Fredrik, alias Deks, blir kjent med den noen år eldre Viktor, alias Senc, og virvles inn i mer enn han har kontroll over.

Mikael Noguchis strek er suveren. Grafittielementer blandes med mer «klassisk» strek til en imponerende helhet, og bildene suger deg inn i historien.

Men så var det den historien, da. For der må jeg innrømme at jeg ble skuffet. Jeg hadde veldig lyst til å like denne boka, men jeg klarer ikke å få tak på hva Øyvind Holen vil med det han forteller, og selv om Fredriks sjebne til å begynne med fenger meg, så mister jeg interessen et stykke uti og slutter å bry meg. Det er mulig det er den prektige siden av meg som slår inn, for selv om jeg har sympati for fremmedgjort drabantungdom, og selv om jeg til en viss grad var (og er) på grafittikunstnernes side, så har jeg fint lite til overs for bruk av dop – og enda mindre for langing. (Ja, jeg skjønner at langing er en fristende måte å skaffe seg penger og status på. Ja, jeg skjønner at dop kan være en fristende virkelighetsflukt når livet er forjævlig. Likevel.) Og Drabant klarer i alle fall ikke å gi meg noen overbevisende grunn til å skifte mening om den saken (ikke at jeg tror hensikten er å overbevise meg om at jeg bør bli doplanger), og dermed opprettholde min interesse for hvordan det skal gå med hovedpersonen.

Likevel anbefaler jeg å ta en titt på boka om du liker grafiske romaner, eller bare er nysgjerrig på dem. For som sagt er illustrasjonene i en klasse for seg selv.

Ingaplinga var på lista etter meg, men fikk skrevet omtale for en stund siden. Hun er mer positiv enn meg, men har en annen – og kanskje mer faglig relevant – innvendig mot dop-tematikken.

Bokbloggturnéen: Hockeysveis fører til dårlige rim

Mirthful 5 Comments

Wyller_HockeysveisForerTilFørst og fremst må man jo si at boka i Bokbloggturnéen denne uka, Siv Wyllers Hockeysveis fører til dårlige rim, har en uimotståelig tittel. Omslaget er ikke så dumt det heller. Både omslaget og illustrasjonene – som heller ikke er dumme – er av Rune Markhus.

Denne boka skiller seg markant fra de bøkene jeg tidligere har lest i bokbloggturnéen, i at dette er hva man kan kalle «ren underholdning». Ikke at det ikke kan utledes litt livsvisdom fra historien, men dette er ikke en bok som forsøker å være alvorlig og samfunnskritisk.

Lazze er frisør i en liten by, og han klipper bare en sveis: Hockeysveis. Det vil si, han klipper både festhockey, klinehockey, begravelseshockey og krisehockey, så å si at han bare klipper én er kanskje feil. I tillegg rimer han. Mest av alt rimer han gode rim, rim som får folk til å kjenne seg bra, akkurat som heltene: Lasse Stefans. Men når Lazze blir nervøs blir rimene dårlige. Og nervøs blir han når frisørsalongen er helt full eller når han skal si noe svært viktig. Da kan det for eksempel tenkes at han til kvinnen han elsker sier:

Din feite sau
Jeg ønsker du var dau

Og da kan jo noen og enhver forstå at hun ikke blir lykkelig og glad til sinns.

Hockeysveis fører til dårlige rim lever heldigvis opp til tittelen sin, det er en like uimotståelig historie som tittel. For oss voksne er dette en bok til å humre av, og til å bli i godt humør av. Hva den yngre garde vil mene skal jeg ikke forsøke å gjette på. Boka er lettlest, men noen av referansene går muligens de yngste hus forbi. Det skal bli interessant å se hva ungen mener når hen blir gammel nok.

I går skrev Gråbekka om boka, i morgen er det Mari sin tur.

Verdensredderne – Simon Stranger

Mirthful 2 Comments

verdensredderne-stranger_simon-14751716-frnt-190x300Det er klart for ny runde i bokbloggturnéen, og denne gangen har jeg fått et eksemplar av Simon Strangers nye bok Verdensredderne i posten.

Først og fremst skal Simon Stranger ha cred for å ha skrevet denne boka. Ikke bare er den en drivende god ungdomsbok i den forstand at historien fyker av gårde og drar med seg leseren, men leseren risikerer også å lære noe på veien. Siden jeg har vært engasjert i arbeidsforholdene til de som produserer det jeg konsumerer i ganske mange år var det lite som var direkte nytt for meg, men likevel er det greit å få en påminnelse, for i hverdagen er det lett å glemme alle gode hensikter og gå for det enkle, billige eller attraktive alternativet selv om man vet at man ikke egentlig burde.

Jeg klarer ikke helt å avgjøre for min egen del om jeg synes at historien om Emilie blir bedre eller dårligere ved at den har en romantisk side. På mange måter ser jeg det som litt ødeleggende, det er nemlig lett å se Emilies engasjement som et produkt av en gryende forelskelse snarere enn en «egen overbevisning». Samtidig er jeg jo av den bestemte oppfatning at det er viktig og riktig å forelske seg, og å forelske seg på grunnlag av noe annet enn et flott utseende, og akkurat det klarer Stranger forsåvidt å formidle.

At historien fenget var det i alle fall lite tvil om. Det skjer sjelden nå til dags at jeg «bare må» lese ut en bok før jeg legger meg, men det skjedde med denne boka. Nå var det bare snakk om en halvtime, men en halvtime er mye for en som er så avhengig av en god natts søvn som jeg er blitt med åra, og jeg merket det dagen etter.

Før meg har Marielle blogget, i morgen er det  Så rart sin tur.

Knirk har også skrevet om boka.

Tegn – Anne Ch. Østby

Mirthful 2 Comments

Tegn-192x300Dette innlegget er en uke forsinket. Jeg har lest Anne C. Østbys Tegn som del av Bokbloggturnéen, og jeg har ikke klart å finne noe fornuftig å si om den før nå. Jeg vet fortsatt ikke om jeg klarer å si noe fornuftig, men jeg skal i det minste ta meg sammen og gjøre et forsøk.

Tegn handler om mye. Først og fremst, på overflaten i alle fall, handler den om fotball. Den handler om å være tenåring og om å være forelsket. Den handler om Julie, som er stjernespiller på jentelaget, men som har vondt i kneet og forsøker å late som ingen ting for ikke å svikte laget – og treneren. Det handler om treneren, Karine, som er to-tre år eldre enn jentene hun trener og som derfor skal være voksen og ansvarlig, men som likevel ikke har alle svarene. Det handler om Jonna som tror han har en sikker plass på guttelaget, men som ikke er hundre prosent sikker. Det handler om Sofie, som vil spille fotball og være tenåring og forelsket, men som ikke kan ignorere at langt fra alt er ok med broren. Det handler om broren til Sofie, Espen, som har mottatt beskjeder fra «noen» så lenge han kan huske, som samler på historier om sykdom og katastrofer og som vet at dagen nærmer seg. Og det handler om Kasper, som er kamerat med Jonna, har en far som er tvangsinnlagt og som ser at noe er galt med Espen.

I grunn ser vel alle at noe er galt med Espen, og bokas store styrke er måten den får formidlet hvorfor ingen gjør noe. Er det egentlig deres sak? Sofie vet at det er hennes sak, og hun vet definitivt at noe fryktelig galt, men hvem skal hun snakke med? Moren som er redd sin egen skygge? Faren som tror han kan kjefte folk friske, flinke og fornøyde? Espen selv? Hvordan snakker man med Espen selv?

Han er broren din, du må da kunne… Hva da? Spørre ham om han går ut i skogen og legger fra seg balltrær i trærne? Umulig. Sånne spørsmål finnes ikke. Det språket eksisterer ikke som kan lage sånne setninger.

(Side 136)

Hvorfor gjør ingen noe? Hvorfor stopper de ham ikke? Mot slutten av boka følte jeg at Anne Ch. Østby har skrevet en bok om 22/7. Den følelsen løste seg opp litt i siste kapittel, men jeg klarer ikke helt å slippe den. En liten stund der føltes det rent ut spekulativt, og det ødela litt av leseropplevelsen for meg. Samtidig er dette en drivende god bok på mange måter.

Fortellerteknikken kan være litt krevende, det er mange personer å forholde seg til og perspektivet hopper rundt. Et par ganger måtte jeg bla tilbake for å sjekke hvem denne «hun» jeg leste om akkurat nå egentlig refererte til. Når man vel har kommet inn i historien spiller det mindre rolle, men jeg tipper det kan være et hinder for en del lesere, og det er litt synd, siden boka i utgangspunktet har en bred målgruppe (og gjerne kunne ha appelert til ungdom som ikke leser så mye ellers, tror jeg).

Og når vi først er inne på ting som ikke helt funket: I motsetning til forrige turnébok jeg leste, Var det det det var, er Tegn satt til nåtid, og Facebook spiller en ikke ubetydelig rolle. Når man skal bruke slike kulturelle referanser gjelder det å trå stødig, og det skurret først for meg når det nevnes at Espen har valgt kallenavnet «Svarten» som nick på Facebook (s. 31), som om man normalt har nick på Facebook. Ja, jeg vet at man kan bruke falsk navn, men i utgangspunktet gjør de færreste det, og selv om noen skulle gjøre det ville jeg ikke kalt det et «nick». Når jeg først hadde lagt merke til den detaljen fulgte selvsagt et par andre etter (sånn virker i alle fall mitt hode) og jeg lurte både på hvorfor «Julie logger av face» (s. 95) på det som tilsynelatende er hennes egen, personlige laptop, og at Karine «åpner Facebook» (s. 129) snarere enn å «gå inn på» eller «sjekke» eller lignende.

Samtidig ER det en god bok. Etter litt innledende forvirring i forhold til persongalleri var det bortimot umulig å legge den fra seg. Det gjør vondt langt inn i sjela på Espens vegne når ingen klarer å engang forsøke å nå gjennom til ham.

Det har vært mange meninger om boka i turnéen, og jeg anbefaler at du nå leser noen av de andre:

Ingaplinga
Ellens oase
Luxlie
Dragoart
Elliken
 Ungdomsboka

Var det det det var – Linde Hagerup

Mirthful 3 Comments

hagerup_vardetdetDet er ny runde i bokbloggturnéen, og jeg har lest Linde Hagerups Var det det det var.

Kan vi først snakke om omslaget? For det gjør jeg jo ikke så ofte, jeg mener jo absolutt at det er innholdet i boka som er viktig, ikke hvordan den ser ut utenpå. Likevel er jo en tiltalende forside aldri galt, og denne? Denne tiltaler meg. Og det som er litt fint er at det passer svært godt til boka. Jeg ble litt forvirret når jeg først fikk boka i hendene, for omslaget passet ikke til den boka jeg trodde dette var. Nå vet jeg riktignok ikke helt hva jeg trodde, men hva det nå var var det feil. Og til den boka dette faktisk er passer dette – meget tiltalende – omslaget perfekt.

Var det det det var er den tredje boken om Billie, og jeg merker at det nok hadde vært en fordel å lese de to første først når man skal si noe fornuftig om denne, men samtidig står den fint på egne bein. Leseren blir også – heldigvis – spart for de endeløse repetisjonene av hva som har skjedd tidligere, sånn sett kan boka like gjerne leses helt frittstående. 

Billie er snart femten og på mange måter moden for alderen, men denne våren blir bestevenninna Nina plutselig bråmoden og løper fra Billie på mange måter. Samtidig føler Billie at hun har mistet moren sin etter at moren fikk ny kjæreste, og plutselig er hennes andre bestevenn, Teddy, også fjern og anderledes. Var det det det var handler om å oppleve at venner forsvinner, men også at de kan komme tilbake, og at vennskap kan utvikle seg og være like sterkt selv om det endrer form.

Jeg synes det er artig at handlingen foregår i 1983, på den måten ligger settingen tett opp mot min egen ungdomstid, selv om jeg bare var 9 i 1983. Men jeg lurer litt på hvordan det påvirker leseropplevelsen til bokens målgruppe. Jeg føler nemlig at tidsplasseringen er litt tilfeldig i forhold til handlingen, og stusser derfor litt over at den er så fastspikret som den er. Noen politiske referanser stemmer godt med tidlig åttitall, men hovedhandlingen, forholdet mellom Billie og Nina og mellom Billie og moren føler jeg at like gjerne kunne vært satt til 2012. Kanskje spiller det derfor ingen rolle? Kanskje synes dagens ungdom det er gøy å lese en bok som omhandler foreldrenes ungdomstid?

– Det kommer nye dager, sa hun.
– Men det er nå jeg er her, hviska jeg.

(Side 117) Bokas styrke er uansett den følelsemessige tematikken. Det er lett gjenkjennelig, samme hvor gammel man er. Jeg mistenker at de fleste har opplevd å føle at de mister alle på en gang og blir stående helt alene – sannsynligvis i løpet av tenårene. Og her ligger også bokas svakhet, for meg i alle fall. Jeg føler at jeg får bli for lite kjent med Billie før jeg forventes å føle savn og svik på hennes vegne. Jeg kjenner igjen situasjonene og engasjeres intellektuelt, men hjertet er ikke helt med. Nettopp derfor burde jeg kanskje lest bok en og to først, for som den står mangler Var det det det var litt på helt å fange meg. Kanskje jeg får ta meg en tur på biblioteket? For dårlig var boka slett ikke.

I morgen kan du lese hva Regndrope mener om Var det det det var.