Stikkord: ungdomsbok

I Was Born for This – Alice Oseman

Mirthful 2 Comments

Det er mulig det blir en trend at jeg starter å høre på lydbøker og så går over til å lese ferdig i fysisk bok, jeg har i alle fall gjort det igjen, denne gangen med den siste Alice Oseman-romanen jeg hadde på TBR, I Was Born for This.

På den annen side, kanskje det ikke blir en trend, jeg vet ikke om jeg egentlig kan høre på lydbøker på bussen, to ganger den siste uka har jeg blitt så oppslukt av boka at jeg har oppdaget akkurat litt for sent at vi hadde kommet til den bussholdeplassen jeg skulle av på, så jeg har måttet gå av på neste. Men jeg har likevel begynt på en ny lydbok, så får vi se hvordan det går.

Tilbake til Oseman: I Was Born for This har to fortellere, som bytter på å fortelle i jeg-form; Jimmy Kaga-Ricci, som er medlem av bandet The Ark, og Fereshteh Rahimi, som bruker den engelske oversettelsen av navnet sitt online – Angel – og er fan av The Ark. Boka handler først og fremst om fenomenet «fandom», men også om å være ung voksen og ikke helt vite hva man vil med livet, om «å finne seg sjæl» og om vennskap. Som vanlig i Osemans bøker er rollegalleriet mangfoldig – eller «woke» om du vil – her er det variasjon i både etnisitet, kjønnsidentitet og legning. Og variasjonen forekommer som helt selvfølgelig, samtidig som ubehagelige opplevelser med «-fober» også nevnes.

Fra et voksent synspunkt er nok det mest interessante måten Oseman klarer å belyse fandom fra mange forskjellige vinkler. Først og fremst fra perspektivet til Jimmy – som blir «shipped» med bandkameraten og bestevennen Rowan – og Angel, som føler seg middelmådig sammenlignet med sin brilliante eldre bror, sliter med vennskap IRL og fyller tomrommet med The Ark:

Mum doesn’t understand me. She doesn’t understand why I reacted so strongly about a boy band.
And I know they’re both worried about my future. They don’t ever say it, but I know they know I’m average and average is disappointing for them. Especially compared to my brother. The pinnacle of ambition and success.
Don’t worry. I know that. I’m fully aware I’m average. God, I’m so, so aware I’m average.
But I’m not going to think about any of that right now.
I don’t need to.
This week isn’t about my life.
I don’t have to think about it at all.
This week is about The Ark.
(Side 66)

Men vi får også se hvordan hyperfokuset til fansen påvirker de andre medlemmene i The Ark, og hvordan «the fandom» kan være både en livbøye og et hinder for fansen selv. Jeg liker også at Oseman trekker paralleller til Beatlemania, og dermed viser at «fandom» ikke er noe nytt, selv om internett har endret måten fansen kan interagere med hverandre og med den/de de er fan av.

Lydboka leses (eller «framføres») av to skuespillere, Aysha Kala leser Angels kapitler og Huw Parmenter Jimmys. Det er en fordel, da det gjør de to stemmene enklere å skille, når jeg gikk over til papirbok måtte jeg en gang eller to stoppe og tenke for å identifisere hvem som «snakket». Begge skuespillerne fungerer godt i rollen, med unntak av at noen av stemmene de framfører, særlig de som skal være litt eldre enn hovedpersonene (Jimmys bestefar, blant annet), bare fungerte sånn måtelig for meg, men det er en ganske liten innvending, i det store og hele kan jeg anbefale lydboka – og boka generelt.

Lydboka har jeg lånt i Libby, via Deichman, papirboka har jeg kjøpt sjøl. 

On the Come Up – Angie Thomas

Mirthful 1 Comment

Jeg var i humør til noe annet enn podcast her i forrige uke, så jeg bladde meg gjennom de tilgjengelige lydbøkene i Libby og fant One the Come Up av Angie Thomas. Den boka har jeg hatt på TBR siden jeg leste THUG, og på hylla siden jeg fant den på salg på Norli i fjor, så med «prøve å få ned andelen bøker jeg eier og ikke har lest»-målet i bakhodet lånte jeg den og begynte å høre den.

Lyboka er lest av Bahni Turpin, som også leser So You Want to Talk About Race av Ijeoma Oluo som jeg hørte på før jul. Turpin leser bra, men det tok en stund å venne seg til at dette egentlig var en helt annen fortelling og ikke blande inn fragmenter fra den andre boka (det hjelper ikke at begge bøkene er fortalt i jeg-form og har fellestrekk i tema selv om det er veldig forskjellige bøker sånn rent strukturelt, ikke minst er dette en roman, mens So You Want to Talk About Race er sakprosa).

Jeg hørte på boka på vei til og fra jobb mandag-torsdag og på trening torsdag, og når jeg kom hjem derfra var jeg på 45 % lyttet og såpass engasjert i historien at jeg fortsatte å lese i den fysiske boka og leste den ferdig samme kveld. Jeg hadde allerede plukket den ned fra hylla tidligere i uka for å finne igjen setninger/avsnitt jeg hadde lyst til å markere (en av ulempene med lydbøker er at akkurat det er langt vanskeligere enn med fysisk bok/ebok).

Så… fra 27 % lyttet til onsdag til boka (på 435 sider) ferdiglest torsdag? Joda, den fenget, si. Det er umulig å ikke heie på Bri og familien hennes, og jeg synes Thomas klarer å få hamret inn noen poenger om systemisk rasisme uten at det går ut over fortellingens spenningskurve (snarere tvert i mot). Her har vi Bris beskrivelse av hvordan det er å bevege seg «Midtown» som svart:

Usually when we go somewhere in Midtown-the-neighborhood we gotta abide by the rules. They’re unspoken but understood:
1. If you go in a store, keep your hands out of your pockets and out of your backpack. Don’t give them a reason to think you’re stealing.
2. Always use «ma’am» and «sir» and always keep your cool. Don’t give them a reason to think you’re aggressive.
3. Don’t go in a store, a coffee shop, or anything unless you plan on buying something. Don’t give them a reason to think you’re gonna hold them up.
4. If they follow you around the store, keep your cool. Don’t give them a reason to think you’re up to something.
5. Basically, don’t give them a reason. Period.
Thing is, sometimes I follow the rules and still deal with crap. Sonny, Malik, and I went into a comic shop a few months back, and the clerk followed us around until we left the store. Malik recorded the whole thing on his camera.

(Side 144-145) Historien belyser hvor vanskelig det faktisk er å «arbeide seg opp» fra fattigdom, særlig som svart i USA, og hvordan realitetene krasjer med alle idealer man kan ha som familie. Bris bror, som har gjort «alt riktig» og tatt en god utdannelse med gode karakterer har ikke fått uttelling for det og bor hjemme og jobber på en pizzasjappe.

It is kinda messed up. Here my brother is, doing everything right, and nothing’s coming from it. Meanwhile, Aunt Pooh’s doing everything we’ve been told not to do, and she’s giving us food when we need it.
That’s how it goes though. The drug dealers in my neighborhood aren’t struggling. Everybody else is.

(Side 214) Da er det kanskje ikke så rart at Bri ikke ser «jobbe hardt på skolen» som løsningen på familiens problemer, og at HipHop virker som en tryggere ting å satse på. Hun vet jo at hun er god.

Ut over å være en knakende god fortelling om opplevelsen av å vokse opp svart i USA handler boka mest om familie på godt og vondt. Om valg man tar og hvordan de påvirker de rundt deg. Om forventninger fra foreldre (og beste- og svigerforeldre) og om å la barn velge sin egen vei. Om søskenkjærlighet og søskenkrangel og om hvor forskjellige drømmer kan se ut.

Anbefales!

Lydboka lånte jeg gjennom Libby (via Deichman), den fysiske boka har jeg kjøpt sjøl.

Isla to Island – Alexis Castellanos

Mirthful 1 Comment

Jeg hadde ledig tid på biblioteket her om dagen. Alltid farlig, jeg klarte riktignok å nøye meg med tre bøker denne gangen, og så ble jeg forkjølet og endte med å være hjemme fra jobb resten av uka, så egentlig var det jo et sjakktrekk å ha fylt på med lesestoff.

Isla to Island handler om Marisol, som blir sendt fra Cuba til USA i det som fikk navnet «Operation Peter Pan», der kubanske barn ble flydd til USA og plassert enten hos slektninger eller fosterforeldre (som du kanskje kan tenke deg var det både gode og dårlige utfall av dette, Marisols er heldigvis av de gode). Overgangen fra et fargerikt og blomstrende Cuba til et vintergrått og kaldt Brooklyn blir hard for Marisol. At hun ikke kan språket hjelper selvsagt ikke.

Historien om Marisol har minimalt med ord, her er det bildene som forteller. Og de forteller effektivt. Ikke minst gjennom fargebruk. På Cuba er verden i «technicolor», men når Marisol lander i New York er verden i svert/hvitt, det eneste som har farge er blomsten hjemmefra som hun har i håret. Men etterhvert kommer det farger inn i livet igjen, og innen historien er slutt er Brooklyn, om ikke like fargerikt som Cuba, i alle fall i fullfargeformat.

Uten særlig tekst er dette en snarlest bok, men den trekker godt i hjertestrengene likevel. Anbefales!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

If I was your Girl – Meredith Russo

Mirthful Leave a comment

Denne boka ble med tenåringen hjem fra skolebiblioteket (sammen med en bunke andre som jeg sannsynligvis får dyttet på meg etterhvert som hen får lest dem selv). If I was your Girl handler om Amanda, som bytter skole på tampen av high school, og er en ganske standard «girl meets boy»-ungdomsbok, men med den ikke fullt så standard plot-twisten at Amanda levde sine første 16-17 år som Andrew; hun er trans.

Amanda flytter fra moren til faren (som hun ikke har sett på seks år) fordi det er for farlig for henne å leve som jente blandt folk som har kjent henne som gutt. På den nye skolen er planen å være «stealth», det vil si: Ikke fortelle noen at hun er trans, holde hodet lavt og overleve high school, sånn at hun kan flytte til New York og gå på universitetet der, et sted som forhåpentligvis er mer liberalt og inkluderende enn «the deep south» der Amanda og familien er fra.

Ting går ikke helt etter planen. Det viser seg nemlig at å være «stealth» ikke er så lett når man både får gode venninner som det er fristende å betro seg til og i tillegg forelsker seg, og det i en av gutta på fotballaget.

Som et bilde på hvilke unike utfordringer det kan føre med seg å være trans på high school er boka ganske vellykket. Amanda er – med vilje, finner vi ut i etterordet – eksepsjonelt heldig i at hun har fått det hun trenger av medisinsk behandling, inkludert kirurgi (akkurat det skurret litt, hun er bare 18, og det er ikke egentlig realistisk), og er feminin nok til å «passere». Likevel er hun konstant på vakt mot å bli gjennomskuet, og siden hun ble mobbet for sin femininitet hele oppveksten er det ikke rart at hennes nye liv av og til gir kognitiv dissonans.

Historien i nåtid fortelles kronologisk, men vi får tilbakeblikk til livet som det var før i spredde kapitler gjennom hele boka.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde lest ferdig denne boka om det ikke var fra forventningspresset fra tenåringen. Til tross for «twisten», ungdomskjærlighet har jeg visst (endelig?) vokst fra, og selv om dette ikke bare er en kjærlighetshistorie var det litt for mye fokus på den og litt for lite på det jeg var mer interessert i – forholdet til de nye venninnene og til foreldrene. Men i den siste tredjedelen eller deromkring tok spenningskurven over og gjorde at boka ble vanskelig å legge fra seg. Og uten å spoile så alt for mye kan jeg vel si at jeg likte den åpne, men positive, slutten.

Boka er altså lånt på skolebiblioteket.

Dette blir mellom oss – Alexander Kielland Krag

Mirthful Leave a comment

Jeg må bare beklage og si at Dette blir mellom oss av Alexander Kielland Krag ikke var min kopp te. Så vidt jeg kan bedømme er det objektivt sett en god bok, og jeg er glad for at historier som Felix’ skrives og utgis, men… jeg er ikke så fryktelig interessert i kjærlighetshistorier generelt og enda mindre i ungdomsforelskelser spesielt, og selv om det at Felix forelsker seg i Nicolai og ikke i, si, Nina gjør at historien rommer mer enn den jevne tenåringsromanse, blir jeg ikke engasjert.

Og en stor grunn til det er bokas fortellerteknikk. Felix er forteller, i førsteperson, men han forteller ikke bare i jeg-form, men også i du-form fra første stund når han snakker om (til) Nicolai (på side 6):

Da jeg har hentet alle bøkene jeg trenger og har armene fulle, ser jeg deg for første gang. Du står ved skranken litt bortenfor meg.

Er det noe jeg misliker i fiksjon er det du-form (unntaket er selvsagt der fortelleren faktisk snakker direkte til leseren). Det funker ytterst sjelden på noen annen måte enn at jeg føler meg fremmedgjort. Jeg gjorde et Google-søk på «fortellerteknikk du-form» og fant et talende innslag i Det norske akademis ordbok; de har sitert en anmeldelse i Klassekampen (av en helt annen bok da sitatet er fra 2012): «hele boka er skrevet i presens og i du-form, en krevende fortelleteknikk som lett kan bli anmassende», og sjelden har jeg vært mer enig med en anmelder. Jeg skjønner hvorfor historien er fortalt sånn, og et grep helt på slutten (her skal jeg la være å komme med spoilers) gjør at det et øyeblikk fungerer på en særdeles spennende måte, men da har jeg allerede irritert meg gjennom 200 sider og er håpløst fortapt.

Jeg heier på Felix, for all del, og glimtvis føler jeg at han kommer under huden på meg. Det er nok dessverre en kjensgjerning at det fortsatt er vanskeligere å ta det første skrittet i en flørt med noen av samme kjønn, der man i heterofile forhold er redd for å bli avvist først og fremst fordi det er flaut kan man som homofil ikke være garantert å ikke bli møtt med avsky og hat, og å bli avslørt overfor alle andre i «flokken» kan føre til sosial utstøting og i verste fall vold, ikke bare hånlig latter fordi du trodde du var noe som var interessert i HAN/HENNE (for en gangs skyld er «han/henne» riktigere enn «hen»). Som Felix selv sier det (på side 114):

Hun sier jeg er modig. Men jeg skulle ønske at det ikke krevde mot å være meg selv, det føles håpløst at det er sånn det er.

Samtidig er det mye som er gjenkjennelig i Felix’ forelskelse, Love is Love tross alt, og jeg tror nok at Ragnhild (15) hadde vært mer positiv til kjærlighetshistorien enn Ragnhild (47), selv om også Ragnhild (15) hadde problemer med du-form. Ragnhild (47) er mer interessert i vennskapet mellom Felix, Max og Philip. Felix har ikke vært så flink på dette med venner (eventuelt har folk ikke vært så flinke til å åpne seg for vennskap fra Felix, homohat er quite some drug), og utviklingen her fra den spede starten med hilsning i klasserommet til ekte vennskap, inkludert avsløringer om forelskelser (og dermed legning) er fint fortalt på særdeles få ord. Uheldigvis ødelegger slutten en smule, jeg hadde gjerne vært den varianten av happy end foruten, men det er kanskje bare meg.

Dette blir mellom oss er en av tre bøker på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i årets kategori Ungdomsbok. Jeg hadde nok ikke lest den om det ikke var for det, de to andre bøkene på kortlista (Sinne og Hør her’a) har jeg heller ikke lest ennå, men de hadde jeg planer om å lese før kortlista kom. Vi får se hvordan jeg liker dem når jeg kommer så langt, men med mindre de begge er gedigne skuffelser er det nok lite sannsynlig at Dette blir mellom oss får min stemme.

 

 

 

Laura Dean Keeps Breaking Up with Me – Mariko Tamaki & Rosemary Valero-O’Connell

Mirthful Leave a comment

Freddy er sammen med Laura Dean, i alle fall innimellom. Laura er søt, populær og morsom, men ikke akkurat verdens beste kjæreste. Freddys venner skjønner ikke helt at hun godtar måten hun behandles på, men Freddy selv er jo forelsket, og da er det fryktelig vanskelig å se ting utenfra.

Jeg hadde Laura Dean Keeps Breaking Up with Me på radaren fra før, men så ble den snakket om så veldig mange ganger på Books Unbound at jeg bare var nødt til å kjøpe den og få lest den. Og det var jo en utmerket idé, for dette er grafiske romaner på sitt beste. Historien Mariko Tamaki har skrevet er skjønn, hjerteskjærende og føles virkelig, og Rosemary Valero-O’Connors tegnestil løfter hele greia til et helt annet nivå.

Freddy skriver til Anna Vice, en «advice columnist» (har vi ord for det på norsk? Google gir meg «en som gir råd i aviser og ukeblader», ikke akkurat kort og snappy) over flere eposter i løpet av boka, og det er interessant å se hvordan det å skrive om situasjonen hjelper henne til å se det hele mer objektivt. Når hun til slutt får svar fra Anna Vice har hun egentlig allerede løst problemene selv, og svaret blir mer en bekreftelse enn et egentlig råd. Det er Freddys egen analyse av situasjonen kombinert med at hennes beste venn havner i en krise som gjør at Freddy skjønner at forholdet til Laura er usunt, og at hun tar grep og sier at nok er nok (sorry, spoiler). Hun innser at forholdet både har gjort henne til en skikkelig dårlig venn fordi hun har vært så oppslukt i egne følelser at hun har ignorert andres, og kanskje generelt til en dårligere person.

Jeg liker at denne boka viser et mangfold av tenåringer. Ikke bare Freddy og Laura, som altså er lesbiske, men også blant Freddys venner er det et realistisk utvalg identiteter. I Valero-O’Connors strek er det også et utall kroppsfasonger, kjønnsuttrykk og etniske markører å spore, uten at noe av det gjøres noe videre poeng ut av. Freddy er riktignok inne på temaet om «homokampen»:

Og det er et fint nikk til viktig historie, men ungdommenes seksualitet er ikke hovedpoenget i boka på noen måte. De bare er, og er seg selv, og det er så fint å lese.

Jeg liker også hvordan dukker, kosedyr og valentines-kort får lov å skyte inn replikker i historien, som et slags gresk kor – de snakker bare med leseren, ikke med Freddy og vennene hennes:

Det bidrar til samspillet mellom bilder og tekst som gjør det hele til noe annet enn en «roman med bilder».

Jeg har altså lest i orginal, men boka er også utgitt på norsk, av Cappelen Damm, med tittelen Laura Dean driver og dumper meg. Og min kopi av boka har jeg kjøpt sjøl.

Udyr – Kristine Tofte

Mirthful 4 Comments

Det er over en måned siden jeg leste ferdig Udyr av Kristine Tofte, men blogginga har visst latt vente på seg. Vel, boka havnet (yay!) på kortlista til Bokbloggerprisen i kategorien Barn og ungdom, og fra 15. mars til 15. april er det offisiell samlesing, så da var det vel på tide å få knotet ned noen ord?

Jeg tok en lang pause midt i lesingen av Udyr, uten at det nødvendigvis var med vilje eller kan sies å ha vært boka sin feil. Jeg slet som tidligere nevnt med lesingen generelt i 2019, og det er ikke den eneste boka som ble liggende halvlest til tross for at jeg egentlig ville lese videre. I begynnelsen av februar tok jeg meg sammen og når jeg først begynte på igjen var boka plutselig utlest på en kveld.

Amund er skolelei, rastløs og uregjerlig. Så får han tilbud om praksisplass på en gård i nærheten, og uten at han egentlig har fått summet seg og funnet ut hva han synes om det har klasseforstanderen og foreldrene blitt enige om at han skal møte opp på Bru gård fredag morgen. Det gjør Amund, og så fort han har ankommet sier bonden, Agnar Bru, Sayonara! (så og si) og stikker «på ferie». Så der står Amund med ansvaret for både en ku, en okse, tre griser, noen hester, geiter, katter og høns. Og Amund som ikke er spesielt glad i dyr en gang. Glad i dyr, det er derimot Ida fra klassen hans, hun får vite at Amund er på en gård helt alene og sykler dit for å undersøke. Og godt er det, for det viser seg at dyrene på Bru gård slett ikke er som andre dyr, og Amund trenger den hjelpen han kan få. På Bru gård bor nemlig dyrene til de gamle norrøne gudene, og Odin og Loke har – som de har for vane å gjøre – veddet om utfallet når vokteren Agnar nå har overlatt roret til en «blodfersk guttunge».

«Ja, selvsagt», sa Odin. «Men vi har det ikke travelt. Jeg og Loke har inngått et veddemål, skjønner du. Og nå må tingene få spille seg ut, for å se hvem som vinner. Eller, det er ikke helt sånn, selvsagt. For jeg vinner jo.»

(Side 154.)

Loke har oppildnet en predikant i en lokal kristen sekt (der Idas foreldre er medlem) til kamp mot de hedenske kreftene, og det ligger an til en alt annet enn rolig helg på landet.

«Er du skuffet over gudene, Agnar Bru?»
Ingenting gikk den fyren hus forbi.
«Jeg vet ikke, skuffet, det er vel, jeg, ja, jeg vet ikke hva jeg skal si», sa Agnar.
«Der har du menneskeheten», sa Odin og smilte. «Kronisk skuffet over gudene. Korte liv. Veldig mye følelser. Og så er dere fryktelig kveldstrøtte.»
«Ja, ja», sa Agnar.
«Du skal få lov til å gå og legge deg nå», sa Odin og gjorde en raus bevegelse med hånden.
«Du», sa Agnar forsiktig. «Er det ingen som har veddet på at guttungen kommer til å være den som fikser alt?»
Odin lo. «Nei, selvsagt ikke. Gudedyr mot en ussel flokk jesusdyrkere. Og så en blodfersk guttunge. Det får være måte på hvor dårlige odds man gidder å vedde med.»
«Da gjør jeg det», sa Agnar Bru alvorlig. «Jeg vedder på Amund.»

(Side 156.)

Udyr inneholder mye av det jeg liker aller best i fantasy-sjangeren. Ideen om at de gamle gudene ikke forsvinner bare fordi de blir glemt, men lever midt i blant oss så og si, er grunnlaget for to av mine… topp 10 (? Vel, la meg si topp 100 i alle fall) bøker noen sinne (American Gods av Neil Gaiman og The Long Dark Tea-time of the Soul av Douglas Adams), og premisset i Udyr er vel så orginalt og gjennomføringen såpass god at jeg blir sjarmert i senk.

Samspillet mellom Amund og Ida er noe av det som bærer historien. Idas oppvekst i en kristenkonservativ ramme er kanskje ikke vanligvis det beste grunnlaget for å bli de norrøne gudedyrenes forkjemper, men i Ida bor det ting hverken foreldrene eller noen andre har sett eller drømt om.

Det var en ting som hadde skjedd i dag, som var finere enn alt det andre. Alt det rare og merkelige, alt det spennende og sinnssyke.
Amund hadde sagt men les da, og han hadde sagt finn ut av ting!
Ida hadde sett opp på ham for å sjekke om han var spydig, om han bare tullet med henne. Men han mente det virkelig. Han var utålmodig og ivrig. Han ville at hun skulle lese, at hun skulle være smart, at hun skulle finne ut av ting.
Det hadde aldri noen villet før. Ikke sånn. Lærerne ville jo at hun skulle være flink på skolen, og mamma og pappa syntes også det var helt fint at hun fikk greie karakterer. Lærerne, særlig norsklæreren, oppmuntret henne til å lese og finne ut av ting. Men det var jo bare jobben hennes, hun skulle liksom si sånt til alle. Ingen trodde egentlig hun fikk det til. Foreldrene likte best at hun var sånn passelig, gjorde det hun fikk beskjed om. Ikke gjorde for mye ut av seg. De tingene hun likte å lese, var ikke lekser. De bøkene hun leste på biblioteket var syndige og feil, hun visste jo det.
Men Amund mente det han hadde sagt. Helt på ordentlig. Han ville det virkelig. Ikke fordi hun skulle være flink jente, for at hun skulle være lydig, men fordi han trodde hun kunne fikse det. Bare trodde det. At hun kunne finne ut av viktige ting på egen hånd. Ved å lese.

(Side 158-159.)

Gleden ved å lese for å lære gjør at jeg kjenner meg igjen i Ida, selv om bakgrunnen vår er helt forskjellig, og at hun indirekte kommer inn på janteloven som eksisterer i norske klasserom gjør nok at jeg heier litt ekstra hardt på ungdommene.

«Tror du karakterene mine er veldig dårlige?»
«Eh, ja? Du… sier jo ikke noe på skolen, liksom. Og gjemmer prøvene dine når venninne dine sitter og klager over firere.»
«Så da tenker du at jeg får… treere?»
«Ja.»
Ida trakk på skuldrene igjen.
«Det er jo dårlige karakterer som er flaut», sa han.
«Nei…» sa Ida.
Han så på henne.
Pen. Modig. Og smart? Hun skulle nok fikse alt på Bru gård, hun.
«Men drit i det», sa Ida. «Vi har større problemer enn sekserne mine.»
«Ja», sa Amund. «Men greit å vite at du plutselig er smart, liksom. Tipper vi kan bruke det til noe.»

(Side 250.)

Det er heller ikke akkurat negativt at Udyr er en morsom bok. Ikke helt «latteranfall på bussen»-morsom, kanskje, men definitivt «trekke på smilebåndet og småhumre litt jevnlig»-morsom.

Det er (uungåelig?) ikke helt fritt for ungdomsforelskelse. Det var vel den delen av boka som appellerte minst til mitt 45-år gamle jeg. Hadde jeg vært 15 hadde låta vært en annen så jeg kan uten problemer tilgi Tofte det. Stipendiat Gro Mandam, som er i ferd med å innse at det hun har forsket på i lang tid og som skulle være grunnlag for både doktorgrad og nobelpris (ambisjonene står det ikke på) snarere viser seg å være… null og niks, finner et eple fra Bru gård i arkivene og dukker også opp på gården midt i det hele. Hun uttrykker nok mine følelser på akkurat det området bedre enn tenåringene:

«Herregud», sa Gro. «Jeg hadde virkelig ikke orket å være femten igjen. Har vi reddet verden nå?»

(Side 307.)

Om du ikke har forstått det allerede: Jeg anbefaler Udyr på det varmeste.

I november var jeg i Oslo noen dager. Udyr lå hjemme halvlest, men jeg oppdaget at Kristine Tofte skulle signere boka hos Outland i Kirkegata en av dagene, og da måtte jeg jo benytte sjansen og sikre meg et signert eksemplar. Dermed har jeg faktisk to eksemplarer av boka, og siden det over det ganske land sitter potensielle lesere i isolasjon, karantene eller en eller annen grad av sosial distansering passer det vel med en giveaway? For ordens skyld er det altså den usignerte kopien jeg gir bort, og siden det var den jeg hadde begynt på er den (pent) lest en gang. Om vi sier trekning søndag 5., så kan den kanskje komme frem til ny eier før skjærtorsdag til og med, påskegul og fin som den er. Kommentar under her er ett lodd, kommentar på hhv Facebook og Instagram gir også lodd. Og del gjerne 🙂

Boka er trukket, vinner ble Leseverden som kommenterte på Instagram.

Jeg har kjøpt begge eksemplarene sjøl.

Dette er ikke oss – Neda Alaei

Mirthful 2 Comments

Dette er ikke oss skulle jeg egentlig bare begynne på en kveld. Lese en 40-50 sider, bare, og så se en episode Masterchef Australia før jeg la meg. Men så var klokka plutselig halv elleve og boka var utlest. Du kan vel si jeg ble fenget, og det i seg selv er et megastort pluss i margen etter et leseår der nye bøker ikke fenget meg i det hele tatt.

Sanna går på ungdomskolen og bor alene sammen med pappa etter at mamma døde for nesten et år siden. På skolen har hun ikke så mange å snakke med etter at bestevenninnen siden førsteklasse heller vil være sammen med den nye jenta i klassen. Så begynner Yousef i klassen. Han og Sanna finner hverandre i interessen for å ta bilder, men Yousef oppfører seg helt annerledes på skolen enn når han og Sanna er alene sammen. Hjemme er det heller ingen å snakke med, pappa vil bare skrive og sove. Han spiser lite og gjør ikke husarbeid, Sanna gjør så godt hun kan for å passe på ham. Men det går selvsagt ikke bra i lengden, en fjortenåring skal ikke og kan ikke være voksenpersonen i husholdningen.

Han spør meg hva som skjedde som gjorde at jeg greide å ta bilder likevel. Jeg svarer at jeg ble lei av å være enda en feig person i livet mitt.

(Side 108.) Sannas foreldre var store fans av Kent, Sanna har fått musikken inn med morsmelken, og tekststrofer fra Kents katalog gjennomsyrer boka. Det fungerer utmerket selv for meg som overhodet ikke har noe forhold til Kents musikk, men jeg mistenker det ville vært enda mer effektfullt om jeg hadde hatt det.

Neda Alaei har skrevet en bok om omsorgssvikt, men det er (nesten) ingen skurker i denne historien. Pappa Mikkel burde nok oppsøkt hjelp mye tidligere, men det er jo lettere sagt enn gjort, og det er hjerteskjærende å se hvor langt Sanna strekker seg for å være forelder for sin egen far, selv etter at andre voksne omsorgspersoner har blitt oppmerksomme på situasjonen og prøver å hjelpe er hun i fornektelsen og skylder på seg selv.

Jeg tenker på alle følelser jeg føler som har blitt følt av andre før meg, tenker på at det er mulig å skjelve i tankene sine. Plutselig kjenner jeg meg vanvittig liten der jeg ligger, som om verden vokser seg større mens jeg bare blir mindre og mindre og forsvinner i endeløse tanker og følelser av bunnløs tomhet. Jeg skulle ønske det var mulig å ta bilder av følelser, følelsen av å være den eneste i verden.

(Side 131.) Det er godt driv i historien og Sannas fokus skifter mellom ensomheten blandt de jevnaldrende – med tilhørende fokus på hvem som følger og liker hva på Instagram og i andre sosiale medier – og ensomheten i hjemmet. Det er passe mye ungdomsforelskelse innblandet og en god balanse i historien om Sanna og Mies strandede vennskap som man kan mistenke både er en årsak og en konsekvens av at Sanna ikke har det så bra hjemme. Dette er ikke oss anbefales på det varmeste.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Til ungdommen – Linn Skåber

Mirthful Leave a comment

Jeg bedriver sluttspurtlesing før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen går ut på søndag, og i går var det Til ungdommen som endelig sto for tur.

Som vanlig er jeg helt forelsket i Lisa Aisatos illustrasjoner. Jeg kunne glatt hatt dem på veggen alle sammen.

Linn Skåbers tekster er også gode, selv om noen av dem er bedre enn andre. Jeg grinner litt her og der (særlig av Rettferdighet og snowboardutstyr), og trekker på smilebåndet ofte.

Men… Vel, det er flere «men».

Jeg er ikke overbegeistret for «sjangeren» om jeg kan kalle det det. Det er ungdommenes egne historier og ord. Eller er det det? Det er umulig å vite hva som er mer eller mindre direkte sitat og hva som er Linn Skåber. Og det plager meg.

Og er det ikke en smule tannløst det hele? Det er bare to av historiene som omhandler noe som ligner på «problemadferd», Richard og Om jeg vil på hytta i helgen, mamma? Hvor er opprøret? Anarkiet?

Ikke minst lurer jeg på hvem som egentlig er målgruppa for boka, og hva Skåber vil med den. Den heter Til ungdommen, men hadde ikke Fra ungdommen vært en riktigere tittel? Og er konfirmanter flest interessert i å lese sånt som dette? Hva skal de i så fall få ut av leseopplevelsen? Potensielt en følelse av å være mindre alene, er det eneste jeg kan komme på, men funker det egentlig? For voksne som har klart å glemme sin egen ungdomstid er dette sikkert nyttig lesing, men for oss andre? Har jeg fått noen innsikt i tida som døtrene mine er på full fart inn i som jeg ikke hadde fra før? Det føles ikke sånn.

Så altså, som en samling ganske fine tekster om livet som femtenåring-eller-der-omkring, med helt aldeles nydelige illustrasjoner er det jo ikke noe direkte galt med boka, men den havner ganske midt på treet for meg som leseopplevelse.

Let it Snow Maureen Johnson, John Green and Lauren Myracle

Mirthful Leave a comment

Let it Snow, or more specifically John Green’s story «A Cheertastic Christmas Miracle», was my suggested Christmas read in the book circle, based on very little other than «not too long, christmassy and John Green». The books is a collection of, well, not short stories, I guess novellas might be a better description. Three stories by three different writers, all at just over 100 pages, and with the common theme «Christmas» and «romance». And, yes, YA as target market, I guess. All three stories are tied together into a whole, something I did not realise at first, as I suggested (and read) the middle story by Green for the book circle. It may all have made even more sense if I’d started at the beginning, but it worked well enough in a jubled order as well.

A Cheertastic Christmas Miracle by John Green is a charming story. Admittedly the ending is hardly a surprise, but the main action driver, the quest to get to the Waffle House in a blizzard, is at least original, and provides plenty of comic relief, and the build up is sufficiently long and with enough quirky personality details that by the end I care for the characters. And this being John Green there are plenty of little nuggets of, well, for lack of a better word, wisdom. It helps, of course, that the characters are people I recognise as «my people» (i.e. nerds/geeks) of course. On the whole I am reminded that I meant to read more Green despite not being completely sold on The Fault in Our Stars (not because it wasn’t good, I just didn’t think it was The Best Book Ever™, like the interwebz had led me to belive I might.

Maureen Johnsons story The Jubilee Express was in some ways even better, and quirky in a «that’s preposterous but utterly believable» way. Lauren Myracle’s The Patron Saint of Pigs was somewhat more frustrating, since the main character is being quite infuriating for much of the story, but it somehow came together nicely at the end. For a bit of YA romancey Christmas cheer you could do much worse altogether.

(And I know I am publishing this in August and Christmas is the last thing on most sane people’s minds, but I did actually read the book at Christmas, it’s just that the post has been languishing in the drafts folder while I have been off doing non-bookblogging things. At least you now have plenty of time to order the book from you favourite pusher and have it arrive in time for the festive season.)