Stikkord: tematrio

Tematrio: Bokreatips

Mirthful Leave a comment

tematrioLyran spør denne uken om våre reatips, hvilke tre bøker anbefaler vi fra den kommende Bokrean?

1. Vad är så skört att det bryts om du säger dess namn? er en vakker liten bok av Bjørn Sortland, og 20 svenske kroner er så lite penger at ALLE burde kjøpe og lese denne. Jeg leste den på norsk i høst, og har ikke helt klart å blogge om den, fordi temaet er så vanskelig å formulere noe fornuftig rundt. Ære være Bjørn Sortland som har klart å skrive en bok om døden uten å falle i noen av de vanlige fellene.

2. Jeffrey Archers And Thereby Hangs A Tale har jeg selv bestilt. Archer er en mesterforteller, og selv om jeg foretrekker romanene hans er novellene også svært bra. En innbundet utgave til 59 kroner er ikke til å kimse av.

3. Jeg har også bestilt to barnebøker, Albin Viking og Albin Riddare av Ulf Löfgren. Albin-bøkene er herlige saker og disse to har vi ikke selv, vi har bare lånt dem på biblioteket.

Dersom du er norsk kan du kjøpe reabøkene på f.eks. capris.no, men det er lettere å få oversikt over hva som faktisk er på rea på søstersiten adlibris.se – den norske fokuserer mer på Mammutsalget.

Tematrio: Tegneserier

Mirthful 3 Comments

tematrioDenne uken ber Lyran oss: «Berätta om tre serier/grafiska noveller eller romaner som du gillar!»

Jeg leser jo faktisk endel tegneserier, i motsetning til en del av de andre bokbloggerne jeg leser, så det kan bli vanskelig å holde seg til tre… Nåja:

Asterix av Goscinny & Uderzo: Jeg elsker Asterix. Mamma og pappa hadde alle albumene (som var kommet ut på det tidspunktet) når jeg var liten, og det er faktisk et av mine første leseminner: Å sitte sammenkrøllet i sofaen på tv-stua og lese Asterix mens kameraten min Bjarte satt i lenestolen og leste Asterix han også. Når jeg etterhvert lærte engelsk fikk jeg gleden av å oppdage Asterix på nytt, for noe av sjarmen med serien er de utrolige ordspillene som foregår i teksten og de er naturlig nok helt annerledes på engelsk enn på norsk, det ble dermed nesten som å få et helt nytt, ulest sett med serier. Hadde jeg lært fransk skikkelig hadde Asterix vært noe av det jeg hadde gledet meg til å kunne lese.

Nemi av Lise Myhre: Jeg elsker Nemi. Og jeg har fulgt henne nesten helt fra begynnelsen (jeg tror bare det er det aller første albumet jeg ikke har). Nemi (og Cyan) er femåringen i meg, men av og til er hun den vise gamle konen som også bor i meg noe sted, så er hun 13-åringen i meg,  og av og til er hun også voksen og nesten middelaldrende, akkurat som jeg. Det finnes så mange fantastiske Nemi-striper at jeg kunne tapetsert leiligheten og fortsatt ikke fått plass til alle jeg gjerne skulle hatt på veggen. Når Karine Haaland i et intervju sa at hun selv lagde striper for voksne og at det bare var 13-åringer som leste Nemi ble jeg så sur at jeg nesten sluttet å lese Karine Haaland (men det blir jo for dumt, for stripene hennes er også herlige). For det første er det jo beviselig sludder, sånn som Nemi selger kan det umulig bare være barn som leser om henne og for det andre er mitt helt ærlige svar at i så fall vil jeg ikke være voksen. (Jeg er forresten ikke mer en 13 på en normal dag, uansett, så jeg vet ikke hva jeg klager over.)

ElfQuest av Wendy og Richard Pini: Jeg elsker ElfQuest også. Jeg lånte dem på biblioteket og leste dem om og om igjen. Når de begynte å komme ut på nytt på norsk for noen år siden kjøpte vi de første delene, men kom deretter på at vi kanskje heller burde kjøpe dem på engelsk. Som sagt så gjort, og nå står hele serien borte i hylla og lyser. Foruten å være en spennede og engasjerende historie tar ElfQuest også opp mange viktige tema rundt sameksistens og viktigheten av tradisjon sett opp mot nødvendigheten av å prøve å gjøre verden bedre. Anbefales på det varmeste, og kan, i følge Wikipedia, leses i sin helhet online.

Og der hadde jeg nevnt tre, gitt. Jeg kunne også nevnt: Calvin & Hobbes, Pondus, M, Corto Maltese, Lucky Luke, Sprint, Gammelpot, Yoko Tsuno, Larsons Far Side, Fables, Maus, Jan Lööf, Castle Waiting og så videre og så videre.

Tematrio: Augustprisvinnere

Mirthful 1 Comment

tematrioDenne uken spør Lyran oss om å fortelle om tre Augustprisvinnere vi har lest eller har lyst til å lese. Av barnebøkene har jeg i grunn lyst til å lese alle og flere av fagbøkene høres interessante ut, men jeg skal holde meg til skjønnlitteratur for enkelhets skyld.

Populärmusik från Vittula av Mikael Niemi, som vant i 2000, er den eneste jeg har lest. Jeg har jo ingen anelse om hvordan de andre nominerte det året var, men jeg kan ikke forstå annet enn at det må ha vært en verdig vinner. Å skrive en oppvekstsskildring som både rommer dypt alvor og som klarer å få leseren til å le høyt (og alle jeg kjenner som har lest den påpekte at de hadde gjort nettopp det) er en bragd. Vi har både Svålhålet og Mannen som dog som en lax i hylla hjemme, og jeg brude definitivt få lest dem på noe tidspunkt.

Berömda män som varit i Sunne av Göran Tunström (vinner i 1998) er an av bøkene på min mentale skal-leses-en-gang-liste. Delvis er det jo en helt fantastisk tittel, delvis kommer boken godt anbefalt, og dessuten er Sunne en av de svenske byene jeg faktisk har et forhold til, i og med at den ligger så nær hytta (på Finnskogen). Vi stopper oftere i Torsby, men er i Sunne minst et par ganger i året. I det hele tatt er Värmland den delen av Sverige jeg kjenner best og har tilbragt mest tid i, og derfor et område jeg gjerne skulle lest mer litteratur fra.

Spill. En damroman av Sigrid Combüchen, fjorårets vinner, synes jeg også høres ut som en bok jeg kunne tenke meg å ta en titt på.

(Forøvrig har jeg Livläkarens besök av Per Olov Enquist i hylla også. Den har jeg til og med begynt på en gang, mener jeg. Det kan jo tyde på at den ikke var så veldig engasjerende, men jeg lurer på om ikke jeg bare ble distrahert før jeg var kommet særlig langt og så glemte den.)

Tematrio – Tre länder, ett språk

Mirthful 3 Comments

tematrioToday’s Tematrio is daunting, too, but in quite a different way from last week, because with the question being: «Berätta om tre tyskspråkiga romaner, novellsamlingar, grafiska romaner, barnböcker, lyriksamlingar etc du läst (eller har lust att läsa)!» (Tell us about three German language novels, short-story collections, graphic novels, children’s books, poetry collections etc you’ve read – or want to read) I might struggle to think of as many as three. I am frightfully apt to read only books where I can manage the original rather than a translation, which means I mostly stick to English, Norwegian, Swedish and Danish. I have read books originally written in German, of course, especially at Uni, but how much do I remember?

And then I thought: But, hang on! Michael Ende wrote in German, didn’t he? So I’ll start with Die unendliche Geschichte: Von A bis Z which Wikipedia tells me is the original title of The Neverending Story. A fascinating book, where a neglected and lonely boy called Bastian starts reading a book called The Neverending Story and ends up inside it, where the land of Fantastica is being destroyed by Nothing, because people do not read stories anymore. The 1984 film is quite nice, but deviates quite a bit from the novel, and also deals with just the first part. I’d heartily recommend reading the book (in fact, writing about it has made me put it on the «need to reread» list. Sigh).

In fact, I’ll stick to Ende for another favourite: Jim Knopf und Lukas der Lokomotivführer or Jim Knapp og Lukas Lokmotivfører as I know it, and the second book Jim Knopf und die Wilde. As children’s tales of the to-be-read-aloud type these are really quite hard to beat. The main characters are perfectly charming and Jim balances on that fine line of self-sufficiency that a heroic protagonist needs and the dependency on being parented that befits a small boy (he is six, as far as I remember). Other than that the books have it all: Scary villains, a dragon and a princess as well as perfectly quirky details (one of my favourite images in books ever is the false giant who is in fact quite small but who looks larger the further away from him you get, who turns out to be the perfect lighthouse-substitute for the very small island Jim and Lukas hail from). In fact, I guess it’s about time I unearth my copies and test them on the lass.

I could go for Ende’s Momo as my last book, but I feel I need to prove that I’m aware there are other authors in the German language… Which means that perhaps it’s not exactly a good idea to go for Goethe’s Faust as it’s a bit like saying «Yeah, I’ve heard of this English author called Shakespeare», but whatever. Faust I read as part of literature studies at Uni, so a while ago, but it’s a fascinating play and one I think it worthwhile to look into if you’re interested in the literary and philosophical development in Europe – though it raises as many questions as it attempts to answer. I remember being particularly interested in the moral dilemma regarding God and the Devil making a bet (which ties into the book of Job nicely).

Tematrio

Mirthful 1 Comment

tematrioI think it’s the first time I manage to get in an answer to Lyrans tematrio (thematic trio). Today the challenge is: «berätta om tre av dina favoritklassiker!» («tell us about three of your favourite classics»), and a challenge it is, too. How to chose?

1. I’m sorry, I can’t get past Jane Austen, and today I’m going to go for Persuasion (though I might as well chose Emma. Or Pride & Prejudice. Or Sense & Sensiblility. Or even Mansfield Park). There is something about Anne and her naval hero, her sense of duty and her competing instinct towards rebellion. And there is something about Captain Wentworth, too. How he so wants to ignore the woman who spurned him all those years ago, but how can he? It was obviously meant to be. The dreaming teenager in me loves the love story, but the adult realist in me loves it, too. I also love the intimate and realistic portrait of Anne’s dysfunctional family and the priceless descriptions of the more minor characters that Jane Austen is justly famous for. And since I’m in the middle of my favourite maritime story, whose author, by the way, was a great fan of dear Jane, there is something very appealing about the naval side of the novel. I adore the image of Anne, married, on board ship with her Captain that the film from 1995 provides. To me it’s the perfect happy ending. (Oh, and who could forget the immortal line, uttered by Anne’s useless father in the same film? «You want to marry Anne? Whatever for?»)

2. Hundre års ensomhet (or Cien años de soledad) by Gabriel García Márques is going to be my second choice, partly because it’s one of the books I have an increasing urge to reread. As it is I don’t actually remember too much about it except thinking it exceptionally good. I mostly remember the staggering realisation on reaching the end of the book that… But, hush, that would be a spoiler.

3. Their Eyes Were Watching God by Zora Neale Hurston must be a classic, yes? It’s on the 1001 books list, anyway, and old enough by now to have proven it will stand the test of time. A gem of a book, where Janie Crawford tells the story of her life, and what a life! Another one on my «needs to be reread» list.