M: De første årene og Mperiet slår tilbake – Mads Eriksen

Når jeg opprettet dokumentet med alt jeg har lest de siste 10 årene var det flere M-bøker på lista, og jeg fikk samme trangen til å gjenlese noen av dem som man får trang til å ringe en gammel venn man ikke har hørt fra på lenge fordi navnet deres nevnes i en samtale. Så jeg leste De første årene og Mperiet slår tilbake i rask rekkefølge og kommer nok til å jobbe meg gjennom resten av rekka også før sommeren. Og det føles virkelig som å treffe gamle venner å lese M. Det har jo noe med at serien er «selvbiografisk» å gjøre (uten at jeg innbiller meg at den er 100 % realistisk på noen som helst måte). Vi blir godt kjent med både M og Madammen, og med forholdet dem i mellom. Hvor nært opp til virkeligheten det hele ligger (ok, sett bort fra frankengullfisk og andre slike episoder) vet jeg ikke. Jeg vet jo at mange i Trondheim kjenner både Mads Eriksen og den ekte madammen, men det gjør ikke jeg, og jeg har ikke akkurat tenkt å gå inn for å bli kjent med «kjendiser» heller, liksom. Men det er vanskelig å la være å føle at vi kunne blitt gode venner. I alle fall kunne jeg blitt gode venner med M og Madammen i tegneserieform. Jeg kjenner igjen nok av meg selv i begge, og jeg kjenner igjen eget ekteskap i mye av det som foregår i forholdet, kanskje særlig i den helt klart interne humoren.

For det er mye intern humor i M. En ting er at det helt konkret hjelper å ha lest alle stripene fra begynnelsen. Mange senere striper blir rett og slett uforståelige om du ikke har lest de tidligere som det refereres til. I tillegg hjelper det å være sånn ca jevnaldrende og ha de samme kulturelle referansene. Det hjelper også å være litt (eller mye) nørd. Er man ikke det er neppe gjenkjennelsesfaktoren – og dermed humoren, som krever en solid dose selvironi fra leser såvel som tegner – like stor.

Fra De første årene, side 41

For meg er noe av sjarmen det som forsåvidt er temaet i stripa over, nemlig det at M og Madammen er, hva skal vi si, «likestilte i sin galskap»? Vel har hun en såkalt ordentlig jobb, men det veksler hele tiden hvem som er mest barnslig og mest voksen i stripene. Det er befriende mangel på hemmende sosiale normer i M, og en forbilledlig mangel på f*cks å gi.

Man kan se utviklingen i Mads Eriksens strek i løpet av De første årene særlig, der persongalleriet sakte finner sin form. Vi får en slags forklaring på hvorfor Madammen har kryss i stedet for øyne og vi får treffe noen av de andre figurene som opptrer, også de basert på virkelige personer. Jeg lar meg kanskje særlig imponere over de stripene som forteller en historie helt uten tekst overhodet, der ansiktsuttrykkene i stor grad gjør jobben helt på egen hånd.

Fra Mperiet slår tilbake, side 40.

Kombinert med følelsen av at hele greia kunne vært en slags generasjonportrett av oss som er født sånn i overlappet mellom GenX og Millenials i Norge er det ikke annet å si enn at jeg elsker denne serien helt uforebeholdent.

Fra De første årene, side 152.

Dessverre ble det brå slutt for M-stripene for snart ti år siden, den siste samleboka var Marzan og Opars juveler som kom i 2011. Mads Eriksen ble utbrent som serietegner, visstnok. Det er trist for oss som elsket stripene, men sikkert verre for serieskaperen selv. Det hender jeg tenker på M og Madammen og lurer på hvordan det går med dem, mye på samme måte jeg tenker på venner jeg har mistet kontakten med og lurer på hvordan det går med dem. Jeg håper de har det bra – og da mener jeg de faktiske personene, selv om det selvsagt er seriefigurene jeg føler at er gamle venner. Seriefigurene kan jeg heldigvis besøke når jeg vil, bøkene står her og venter trofast.

Bøkene har jeg kjøpt sjøl.

Laura Dean Keeps Breaking Up with Me – Mariko Tamaki & Rosemary Valero-O’Connell

Freddy er sammen med Laura Dean, i alle fall innimellom. Laura er søt, populær og morsom, men ikke akkurat verdens beste kjæreste. Freddys venner skjønner ikke helt at hun godtar måten hun behandles på, men Freddy selv er jo forelsket, og da er det fryktelig vanskelig å se ting utenfra.

Jeg hadde Laura Dean Keeps Breaking Up with Me på radaren fra før, men så ble den snakket om så veldig mange ganger på Books Unbound at jeg bare var nødt til å kjøpe den og få lest den. Og det var jo en utmerket idé, for dette er grafiske romaner på sitt beste. Historien Mariko Tamaki har skrevet er skjønn, hjerteskjærende og føles virkelig, og Rosemary Valero-O’Connors tegnestil løfter hele greia til et helt annet nivå.

Freddy skriver til Anna Vice, en «advice columnist» (har vi ord for det på norsk? Google gir meg «en som gir råd i aviser og ukeblader», ikke akkurat kort og snappy) over flere eposter i løpet av boka, og det er interessant å se hvordan det å skrive om situasjonen hjelper henne til å se det hele mer objektivt. Når hun til slutt får svar fra Anna Vice har hun egentlig allerede løst problemene selv, og svaret blir mer en bekreftelse enn et egentlig råd. Det er Freddys egen analyse av situasjonen kombinert med at hennes beste venn havner i en krise som gjør at Freddy skjønner at forholdet til Laura er usunt, og at hun tar grep og sier at nok er nok (sorry, spoiler). Hun innser at forholdet både har gjort henne til en skikkelig dårlig venn fordi hun har vært så oppslukt i egne følelser at hun har ignorert andres, og kanskje generelt til en dårligere person.

Jeg liker at denne boka viser et mangfold av tenåringer. Ikke bare Freddy og Laura, som altså er lesbiske, men også blant Freddys venner er det et realistisk utvalg identiteter. I Valero-O’Connors strek er det også et utall kroppsfasonger, kjønnsuttrykk og etniske markører å spore, uten at noe av det gjøres noe videre poeng ut av. Freddy er riktignok inne på temaet om «homokampen»:

Og det er et fint nikk til viktig historie, men ungdommenes seksualitet er ikke hovedpoenget i boka på noen måte. De bare er, og er seg selv, og det er så fint å lese.

Jeg liker også hvordan dukker, kosedyr og valentines-kort får lov å skyte inn replikker i historien, som et slags gresk kor – de snakker bare med leseren, ikke med Freddy og vennene hennes:

Det bidrar til samspillet mellom bilder og tekst som gjør det hele til noe annet enn en «roman med bilder».

Jeg har altså lest i orginal, men boka er også utgitt på norsk, av Cappelen Damm, med tittelen Laura Dean driver og dumper meg. Og min kopi av boka har jeg kjøpt sjøl.

To tegneserier

Det er forsåvidt ikke noe nytt i at jeg vasser innom tegneseriehyllene på biblioteket og plukker med meg noen bøker. For å få litt kickstart på et nytt leseår tenkte jeg at det var lurt å gjøre igjen. Visst er det ordentlig lesing å lese tegneserier, men visst går det også fortere å komme opp i et anselig antall sider…

The Eternal Smile av Gene Luen Yang og Derek Kirk Kim består av tre fortellinger med markant forskjellig grafisk uttrykk og tilsynelatende uten noen sammenheng.

Duncan’s Kingdom starter som en relativt klassisk fantasy, Duncan er på vei ut på en quest for å vinne prinsessa og hele kongeriket, før historien tar en twist og vi plutselig er i vår verden likevel. (Sorry about the spoiler.) Gran’pa Greenbax and The Eternal Smile framstår først som en slags krysning mellom en Onkel Skrue-historie og en eller annen av de merkeligere Cartoon Network-seriene (muligens fra Adult Swim) før den også lander med et mageplask (pun intended) i en gjenkjennlig virkelighet. Til slutt møter vi i Urgent Request Janet som jobber for CommTech, oversett og undervurdert, som (velger å) falle for en Nigeria-scam for å kunne drømme seg bort fra en grå hverdag.

Tilsynelatende uten noen sammenheng, sa jeg, men det er altså et slags felles tema i fantasi-verden vs den virkelige verden. Dessverre synes jeg det hele ble litt… vel, kanskje overfladisk? Gran’pa Greenbax var det bare så vidt jeg fullførte, jeg synes både tegnestil og handling (før man kom til avsløringen) ble unødvendig ubehagelig. Duncan skulle jeg gjerne lest mer om, og Janet også, selv om hennes historie var den som føltes mest «ferdig». Selv om jeg altså ser en sammengheng mellom historiene synes jeg det manglet litt på at de gikk opp i en større helhet. Det føles mer som en antologi med et gitt tema enn det føles som en helhetlig bok, rett og slett.

Edelgran av Fredrik di Fiore og Geir Moen har noe Egnersk Den uheldig mannen over seg.

Dag Sørensen skal hente opp julepynt fra kjelleren og juletreet han har kjøpt som står på jobben og pynte det sammen med samboeren, men så enkelt viser det seg slett ikke å være. Sjefen har installert metallgitter med lås uten å si fra, Dag mister mobilen ned i en rist og med lånte penger fra bartenderen på stampuben går han på leting etter nytt juletre.

Tre juletreselgere, en pepperkakepusher, en full fyr på evig vandring mellom fester og nachspiel, en del politifolk, to turbankledde bussjåfører, en Frelsesløytnant og julestemt folkemengde, en illsint prest, en påkjørsel og fem juletrær (seks om du teller det indre) pluss en ganske ekte julenisse senere blir det endelig jul (og jeg grein). Det høres antagelig sprøtt ut, og da har jeg til og med hoppet over flere ting, men det funker. Det er, som en annen leser sier det på Goodreads, en hyllest til Oslo, til norsk julefeiring og til alle der ute som bare vil vel. Jeg tror jeg elsker alt med denne boka, og jeg må sette den på handlelista, for jeg vil ha den i hylla.

Bøkene har jeg lånt på biblioteket.

Nordlys: Vikingene og orakelet – Malin Falch

Endelig ble det åpnet for forhåndsbestilling av Nordlys bok 2: Vikingene og orakelet her for noen uker siden, og jeg kastet meg over. Når jeg pakket ut boka som kom i posten i dag var jeg spent på om jeg hadde vært rask nok til å få tegning – og ikke bare signatur. Spoiler: Ja, det hadde jeg (se bilde nederst).

Jeg så ingen grunn til å vente med å lese den, heller. Og siden tolvåringen var klar til å kaste seg over den så fort hen så den er det like greit at mamma fikk gjort ferdig lesingen mens hen var på korpsøvelse, det er ikke sikkert jeg får se den igjen med det første.

I motsetning til i bok én, der det egentlig ikke skjer så mye og fokuset er på verdensbygging, er Vikingene og orakelet nesten i overkant actionfylt. Det veksler mellom i alle fall tre handlingslinjer (som etterhvert overlapper), så det er om å gjøre å følge med – og å ta seg tid til å nyte bildene, som jo ikke spiller en helt uvesentlig rolle i det hele.

Ikke overraskende dreier mye av handlingen seg om vikingene og orakelet og hennes lærling. Vi får se noe av livet i vikingelandsbyen, blir introdusert for (ideen om) Fjellfolket og ikke minst får vi glimt både av trollenes liv i trollskogen og mer innblikk i Espens «familie», som består av både alver og ulver. Det skjer ting som tilsier – og gir frampek om mer – at skillelinjene mellom det gode og det onde ikke er så klare som man kanskje først skulle tro.

Historien slutter med en cliffhanger (du er hermed advart), så hovedkonklusjonen min blir i grunn den samme som for bok 1: Hvor (eller kanskje helst når) kan jeg forhåndsbestille bok tre?

 

Sabotør – John S. Jamtli

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke «morsom» som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er «Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!» (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av «plutselig avsløring av noens identitet» som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller «uventa vending». Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.

Aya fra Yopougon: Sesong 2 – Marguerite Abouet og Clément Oubrerie

Jeg leste den første samlingen om Aya i 2016, men skrev ikke om den. Det blir ikke noe langt innlegg om del to heller, men jeg synes serien fortjener noen ord. Forfatteren av serien, Marguerite Abouet, er selv fra Elfenbenskysten der handlingen i denne tegneserien – eller «grafiske romanen» – er lagt. Abouet flyttet til Frankrike når hun var tolv, fortellingen og Aya er basert på hennes barndomsminner om livet i Abidjan, i det som var en fredfull og framgangsrik periode i Elfenbenskystens historie.

Serien føyer seg selvsagt fint inn i lesemålene mine om mangfold, men er også verdt å ta en titt på for sin egen del. Det er mange forskjellige historier som fortelles her, og Aya fungerer mer som et slags midtpunkt som alle de andre personene har til felles enn som noe hovedperson i tradisjonell forstand. Clément Oubreries tegninger fungerer utmerket sammen med teksten. Denne samlingen avslutter historien om Aya, noe jeg er litt lei meg for, for jeg skulle gjerne visst hva som skjedde videre, men jeg kan ikke beskylde Abouet for å etterlate noen løse tråder.

Boka er opprinnelig på fransk. Den norske utgaven er utgitt av Minuskel Forlag, oversettelsen er ved Alexander Leborg.

Nordlys: Reisen til Jotundalen – Malin Falch

Det har vært Malin Falch og Nordlys i alle kanaler (særlig her i Trøndelag) de siste par ukene, men jeg tror det var Siri Pettersen som på Facebook først gjorde meg oppmerksom på denne nye norske tegneserien for en måned eller to siden. Jeg hev meg på forhåndsbestilling, og fikk derfor signert eksemplar i posten 21. februar. Her om dagen fikk jeg forøvrig også et anmeldereksemplar fra Egmont, bare så det er nevnt. Det eksemplaret ender nok hos skolebiblioteket.

Handlingsreferat fra vaskeseddelen: «Sonja får en natt besøk av en fremmed gutt, som likevel virker merkelig kjent. Han er fra den andre verdenen, og han tar henne med dit. De reiser på nordlyset og kommer til et Norge som ikke er likt noe vi ser til daglig, men som likevel finnes i alle oss som har latt fantasien løpe løpsk.»

Dette med en portal til en paralell verden er ikke akkurat et ukjent grep i fantasy-genren, men det er delvis fordi det jo er en så effektiv måte å knytte fantasien opp mot «virkeligheten» på.

Jeg liker at Sonjas «virkelighet» er litt ubestemmelig og tidløs (innefor det siste hundreåret, i alle fall) i starten av boka. Sonja bor tydeligvis på en storgård ved Røros, og historien starter på konfirmasjonsdagen hennes, en dag som markeres på tradisjonelt vis. Bare to illustrasjoner på side 32 og 33, av familie og venner som fotograferer konfirmantene (delvis med smarttelefoner) og av biler utenfor gården plasserer historien i samtiden. Så snart Sonja og Espen (et navn som umulig kan være tilfeldig valgt…) kommer til Jotundalens parallelle univers forsvinner all knytning til samtiden og vi befinner oss i et Norge som er hentet fra Asbjørnsen og Moe og vikingesagaene.

I de få anmeldelsene som er kommet på Goodreads nevnes både Peter Pan, Narnia, Alvefolket og Min bror bjørnen, og med unntak av sistnevnte (som jeg ikke har sett) må jeg si meg enig i at Nordlys plasserer seg fint inn i rekken av kvalitetsfantasy for alle aldersgrupper. Selv vil jeg legge til både Disneys Frost og Tone Almhjells Maretorn (som jeg har lest på engelsk) som opplagte mulige inspirasjonskilder. Det er ikke dermed meningen å si at Nordlys er noe slags plagiat eller kopi av andre verk, for universet Falch har skapt oppleves som noen helt eget.

Falchs illustrasjoner er det umulig å kritisere (i alle fall for en vanlig dødelig som meg). Som Beate sier det på Goodreads: «NB! Ha godt lys når du leser, da får du mest glede av de!»

I det hele tatt er det eneste negative jeg har å si om Reisen til Jotundalen at bok to helst bør komme så snart som mulig. Det er en nesten uungåelig konsekvens av å drive med universbygging i tegneserier at bind en ender som en slags prolog og det først er i bind to den egentlige handlingen starter, og sånn er det her også. Det skjer liksom ikke så mye, men potensialet for actionfylte eventyr er absolutt på plass. Så: Hvor kan jeg forhåndsbestille bok to?

The Best We Could Do – Thi Bui

Siden jeg har bestemt meg for å heller skrive korte omtaler enn å utsette blogginga til jeg har glemt boka blir det kjapp omtale av Thi Buis The Best We Could Do, for biblioteket vil ha den tilbake (helst forrige uke). Den fikk rykke litt opp på leselisten siden biblioteket maste, og det er mulig det er en medvirkende årsak til at jeg er litt underveldet (det var kanskje ikke akkurat dette jeg var klar for å lese nå). Eller er det det at jeg hadde høye forventninger på grunn av omtaler andre steder? Det var tross alt overstrømmende entusiasme fra tidligere lesere som fikk meg til å reservere boka på biblioteket.

The Best We Could Do er biografi i tegneserieform. Thi Bui utforsker sin families historie, hva som drev foreldrene til å flykte fra Vietnam til USA med fire barn. Et gjennomgående tema er hennes eget forhold til foreldrene og hvordan det påvirker hennes rolle som mor.

Kanskje det beste med boka fra mitt synspunkt er alt jeg lærer om Vietnam. Som de fleste andre i vesten har jeg først og fremst hørt amerikanerenes versjon av historien (hadde jeg vært frankofil hadde jeg kanskje hatt franskmennenes versjon inne også, men det er jeg ikke). Å få et annet perspektiv på konflikten(e) er nyttig, ikke minst som en påminnelse om at det alltid er flere sider i en sak enn man tror.

Ellers får historien i boka litt for tungt fokus på fødsler og mors-/farsrolle for min del, det svarer ikke helt til forventningene (uten at det nødvendigvis er Buis feil), og interesserte meg bare sånn måtelig. Jeg synes rett og slett noen av de passasjene ble repetitive og opplevdes litt meningsløse.

Det grafiske uttrykket er gjennomgående flott og ekspressivt, men jeg ble litt sliten av den monokrome fargesettingen. Siden jeg uten problemer leser grafiske romaner i svart-hvitt vanligvis kan vi kanskje skylde på sliten-i-hodet-pga-cellegift for akkurat det, men jeg kunne i alle fall ønsket meg noe annet enn bruntoner i i alle fall noen av scenene (faktisk tror jeg at svart-hvitt hadde fungert bedre for meg).

En noe tilbakeholden anbefaling, derfor, men likevel, du kan finne dummere måter å bruke en time eller to på enn å lese The Best We Could Do.

Tegnehanne: Blod, svette og tress-is

Dette er den tredje Tegnehanne-boka, og den tredje jeg forhåndsbestiller for å sikre meg et signert eksemplar. Som en av mange som har fulgt Tegnehanne siden den gangen det «bare» var en blogg, siden lenge før Vixen Blog Awards, kan jeg vel nærmest betegne meg som blodfan.

Denne boka gjør lite for å endre på det. Der de tidligere har bestått av et litt mer (tilsynelatende) tilfeldig utvalg av historier, er Blod, svette og tress-is en slags mini-selvbiografi. Ikke over hele Hannes liv, men over karrieren som sykepleier – en karriere som for tiden er lagt på hylla mens hun vier seg til serieskaperkarrieren, men som hun ikke anser som et feiltrinn på noen måte.  Snarere tvert i mot, egentlig, for tross skrekkhistorier fra praksis, utakknemlige pasienter og fordømmelse av turnus som et helvete (selv kunne jeg aldri jobbet turnus, så jeg har stor respekt for dem som klarer det) framstår dette som en kjærlighetserklæring til sykepleieryrket. Og sykepleieryrket kan ha behov for en kjærlighetserklæring, særlig en som er så gjennomsyret av realitetsorientering som dette.

Anbefales, til deg selv, først og fremst, men også til alle du kjenner, kanskje særlig om du kjenner noen sykepleiere (eller noen som mener at lengre vakter og færre folk på vakt om gangen er løsninga for krisa i helsesektoren).

2. desember: Assigned Male

Spørsmål to i desemberutfordringen:

2. Min internet-crush. Berätta om en person som du beundrar på internetz …

Assigned Male er en nettbasert tegneserie som er delvis selvbiografisk og handler om Stephie, som er en tolv år gammel jente som ble kjønnet som gutt ved fødselen (altså transkjønnet gutt-til-jente). I en verden som er sykelig opptatt av hva folk har mellom bena og forventer at interesser og utseende skal stemme overens med det er det forfriskende – og for meg som cis ikke minst nyttig og utdannende – med et slikt perspektiv.

Ikke alle her i verden er like glade i å få sitt binære syn på kjønn utfordret, så skaperen av Assigned Male, Sophie Labelle, får noe-som-burde-være-sjokkerende-mye-men-dessverre-bare-er-som-forventet mye hat rettet mot seg i sosiale medier. Desto viktigere for oss andre å sende litt kjærlighet i form av spredning tenker jeg.

assignedmalebook

Jeg følger Assigned Male på Facebook også, og har skumle planer om å kjøpe noen av tegneseriene på papir for å snike inn i ungenes hauger av lesestoff. Kanskje en donasjon til skolebiblioteket hadde vært noe også?

Red.: Kom på at jeg skulle sjekke om Assigned Male fantes på Twitter også, og det gjør hun selvsagt.