Stikkord: tegneserier

Thirsty Mermaids – Kat Leyh

Mirthful Leave a comment

Thirsty Mermaids var et spontankjøp på Outland for en stund siden – jeg lurer på om det kan ha vært Comic Book Day, det var i alle fall noen ekstra prosent avslag (ellers får du alltid 10 % avslag på bøker som Outland-medlem, just saying).

Kat Leyh har jobbet på Lumberjanes, noe som ikke er det dummeste du kan ha på CVen. I motsetning til Lumberjanes har Thirsty Mermaids definitivt en eldre målgruppe (det er ikke eplejuice havfolket er tørste etter, det er mye snakk om å bli full i boka), men ellers er de gjennomgående temaene mye av de samme: Vennskap, utenforskap og tilhørighet, først og fremst, med noen stikk til det kapitalistiske systemet som bonus. Og akkurat som i Lumberjanes er persongalleriet mangfoldig på alle vis (den eneste gruppa jeg ikke kan huske at er representert i særlig grad er hvite, konvensjonelt attraktive cishet-mennesker).

Et spontankjøp, men et heldig ett. Anbefales.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Forbi stjernenes port – Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad

Mirthful 1 Comment

Jeg hadde allerede merket meg utgivelsen av Forbi stjernenes port av Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad og notert boka på «skal kjøpes»-lista, så når muligheten bød seg på Torucon til både å få kjøpt boka og få den signert var det jo ikke så mye å lure på.

Boka er første del i en planlagt serie, og det skjer derfor en god andel verdensbygging, men det er også nok faktisk handling til å gi historien godt driv. Jeg er ikke noe særlig fan av manga sånn generelt, og vet ikke nok om stilen «nordic manga» til å si noe om dette er et typisk eksempel eller på noen måte skiller seg ut, men jeg kan si at tegnestilen her fungerer for meg.

Persongalleriet er sammensatt og både Paprika og Kaba er sjarmerende som hovedpersoner. Det hintes om hendelser i fortiden som kommer til å få betydning senere, og i det hele tatt er det bare å glede seg til fortsettelsen.

Rigel: Urettens ekko – Ida Larmo

Mirthful Leave a comment

Rigel: Urettens ekko av Ida Larmo sto utstilt på biblioteket og fristet. Jeg hadde egentlig allerede registrert lånene av Isa to Island og Fly by Night, men jeg plukket den med meg og trasket tilbake til utlånsautomaten i alle fall.

Når Rigel ble senket utenfor Helgelandskysten i 1944 av britiske bombefly ble det først regnet som en seier for de allierte, men fra synspunktet til de nesten 3000 fangene som var om bord må det ha sett en god del annerledes ut, og det er deres historie Ida Larmo formidler i denne tegneserien. Over 2500 mennesker omkom i angrepet, majoriteten av dem sovjetiske krigsfanger. Av naturlige årsaker er det vitnesbyrdene til noen av de få som overlevde Larmo bygger fortellingen sin rundt, russiske Julian Oresjkin og norske Asbjørn Schultz. Deres øyenvitnefortellinger danner basen for en glimrende formidling av en av Norges største, men også nesten glemte, katastrofer.

Jeg har tidligere lest Larmos Bow & Arrow, som er en rent selvbiografisk fortelling, men hun viderefører noe av fortellerteknikken derfra i denne boka. Historiene til de to overlevende flettes sammen, men innimellom får vi også glimt av Larmos arbeidsprosess, hvem hun har snakket med, hvordan hun har bygd opp et sammenhengende og engasjerende narrativ. Ikke minst får hun synliggjort skjæringspunktene mellom fortelling og fakta på en mye mer dynamisk måte enn det f.eks. John S. Jamtli gjør i Sabotør med «sluttnoter». Det fungerer godt og det løfter hele boka til et nivå over «bare god historiefortelling» og bringer oss paradoksalt nærmere historien – «paradoksalt» fordi det at forfatteren «bryter den fjerde veggen» vanligvis antas å skape distanse.

Dette ble ikke et veldig langt innlegg, men likevel egentlig ganske mange ord for å si: Les denne boka!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Fly by Night – Tara O’Connor

Mirthful 1 Comment

Fly by Night av Tara O’Connor er en av de andre bøkene jeg plukket med meg fra biblioteket forrige uke og leste mens jeg var syk.

Dee og faren hennes kommer tilbake til byen hun vokste opp i fordi Dees tvillingsøster Beth har forsvunnet. Dees far er politi og forsøker å hjelpe sine gamle kollegaer med saken, mens han samtidig faller inn i gamle mønstre der han krangler med Dees mor og anklager henne for å være skyld i Beths forsvinning. Dee nekter å overlate etterforskningen til politiet og faren og begynner snart å gjøre sine egne undersøkelser, delvis ved hjelp av vennen Tobi og av Beths kjæreste Lucas. Samtidig er både Tobi og Lucas, og snart Dee, involvert i kampen mot et stort selskap som vil bygge rørledning gjennom den lokale skogen, the Pinelands. Har Beths forsvinning noe med den kampen å gjøre? Og hva er det vesenet som bor i skogen?

Fly by Night var en hyggelig tilfeldighet. Kanskje skulle jeg lest den i oktober og virkelig gitt meg over til spoopy season, men den var passe creepy i september også. Ikke veldig creepy, jeg er pysete på sånt, men den underliggende historien er alvorlig nok. Jeg likte Dee, og Dees familie og venner, og måten de alle får lov til å vokse litt i løpet av historien selv om den bare strekker seg over noen få uker. Jeg likte også (mini-spoiler) at ikke alle problemene løste seg på en pyntelig måte og at selv om det er en slags happy end er den langt fra udelt happy.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Isla to Island – Alexis Castellanos

Mirthful 1 Comment

Jeg hadde ledig tid på biblioteket her om dagen. Alltid farlig, jeg klarte riktignok å nøye meg med tre bøker denne gangen, og så ble jeg forkjølet og endte med å være hjemme fra jobb resten av uka, så egentlig var det jo et sjakktrekk å ha fylt på med lesestoff.

Isla to Island handler om Marisol, som blir sendt fra Cuba til USA i det som fikk navnet «Operation Peter Pan», der kubanske barn ble flydd til USA og plassert enten hos slektninger eller fosterforeldre (som du kanskje kan tenke deg var det både gode og dårlige utfall av dette, Marisols er heldigvis av de gode). Overgangen fra et fargerikt og blomstrende Cuba til et vintergrått og kaldt Brooklyn blir hard for Marisol. At hun ikke kan språket hjelper selvsagt ikke.

Historien om Marisol har minimalt med ord, her er det bildene som forteller. Og de forteller effektivt. Ikke minst gjennom fargebruk. På Cuba er verden i «technicolor», men når Marisol lander i New York er verden i svert/hvitt, det eneste som har farge er blomsten hjemmefra som hun har i håret. Men etterhvert kommer det farger inn i livet igjen, og innen historien er slutt er Brooklyn, om ikke like fargerikt som Cuba, i alle fall i fullfargeformat.

Uten særlig tekst er dette en snarlest bok, men den trekker godt i hjertestrengene likevel. Anbefales!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Sabotør: Tungtvannsaksjonen – John S. Jamtli

Mirthful 1 Comment

Jeg har latt de nye utgivelsene i serien Sabotør av John S. Jamtli gå meg hus forbi, etter at jeg ble mer irritert enn opplyst av den første boka. Men nå fikk jeg en god grunn* til å lese den siste boka i serien: Tungtvannsaksjonen, og da føltes det litt dumt å ikke ha lest Operasjon Muskedunder og I skyggen av Tirpitz også, så nå er jeg up to date, så og si. Og jeg kan heldigvis meddele at det jeg hadde av innvendinger mot den første boka ikke er relevante for de tre påfølgende.

I alle de tre har Jamtli klart å få til en balanse mellom den (så langt jeg kan bedømme) historisk korrekte framstillingen av hendelsene og det menneskelige aspektet. I Tungtvannsaksjonen er det særlig Leif Tronstads frustrasjon over å drive skrivebordskrig i stedet for å delta selv og motstandsfolkenes opphold i den norske fjellheimen med det det bringe med seg av utfordringer som satt seg i minnet mitt.

Jeg er ikke videre interessert i våpen og andre former for utstyr til krig, men også det synes jeg det var mindre av i «fortsettelsene» (det er ikke egentlig fortsettelser, da hver bok tar for seg separate hendelser) enn i den første boka, det var i alle fall ikke sånn at jeg satt og følte på at det ble «vel mye Bang! Bang!» mens jeg leste.

Til sist i hver bok finnes litt tekst om de faktiske historiske menneskene, hendelsene og stedene det fortelles om. Når de dukker opp i historien er de markert med et lite ⌘-symbol, sånn at du kan bla deg til slutten av boka og lese om dem, omtrent som sluttnoter, altså. Jeg må innrømme at jeg bare ved å bevisst anstrenge meg for å se etter dem klarte å få med meg symbolene mens jeg leste (det sier kanskje noe om hvor spennende bøkene er), så jeg leste like greit alle sluttnotene når jeg var ferdig med selve tegneserien, men det fungerte da også helt fint.

Historiefortellingen er solid, spenningskurvene er godt oppbygd, leseren rekker å bli godt nok kjent med enkelte av personene til å bry seg om hva som skjer med dem ut over «heia Norge» og jeg tenker at dette er bøker du veldig godt kan dytte i hendene på eventuelle ungdommer du kjenner (og voksne, også!).

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

______________________

* Den gode grunnen var en smaksprøve av Myken Sabotør #2 Gunnerside, som kom på polet omtrent samtidig som boka i bokhandelen.

La skogen leve – Nora Dåsnes

Mirthful 1 Comment

Nora Dåsnes nye bok kom på tampen av 2022. La skogen leve er en frittstående oppfølger til debutboka Ti kniver i hjertet, som kom i 2020 og som du faktisk bare må lese (mulig jeg må ta meg sammen og lese den på nytt for å blogge om den, faktisk).

I La skogen leve møter vi igjen Tuva, venninnene Bao og Linnea, og resten av rollegalleriet fra Ti kniver i hjertet, men nå er det Bao som er hovedperson. Hun er elevrepresentant i skolens miljøutvalg (så vidt jeg kan tolke sammensetningen) og når hun presenterer forslag for å gjøre skolen mer klimavennlig blir hun klappet på hodet og fortalt at det er bra hun engasjerer seg, mens de voksne representantene i neste øyeblikk vedtar (mot hennes stemme, selvsagt) å rive halve skogen ved skolen for å utvide parkeringsplassen.

Bao nekter å godta dette, og dermed starter kampen for å redde skogen. Underveis klarer Dåsnes ikke bare å bygge opp en solid spenningskurve, men i tillegg til elementer av vennskap og av barn-foreldre-relasjonen (jada, jeg grein) klarer hun å lage det som kan anses som en instruksjonsbok i klimakamp og sivil ulydighet uten at det blir belærende. Barna i boka føler at de må forklare de voksne grunnleggende sannheter om klimaendringene, og dermed får leseren de samme forklaringene samtidig som hen kan føle at hen er på aksjonistenes lag og deltagende i å forklare heller enn å bli forklart for.

Denne boka er rett og slett en prestasjon, og om den blir like prisbelønt som Ti kniver i hjertet og Ubesvart anrop blir jeg overhodet ikke overrasket.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet av Joanna Rubin Dranger

Mirthful Leave a comment

Ganske tilfeldig endte jeg med å lese Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet* av Joanna Rubin Dranger med få dagers mellomrom. Heimat, i den norske utgaven fra 2019, plukket jeg med meg fra hylla på mitt lokale bibliotek, mens Husk oss til livet har jeg stått på venteliste på siden den først havnet på radaren min tidligere i år, og så ble det plutselig min tur.

Tilfeldig var det altså, men jeg endte med en følelse av en slags dialog mellom de to bøkene.

Begge bøkene er skrevet og tegnet av forfatterne, som begge er damer på min alder, og begge handler om familiehistorie. Både Krug og Dranger graver i sine respektive familiers minner, i gamle fotoalbum og i offentlig tilgjengelige arkiver, for å forsøke å finne en slags sann historie om deres familier, der endepunktet for historien er andre verdenskrig.

Tross likhetene er det en veldig viktig ting som skiller de to forfatterne og bøkene: Krug er tysk (eller rettere sagt tysk-amerikaner), Dranger er svensk, men av jødisk familie. Der Dranger fokuserer på å finne ut hva som skjedde med hennes utvidede familie, hvem som overlevde, hvem som ble drept og når og hvor, er Krugs fokus på å finne ut hvor skyldige hennes familiemedlemmer var. Var de rent ut nazister eller «bare» medløpere i nazi-tyskland?

Krug utforsker også sitt eget forhold til Tyskland og sin tyske herkomst. Hun snakker om hvordan hun kan oppleve å bli fiendtlig behandlet i USA når folk vet at hun er tysker og om sitt eget anstrengte forhold til begreper om hjem og hjemfølelse: Heimat. Wikipedia sier:

Heimat is a German word translating to ‘home’ or ‘homeland’. The word has connotations specific to German culture, German society and specifically German Romanticism, German nationalism, German statehood and regionalism so that it has no exact English equivalent.

Drangers bok er – kanskje av naturlige årsaker – mer følelsesmessig hardtslående. Ikke fordi historiene er «nye», vi har hørt dem før, sånn er det jo når seks millioner mennesker utryddes, det er grenser for hvor mange forskjellige livshistorier som finnes om du maler dem med bred pensel. Men hver historie er likevel unik, og viktig.

Det jeg ikke kan si jeg var klar over fra før er hvor lite de overlevende fortalte sine barn og barnebarn. Det er ikke vanskelig å skjønne at Krugs tyske besteforeldre ikke snakket om krigen, men at ofrene ikke fortalte? Kanskje er det ikke så rart, de ville kanskje helst glemme, gå videre, leve?

Dranger tar for seg alle greinene i familietreet en etter en og uavvergelig er det sånn at det kapittelet som treffer meg hardest er om den grenen som bodde i Norge. Og selv om jeg etterhvert har lest en del om den norske holocaust-historien er det ting som er nytt for meg. Men langt mer lærer jeg om Sveriges – Drangers hjemland – rolle. Vi lærte på skolen at Sverige var nøytrale under andre verdenskrig, og jeg har nok fått med meg undertoner av at det ble ansett som rimelig feigt, men Dranger lærer meg at svenskene snarere var kollaboratører. De holdt seg inne med nazi-Tyskland, for ikke å skade handelen, og lot tyskerne frakte soldater og materiell på svenske toglinjer til krigen i Nord-Norge. Når historiene om grusomhetene i konsentrasjonsleirene ble formidlet til svenske myndigheter ble de undertrykt for at ikke tyskerne skulle bli forarget. Sverige oppførte seg med andre ord som en klassisk «jeg tar ikke initiativ til å mobbe noen selv, men jeg hjelper mobberen å mobbe av frykt for å bli mobbet». Og svenske holdninger til jødene er fryktelig gjenkjennbare fra norsk historie. Det var ikke sånn at de ønsket jødiske flyktninger velkommen, akkurat, hverken før, under eller etter(!) krigen.

Begge bøkene bruker det grafiske formatet til å formidle sine historier på intelligent vis. Både tegninger, foto, dokumenter og faksimiler hjelper til å fortelle historien og gjøre den mer levende enn ren tekst sannsynligvis ville klart.

Anbefales!

________________________

* Ikke at jeg skal prøve å belære noen andre om deres egne religiøse begreper, men skulle ikke tittelen vært «Husk oss til live»? Den svenske tittelen er «Ihågkom oss til liv», og er i følge boka fra en bønn som leses hver dag fra rosh hashana til yom kippur. Jeg tolker det som at det handler om den ikke eksklusivt jødiske troen på at et menneske først er helt borte når ingen lenger husker hen? «Husk oss til livet» gir liksom ingen mening.

On a Sunbeam – Tillie Walden

Mirthful Leave a comment

On a Sunbeam av Tillie Walden er en grafisk roman som nevnes ofte på podcasten Book Unbound (siden sist har jeg blitt Patreon og hørt meg gjennom alt bonusmaterialet også). Det er en Sci-fi fortelling som foregår i et univers som ligner vårt. Mia er det nyeste medlemmet i et team som reiser rundt i rommet og driver med restaureringsarbeid. De fikser gamle bygninger (eller romstasjoner), noen av dem kulturelle klenodier, andre mer prosaiske – kontorbygninger som skal settes i stand for nye brukere. Parallelt med fortellingen om hvordan Mia finner sin plass i teamet får vi flashbacks til fem år tidligere, da hun gikk på kostskole og møtte Grace fra «The Stairs». Mia og Grace blir kjærester, men Grace må forlate skolen igjen i hui og hast og de får ikke tatt farvel. Og The Stairs er forbudt område.

Teamet Mia blir med i består av Char og Alma, som er et par, Almas niese Jules og Elliot – som bruker pronomene they/them og ikke snakker. Utenom ikke-binære Elliot er alle vi møter i historien, venner eller fiender, kvinner.

Historien fokuserer på vennskap og «found family», med noen innslag av bevaringstematikk – bevaring både av natur og kultur. Tegnestilen er ved første øyekast enkel, men har en uventet dybde og fargepaletten begrenset til rød, oransje og burgundertoner. Effekten er nesten hypnotiserende.

Char og Alma drev tidligere mer på kant av loven, selv om de nå kun tar legitime oppdrag, og en slags nostalgi for tidligere, mer rebelske tider gjennomsyrer hele teamet. Når et uhell på et oppdrag gjør at Char, som leder, blir suspendert og erstattet med en vikar, Jo, er eksplosjonen uungåelig, særlig siden Jo ikke akkurat gjør noen god figur. Hun nekter for eksempel å «huske» at Elliot ikke snakker og svarer til they/them, fordi «This is a job, none of that is important».

Side fra boka med følgende dialog: Jules: When you chose not to respect us, we chose not to respect you. The fact that you expect people you shit on to treat you nicely shows how delusional you are. Jo: I can't believe this. So I screwed up some words. You act like I'm a monster. Jules: Wow... you, you really don't get it, do you? Have you ever even considered that something that's trivial to you could mean... so much more to someone else? You don't get to take the easy road out and just respect the parts of people that you recognize. And, pro tip: If you find yourself in a similar situation in the future where you're surrounded by people you don't understand – Try listening. It'll work a lot better for you than talking.Dialogen fra siden over:

Jules: When you chose not to respect us, we chose not to respect you. The fact that you expect people you shit on to treat you nicely shows how delusional you are.
Jo: I can’t believe this. So I screwed up some words. You act like I’m a monster.
Jules: Wow… you, you really don’t get it, do you? Have you ever even considered that something that’s trivial to you could mean… so much more to someone else? You don’t get to take the easy road out and just respect the parts of people that you recognize. And, pro tip: If you find yourself in a similar situation in the future where you’re surrounded by people you don’t understand – Try listening. It’ll work a lot better for you than talking.

Jeg synes det var interessant å bemerke at Jo er den eneste i hele historien som bruker feil pronomen om Elliot. Selv de som jager hen som en forbryter senere i boka (mini-spoiler der, altså) bruker they/them.

Utsnitt fra boka med følgende dialog: Old woman: Find them. Bring Elliot to me, am I clear? Guard: Yes, ma'am! Old woman: It's time that they paid for what they did.On a Sunbeam ble først utgitt som nettserie og kan fortsatt leses i sin helhet på nett. Jeg anbefaler absolutt å sjekke den ut, om du foretrekker papir har i alle fall mitt bibliotek boka tilgjengelig (selv om jeg nok skulle ønske den var delt inn i flere bind, den er tung).

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Intet nytt fra hjemmefronten: Koronadagbøkene – Therese G. Eide

Mirthful Leave a comment

Dette er en sånn bok der jeg har sett det meste av innholdet før, siden jeg følger Intet nytt fra hjemmefronten i sosiale medier. Når Therese G. Eides koronadagbøker gis ut i bokform var det likevel en no-brainer å kjøpe et eksemplar. Delvis fordi om vi slutter å kjøpe bøker fordi skaperne deler i sosiale medier blir det fort lite deling i sosiale medier i framtiden. Og delvis fordi denne vil jeg ha på hylla, ikke minst fordi den har potensiale for å være et viktig tidsbilde fra 2020 om noen år eller tiår. Og fordi den er søt, sjarmerende, gjenkjennelig og til tider rørende, selvsagt.

Eides strek er sikker, og figurene er lett gjenkjennelige, samtidig som at de har bare akkurat nok detaljer til å uttrykke det de skal uttrykke i en gitt situasjon. Jeg har nok bedrevet mindre frenetisk koronascrolling enn Eides alter ego, men nikker gjenkjennende likevel. Ikke minst til bilder som dette:

Boka er bare på noen-og-førti sider og koster tilsvarende lite. Anbefales!

Boka har jeg kjøpt sjøl.