Søvndyssende smakebit på en søndag

Vel, strengt tatt er det kanskje ikke søvndyssende. Men jeg har oppdaget at ettåringen sovner fortere om jeg hvisker til hen mens jeg sitter der, og da må man jo ha noe å hviske. De siste par kveldene har jeg husket å ta med meg bok, så hen har fått sovne til at jeg leste «høyt» fra Broken Homes, men når jeg har sittet der uten bok har jeg måttet ty til hukommelsen. Og et av diktene jeg derfor har deklamert – hviskende – en del ganger i det siste er André Bjerkes Den lyriske smerte. Man kan argumentere for at dette er et merkelig dikt å kunne utenat, men jeg synes det er så herlig. Og siden det er søndag passer det vel ganske fint å dele det som en smakebit fra Bjerkes samlede dikt, en bok alle burde lese (i). Jeg har Aschehougs utgave fra 2003.

Den lyriske smerte

Poesiens modernister
unngår som bekjent å skrive
dikt om det som kanskje frister
til et vennlig syn på livet.
Poesiens modernister
har begrenset konsekvent
versekunstens klangregister
til en enkelt sort tangent,
hvor de spiller sjelenød,
død og angst og angst og død.

Poesiens modernister
ser i dypt rettferdig vrede
på den lille smaksfilister
som av dikt forlanger glede.
Er lyrikk en helselære?
Skal poeten kanskje bære
«kraft til andre»? Reis og ryk!
Syk skal poesien være.
Denne tid er nemlig syk.

Bør man leke lystig seiler
når man trues av tyfon?
Den som er en dikter, peiler
verdens onde posisjon.
Dikterne var alle tider
de som led, og de som lider
de som ved vulkanens krater
gjør nitide angst-notater,
verdenssmertens pasienter
som på Dødens forkontor
dulmer angsten mens de venter,
ved å tolke den i ord!

Derfor må det ekte dikt
utsi pasientens vånde:
Kariøse tenner, gikt,
prostata og dårlig ånde,
muskelsvinn og paralyse,
gallesten og øresus,
varig svekket hypofyse,
nyregrus og nesegrus,
mavesår og sår i hodet,
kommer diktets ånd til gode!

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: The Bone Season

bone_seasonI bokfestivalsentusiasmerus takket jeg ja når Kagge forlag lurte på om jeg var interessert i et leseeksemplar* av Samantha Shannons Drømmegjengeren. Først når jeg sto der med boken i hånden innså jeg hvor unødvendig det var: Jeg kommer jo uansett ikke til å lese den på norsk. Men siden jeg nå først hadde begått dumheten tenkte jeg at jeg i alle fall kunne få noe nytte ut av det hele, så jeg kjøpte Kindle-versjonen på engelsk, begynte å lese og når jeg vel har lest ferdig skal jeg kikke litt på den norske oversettelsen for å kunne si noe fornuftig om oversetterjobben. Deretter kan jeg vel lodde ut den norske utgaven, så kan noen som ikke vil lese på engelsk få glede av den.

Bokbloggerne var også invitert til å møte Samantha Shannon  når hun var i Oslo nylig, og Bokelskerinnen gjorde et ordentlig intervju med henne (jeg kommer til å komme tilbake til noen av tingene hun sier der når jeg anmelder boka). Jeg skulle gjerne ha deltatt på forfattermøtet, men all den tid jeg ikke vil bo i Oslo får jeg vel leve med at slike ting skjer uten at jeg har mulighet til å delta.

Så, til smakebiten:

I risked a glance at his copy of the Descendant, the only broadsheet still mass-produced on paper. Paper was too easy to misuse; data pads meant we could only download what little media had been approved by the censor.

En aktuell problemstilling i disse dager, og kanskje ekstra aktuelt når man leser på Kindle. Teknologien er der for å bytte ut varianten av en bok jeg har med en ny versjon, uten at jeg merker det engang. Om man hadde et samfunn der sensureringen var mer aktiv kunne det fort blitt et problem at boka jeg anbefalte i går ikke er den samme du kunne få kjøpt i dag.

Redigert: Oops. Jeg glemte å lenke til Flukten fra virkeligheten, der du finner fler smakebiter…

________________

* Jeg har aldri forstått hvorfor det heter «leseeksemplar». Er det ikke meningen at man skal lese bøker man kjøper, altså?

Smakebit på søndag: Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti

kjerstiPå bloggen Flukten fra virkeligheten kan du finne smakebiter fra litt av hvert hver søndag. Jeg er med av og til, når jeg husker det, liksom…

Denne uka har jeg akkurat begynt på Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti, debutdiktsamlingen til Kjersti Wøien Håland som jeg fikk med meg fra bokbloggertreffet. Jeg liker hvordan tittelen gir et hint om at her kommer dét å skrive om seg selv og tro man formidler sannheten til å problematiseres.

Smakebiten er fra side 9:

eg har
elektriske fuglar
klokker med hjartebank
lamper som pustar
kun to levande
meg sjølv
og ei måke
over naboens tak

 

Smakebit på søndag: Sommerboken

sommerboken

Siden jeg er så godt i gang med bloggingen om dagen kan jeg jo slenge inn et herlig sitat fra boken jeg holder på med i Flukten fra virkelighetens Smakebit på søndag-samling. Som nevnt tidligere er Sommerboken en av bøkene jeg burde ha lest innen neste boksirkeltreff. Selvsagt burde jeg lest den på svensk, men det var bare den norske utgaven som var lett tilgjengelig på biblioteket, så da ble det det.

Litt kontekst: Sommerboken handler om Sophia og farmoren hennes. Sammen med Sophias far bor de på en liten øy ytterst i havgavet i Finskebukta. En sommer har Sophia besøk av en annen liten jente. Det går ikke så bra, jenta er redd for alt. Sophia forsøker å hjelpe, men det er ikke så lett:

Den tredje dagen kom Sophia inn i gjesteværelset og sa: Nå går det ikke lenger. Hun er umulig. Jeg har fått henne til å stupe, men det ble ikke bedre av det.

Stupte hun virkelig? spurte farmoren.

Ja da. Jeg dyttet henne og da stupte hun.

Aha, sa farmoren. Og nå da?

Håret hennes tåler ikke saltvann, forklarte Sophia bedrøvet. Det ser fælt ut. Og det var håret jeg likte.

(side 21)

Smakebit på søndag: The Fault in our Stars

Jeg har lest ferdig Bad Science siden sist, jeg har bare ikke hatt tid til å skrive et ordentlig blogginnlegg om den (og den fortjener et ordentlig ett). Det kommer…

green_stars

Nå har jeg begynt på The Fault in our Stars, som den siste personen i verden føles det som. Jeg liker den så langt, men er ikke frelst ennå. At det er en og annen språklig perle her, derimot, er hevet over enhver tvil. Som dette, sitert ganske ofte, med god grunn:

As he read, I fell in love the way you fall asleep: slowly, and then all at once.

(s. 124-125)

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: Bad Science

Nå er det lenge siden jeg sist serverte en smakebit, men her er i alle fall et lite utdrag fra Ben Goldacres Bad Science.

skattejakt-25En del av Goldacres prosjekt er å forklare vitenskapsteori med eksempler fra det vi leser om i media – særlig medisin, både alternativ og etablert – for å gi leseren verktøy til å plukke fra hverandre dårlig vitenskap og dermed unngå å bli lurt. Følgende eksempel kommer fra ganske tidlig i boka og omhandler fuktighetskremer, der Goldacres poeng er at det faktisk er veldig få ting som egentlig hjelper huden bli hydrert og disse er såpass generelt kjent at selv den billigste fuktighetskremen inneholder alt du trenger. Det produsentene gjør for å kunne ta mer penger for produktet sitt eller kapre markedsandeler er å hive inn alle mulige merkelige ingredienser i et vagt håp om at de vil virke og pakke det hele inn i en kvasivitenskapelig sjargong.

(…) on any trip to the chemist (I recommend it) you can find a phenomenal array of magic ingredients on the market. Valmont Cellular DNA Complex is made from ‘specially treated salmon roe DNA’ (‘Unfortunately, smearing salmon on your face won’t have quite the same effect,’ said The Times in their review), but it’s spectacularly unlikely that DNA – a very large molecule indeed – would be absorbed by your skin, or indeed be any use for the synthetic activity happening in it, even if it was. You’re probably not short of the building blocks of DNA in your body. There’s a hell of a lot of it in there already.

Thinking it through, if salmon DNA was absorbed whole by your skin, then you would be absorbing alien, or rather fish, design blueprints into your cells – that is, the instructions for making fish cells, which might not be helpful for you as a human.

(s. 24) Her må man jo få lov til å påpeke at Goldacres innvendinger er så opplagte – hvordan skulle lakse-DNA kunne hjelpe huden min? – at vi må konkludere med at journalisten i The Times enten bare skrev av pressemeldingen fra produsenten uten overhode å absorbere informasjonen eller virkelig ikke har noen anelse om hva DNA er, bare at det høres vitenskapelig og flott ut.

Og nettopp medias framstilling av vitenskap, enten det er seriøs forskning eller kvasivitenskap fra kvakksalvere og andre som hovedsakelig er ute etter å tjene penger, er en av Goldacres ‘pet peeves’ som det heter på nynorsk. Og hvis du virkelig skjønner det han skriver blir det fort en av dine også, om det ikke var det fra før.

Her føles det passende å lenke til en kronikk i Aftenposten i går av Sunniva Rose: Skremmende at det er «greit» å skryte av hvor lite realfag man kan.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: A Truth Universally Acknowledged

austen33I’m making my (very pleasant) way through A Truth Universally Acknowledged – 33 Reasons why we can’t stop reading Jane Austen at the moment. I picked it up in London in March – at the British Library bookshop. Edited by Susannah Carson, it contains 33 essays on the topic of reading Jane Austen, as well as a foreword by Harold Bloom and an introduction by Susannah Carson – also on reading Jane Austen, naturally. So far it is excellent, the only problem being the urge it creates to read Jane Austen rather than read about reading Jane Austen, but it’s a problem I can live with. I do suspect my next read will be one of the novels, though…

Today’s taster is from the first essay, by Susanna Clarke, putting into words something that has bothered me too about the way people talk about Darcy:

Darcy has somehow been redefined in recent years as a dark, brooding, romantic hero. I’ve seen him mentioned with Heathcliff and Mr. Rochester as if they were all points on the same spectrum. But that’s not how Elizabeth or Jane Austen sees him. When Elizabeth thinks Darcy is arrogant, she isn’t attracted to him. She turns him down. It’s only when she sees him as a kind friend, a caring brother, and a good master that she begins to fall in love with him. If he makes other people happy, then he is capable of making her happy too. I doubt that Elizabeth is secretly or subconsciously attracted to a «dark» Darcy. Twenty-first-century women (and men) can afford to romanticize dark heroes because their fates and futures are in their own hands — Elizabeth didn’t have that option.

(p. 5)

More tasters can be found at Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: Pudder? Pudder!

pudderHar såvidt begynt på Pudder? Pudder! eller: Sleeping Beauty in the Valley of the Wild, Wild Pigs av Tor Åge Bringsværd i dag. Så langt er den mest forvirrende, men det er ikke så uvanlig fra den kanten, det blir nok bedre.

Da vi hadde passert Holmenkollen tre ganger, gikk jeg av. Jeg mener: Det er grenser for hvor mange ganger det er morsomt å se en hoppbakke. Jeg mener: Uansett hvor gammel den er. Og naturligvis ville det vært morsomt om det hadde vært vinter – i hvert fall én av gangene – men du kan ikke få med deg alt heller.

(s. 6)

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

En smakebit på søndag: Hoppsan, jag är död!

paasilinna_dod

Det har vært stille her i det siste, jeg har hatt et par travle måneder med lite overskudd. Lest har jeg gjort, men ikke blogget. Skal prøve å skjerpe meg… I mellomtiden begynner jeg i alle fall med en smakebit fra boken jeg leser nå, Arto Paasilinnas Hoppsan, jag är död!

Tanken på att jag var död kändes faktisk ganska angenäm. Det här äktenskapet tedde sig inte längre så lyckat. Förr eller senare skulle det ha blivit skilsmässa. I och med att jag hade råkat dö löste det ju sig med den ledsamma saken också.

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: The Restaurant at the End of the Universe

h2g2_restaurant

For reasons I will get into in another post I’ve taken a break from other reading to reread everything Douglas Adams ever published, or thereabouts. I’ve just finished The Restaurant at the End of the Universe and will pick today’s taster from it. This is a quote which has been rehashed and requoted and paraphrased so many times it seems almost like a cliche now, but it is nevertheless very true, and I guess the number of times it has been rehashed and requoted and paraphrased is a testimony to how well said it really is:

The major problem – one of the major problems, for there are several – one of the major problems of governing people is that of whom you get to do it; or rather who manages to get people to let them do it to them.

To summarize: it is a well-known fact, that those who most want to rule people are, ipso facto, those least suited to do it. To summarize the summary: anyone who is capable of getting themselves made President should on no account be allowed to do the job. To summarize the summary of the summary: people are a problem.

More tasters can be found at Flukten fra virkeligheten.