Stikkord: samtidslitteratur

Sommerlys og så kommer natten – Jón Kalman Stefánsson

Mirthful Leave a comment

Når en kollega av meg nylig gikk av med pensjon ble det poengtert at han ville få mer tid til å lese finsk litteratur, hvorpå han måtte rykke ut og korrigere: Det er islandsk litteratur han er spesielt opptatt av. Siden Island er et av landene på The Storygraph Reads the World-utfordringen for 2025 benyttet jeg sjansen til å be om en anbefaling, og fikk Jón Kalman Stefánsson som svar, og spesifikt et forslag om å starte med Sommerlys og så kommer natten. Jeg sjekket biblioteket, fikk bekreftet at den skulle stå i hylla på min lokale filial, ruslet innom, konstaterte fornøyd at biblioteket (selvsagt!) hadde sortert forfatteren korrekt på «Jon» og ikke mindre fornøyd at det jeg var blitt anbefalt var en av forfatterens kortere romaner, og lånte med meg boka hjem.

Sommerlys og så kommer natten handler om livet i og rundt en liten by på Island, på kysten norvest for Reykjavik noe sted, rundt årtusenskiftet. Fortelleren er et «vi», en interessant vri, som av og til fungerer veldig bra, av og til er mest forvirrende. Vi-et blir aldri direkte involvert i historiene, de er bare observatører, og defineres dermed heller ikke, men jeg kan vel bemerke at det er et utvetydig mannlig blikk de observerer med.

Boka består av åtte historier (samt noen korte mellomspill), som både er frittstående og vevd sammen, slik livene i en liten by uunngåelig vil være vevd sammen. De fleste historiene handler i bunn og grunn om relasjoner mellom kvinner og menn, noen finner sammen, noen bryter ut av ekteskapet, noen lever videre side om side etter utroskap, noen reiser, noen kommer tilbake.  Som et portrett av et lite lokalsamfunn er det troverdig, og glimtvis vakkert. Best er boka når Jón Kalman klarer å kombinere det hverdagslige med det sublime – eller kanskje jeg skal si: Vise det sublime i det hverdagslige. Som dette lille bildet på ekteskapelig lykke:

Ekteparets adventstur er årets høydepunkt, ansiktene deres stråler når den nærmer seg, mange av oss blir ubevisst i godt humør, vi fylles til og med selv av forventning. Lyset som omslutter denne reisen deres, er så strålende at Gud helt sikkert legger merke til det; når de kjører i vei, ligger han i køya bak setene. Med forhenget trukket for hviler han seg fra universets strev, englenes snakkesalighet, han lytter til motorens mumling, suset fra varmeanlegget, Eyglós og Jakobs samtaler, kanskje nynner Gud stille med på Ási í Bæ og Elvis Presley, og dersom kjødets glede våkner i ekteparet, hvis Eygló for eksempel sier, jeg synes det er så pirrende hvordan du tar i girstangen, og så stryker Jakob over høyre lår, og han svinger av riksveien ved første og beste anledning, og inn på en lite trafikkert sidevei, da stiger Gud ut av bilen, går bort til veikanten for å tisse, kaste stener og plystre litt for seg selv mens de bruker køya. Siden fortsetter reisen. Og lyset over fjellene og veien og skyene og grøftene og gårdene og elvene og de to er vakkert. (Side 190-191)

For meg personlig er det et problem med boka at det blir vel mye kropp og sex. Det føles som om det stort sett er «kjødets glede» det handler om, og selv om jeg ikke har noe problem med å anerkjenne at det er en av livets realiteter at folk er opptatt av kropp og sex så er jeg bare ikke interessert nok selv, og det blir rett og slett litt mye. Fokuset på kropp, og ikke minst bryster, er også skyld i bokas mest utroverdige øyeblikk: Der en kvinne jogger i det øde islandske landskapet, blir varm og derfor tar av seg sportsbhen, men beholder (den hvite) t-skjorta på. Ikke bare én gang, hun gjentar det to dager etter (side 118 og 120). Jeg delte dette på Bluesky og spurte muntert hvilket kjønn folk trodde forfatteren har, og konsensus var at forfatteren i alle fall 100 % sikkert ikke har pupper. Om du heller ikke har pupper og leser dette og lurer på hva poenget er foreslår jeg at du spør en person med pupper du kjenner om A) hvorfor man har på seg sportsbh spesifikt i utgangspunktet og B) hvor enkelt det er å ta av en, særlig under en t-skjorte, særlig om du også er svett.

Til sammen en helt midt på treet leseopplevelse. Jeg kommer ikke til å løpe til biblioteket for å låne resten av Jón Kalmans bøker, men jeg utelukker ikke at jeg prøver meg på noen av dem en gang i framtiden. Og i det minste fikk jeg fin grønn farge på Island på årets lesekart.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Lille Hjelper – Cesilie Holck

Mirthful 1 Comment

holckDette var en innmari rar bok. Og da mener jeg ikke at den var rar på grunn av den tekniske fortellerstilen, for, ok, den var uvanlig, men ikke på langt nær så rar som historien i seg selv.

Kine Skog er pornoskuespiller fra Helgeland, hun har spilt i én «ordentlig» spillefilm, og det er etter sigende på grunn av en detalj i denne at hun blir drept av en dyrevernaktivist. Dette skjer helt i starten av boka, og det som følger er en historie om hva som skjer med hjembygda og med enkelte av medlemmene i Kine Skogs fanklubb etter mordet.

Fortellerteknisk er altså boka ganske spesiell. Hoveddelen av teksten er ført i pennen av lederen for Kin Skogs fanklubb, Konstantin, som også var tillitsvalgt ved fabrikken i bygda før den ble nedlagt og alle de ansatte permittert til et liv finansiert av trygd og fylt av porno. Konstantin henvender seg stadig til «de opprinnelige» slik at vi aner at fanklubbens utgangspunkt er de tidligere kollegene fra fabrikken. Etter mordet eksploderer medlemstallet og dermed antallet lesere av Konstantins innlegg. Blogginnlegg? Facebooknotater? Det blir aldri klart, men han får i alle fall svar i form av korte kommentarer. Facebook? Twitter? At vi skal henledes på tanken om sosiale medier er i alle fall opplagt. Innimellom dukker det også opp overskrifter, som vekselsvis minner om tabloidoppslag og Facebookgruppetitler.

Jeg ble oppmerksom på boka gjennom et innlegg på En verden full av bøker, og dette er den første boka jeg vet at jeg har lest utelukkende basert på en blogganbefaling. Noe som jo er ganske passende med tanke på bokas form. Kasiopeiias bøker har også anmeldt boka.

Det som virkelig var bra med boka var fortellerstilen. Den funker, i hvert fall for meg som er en aktiv bruker av sosiale medier. Det var interessant å se utviklingen i hvordan folk lot seg rive med, hvordan prosjektet vokste seg ut av sin opprinnelse og fikk et eget liv og hvordan det avdekket splittelsen i den opprinnelige gruppen. Jeg ble særlig fascinert mot slutten da de kommentarene som tidligere hadde vært uavhengige setninger som man kunne tolke som framsatt av flere forskjellige personer smeltet sammen slik at de siste kommentarene fra hva man må anta er «de opprinnelige» er enkelte ord som tilsammen bygger en setning. Det er naturlig å spørre seg seg om «de opprinnelige» blir en enhet, eller om det rett og slett aldri var mer enn en person som kommenterte.

Konstantin har en tendens til å leke med språket ved å dele sammensatte ord opp i sine enkelte bestanddeler, analysere meningen ut fra det og teste nye kombinasjoner. Hvorfor heter det av-død? Kunne det ikke like gjerne hett på-død? Som den ordnerd jeg er likte jeg disse sekvensene.

Det som derimot ikke funket for meg var selve historien. Det ble rett og slett lit FOR sært. Og jeg tror rett og slett ikke på brusgigantenes involvering i et prosjekt som – i hvert fall til å begynne med – er så kontroversiellt. De ville sluppet prosjektet som en varm potet ved det første negative medieoppslaget.

Det er noe litt uforløst over Lille hjelper, føler jeg. Det kunne vært samfunnskritikk med snert, men når liksom ikke helt dit. Jeg liker for eksempel måten Konstantin tar idéen fra Kine Skogs eneste «skikkelige» rolle – en idé som er såpass sær at det ikke akkurat er beinhard realsime vi snakker om som filmsjanger her – og lar den bli utgangspunktet for prosjektet. Det er en gal manns reaksjon, som om lederen av Heath Ledgers fanklubb skulle fått det for seg at den rette måten å hylle Ledger på var å glorifsere Jokerens idéer. Og nettopp derfor – fordi det er en gal manns reaksjon – har jeg vondt for å svelge at så mange andre, utenfor fanklubben, er villige til å la seg rive med.

Så, nei, historien overbeviser meg ikke og da faller liksom korthuset (jeg hadde nær sagt monolitten) sammen. Men det er nok av gode grunner til å lese boka i alle fall, så det synes jeg du skal gjøre.

Nåde – Linn Ullman

Mirthful 1 Comment

ullmannJeg plukket opp Linn Ullmans Nåde på forrige bookcrossingtreff i Trondheim, siden jeg jo til stadighet tenker at jeg burde lest mer norsk samtidslitteratur. Når vi skulle en tur til Oslo i helgen ble den med, delvis fordi den så ut til å være noe jeg kunne bli ferdig med i løpet av turen og dermed sette igjen på OBCZ’en på Oslo S. Og slik ble det. Bokens bookcrossingside finner du her.

Fra forlagets omtale:

Da Johan Sletten blir alvorlig syk, inngår han en avtale med sin kone Mai. Den dagen livet oppleves som uverdig eller uutholdelig, den dagen han blir en byrde for henne og sine omgivelse skal hun bistå ham med en siste handling. Da øyeblikket nærmer seg, er han likevel usikker på om det er dette han vil. Uforvarende krysser ekteparet grensen til et landskap de ikke kjenner, der språket forvitrer og kjærligheten er utrygg.

Det er jo en grei oppsummering av handlingen. Selv synes jeg at boka langt på vei var vakker, men at den kom litt til kort i å skape den nødvendige, vel, nerven for at historien virkelig skulle treffe meg.