Stikkord: roman

Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann – Jonas Jonasson

Mirthful 1 Comment

jonassonSå har jeg altså endelig også lest om hundreåringen som ‘klev ut genom fönstret och försvann’. Siden boka nærmest er blitt geniforklart i enkelte kretser er jeg ganske fornøyd med at jeg klarte å lese den med relativt åpent sinn. Som regel gjør slik hype at jeg enten ikke klarer å få begynt på ei bok i det hele tatt eller at jeg tror på hypen og blir skuffet fordi boka ikke lever opp.

Hundraåringen er blitt omtalt som en ‘humrebok’, og humre gjorde jeg. Jeg lo til og med høyt minst en gang. Persongalleriet er (stort sett) sympatisk, det gjelder ikke minst Allan Karlsson – hundreåringen selv – som etter et mer enn gjennomsnittlig begivenhetsrikt liv havner  på gamlehjem i en alder av 99 og bestemmer seg for at det nå kan være nok, nå vil han dø. Men det å dø sånn uten videre er ikke så lett, så etter noen måneder, på sin egen hundreårsdag, faktisk, klatrer han altså ut vinduet og begir seg ut på et nytt eventyr.

Halvveis forsøkte jeg å sammenfatte boka for min bedre halvdel, og endte med å karakterisere den som en blanding av en Arto Paasilinna-bok og Forest Gump. Det høres kanskje litt merkelig ut, men det fungerer aldeles utmerket som underholding.

Å andra sidan låg ju Spanien i utlandet, precis som alla länder gjorde, Sverige undantaget, och efter att ha läst om utlandet i hela sitt liv vore det inte så dumt att få uppleva det på riktigt någon gång.

(Side 76) Og der ligger kanskje kjernen i min omtale av boka: Dette er lett underholdning. Visst humrer man, visst finnes det spark til øvrigheta og til A4-livet og visst kan man sikkert dra ut en og annen (om enn ganske banal) livsvisdom av det hele. Men jeg føler liksom ikke at jeg sitter igjen med noe særlig etter endt lesing.

Det er da heller ikke noe krav, så ikke la deg skremme av det. Boka anbefales absolutt som f.eks. ferielektyre, eller som et feelgood avbrekk i hverdagen om du vil.

Allahs tårer – Rikard Spets

Mirthful 2 Comments

spetsNoe av moroa med å være med i en boksirkel er at jeg ender med  å lese bøker jeg ellers aldri ville lest. Allahs tårer av Rikard Spets er et godt eksempel, dette er en bok jeg sannsynligvis ikke ville plukket opp for å lese vaskeseddelen til en gang, langt mindre gitt med i kast med.

Men lese den gjorde jeg, og det var slett ikke så dumt.

Spets er debutant, men har fått gode anmeldelser, så vidt jeg har forstått. Nå er dette ikke en genre jeg egentlig har noe godt sammenligningsgrunnlag for – det nærmeste jeg kommer er vel gjennompløyning av Alister MacLean i ungdommen og enkelte av Jeffrey Archer sine bøker. Så om Spets er bedre eller dårligere enn det meste som gis ut i «spenningsroman»-klassen, det skal jeg ikke uttale meg om. At historien derimot var engasjerende, og at jeg etterhvert satt (metaforisk) på kanten av setet og ikke ville legge boken fra meg, det kan jeg jo si.

Vi hadde riktignok en litt shaky start, Spets og jeg. Det begynte med at han kaller kamelens føtter for «poter». Etter litt faktasjekk må jeg gi ham rett i at det nok er et tillatt ord å bruke, men jeg ville virkelig ikke valgt det selv, for det høres rett og slett feil ut. Nåja. Etter det ble jeg ekstra oppmerksom på språket. Når jeg kom til side 70 ble jeg svært bekymret, for da kunne jeg lese: «Den slanke kvinnen som steppet ut av teltet (…)». Teltet i ørkenen, altså. Jeg vet ikke med deg, men jeg har faktisk prøvd stepping en gang i hine håde dager, og jeg kan forsikre deg om at man nok må være på Fred Astaire sitt nivå for å klare å steppe i ørkenen. Faktisk tror jeg selv den godeste Fred måtte ha juksa litt for å få til noe særlig med lyd.

Heldigvis ble det ikke noe særlig verre enn det, et feilpekende pronomen to sider senere forårsaket av en innskutt setning, og en anglisisme til på side 98 («Hvis dere ser hit, kan dere se hvordan de gjør det.» Altså «how they are doing», ikke hvordan de utfører bragden. Det burde vel stått «hvordan det går med dem» eller noe slikt) er det siste jeg noterte meg, og etter det var det enten ingen flere språklige finurligheter, eller så ble jeg så engasjert i historien at jeg sluttet å legge merke til dem. Begge deler er akseptabelt (men man kan jo håpe på det første).

Så altså: Jeg likte i grunnen boka godt, for det den er, en drivende god spenningshistorie. Spets har skapt en likandes helt i Angus Storm, og jeg kan vel få si at det ligger an til å kunne komme flere bøker uten at jeg røper for mye om handlingen i boka (det ville forsåvidt vært et orginalt grep å la jorda gå under på slutten, men det hadde vel ikke helt stemt med genren, «de gode» skal tross alt helst «vinne» til slutt). Det er også en hel rekke småinteressante bipersoner, en haug våpenteknisk prat (som jeg tar for god fisk, eller egentlig ikke bryr meg om ikke stemmer, det hørtes plausibelt ut) og en del skildringer av krigens realiteter som desverre er realistiske så det holder selv om man kunne øsnke at det var rent oppspinn og at slikt ikke skjer i den virkelig verden. Mot slutten er det et halvhjertet forsøk på å innføre en «romantisk interest», her følte jeg at det enten kunne vært gjort mer ut av det eller vært droppet helt, som det er ble det en litt meningsløs løs tråd, men det var jo dette med en potensiell oppfølger. Vi får se.

Allahs tårer anbefales dermed, selv om du ikke normalt leser spenningsromaner du heller.

Lyse utsikter – Marie-Sabine Roger

Mirthful 1 Comment

roger Marie-Sabine Rogers Lyse utsikter var forrige måneds bok i boksirkelen vår. Jeg kom ikke så langt som til å få tak i den før rett før møtet, og hadde uansett ikke anledning til å være med, men fant ut at jeg ville lese den uansett. Og det er jeg glad for at jeg gjorde.

Alex er en dame på 30 som er hardt rammet av wanderlust. Hun tar midlertidige jobber – hva som helst hun kan få som ufaglært – og når vikariatet er over flytter hun til et nytt sted. For å kunne leve slik er det selvsagt viktig å ikke knytte seg for nært til hverken personer eller steder, derfor er det en strek i regningen for Alex når hun blir kjent med og sjarmert av multihandikappede Roswell som bor hos ekteparet hun leier rom hos.

Cédric er 28 og er født og oppvokst i byen Alex for tiden befinner seg i – ikke virker det som om han noensinne har vært noe annet sted heller. Han driver stort sett dank, delvis sammen med kameraten Abboren, som har som sitt hovedprosjekt i livet å lage en demning i kanalen av tomme ølbokser.

Etterhvert blir de fire kjent med hverandre, og livene deres tar en overraskende vending.

Boka fortelles vekselsvis av Alex og Cédric, noe som fungerer fint på mange måter. Fortellingene overlapper noe, slik at enkelte hendelser blir presentert fra begge synspunkter. Jeg synes kanskje ikke fortellerstemmene var forskjellige nok til at det fikk optimal effekt, men det er ikke noe stort problem å holde dem fra hverandre heller.

Baksideteksten refererer til boka som «en moderne roadmovie fra den franske landsbygda», og den som har skrevet den setningen kan ta seg en bolle, det er så mye galt med den at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det første: 90 % av handlingen foregår i en by. Ok, det er kanskje ikke noen STOR by i fransk målestokk, men det er definitivt en by, ikke en landsby. To: Kan man referere til en bok som en «roadmovie»? Men kanskje viktigst: En «road movie» er (egentlig selvforklarende) definert på Wikipedia  som «a cinematic genre in which the action takes places during a road journey». I denne boka reiser våre helter riktignok, men det er først på side 253 av 281, og de reiser fra A til B og tilbake igjen, selve reisen dit er beskrevet på side 256-260, og selv om man legger godviljen til og sier at oppholdet på B er del av «the road trip» er da vitterlig 30 av 280 sider en særdeles liten andel.

Nuvel. Reisen er viktig, for den er i grunn klimakset i historien – boka har forøvrig en bortimot ikke-eksisterende spenningskurve, men det er en del av sjarmen. Og sjarmert, det ble jeg. Som Alex ble jeg også sjarmert av Roswell, men Alex selv er et hyggelig bekjentskap og Cédric og Abboren er også verdt å bli kjent med. Det er i det hele tatt et reiseselskap jeg gjerne hadde tatt del i.

Men det jeg kanskje likte aller best var språket, og da særlig den litt undefundige måten å snu utsagn på hodet på, eksemplifisert både av Alex:

Jeg ville lage en slags nedfellbar kalesje for å beskytte Roswell i tilfelle det begynte å regne. Det er omskiftelig vær her omkring, det er oppholdsvær flere ganger om dagen.

(s. 84) og av Cédric:

De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.

De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.

(s. 217)

Lyse utsikter er en feelgood bok, uten de helt store emosjonelle bølgene, men verdt å lese.

Finns inte på kartan – Carin Hjulström

Mirthful Leave a comment

hjulströmCarin Hjulströms Finns inte på kartan kjøpte jeg etter å ha lest om den på en svensk bokblogg. (Om jeg nå bare kunne huske hvilken…) I alle fall, den ble omtalt i rosende ordelag og jeg ble interessert nok til at jeg nesten kjøpte oppfølgeren Hitta vilse i samme slengen, men et anfall av fornuft gjorde at jeg lot den stå i tilfelle jeg ikke ville være enig med bloggeren om Hjulströms fortreffelighet.

Det angrer jeg på nå. Ja, ja. Det tar jo ikke mange dagene å få den fra Adlibris, selvsagt. (Forresten: 39 kroner! Man burde jo egentlig bare slutte å lese på noe annet språk enn svensk med de pocketprisene de klarer å holde. Nåja, en digresjon.)

Frida Fors går journalisthøyskolen i Göteborg, og det er på tide med et semesters utplassering. Ikke alle kan få plass hos Aftonbladet eller tilsvarende spennende steder, men de fleste studentene er likevel fornøyd. Ikke Frida. Frida får plass hos Smålandsbladet – i lokalredaksjonen i Bruseryd, et sted som er så lite og begivenhetsløst at det knapt finnes på kartet. På toppen av det hele slår kjæresten Peter – som har fått plass hos nettopp Aftonbladet – opp, for, som han sier, at hun skal være fri til å møte andre det halve året. Joda.

Så Frida starter på praksisen uten den helt store entusiasmen. Men Frida er faktisk en ganske god journalistspire, for hun får folk til å snakke. Og når hun tråkker skikkelig i salaten med en av sine første saker, og får hele lokalsamfunnet i harnisk, viser det seg å være en nyttig katalysator snarere enn en karrieredrepende tabbe.

Frida er en velskreven hovedperson, en troverdig ung dame som ikke helt har funnet seg selv.

– Var dig själv bara. Det är nog det enda råd jag kan ge. Bara var som du är, sa Inger, vinkade till sig bartendern och satte de två i kontakt med varandra. Öl eller vin?

Frida beställde ett glas rött och betalade. Men om man inte visste vem man var, hur skulle man vara då? tänkte Frida. Det lät så enkelt att vara sig själv. Var det bara hon som inte visste?

(s. 66) Det vil si, det har hun nok på sett og vis, hun er bare ikke klar over det. Frida er på mange måter den mest ærlige personen i boka, men hun har ikke – til å begynne med – selvtillit nok til å stole på seg selv. Forholdet til Peter er et godt eksempel, han har sagt at han skal tenke for henne, hun behøver ikke å bekymre seg for noen ting. Ok, det høres behagelig ut, tenker Frida, og lar seg rive med. Når han da plutselig forsvinner må hun jo tenke selv igjen. Det kjennes nok ganske skremmende, men er selvsagt det beste som kunne skjedd henne.

Hjulström har prestert en riktig så lesverdig bok, altså. Man blir glad i Frida, men man blir også ganske glad i de fleste av bipersonene, selv om de har sine feil alle sammen. Og historien har et godt driv, selv om det ikke akkurat er begivenheter av verdenshistorisk interesse som foregår. For de involverte er det likevel livsviktige saker som skjer. Anbefales!

De beste blant oss – Helene Uri

Mirthful 3 Comments

helene_uriJeg har i grunn hatt lyst til å lese Helene Uris De beste blant oss siden den kom ut. Når den dukket opp på Mammutsalget for et år eller to siden kjøpte jeg den derfor. Etter det har den blitt stående og vente på en passende anledning, og når det var tid for å lese en norsk bok i Thereses nordiske utfordring i mars ble det Helene Uri jeg plukket frem. (Ja, jeg leste den i mars, jeg er bare litt treig til å blogge for tiden.)

Og det er jeg glad for. Livet ved Futling – Institutt for futuristisk lingvistikk – ved Universitetet i Oslo er lett gjenkjenbart på mange måter om man noensinne har oppholdt seg på et norsk universitet, i det minste om man har bedrevet humanistiske studier. Helene Uri har selv vært ansatt som lingvist og bør derfor vite hva hun snakker om, og hun beskriver det på en slik måte at jeg blir sittende og ikke vite om jeg skal le eller gråte. Dette er et godt eksempel, fra ganske tidlig i boka:

Et annet sentralt mandat for Institutt for futuristisk lingvistikk er å arbeide for å bevare norsk som bruksspråk i Norge. Hun som er ansvarlig for prosjektet Maintenance of Norwegian as the Future Language of Norway, har spurt om det hadde vært mulig å publisere iallfall deler av arbeidet på norsk, men det måtte instituttledelsen avvise, for med norsk som publiseringsspråk kan resultatene bare publiseres i norske, til nød skandinaviske, tidsskrifter, det gir ikke nok credits, som igjen er grunnlaget for kommende års bevilgninger til Futling.

Side 98. Det er nok fiksjon, men det ville slett ikke forundre meg om et lignende prosjekt eksisterer i virkelighetene og har fått akkurat det samme svaret på det samme spørsmålet.

Og jeg liker hovedpersonene til Uri. Jeg liker Pål Bentzen, som kanskje har fått en jobb han ikke fortjener og som egentlig er mer interessert i språkhistorie enn i futuristisk lingvistikk. Jeg liker Påls mor, som skriver kioskromaner av beste sort. Og jeg liker Edith Rinkel, tross hennes asosiale tendenser og hennes tilsynelatende hensynsløshet.

Det er vanskelig å si noe om handlingen uten å røpe for mye. Jeg slet litt med «spenningskurven» i og med at når jeg hadde femti sider igjen av boka føltes det som om handlingen skulle til å starte og at alt før bare hadde vært introduksjon og opptakt. Ikke at det gikk treigt å lese eller noe slikt, men oppbyggingen av historien var uvanlig. Det skjedde til gjengjeld en hel masse i løpet av de gjenværende få sidene, så på sett og vis var følelsen min rett, og boka som helhet fungerte utmerket.

Jeg skal nok lese mer av Helene Uri.

Lille Hjelper – Cesilie Holck

Mirthful 1 Comment

holckDette var en innmari rar bok. Og da mener jeg ikke at den var rar på grunn av den tekniske fortellerstilen, for, ok, den var uvanlig, men ikke på langt nær så rar som historien i seg selv.

Kine Skog er pornoskuespiller fra Helgeland, hun har spilt i én «ordentlig» spillefilm, og det er etter sigende på grunn av en detalj i denne at hun blir drept av en dyrevernaktivist. Dette skjer helt i starten av boka, og det som følger er en historie om hva som skjer med hjembygda og med enkelte av medlemmene i Kine Skogs fanklubb etter mordet.

Fortellerteknisk er altså boka ganske spesiell. Hoveddelen av teksten er ført i pennen av lederen for Kin Skogs fanklubb, Konstantin, som også var tillitsvalgt ved fabrikken i bygda før den ble nedlagt og alle de ansatte permittert til et liv finansiert av trygd og fylt av porno. Konstantin henvender seg stadig til «de opprinnelige» slik at vi aner at fanklubbens utgangspunkt er de tidligere kollegene fra fabrikken. Etter mordet eksploderer medlemstallet og dermed antallet lesere av Konstantins innlegg. Blogginnlegg? Facebooknotater? Det blir aldri klart, men han får i alle fall svar i form av korte kommentarer. Facebook? Twitter? At vi skal henledes på tanken om sosiale medier er i alle fall opplagt. Innimellom dukker det også opp overskrifter, som vekselsvis minner om tabloidoppslag og Facebookgruppetitler.

Jeg ble oppmerksom på boka gjennom et innlegg på En verden full av bøker, og dette er den første boka jeg vet at jeg har lest utelukkende basert på en blogganbefaling. Noe som jo er ganske passende med tanke på bokas form. Kasiopeiias bøker har også anmeldt boka.

Det som virkelig var bra med boka var fortellerstilen. Den funker, i hvert fall for meg som er en aktiv bruker av sosiale medier. Det var interessant å se utviklingen i hvordan folk lot seg rive med, hvordan prosjektet vokste seg ut av sin opprinnelse og fikk et eget liv og hvordan det avdekket splittelsen i den opprinnelige gruppen. Jeg ble særlig fascinert mot slutten da de kommentarene som tidligere hadde vært uavhengige setninger som man kunne tolke som framsatt av flere forskjellige personer smeltet sammen slik at de siste kommentarene fra hva man må anta er «de opprinnelige» er enkelte ord som tilsammen bygger en setning. Det er naturlig å spørre seg seg om «de opprinnelige» blir en enhet, eller om det rett og slett aldri var mer enn en person som kommenterte.

Konstantin har en tendens til å leke med språket ved å dele sammensatte ord opp i sine enkelte bestanddeler, analysere meningen ut fra det og teste nye kombinasjoner. Hvorfor heter det av-død? Kunne det ikke like gjerne hett på-død? Som den ordnerd jeg er likte jeg disse sekvensene.

Det som derimot ikke funket for meg var selve historien. Det ble rett og slett lit FOR sært. Og jeg tror rett og slett ikke på brusgigantenes involvering i et prosjekt som – i hvert fall til å begynne med – er så kontroversiellt. De ville sluppet prosjektet som en varm potet ved det første negative medieoppslaget.

Det er noe litt uforløst over Lille hjelper, føler jeg. Det kunne vært samfunnskritikk med snert, men når liksom ikke helt dit. Jeg liker for eksempel måten Konstantin tar idéen fra Kine Skogs eneste «skikkelige» rolle – en idé som er såpass sær at det ikke akkurat er beinhard realsime vi snakker om som filmsjanger her – og lar den bli utgangspunktet for prosjektet. Det er en gal manns reaksjon, som om lederen av Heath Ledgers fanklubb skulle fått det for seg at den rette måten å hylle Ledger på var å glorifsere Jokerens idéer. Og nettopp derfor – fordi det er en gal manns reaksjon – har jeg vondt for å svelge at så mange andre, utenfor fanklubben, er villige til å la seg rive med.

Så, nei, historien overbeviser meg ikke og da faller liksom korthuset (jeg hadde nær sagt monolitten) sammen. Men det er nok av gode grunner til å lese boka i alle fall, så det synes jeg du skal gjøre.

Fru Björks öden och äventyr – Jonas Gardell

Mirthful 2 Comments

gardell_fru_bjorkDette med å lese nordisk gikk jo strålende. I alle fall langt bedre enn jeg egentlig forventet. Nå har jeg lest tre bøker, en finsk, en dansk og en svensk og likt alle så godt at det var vanskelig å legge dem fra seg. Det er en stund siden det skjedde med tilsvarende norske bøker, skal jeg si (krim teller ikke, ikke barnebøker heller). Jeg skriver riktignok om bøkene i motsatt rekkefølge av leserekkefølgen, men det er ganske tilfeldig. Av de tre var Fru Björks öden och äventyr den jeg var minst fornøyd med når den vel var slutt, men det er en svært god tredjeplass, så jeg klager egentlig ikke.

Jeg skal vel ikke forvente å like alle bøkene i utfordringen (særlig ikke min utvidede utfordring) like godt, men så langt har Norden innfridd, og det var nesten litt trist å snu seg mot Afrika i Jorden rundt (selv om Aboulela slett ikke er dårlig).

Kopien min av Fru Björks öden och äventyr er et bookcrossingeksemplar, så om noen vil ha den i posten nå som jeg er ferdig med den er det bare å si fra.

Boka starter i grunnen med at Fru Björk tar en avgjørelse:

Beslutet, ja! Hon fattar det i samma stund gästerna tackat för sig och hennes make med tunga steg vankat uppför trappan till deras sovrum. Hon hör en bilmotor starta och ser sin man försvinna runt trappkröken, och så fort hon är ensam kommer beslutet till henne.

Trots att hon i ett slag kullkastar och omdanar hela sin framtid är det inte ett svårare beslut att fatta än när hon om mornarna stiger upp ur sängeb för att hon vaknat och inte vill sova mer. Just känslan av att ha vaknat är den stärkaste. Som om hon vaknat och sagt: Nej, var är jag någonstans? Här ska jag väl ändå inte vara.

– Nämen, nu försvinner jag, säger hon nästan förvånat till sig själv, det är ju självklart. Att jag inte kommit på det förr.

Nöjd med sig själv går hon ut i köket för att ta hand om disken.

(Side 34) Så Fru Björk drar. Hun møter straks på noen vansker, men drar, det gjør hun.

Berettelsen om nåtid i Fru Björks liv veksler med historier fra tidligere, først om hvordan hun traff sin første mann og deretter om hvordan deres liv utviklet seg og så til slutt hvordan hun ble Fru Björk. Og selv om livene våre har artet seg svært så forskjellig har jeg ikke så vanskelig for å forstå Fru Björk. Hun har brukt livet sitt på å være den perfekte hustru, først for Mr. Right og deretter for Mr. Turned Up At The Right Time, og uansett hvor mye hun anstrenger seg blir det ikke satt pris på. Og nå er hun altså lei.

Jeg skal innrømme at jeg hadde ønsket meg en annen slutt på historien. Jeg hadde satt mer pris på et soundtrack av «I Will Survive» enn det Gardell velger å tildele Fru Björk. Likevel, dette er en svært lesverdig bok, og jeg vil gjerne lese fler av Gardells bøker. Snart.