Stikkord: roman

Fugletribunalet – Agnes Ravatn

Mirthful 12 Comments

fugletribunaletJeg leste ferdig Fugletribunalet i ettermiddag, og egentlig lurer jeg på om jeg burde vente med å blogge om den, men samtidig er jeg ganske sikker på at om jeg venter kommer jeg aldri til å skrive noe. For det første: Kommer jeg til å slutte meg til det nesten unisone koret av lovord fra bokbloggerne og andre kritikere? Nei.

Det er mye som er bra med Fugletribunalet.  Språket er godt, av og til er det helt suverent. Stemningen i boka er suggererende, til tross for at jeg egentlig ikke bryr meg om plottet blir jeg dratt med videre.

Men så var det det, da. Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det? Vel, der kommer vi til det som for meg er bokas svakheter.

For hvem er Allis? Jo, hun er en skandale og en flukt og en rimelig uforståelig forelskelse. Jeg får ikke kjøtt nok på beina. Og jeg skjønner henne overhodet ikke. Denne skandalen… Ok, jeg skjønner at det var flaut og jeg skjønner at ekteskapet ikke kunne fortsette og at karrieren fikk seg en knekk, men… Flykte? Og ikke til Australia eller noe sånt, hvor man kunne skaffet seg en ny karriere og et nytt liv, men til ingenmannsland på den norske landsbygda? Hvorfor? Og når hun først er der, og faresignalene hagler tettere enn ballongselgere på 17. mai, så faller hun for Bagge før hun har vært i huset mer enn noen timer, virker det som. Er det fordi han er så mystisk? Den klisjeen vokste jeg fra når jeg sluttet å lese Harlequinromaner er jeg redd.

Og Bagge? Vel, han er og blir en klisje. Samtidig er han mer realistisk enn jeg opplever Allis. Det er klare paralleller til både Wuthering Heights og Jane Eyre, blant annet, men også der er jeg skuffende som leser, jeg synes nemlig ikke at hverken Emily eller Charlotte Brontes klassikere er det minste romatiske, så å speile dem gir ingen automatiske romantiske plusspoeng.

Men kanskje vil ikke Ravatn at det skal være romantisk, kanskje er det det truende hun vil speile. Vel, i så fall er sluttens «avsløringer» så opplagte at det er på grensen til pinlig, så det er heller ikke noe godt forsvar.

Og så var det Allis’ til dels merkelige logikk, da. På side 84 sender hun mor og ektemann adresse, men ikke navn på han hun bor hos, for «eg ville ikkje gi det til dei, dei kom til å begynne å snoke, eller kome på overraskingsbesøk». Ja, for det siste er vanskelig når du bare har adresse og ikke navn…

Og nå skal jeg slutte å skrive. For når jeg nettopp var ferdig med boka var jeg på «meh» stadiet, men jo mer jeg skriver jo mindre liker jeg den.

Jeg sitter med nettbrett som jeg ikke helt har lært meg å kopiere lenker på, så jeg skal legge inn relevante ting når jeg er tilbake på pc i slutten av uka, bare så det er sagt. Jeg trøster meg med at jeg ikke er alene om å mangle jubelfølelsen… Hvis jeg ikke tar helt feil nå, skal dere kune finne lenker til andre omtaler her : Samlesing av Fugletribunalet

Odinsbarn – Siri Pettersen

Mirthful 10 Comments

Odinsbarn_hd_imageNå kan jeg ikke utsette det lenger, jeg er nødt til å skrive om Odinsbarn av Siri Pettersen. Et typisk eksempel på at det er mye vanskeligere å skrive fornuftig om bøker man virkelig liker enn om sånne som bare er halvbra (slakt er også ganske lett å skrive, men krever litt tid fordi jeg føler at jeg må underbygge skikkelig og det blir derfor også ofte utsatt). Men det er jo dumt om jeg ender med å ikke blogge om bøker fordi de er for bra… En dag på sofaen på grunn av en forkjølelse som ikke vi dø og mann og barn som har rømt huset er en god anledning, den beste jeg har mulighet til å få med det første.

Så, altså: Odinsbarn er første bok i en trilogi om Hirka. Femten år gammel får Hirka vite at det slett ikke er slik at ulven tok halen hennes når hun var baby slik far alltid har hevdet, ei heller er far far. Hirka er nemlig ikke «folk», hun er mennskr, Odinsbarn, råta. Og om hun ikke flykter kommer alle andre også til å få vite hvem hun er, «ritet» nærmer seg nemlig, en seremoni der alle barna i et årskull testes for «evna», en slags konfirmasjon eller velkommen-til-voksenlivet-rituale. Og Hirka har selvsagt ikke «evna», hun er jo ikke folk.

Samtidig er det politisk uro i Ymslanda. De blinde – eller bare ryktet om dem? – er tilbake og skremmer folk fra gård og grunn. Seeren og rådet står sterkt, men Ravnhov vil ikke underordne seg og ypper til strid.

Det er duket for en knakende god fortelling om opprør og tilhørighet, blind tro og grunnleggende skepsis, forræderi og vennskap. Akkurat som det skal være. Pettersens univers er troverdig, bruken av norrøne elementer funker ved å gjøre ting gjenkjennelige, samtidig som settingen er en helt annen enn «Norden i vikingetiden». Vokabularet introduseres som del av historien, og forklares aldri i klartekst, men det er heller aldri nødvendig.  Noe er umiddlebart forståelig, det er for eksempel aldri noen tvil om at «slokna» betyr «døden» (og for et bra ord!), andre ting blir simpelthen klarere etterhvert, og jeg savner aldri en ordiste.

Pettersen har også skapt et persongalleri som fascinerer og engasjerer. Jeg heier på Hirka fra første side, og håper fra det øyeblikket vi introduseres for Rime at han viser seg å være like spennende (og, vel, elskelig) som det kan se ut til (spoiler: Det er han). Men også bifigurene er gjennomarbeidet og føles som noe mer enn bare pappfigurer: Vetle og Ramoja, Ilume og Eirik, Lindri og Svarteld, jeg blir glad i dem alle sammen, selv om de har feil og mangler eller kanskje nettopp derfor. Ja selv Urd har en historie som er mer interessant enn bare å være «the bad guy». Jeg får følelsen av at om jeg spanderte en øl på Siri Pettersen kunne hun fortalt meg mer om hver enkelt av dem enn det som noensinne vil få plass i (eller ha noen nytte i) bøkene. Ikke like ekstremt som med J. K. Rowling som kan fortelle deg hva som er yndlingsfargen til de mest obskure bifigurer, kanskje, men jeg har følelsen av at alle er «ekte personer» i hodet til forfatteren, og det skinner gjennom i boka.

Utover å være en drivende historie som sluker deg og holder deg fast (virkelighetsflukt, som en del naive mennesker velger å kalle det) stiller Odinsbarn intelligente spørsmål om arv og miljø, om identitet, om lojalitet til samfunnsstrukturer og etablerte sannheter og om religion. Særlig de to siste gjør dette til noe langt mer enn enkelt (om engasjerende) tidsfordriv. Hva skal man egentlig være tro mot? Hva skjer når grunnlaget for troen rykkes bort under føttene på én, kan man finne nytt forfeste eller klamrer man seg til det som var, lukker øynene og holder for ørene og synger «La-la-la-la-jeg vil ikke høre»? Er etablerte sannheter verdt å opprettholde for fred og fordragelighets skyld, selv om de bygger på løgn? (Og nå hørte jeg plutselig Dr Relling i hodet, «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.»)

Desverre skjemmes romanen av noen språklige feiltrinn som burde vært oppdaget i korrekturen, så jeg håper forlaget gjør en bedre jobb med neste bok. Av og til ble jeg sittende og lure på om enkelte avsnitt opprinnelig var skrevet på engelsk:

«Hvor var du i går? Du mistet alt, jo!»

(Side 65) «Du mistet alt» som i «You missed everything». Joda. Ikke innbill meg at vi ikke trenger korrekturlesere lenger fordi vi har språkvask i Word.

Når vi ser bort fra disse små skjønnhetsfeilene (og det er ikke mange av dem, altså, men de som er skurrer fryktelig) er hovedproblemet med Odinsbarn at den er alt for kort og at bok to (og tre) ikke har kommet ut ennå. Der har jeg for å begynne på en trilogi som ikke er fullført, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet meg selv at det skal jeg aldri igjen gjøre. Likevel: Jeg elsker slutten. Selv om den skremmer vettet av meg og jeg egentlig vil ha fortsettelsen i hende NÅ er den perfekt.

Forlaget mener dette er en ungdomsbok. Det er helt feil. Ja, jeg er kategorisk. Dette er en ungdomsbok på samme måten som Sense & Sensibilty, Great Expectations eller Catcher in the Rye. Det vil si den handler om en femtenåring, dermed er det automatisk en bok for femtenåringer. Eller er det fordi det er fantasy? Hobbiten er jo som kjent en barnebok. Jeg synes forlaget gjør boka en bjørnetjeneste (i begrepets opprinnelige mening, nå til dags har det visst begynt å bety «en stor tjeneste»). Og i motsetning til The Bone Season som føltes umoden på mange punkter er Odinsbarn en særdeles voksen bok (dersom jeg er voksen nok til å bedømme slikt, da, det skal man selvsagt ikke ta for gitt). Alt jeg kan gjøre er å rope det ut fra hustakene: Les denne boka, enten du er 12 eller 112.

(For ordens skyld: Boka er kjøpt selv. Og ja, jeg ville like boka, så jeg var forutinntatt. Men jeg ville virkelig like The Ocean at the End of the Lane også. Og The Bone Season. Og det hjalp ikke de to bøkene, så jeg tror faktisk begeistringen min har noe med boka å gjøre, ikke bare min velvilje.)

Andre bloggere om boka:

Leksikon om lengsel – Hilde Østby

Mirthful 7 Comments

østbyJeg lånte Leksikon om lengsel av Hilde Østby på biblioteket etter at den var blitt varmt anbefalt i en tråd om bokbloggerprisen på bokbloggernes facebookgruppe. Av diverse grunner måtte den fornyes både en og to ganger før jeg kom i gang, men nå er den lest, og når jeg først begynte gikk det ganske fort.

Bokas struktur er spesiell, for den er virkelig et slags leksikon. Vi får en historie om lengsel eller kjærlighet, eller gjerne en kombinasjon av begge, for hver bokstav i alfabetet. Leksikonredaksjonen består av Liv Vestby, og det er vel rimelig å anta at likheten til forfatterens navn ikke er tilfeldig, og noen historier om Livs eget kjærlighetsliv har sneket seg inn. Historiene er en slags små noveller og mange av dem snur opp ned på fortellinger vi tror vi kjenner fra litteraturen eller verdenshistorien. Tidvis fungerer det virkelig bra, og jeg morer meg stort over forfatterens krumspring og rent ut frekkhet (positivt ment, for all del) i møte med klassiske fortellinger.

Selv om leksikonet handler om lengsel og om kjærlighet har fortelleren tidvis et ganske kynisk blikk på sistnevnte. Som her, i kapittelet G – Gourmet, der John (tror han) forelsker seg ved første blikk i den vakre Bella:

Da han så henne for første gang, satt hun på stranda i skyggen av en parasoll for å beskytte den melkehvite huden i solsteken, i badebyen Brighton der hun tilbragte sommerferien hos sin tante. Han våget ikke da å snakke til henne. Han kjente det suse for ørene, og hjertet banket mye fortere enn han var vant til på den daglige ettermiddagsturen. I ettertid har det vist seg at John mest sannsynlig var offer for frisk sjøluft, ikke kjærlighet – men det kunne jo ikke han vite, for han pleide ikke å feriere ved havet.

(Side 70) Desverre går det ikke så bra for Bella og John, det går i det hele tatt ikke så bra for noen av Østbys figurer. Det er mer lengsel enn lykke involvert, noe annet er kanskje ikke å vente ut fra bokens tittel.

Hilde Østby har også et språk som suger meg med videre, en lek med begreper og vendinger som til stadighet fikk meg til å trekke på smilebåndet.

(…) og dette var tilbake i bibelske tider, altså på en tid da forfatterne bak Bibelen var på sitt mest produktive, men dette var også en tid da upresisheter ikke ble slått like hardt ned på som i dag, blant annet ettersom man ikke hadde tilgang til de metodiske ressursene som herværende leksikonredaksjon er i besittelse av.

(Side 138) En sjelden gang synes jeg likevel hun bommer med formuleringene:

(…) for på denne tiden, som virker så fjern for oss nå, var det fortsatt forbundet med stor skam å være fotballspiller og homofil.

(Side 130) At Østby slenger inn «fotballspiller og» i en setning der det i utgangspunktet skulle være helt unødvendig gjør at jeg går ut fra at dette er ment som en vits, siden det ikke akkurat er flust med åpent homofile fotballspillere i det ellers så opplyste 2013 heller. Ellers er vel «forbundet med stor skam» en underdrivelse, det var i 1970 (VM i 1970 refereres til i neste avsnitt) bare tre år siden seksuell omgang mellom menn ble tillatt (med visse restriksjoner, blant annet en høyere lavalder) i England og Wales, i Skottland var det forbudt fram til 1981. Jeg synes altså at denne setningen ikke funker. Det at jeg lurer på om det er ment som en vits betyr at den fungerer dårlig som vits, og ment mer eller mindre alvorlig synes jeg den bommer helt.

En annen ting som ikke funker for meg er rammehistorien. Til å begynne med får vi bare presentert leksikonprosjektet uten en ordentlig begrunnelse, annet enn et ønske om å presentere historier om lengsel.

Redaksjonen beklager også at det tilsynelatende ikke er noen sammenheng mellom historiene i dette leksikonet. Redaksjonen er klar over at verk der menneskekjebner flettes sammen, ved hjelp av merkelige sammenhenger og guddommelige sammentreff, er svært populære blant litteraturinteresserte, ikke minst fordi det gir den jevne leser en opphøyd følelse av at vi alle er tråder i den samme menneskelige veven. Men redaksjonen kan ikke skrive en slik rørende fortelling, simpelthen fordi den ikke ville være sann, og redaksjonen er ikke villig til å henfalle til historieforfalskning av emosjonelle grunner. I den malstrømmen vi alle er en del av, er det sjelden eller aldri slik at vi berører hverandre eller i det hele tatt ser hverandre blant alt vrakgodset som virvles mot bunnen av havet.

(Side 10.) Det hadde vært nok, synes jeg, og boka hadde fungert bedre sånn. Men i siste kapittel, Å – Åpen slutt, får vi presentert en motivasjon for leksikontilblivelsen, som riktignok er relatert til temaet, men som ikke føles, vel, sann på samme måte som de foregående fortellingene. Og når det da er dette som liksom skal binde boken sammen og gi den en slags mening, ja da blir jeg rett og slett litt skuffet.

Så, altså, ingen innertier for meg, men i aller høyeste grad lesverdig likevel, for alle de underfundige øyeblikkene fra A til Ø.

Addendum 02.01.2014: Jeg kom på at jeg glemte å nevne at et av de mentale bildene fra boka som kommer til å være med meg lenge involverer ei ung jente fra Nord-Norge og ærfuglegg. Det var umulig å la være å kjøre en mental ‘mash-up’ av den historien med persongalleriet fra De usynlige, der ærfugldun er en av inntektskildene til familien. Det er litt sånn ‘once seen it can’t be unseen’. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er positivt eller helt ødeleggende (for begge bøkene), men heller heldigvis mot det første.

Andre bloggere om boka:

 

Min mormor hälsar och säger förlåt – Fredrik Backman

Mirthful 4 Comments

min mormorSiden En man som heter Ove var så bra hadde jeg ingen planer om å vente med å lese Min mormor hälsar och säger förlåt.

Til tross for at forlaget har valgt en omslagsdesign som skulle tilsi at dette var bind to i en serie er Min mormor hälsar och säger förlåt en helt annen type bok enn En man som heter Ove.  Når det er sagt tror jeg faktisk at jeg elsker den enda mer, om man nå kan måle kjærlighet på dette nivået.

Elsa er sju, snart åtte, og er «annorlunda». Det vil si hun er veslevoksen, belest, glad i å slå opp på Wikipedia og har bedre kontroll både på språk og mye annet enn de fleste voksne. Å være «annorlunda» på skolen er ikke så populært kan man si, så det får hun selvsagt svi for, så Elsa er god til å løpe, siden hun jages mye. Elsas eneste venn er mormor. Mormor er også «annorlunda» kan man si. Mormor har dessuten en del til felles med Ove, så de som vil ha mer Ove får i hvert fall litt tilfredsstillelse der.

Alla sjuåringar förtjänar superhjältar. Det är bara så det är. Och den som inte håller med om det är faktiskt helt dum i huvudet.

Det är så Elsas mormor brukar säga.

Elsa är sju år gammal, fast snart åtta. Hon är inte speciellt bra på att vara sju år gammal, hon vet det. Hon vet att hon är annorlunda. Rektorn i skolan säger att hon behöver «anpassa sig» för att «fungera bättre med sina jämnåriga», och folk i Elsas föreldrars ålder som träffar henne säger alltid att hon är «väldigt mogen för sin ålder». Elsa vet at det bara är ett annat sätt att säga «sjukt störig för sin ålder», för de säger det alltid när hon precis har rättat dem för att de uttalar «déjà vu» fel eller inte kan skilja på «mig» och «jag» i slutet av en mening. Så som smarthuvuden i regel inte kan. Då säger de «mogen för sin ålder», smarthuvudena, med ansträngda leenden till hennes föräldrar. Som om det var ett handikapp, som om Elsa kränkt dem genom att inte vara helt blåst i skallen bara för att hun är sju. Och det är därför hon inte har några vänner förutom mormor. Eftersom alla andra sjuåringar i henne skola är precis så blåsta i skallen som sjuåringar är. Och Elsa är annorlunda.

Side 1. Slik starter altså historien om Elsa, og det er vel kanskje ikke bare jeg som heier på Elsa (og mormor) fra første stund med en slik start (og tenker att rektor skulle hatt stryk).

Både mormor og Elsa bor i samme hus, en bygård med åtte leiligheter (om jeg har klart å telle rett). Elsa bor sammen med mamma og George, og i mammas mage «Halven» som er på vei. I de andre leilighetene bor blant annet «Monstret»,  Britt-Marie og Kent, Alf, «Vännen», Lennart og Maud, «kvinnan i den svarta kjolen» og «pojken med syndrom och hans mamma».Elsas pappa bor sammen med Lisette og hennes barn, og Elsa bor hos dem annenhver helg. Nå vil hun egentlig spørre om å få bo der oftere, for hun er overbevist om at når «Halven» kommer vil hen være et normalt barn, ikke «annorlunda», og da vil alle elske hen mer enn Elsa. Det er med andre ord mye som ikke er så lett i Elsas liv.

Mormor og Elsa har et hemmelig språk og en verden av eventyr som mormor forteller fra Landet-nestan-vaken. Både eventyrene og mye av det mormor finner på av gale sprell er ment å få Elsa til å tenkte på noe annet enn at hun ikke har noen venner utenom mormor. Desverre er mormor syk, hun har kreft, og dør derfor rett før jul. Rett før hun dør gir hun Elsa et oppdrag, hun skal levere ett brev til Monstret og «hälsa och säga förlåt».

Det viser seg, etterhvert som oppdraget utføres og utvides, at mormors eventyr ikke bare var virkelighetsflukt, men vel så mye lignelser som skulle forklare mormors forhold til de andre beboerene i bygården for Elsa uten at hun forsto det før hun var klar.

Selve historien om Elsa er altså engasjerende. Oppdraget fører til spenning (av og til blir det faktisk litt i overkant spennende, i hvert fall med tanke på at Elsa bare er nesten åtte), og innblikket vi får i historiene til de andre i huset er kanskje det som minner mest om En man som heter Ove, tross alt: Alle har en historie.

Ut over det er jeg bergtatt av Elsas språkbruk. Selv om historien er fortalt i tredje person er fortellerstemmen umiskjennelig en forlengelse av Elsas stemme. Hun har et ordforråd som kanskje er i overkant komplisert for en åtteåring (er det urealistisk? Jeg tror ikke det.), men hun har også måter å vri på språket på og referanser til litteratur og internett som går rett hjem hos meg (selv om jeg ikke har lest så mye fra Marvel som Elsa har). I tillegg til det hemlige språket har mormor og Elsa en intern sjargong som er fantastisk. For eksempel:

En stjärt är aningen störigare än en fjant, inte nödvändigtvis så puckad som ett pucko men betydligt störigare än till exempel ett pjåsk. Dock inte alls så störig som en skitstövel, vilket är den allra mest puckade formen av stjärt. Och givetvis inte heller så störig som ett smarthuvud, vilket är en skitstövel som även är ett pucko

Og det gjorde kanskje ikke saken klarere. Som regel gjør Elsas forklaringer faktisk saken klarere. Jeg mener, hva kan være klarere enn dette:

Britt-Marie och mormor kommer inte jättebra överens, kan man säga. Och med det menas att de inte kommer jättebra överens lite som kaniner och eld inte kommer jättbra överens.

Egentlig kunne jeg sitert hele boka, men du kan kanskje heller lese den selv? Men forfatterens takk bakerst i boka er også verdt et sitat:

Neda. Det är fortfarande alltid för att få dig att skratta. Glöm aldrig det. (Jag är ledsen för de blöta handdukarna på badrumsgolvet.) Asheghetam.
Min mormor. Som inte är det minsta lilla galen alls men som alltid har bakat de allra godaste kakor någon sjuåring kan önska sig.
Min farmor. Som alltid har trott på mig mest av alla.
Min syster. Som är starkare än lejon.
Min mamma. Som lärde mig läsa.
Astrid Lindgren. Som lärde mig älska det.
Alla min barndoms bibliotekarier. Som såg en pojke som var rädd för höjder och lånade ut vingar til honom.

At Backman nevner Astrid Lindgren er ikke tilfeldig, for han – og ikke minst mormor – har nok hentet en del inspirasjon fra henne. Brødrene Løvehjerte er også nevnt flere ganger i boka, og det er vanskelig å ikke se likhetstrekkene.

Les også:

Boka har jeg fått som anmeldereksemplar i form av ebok fra forlaget, men jeg kommer nok til å kjøpe den i pocket når den kommer som det så den kan få stå ved siden av Ove i hylla.

De usynlige – Roy Jacobsen

Mirthful 7 Comments

deusynligeEt bilde som er mye delt på diverse sosiale media – i hvertfall der jeg henger, i bibliofile kretser – har teksten (på engelsk) «Bare dårlige bøker har lykkelige slutter. En god bok har alltid en ulykkelig slutt, for hvis den er god vil du ikke at den skal slutte.» De usynlige har en grusom slutt.

De usynlige er nemlig en god bok. Jeg vil gå så langt som til å si at det er en meget god bok. Faktisk en av de beste jeg har lest. Noensinne.

Min introduksjon til Roy Jacobsens forfatterskap var Seierherrene. Læreren vår på videregående hadde klart å få ordnet det slik at Roy Jacobsen skulle komme på besøk i klassen og fortelle om boka, og de av oss som hadde lyst leste den først (det var mange av oss som hadde lyst, så vidt jeg kan huske, vi var den typen klasse). Jeg ELSKET den. Ikke minst fordi det føltes som om jeg leste min egen familiehistorie, min mormor kom nordfra og flyttet til Oslo fordi det var der det var jobb å få. Jeg kjøpte Seierherrene i julepresang til mamma det året. For et par år siden fant jeg den på loppemarked, og har hatt den på «skal leses igjen»-lista siden det. Jeg må nok flytte den nærmere toppen av bunken nå.

Siden Seierherrene har jeg lest både gode og ikke fullt så gode bøker av Roy Jacobsen. Hoggerne var vakker på en stillferdig måte, Vidunderbarn likte jeg også. Anger var jeg altså ikke helt sikker på og pre-blogg vet jeg at jeg i hvert fall prøvde meg på Fata morgana, men jeg husker ikke engang om jeg fullførte. Blant annet.

Men De usynlige? Hvor skal jeg begynne?

Atmosfæren etableres fra første setning, allerede første replikk fikk meg til å trekke på smilebåndet og dessuten grave fram merkepost-its:

På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som forfedrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

– Jasså, det kjem fintfolk.

deusynlige2(Side 1) Det ble bruk for mange slike etterhvert.

For det er noe med språket til Roy Jacobsen. Det var der i Hoggerne og Vidunderbarn, det lå og vaket i bakgrunnen i Anger, men i De usynlige slår det ut i full blomst. En vindblåst og karrig blomst, kan man si, for språket kler landskapet det beskriver og det kler menneskene som befolker landskapet.

De usynlige er en vakker bok, men det er også en brutal bok, fordi det er en sann bok, og sannheten er som regel brutal. Samtidig er det en optimistisk bok. Slutten var altså grusom for denne leseren, jeg skulle gjerne sett at boka var dobbelt så lang, tre ganger så lang, ti ganger så lang (til tross for at Mount Toberead begynner å ligne faretruende på Mount Everest). Men det er også egentlig en lykkelig slutt, selv om det er en realistisk slutt (og det å kombinere realisme med lykke er vanskelig og skal berømmes).

Det er så mye jeg gjerne skulle sitert, men jeg skal nøye meg med dette, som på ypperlig måte viser hvordan få ord kan fortelle en uendelighet om forholdet mennesker i mellom.

Maria kom og telte over og regnet seg til hva det kostet, men sa ikke noe, på den måten hun alltid unnlot å si noe.

Og Hans lot som han ikke hørte.

(Side 99) Det kan tenkes jeg må kjøpe De usynlige til mamma og pappa til jul i år. Egentlig har jeg sagt at de kan låne min kopi, men jeg er ikke sikker på om jeg vil gi den fra meg. I alle fall ønsker jeg ikke å fjerne merkelappene mine helt ennå, og de kan nok være litt i veien for andre lesere.

P.S.: Boken er motatt som anmeldereksemplar fra forlaget, etter at jeg sendte en forespørsel om jeg muligens kunne få den tilsendt. Det er første gang jeg sender en slik forespørsel til et forlag, og det føles både hyggelig og på sett og vis litt feil å følge opp med å skamrose boka, men jeg har formidlet min ærlige mening, og noe annet kan jeg ikke gjøre.

Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund

Mirthful Leave a comment

whisky_bluesDet er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.

Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.

Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.

Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.

Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.

For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen. Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.

Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.

For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.

I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.

Artikkel om boka i Kristianstadsbladet.

(Innlegget er krysspostet til drikkelig.no.)

Anger – Roy Jacobsen

Mirthful 2 Comments

angerDet har tatt en stund å komme seg gjennom Anger. Vi hadde den som boksirkelbok før ferien, det var til og med mitt forslag, siden jeg nettopp hadde funnet den brukt (eller ‘pre-owned’, lest så den ikke ut til å blitt). Men når vi kom så langt som til treffet der den skulle diskuteres hadde jeg bare lest omtrent halve, og var ikke helt overbevist. Jeg synes den hadde noe ved seg, men synes også at den var springende og virket litt ubesluttsom. Siden konsensus i boksirkelen lot til å være at det ikke ble bedre, ble den liggende halvlest etter treffet, og hadde kanskje ligget slik fortsatt om ikke den ikke hadde ligget akkurat der den lå. Den lå nemlig beleilig innefor rekkevidde når jeg trengte noe å lese på mens jeg satt og ventet på at ettåringen skulle sovne her for et par uker siden. Og så har jeg lest noen sider her og noen sider der mens jeg har ventet på at hen skulle sovne de påfølgende kveldene også. Og i dag var det så få sider igjen at den fikk bli med på stua. Og nå er den altså lest.

Og hva synes jeg så? Jo, du. Det er ikke Jacobsens beste. Og jeg sitter fortsatt med inntrykket at den er litt springende og litt ubesluttsom. Men den har definitivt noe ved seg. På sitt beste er språket besnærende, på sitt verste forstår jeg faktisk ikke hva Jacobsen forsøker å si. Nå skulle jeg selvsagt kommet med eksempler, men jeg har visst bare eksempel på noe jeg likte, så får det være med det andre.

Hans Larsen var ensom i paradiset sitt. En kveld brukte han flere timer på å fundere på om han skulle begynne å tro på Gud, noe han hadde forsøkt noen ganger tidligere i livet, uten hell. Han slo det fra seg nå også, og lurte isteden på om han skulle ta seg en runk, men kom ikke til noen konklusjon på det spørsmålet heller.

(Side 158) Så kommer jeg til noen konklusjon? Tja, jeg er i alle fall ikke lei for at jeg fullførte boka.

Sommerboken – Tove Jansson

Mirthful Leave a comment

sommerboken Jeg ble ferdig med Sommerboken i går kveld. Det var kjapp lesing, med sine 113 sider (ikke at knappheten hjalp Lagerkvist, så noen sammenheng er det ikke alltid).

Sommerboken er en ganske stillferdig, men vakker skildring av forholdet mellom to mennesker i hver sin ende av livet, Sophia og hennes farmor. Samtalene dem i mellom utgjør store deler av boken, og det er like mye et vennskap som et slektsforhold som skildres. Sophias mor er død, faren er tilstede fysisk, men er en fjern skikkelse i boken, kanskje også i livet.

Som i de fleste vennskap er ikke alt fryd og gammen, noen ganger blir Sophia riktig sint, kanskje oftest i de situasjonene der farmorens rolle som omsorgsperson bryter inn, eller burde brutt inn. Ganske tidlig i boken blir det klart at farmor ikke alltid er like tilstede i voksenrollen:

Jeg vil bade, sa barnet. Hun ventet seg motstand, men den kom ikke. Da kledde hun av seg, langsomt og engstelig. En kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.

(Side 8.) I andre sammenhenger er hun mer tilstede enn man kanskje skulle vente av en farmor, som i episoden der hun og Sophia bygger et Venezia i myrlandet.

I det hele tatt er Sommerboken en bok som bør havne på enhver skal-lese-liste. Kort er den som sagt også, så du har ingen unnskyldning.

Gäst hos verkeligheten – Pär Lagerkvist

Mirthful 1 Comment

Gäst hos verkeligheten av Pär Lagerkvist var boksirkelbok før ferien, egentlig, men det er først nå jeg har kommet meg gjennom den, enda så kort den er, 117 sider, bare. Vi følger bokens hovedperson, Anders, fra han er rundt fire år og til han er nesten voksen. Her er skildring av svensk småbyliv, samt litt mer landsens detaljer fra mormoren og morfarens gård utenfor byen. Men her er også mye religion (Anders’ foreldre leser bare bibelen) og dødsangst. Anders er vettskremt for at han skal dø, og det farger store deler av boken. Det er uklart hvorfor han har fått det for seg at han skal dø, og han svinger da også selv mellom å være overbevist om at øyeblikket er nærstående og å avfeie det som tull.

Var hade han fått allt det där ifrån? Det där med att dö. – Inte skulle han dö! Inte mer än andra. Inte förrän sen, och det skulle de ju allihop. Det fick väl lov bli någon råd med det.

(side 59)

Romanen er visstnok selvbiografisk, så man må vel anta at Lagerkvist selv gikk rundt med dødsangst i barn- og ungdommen.

Jeg får ikke grep om historien, må jeg innrømme. Den svenske wiki-artikkelen snakker om «livets härliga dofter med vackra blommor och grön skog, nära och varma relationer med sina morföräldrar, leker med syskon, vänskap med sin far och han hade stor kärlek till sin mor», og stiller det i kontrast til dødsangsten, men for meg blir det alt for lite av det første, slik at de angstfylte episoden rett og slett blir litt meningsløse, for jeg klarer ikke føle med Anders. I tillegg slet jeg litt med språket, og begynte til tider å lure på om det faktisk var en dårlig idé å lese den på svensk, men jeg er ikke sikker på at en oversettelse hadde vært bedre.

En man som heter Ove – Fredrik Backman

Mirthful 4 Comments

oveJeg hadde i grunn lyst til å lese om Ove alt etter det første blogginnlegget jeg leste om ham på en eller annen svensk bokblogg ganske kort tid etter at den kom ut. Men så var det det der med å komme seg så langt, da. Men nu, jävlar, nu.

Min pocketutgave forkynner «Årets roligaste bok!» på forsiden, og visst er den morsom. På et tidspunkt truet mannen med å hive den på grillen, siden jeg satt og fniste meg gjennom side etter side mens han forsøkte å lese sin egen bok. Men det er ikke det at den er morsom som gjør En mann som heter Ove så bra. Det vil si, det er selvsagt en del av det. Det at den er morsom, virkelig morsom, og det at en av grunnene til at den er morsom er en fantastisk lek med språket. Jeg måtte lese med penn for hånden, for jeg sliter med ikke å markere i margen når man blir servert slike perler: «Här ska minsann inga eldirektörer sitta och sko sig bara för att det har råkat bli lite årstid.»

Men det som gjør boka så bra er at det er plent umulig å ikke bli glad i Ove, selv om han er borettslagets skrekk og utad går Narvestad en høy gang. For Ove har en historie. Alle mennesker har selvsagt det, og Oves er kanskje ikke så spesiell, egentlig, men den forklarer en del om hvorfor han er som han er.

Boka starter i nåtid, Over 59 år og står opp kvart på seks hver morgen for å gå inspeksjonsrunde i nabolaget. Det er mye å irritere seg over i Oves verden, og visst, jeg ler, men jeg kan godt være ærlig å si at jeg delvis ler gjenkjennende. Særlig når man kommer til slike passasjer:

Ove blänger ut genom rutan. Sprätten joggar. Och det är inte det att joggning provocerar Ove, inte alls. Ove skiter väl i om folk joggar. Det är bara det att han inte begriper varför man måste göra en så stor affär av det. Ha de där självgoda leendena som om de var ute och botade lungemfysem. De går fort, eller springer låmgsamt, det är vad joggare gör. Det är en 40-årig mans sätt att tala om för världen att han för fasen inte kan göra någonting rätt. Och att dessutom behöva klä ut sig till en 12-årig rumänsk gymnast för att kunna göra det, ska det verkligen vara nödvändigt? Måste man se ut som OS-landslaget i rodel bara för att man ska ut och lufsa runt helt planlöst i trekvart?

(s. 18) Eller dette:

Den blonda lufsen nickar bara tillbaka med ett obeskrivligt harmonisk leende. Precis den där sortens leende som gör att hederligt folk bara vill slå buddhistmunkar i ansiktet, tänker Ove.

(s. 23) Det kan umulig være bare meg og Ove som reagerer sånn på harmoniske smil på ‘feil’ tidspunkt?

Eller kanskje det er det. Jeg har lenge hatt planer om å bli sint gammel kjerring og har allerede begynt å øve meg på å hytte med paraplyen. Dessuten minner Ove meg om min egen bestefar, i alle fall i den grad han var av en generasjon menn som viste følelser ved å fikse, bygge og reparere heller enn med fagre ord.

I alle fall. Det er mer ved Ove enn den sta gubben som skal ha alt på stell. Og av og til er det kanskje ikke så dumt å ville ha ting på stell, heller.

Jeg lo, som sagt. Ganske høyt noen ganger. Men rundt side 80 grein jeg som en unge, og de siste femten likeså. Bring Kleenex.

Ps. Boka er utgitt på norsk av Cappelen Damm nå i år, oversatt av Nina M. Due med tittelen En mann ved navn Ove.