Stikkord: roman

Finne ly – Aina Basso

Mirthful 1 Comment

finne-lyDette blir definitivt noe som knapt kan kalles en bokomtale en gang, en bokanmeldelse er det i alle fall ikke. Men jeg har altså lest Finne ly av Aina Basso, til og med i samlesingsmåneden mars, og nå begynner biblioteket å bli en smule ivrige på å få den igjen, så jeg kan nesten ikke ha den liggende i håp om at inspirasjonen skal slå ned i meg og at en 3000-ords velbegrunnet anmeldelse nærmest skal skrive seg selv.

Problemet er at jeg overhodet ikke vet hva jeg skal si. Var boka dårlig? Nei, slett ikke. Var den bra, da, eller til og med fantastisk? The jury is out.

Men i kampen om Bokbloggerprisen 2014 er det liten tvil i at jeg heier på Basso framfor Høier. Det er da noe.

Unnskyld – Ida Hegazi Høyer

Mirthful 29 Comments

unnskyldHett tips: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kommer til å vinne Bokbloggerprisen 2014 i romanklassen. You heard it here first!

Jeg baserer dette på ren empiri, bøker jeg slakter vinner nemlig prisen. Ok, så det statistiske grunnlaget er tynt (vi har tross alt bare delt ut prisen én gang), men jeg har trua. Nå har jeg jo ikke lest de to andre på kortlisten ennå, så vi skal jo ikke se bort fra at jeg liker de enda mindre, men det får vi jo nesten ikke håpe, det får da være grenser også for min antipati overfor norske romaner.

Men når det gjelder Unnskyld: Jenter (og gutter) hva ER det dere driver med? Dette er flere timer av mitt liv som jeg aldri får tilbake. Jeg gremmes.

Hva er så galt med Unnskyld, spør du kanskje? Nesten alt, svarer jeg. Jeg får forsøke å ta det punktvis:

1. Evig kjærlighet ved første blikk? Spar meg. Jeg liker ikke Romeo og Julie en gang, og Høyer er ikke Shakespeare. Resten av scenen når Hun møter Ham er forøvrig også helt, vel, men ok. Litterært grep for å få meg til å lese videre? Funker ikke for meg, jeg hadde mer lyst til å lukke boka for godt, men kortliste er kortliste og NOE måtte det da være med den, så jeg jobbet meg videre.

2. «Sebastian». Han er jo helt ufordragelig også når han skal være Mr Perfect? Den åh så kloke filosofen som nedverdiger seg til å falle for den slett ikke like intellektuelle, og i tillegg hele FEM år yngre kvinnen. Jo, la gå, vi vet ikke om Sebastian føler det sånn, eller om det bare er fortellerens manglende selvsikkerhet som gir oss denne tolkningen, men måten han belærer henne og ikke minst moren hennes på forsterker inntrykket. Og så Howard Roark, da. Moren til fortelleren har tydeligvis vett nok til å se forgudelse av Ayn Rands romanfigurer som et faretegn. Det har jeg også.

3. Fortellerteknikken. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg HATER du-form. Her er det riktignok en kombinert jeg- og du-form, men det hjelper ikke. Det er en fortellerform som tilsynelatende er ment å skape nærhet, men for meg virker det helt motsatt, jeg kommer aldri inn i fortellingen. Ingenting av det som skjer berører meg. Vel, ikke før mot slutten når det er umulig å ikke bli berørt, men det er liksom ikke noe særlig imponerende å få leseren til å reagere ved å skildre grusomme ting som skjer med barn, det treffer uansett i hjerterota om man har barn, om man har vært barn. Tre linjer i Aftenposten om tiåringen som sultet i hjel i Oslo nylig kan få meg til å miste pusten, så inngående beskrivelse av fryktelige hendelser (ok, jeg forsøker som best jeg kan å ikke avsløre for mye, men det er vanskelig) klarer jeg nesten ikke lese. Men jeg blir også sittende og lure på hvorfor jeg SKAL lese det, kanskje fordi jeg altså ikke er særlig interessert i noen av hovedpersonene og heller ikke forholdet dem i mellom og derfor ikke føler noe behov for å få oppførsel forklart.

4. Er det ikke litt enkelt å «forklare» psykisk ustabil oppførsel med hendelser i barndommen?

5. Frampek. Boka starter med slutten for så å hoppe tilbake i tid og fortelle resten kronologisk. Allerede på side to vet jeg derfor at dette ikke kommer til å ende godt. Det er jo ikke en ukjent teknikk, akkurat, men kanskje er det i kombinasjonen mellom punkt tre – du-formen – og dette frampeket at Høyer virkelig mister meg? For denne boka er nok avhengig av at du er villig til å føle det fortelleren føler for å funke og når du-formen dytter meg unna og frampeket avslører at jeg kommer til å bli såret om jeg lar meg engasjere så tror jeg jeg ubevisst, men med vilje lar være å bli engasjert.

6. Alt som skurrer. Dette er noe fler av de som har elsket boka har reagert på også. Selvsagt er mye ment å skurre, noe av poenget i historien er jo løgn og selvbedrag, men likevel. Denne ringen, disse dyrene. Jeg tror heller ikke ordentlig på Sebastians forhold til foreldrene, eller deres forhold seg i mellom (hadde han virkelig vært så mye på besøk om ting forholdt seg som de tilsynelatende gjør?). Han er også den mest organiserte luksusfellekandidaten jeg har hørt om; ikke bare alle ubetalte regninger sirlig arkivert i en mappe, men også kvitteringer som forteller i detalj hva pengene er brukt til. Og når det gjelder badekarscenen, som ellers er det eneste som virkelig berører meg i boka, den tror jeg heller ikke på. Jeg går ut fra at Høyer har gjort research på de fysiologiske reaksjonene på alt for varmt vann, men jeg har en åtteåring og en toåring hjemme og jeg kan love deg at når åtteåringen skal løfte toåringen opp i badekaret (ja, vi har badekar også), foregår det ikke på den måten Høyer beskriver. Jeg tviler på at hun klarer det uten å bli våt selv. Og så vidt jeg klarer å tolke ut fra historien om Norge Rundt-innslaget er minstemann i Høyers historie eldre enn to år (Fem? Seks?). Jeg kan også love deg at min toåring ikke lar deg sette henne ned i vann hun mener er for varmt, hun klamrer seg til armene dine om du prøver. Og kanskje KAN sjokk forhindre en 2-3-4-åring å klatre (velte?) ut av karet igjen, men hele greia virker søkt og det ødelegger effekten (uten at det gjør at jeg blir mindre kvalm).

7. Den eneste historien jeg egentlig bryr meg om, den lille gutten i barnehagen, blir forlatt hengende som en fortvilende og fortvilt løs tråd. Jada, jeg ser at det er en del av hele den «jeg var bare x år»-greia som begge hovedpersonene roter seg inn i for å unngå å måtte si «Unnskyld», men jeg synes han fortjente noe annet, noe mer (samme hvor realistisk «konklusjonen» dessverre er).

Og. Ja. Jeg tror jeg stopper der. Godt (til tider ekstraordinært godt) språk kan ikke redde denne boka for meg.

Det er samlesing av Unnskyld i februar, så om du heller vil lese noen rosende omtaler, og dem mangler det virkelig ikke på, kan du finne lenke til en drøss på samleposten på Norske bokbloggere.

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir

Mirthful 4 Comments

kvalshaug_sir_zappa_forsideJeg tror bestemor lå med Frank Zappa er Tine J. Sirs debutroman og vinner i alle fall prisen for fjorårets beste tittel. Desverre vet jeg ikke om jeg synes boka lever opp til forventningene tittelen skaper.

Jo, altså, jeg sier ikke at bestemor IKKE lå med Frank Zappa, bare at jeg liker tittelen bedre enn jeg likte boka.

Barnebarnet hjelper til med å rydde bestemor og bestefar ut av den nå upraktiske villaen, de skal flytte til en mindre leilighet. I ryddingen dukker det opp en mystisk eske og et fotografi, som får barnebarnet til å stille spørsmål, og bestemor forteller. Hun forteller om den måneden i 1973 da hun stakk av fra mann og barn og jobbet på bar i Oslo. Og kanskje lå med Frank Zappa.

Sir har tegnet et vakkert bilde av et ektepar som har havnet i den trauste hverdagen og der hun tar grep for å få en ferie slik at hun kan holde ut, og han nok får seg en vekker slik at livet ikke er helt det samme for noen av dem etterpå. Hun har opplevd noe stort, har opplevd å bli sett på en helt annen måte enn før av et menneske av et kaliber man ikke møter hver dag, men hun kan ikke fortelle om det hjemme. Han får føle på takknemligheten over å få den han elsker, men som han har glemt å se i det siste, hjem igjen. Vel og bra, vakkert er det, og som flere andre bloggere har nevnt: En kanskje ekstra rørende slutt.

Men, og det er et men. Og men’et er en spoiler, så da er du hermed advart: Jeg leser det som om «bestemor» også ligger med Kjell, og det allerede første natten hun er i Oslo. Det blir ikke mer av det, og de blir venner heller enn elskere i fortsettelsen, men likevel. Det er mulig det er jeg som er prippen, men det ødelegger hele den «lå hun egentlig med Zappa?»-greia, og undergraver i høyeste grad min sympati med følelsen av å ha opplevd noe stort som hun ikke kan fortelle (det blir mer en sånn «enda en ting hun ikke kan fortelle» enn den ene store tingen). Jeg vet ikke. Jeg synes det skurrer, og jeg synes det gjør historien mer selvmotsigende i stedet for å bidra til en helhet.

Og derfor ender boka på en «grei, men ikke det store» for meg. Men jeg kommer definitivt til å følge med på Sirs forfatterskap framover.

Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen

Mirthful 4 Comments

simonsen_hver_morgenFrøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet ble anbefalt av flere bloggere da den kom i 2013, og jeg har vært nysgjerrig på den siden. Ble jeg også betatt?

Vel, kanskje ikke. Boka handler hovedsakelig om å være ung, litt ensom, kanskje forelsket, kansje ha hjertesorg (eller i alle fall angst over å ende alene) og å føle seg litt rar og utenfor. Det er selvsagt ikke noe galt med det, men det er heller ikke så veldig orginalt.

Det som er orginalt er hvordan Simonsen knytter biologi inn i nesten alt hun forteller. Når det funker funker det veldig bra, som avsnittet som siteres bak på boken:

Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Jo, noen har det verre. Noen har det kanskje også bedre, verdens eldste dyr er et kuskjell, og fortelleren sier:

Jeg vet ikke hva som er verst, å måtte leve i åtti-nitti år, fullstendig ute av stand til å slutte å tenke – eller å være tankeløs, men likevel eksistere nærmest bare for eksistensens skyld, i over fire århundrer.

(Side 31.) Når utdragene fra biologilæreboka brukes for å belyse fortellerens følelser funker det bra. Andre avsnitt er mer løsrevet og selv om de til dels er interessante klarer jeg ikke alltid å relatere dem til resten av boka og da virker de mer forstyrrende.

Men mest av alt er nok mitt hovedinntrykk at en orginal fortellerstil ikke helt klarer å redde et ganske loslitt tema.

Pølsefabrikken – Helene Guåker

Mirthful 1 Comment

pølsefabrikkenPølsefabrikken var en gedigen skuffelse, rett og slett. Jeg foreslo den for boksirkelen fordi jeg hadde satt den på skal-lese-lista etter å ha lest en bra omtale, og alle de andre som var til stede synes også den hørtes lovende ut. Desverre var også alle uvanlig enige når boka var lest – om at vi ikke likte den.

Jeg ble tiltrukket av boka fordi det virket som om den skulle være morsom, noe den ikke var. Jeg tror ikke jeg trakk på smilebåndet en eneste gang. Kanskje mente heller ikke Guåker å skrive en morsom bok, så det kan jeg tilgi. Men handlingen er ganske intetsigende, hovedpersonen har bein i nesa, men sløser det som kunne blitt et bra liv bort på, vel, tja. Sex, alkohol og filosofi. Og litt fagforeningsarbeid. Som altså kunne ha blitt noe, men som ender som en ganske tragisk smørje.

Normalt føler jeg at jeg bør bruke litt tid på å begrunne når jeg skriver slakt, denne gangen blir det lite begrunnelse, jeg henger etter med bloggingen og har rett og slett for mange bøker jeg skulle skrevet om og de fleste av dem fortjener at jeg bruker tid på dem. Pølsefabrikken har allerede brukt mer av min tid enn den fortjente.

Kjerringer – Helene Uri

Mirthful 2 Comments

kjerringer_uriJeg hadde store forhåpninger til Helene Uris Kjerringer. Til tross for også å ha hatt forventinger til De beste blant oss klarte nemlig den å overraske meg positivt ved å ha en helt uventet oppbygging og slutt. Sånn sett overrasket Kjerringer negativt, den var langt mer forutsigbar og mindre morsom enn jeg hadde forventet, og håpet.

Utgangspunktet er lovende: En rekke tilfeldige mennesker begynner på latinkurs. Utover et ønske om å lære latin har de lite felles (en av dem har sogar ikke engang det ønsket, kjæresten har gitt henne kurset i gave i den tro at det var et italienskkurs). Fire av damene finner fort en ekstra god tone og med litt dytt fra en av dem som har hatt en slags plan helt fra starten danner de en «liga» med det formål å utdele lærepenger til menn som har oppført seg lite bra på den ene eller andre måten.

Som sagt synes jeg historien ble noe forutsigbar etterhvert. Det overnaturlige aspektet ved Jennas historie irriterte meg. Men boka er underholdende og «Kjerringenes» bragder imponerer. Anbefales som lettbent underholdning og kan sikkert med fordel leses om man er litt ekstra oppgitt over mannfolk en periode for å få litt søsterlig støtte i fiktiv form.

Disse øyeblikk – Herbjørg Wassmo

Mirthful 3 Comments

wassmo_disseoyeblikkDisse øyeblikk var den av bøkene på kortlisten til Bokbloggerprisen 2013 jeg hadde minst lyst til å lese. Derfor leste jeg den også svært sent (alt for sent til samlesinga). Jeg ble ferdig før bokfestivalen, bokbloggertreffet og prisutdelinga, men det var ikke med mange dagenes margin (og jeg hadde altså ikke lest den før jeg avga stemme. Fy skamme seg).

I 2012 leste vi Wassmos 100 år i boksirkelen, uten at jeg kom så langt som til å blogge om den. Det var mye jeg likte med 100 år, Wassmo tar oss med på en fascinerende reise gjennom 1900-tallet rivende sosialpolitiske utvikling sett fra kvinnenes synspunkt. Noe av det sterkeste inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka var «Du så glad jeg er for å leve i en tid der vi har pålitelig prevensjon!» Jeg vil gå så langt som til å si at hele kvinnefrigjøringa hadde vært nytteløs om ikke det var for en så «enkel» ting som kontroll over egen fruktbarhet.

Det jeg derimot ikke likte noe særlig med 100 år var de delene som handler om Wassmo selv. Og siden Disse øyeblikk – var mitt inntrykk, og så langt jeg kan se stemte inntrykket – plukker opp tråden der 100 år slapp den, var jeg ikke så fryktelig fristet.

Gjennom de første hundre sidene fikk jeg egentlig alle fordommene mine mot boka bekreftet. Men så, sakte, og nesten umerkelig, gjennom de neste to hundre sidene og i dagene etter at jeg har lest ferdig vinner Wassmo meg over likevel. Ikke slik at jeg ikke fortsatt skulle ønske enkelte ting var løst annerledes (fortellerteknisk, altså, og jeg skal straks forsøke å utdype hva jeg mener), men det blir stående som det som hindrer boka i å være genial, framfor det som ødelegger den helt.

Først: Kjære Herbjørg Wassmo, det er ikke deg, det er meg. Jeg har problemer med sjangeren «selvbiografisk roman». Jeg henger meg opp i hva som er «sant» og hva som er «fiksjon». Dette er egentlig helt urimelig, men har likevel ødelagt mang en bok, og er en av tingene som hindrer meg en gang å vurdere å starte på Knausgård, for eksempel (i hans tilfelle kan vi jo legge til hvor usannsynlig lei jeg er av å lese om middelaldrende hvite menns livserfaring og weltschmerz).

Dette henger sammen med det andre problemet jeg har med den tidlige historien til bokens hovedperson: Forholdet til foreldrene, og da særlig faren. For hva har han egentlig gjort? Det hintes, og det gås rundt grøten, det omtales som det i kursiv. Og selv om det nok er ganske klart hva han anklages for, hva det er, i alle fall om man har lest andre av Wassmos bøker, så får jeg rett og slett litt noia av all vagheten. I skjønnlitteratur innbyr hinting til at leseren kan finne på det hen vil, i biografiske skildringer fungerer det ikke på samme måten. Jeg ender med å Google Wassmos forhold til faren og lese sekundærkilder og er det noe jeg virkelig ikke kan med så er det bøker som får meg til å gå til sekundærkilder for å «få hele historien». Nå er det kanskje ikke sånn at jeg ønsker meg noen grafisk beskrivelse av det som har skjedd (huttetu), det hadde dessuten blitt en helt annen type bok. Og jeg anerkjenner hundre prosent Wassmos fulle rett til sin egen historie, til å fortelle det hun vil fortelle og utelate det hun vil utelate. Likefult blir jeg frustrert av halvkvedede viser, og kanskje særlig fordi jeg føler at jeg får den samme halvkvedede visen om igjen (og om igjen, den er tross alt behandlet i romans form før, noe Disse øyeblikk også er innom, for eksempel i forbindelse med Tora: «Det er jo ikke det hun skriver om» på side 213).

Dette hatet (og, ja, det ligger nært opp til hat) jeg har for selvbiografiske romaner plager meg gjennom hele Disse øyeblikk. For jeg kjenner mine nesten-ikke-eksisterende-Se-og-hør-leser-impulser komme snikende, både hva angår den nytilsatte festivalsjefen, den øyboende forfatteren og de fleste andre av de mange ikke-navngitte personene i boka. JEG VIL IKKE FORSØKE Å GOOGLE DEM. Og jeg lot være. Og egentlig er det jo helt likegyldig hvem de er. For det har ingen betydning for historien i romanen om det er personer som kunne vært navngitt, konglomerater konstruert av fler opplevelser eller ren fiksjon. Men det ødelegger leseropplevelsen. Og, ja, jeg anerkjenner at det er urimelig av meg.

Ekstra urimelig er det kanskje fordi alle personene som opptrer i Disse øyeblikk er navnløse, inkludert hovedpersonen selv. Det eneste unntaket er Dikter Sara (henne måtte jeg Google, men det var fordi jeg skulle notere meg at jeg må lese noe av henne), så vidt jeg kan huske. Ellers er det gutten og jentungen, jegeren og dikteren, og altså forfatteren selv, som er navnløs og som vil bli billedkunstner, men blir lærer i stedet og som lenge gjør det som forventes av henne, men som sakte finner en egen stemme og en uant evne til å slå i bordet likevel.

Og for en stemme hun finner. Wassmo kan det å leke med ord, og det jeg bet meg mest merke i er måten hun først bruker et ganske forslitt begrep, men så videreutvikler det slik at det får helt nye meninger. Et eksempel er når «hun», den navnløse, flytter på hybel for å gå på lærerskole (side 80):

Da hun har pakket to pappkofferter, klemt gutten og grått, og endelig sitter på bussen, kjennes det som om hun har fått vinger. Hun lener seg godt tilbake i setet og lar vingene varme skuldrene og nakken. Dette skal hun klare.

Her får det ganske oppbrukte bildet om vinger en ny betydning, vingene blir ikke bare et symbol på frihet, men gjennom å være noe som varmer også et symbol på trygghet, men en trygghet i seg selv og egne evner, ikke en som er avhengig av noe utenfor.

På mange måter føyer Disse øyeblikk seg inn i tradisjonen Wassmo selv namedropper fra gjennom romanen: Det er et feministisk manifest. Ikke et opp-på-barrikadene-og-rop-det-ut typen manifest, men et noe mer stillferdig, men nesten enda mer insisterende: Jeg krever min rett til å bli hørt og til mitt eget liv og kropp. Love me or leave me. For hun har nok med seg selv, forfatteren, og hun innser det selv etterhvert, hvor lite bruk hun har for folk som ikke vil møte henne på hennes egne premisser.

Og som med 100 år dukker argumenter for hvorfor kontrollen over egen kropp er så viktig. En uønsket graviditet kan fortsatt være katastrofe i dag, og er man uheldig med hvem man møter i helsevesenet kan man utvilsomt fortsatt føle seg ydmyket (og om reservasjonsretten hadde blitt ett faktum hadde det vært et skritt i feil retning), men mye har skjedd, også siden forfatteren satt i skiboden med skrivebordsklaff (på side 275):

Der blir hun klar over at hennes mot er uten realitetsoppfatning. Hun er mer redd for den lokale legens ydmykelser enn hun er for å bære frem og ta vare på et barn. Det er slik samfunnet har kneblet oss, kvinnene, tenker hun. Gjennom ydmykelse.

Også i møtet med andre forfattere dukker det opp gnisninger. Hun vinner en konkurranse om beste dokumentarroman og den mannlige forfatteren fra øya (som også har sendt inn manus til konkurransen) blir såra og vonbroten (side 311):

Du skriv ikkje slike historie! sier han.
Hun svarer ikke. Hva slags svar skulle det vært.

Kvinnelige forfattere skriver ikke dokumentarromaner, må vite. I alle fall ikke om viktige ting.

Langt ut i neste årtusen skal hun få kjenne denne merkelappen. Kvinnelig. Kvinnelig statsminister, kvinnelig prest, kvinnelig bokser, kvinnelig innsatt, kvinnelig rekrutt, kvinnelig jeger og kvinnelig forfatter. Kvinnelitteratur. For ikke å snakke om det unaturlige ved et kvinnelig geni.

(Side 286.) Veien fra forskremt jentunge til forfatter med bein i nesa er lang. Lenge holdt jeg på å gi henne opp, forfatteren, født feminist som jeg er. Hvorfor GÅR du bare ikke? nærmest ropte jeg til boka, når ekteskapet med jegeren ble for klaustrofobisk og for hyklersk. Og så er det han som går til slutt. Men det skal hun ha, forfatteren, hun gir ham ikke sjansen til å komme tilbake. Såpass viljestyrke har hun allerede da. Love me or leave me, the sass and the attitude, det kommer langt senere, men små steg fører deg også langt om du går i riktig retning lenge nok.

Jeg sa at Wassmo vant meg over etter hvert. Og på sett og vis stemmer det. Men jobben var ikke gjort når jeg la boka fra meg i forrige uke. Senest fredag diskuterte jeg boka med Elin og sa noe sånt som at det egentlig er en bra bok, men at det selvbiografiske aspektet ødela den for meg. Men, ser du, nå noen dager senere, når den har fått sunket enda litt mer inn og jeg i mellomtiden har lest andre ting, nå begynner minnene om irritasjonen å forsvinne og det jeg sitter igjen med er bildet av forfatteren, hennes stahet og styrke, hennes svakhet og menneskelighet. Jeg skulle fortsatt gjerne vært irritasjonen foruten, og jeg tror nok at for meg hadde historien vært vel så sterk om den hadde vært skrevet som «ren fiksjon» (i den grad noe noensinne er ren fiksjon), men likevel. Hun kommer til å være med meg lenge.

Egenmäktigt förfarande: En roman om kärlek – Lena Andersson

Mirthful 4 Comments

anderssonPokker ta alle blurbs. Jeg bestilte Egenmäktigt förfarande etter å ha sett mange begeistrede reaksjoner på svenske bokblogger, og siden boka atpåtil vant Augustpriset tenkte jeg at den var verdt en kikk. Mitt eksemplar har et sitat fra Jenny Teleman i Kulturnytt på forsiden: «Läs den, du kommer känna igen dig, och alla du känner.» Og selv om jeg burde vite bedre lot jeg min lesing farges av en forventning om at det skulle stemme. Når det da ikke stemmer ødelegger det leseropplevelsen av en roman som ellers er bra, tror jeg, jeg klarer ikke helt å se forbi min subjektive skuffelse.

Ester Nilsson er poet og essayist og samboende med en tilsynelatende grei fyr. Men så blir hun bedt om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask, kunstneren selv sitter i publikum og blir henført av hennes analyser av hans arbeid og Ester blir i sin tur betatt av Hugo. Hun forlater samboer og starter sin kampanje for å bli sammen med Hugo Rask. Desverre er Hugo en narsissistisk drittsekk som kun er ute etter bekreftelse, noe Ester bruker forholdsvis lang tid på å forstå. Det blir fort klart for leseren at Hugos vakre ord om Esters intelligente analyser av hans verk er basert på at hennes intelligente analyser er positive, han hadde neppe vært like interessert i intelligent konstruktiv kritikk, for å si det sånn.

Ester på sin side overtolker og overanalyserer, enhver slengbemerkning fra Hugo som tilsier at han er interessert i å snakke med henne igjen gripes og gis overdreven betydning. «Jeg så en bok som jeg tenkte på å kjøpe til deg» sier han (parafrase) og hun er øyeblikkelig lykkelig overbevist om at de nå skal finne sammen, man kjøper da ikke bøker til hvem som helst? Lykkelig overser hun det faktum at han ikke faktisk kjøpte boken og heller ikke husker hvilken bok det var.

Mye av tiden vil du som leser helst riste Ester og be henne våkne. Det vil utvilsomt det som i boka omtales som «väninnekören» også. Desverre biter slike tilbakemeldinger dårlig på folk som er midt i det verste grepet av en forelskelse. Hugo kan man jo også få lyst til å filleriste, men det ville nok ha enda mindre effekt. Han er som han er og trekker seg unna og slutter å høre etter når det han hører ikke passer hans verdensbilde.

Hugo kjenner jeg igjen som mennesketype, heldigvis har jeg ikke kjent noen slike personlig, og egentlig føler jeg vel at han er litt vel karikert, men siden vi får historien fra Esters synspunkt kan vi kanskje ikke vente at framstillingen av Hugo skal være av et komplett menneske? Ester kan jeg, tja, kjenne igjen trekk av hos enkelte venninner som har klagd sin nød midt i en eller annen forelskelse. Selv har jeg (heldigvis) ikke vært ulykkelig forelsket i voksen alder. Jeg kjenner meg mer igjen i «väninnekören», men det er nettopp et kor, hvis handlinger og ord bare refereres i korte drag, og ikke individer vi får bli kjent med.

Gjenkjennelsesfaktoren er altså heller liten, og nettopp derfor var sitatet på forsiden så feil for meg.

Samtidig var Egenmäktigt förfarande en bok som fenget. Jeg hadde lyst til å plukke den opp for å lese videre, til tross for sommerferie og nok av distraksjoner å velge mellom. Esters analyser av hva som foregår er fascinerende kliniske, godt hjulpet av fortellerstemmen (som flyter sammen med Esters, selv om romanen er skrevet i tredjeperson). Som leser ser du katastrofen komme og det er få overraskelser i boka, men du dras likevel videre, «like watching a train-wreck», som det heter, du kan ikke se bort.

Som en beskrivelse av kjærlighet faller den likevel gjennom. Man kan stille spørsmål ved om det overhodet er kjærlighet det er snakk om, forelskelse, ja, men er det det samme? Ester er mer besatt enn forelsket og Andersson makter ikke å få meg til å føle det Ester føler (ikke at jeg er sikker på at det er det Andersson vil), og uten å føle det Ester føler virker det hele litt for klinisk, så klinisk at det blir platt.

En litt midt-på-treet opplevelse, altså, som muligens kunne vært bedre om jeg ikke hadde lest det sitatet på forsiden.

Som nevnt vant boka Augustpriset i fjor, og du behøver ikke google mye for å finne mer beistrede stemmer enn min. Men google får du til selv. Jeg vil i stedet trekke fram et blogginnlegg som er omtrent like lunkent som mitt, men som har et par poenger jeg skulle ønske jeg hadde kommet på selv: Sukkerrør om Egenmäktigt förfarande. Særlig er det parallellene til greske tragedier jeg synes jeg burde oppdaget uten å få dem påpekt (jeg googlet boktittelen og «väninnekören», det var slik jeg fant Sukkerrør). Shame on me.

Fallvatten – Mikael Niemi

Mirthful 3 Comments

niemi_fallvattenNå begynner backloggen å hope seg opp, her. For jeg har lest, selv om jeg ikke har blogget. Vi får se om et lite skippertak med kortere omtaler ikke kan få meg noenlunde på track igjen.

Jeg leste (selvsagt, hadde jeg nær sagt) Mikael Niemis Populärmusik från Vittula når den kom for en del år siden. Siden det har vi kjøpt det meste Niemi har skrevet i pocket når det har passet seg sånn, og mannen har lest i alle fall en bok til, men for min del har jeg ikke kommet så langt. Det er et helt normalt problem her i huset. Vel, når en av de andre i boksirkelen hadde Fallvatten som forslag måtte jeg nesten stemme for den, og siden mange nok var enige med meg i at den så interessant ut ble det den vi leste. I mars. Jeg sa jo jeg lå etter…

Fallvatten er en katastroferoman. Det har regnet stødig i Norrland hele høsten og plutselig en dag brister en demning i Luleelven. Det forårsaker en flodbølge som blir større og større ettersom den bryter ned de påfølgende demningene nedover langs veien, en etter en. I boka følger vi et utvalg av dem som befinner seg langs elvens løp og på hver sin måte rammes av bølgen.

Jeg synes boka hadde et godt driv, og Niemi klarer i stor grad å vise hvor forskjellig folk reagerer på en truende katastrofe. Noen med aggresjon, noen med solidaritet og styrke og noen oppdager plutselig at de ikke var så klare for å dø som de trodde. Noen av mine boksirklende venner synes det ble for mye, enten at det ble for anmasende eller at det ble for mange personer å holde styr på. Jeg synes derimot at antallet var akkurat passe for å belyse de reaksjonene som skulle belyses, og at historiene var såpass forkjellige at det ikke var noe problem å holde dem fra hverandre. Min største innvending var at boka er for kort, for jeg ville vite hva som hendte videre når bølgen hadde passert.

Et lite notat til slutt: Denne boka er en av de som burde ha «Trigger warning: Rape» trykket på coveret. Det kom i alle fall overraskende på meg, ut fra omtalene av Fallvatten at spesielt en seksjon var såpass grafisk (og teknisk sett er det to voldtekter, selv om den andre er mest bisarr). Så om du trigges av sånt er du hermed advart.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn, del 2

Mirthful 6 Comments

fugletribunaletSpoiler-advarsel! Ikke les dette innlegget om du ikke vil ha avsløringer fra handlingen!

På vei fra hotellet i Stockholm – der jeg skrev første innlegg om Fugletribunalet – til T-Centralen ble jeg faktisk gående og snakke høyt til meg selv på grunn av denne boka. Bakgrunnen var en indre diskusjon av hvorvidt Allis’ «skandale» var troverdig. Jeg skjønner jo at ett eller annet må ha forårsaket Allis’ ønske om isolasjon, ellers ville ikke spillet i huset på landet fungert, hun må ha en grunn til å ville være der, men mitt utbrudd – klart og tydelig, heldigvis var det ingen andre mennesker i umiddelbar nærhet – var «Nei, jeg TROR rett og slett ikke på det!»

For rett meg om jeg har misforstått, men vi snakker nåtid? Allis har mobiltelefon, så så fryktelig langt tilbake i tid er vi i alle fall ikke, og, sorry, rømme fra fra samfunnet fordi du er blitt tatt i å ligge med sjefen (om enn aldri så offentlig) og i utroskap, i mediebransjen? Så? Du har jo ikke gjort noe ulovlig en gang. Jeg kjøper det bare ikke. Jeg kjøper ikke engang at det skal føre til at hun mister jobben sånn uten videre (at det etter en stund kommer en en beskjedd om at sorry, det blir ingen ny sesong, ja, men ikke i løpet av den første uka, liksom).

Det var det ene jeg hadde på hjertet, det andre satt Ingalill ord på:

I Fugletribunalet er det for det meste sommer. (…) Ellers så drikker de vin og gin i hagestoler og føler på ubehaget. Før de ulidenskaplig begynne med sex og liksomkjæresteri. For det meste er heltinnen alene i eget hode. Egogrubling og fantasier – og stadig flere skumlerier oppdages. (…)  Jeg skjønner ikke hvorfor hun blir. Skjønner ikke hvorfor hun ligger med han, hvorfor han blir så overrasket over måltider han må ha smakt før. Skjønner ikke hvorfor slutten er så forutsigelig. Og skjønner ihvertfall ikke hvorfor forfatteren ikke i det minste kunne gjøre isolasjonen mer endelig. Det finnes jo både postkasser, mobiltelefon og mor innen rekkevidde. Noe som gjør at hele scenarioet virker påtatt og leke-creepy.

For jeg er ingen fan av gotiske romaner. I Wuthering Heights synes jeg det fortellertekniske er mer spennende enn historien om Catherine og Heathcliff, og nylig avbrøt jeg Rebbeca av du Maurier fordi jeg synes fortelleren var et mehe og ektemannen en fjomp og stemningen overhodet ikke skummel, bare latterlig. Men her er det jo ikke engang en skikkelig gotisk setting! Allis kan dra når som helst, Bagge har ingen makt over henne annet enn den hun gir ham, det er sommer og sol og den lille vinteren vi hører om passerer så fort at vi knapt får den med oss, men later til å bestå av mer vin og kosestunder foran peisen. Ikke akkurat skrekkfilmmateriale.

Og så var det disse fuglene, som flere har trukket fram som en rød tråd, men ikke det en gang funker for meg. Hvorfor fugler i det hele tatt? Bagges drøm er creepy, men virker å ha lite med resten av historien å gjøre (sliter han med samvittigheten? Ok. Kan noen i så fall forklare meg hva som skjer med butikkdamen? Det er liksom greit?). Og disse måkene som angriper… Hvorfor gjør de det? Hva tjener den episoden til annet enn å skremme vettet av deg om du har ornitofobi? Kjøttmeisen i musefellene sier meg lite annet enn at Allis er amatør på å stille ut feller, skulle jeg få noe dypere ut av det?

Det eneste motivet som funket (delvis) for meg var historien om Balders død. Knirk har skrevet et bra innlegg om nettopp dette, det synes jeg du skal lese.

En ting til: Hva i himmelens navn er det som foregår når Allis får vite hva slags yrke Bagge har? Hvis ikke mine assosiasjoner til Harlequinromaner og naive damemennesker som lar seg herse med av høye, mystiske, aristokratiske menn var der fra før hadde den i alle fall dukket opp nå. Hun er SKUFFET over at han er tømrer (som hun ikke engang vet hva er, nøyaktig, og det til tross for at hun er historiker!) fordi hun har sett for seg noe mer aristokratisk. Ja, faktisk.

Og i neste stund blir hun over seg av beundring fordi har har klart å bygge en båt. Uten at hun forbinder det med sin tidligere skuffelse (eller forvirring med tanke på hva en tømrer gjør) med et ord.

Ok, nå skal jeg slutte å skrible, og heller lenke litt mer. Ingalill var altså ikke begeistret hun heller, det var heller ikke Elin. Kristin på Bokmerker hatet boka, mens Lene elsket den. Rose-Marie har (som vanlig) gjort en kjempejobb med å samle lenker til andre omtaler, og samlesingsinnleggets kommentarfelt har fler om du du fortsatt ikke er mett.