Stikkord: racism

Det er personlig: om rasisme og ytringsfrihet – Lisa Esohel Knudsen

Mirthful 1 Comment

Jeg ble påmint Det er personlig fordi jeg hører meg gjennom backloggen til Det handler ikke om deg og nettopp hørte episoden der Lisa Esohel Knudsen gjester podden (S2 E13: «Rotteresett»). Jeg har ikke så veldig mye å si om boka, annet enn at jeg tok meg i å lure på hvem som egentlig er målgruppa. Ikke meg, i alle fall, for meg ble det rett og slett for mye innestemme, for mye drøfting, for mye forsøk på å komme «woke-fobene» i møte.

Kanskje er det sånn man er nødt til å skrive for å nå gjennom til premissleverandørene (og deres meningsfeller) som er mer redd for at antirasister skal «sensurere meninger» og «begrense ytringsfriheten» enn for at minoritetsbefolkningen skal føle på konstant utrygghet fordi Lysglimt, Listhaug et al får raljere om «snikislamisering» og det som verre er uimotsagt. Kanskje må man snakke med innestemme for å nå gjennom til hvite gubber og kjerringer som synes at disse antirasistene blir vel høylytte og aggressive, mens høyresiden jo er så velkledd og dessuten duller med dem og forteller dem at neida, selvsagt finnes det ikke strukturell rasisme i Norge, selvsagt må de få lov til å le av en komiker i blackface, det er jo ikke sånn at de mener noe vondt med det?

Vel, ikke denne gamle hvite kjerringa. Jeg tar en aggressiv antirasist (jeg ER en aggressiv antirasist) over en «nice people on both sides» any day.

Så tross alle kloke funderinger, intelligente analyser og noen gode historier traff denne boka meg ikke.

Men om du faktisk synes det kan bli litt voldsomt med alt dette «BLM» og «vi er alle rasister» og så videre, så burde du nok lese denne boka. Hvis ikke dette er innestemme nok for deg er du en lost cause.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Et liv i redningsvest – Dagboksopptegnelser om norsk rasisme – Sumaya Jirde Ali

Mirthful Leave a comment

Jeg forhåndsbestilte Sumaya Jirde Alis siste bok, Et liv i redningsvest, så når den kom ut for snart tre uker siden tok det ikke mange dagene før den dumpet ned i postkassen min. Deretter tok det noen dager før jeg fikk motet meg opp til å begynne å lese den, og når jeg vel var i gang måtte jeg ta pauser og lese noe hyggeligere innimellom.

For dette er tungt. Ikke sånn rent tekstlig, snarere tvert i mot, teksten i seg selv er lettlest, men dokumentasjonen av den stadige, gjentagende rasismen Ali utsettes for er tungt å bære. Ikke på langt nær så tungt for (denne) leseren som det må ha vært og fortsatt må være for forfatteren, selvsagt. Og det er kanskje ikke det rene hatet som er verst, heller. Eller, det er det jo. Hetskampanjen som ble drevet av Resett mot Ali over flere år, som forårsaket en flom av hat i kommentarfelt og i mer direkte kommunikasjon, er selvsagt mye verre enn den dagligdagse, litt klønete rasismen som vi alle kan finne på å plumpe uti.

Du vet ikke hvor mange ganger du blir snakket engelsk til før du registrerer mønsteret. Du vet ikke hvor mange andre lignende situasjoner du har vært i, før du forstår at det kommer av en forestilling om sånne som deg.
Du merker du blir tung av tankekjøret.
Du merker at du blir eldre.
Først når de som henvender seg til deg på engelsk reagerer likt på at du svarer på norsk – de reagerer først med flauhet over sin egen ubevisste antakelse som de klassifiserer som uhell, før de deretter overkompenserer ved å rose deg for dine norskkunnskaper, samtidig som de stiller deg spørsmål om livet, hvor lenge du har vært i byen eller landet, hvor du bor, om du har familie og så videre, – først da forstår du at dette virkelig ikke har noe med deg å gjøre.
Det går bare utover deg. (Side 68-69)

Men om ikke den «uskyldige» «hverdagsrasismen» var der? Om alle brune og svarte nordmenn opplevde at majoritetsbefolkningen stort sett «ikke så farge», det vil si oppførte seg akkurat sånn overfor Sumaya Jirde Ali (19) som de gjør overfor blonde, blåøyde Selma Johanne Aalen (19) og ikke hele tiden, uten at det er «vondt ment», minner henne på at hun er «fremmed»? Vel, hva vet jeg, men jeg lurer jo på om ikke vissheten om at 1 %, 5 %, til og med 20 % av befolkningen er rablende rasister som synes at drapstrusler er finfint hadde vært lettere å bære om de andre 80, 95, 99 prosentene hadde vært faktiske antirasister?

Selv den positive oppmerksomheten er ofte farget av rasisme.

Jeg har fundert mye på hvordan du klarte å heve deg over at det ble gjort til noe sensasjonelt at «en som deg» gjorde og sa det du gjorde og sa. (Side 128)

Det er ikke så gøy å hylles som «flink dikter … til å være innvandrer», vil jeg tro. Helst vil man vel bare høre at man er flink, generelt? Eller at man er dårlig, eventuelt, men minus påklistret utenforskap. Dessuten, som medlem av en minoritet blir du veldig fort utnevnt til talsperson for den minoriteten, uten at det er en rolle du har bedt om eller du er en person de andre medlemmene av minoriteten ville stille seg bak. At det kan oppleves slitsomt er jo ikke akkurat vanskelig å forstå.

Som vitnesbyrd slår Et liv i redningsvest meg hardt. Som… litteratur? treffer den meg ikke like godt, og det er sannsynligvis en enkel årsak til det: Ali skriver til sitt yngre jeg, og bruker derfor du-form gjennom hele boka. Og det er ikke første gang jeg er nødt til å si at, joda, jeg skjønner at det er et stilistisk grep og ja, jeg skjønner hva det kanskje er meningen at det skal formidle, men det fungerer ikke for meg. Så som en leseopplevelse havner boka ganske meget midt på treet for min del. Men jeg håper den blir lest av mange likevel.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle – Ali Esbati

Mirthful 1 Comment

Ali Esbati var på Utøya 22. juli 2011 som foredragsholder. Innlegget hans handlet om erfaringene fra Sverige rundt privatiseringen av velferdssamfunnet. Han var fortsatt på øya når terroristen ankom. Men Esbati var også nær tilknyttet ett annet av terroristens mulige mål, han var nemlig samboer med Marthe Michelet og hun var gravid med deres felles barn. Den graviditeten hadde fått Michelet til å skrive en kronikk om rasisme og høyreekstremisme med tag-linen «nå er det personlig», og den var også en av grunnene til at terroristen hadde lagt henne personlig spesifikt for hat.

Esbatis bok ble utgitt i sommer parallelt på svensk og norsk, sistnevnte med tittelen Etter rosetogene – 22. juli og det farlige hatet, oversatt av Lars Nygaard. Siden jeg foretrekker å lese bøker skrevet på svensk i original språkdrakt bestilte jeg den svenske utgaven. Jeg kan ikke si jeg angrer på det, akkurat, men jeg må innrømme at jeg skulle ønske det ble gitt ut en «skandinavisk» utgave. Jeg hadde nemlig ikke forutsett hvor mye av et mindfuck det er å lese sitater fra norske politikere og skribenter oversatt til svensk – som de jo selvsagt er i en utgave beregnet på svenskspråklige lesere.

Den svenske tittelen Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle er hentet fra en tekst Esbati skrev på midten av nittitallet for Ung Vänster Storstockholms internavis om den såkalte Lasermannen, og hvordan han var et ekstremt uttrykk for en mistro og en ulmende hat som var merkbart også ellers i samfunnet for de som var uheldige nok til å være målskive for hatet. Likevel kunne setningen like gjerne vært skrevet i dag, for denne boka spesifikt.

Boka handler om 22. juli, selvsagt, men den handler også om Esbatis families flukt fra Iran, oppveksten i Sverige, det å gjøre et nytt land til sitt hjem samtidig som enkelt gjør det veldig tydelig at de mener han aldri vil høre hjemme der, årsaken til at han rundt 2011 bodde og arbeidet i Norge, og ikke minst om framveksten av høyreekstreme bevegelser i begge land og høyrepopulistisk inntog på både Stortinget og i Riksdagen.

Som de fleste andre overlevende bruker Esbati god tid på å beskrive det ubeskrivelige: Hvordan det var å være på Utøya fra terroristen ankom og til de overlevende ble evakuert. Som Tonje Brenna er han innom tanken på krig, på et større paramilitært angrep. Han lar seg trøste av at telenettet fungerer, tenker at det gjør sannsynligheten for noe i stor skala mindre. Men han har også en annen bekymring enn de fleste av øyenvitnene jeg har lest historiene til hittil:

Medan jag ligger där, blickar ut mot vattnet och funderar, är det ett fremtidsscenario som ändå biter sig fast en stund i huvudet. För mitt inre öga ser jag plötsligt helikoptrar över vattnet och svartklädda, adrenalinstinna specialtrupper som springer runt på ön. I en jakt på Fienden, som de kanske inte har konkreta upplysningar om, men troligen en föreställning om. En som liknar – mig. En skäggig man med ursprung i Mellanöstern, mitt i ett våldsamt kaos. I några sekunder är jag ganska skakad av tanken. Det verkar mindre osannolik än det mesta annat som har hänt de senaste timmarna. (Side 37.)

Det er i høyeste grad et realistisk scenario, en historie som ikke løftes fram ofte nok når det snakkes om politiets håndtering av terroren er at 17 år gamle Anzor Djoukaev ble arrestert, mistenkt for å ha medvirket til terroren, fordi han oppførte seg annerledes enn de andre ungdommene i følge politiet. Men til forskjell fra den faktiske terroristen, som ble avhørt allerede før han ble fraktet fra øya, måtte Djoukaev tilbringe natten på glattcelle, mens familien lette desperat etter ham blant de overlevende, før han ble formelt avhørt – uten forsvarer – neste formiddag (artikkel i VG fra august 2011).

Men tilbake til Esbatis bok: Fra pågripelsen av terroristen og avdekkingen av motivet for udåden fortsetter Esbati med å trekke linjene for hvordan rasisme, islamofobi og til og med ren ut høyreradikale meninger finnes overalt i samfunnet, hvor lite vi enn ønsker å tro det. Det var fristende å avskrive terroristen som en enslig galing, men om man ser på kommentarene som fyllte sosiale medier i tiden fra bomben gikk av og fram til gjerningsmannen var identifisert som «en av oss» er det ikke vanskelig å finne likhetstrekk mellom disse og det terroristen selv skrev i sitt manifest.

Det vi vet om dessa kommentarer är att de _inte_ är skrivna av Anders Behring Breivik. Deras önskan att placera in (ytterligare) en händelse i ett existerande ideologisk ramverk och därmed förstärka det, hade inte i förväg dikterats eller påverkats av terroristen. Värdsbilden var redan färdigtecknad och kommunicerad. Inte heller var de norrmän som den 22. juli kände att det vore en rimlig handling att trakassera vissa av sina landsmän, med den inre motiveringen att gärningsmannen till ett terrorattentat förmodades vara mörkhyad eller ha sin bakgrund från ett muslimsk land, i maskopi med Breivik. De agerade istället inom en tankegemenskap som hade fått sin samhälleliga utbredning och acceptans långt innan bomben i Oslo sprängdes. (Side 98.)

«Alle» trodde at terroren var utført av ekstremistiske muslimer i de timene*. Det er kanskje på sett og vis forståelig. Samtidig er det absolutt ikke forståelig, og burde ikke være det for noen, at folk lot det gå ut over uskyldige mennesker som tilfeldigvis var mørkere i huden. Det er et uttrykk for noe helt annet, noe vi bør bekjempe med nebb og klør.

Esbati fortsetter med å snakke om hvordan de høyreradikale og høyrepolpulistiske agerer i det offentlige ordskiftet, og viser hvordan vi andre gang på gang lar oss lure til å debattere på deres premisser ting som ikke burde være oppe til debatt i det hele tatt.

På motsvarande sätt spelade det ingen större roll att Siv Jensens påståande om att «Sharialagen har fullständigt tagit över» i Malmö, och att «svensk lag är åsidosatt», inte beskrev verkligheten. De utlöste nämligen en omfattande «debatt» samt krav på att «vi måste våga ta» just den «debatten».
[…]
Siv Jensen fick också den «konstruktiva debatt» på Fremskrittspartiets villkor, som hon hade beställt, till exempel när Arbeiderpartiets partisekreterate Martin Kolberg plötsligt kände sig manad att gå ut och deklarera krig mot «radikal islam», slå fast att «norsk lag ska gälla» och påpeka att «extremistiska grupper inte har någon plats i det norska samhället». Med dessa i sig hedervärda och självklara påpekanden lyckades han därmed framställa det som om «radikal islam» vore ett överhängande hot, att starka krafter skulle ha tagit till orda för att norsk lag inte skulle gälla i Norge och att det skulle finnas en reell politisk motsättning om huruvida extremistiska grupper borde ha gott om plats i det norska samhället. Att ingenting av detta var fallet, gjorde det hela extra lämpligt att föra «konstruktiv debatt» om, eftersom alla då kunde vara eniga om att det hade varit förfärligt om det _hade_ varit sant.
[…]
Poängen är bara att veta att spelet alltid är riggat, spelreglerna alltid själva i spel. (Side 173-179.)

Han snakker om hvordan det, både i Norge og Sverige, sitter veldig langt inne å kalle noen rasist.

Ibland tycks det nästan vara lättare att bli en rasistisk massmördare än att bli kallad det. Peter Mangs läste och skrev på högerradikala – «sverigevänliga» – nätforum, och växlade upp sitt hat i en politisk miljö i Skåne där Sverigedemokraterna forcerade för att göra sitt nationella genombrott. Han förhöll sig aktivt till nyhetsrapporteringen om «nysvenskarna», satte likhetstecken mellan dem och kriminella, utvecklade en aversion mot vita kvinnor som dejtade svarta män, förankrade sin världsbild i fascistisk filosofi och handböcker i «det ledarlösa motståndet» från vit makt-rörelsen, och producerade egna texter som pekade fram mot behovet av våld. Som ett direkt eko av «Lasermannen» på 90-talet såg han sina handlingar som ett naturligt steg vidare från de diskussioner som han tog del av och i: «Jag gjorde bara det alla andra snackade om». Ändå sträckte sig åklagaren som ledde förundersökningen vid hans fall bare till att skriva att materialet som beslagtagits hos honom innehöll «ett visst mått av fämlingsfientlighet», medan Hovrätten inte ville ta med rasistiska motiv i domen, med hänvisning till att «den omfattande utredning som i målet lagts fram avseende Peter Mangs person inte har gett någon helt entydig bild av hans syn på människor med sådan [utländsk] bakgrund». (Side 193-194.)

Jeg har notert «omfg» i margen utenfor siste setning.

Vi må ta debatten. Men vi kan ikke ta den debatten høyrepopulistene vil vi skal ta, for det er en avsporing.

Uppmaningen till att ta ansvar för ett annat debattklimat är motsatsen till censur – ett ord som annars gärna slängs runt i de här sammanhangen. Det ska vara möjligt att tycka de till synes mest hårresande och vidriga ting, utan att polis och domstol tilkallas. Det är så friheter fungerar. Men just för att vi inte ska överlämna til statens myndigheter att motverka obehagliga politiska utvecklingstendenser, krävs det en större insikt om att det råder politisk dragkamp om både nyhetsjournalistikens och debattens utgångspunkter, avvägningar och fokus. Friheten att slippa få sina åsikter lagförda av staten kan inte innebära någon skyldighet för andra att publicera, upprepa eller förstärka dessa åsikter. Tvärtom har vi som medvetna samhällsmedborgare ett, inte formellt, men reellt ansvar för att motverka etablering och spridning av hållningar och föreställningar som vi – baserat på historiska och sociala kunskaper – vet leder til minskad frihet och trygghet för vissa av oss. Det är i sådana processer som civiliserad samvaro i ett komplext samhälle _blir till_. Och detta är ett ansvar som särskilt åligger den som agerar utifrån en maktposition, inte minst inom massmedier. All nyhetsrapportering bygger på nyhetsvärdering. Debatt i medierna är alltid redigerad. Frågan är alltså inte om detta ska ske, utan hur. Besluten fattas kontinuerligt ändå. Att vara medveten om det är att bara ta sin samhälleliga position på större allvar. (Side 210-211.)

Dette er et ekko av en utblåsning Snorre Valen har om redaktører:

Det finnes – og settes – selvfølgelig grenser for ytringer hver eneste dag. Blant dem som mest aktivt setter grenser for andres ytringer – ja, faktisk på daglig basis! – finner vi noen av dem som med størst moralsk patos tar på seg rollen med å være dens ivrigste forkjempere:
Redaktørene.
Men det innebærer på ingen måte at ytringsfriheten er under press. (Utøyakortet, side 69.)

Ytringsfriheten beskytter deg fra forfølgelse og fra staten for meningene dine. At du ikke får kronikken din på trykk i landets største aviser er ikke en begrensning av din ytringsfrihet. At du får motbør når du stiller deg opp på torget og roper at alle innvandrere burde interneres er IKKE en begrensning av din ytringsfrihet. Du har lov til å si og mene akkurat hva du vil. Men om du har drittmeninger og sier dem offentlig har vi andre lov til å mene og si at du er en dritt. Det som virkelig truer ytringsfriheten i Norge i dag er at mennesker hetses og trues når de ytrer seg i en slik grad at bare de sterkeste orker å stå i det. DET er et problem. At jeg velger å snu ryggen til deg – eller gapskratte – når du sier noe hatefult eller idiotisk, det kalles konsekvenser.

Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle er en lesverdig bok, og for meg i alle fall ga den en nyttig innføring i høyrepopulismens historie på andre siden av grensen. Jeg skrev på Twitter mens jeg holdt på med boka at

«når jeg leser klarer jeg nesten ikke å legge den fra meg, men når jeg først har gjort det må jeg virkelig ta meg sammen for å plukke den opp igjen. Pleier å være sånn med bøker som er vonde og bra samtidig.»

Det fortsatte sånn til jeg var ferdig.

__________________________

* Jeg skal ikke skryte på meg noen særlig klarsynthet i saken, jeg var like bekymret for hva som ville skje med samfunnet vårt dersom det viste seg å være muslimer eller andre minoriteter som sto bak terrorangrepet som alle andre den kvelden. Men jeg hadde en stemme i hodet som sa: «men, men, men… hjemlig terror er mye mer sannsynlig» hver gang en såkalt ekspert ble intervjuet i media og spekulerte i hvilken fraksjon i Midt-Østen som hadde mest grunn til å hate Norge. Og jeg ble frustrert over at ikke en eneste journalist eller kommentator engang luftet muligheten for at det var høyreekstreme som sto bak (om noen gjorde det fikk jeg det ikke med meg, i så fall beklager jeg, selvsagt). Og æren for min frustrasjon, og anslag av klarsynthet, må jeg nesten gi til Gunnar Tjomlid som på bloggen sin Saksynt året før hadde publisert bloggposten «Fakta: Nesten ingen terrorister er muslimer«. Takk for den.

Lappjævel! – Kathrine Nedrejord

Mirthful 2 Comments

(Advarsel: Inneholder spoilers!)

Jeg kjøpte Kathrine Nedrejords Lappjævel! før jul en gang, men kom visst aldri så langt. Men i disse dager er det samlesing av boka, siden den fikk plass på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i Åpen klasse, så da var det bare å ta seg sammen å få boka lest.

Boka fortelles av Sammol som er sju år. Vi møter ham først på vei til skolestart, han følges av faren den lange veien fra hjemmet til skolen, der Sammol skal bo på internat.

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke.
Men pappa ser på meg. Og jeg forstår at jeg må.
«Ser du, Sammol», sier pappa. «Her er det du skal bo fremover.»
Når han sier det siste, blir stemmen hans rar. Men så kremter han og sier høyt:
«Det blir nok stas for deg. Nå slepper du å bare være med gamlinger som meg og mamma. Nå kan du få deg venner på din egen alder!»

(Side 10.) Sammols foreldre er neppe noe særlig mer glad for situasjonen enn han er selv, men de har ikke noe valg. Norske myndigheter har bestemt at barn skal gå på skole, og samiske barn skal i hvert fall gå på skole, de skal lære norsk og helst slutte å snakke samisk. Fornorskingsprosessen er et mørkt kapittel i norsk historie, som man ser ringvirkninger av fortsatt.

«Samuel, ja» sier rektor Rygh.
«Nei, Sammol», retter jeg.
«Samuel», gjentar rektor Rygh.
Jeg ser spørrende mot pappa.
«På norsk sier de det sånn», hvisker pappa.
«Men jeg heter ikke det», svarer jeg lavt.

(Side 13.) Sammol kan ikke norsk når han begynner på skolen, noe de andre barna vet å utnytte. Det blir et brutalt møte med livet på internat. Han starter også ganske på scratch med matte og å skrive, noe som skaper stor frustrasjon til å begynne med. Men Sammol kan løpe, og det skaper et bånd til lærer Pedersen som nok gjør skoledagen enklere for Sammol enn den kunne vært. Utover høsten går ting seg litt til.

Hver dag, i august og september og oktober lærer jeg mer norsk.
Det er lettere enn jeg først trudde. Norsk har færre ord enn oss for de samme tingene. Det føles som om jeg lærer å bli mer unøyaktig. På samisk har vi mange ord for der. På norsk, sier de der borte om det er en meter unna eller fjorten mil. Det er ingen forskjell. Mamma og pappa og Seibbo er der borte. Der borte er også andre sida av skolegården eller Amerika. Alt er det samme.
«Det kan ikke være det samme», sier jeg til lærer Pedersen.
Han sukker tungt hver gang jeg spør.
«Jo, der betyr der», sier han.
Sjøl om lærer Pedersen forstår mye samisk, så forstår han ikke det viktigste. Norsk er ubrukelig på vidda, tenker jeg.
«Reis tilbake til reinsdyrene dine, om du er så misfornøyd», sier Isko på bakerste rad.
Jeg ignorer han.
Det er umulig å snakke om naturen i dalen på norsk. Det blir bare borte. Til og med året blir mindre. På samisk har vi åtte årstider. På norsk krymper det sammen og blir til fire.
«Men hva med tida mellom sommeren og høsten?» spør jeg lærer Pedersen.

(Side 69-70.) Men med jula kommer tilbakeslagene. Først får ikke Sammol reise hjem i juleferien, foreldrene har noen problemer med reinflokken og har ikke mulighet til å hente ham. Så kommer ikke lærer Pedersen tilbake etter jul. I stedet får de en ny lærer, frøken Steen, og hun tar fornorskingen på alvor og har ikke annet enn forakt til overs for samer og det samiske.

Et ord mange av de andre bloggerne har brukt om boka er «hjerteskjærende», og det er nettopp det det er, det er hjerteskjærende å lese om hvordan Sammol gradvis blir fornorsket:

Jeg prøver å se for meg ansiktene deres og snuten til Seibbo, men begge deler er vanskelige å huske. Det er akkurat som om de finnes litt mindre for hver dag jeg ikke ser dem. Som om de bor i et fjernt land, langt, langt vekk. Et land med åtte årstider og natur. Jeg bor i et høyt hus med stort gjerde rundt.

(Side 87.) Tydeligst ser vi effekten mot slutten av boka, når han endelig kommer seg hjem. Alt er blitt fremmed, han sliter med språket og klarer ikke lenger å kaste lasso eller gjøre de andre tingene han pleide å gjøre for å hjelpe til med arbeidet. Han tar til og med seg selv i å ville rette på dem når foreldrene kaller ham Sammol, han er blitt Samuel.

Lappjævel! er en viktig bok om en del av norsk (og skandinavisk) historie veldig mange kan alt for lite om. Men… Ja, det er et men. Jeg er ikke helt sikker på at jeg egentlig synes det er en god bok. Jeg kommer ikke egentlig innpå Sammol, jeg føler med ham fordi jeg vet det han opplever er fælt og urettferdig mer enn fordi boka får meg til å føle at det er fælt og urettferdig. Og det er deler av historien jeg sliter med å tro på. Nei, ikke tingene Sammol utsettes for, om noe føler jeg at det ikke er brutalt nok (men det er tross alt en barnebok), men jeg klarer ikke å tro på at ikke mer ville blitt gjort for å få ham tilbake til skolen enn det boka gir inntrykk av at man kan forvente. Det henger ikke på greip at foreldrene må sende ham på skolen i august av frykt for hva myndighetene vil gjøre, men i… april? mai? kan de liksom bare si at han ikke kommer tilbake igjen før tidligst etter sommeren?

Vel. Det sagt er dette en bok jeg gjerne ser at vi dytter i hendene på alle barneskoleelever (og gjerne de eldre elevene og voksne også) i hele Norge. Dette er en del av vår historie vi alle bør kunne, eie, og gjøre det vi kan for å rette opp gammel (og ny) urett. Selv sitter jeg igjen med ønsket om å lese mer om dette. Jeg har et par bøker på lista, men tar gjerne i mot tips om flere.

Boka har jeg kjøpt selv.

Min vei – Ruth Reese

Mirthful Leave a comment

Når diskusjonene om blackface raste i desember fordi Dplay trakk serien Nissene over skog og hei der Espen Eckbo har malt seg brun i ansiktet for å gestalte rollefiguren Ernst Øyvind, ble Ruth Reeses selvbiografi sitert på Twitter. Jeg så først en Tweet fra @3ivin6 da den ble retweetet med kommentar av @mohamabd86. I diskusjonen ble også et annet sitat fra boka retweetet, først postet på Twitter av @magnusbe i 2019. Jeg må innrømme at jeg før dette ikke hadde noen anelse om hvem Ruth Reese var, selv om sjansen vel er stor for at jeg har hørt henne synge eller snakke på TV eller radio. Hun var blant annet involvert i det norske arbeidet mot Apartheid i Sør-Afrika, som var den første politiske saken jeg selv var engasjert i som tenåring. Jeg var 16 når Reese døde i 1990.

Men selv om navnet Ruth Reese ikke sa meg noen ting, var jeg umiddelbart interessert i å lese memoarene hennes. At vi har en problematisk historie med rasisme – og spesifikt blackface – også i Norge er ikke noe jeg noensinne har vært i tvil om, men førstehåndsberetninger av denne typen er det alt for lite oppmerksomhet rundt. Jeg har lest flere tekster av jevnaldrende og yngre nordmenn de siste årene som skildrer hvordan rasismen oppleves i dag, men lite om historien «før min tid».

Min vei er tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv, men jeg foretrekker å lese fysiske bøker, og det viste seg at min lokale bruktbokpusher Wangsmo hadde et eksemplar på hylla, så det løste seg på enklest mulige vis. Boka kjøpte jeg før jul, og siden den er hardcover tenkte jeg det passet bra å lese den nå og få krysset av det punktet på #riordathon2020.

Reese starter historien om sin oppvekst med den noe dramatiske forflytningen av familien fra Hayneville, Alabama til Chicago. Kun to år etter døde Reeses far, William og moren Sarah satt igjen som alenemor til 11. Den første delen av boka handler mye om moren og hennes kamp for et anstendig liv for sine barn. Barna måtte tjene penger til «familiebanken» etter skolen og i helgene, men det var aldri noe spørsmål om å droppe ut av skolen eller prioritere bort høyere utdanning. Familiens kulturelle liv dreide seg rundt kirken, Pilgrim Baptist Church i Chicagos South Side, og den unge Ruth avanserte fra barne- til ungdoms- og videre til voksenkoret i kirken. Hennes åpenbare talent gjorde at hun fikk mange gode hjelpere på veien mot en karriere i musikken. Reese tok en bachelor i musikk ved Northwestern University, Evanston, Illinois, og jobbet som lærer noen år, men grep sjansen når den bød seg og sa opp lærerjobben for å satse fulltid på sangkarrieren. I 1952 dro hun til Europa, der hun både studerte hos anerkjente lærere og opptrådde over store deler av kontinentet i løpet av femtitallet. Mot slutten av tiåret traff hun bokhandler Paul Shetelig og valgte på grunn av ham å gjøre Norge til sitt hjemland. Hun fortsatte sangkarrieren, med oppdrag både i Norge og i Europa, men brukte også sin stemme, ikke bare til å lære nordmenn om forholdene til svarte i USA og oppfordre til boikott av Sør-Afrika, men også til å påpeke rasisme i det norske samfunnet, og da særlig i måten media fremstilte svarte på. Det siste spesielt var nok ikke akkurat noe som fremmet karrieren, noe hun anerkjenner selv.

Gjennom hele boka tar Reese opp temaet rasisme og undertrykkelse av svarte, og forteller om egen og andres aktivisme i møtet med slik undertrykkelse. Fra Chicago er det særlig kampanjen for å få de hvite kjøpmennene (som drev alle butikkene) i de svarte bydelene til å ansette svarte jeg bet meg merke i:

Det ble dannet flere komiteer med fagforeningsmenn og -kvinner. De gikk i hver eneste butikk og på hvert eneste lager og spurte eieren om han kunne ansette en eller to fargede, avhengig av forretningens størrelse. Hvis eieren nektet ble plakatbærere plassert på fortauet utenfor forretningen.

Resultatet var imponerende. De få som nektet, mistet alle kundene sine i løpet av kort tid. De fleste ga etter. Ideen med «Ikke kjøp noe der du ikke får arbeide» spredte seg til mange svarte distrikter i USA med samme gode resultat.

(Side 63.)

Beretningene om årene i Europa er interessante, men mindre preget av aktivisme enn første og siste del av boka. De siste femti sidene eller deromkring inneholder derimot nettopp det jeg var ute etter å lese om. Her har vi for eksempel en henvisning til blackface i norske revyer, om det første showet Reese så på Chat Noir:

Det showet likte vi begge veldig godt, men under revyens høydepunkt fikk vi se ett av de mest deprimerende syn en neger kan se på en scene. Fem groteske klovner med svarte ansikter og tykke lepper kom spyttende og syngende inn. Det var meningen at det skulle være en parodi på Deep River Boys, som var ganske populære i Norge på den tiden.

(Side 147.)

Reese prøver både å få roller i vanlige teateroppsetninger og å selge inn sine egne programmer, som ofte handlet om hvordan svart musikk, og særlig «negro spirituals» har påvirket amerikansk og dermed verdens musikkhistorie. Roller i vanlige oppsetninger var ikke lett, hverken i Norge eller ellers i Europa. Fikk hun overhodet tilbud var det gjerne en rolle som tjenestepike eller slave. Men så:

Et av teatrene i Norge annonserte en fremtidig produksjon som skulle være et «helt farget stykke». Det ville bli mer enn 30 skuespillere på scenen, de fleste scener var nærmest masseopptrinn. «Aha,» tenkte jeg med meg selv, «nå har jeg sjansen.» Jeg tenkte ikke en gang på å få en eneste replikk. Paul og jeg var på teateret likke lenge etter bekjentgjørelsen, og under en pause traff vi iscenesetteren i vestibylen. «Endelig,» sa jeg, «jeg er sikker på at dette stykket vil ha en rolle til meg, når kan jeg stille opp til prøver?»

Et par år tidligere var en av mine store kraftige afrikanske venner blitt tilbudt en rolle som slave i et av teaterets oppsetninger. Han er nesten to meter høy, akkurat den typen plantasjeeiere ville elske å bryte ned. I stedet for å bli glad for tilbudet skapte min venn litt av en sensasjon ved å true med å dra til iscenesetteren fordi han prøvde å fornærme ham.

Men i det kommende stykket skulle det ikke være noen slaver, det skulle være vanlige svarte mennesker. Iscenesetteren for det fremtidige dramaet så på min mann og sa i fullt alvor. «Paul, du vet at vi ikke kan ha en ekte neger på scenen sammen med alle de andre.» Jeg måtte smile for meg selv mens jeg tenkte på alle fargevariasjonene blant fargede mennesker. Paul svarte, like alvorlig som iscenesetteren: «Ja, det skjønner jeg.» Før jeg rakk å spørre ham hva det var han forsto, ringte klokken og vi måtte gå tilbake til plassene våre i teatersalen.

(Side 181.)

Ikke det nei. Ikke nok med å bli avvist på den måten, men vedkommende henvender seg altså i tillegg til mannen hennes med svaret. Snakk om umyndiggjøring.

Reese reiste rundt i regi av Rikskonsertene med flere av sine egne programmer og turnerte også på egen hånd, i boka beskriver hun spesielt noen av turneene helt nord i landet.

Hun opptrer noen ganger både i TV og radio (i NRKs arkiv på nett ligger ett opptak av en kabaret fra 1971), men når hun forsøker å få innpass med sine programidéer der blir hun sendt i en evig runddans mellom programredaktør Erik Diesen, og deretter Harald Tusberg når han overtok, som begge henviste til Egil Monn-Iversen som så på materialet og sa «Jeg synes det ser fint ut, snakk med Diesen/Tusberg.» Materialet ble behørig levert Diesen/Tusberg, og så hørte hun ikke mer, før hun igjen tok kontakt selv og ble sendt på den samme runden en gang til. Selv når NRK skal feire det amerikanske 200-årsjubileet i 1976 må hun «trenge seg på» for å få delta og blir avspist med ett skarve nummer.

Det er beklagelig å måtte si det, men på Marienlyst har jeg møtt det tradisjonelle hvite overherredømmet jeg håpet jeg hadde forlatt i USA, hvor hvite fortsatt forsøker å benekte den innflytelsen svarte har hatt på USA’s kultur.

(Side 176.)

Min vei er en svært lesverdig selvbiografi på flere måter. Reese levde et interessant og annerledes liv (veldig annerledes enn mitt, i alle fall) og det er alltid givende å få innblikk i en annens liv og tanker. Den er velskrevet, selv om jeg av og til tar meg i å ønske meg tilgang til orginalmanuskriptet, som formodentlig var på engelsk siden det er oppgitt at Lill Granrud har oversatt til norsk. Det er enkelte partier som halter litt i mitt hode, men jeg tror det bare henger sammen med at en del av begrepene som brukes ikke føles naturlige i norsk språkdrakt. Kanskje det nettopp er derfor boka bør være på norsk, vi har et alt for underutviklet begrepsapparat når vi skal snakke om strukturell rasisme i Norge. Men selv hvis boka hadde vært dårlig skrevet hadde det likevel vært verdt å lese om Reeses aktivisme og om måten hun møtes på av samfunnet som en svart kvinne som våger å ta plass, først i USA, så i Europa og til sist i Norge.

Les mer om Ruth Reeses liv på Wikipedia (jeg lenker til engelsk versjon, den norske artikkelen er mangelfull og inneholder faktafeil).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Rasismens poetikk – Guro Sibeko

Mirthful Leave a comment

Nå blogger jeg om ting i feil rekkefølge, for jeg skulle selvsagt skrevet om Reni Eddo-Lodge sin Why I’m No Longer Talking to White People About Race som jeg leste før jeg engang kjøpte Rasismens poetikk, men det får stå seg.

Det er bra at vi får et mangfold av bøker som handler om rasisme på norsk (jada, dobbeltbetydningen er tilsiktet). Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida var noe av det beste jeg leste i fjor, uavhengig av sjanger, og denne lille boka ligger an til å få samme status i 2020-lesingen. Jeg blir så usigelig sliten av å lese disse… vitnesbyrdene? Og samtidig vil jeg lese mer. Jeg er ikke melaninrik (et ord jeg absolutt har tenkt å legge til mitt aktive ordforråd), jeg blir knapt synlig brun om sommeren en gang, så jeg kommer aldri til å være ukentlig, daglig, jevnlig mottaker av de mikroaggresjonene som mine medsøstre og -brødre er, men ved å lese meg opp og forsøke å forstå kan jeg forhåpentligvis bidra til å redusere antallet og ikke minst være med å nedkjempe de skumlere og mer ekstreme utslagene som følger med økende legitimering av fordommerog rasisme.

Rasismens poetikk er en lettlest bok om et komplisert tema. Mellom sakprosakapitlene er det dikt, og de spiller flere roller. Delvis understøttes temaene i resten av boka, delvis kan diktformen hamre inn følelsen av avmakt og harme på langt færre linjer enn sakprosa kan, og delvis fungerer de – på tross av alvoret – på sett og vis som avbrekk i lesingen. I tillegg har hvert kapittel et omfattende sett sluttnoter, som både gir referanser til annen litteratur og nyhetsartikler, mini-biografier av omtalte personer og innimellom ekstra små funderinger eller udypinger. Er du typen som ikke leser fot-/sluttnoter bør du begynne nå.

Mange av temaene Sibeko tar opp er ting jeg har lest om før, men hun tilfører nye perspektiver og kommer også inn på helt nye aspekter av historien. Som her, på side 60-61, når hun diskuterer den hvite manns (og sikkert kvinnes) syn på slavene som tilbakestående:

Det vondeste for meg, når jeg leser James Hunts beskrivelser av «negeren», er at det han skriver om intellekt nok i stor grad var sant. Jeg er lærer. Jeg har sett de mest talentfulle elever bli intellektuelt ikke-fungerende i perioder etter traumatiske hendelser. Jeg forstår hvorfor, jeg kan trøste dem når de gråter over at hjernene deres har slutta å virke, jeg kan love at det går over, de skal få hjelp.
(…)
De elevene jeg har sett miste evnene sine av traumer er forresten som oftest melaninrike. Det er melaninrike barn som får foreldrene sin sendt ut av landet fordi de misforsto et skjema for tjue år siden, eller fordi en anonym kilde har påstått at de egentlig er fra Djibouti og ikke Somalia. Det er melaninrike barn som ikke får hjelp til å komme hjem igjen når det bryter ut krig der de er på ferie. Det er melaninrike barn som har familien sin i land Norge sender jagerfly for å bombe sønder og sammen.
(…)
Vi blir dummere av å bli traumatiserte. I tillegg undervurderes evnene til melaninrike barn ofte i skolesystemet. Ferdigheter i lesing og regning testes på norsk hos elever som ikke har norsk som morsmål, innlæringen av fagstoff foregår uten morsmålstøtte, og førsteklassinger som kom til Norge for en uke siden plasseres i et norsk klasserom og siden utredes og diagnostiseres de fordi de er urolige. Slik føres nye generasjoner melaninrike barn inn i tradisjonen fra internatskolene i samiske områder. Vi lærer at vi er dumme, at vi ikke duger. Og klassekameratene og lærerne våre lærer det også.

Og det er jo helt rett og egentlig åpenlyst.

Om temaet privilegier er nytt for deg gir denne boka en god innføring, ikke minst i hvordan man kan være både priviligert og ikke-priviligert samtidig.

Jeg er privilegert fordi jeg er relativt rik, fordi jeg har utdanning, fordi jeg føler meg kjønnet jeg fikk tildelt ved fødselen og fordi jeg er ganske funksjonsfrisk. Jeg er samtidig underprivilegert fordi jeg er melaninrik, homofil og kvinne. De siste tre merkelappene kan gjøre det vanskelig for meg å se at jeg er privilegert sammenlignet med for eksempel Jan Grue. Han er en absurd intelligent, hvit, heterofil mann, oppvokst i velstående øvre middelklasse. Han blei professor så ung at jeg tviler på at han barberte seg daglig, og jeg er rimelig sikker på at han har en solid økonomi. Han har utvilsomt flere privilegier enn jeg har.

Samtidig er det privilegiet som jeg har som han mangler ganske ofte helt avgjørende. Jeg kan løpe. Han kan knapt gå. Jeg kan bo i femte etasje uten heis, reise med buss og tog og trikk uten å tenke meg om, ta sommerjobb i barnehage og forsvare meg med knyttnevene en sen natt på byen. Han kan ingen av de tingene – og han kan heller ikke redde seg ut av et brennende hus, løpe unna en mobb, eller gå gjennom Europa hvis han skulle måtte flykte fra et regime som ville sende ham i ovnene. Han har lest mye mer enn meg, så han veit godt at de som vil brenne meg, oftest vil brenne han også. Og, som han skriver i boka Jeg lever et liv som ligner deres: «Sannheten er at vennene mine kan gå sin vei når som helst, til et sted der jeg ikke kan følge dem.»

Jeg tror Jan Grue er minst like redd som jeg er.

I et akademisk selskap, er Grue mye mer privilegert enn meg. På byen er det jeg som er den privilegerte av oss. Privilegier er ikke statiske.

(Side 41.) Jeg noterer (igjen) at jeg skulle lest boka til Jan Grue. Det finnes andre faktorer som gir privilegier enn kjønn, legning, melaninnivå, funksjonsgrad og økonomi. Noen er mer opplagte enn andre. For over ti år siden kom jeg over en liste som tar for seg noen av de mindre opplagte (i tillegg til å måle en del økonomiske faktorer), og selv om kildene jeg lenket til den gang ikke finnes lenger kan kanskje lista være interessant for andre: Facing privilege *. Som Sibeko avslutter avsnittet over: «Og bare den som hele tida prøver å være bevisst på privilegiene sine, kan bruke dem til å hjelpe andre når det trengs.»

Sibeko demonstrerer også hvordan vi alle, samme hvor melaninrike vi er og samme hvor lite rasistiske vi ønsker å være, ubevisst er med på å opprettholde rasisme, også gjennom å fremheve positive stereotyper.

Vi er alle opplært til å lete etter motsetninger mellom gruppene. Vi har lært å forvente at en slik motsetning skal finnes. Finner vi den, er det derfor et bevis for at alt er som det skal være.

Hvorvidt det å si, for eksempel, «alle afrikanere er gode til å danse» er rasistisk er noe jeg har diskutert heftig, kanskje mest i tenårene, men også senere. Sibeko forklarer hvorfor instinktet mitt alltid har sagt at «ja, det er det» og gir meg begreper jeg kan bruke om jeg havner i en slik diskusjon igjen. Hun gir også gode råd for hva vi kan gjøre, vi som ønsker å være allierte i kampen mot rasisme (mange av rådene er overførbare på andre former for diskriminering også):

Vi kan spørre oss sjøl hvorfor, hver gang vi antar at kvinnen med hijab i skolegården er en assistent og ikke rektor. Vi kan akseptere at vi er lært opp til å følge ekstra godt med på melaninrike barn, og prøve å flytte fokuset over på de andre. Vi kan forsøke å veie opp ved å ta de melaninrike guttene i å gjøre bra ting.

Vi kan huske at rasisme finnes, og være klare til å påpeke rasisme hver gang vi ser det. Det er ikke verre å bli kalt rasist enn å bli utsatt for rasisme. Å bli kalt rasist er sårende. Å bli utsatt for rasisme kan gi knuste selvbilder, psykologiske traumer, ødelagte karrierer, kroppskade og en voldelig død. Det er viktigere å beskytte folk mot rasisme enn å beskytte folk mot å bli beskyldt for å være rasist.

(Side 123.) Interessant nok, for min egen selvransakelse, skrev jeg først «lærer» i stedet for «rektor» når jeg skulle skrive av dette avsnittet. Hvorfor det? Hvilke ubevisste antagelser førte til den skrivefeilen?

En bok til å lære av, altså. Og i tillegg godt skrevet, engasjerende og til tider rørende. Anbefales!

Boka har jeg kjøpt sjøl.

______________________________________________________________________

* Andre ressurser om privilegier:

En video som får meg til å grine hver gang: Life of Privilege Explained in a $100 Race

En tegneserie som viser hvordan tapere og vinnere skapes, steg for steg: Life on a plate.