Denne uken skal jeg også slenge meg med og skrive om en bok jeg har på vent, siden jeg ble påminnet at jeg hadde den av en artikkel i A-magasinet nå på fredag. Boken heter En kvinnes ferd gjennem India og utkom i 1933. Den er skrevet av Elisabeth Meyer og er en beskrivelse av hennes reiser som fotograf. Artikkelen i A-magasinet handlet nettopp om Meyer, siden det i helgen åpnet en utstilling på Preus Museum med hennes bilder og en bok om Meyer samtidig ble lansert av Forlaget Press.
Jeg husker ikke lenger hvor jeg leste om Meyer, men det kan faktisk ha vært A-magasinet den gangen også, i alle fall var det en artikkel om henne som fikk meg til sporenstreks å søke opp bøkene hennes på Antikvariat.net, og der fant jeg altså En kvinnes ferd gjennem India. Etter det har den blitt liggende (so many books, so little time), men nå skal jeg jammen sørge for å få lest den, og så må jeg komme meg til Oslo før utstillingen stenger 5. januar.
Preus museum skriver om Meyer*:
Elisabeth Meyer er en sjelden skikkelse i det norske kulturlandskapet. Som ung kvinne, journalist og fotograf reiste hun i Persia og India på 1920- og 1930-tallet og skrev portretter av Atatürk og Gandhi, lenge før de ble ikoniske figurer på verdensscenen – og lenge før det var vanlig at kvinner rapporterte fra den store verden der ute. Meyer publiserte regelmessig artikler og fotografier i Aftenposten, Urd og Magasinet for alle og utga blant annet bøkene En kvinnes ferd til Persia (1930) og En kvinnes ferd gjennem India (1933).
I de drøye tretti årene hun var aktiv, laget hun reportasjer fra Norge, Norden, ulike land i Europa, Iran, Irak, Syria, India, Mexico og Alaska mfl. Meyer arbeidet hovedsakelig som reportasjefotograf og skrev sine egne artikler. De fotografiske motivene beskriver de samfunnene hun oppsøkte og byr på levende skildringer av både mennesker og miljø.
Fra Meyers død i 1968 frem til år 2000 var arkivet etter henne en godt bevart hemmelighet. Det ble oppbevart i en garasje hos en privatperson, og Meyer var nær ved å bli glemt. Våren 2000 ble Preus museum kontaktet av den daværende eieren, som ønsket å donere arkivet til museet. Arkivet etter Meyer gir oss en enestående mulighet for innsikt i en viktig del av norsk fotohistorie. Det består av ca 50 000 fotografieske objekter, 600 private brev, utkast til artikler, notater og så videre, noe som til sammen gir et unikt innblikk i Meyers liv og profesjonelle virke.
I utstillingen og boken (som lanseres på åpningen 22. september) følger vi henne på noen av hennes viktigste reiser, vi kan lese brev og notater, og vi kan følge utviklingen av hennes fotografiske kunstnerskap fra reportasjefoto til et mer modnet og selvstendig fotografisk uttrykk. Vi stiller også spørsmålet om elleve hyllemeter med arkiv er nok til å fortelle historien om et helt liv.
________________________________
* Jeg hadde overlatt til leseren å lese teksten på museets nettside, men URL’en tyder på at lenken ikke er permanent (og både Wikipedia og Forlaget Press lenker til artikler på Preus museum sine sider som ikke lenger finnes). Jeg har derfor valgt å kopiere teksten.
Når jeg flyttet rundt på bøker i hylla i går for å få plass til noen av bøkene jeg har arvet fra mamma og pappa sine hyller kom jeg over Taxi: En fotografisk reise av Sigbjørn Sigbjørnsen, som jeg helt hadde glemt at vi hadde på hylla. Den er lavthengende frukt for både «lese fra egne hyller» og sakprosaseptember, da det er minimalt med tekst – det er en fotobok tross alt. Men i den grad det er tekst er det jo sakprosa, så da krysser jeg av «Reise» på bingobrettet.
