Bokbloggerprisen 2013

I september 2014 skal Bokbloggerprisen deles ut for første gang. Prisen har to kategorier: Roman og Diverse, og alle bøker av norske forfattere utgitt i 2013 kan nomineres. For å kunne nominere og stemme må man ha en norsk bokblogg. Etter at nominasjonsrunden er gjort i januar, lages det en kortliste, og så leser vi (de av oss som har tid og lyst) bøkene på kortlisten fram mot august, og så stemmer vi. Vinnerne annonseres på bokbloggertreffet under Oslo bokfestival 2014. Formålet med prisen er å sette fokus på norsk litteratur, og kanskje løfte fram noen ukjente perler som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Bakgrunn og vedtekter kan du lese mer om hos Bokelskerinnen. Elin har laget oversikter over norske utgivelser i 2013 på Norske bokbloggere-bloggen, slik at det skal være lett å finne ut hvilke bøker som kan nomineres. Line har også skrevet en del om tankene bak prisen.

Jeg trenger ikke noen særlig gjennomgang for å konstantere at om jeg skal kunne bidra noe videre må jeg fokusere lesinga mot slutten av året. For så langt har jeg lest Roy Jacobsens De usynlige (som vel fortjener nominasjon, men ikke akkurat er «en ukjent perle som ikke får så mye oppmerksomhet ellers»…) og, ja, i klassen for romaner var vel det alt. I diverse-klassen har jeg nok lest noen barnebøker, i alle fall, men ikke blogget om dem. Det får jeg vel se å gjøre noe med. Og så har jeg tenkt å prøve å få vært med på samlesingen av kortlisten neste år, da får jeg i alle fall bidratt med noe.

Jeg kommer til å tagge alle innlegg, både om aktuelle bøker og generelt om prisen, med Bokbloggerprisen 2013, så blir de lette å finne igjen.

Andre som har skrevet om sin lesing fram mot prisen (tips meg gjerne om fler):

De usynlige – Roy Jacobsen

deusynligeEt bilde som er mye delt på diverse sosiale media – i hvertfall der jeg henger, i bibliofile kretser – har teksten (på engelsk) «Bare dårlige bøker har lykkelige slutter. En god bok har alltid en ulykkelig slutt, for hvis den er god vil du ikke at den skal slutte.» De usynlige har en grusom slutt.

De usynlige er nemlig en god bok. Jeg vil gå så langt som til å si at det er en meget god bok. Faktisk en av de beste jeg har lest. Noensinne.

Min introduksjon til Roy Jacobsens forfatterskap var Seierherrene. Læreren vår på videregående hadde klart å få ordnet det slik at Roy Jacobsen skulle komme på besøk i klassen og fortelle om boka, og de av oss som hadde lyst leste den først (det var mange av oss som hadde lyst, så vidt jeg kan huske, vi var den typen klasse). Jeg ELSKET den. Ikke minst fordi det føltes som om jeg leste min egen familiehistorie, min mormor kom nordfra og flyttet til Oslo fordi det var der det var jobb å få. Jeg kjøpte Seierherrene i julepresang til mamma det året. For et par år siden fant jeg den på loppemarked, og har hatt den på «skal leses igjen»-lista siden det. Jeg må nok flytte den nærmere toppen av bunken nå.

Siden Seierherrene har jeg lest både gode og ikke fullt så gode bøker av Roy Jacobsen. Hoggerne var vakker på en stillferdig måte, Vidunderbarn likte jeg også. Anger var jeg altså ikke helt sikker på og pre-blogg vet jeg at jeg i hvert fall prøvde meg på Fata morgana, men jeg husker ikke engang om jeg fullførte. Blant annet.

Men De usynlige? Hvor skal jeg begynne?

Atmosfæren etableres fra første setning, allerede første replikk fikk meg til å trekke på smilebåndet og dessuten grave fram merkepost-its:

På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som forfedrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

– Jasså, det kjem fintfolk.

deusynlige2(Side 1) Det ble bruk for mange slike etterhvert.

For det er noe med språket til Roy Jacobsen. Det var der i Hoggerne og Vidunderbarn, det lå og vaket i bakgrunnen i Anger, men i De usynlige slår det ut i full blomst. En vindblåst og karrig blomst, kan man si, for språket kler landskapet det beskriver og det kler menneskene som befolker landskapet.

De usynlige er en vakker bok, men det er også en brutal bok, fordi det er en sann bok, og sannheten er som regel brutal. Samtidig er det en optimistisk bok. Slutten var altså grusom for denne leseren, jeg skulle gjerne sett at boka var dobbelt så lang, tre ganger så lang, ti ganger så lang (til tross for at Mount Toberead begynner å ligne faretruende på Mount Everest). Men det er også egentlig en lykkelig slutt, selv om det er en realistisk slutt (og det å kombinere realisme med lykke er vanskelig og skal berømmes).

Det er så mye jeg gjerne skulle sitert, men jeg skal nøye meg med dette, som på ypperlig måte viser hvordan få ord kan fortelle en uendelighet om forholdet mennesker i mellom.

Maria kom og telte over og regnet seg til hva det kostet, men sa ikke noe, på den måten hun alltid unnlot å si noe.

Og Hans lot som han ikke hørte.

(Side 99) Det kan tenkes jeg må kjøpe De usynlige til mamma og pappa til jul i år. Egentlig har jeg sagt at de kan låne min kopi, men jeg er ikke sikker på om jeg vil gi den fra meg. I alle fall ønsker jeg ikke å fjerne merkelappene mine helt ennå, og de kan nok være litt i veien for andre lesere.

P.S.: Boken er motatt som anmeldereksemplar fra forlaget, etter at jeg sendte en forespørsel om jeg muligens kunne få den tilsendt. Det er første gang jeg sender en slik forespørsel til et forlag, og det føles både hyggelig og på sett og vis litt feil å følge opp med å skamrose boka, men jeg har formidlet min ærlige mening, og noe annet kan jeg ikke gjøre.

Anger – Roy Jacobsen

angerDet har tatt en stund å komme seg gjennom Anger. Vi hadde den som boksirkelbok før ferien, det var til og med mitt forslag, siden jeg nettopp hadde funnet den brukt (eller ‘pre-owned’, lest så den ikke ut til å blitt). Men når vi kom så langt som til treffet der den skulle diskuteres hadde jeg bare lest omtrent halve, og var ikke helt overbevist. Jeg synes den hadde noe ved seg, men synes også at den var springende og virket litt ubesluttsom. Siden konsensus i boksirkelen lot til å være at det ikke ble bedre, ble den liggende halvlest etter treffet, og hadde kanskje ligget slik fortsatt om ikke den ikke hadde ligget akkurat der den lå. Den lå nemlig beleilig innefor rekkevidde når jeg trengte noe å lese på mens jeg satt og ventet på at ettåringen skulle sovne her for et par uker siden. Og så har jeg lest noen sider her og noen sider der mens jeg har ventet på at hen skulle sovne de påfølgende kveldene også. Og i dag var det så få sider igjen at den fikk bli med på stua. Og nå er den altså lest.

Og hva synes jeg så? Jo, du. Det er ikke Jacobsens beste. Og jeg sitter fortsatt med inntrykket at den er litt springende og litt ubesluttsom. Men den har definitivt noe ved seg. På sitt beste er språket besnærende, på sitt verste forstår jeg faktisk ikke hva Jacobsen forsøker å si. Nå skulle jeg selvsagt kommet med eksempler, men jeg har visst bare eksempel på noe jeg likte, så får det være med det andre.

Hans Larsen var ensom i paradiset sitt. En kveld brukte han flere timer på å fundere på om han skulle begynne å tro på Gud, noe han hadde forsøkt noen ganger tidligere i livet, uten hell. Han slo det fra seg nå også, og lurte isteden på om han skulle ta seg en runk, men kom ikke til noen konklusjon på det spørsmålet heller.

(Side 158) Så kommer jeg til noen konklusjon? Tja, jeg er i alle fall ikke lei for at jeg fullførte boka.

Venezia – Kjell Ola Dahl

veneziaJeg kom på at jeg kanskje skulle lest litt om Italia litt i siste liten før sommerferien, så så mye lesing ble det ikke, men siden vi skulle en dag til Venezia og Kjell Ola Dahls bok om byen sto i hylla fikk jeg i hvert fall skummet den på nytt.

Jeg liker denne serien med «Forfatterens guide» fra Spartacus. Vi har kjøpt alle vi har kommet over, selv om det ikke er så mange. Mulig serien ikke ble noen generell suksess? Som nevnt sist jeg leste den er Dahls bok den jeg har likt minst av de jeg har lest så langt, men en kjapp gjennomlesing før avreise var likevel ikke så dumt.

Dahls Venezia er litt mystisk og litt full av turister. Det er vel egentlig omtrent det samme inntrykket jeg sitter igjen med ette bare noen timer i byen. Jeg vil gjerne tilbake, denne gangen uten barn og med god tid, og gjerne på en tid på året da det er mindre turister (lite turister blir det vel aldri i denne byen) og bruke noen dager på bare å vandre – med kamera i hånden.

Den sommeren pappa ble homo – Endre Lund Eriksen

homo_eriksenJeg ble glad da jeg fant Den sommeren pappa ble homo på Øksendal når de hadde 70 % avslag på alle varer, for det er en bok jeg har hatt lyst til å lese. Og jeg ville virkelig like den, dessverre ble jeg litt skuffet. Ikke at den er dårlig, heller, den er bare ikke så bra som den burde ha vært.

Arvidsjaur, 13 år, er på campingferie med pappa i Nordfjordbotn, for økonomien er stram etter at mamma flyttet ut til sin litt for personlige trener. Nordfjordbotn er ikke akkurat verdens navle, men her bor i alle fall Indiane, som forsøker å bli venner med Arvid, og pappaen hennes Roger, som er litt vel homo i Arvids øyne, særlig siden Arvids pappa later til å trives så godt i Rogers selskap. Han forsøker, med Indianes hjelp, å forhindre pappaene å bli sammen, samtidig som han lengter etter mer spennende ferie, helst i selskap med kameraten Frank. Frank og Arvid har vært venner ‘alltid’, men nå har Frank kommet ettertrykkelig i puberteten, og det har nok ikke Arvid ennå, så vennskapet er i ferd med å endre seg.

Og nå kommer jeg til å avsløre deler av handlingen, så nå må du slutte å lese om det er et problem for deg…

Så hva var det som ikke funket helt? En ting var at jeg hang meg opp i at Arvid ikke er så voldsomt begeistret for Indiane til å begynne med, og til og med sier at dette ikke er en sånn historie hvor man først ikke liker hverandre for så å bli overstrømmende forelsket. For så blir de det. Ok, ikke overstrømmende forelsket, så i alle fall betraktelig mer interessert enn starten skulle tilsi. Når man først får påpekt klisjeen, for så å få klisjeen servert, så funker det ikke så bra, altså. Men det var vel en minor detail.

Egentlig tror jeg at jeg hang meg mest opp i to ting, det ene er problemer med fortellerteknikken. Boka er skrevet som en slags dagbok, og av og til funker det svært bra, men av og til blir det rett og slett usammenghengende, uten at jeg helt klarer å se at det er meningen. Det andre er at Arvids følelser ikke helt henger på greip. Og her er det jeg får problemer med å forklare hva jeg mener. For det er meningen at det skal være forvirring, så det er ikke det. Men jeg får det ikke helt til å stemme, med måten han er ukomfortabel med nakenhet (for ikke å snakke om porno) på en måte som ikke bare kan forklares med at han ikke har kommet i puberteten ennå (eller eventuelt at han har det, og derfor blir flau, det er jo også en mulig reaksjon), og heller ikke i det jeg føler er en ment undertekst, at han først og fremst er ukomfortabel med kvinnelig nakenhet.  For det går seg liksom ikke til hverken i ene eller andre retninga, og har ikke noen annen funksjon i fortellingen enn å understreke at han sliter med å finne ut av sine egne følelser – som er et viktig poeng, men dette med nakenhet går igjen såpass ofte at jeg føler det burde hatt en mer konkret, uhm, rolle? Forklaring? Også Indianes oppførsel skurrer litt innimellom, føler jeg, men siden vi får hennes utsagn og handlinger referert av Arvid er det kanskje ikke meningen vi skal få et godt grep om dem.

Så altså ikke helt full klaff. Synd, synes jeg.

World Poetry Day

Som de fleste sikkert har fått med seg nå er dagen i dag Verdens poesidag, i følge UNESCO.

En utmerket unnskyldning for å dele et dikt. Egentlig hadde jeg tenkt å dele et på engelsk fra en bok som heter The King of Twist, men den er sporløst forsvunnet just nu, så da blir det i stedet norsk og Trond Botnen. Han er en av mine absolutte favoritter, og jeg fatter ikke hvorfor de to diktsamlingene hans kun er tilgjengelig fra antikvariater. Egentlig burde de være allemannseie, men der er vel kanskje ikke resten av verden helt på bølgelengde med meg (altså, poesi som allemannseie?). Nåja.

Siden det snart er påske og jeg sikkert ikke er alene om å ha tenkt meg en tur over svenskegrensa i løpet av påskeferien synes jeg det kunne passe med dette, fra Nattordbok (1970):

Reisen til Sverige
ble ikke som planlagt

selv om vi fulgte
alle veier, brosjyrer
gode råd
førte bilen lengsels-
og forventningsfullt
gjennom et
brunt og grått og grønt
og tåket landskap
da vi kom til grensen

lå ikke
Sverige
der mer

Doktor Proktor og det store gullrøveriet – Jo Nesbø

proktor_gullrøveriJo Nesbø leverer igjen med Doktor Proktor og det store gullrøveriet, men skuddet sitter ikke så sikkert som tidligere. Etter min mening er dette den dårligste Doktor Proktor-boka. Men den er fortsatt veldig, veldig bra.

Norges banks gullbeholdning (en hel gullbarre) blir stjålet, og det bare en uke før Verdensbanken skal komme på inspeksjon. Dersom det blir oppdaget at gullet er borte vil Norge bli kastet ut i økonomisk krise. Kongen gjør det eneste rette og tilkaller Bulle, Lise og Doktor Proktor. Ferden går til London, og dere har våre tre helter flere helt utrolige eventyr før de – selvsagt – løser oppdraget og redder Norge fra katastrofen.

Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke fungerte optimalt denne gangen. Kanskje er tanken på økonomisk kollaps litt for abstrakt til å fungere som trussel? Det burde selvsagt ikke være slik, særlig siden jeg visstnok er voksen nok til å forstå konsekvensen av noe sånt, men jeg fikk ikke den store trusselfølelsen her. Nåja. Morsomt er det. Spenningskurven er bra, om ikke toppen er like høy som i de tidligere bøkene. Krumspringene, både handlingsmessig og språkmessig er der i hopetall, og mye av det er skrevet for voksne, selv om jeg ikke tviler på at ungene synes det hele er storveis også. Selv setter jeg pris på et godt (og ofte også et ikke fullt så godt, noen kaller meg lettmort) ordspill, så jeg flirer høyt av slike ting som dette:

Riktignok var Rublov verdens rikeste mann, rikere enn Olav Kron, Steinrik Hagen og Skillinge Røkke til sammen.

Kan media fluksens begynne å omtale de relevante herrer med deres nye kallenavn, please? Som den anglofil jeg er setter jeg selvsagt også pris på puber som heter ‘Løven, Hamsteret Og Den Ganske Skjeve Oksekjerra Til Herr Woomblenut Som Pleide Å Selge Rugøl Borte På Gamlemølla’.

Snart på tide å teste første boka som høytlesing for seksåringen, kanskje?

London – Tor Åge Bringsværd

london_bringsværdNå har jeg i alle fall lest den ene London-boka. Siste halvpart av Rutherfurd får bli med på turen (ja, jeg har begått bokmord, jeg har splittet den tjukke paperback’en i to med papirkniv). Men Bringsværd hadde jeg jo lånt på biblioteket, så han får bli igjen hjemme (hel og fin).

Det var et hyggelig gjensyn. Dette er ikke en reiseguide, akkurat, selv om du sikkert kan legge opp en tur helt og holdent etter Bringsværds anbefalinger. Her er anekdoter, pubanbefalinger og historieforelesninger i et herlig sammensurium, akkurat slik jeg liker det. Og nå GLEDER jeg meg til å sitte på pub i London og bare være der. Ok, det gledet jeg meg vel til uansett, men jeg gleder meg enda mer nå. Kanskje kommer jeg til å føle at Tor Åge Bringsværd er med meg i ånden, så kan vi prate litt om Brumm og om Themsen og slikt mens vi sitter der. Det blir bra.

En dag her i Kew Gardens er en glitrende avkobling – selv for dem som ikke tror de er interessert i hager … for det å sitte ved et utebord ved Pavillion Restaurant (avmerket med nr 31 på gratiskartet du får ved inngangen), drikke kaffe eller hva vet vel jeg, se barn som leker på gresset under skyggefulle trær – og innimellom la øynene hvile på en gigantisk kinesisk pagode som ikke har noen som helst dypere mening, men bare er satt der fordi det passet seg slik … jeg mener, mye kan man si om en slik dag, men bortkastet er den i hvert fall ikke!

(s. 259)

Eon: Syvende mor i bedehuset – Lars Lauvik

eon_7Dette var julegave fra meg til mannen. Vi hadde ønsket oss bok 8 (men fikk den ikke), men kom på at vi manglet sju også, så da kjøpte jeg den like gjerne.

Jeg vakler stadig i forhold til spørsmålet om hvilke som er mine favorittserier blant de nye norske tegneseriene. Nemi vinner, men Pondus, M og Eon er alle utrolig gode og Kollektivet, Rex Rudi og Lunch puster dem i nakken. Lauvik har hatt noen fantastisk fine juleheftehistorier, og en av dem er gjengitt i denne boken, noe som trekker opp. Ellers er det en del harselering med konspirasjonsteoretikere som jeg finner særdeles fornøyelig, spesielt side jeg har lest en del om slikt i år (blant annet hos Tjomlid).

Anbefales, men kanskje ikke som en intro til Eon-universet, det hjelper å vite hvem som er hvem fra før (det er ikke negativt, altså, jeg ville uansett alltid anbefale å starte med første bind i en serie).

Bokbloggturnéen: Charliblogg – Eldrid Johansen

charlibloggJeg ble så GLAD når jeg hadde lest ferdig Charliblogg. Ikke fordi det er en bok til å bli glad av, snarere tvert i mot, men fordi det er så bra at noen skriver slike bøker.

Charlotte flytter med moren sin fra Oslo til et lite sted på en øy langs norskekysten. Charlotte ville slett ikke flytte fra storbyen og alle vennene sine, og når hun fra første skoledag blir frosset ut av sin nye klasse ser hun ingen grunn til å skifte mening om bygde-Norge. I tillegg føler hun seg sviktet av bestevenninnen i Oslo som har «gått videre» og pleier nye vennskap. Når hun kommer på idéen å starte en blogg for å få ut litt frustrasjon blir hverdagen enklere å håndtere, men anonymiteten på nett gjør det fristende å være både sarkastisk og slem for å score morsomme poeng, og dessuten å ikke holde seg helt til sannheten. Etterhvert tar Charlottes nye alter ego Charli litt overhånd, og den ellers ganske sympatiske Lotte mister styringa litt.

Til det til slutt selvsagt eksploderer.

Det er to faktorer som gjør Charliblogg til en viktig bok: For det første omhandler den mobbing på en svært konkret og realistisk måte, og viser hvor lett det er for den som blir mobbet å selv mobbe i neste instans. For det andre viser den hvor enkelt det er å la seg rive med av lesertall, likes og heiende kommentarer på nettet og i hvilken grad anonymiteten kan undergrave en persons naturlige skamvett. Og vi trenger slike bøker. De som vokser opp nå med Facebook som en naturlig forlengelse av skolegården og blogg som et like viktig medium for selvrealisering som klassefester eller idrettsstevner trenger litterære forbilder som kan få gå i de fellene som finnes slik at de slipper å gå i dem alle sammen selv. Og de som blir fryst ut og mobbet, enten det er i klasserommet eller på nett eller begge deler trenger selvsagt å lese om andre i samme situasjon.

Og så er boka velskrevet. Charlis blogginnlegg kunne vært hentet rett fra en ekte fjortisblogg, det samme kunne kommentarene hun får. Dette er også de delene av boka jeg slet mest med å lese uten å skumme – det er en grunn til at jeg ikke leser fjortisblogger på daglig basis (men så er jeg heller ikke i målgruppa) og som kanskje ikke gjør Charliblogg til noen egnet bok for voksne lesere. Ikke for det, det er nok en del voksne som burde lest den likevel, for å få et lite innblikk både i mobbingen og i hvorfor mobbeofre sjelden «sladrer» og ikke minst bedre innsikt i nettets sosiale mekanismer (som skremmende mange voksne vet svært lite om). For bokas målgruppe tror jeg neppe det språklige her er noe problem og selve historien har akkurat passe mye driv og er skrevet i jeg-form som gjør at det hele føles veldig personlig.

*Spoiler warning*

Jeg liker også godt at slutten er såpass åpen. Charli/Lotte har innsett at hun selv har tabbet seg ut og at det må hun leve med, men mobbingen av henne har også kommet fram i lyset og vil forhåpentligvis avta eller bli lettere å hanskes med. Kanskje kan hun bli venn med Kari likevel, kanskje kan hun opprettholde et vennskap med Karoline. Håndteringen av situasjonen fra de voksnes side virker rimelig forbilledlig – og dermed egentlig ganske urealistisk – men det at vi ikke får vite hvor mye som faktisk er løst og i hvilken grad livet til Lotte blir noe enklere etter dette er bra. En lykkelig slutt ville være for ryddig for en så virkelighetsnær bok og noe annet ville bare være deprimerende.

Før meg på turnélista står Ellens oase, etter meg Med bok og palett. Flere lenker finner du på Bokbloggturnéens side.