Stikkord: norsk

Odinsbarn – Siri Pettersen

Mirthful 10 Comments

Odinsbarn_hd_imageNå kan jeg ikke utsette det lenger, jeg er nødt til å skrive om Odinsbarn av Siri Pettersen. Et typisk eksempel på at det er mye vanskeligere å skrive fornuftig om bøker man virkelig liker enn om sånne som bare er halvbra (slakt er også ganske lett å skrive, men krever litt tid fordi jeg føler at jeg må underbygge skikkelig og det blir derfor også ofte utsatt). Men det er jo dumt om jeg ender med å ikke blogge om bøker fordi de er for bra… En dag på sofaen på grunn av en forkjølelse som ikke vi dø og mann og barn som har rømt huset er en god anledning, den beste jeg har mulighet til å få med det første.

Så, altså: Odinsbarn er første bok i en trilogi om Hirka. Femten år gammel får Hirka vite at det slett ikke er slik at ulven tok halen hennes når hun var baby slik far alltid har hevdet, ei heller er far far. Hirka er nemlig ikke «folk», hun er mennskr, Odinsbarn, råta. Og om hun ikke flykter kommer alle andre også til å få vite hvem hun er, «ritet» nærmer seg nemlig, en seremoni der alle barna i et årskull testes for «evna», en slags konfirmasjon eller velkommen-til-voksenlivet-rituale. Og Hirka har selvsagt ikke «evna», hun er jo ikke folk.

Samtidig er det politisk uro i Ymslanda. De blinde – eller bare ryktet om dem? – er tilbake og skremmer folk fra gård og grunn. Seeren og rådet står sterkt, men Ravnhov vil ikke underordne seg og ypper til strid.

Det er duket for en knakende god fortelling om opprør og tilhørighet, blind tro og grunnleggende skepsis, forræderi og vennskap. Akkurat som det skal være. Pettersens univers er troverdig, bruken av norrøne elementer funker ved å gjøre ting gjenkjennelige, samtidig som settingen er en helt annen enn «Norden i vikingetiden». Vokabularet introduseres som del av historien, og forklares aldri i klartekst, men det er heller aldri nødvendig.  Noe er umiddlebart forståelig, det er for eksempel aldri noen tvil om at «slokna» betyr «døden» (og for et bra ord!), andre ting blir simpelthen klarere etterhvert, og jeg savner aldri en ordiste.

Pettersen har også skapt et persongalleri som fascinerer og engasjerer. Jeg heier på Hirka fra første side, og håper fra det øyeblikket vi introduseres for Rime at han viser seg å være like spennende (og, vel, elskelig) som det kan se ut til (spoiler: Det er han). Men også bifigurene er gjennomarbeidet og føles som noe mer enn bare pappfigurer: Vetle og Ramoja, Ilume og Eirik, Lindri og Svarteld, jeg blir glad i dem alle sammen, selv om de har feil og mangler eller kanskje nettopp derfor. Ja selv Urd har en historie som er mer interessant enn bare å være «the bad guy». Jeg får følelsen av at om jeg spanderte en øl på Siri Pettersen kunne hun fortalt meg mer om hver enkelt av dem enn det som noensinne vil få plass i (eller ha noen nytte i) bøkene. Ikke like ekstremt som med J. K. Rowling som kan fortelle deg hva som er yndlingsfargen til de mest obskure bifigurer, kanskje, men jeg har følelsen av at alle er «ekte personer» i hodet til forfatteren, og det skinner gjennom i boka.

Utover å være en drivende historie som sluker deg og holder deg fast (virkelighetsflukt, som en del naive mennesker velger å kalle det) stiller Odinsbarn intelligente spørsmål om arv og miljø, om identitet, om lojalitet til samfunnsstrukturer og etablerte sannheter og om religion. Særlig de to siste gjør dette til noe langt mer enn enkelt (om engasjerende) tidsfordriv. Hva skal man egentlig være tro mot? Hva skjer når grunnlaget for troen rykkes bort under føttene på én, kan man finne nytt forfeste eller klamrer man seg til det som var, lukker øynene og holder for ørene og synger «La-la-la-la-jeg vil ikke høre»? Er etablerte sannheter verdt å opprettholde for fred og fordragelighets skyld, selv om de bygger på løgn? (Og nå hørte jeg plutselig Dr Relling i hodet, «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.»)

Desverre skjemmes romanen av noen språklige feiltrinn som burde vært oppdaget i korrekturen, så jeg håper forlaget gjør en bedre jobb med neste bok. Av og til ble jeg sittende og lure på om enkelte avsnitt opprinnelig var skrevet på engelsk:

«Hvor var du i går? Du mistet alt, jo!»

(Side 65) «Du mistet alt» som i «You missed everything». Joda. Ikke innbill meg at vi ikke trenger korrekturlesere lenger fordi vi har språkvask i Word.

Når vi ser bort fra disse små skjønnhetsfeilene (og det er ikke mange av dem, altså, men de som er skurrer fryktelig) er hovedproblemet med Odinsbarn at den er alt for kort og at bok to (og tre) ikke har kommet ut ennå. Der har jeg for å begynne på en trilogi som ikke er fullført, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet meg selv at det skal jeg aldri igjen gjøre. Likevel: Jeg elsker slutten. Selv om den skremmer vettet av meg og jeg egentlig vil ha fortsettelsen i hende NÅ er den perfekt.

Forlaget mener dette er en ungdomsbok. Det er helt feil. Ja, jeg er kategorisk. Dette er en ungdomsbok på samme måten som Sense & Sensibilty, Great Expectations eller Catcher in the Rye. Det vil si den handler om en femtenåring, dermed er det automatisk en bok for femtenåringer. Eller er det fordi det er fantasy? Hobbiten er jo som kjent en barnebok. Jeg synes forlaget gjør boka en bjørnetjeneste (i begrepets opprinnelige mening, nå til dags har det visst begynt å bety «en stor tjeneste»). Og i motsetning til The Bone Season som føltes umoden på mange punkter er Odinsbarn en særdeles voksen bok (dersom jeg er voksen nok til å bedømme slikt, da, det skal man selvsagt ikke ta for gitt). Alt jeg kan gjøre er å rope det ut fra hustakene: Les denne boka, enten du er 12 eller 112.

(For ordens skyld: Boka er kjøpt selv. Og ja, jeg ville like boka, så jeg var forutinntatt. Men jeg ville virkelig like The Ocean at the End of the Lane også. Og The Bone Season. Og det hjalp ikke de to bøkene, så jeg tror faktisk begeistringen min har noe med boka å gjøre, ikke bare min velvilje.)

Andre bloggere om boka:

Leksikon om lengsel – Hilde Østby

Mirthful 7 Comments

østbyJeg lånte Leksikon om lengsel av Hilde Østby på biblioteket etter at den var blitt varmt anbefalt i en tråd om bokbloggerprisen på bokbloggernes facebookgruppe. Av diverse grunner måtte den fornyes både en og to ganger før jeg kom i gang, men nå er den lest, og når jeg først begynte gikk det ganske fort.

Bokas struktur er spesiell, for den er virkelig et slags leksikon. Vi får en historie om lengsel eller kjærlighet, eller gjerne en kombinasjon av begge, for hver bokstav i alfabetet. Leksikonredaksjonen består av Liv Vestby, og det er vel rimelig å anta at likheten til forfatterens navn ikke er tilfeldig, og noen historier om Livs eget kjærlighetsliv har sneket seg inn. Historiene er en slags små noveller og mange av dem snur opp ned på fortellinger vi tror vi kjenner fra litteraturen eller verdenshistorien. Tidvis fungerer det virkelig bra, og jeg morer meg stort over forfatterens krumspring og rent ut frekkhet (positivt ment, for all del) i møte med klassiske fortellinger.

Selv om leksikonet handler om lengsel og om kjærlighet har fortelleren tidvis et ganske kynisk blikk på sistnevnte. Som her, i kapittelet G – Gourmet, der John (tror han) forelsker seg ved første blikk i den vakre Bella:

Da han så henne for første gang, satt hun på stranda i skyggen av en parasoll for å beskytte den melkehvite huden i solsteken, i badebyen Brighton der hun tilbragte sommerferien hos sin tante. Han våget ikke da å snakke til henne. Han kjente det suse for ørene, og hjertet banket mye fortere enn han var vant til på den daglige ettermiddagsturen. I ettertid har det vist seg at John mest sannsynlig var offer for frisk sjøluft, ikke kjærlighet – men det kunne jo ikke han vite, for han pleide ikke å feriere ved havet.

(Side 70) Desverre går det ikke så bra for Bella og John, det går i det hele tatt ikke så bra for noen av Østbys figurer. Det er mer lengsel enn lykke involvert, noe annet er kanskje ikke å vente ut fra bokens tittel.

Hilde Østby har også et språk som suger meg med videre, en lek med begreper og vendinger som til stadighet fikk meg til å trekke på smilebåndet.

(…) og dette var tilbake i bibelske tider, altså på en tid da forfatterne bak Bibelen var på sitt mest produktive, men dette var også en tid da upresisheter ikke ble slått like hardt ned på som i dag, blant annet ettersom man ikke hadde tilgang til de metodiske ressursene som herværende leksikonredaksjon er i besittelse av.

(Side 138) En sjelden gang synes jeg likevel hun bommer med formuleringene:

(…) for på denne tiden, som virker så fjern for oss nå, var det fortsatt forbundet med stor skam å være fotballspiller og homofil.

(Side 130) At Østby slenger inn «fotballspiller og» i en setning der det i utgangspunktet skulle være helt unødvendig gjør at jeg går ut fra at dette er ment som en vits, siden det ikke akkurat er flust med åpent homofile fotballspillere i det ellers så opplyste 2013 heller. Ellers er vel «forbundet med stor skam» en underdrivelse, det var i 1970 (VM i 1970 refereres til i neste avsnitt) bare tre år siden seksuell omgang mellom menn ble tillatt (med visse restriksjoner, blant annet en høyere lavalder) i England og Wales, i Skottland var det forbudt fram til 1981. Jeg synes altså at denne setningen ikke funker. Det at jeg lurer på om det er ment som en vits betyr at den fungerer dårlig som vits, og ment mer eller mindre alvorlig synes jeg den bommer helt.

En annen ting som ikke funker for meg er rammehistorien. Til å begynne med får vi bare presentert leksikonprosjektet uten en ordentlig begrunnelse, annet enn et ønske om å presentere historier om lengsel.

Redaksjonen beklager også at det tilsynelatende ikke er noen sammenheng mellom historiene i dette leksikonet. Redaksjonen er klar over at verk der menneskekjebner flettes sammen, ved hjelp av merkelige sammenhenger og guddommelige sammentreff, er svært populære blant litteraturinteresserte, ikke minst fordi det gir den jevne leser en opphøyd følelse av at vi alle er tråder i den samme menneskelige veven. Men redaksjonen kan ikke skrive en slik rørende fortelling, simpelthen fordi den ikke ville være sann, og redaksjonen er ikke villig til å henfalle til historieforfalskning av emosjonelle grunner. I den malstrømmen vi alle er en del av, er det sjelden eller aldri slik at vi berører hverandre eller i det hele tatt ser hverandre blant alt vrakgodset som virvles mot bunnen av havet.

(Side 10.) Det hadde vært nok, synes jeg, og boka hadde fungert bedre sånn. Men i siste kapittel, Å – Åpen slutt, får vi presentert en motivasjon for leksikontilblivelsen, som riktignok er relatert til temaet, men som ikke føles, vel, sann på samme måte som de foregående fortellingene. Og når det da er dette som liksom skal binde boken sammen og gi den en slags mening, ja da blir jeg rett og slett litt skuffet.

Så, altså, ingen innertier for meg, men i aller høyeste grad lesverdig likevel, for alle de underfundige øyeblikkene fra A til Ø.

Addendum 02.01.2014: Jeg kom på at jeg glemte å nevne at et av de mentale bildene fra boka som kommer til å være med meg lenge involverer ei ung jente fra Nord-Norge og ærfuglegg. Det var umulig å la være å kjøre en mental ‘mash-up’ av den historien med persongalleriet fra De usynlige, der ærfugldun er en av inntektskildene til familien. Det er litt sånn ‘once seen it can’t be unseen’. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er positivt eller helt ødeleggende (for begge bøkene), men heller heldigvis mot det første.

Andre bloggere om boka:

 

Vidina: Landet bak Nidaros – Bente René Linmo

Mirthful Leave a comment

vidinaVi kjøpte Vidina: Landet bak Nidaros til den eldste nevøen vår i høst. Hva han synes om den får jeg komme tilbake til når han har lest den og jeg har snakket med ham, men jeg fikk lyst til å lese den selv også. Fantasy for barn/ungdom med en historie som starter i Trondheim, det høres jo forlokkende ut.

Etter en krangel mellom Alexander og lillesøsteren Emma forsvinner Emma gjennom en portal til en annen verden, Vidina. Alexander følger etter for å finne henne igjen. Under letingen treffer han blant annet Nori og tvillingene Sivara og Aravis (les tvillingenes navn baklengs…), som også er ute på leting, Nori etter moren sin, Sivara og Aravis etter kontroll over sin egen magi.

I Vidina er alt i orden. Altså, det vil si, det er det slett ikke, her er det ene problemet etter det andre, hekser og demoner og varulver, blant annet, samt mer menneskelige problemer som fremmedfrykt og nedarvet «rasehat». Men historien funker, den er i orden. Det er riktignok litt vel mange løse tråder på slutten, litt vel opplagt at dette er starten på en serie, men det er nå engang det det er.

I Trondheim, derimot, og der boka starter. Der slet jeg.

I første kapittel har Alexander nettopp gjort unna siste skoledag før sommerferien, og vi treffer ham i det han gjemmer seg bak en søppelcontainer «i en sidegate i sentrum», fordi mobberne hans er på jakt etter ham. De finner ham, men blir avbrutt av en søppelbil og slenger bare med leppa før de stikker av. Alexander «løp til skolen for å møte søsteren» som slutter en time senere enn ham. De går hjem sammen til leiligheten «i en stor bygård midt i sentrum», «i jugendstil fra tidlig på 1900-tallet».  Alexander ser en katt som oppfører seg rart nede på gaten. Han går på kjøkkenet for å lage middag «Moren hadde kjøpt en ferdig pizzabunn (…) Alexander behøvde bare brune kjøttet og skjære opp grønnsakene.» Han setter pizzaen i ovnen, roper til søsteren at hun skal passe på at den ikke blir brent, og går på butikken for å kjøpe brus. Etter å ha vært der setter han seg på en benk og ser på klokka og konkluderer med at det er femten minutter til pizzaen er ferdig. Så ser han katten igjen, og bestemmer seg for å følge etter den. Den leder ham «gjennom sentrum og forbi Nidarosdomen» og fortsetter

gjennom byen mot Elgeseter bru som strakte seg over Nidelva og ut av sentrum. (…) Nå når han hadde kommet ut av selve bykjernen, var ikke trafikken like ille, men det finkornede veistøvet lå fortsatt i luften og irriterte nesa og fikk ham til å nyse.

Husene i denne gaten virket eldgamle og de lå tett i tett på hver side av motorveien. Flere virket ubebodde med mørke vinduer og ødelagte taksteiner. Alexander hadde aldri vært i dette strøket før.

Vi er ikke kommet ti sider ut i teksten en gang, og jeg har en rekke spørsmål:

  • Emma er ti år, kan hun ikke gå hjem fra skolen alene? Vi snakker Trondheim sentrum, hvor mange kvartaler kan det være snakk om?
  • Skole i sentrum av Trondheim? Jahaja. Går de på Birralee, altså? Det er ikke inntrykket jeg får ellers, men det er det eneste alternativet når Kalvskinnet er nedlagt.
  • Det var da en fryktelig saktestekt pizza hvis den fortsatt trenger 15 minutter etter at han har vært i butikken?
  • Hvor mye «gjennom byen» kan du «fortsette» mellom Nidarosdomen og Elgeseter bru?
  • Mindre trafikk i Elgeseter gate enn i sentrumskjernen? Og samtidig: Elgeseter gate er en «motorvei»?
  • Er det virkelig hus i Elgeseter gate som virker eldgamle i sammenligning med jugendbygårder fra tidlig 1900-tall? Jeg skal glatt innrømme at de kanskje SER gamle ut, de er ikke alltid like godt vedlikeholdt, men å si at de «virket eldgamle» etter å ha beskrevet bygården Alexander bor i er litt rart.
  • Alexander har aldri vært i Elgeseter gate før? Har han bare ankommet sentrum østfra eller via Ila?

Det som er så fint med å skrive fantasy er jo at du kan finne på akkurat hva du vil, så lenge «universet» ditt er innvendig logisk behøver det ikke å ha noe særlig med den virkelige verden å gjøre. Men når du forankrer en historie så konkret i nåtid i en by mange av leserene vil kjenne til er du nødt til å passe på detaljene. Og dette ble så rørete at jeg seriøst begynte å tvile på at forfatteren noensinne har vært i Trondheim. I alle fall har ingen tatt manuset og spasert gjennom Trondheims gater for å sjekke hvor godt beskrivelsene stemte med virkeligheten, det er nå helt sikkert.

Så strengt tatt anbefaler jeg denne boka bare dersom leseren ikke er kjent i Trondheim, selv om jeg vel tipper at målgruppen på 11-15 eller deromkring neppe henger seg fullt så mye opp i «feilene» som jeg.

Men jeg kommer nok til å lese bok nummer to også, jeg vil jo vite hva som skjer med den… Nei, det skal jeg ikke røpe.

Bokbloggerprisen 2013

Mirthful 2 Comments

I september 2014 skal Bokbloggerprisen deles ut for første gang. Prisen har to kategorier: Roman og Diverse, og alle bøker av norske forfattere utgitt i 2013 kan nomineres. For å kunne nominere og stemme må man ha en norsk bokblogg. Etter at nominasjonsrunden er gjort i januar, lages det en kortliste, og så leser vi (de av oss som har tid og lyst) bøkene på kortlisten fram mot august, og så stemmer vi. Vinnerne annonseres på bokbloggertreffet under Oslo bokfestival 2014. Formålet med prisen er å sette fokus på norsk litteratur, og kanskje løfte fram noen ukjente perler som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Bakgrunn og vedtekter kan du lese mer om hos Bokelskerinnen. Elin har laget oversikter over norske utgivelser i 2013 på Norske bokbloggere-bloggen, slik at det skal være lett å finne ut hvilke bøker som kan nomineres. Line har også skrevet en del om tankene bak prisen.

Jeg trenger ikke noen særlig gjennomgang for å konstantere at om jeg skal kunne bidra noe videre må jeg fokusere lesinga mot slutten av året. For så langt har jeg lest Roy Jacobsens De usynlige (som vel fortjener nominasjon, men ikke akkurat er «en ukjent perle som ikke får så mye oppmerksomhet ellers»…) og, ja, i klassen for romaner var vel det alt. I diverse-klassen har jeg nok lest noen barnebøker, i alle fall, men ikke blogget om dem. Det får jeg vel se å gjøre noe med. Og så har jeg tenkt å prøve å få vært med på samlesingen av kortlisten neste år, da får jeg i alle fall bidratt med noe.

Jeg kommer til å tagge alle innlegg, både om aktuelle bøker og generelt om prisen, med Bokbloggerprisen 2013, så blir de lette å finne igjen.

Andre som har skrevet om sin lesing fram mot prisen (tips meg gjerne om fler):

De usynlige – Roy Jacobsen

Mirthful 7 Comments

deusynligeEt bilde som er mye delt på diverse sosiale media – i hvertfall der jeg henger, i bibliofile kretser – har teksten (på engelsk) «Bare dårlige bøker har lykkelige slutter. En god bok har alltid en ulykkelig slutt, for hvis den er god vil du ikke at den skal slutte.» De usynlige har en grusom slutt.

De usynlige er nemlig en god bok. Jeg vil gå så langt som til å si at det er en meget god bok. Faktisk en av de beste jeg har lest. Noensinne.

Min introduksjon til Roy Jacobsens forfatterskap var Seierherrene. Læreren vår på videregående hadde klart å få ordnet det slik at Roy Jacobsen skulle komme på besøk i klassen og fortelle om boka, og de av oss som hadde lyst leste den først (det var mange av oss som hadde lyst, så vidt jeg kan huske, vi var den typen klasse). Jeg ELSKET den. Ikke minst fordi det føltes som om jeg leste min egen familiehistorie, min mormor kom nordfra og flyttet til Oslo fordi det var der det var jobb å få. Jeg kjøpte Seierherrene i julepresang til mamma det året. For et par år siden fant jeg den på loppemarked, og har hatt den på «skal leses igjen»-lista siden det. Jeg må nok flytte den nærmere toppen av bunken nå.

Siden Seierherrene har jeg lest både gode og ikke fullt så gode bøker av Roy Jacobsen. Hoggerne var vakker på en stillferdig måte, Vidunderbarn likte jeg også. Anger var jeg altså ikke helt sikker på og pre-blogg vet jeg at jeg i hvert fall prøvde meg på Fata morgana, men jeg husker ikke engang om jeg fullførte. Blant annet.

Men De usynlige? Hvor skal jeg begynne?

Atmosfæren etableres fra første setning, allerede første replikk fikk meg til å trekke på smilebåndet og dessuten grave fram merkepost-its:

På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som forfedrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

– Jasså, det kjem fintfolk.

deusynlige2(Side 1) Det ble bruk for mange slike etterhvert.

For det er noe med språket til Roy Jacobsen. Det var der i Hoggerne og Vidunderbarn, det lå og vaket i bakgrunnen i Anger, men i De usynlige slår det ut i full blomst. En vindblåst og karrig blomst, kan man si, for språket kler landskapet det beskriver og det kler menneskene som befolker landskapet.

De usynlige er en vakker bok, men det er også en brutal bok, fordi det er en sann bok, og sannheten er som regel brutal. Samtidig er det en optimistisk bok. Slutten var altså grusom for denne leseren, jeg skulle gjerne sett at boka var dobbelt så lang, tre ganger så lang, ti ganger så lang (til tross for at Mount Toberead begynner å ligne faretruende på Mount Everest). Men det er også egentlig en lykkelig slutt, selv om det er en realistisk slutt (og det å kombinere realisme med lykke er vanskelig og skal berømmes).

Det er så mye jeg gjerne skulle sitert, men jeg skal nøye meg med dette, som på ypperlig måte viser hvordan få ord kan fortelle en uendelighet om forholdet mennesker i mellom.

Maria kom og telte over og regnet seg til hva det kostet, men sa ikke noe, på den måten hun alltid unnlot å si noe.

Og Hans lot som han ikke hørte.

(Side 99) Det kan tenkes jeg må kjøpe De usynlige til mamma og pappa til jul i år. Egentlig har jeg sagt at de kan låne min kopi, men jeg er ikke sikker på om jeg vil gi den fra meg. I alle fall ønsker jeg ikke å fjerne merkelappene mine helt ennå, og de kan nok være litt i veien for andre lesere.

P.S.: Boken er motatt som anmeldereksemplar fra forlaget, etter at jeg sendte en forespørsel om jeg muligens kunne få den tilsendt. Det er første gang jeg sender en slik forespørsel til et forlag, og det føles både hyggelig og på sett og vis litt feil å følge opp med å skamrose boka, men jeg har formidlet min ærlige mening, og noe annet kan jeg ikke gjøre.

Anger – Roy Jacobsen

Mirthful 2 Comments

angerDet har tatt en stund å komme seg gjennom Anger. Vi hadde den som boksirkelbok før ferien, det var til og med mitt forslag, siden jeg nettopp hadde funnet den brukt (eller ‘pre-owned’, lest så den ikke ut til å blitt). Men når vi kom så langt som til treffet der den skulle diskuteres hadde jeg bare lest omtrent halve, og var ikke helt overbevist. Jeg synes den hadde noe ved seg, men synes også at den var springende og virket litt ubesluttsom. Siden konsensus i boksirkelen lot til å være at det ikke ble bedre, ble den liggende halvlest etter treffet, og hadde kanskje ligget slik fortsatt om ikke den ikke hadde ligget akkurat der den lå. Den lå nemlig beleilig innefor rekkevidde når jeg trengte noe å lese på mens jeg satt og ventet på at ettåringen skulle sovne her for et par uker siden. Og så har jeg lest noen sider her og noen sider der mens jeg har ventet på at hen skulle sovne de påfølgende kveldene også. Og i dag var det så få sider igjen at den fikk bli med på stua. Og nå er den altså lest.

Og hva synes jeg så? Jo, du. Det er ikke Jacobsens beste. Og jeg sitter fortsatt med inntrykket at den er litt springende og litt ubesluttsom. Men den har definitivt noe ved seg. På sitt beste er språket besnærende, på sitt verste forstår jeg faktisk ikke hva Jacobsen forsøker å si. Nå skulle jeg selvsagt kommet med eksempler, men jeg har visst bare eksempel på noe jeg likte, så får det være med det andre.

Hans Larsen var ensom i paradiset sitt. En kveld brukte han flere timer på å fundere på om han skulle begynne å tro på Gud, noe han hadde forsøkt noen ganger tidligere i livet, uten hell. Han slo det fra seg nå også, og lurte isteden på om han skulle ta seg en runk, men kom ikke til noen konklusjon på det spørsmålet heller.

(Side 158) Så kommer jeg til noen konklusjon? Tja, jeg er i alle fall ikke lei for at jeg fullførte boka.

Venezia – Kjell Ola Dahl

Mirthful 1 Comment

veneziaJeg kom på at jeg kanskje skulle lest litt om Italia litt i siste liten før sommerferien, så så mye lesing ble det ikke, men siden vi skulle en dag til Venezia og Kjell Ola Dahls bok om byen sto i hylla fikk jeg i hvert fall skummet den på nytt.

Jeg liker denne serien med «Forfatterens guide» fra Spartacus. Vi har kjøpt alle vi har kommet over, selv om det ikke er så mange. Mulig serien ikke ble noen generell suksess? Som nevnt sist jeg leste den er Dahls bok den jeg har likt minst av de jeg har lest så langt, men en kjapp gjennomlesing før avreise var likevel ikke så dumt.

Dahls Venezia er litt mystisk og litt full av turister. Det er vel egentlig omtrent det samme inntrykket jeg sitter igjen med ette bare noen timer i byen. Jeg vil gjerne tilbake, denne gangen uten barn og med god tid, og gjerne på en tid på året da det er mindre turister (lite turister blir det vel aldri i denne byen) og bruke noen dager på bare å vandre – med kamera i hånden.

Den sommeren pappa ble homo – Endre Lund Eriksen

Mirthful 1 Comment

homo_eriksenJeg ble glad da jeg fant Den sommeren pappa ble homo på Øksendal når de hadde 70 % avslag på alle varer, for det er en bok jeg har hatt lyst til å lese. Og jeg ville virkelig like den, dessverre ble jeg litt skuffet. Ikke at den er dårlig, heller, den er bare ikke så bra som den burde ha vært.

Arvidsjaur, 13 år, er på campingferie med pappa i Nordfjordbotn, for økonomien er stram etter at mamma flyttet ut til sin litt for personlige trener. Nordfjordbotn er ikke akkurat verdens navle, men her bor i alle fall Indiane, som forsøker å bli venner med Arvid, og pappaen hennes Roger, som er litt vel homo i Arvids øyne, særlig siden Arvids pappa later til å trives så godt i Rogers selskap. Han forsøker, med Indianes hjelp, å forhindre pappaene å bli sammen, samtidig som han lengter etter mer spennende ferie, helst i selskap med kameraten Frank. Frank og Arvid har vært venner ‘alltid’, men nå har Frank kommet ettertrykkelig i puberteten, og det har nok ikke Arvid ennå, så vennskapet er i ferd med å endre seg.

Og nå kommer jeg til å avsløre deler av handlingen, så nå må du slutte å lese om det er et problem for deg…

Så hva var det som ikke funket helt? En ting var at jeg hang meg opp i at Arvid ikke er så voldsomt begeistret for Indiane til å begynne med, og til og med sier at dette ikke er en sånn historie hvor man først ikke liker hverandre for så å bli overstrømmende forelsket. For så blir de det. Ok, ikke overstrømmende forelsket, så i alle fall betraktelig mer interessert enn starten skulle tilsi. Når man først får påpekt klisjeen, for så å få klisjeen servert, så funker det ikke så bra, altså. Men det var vel en minor detail.

Egentlig tror jeg at jeg hang meg mest opp i to ting, det ene er problemer med fortellerteknikken. Boka er skrevet som en slags dagbok, og av og til funker det svært bra, men av og til blir det rett og slett usammenghengende, uten at jeg helt klarer å se at det er meningen. Det andre er at Arvids følelser ikke helt henger på greip. Og her er det jeg får problemer med å forklare hva jeg mener. For det er meningen at det skal være forvirring, så det er ikke det. Men jeg får det ikke helt til å stemme, med måten han er ukomfortabel med nakenhet (for ikke å snakke om porno) på en måte som ikke bare kan forklares med at han ikke har kommet i puberteten ennå (eller eventuelt at han har det, og derfor blir flau, det er jo også en mulig reaksjon), og heller ikke i det jeg føler er en ment undertekst, at han først og fremst er ukomfortabel med kvinnelig nakenhet.  For det går seg liksom ikke til hverken i ene eller andre retninga, og har ikke noen annen funksjon i fortellingen enn å understreke at han sliter med å finne ut av sine egne følelser – som er et viktig poeng, men dette med nakenhet går igjen såpass ofte at jeg føler det burde hatt en mer konkret, uhm, rolle? Forklaring? Også Indianes oppførsel skurrer litt innimellom, føler jeg, men siden vi får hennes utsagn og handlinger referert av Arvid er det kanskje ikke meningen vi skal få et godt grep om dem.

Så altså ikke helt full klaff. Synd, synes jeg.

World Poetry Day

Mirthful Leave a comment

Som de fleste sikkert har fått med seg nå er dagen i dag Verdens poesidag, i følge UNESCO.

En utmerket unnskyldning for å dele et dikt. Egentlig hadde jeg tenkt å dele et på engelsk fra en bok som heter The King of Twist, men den er sporløst forsvunnet just nu, så da blir det i stedet norsk og Trond Botnen. Han er en av mine absolutte favoritter, og jeg fatter ikke hvorfor de to diktsamlingene hans kun er tilgjengelig fra antikvariater. Egentlig burde de være allemannseie, men der er vel kanskje ikke resten av verden helt på bølgelengde med meg (altså, poesi som allemannseie?). Nåja.

Siden det snart er påske og jeg sikkert ikke er alene om å ha tenkt meg en tur over svenskegrensa i løpet av påskeferien synes jeg det kunne passe med dette, fra Nattordbok (1970):

Reisen til Sverige
ble ikke som planlagt

selv om vi fulgte
alle veier, brosjyrer
gode råd
førte bilen lengsels-
og forventningsfullt
gjennom et
brunt og grått og grønt
og tåket landskap
da vi kom til grensen

lå ikke
Sverige
der mer

Doktor Proktor og det store gullrøveriet – Jo Nesbø

Mirthful 1 Comment

proktor_gullrøveriJo Nesbø leverer igjen med Doktor Proktor og det store gullrøveriet, men skuddet sitter ikke så sikkert som tidligere. Etter min mening er dette den dårligste Doktor Proktor-boka. Men den er fortsatt veldig, veldig bra.

Norges banks gullbeholdning (en hel gullbarre) blir stjålet, og det bare en uke før Verdensbanken skal komme på inspeksjon. Dersom det blir oppdaget at gullet er borte vil Norge bli kastet ut i økonomisk krise. Kongen gjør det eneste rette og tilkaller Bulle, Lise og Doktor Proktor. Ferden går til London, og dere har våre tre helter flere helt utrolige eventyr før de – selvsagt – løser oppdraget og redder Norge fra katastrofen.

Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke fungerte optimalt denne gangen. Kanskje er tanken på økonomisk kollaps litt for abstrakt til å fungere som trussel? Det burde selvsagt ikke være slik, særlig siden jeg visstnok er voksen nok til å forstå konsekvensen av noe sånt, men jeg fikk ikke den store trusselfølelsen her. Nåja. Morsomt er det. Spenningskurven er bra, om ikke toppen er like høy som i de tidligere bøkene. Krumspringene, både handlingsmessig og språkmessig er der i hopetall, og mye av det er skrevet for voksne, selv om jeg ikke tviler på at ungene synes det hele er storveis også. Selv setter jeg pris på et godt (og ofte også et ikke fullt så godt, noen kaller meg lettmort) ordspill, så jeg flirer høyt av slike ting som dette:

Riktignok var Rublov verdens rikeste mann, rikere enn Olav Kron, Steinrik Hagen og Skillinge Røkke til sammen.

Kan media fluksens begynne å omtale de relevante herrer med deres nye kallenavn, please? Som den anglofil jeg er setter jeg selvsagt også pris på puber som heter ‘Løven, Hamsteret Og Den Ganske Skjeve Oksekjerra Til Herr Woomblenut Som Pleide Å Selge Rugøl Borte På Gamlemølla’.

Snart på tide å teste første boka som høytlesing for seksåringen, kanskje?