Stikkord: norsk

Film: Operasjon Arktis

Mirthful Leave a comment

Operasjon Arktis - plakatJeg har en gang eid boka denne filmen er basert på, men jeg kan ikke huske at jeg leste den. Men nå har jeg en unge på snart åtte som har mast i ukesvis om at hen ville se filmen på kino, så nå har jeg sett filmen. Og siden jeg har litt ros, men også en ganske stor innvending, tenkte jeg at en liten kortanmeldelse var på sin plass.

For å ta rosen først: Ungene spiller bra. Landskapet er fantastisk. Scenene med isbjørn ser ekte ut. Filmen er forsåvidt spennende, også for voksne, selv om mitt perspektiv var et annet enn ungens, jeg led nemlig mer med foreldrene enn ungene. Sjuåringen synes det var fryktelig skummelt innimellom, men siden det gikk bra til slutt (det er vel ingen spoiler, akkurat) var alt såre vel og hen vil gjerne ha den på dvd.

En grunn til at jeg ikke ville gitt filmen toppscore basert på historie og spenningskurve er at jeg begynte å kjede meg et stykke uti, såpass at jeg begynte å kikke på klokka for å sjekke hvor lang tid som var igjen. Det skjer meg ikke så ofte på kino (selv ikke under Smurfene 2 dubbet på norsk). Hadde jeg ikke vært sikker på at det kom til å gå bra til slutt hadde jeg kanskje synes det var mer spennende, og jeg er forsåvidt heller ikke i målgruppen all den tid det er en barnefilm, men likevel.

Men jeg må også få lov til å komme med en ganske kraftig innvending når det gjelder lyset. De tre barna gjemmer seg i et helikopter i Bodø i den tro at det skal til Stavanger for service (de har nettopp flyttet fra Stavanger til Bodø, og faren er igjen i Stavanger). Men helikopteret har fått et hasteoppdrag, og flyr til Halvmåneøya på Svalbard i stedet, noe ungene ikke oppdager før de har klatret ut av helikopteret, og før de rekker å reagere har helikopteret tatt av. De finner hytta som mannen helikopteret hentet bodde i og legger seg til å sove i senga der, og storesøster lover at når det blir dagslys skal de «gå til naboen og ringe hjem» (de vet ikke hvor de er, bare at det ikke er Stavanger).

Dette skjer 27. oktober. Datoen blir gjentatt flere ganger senere i filmen.

Neste dag blir det faktisk dagslys, og etter noen turer ut forstår ungene at de ikke kommer til å kunne ringe hjem med det første og kampen for å overleve starter.

Jeg holder på med en «Lys i mørket» serie på Instagram for tiden og postet derfor dette bildet med kommentar etter filmen:

Overraskende mye lys er mildt sagt. Det opplyses ikke hvor lenge ungene faktisk er på øya, men det er rimelig klart at det i alle fall er ukesvis, og det slutter likevel aldri å bli «dag». Ja, et stykke uti historien er det sogar vakkert lavt sollys på dem der de kjører snøscooter over øya for å forsøke å nå fram til en annen fangsthytte der det skal være folk.

Det skurret for meg, kan du si. Jeg har ikke inngående kjennskap til akkurat når polarnatta begynner på Svalbard, men hva har man internett til. Kalender.no kan selvsagt hjelpe og i følge dem gikk i år sola ned i Longyearbyen 26. oktober og kommer ikke opp igjen før til våren. Noe dagslys får man selvsagt også når sola ligger rett under horisonten, og Halvmåneøya er sør for Longyearbyen, så jeg skal godta at det var lys i begynnelsen av filmen, men ikke hele veien ut. Det er faktisk hva jeg ville kalle en amatørtabbe fra filmteamets side.

Jeg forstår jo at de må ha lys når de filmer, det hadde blitt en rimelig kjedelig film om det var stupmørkt hele tiden, men enten så får man da ty til fullmåne (fullmåne pluss snø er lyst, det) eller legge historien tidligere på året.

Det er et poeng at det begynner å bli vinter, det at havisen kommer senere enn den burde gjør isbjørnene mer innpåslitne (fordi de er sultne) og global oppvarming nevnes selvsagt. Vinterstormene skaper spenning mot slutten. Men de punktene er ikke viktige nok til å rettferdiggjøre å fucke med noe så fundamentalt for de arktiske områdene som midnattssola og polarnatten. Det er faktisk så feil at jeg neste ventet at det skulle dukke opp pingviner på noe tidspunkt, er de troende til det ene er de troende til det andre, tenkte jeg. Og jeg blir irritert, for jeg synes ungene fortjener bedre, de fortjener filmskapere som gidder å ta hensyn til virkeligheten.

Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm

Mirthful 1 Comment

bullshitBullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.

Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.

bullshit-2

Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning), feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to unger i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:

Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin Morans How to be a Woman til henne. Eller ham.

(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)

Pølsefabrikken – Helene Guåker

Mirthful 1 Comment

pølsefabrikkenPølsefabrikken var en gedigen skuffelse, rett og slett. Jeg foreslo den for boksirkelen fordi jeg hadde satt den på skal-lese-lista etter å ha lest en bra omtale, og alle de andre som var til stede synes også den hørtes lovende ut. Desverre var også alle uvanlig enige når boka var lest – om at vi ikke likte den.

Jeg ble tiltrukket av boka fordi det virket som om den skulle være morsom, noe den ikke var. Jeg tror ikke jeg trakk på smilebåndet en eneste gang. Kanskje mente heller ikke Guåker å skrive en morsom bok, så det kan jeg tilgi. Men handlingen er ganske intetsigende, hovedpersonen har bein i nesa, men sløser det som kunne blitt et bra liv bort på, vel, tja. Sex, alkohol og filosofi. Og litt fagforeningsarbeid. Som altså kunne ha blitt noe, men som ender som en ganske tragisk smørje.

Normalt føler jeg at jeg bør bruke litt tid på å begrunne når jeg skriver slakt, denne gangen blir det lite begrunnelse, jeg henger etter med bloggingen og har rett og slett for mange bøker jeg skulle skrevet om og de fleste av dem fortjener at jeg bruker tid på dem. Pølsefabrikken har allerede brukt mer av min tid enn den fortjente.

Kjerringer – Helene Uri

Mirthful 2 Comments

kjerringer_uriJeg hadde store forhåpninger til Helene Uris Kjerringer. Til tross for også å ha hatt forventinger til De beste blant oss klarte nemlig den å overraske meg positivt ved å ha en helt uventet oppbygging og slutt. Sånn sett overrasket Kjerringer negativt, den var langt mer forutsigbar og mindre morsom enn jeg hadde forventet, og håpet.

Utgangspunktet er lovende: En rekke tilfeldige mennesker begynner på latinkurs. Utover et ønske om å lære latin har de lite felles (en av dem har sogar ikke engang det ønsket, kjæresten har gitt henne kurset i gave i den tro at det var et italienskkurs). Fire av damene finner fort en ekstra god tone og med litt dytt fra en av dem som har hatt en slags plan helt fra starten danner de en «liga» med det formål å utdele lærepenger til menn som har oppført seg lite bra på den ene eller andre måten.

Som sagt synes jeg historien ble noe forutsigbar etterhvert. Det overnaturlige aspektet ved Jennas historie irriterte meg. Men boka er underholdende og «Kjerringenes» bragder imponerer. Anbefales som lettbent underholdning og kan sikkert med fordel leses om man er litt ekstra oppgitt over mannfolk en periode for å få litt søsterlig støtte i fiktiv form.

Født feminist; hele Norge baker ikke – Marta Breen

Mirthful 4 Comments

breen_fødtfeministJeg mener jeg leste begynnelsen av et innlegg om en helt annen bok på en blogg her om dagen, men nå finner jeg det ikke igjen. Boka var Placebodefekten, en bok jeg forsåvidt også har tenkt å lese, og innledningen sa noe sånt som «Av og til er det deilig å være koret det prekes til.»

Nettopp sånn føles det i stor grad å lese Marta Breens Født feminist; hele Norge baker ikke. Vi er omtrent jevngamle, Marta Breen og jeg, vi har ikke så ulike barndomsminner, selv om Breens mor nok var hakket mer aktivt engasjert enn min egen (i alle fall etter at jeg ble gammel nok til å huske stort, men vi gikk i alle fall i både 8. mars- og 1. mai-tog når jeg var liten). Vi ser med den samme forbløffelsen på våre jevnaldrende (og yngre) medsøstre som uttaler at feminisme ikke er noe for dem og at det er greit å ha en mann som kan forsørge kone og barn. Fri og bevare meg vel.

Breen skriver intelligent og til tider både rasende og rasende morsomt kort om kvinnekampens historie og så utfyllende om feminismens kår i dag. Hun tar et oppgjør både med «guttejenter» og med «enkle menn fra landet», hun analyserer hva damebladene forer oss med og helsehysteriet som later til å ha erstattet skjønnhetshysteriet i deler av samfunnsdebatten, men som kanskje i stor grad er same shit, new wrapping. Og så er det tidsklemma, kapitalismen og barnehagefobien. Sistnevnte later til å ta mer og mer av, godt hjulpet av media som drar fram eksperter som forteller oss hvor farlig det kan være for små barn å være i barnehage (enten det er separasjon fra mor, fra begge foreldrene eller bare det etter sigende kaotiske miljøet i barnehagen som er faremomentet i følge den aktuelle eksperten). Også her er min erfaring lik Breens. Jeg elsket barnehagen når jeg var barn selv. Jeg har fantastiske minner fra Menighetspleien barnehage på Hamar, og når jeg før det gikk i studentdrevet barnehage på Blindern kan jeg ikke tro annet enn at jeg var fornøyd der også. Dype, traumatiske spor har det i alle fall ikke satt (men jeg har et arr under haka fra jeg gled på isen under sklia og dunka haka i den en vinter).
Jeg er også mor til to jenter som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har absolutt NULL dårlig samvittighet for å ha overlatt til barnehagepersonalet store deler av uka fra de rundet året. Eldste var faktisk hos dagmamma allerede når hun var ti måneder, det var nå en gang sånn det ble. Og begge to har stortrives. Toåringen nå, for eksempel: Vi må vokte oss vel for å nevne ordet «barnehage» før vi faktisk er klar til å gå om morgenen, ellers sitter hun plutselig klar i gangen med både sko og jakke og lurer på hvor vi blir av. Om det ikke hadde vært for at de begge stort sett er glade for å se oss når vi kommer for å hente hadde jeg nesten blitt fornærmet.Måten det skrives om barnehagene i mediene – særlig i kommentarer fra folk som vil forsvare sitt eget valg om å være hjemme med barna, det skal sies – har opprørt meg, og det opprører Breen også.

I boka Likstillingslykke uttaler en psykolog at kvinner tvinges til å levere fra seg barna «til noen som ikke bryr seg». Enkelte tegner opp et orwellsk bilde av barnehagen som sosialt eksperiment og oppbevaringsanstalt.(…)»Folk som ikke bryr seg?» Hvem er det dere snakker om? Er det Mette, Lisbeth, Øyvind og Hanne, de ansatte i barnehagen som tar imot yngstedattera mi med et stort smil og en god klem hver morgen? Er det «dem» dere mener?

(Side 207-208) Jeg har markert så mange avsnitt med post-it-lapper at jeg nesten kunne sitert hele boka. I stedet vil jeg anbefale at du leser den selv, enten du er (selverklært) feminist eller ikke.Det som er aberet med Breens bok er kanskje nettopp det jeg startet med. Hun preker for koret. For kommer de som trenger å lese denne boka til å lese den? Med F-ordet i store bokstaver på forsiden? Jeg tviler. Det gjør det ikke til en dårlig bok, og for all del, det er godt for oss i koret å få nye perspektiver, nye ideer og moralsk støtte innimellom.

Marta Breen har en blogg. O lykke.

Disse øyeblikk – Herbjørg Wassmo

Mirthful 3 Comments

wassmo_disseoyeblikkDisse øyeblikk var den av bøkene på kortlisten til Bokbloggerprisen 2013 jeg hadde minst lyst til å lese. Derfor leste jeg den også svært sent (alt for sent til samlesinga). Jeg ble ferdig før bokfestivalen, bokbloggertreffet og prisutdelinga, men det var ikke med mange dagenes margin (og jeg hadde altså ikke lest den før jeg avga stemme. Fy skamme seg).

I 2012 leste vi Wassmos 100 år i boksirkelen, uten at jeg kom så langt som til å blogge om den. Det var mye jeg likte med 100 år, Wassmo tar oss med på en fascinerende reise gjennom 1900-tallet rivende sosialpolitiske utvikling sett fra kvinnenes synspunkt. Noe av det sterkeste inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka var «Du så glad jeg er for å leve i en tid der vi har pålitelig prevensjon!» Jeg vil gå så langt som til å si at hele kvinnefrigjøringa hadde vært nytteløs om ikke det var for en så «enkel» ting som kontroll over egen fruktbarhet.

Det jeg derimot ikke likte noe særlig med 100 år var de delene som handler om Wassmo selv. Og siden Disse øyeblikk – var mitt inntrykk, og så langt jeg kan se stemte inntrykket – plukker opp tråden der 100 år slapp den, var jeg ikke så fryktelig fristet.

Gjennom de første hundre sidene fikk jeg egentlig alle fordommene mine mot boka bekreftet. Men så, sakte, og nesten umerkelig, gjennom de neste to hundre sidene og i dagene etter at jeg har lest ferdig vinner Wassmo meg over likevel. Ikke slik at jeg ikke fortsatt skulle ønske enkelte ting var løst annerledes (fortellerteknisk, altså, og jeg skal straks forsøke å utdype hva jeg mener), men det blir stående som det som hindrer boka i å være genial, framfor det som ødelegger den helt.

Først: Kjære Herbjørg Wassmo, det er ikke deg, det er meg. Jeg har problemer med sjangeren «selvbiografisk roman». Jeg henger meg opp i hva som er «sant» og hva som er «fiksjon». Dette er egentlig helt urimelig, men har likevel ødelagt mang en bok, og er en av tingene som hindrer meg en gang å vurdere å starte på Knausgård, for eksempel (i hans tilfelle kan vi jo legge til hvor usannsynlig lei jeg er av å lese om middelaldrende hvite menns livserfaring og weltschmerz).

Dette henger sammen med det andre problemet jeg har med den tidlige historien til bokens hovedperson: Forholdet til foreldrene, og da særlig faren. For hva har han egentlig gjort? Det hintes, og det gås rundt grøten, det omtales som det i kursiv. Og selv om det nok er ganske klart hva han anklages for, hva det er, i alle fall om man har lest andre av Wassmos bøker, så får jeg rett og slett litt noia av all vagheten. I skjønnlitteratur innbyr hinting til at leseren kan finne på det hen vil, i biografiske skildringer fungerer det ikke på samme måten. Jeg ender med å Google Wassmos forhold til faren og lese sekundærkilder og er det noe jeg virkelig ikke kan med så er det bøker som får meg til å gå til sekundærkilder for å «få hele historien». Nå er det kanskje ikke sånn at jeg ønsker meg noen grafisk beskrivelse av det som har skjedd (huttetu), det hadde dessuten blitt en helt annen type bok. Og jeg anerkjenner hundre prosent Wassmos fulle rett til sin egen historie, til å fortelle det hun vil fortelle og utelate det hun vil utelate. Likefult blir jeg frustrert av halvkvedede viser, og kanskje særlig fordi jeg føler at jeg får den samme halvkvedede visen om igjen (og om igjen, den er tross alt behandlet i romans form før, noe Disse øyeblikk også er innom, for eksempel i forbindelse med Tora: «Det er jo ikke det hun skriver om» på side 213).

Dette hatet (og, ja, det ligger nært opp til hat) jeg har for selvbiografiske romaner plager meg gjennom hele Disse øyeblikk. For jeg kjenner mine nesten-ikke-eksisterende-Se-og-hør-leser-impulser komme snikende, både hva angår den nytilsatte festivalsjefen, den øyboende forfatteren og de fleste andre av de mange ikke-navngitte personene i boka. JEG VIL IKKE FORSØKE Å GOOGLE DEM. Og jeg lot være. Og egentlig er det jo helt likegyldig hvem de er. For det har ingen betydning for historien i romanen om det er personer som kunne vært navngitt, konglomerater konstruert av fler opplevelser eller ren fiksjon. Men det ødelegger leseropplevelsen. Og, ja, jeg anerkjenner at det er urimelig av meg.

Ekstra urimelig er det kanskje fordi alle personene som opptrer i Disse øyeblikk er navnløse, inkludert hovedpersonen selv. Det eneste unntaket er Dikter Sara (henne måtte jeg Google, men det var fordi jeg skulle notere meg at jeg må lese noe av henne), så vidt jeg kan huske. Ellers er det gutten og jentungen, jegeren og dikteren, og altså forfatteren selv, som er navnløs og som vil bli billedkunstner, men blir lærer i stedet og som lenge gjør det som forventes av henne, men som sakte finner en egen stemme og en uant evne til å slå i bordet likevel.

Og for en stemme hun finner. Wassmo kan det å leke med ord, og det jeg bet meg mest merke i er måten hun først bruker et ganske forslitt begrep, men så videreutvikler det slik at det får helt nye meninger. Et eksempel er når «hun», den navnløse, flytter på hybel for å gå på lærerskole (side 80):

Da hun har pakket to pappkofferter, klemt gutten og grått, og endelig sitter på bussen, kjennes det som om hun har fått vinger. Hun lener seg godt tilbake i setet og lar vingene varme skuldrene og nakken. Dette skal hun klare.

Her får det ganske oppbrukte bildet om vinger en ny betydning, vingene blir ikke bare et symbol på frihet, men gjennom å være noe som varmer også et symbol på trygghet, men en trygghet i seg selv og egne evner, ikke en som er avhengig av noe utenfor.

På mange måter føyer Disse øyeblikk seg inn i tradisjonen Wassmo selv namedropper fra gjennom romanen: Det er et feministisk manifest. Ikke et opp-på-barrikadene-og-rop-det-ut typen manifest, men et noe mer stillferdig, men nesten enda mer insisterende: Jeg krever min rett til å bli hørt og til mitt eget liv og kropp. Love me or leave me. For hun har nok med seg selv, forfatteren, og hun innser det selv etterhvert, hvor lite bruk hun har for folk som ikke vil møte henne på hennes egne premisser.

Og som med 100 år dukker argumenter for hvorfor kontrollen over egen kropp er så viktig. En uønsket graviditet kan fortsatt være katastrofe i dag, og er man uheldig med hvem man møter i helsevesenet kan man utvilsomt fortsatt føle seg ydmyket (og om reservasjonsretten hadde blitt ett faktum hadde det vært et skritt i feil retning), men mye har skjedd, også siden forfatteren satt i skiboden med skrivebordsklaff (på side 275):

Der blir hun klar over at hennes mot er uten realitetsoppfatning. Hun er mer redd for den lokale legens ydmykelser enn hun er for å bære frem og ta vare på et barn. Det er slik samfunnet har kneblet oss, kvinnene, tenker hun. Gjennom ydmykelse.

Også i møtet med andre forfattere dukker det opp gnisninger. Hun vinner en konkurranse om beste dokumentarroman og den mannlige forfatteren fra øya (som også har sendt inn manus til konkurransen) blir såra og vonbroten (side 311):

Du skriv ikkje slike historie! sier han.
Hun svarer ikke. Hva slags svar skulle det vært.

Kvinnelige forfattere skriver ikke dokumentarromaner, må vite. I alle fall ikke om viktige ting.

Langt ut i neste årtusen skal hun få kjenne denne merkelappen. Kvinnelig. Kvinnelig statsminister, kvinnelig prest, kvinnelig bokser, kvinnelig innsatt, kvinnelig rekrutt, kvinnelig jeger og kvinnelig forfatter. Kvinnelitteratur. For ikke å snakke om det unaturlige ved et kvinnelig geni.

(Side 286.) Veien fra forskremt jentunge til forfatter med bein i nesa er lang. Lenge holdt jeg på å gi henne opp, forfatteren, født feminist som jeg er. Hvorfor GÅR du bare ikke? nærmest ropte jeg til boka, når ekteskapet med jegeren ble for klaustrofobisk og for hyklersk. Og så er det han som går til slutt. Men det skal hun ha, forfatteren, hun gir ham ikke sjansen til å komme tilbake. Såpass viljestyrke har hun allerede da. Love me or leave me, the sass and the attitude, det kommer langt senere, men små steg fører deg også langt om du går i riktig retning lenge nok.

Jeg sa at Wassmo vant meg over etter hvert. Og på sett og vis stemmer det. Men jobben var ikke gjort når jeg la boka fra meg i forrige uke. Senest fredag diskuterte jeg boka med Elin og sa noe sånt som at det egentlig er en bra bok, men at det selvbiografiske aspektet ødela den for meg. Men, ser du, nå noen dager senere, når den har fått sunket enda litt mer inn og jeg i mellomtiden har lest andre ting, nå begynner minnene om irritasjonen å forsvinne og det jeg sitter igjen med er bildet av forfatteren, hennes stahet og styrke, hennes svakhet og menneskelighet. Jeg skulle fortsatt gjerne vært irritasjonen foruten, og jeg tror nok at for meg hadde historien vært vel så sterk om den hadde vært skrevet som «ren fiksjon» (i den grad noe noensinne er ren fiksjon), men likevel. Hun kommer til å være med meg lenge.

Storspring. Fabrikkdikt. – Lars Ove Seljestad

Mirthful 1 Comment

SeljestadStorspring. Fabrikkdikt. er Lars Ove Seljestads debut som lyriker, han har skrevet flere romaner (uten at jeg har lest noen av dem). Jeg ble nysgjerrig på disse diktene på Aschehougs høstpresentasjon og når den dukket opp godt synlig på biblioteket plukket jeg den med meg. På presentasjonen leste forfatteren selv (på video), og kanskje burde man heller hørt boka (eller lest den høyt), for noe av trøkket uteble når jeg leste selv.

Storspring handler om Odda smelteverk. Boka er delt inn i «skift», eller altså en slags kapitler, og det er lett å gjengkjenne rytmen i maskineriet og i en litt enformig arbeidsdag i diktene. I tillegg låner Seljestad fra både bibel og skillingsviser og det meste derimellom. Fabrikken personifiseres som en krysning mellom et svært beist og en hard mester.

Fabrikken seier at han eig meg. Eg eig
deg, seger Fabrikken, slik eg før eigde far
din, farfar din, oldefar din og tippoldefar din. Alle
menn i farsslekta lang har eg eigd, med hud og
hår eigde eg dei, slik eg òg eig deg, vesle svarte son.

(Side 22.) Tidvis fungerer det strålende, innimellom mister jeg tråden (og interessen) helt. Det er kanskje særlig de mest tekniske, altså fabrikktekniske, partiene som ikke funker helt for meg. Jeg ser på en måte hensikten med dem, men det ble rett og slett litt for mye beskrivelse av hvordan diverse stoffer fraktes gjennom fabrikken og forvandles til andre stoffer ved hjelp av prosesser. Ett og ett fungerer de diktene også, men som serie ble det for, tja, ensformig, kanskje?

Da liker jeg langt bedre de diktene som er en slags indre monolog der tankene tilhører arbeideren, men der også Fabrikkens hjerterytme slår inn og der det er vanskelig å skille menneske og maskin.

Står høygt på stablar av karbiddunkar.
Kul umulig å
kula. Glatte blekkdunkar hoppar
mot blekkdunkars glatte
kantete falsar. Skjenar humpande frå dunk
til dunk. Sklir og fell. Løftar og slit.
Vond rygg. Klemte fingrar.
Løftar bannande den vrange
dunken. Skuler mot dei som har
teken. Som har balansepunktet
inne. Som utan ein tanke kular
dunk med ei hand over dunkar.
Sneipen proletært karsleg i
munnvika.

(Side 50.) I det hele tatt tenker jeg, som jeg ofte gjør, at jeg burde lese mer dikt.

Den onde arven – Thomas Enger

Mirthful 7 Comments

arven_engerNår Den onde arven av Thomas Enger dukket opp på langlista til bokbloggerprisen ble jeg selvsagt nysgjerrig. Siden det jo uansett var en sjanse for at den ville komme på kortlisten og derfor «skulle» samleses reserverte jeg den på biblioteket, og startet på den ganske kjapt. Jeg hadde høye forventninger. Boka var tross alt på den samme langlista som høyt elskede Odinsbarn og ubeskrivelig vakre Fugl.

Desverre var jeg ikke kommet veldig langt før jeg begynte å bite meg merke i, og irritere meg over, små, skal vi si logiske feil? Og nå er jeg jo engang slik skrudd sammen at når jeg først begynner å legge merke til sånt klarer jeg ikke å la være å fortsette. Jeg begynte å markere med stickies, og, vel, det ble en del før jeg var ferdig.

Og her bør du slutte å lese om du ikke vil ha spoilers, for dem blir det nok noen av…

Jeg skal ikke sitere alt, men skal jeg rettferdiggjøre min noe surmagede «makkverk»-kommentar på facebook må jeg vel bruke noen eksempler. Det første jeg reagerte på var dette:

Det første jeg tenker på, er hvor lite sliten jeg er. Jeg blir alltid så fort andpusten når jeg gjør noe fysisk. Nå føles det tvert imot som om jeg kunne ha lagt på sprang med det samme.

(Side 35.) Tilforlatelig nok sånn for seg selv, men jeg synes det skurrer, siden jeg nettopp har lest følgende på side 13:

Det er derfor jeg må sykle til skolen hver dag også. Åtte kilometer. Hver vei.

På noe som høres ut som en rimelig gammel sykkel. Åtte kilometer hver vei, hver dag. Det er det faktisk nesten umulig å ikke bli i rimelig god form av. Ok. Det er en filleting. Jeg vet.

Det er fler filleting. Julie begynner å lure på om hun kan ha gått rett forbi faren i skogen, først tolker jeg det som «rett forbi liket av ham», men så tenker hun at han kanskje har overlevd alle disse årene og bare venter på at noen skal finne ham (side 41). Hun er altså 16. Å tro at noen har gått seg bort og så overlevd ute i skogen i 15 år uten å finne veien ut igjen i mer enn et par ønsketekningssekunder er vel optimistisk selv fra at langt yngre barn. Vi snakker om en engelsk skog. De fleste engelske skoger er det godt gjort å gå seg bort i i mer enn 15 minutter (ok, det finnes unntak). Senere finner Julie  en artikkel på nett om at bestefaren hadde en teori om «genetisk magi» og det første hun henger seg opp i er at bestefaren hadde en «teori» og at en professor synes teorien er interessant, ikke at teorien omhandlet «magi» (side 115). I utkanten av Holloway (en ikke veldig stor by) ligger «En katedral jeg ikke vet navnet på» (side 122). La meg gjette: Holloway Cathedral? Hvorfor skrive katedral og ikke kirke, en kirke hadde det vært troverdig at hun ikke visste navnet på. Det er ikke som om bygningen har noen som helst betydning for historien. Eller faren til Margaret som har «hundrevis» av helt nye mobiler liggende (side 158). Jeg lurer på hva slags firma han jobber i? Og faren til Julie har lest om sin egen forsvinning i avisene (side 285), men siden familien visste at han skulle dra og hvorfor han dro, kan jeg ikke helt skjønne hvorfor han skulle bli meldt savnet?

Filleting. Alle sammen.

En verre logisk brist går på forholdet mellom tvillingene i familien. McDermott sier at Jim Moores teori var at tvillingene utviklet seg slik at de var i hver sin ende av «den verdimessige skalaen», altså at den ene var «god» og den andre «ond», og at forholdet mellom dem var konstant. Derav trekker Julie en slutning som også blir gjentatt flere ganger i boka:

Men hvis forholdet mellom det gode og det onde hele tiden var konstant – og hvis Carl var den onde av brødrene – da skulle vel dét bety at bestefar ble et bedre menneske etterpå, da? [Etter Carls død.] At han ble snillere? Eller?

(Side 177.) Eller? Eller det stikk motsatte? Hvis forholdet mellom det gode og det onde faktisk var konstant, burde ikke den enes død føre til at den andre ble «helt normal», eller i alle fall like deler ond og god? For all del, for plottets del funker det fint at den som er igjen blir mer ekstrem, men begrunn det da skikkelig, ikke med et liksom konstant forhold.

Så var det denne oppbevaringsboksen på sentralbanestasjonen, da. Julie finner en nøkkel blant bestefarens ting som åpner boksen der det er en CD med video av faren. Fett nok. Sett bort fra at alle oppbevaringsbokser forsvant fra engelske stasjoner under «the troubles», altså mens IRA drev på på det verste. Veldig mange steder er de blitt gjenintrodusert, men som regel er det betjent oppbevaring og ingen steder kan du lenger (om du noensinne kunne) låse en boks og så tro at den fortsatt er låst og innholdet tilgjengelig uker eller måneder senere. Enten så må du betale mer for å få den opp, satsen er per 24 timer, eller så har det gått så lang tid at innholdet har blitt fjernet og låsen skiftet.

Joda, jeg er klar over at dette er fantasy, men selv fantasy må henge logisk sammen innenfor sitt eget lille (eller store) univers. Og jeg lar meg irritere.

Det andre jeg lot meg irritere over var språket. Enger faller også i anglisismefella med jevne mellomrom, og i dette tilfellet forsterkes inntrykket av at orginalen er på engelsk og en slett oversetterjobb ved at han har valgt å legge handlingen til England. Uten noen som helst grunn, så vidt jeg kan se, annet enn å gjøre det enkelt for et britisk forlag å plukke opp boka. Handlingen kunne like gjerne foregått i Norge. Som det er går Julie på Wetherby High School og jeg stusser både når hun hevder at «Øynene mine fyller seg opp» (side 215) (mine øyne fyller seg jevnlig med tårer, men de fyller seg ikke opp) og når vergen hennes forteller at hun arver 215 millioner kroner (side 144). Ville det ikke være mer naturlig å arve pund?

Dessuten driver Enger med særdeles mangelfull folkeopplysning når han lar Hacksley si om nordlys:

Nordlys forekommer for det meste langt nord, særlig i Norge nord for polarsirkelen, men en svært sjelden gang hender det at vi ser nordlyset nedover i Europa også.

(Side 259.) Kan vi i det minste droppe «i Norge»? Jeg vet at den norske olympiske komité gjerne vil innbille verden at det bare er i Norge vi har nordlys, men vi trenger vel ikke jatte med dem? Og vi ser nordlys langt sør for polarsirkelen jevnlig, det er heller ikke et helt uvanlig fenomen i Skottland. I Sør-England, derimot, er det rimelig uvanlig, men det hadde vært langt mer naturlig om Hacksley snakket om Skottland enn Norge, når Enger nå altså har valgt å legge handlingen til de britiske øyer.

De fleste voksne som har anmeldt boka har bemerket at plottet kanskje ikke er det mest orginale. Det kan jeg være enig i, men plottet fungerer i og for seg greit. Jeg ble aldri voldsomt engasjert, og hadde jeg ikke villet skrive denne anmeldelsen hadde jeg sluttet å lese etter litt over hundre sider, men det er jo vanskelig å bli engasjert i historien når man sitter og ergrer seg over tekniske ting. Julie er en kul heltinne, men selv henne blir vi fint lite kjent med, og de fleste av de andre personene i boka forblir rimelig endimensjonale. Sjangermessig er det greit, ingen forventer dyptpløyende personlighetsutvikling i en spenningsroman, men det er ikke dermed sagt at det ikke hadde gått an å bruke noen ord mer på enkelte personer, Glenn for eksempel som vi i grunn bare vet at stammer og har sykkel før han og Julie plutselig er et par i epilogen.

Jeg setter også pris på om noen kan forklare meg ravnene. Hvorfor var det 13 av dem? Jeg forsto jo at en falt fra for hvert dødsfall, men hvorfor 13 til å begynne med? Og hadde de noen annen betydning, eller var det bare «uh, ravner er litt skumle og kule, la oss slenge med noen sånne»?

Alt i alt, altså: En rimelig middelmådig spenningsroman som skjemmes av både logiske og språklige brister. Jeg kan vel sies å være fornøyd med at den ikke kom lenger enn til langlisten.

Andre har vært mer begeistret. Vel, det skulle forsåvidt ikke så mye til, men mange har virkelig vært skikkelig begeistret, så kanskje du bør lese noen andre anmeldelser av boka:

Og å dømme fra anmeldelsene på Foreningen Les sine sider treffer den målgruppa. I dag ble de nominerte til Uprisen annonsert, og jammen er ikke Den onde arven på lista. Det er altså ingen grunn til å ta mine (sikkert surmagede) ord for det, men jeg mener ungdommen fortjener bedre.

Bokbloggerprisen 2013: Kommentarer til langlisten

Mirthful 1 Comment

Langlisten til Bokbloggerprisen 2013 er offentliggjort og jeg kan fornøyd konstatere at begge mine nominasjoner er med på den. Listen finner du på Norske bokbloggerebloggen (meta!), Knirk har litt statistikk rundt antallet nominasjoner og Line har mer om prosessen rundt (ikke minst komitéens neglebiting…) og de enkelte bøkene.

Jeg leste flere norske bøker utgitt i 2013 enn jeg noensinne tidligere har lest norske bøker samme år som de ble utgitt, muligens med unntak av et år eller to i nærradio i Trondheim på nittitallet. Og flere av dem var gode kandidater til prisen. Men når jeg satt meg ned for å skrive nominasjonsepost bestemte jeg meg for å nøye meg med to nominasjoner, en i hver klasse, nemlig de to suverent beste bøkene jeg leste på norsk i fjor (og blant de beste i fjor uavhengig av språk).

I klassen «Roman» nominerte jeg Roy Jacobsens De usynlige, og i «Åpen klasse» Siri Pettersens Odinsbarn. Om du har fulgt med på bloggen og lest innleggene mine i kategorien Bokbloggerprisen 2013 burde ingen av de to være noen overraskelse. Det skal forresten bemerkes at jeg heier såpass på sistnevnte at om forlaget hadde klassifisert den rett, altså som roman, ikke som ungdomsbok, hadde jeg muligens droppet Roy Jacobsen og i alle fall satt Odinsbarn som nummer en på lista (nominasjonene skulle vektes ut fra rangering, visstnok). Samtidig er jeg ganske fornøyd med at Lisa Aisatos Fugl også er på langlista i åpen klasse, jeg har ikke kommet så langt som til å blogge om den enda, men det er en veldig underfundig barnebok med (som vanlig fra den kanten) fantastiske illustrasjoner.

Ellers har jeg ikke lest noen av de andre fra langlista, faktisk, så jeg skal i alle fall satse på å bli med på samlesinga av kortlista, ellers blir det vanskelig å stemme i august. Det er vel bare en eneste bok på listene jeg ikke egentlig har lyst til å lese, jeg får vurdere det om den havner på kortlista (og, nei, jeg har ikke tenkt å si hvilken akkurat nå).

Spennet i åpen klasse er bra, vil jeg si. I romanklassen er det mye bestselgere, det er på sett og vis litt skuffende, men ikke så overraskende, akkurat (og ut fra egen nominasjon kan jeg vel ikke klage…). Og jeg er heller ikke av typen som mener at bestselgere nødvendigvis er dårlige, selv om de heller ikke nødvendigvis er bra, så kanskje dette er de beste av bestselgerne? Vi kan jo håpe på det.

Vindeltorn er diskvalifisert fra kåringen på grunn av at den først er utgitt på engelsk, og jeg behøver derfor ikke å ha dårlig samvittighet for å ha droppet den fra nominasjonene mine (siden jeg leste den på engelsk ville det falt meg svært unaturlig å inkludere den). Utover den kunne jeg vurdert både Leksikon om lengsel og Furuset (ikke blogget ennå) i romanklassen, men begge manglet litt på å nå helt opp hos meg, derfor droppet jeg dem altså.

Low Moon & andre historier – Jason

Mirthful 2 Comments

jason_low_moonLow Moon & andre historier var også julegave, sammen med Delisle. Jeg har selvsagt lest Jason før, men bare kortere historier publisert i antologier/tegneserieblad. Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke helt skjønner hva som er så stort med Jason.

Det er to ting som ikke funker for meg. For det første er det for lite tekst. Dette er rent subjektivt, og jeg vet ikke engang om det egentlig er det som er problemet (for jeg liker andre tegneserier med lite eller ingen tekst), men det føles som et problem når jeg leser Jason.

Det andre problemet er et problem for historiene, og det er kanskje også subjektivt, men jeg synes alle i persongalleriet hans er for like. Jeg sliter med å holde dem fra hverandre. Historien forsiden her er hentet fra er et godt eksempel. De to på bildet er hovedpersoner i historien, eller snarere historiene, for det er to parallelle. Men hovedforskjellen på dem visuelt er at han ene har prikker på kinnene, han andre hitlerbart. Det er greit nok når de er i samme rute, men det er rett og slett for lite info når jeg skal forsøke å følge dem som historien utspinner seg, jeg blir sittende og forsøke å huske hvem som er hvem. Dette gjentar seg i flere historier, og gjør at det blir slitsomt å lese.

Når det er sagt er nettopp den historien som omslagsbildet er hentet fra – den heter bare & – den jeg liker best i boka. Den har noe underfundig over seg som får meg til å humre, men den har også dybde.

Likevel, jeg er liksom ikke solgt. Boka havner på pluss-siden på liker<->liker ikke-skalaen, men bare så vidt.