Stikkord: norsk

Til ungdommen – Linn Skåber

Mirthful Leave a comment

Jeg bedriver sluttspurtlesing før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen går ut på søndag, og i går var det Til ungdommen som endelig sto for tur.

Som vanlig er jeg helt forelsket i Lisa Aisatos illustrasjoner. Jeg kunne glatt hatt dem på veggen alle sammen.

Linn Skåbers tekster er også gode, selv om noen av dem er bedre enn andre. Jeg grinner litt her og der (særlig av Rettferdighet og snowboardutstyr), og trekker på smilebåndet ofte.

Men… Vel, det er flere «men».

Jeg er ikke overbegeistret for «sjangeren» om jeg kan kalle det det. Det er ungdommenes egne historier og ord. Eller er det det? Det er umulig å vite hva som er mer eller mindre direkte sitat og hva som er Linn Skåber. Og det plager meg.

Og er det ikke en smule tannløst det hele? Det er bare to av historiene som omhandler noe som ligner på «problemadferd», Richard og Om jeg vil på hytta i helgen, mamma? Hvor er opprøret? Anarkiet?

Ikke minst lurer jeg på hvem som egentlig er målgruppa for boka, og hva Skåber vil med den. Den heter Til ungdommen, men hadde ikke Fra ungdommen vært en riktigere tittel? Og er konfirmanter flest interessert i å lese sånt som dette? Hva skal de i så fall få ut av leseopplevelsen? Potensielt en følelse av å være mindre alene, er det eneste jeg kan komme på, men funker det egentlig? For voksne som har klart å glemme sin egen ungdomstid er dette sikkert nyttig lesing, men for oss andre? Har jeg fått noen innsikt i tida som døtrene mine er på full fart inn i som jeg ikke hadde fra før? Det føles ikke sånn.

Så altså, som en samling ganske fine tekster om livet som femtenåring-eller-der-omkring, med helt aldeles nydelige illustrasjoner er det jo ikke noe direkte galt med boka, men den havner ganske midt på treet for meg som leseopplevelse.

Musikk for rasende kvinner – Line Baugstø

Mirthful 1 Comment

Krøss i taket, eller deromkring, men jeg har altså helt frivillig lest en novellesamling. Og likt den. Ok, ikke «beste boka jeg har lest i sommer» likt den, men «hadde hatt problemer med å legge den fra meg om det ikke var for at det var noveller som sluttet til stadighet» likt den.

Musikk for rasende kvinner av Line Baugstø er en av bøkene på boksirkelens sommerliste. I motsetning til resten av året, der alle i teorien skal lese samme bok i løpet av en måned og vi bytter på å foreslå, har vi på det siste møtet før sommeren alle med oss noen forslag og så velger vi en del bøker, gjerne en fra hvert medlems liste med forslag, og så leser alle de bøkene de rekker/har lyst til/får tak i. Jeg har fire av de andre bøkene liggende (inkludert mitt eget forslag), den siste står jeg på venteliste på. At det ble akkurat Musikk for rasende kvinner jeg ga meg i kast med først har flere årsaker: Jeg liker tittelen, den er forholdsvis kort og nettopp det at det er noveller gjør at om jeg ikke hadde likt den kunne jeg lest en eller to og så stoppet (det har lavere terskel enn å gi opp en roman).

Novellene handler om kvinner og menn på min alder eller deromkring (for det meste). Noen er gift, noen er skilt, noen er på leit etter ny partner, andre ikke. Forlaget sier «Line Baugstø skriver skarpt og treffende om intimsfærens drama», og jeg er vel nødt til å si meg enig. De novellene som fungerer best fokuserer på det usagte mellom mennesker og misforståelsene som oppstår på grunn av dem. Gjenkjennelsesfaktoren er stor, selv om ingen av situasjonene Baugstø beskriver er noe jeg har opplevd selv. Småting som bygger seg opp til et fiendtlig naboforhold i Den røde steinen, der vi får se historien fra begge sider og der begge parter i grunn er sympatiske, men der totalen blir komisk eskalasjon. Overanalyseringen av hvordan man ble oppfattet og kan komme til å bli oppfattet i En hund etter hyttebøker, der jeg lett kan forstå hovedpersonens fortvilelse over å for evig bli stilt i dårlig lys i firmaets hyttebok, uten engang å vite om det er «fortjent» eller ikke. Tittelnovellen Musikk for rasende kvinner som bare får meg til å grøsse og tenke at om jeg noengang blir singel igjen kommer jeg til å forbli det resten av livet, for å gi meg ut på «dating» igjen, det har jeg i alle fall ingen planer om.

Det beste med Baugstøs noveller er at jeg, med ett unntak, synes at novelleformen er helt rett for disse historiene. Det jeg vanligvis har problem med når det gjelder noveller er at de enten blir intetsigende og overfladiske eller at de burde vært lenger, i det minste en novelette, eller kanskje en hel roman. Baugstø klarer å hale meg inn i historien så fort at jeg rekker å leve meg inn i den og å være i den lenge nok til at slutten ikke kommer for brått, og samtidig får hun sagt noe meningsfylt om mellommenneskelige forhold på de få sidene hun har til rådighet. Historiene føles også fullendte, jeg tenker at det var interessant med denne lille titten inn i dette livet, men at en hel roman ville blitt i overkant. Unntaket er Mann over bord, der jeg fikk den vanlige reaksjonen «er det slutt nå som jeg virkelig begynte å bli interessert?!», men det klarer jeg glatt å tilgi.

Jeg tenker at jeg skal lese mer av Baugstø, kanskje en roman? Jeg kan ikke huske å ha hørt om henne før, og det er litt merkelig, siden hun har holdt på lenge og skrevet mange bøker, både for barn og voksne. I alle fall viser det seg at hun har kommet med en barnebok i år, Vi skulle vært løver, om et dagsaktuelt tema, no less. Den hopper i alle fall rett inn på leselista, for skal det være noe poeng i å være med på nominering til Bokbloggerprisen må jeg jo lese noe nyutgitt innimellom.

Har du lest noe av Baugstø, og har du i så fall noe å anbefale?

Vær snill med dyrene – Monica Isakstuen

Mirthful 4 Comments

Vær snill med dyrene er denne månedens valg i boksirkelen jeg er med i, ellers tror jeg neppe jeg ville lest boka, siden temaet ikke er et jeg normalt oppsøker. Utgangspunktet for fortellingen er en liten familie på tre, mor, far og barn, der barnets ankomst gjør at forholdet mellom mor og far sprekker og familien går i oppløsning. Det er moren, Karen, som er fortellerstemmen, så vi ser alt fra hennes perspektiv. Hun sliter med skyldfølelse for å ha gått (for det var hun som gikk) og med separasjonsangst når hun må sende barnet fra seg til faren annenhver uke. Karen har også selv en mor som ble sittende alene med to barn når mannen gikk, og som ikke viser noen særlig forståelse for datterens valg om å gå.

Romanen er på drygt to hundre sider, men går relativt fort å lese siden mange av «kapitlene» er svært korte – en paragraf bare, eller en enkelt setning til og med – og likevel får en hel side for seg selv.

I begynnelsen hadde jeg litt samme reaksjon som min bekjent hadde til Tung tids tale: «Barna mine er for små, jeg klarer ikke lese dette» (til tross for at min yngste er flere år eldre enn barnet i boka). Fortellingen gikk altså inn på meg og gjenkjennelsesfaktoren var der, selv om (kryss i taket og bank i bordet) det ikke ligger an til at jeg (vi) skal havne i samme situasjon med det første. Hvor godt hadde jeg taklet å være deltidsmor? Hadde jeg hengt meg opp i alle detaljer og analysert barnas reaksjoner for å finne ut om de hadde det best hos meg eller ham? Hadde jeg sagt som bokas forteller (et utsagn som gjentas flere ganger i boka):

Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.

(s. 56, bl.a.) Jeg håper jeg slipper å finne ut av det.

Men et stykke ut i boka begynte jeg å miste noe av sympatien for Karen. Det blir for mye, rett og slett, for sytete, for langdrygt. Det blir meg, meg, meg. Selv i passasjene der hun bekymrer seg for datteren er det mer fokus på hennes valg og hennes følelser dersom de valgene påvirker datteren negativt enn noe jeg klarer å lese som reell bekymring for barnet som et separat individ. Jeg begynte med hobbypsykologi: Kan hun ha en form for depresjon? Men det framstilles ikke sånn, som jeg leser det (da hadde jeg kanskje hatt sympati likevel), i stedet blir jeg sittende og tenke «Men ta deg sammen, da, menneske!» Innen boka er ferdig (og det går som nevnt rimelig fort) er jeg lunken, og jeg ga den skarve to av fem stjerner på Goodreads.

Addendum: Nå som jeg har lest og skrevet om boka selv kunne jeg kikke litt på hva andre bloggere har sagt, og her er et par lenker for de som vil ha fler synspunkter. Boka fikk forøvrig Brageprisen i 2016 (noe jeg hadde glemt fram til nå), så føyer seg pent inn i rekken av «populære norske bøker jeg ikke liker»:

Nordlys: Reisen til Jotundalen – Malin Falch

Mirthful 2 Comments

Det har vært Malin Falch og Nordlys i alle kanaler (særlig her i Trøndelag) de siste par ukene, men jeg tror det var Siri Pettersen som på Facebook først gjorde meg oppmerksom på denne nye norske tegneserien for en måned eller to siden. Jeg hev meg på forhåndsbestilling, og fikk derfor signert eksemplar i posten 21. februar. Her om dagen fikk jeg forøvrig også et anmeldereksemplar fra Egmont, bare så det er nevnt. Det eksemplaret ender nok hos skolebiblioteket.

Handlingsreferat fra vaskeseddelen: «Sonja får en natt besøk av en fremmed gutt, som likevel virker merkelig kjent. Han er fra den andre verdenen, og han tar henne med dit. De reiser på nordlyset og kommer til et Norge som ikke er likt noe vi ser til daglig, men som likevel finnes i alle oss som har latt fantasien løpe løpsk.»

Dette med en portal til en paralell verden er ikke akkurat et ukjent grep i fantasy-genren, men det er delvis fordi det jo er en så effektiv måte å knytte fantasien opp mot «virkeligheten» på.

Jeg liker at Sonjas «virkelighet» er litt ubestemmelig og tidløs (innefor det siste hundreåret, i alle fall) i starten av boka. Sonja bor tydeligvis på en storgård ved Røros, og historien starter på konfirmasjonsdagen hennes, en dag som markeres på tradisjonelt vis. Bare to illustrasjoner på side 32 og 33, av familie og venner som fotograferer konfirmantene (delvis med smarttelefoner) og av biler utenfor gården plasserer historien i samtiden. Så snart Sonja og Espen (et navn som umulig kan være tilfeldig valgt…) kommer til Jotundalens parallelle univers forsvinner all knytning til samtiden og vi befinner oss i et Norge som er hentet fra Asbjørnsen og Moe og vikingesagaene.

I de få anmeldelsene som er kommet på Goodreads nevnes både Peter Pan, Narnia, Alvefolket og Min bror bjørnen, og med unntak av sistnevnte (som jeg ikke har sett) må jeg si meg enig i at Nordlys plasserer seg fint inn i rekken av kvalitetsfantasy for alle aldersgrupper. Selv vil jeg legge til både Disneys Frost og Tone Almhjells Maretorn (som jeg har lest på engelsk) som opplagte mulige inspirasjonskilder. Det er ikke dermed meningen å si at Nordlys er noe slags plagiat eller kopi av andre verk, for universet Falch har skapt oppleves som noen helt eget.

Falchs illustrasjoner er det umulig å kritisere (i alle fall for en vanlig dødelig som meg). Som Beate sier det på Goodreads: «NB! Ha godt lys når du leser, da får du mest glede av de!»

I det hele tatt er det eneste negative jeg har å si om Reisen til Jotundalen at bok to helst bør komme så snart som mulig. Det er en nesten uungåelig konsekvens av å drive med universbygging i tegneserier at bind en ender som en slags prolog og det først er i bind to den egentlige handlingen starter, og sånn er det her også. Det skjer liksom ikke så mye, men potensialet for actionfylte eventyr er absolutt på plass. Så: Hvor kan jeg forhåndsbestille bok to?

Verda er ein skandale – Agnes Ravatn

Mirthful Leave a comment

Jeg kan vel trygt si jeg er mer begeistret for Agnes Ravatn som essayist enn som romanforfatter (og del to), og det var naturlig å sette seg på venteliste for å få låne Verda er ein skandale når den kom ut i høst. Mulig jeg var treig til å gjøre nettopp det, for det ble 2018 før det ble min tur, men til slutt fikk jeg altså melding om at boka var klar til henting.

Verda er ein skandale er en sjarmerende bok. Ravatn drar en katt-og-kaniner og tar med mann og barn og flytter på landet, riktignok midlertidig (etter planen). Ikke bare «landet», heller, men Vestlandet. Med Einar Økland som nærmeste nabo.

Det er lite som får meg til å le høyt i denne boka, men det er mye som får meg til å nikke gjenkjennende. Eskaleringen av selvbergingsfantasier, for eksempel, i gledesrus over å ha utnyttet en fiskefangst til det fulle. Jeg har også tenkt tanken at et småbruk på landet er en utmerket idé, mer hus for pengene, plass til høner i hagen og kanskje man kunne hatt hest? Heldigvis kommer jeg som regel fort på at jeg hater hagearbeid, at jeg liker å kunne reise bort uten å hyre inn dyrepassere og at jeg helst vil ha gangavstand til både (store) bibliotek og brukbare ølbarer. Men at jeg innser det betyr jo ikke at det ikke er trivelig å lese om noen som har et heldigere utgangspunkt for å trives med livet på landet enn meg selv.

Samtalene med Økland er utvilsomt med på å bære boka, men vel så ofte er det de selvironiske refleksjonene over klisjeene som leves ut som får munnvikene til å peke oppover. Som her, på side 14:

Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs i tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønnkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær – ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv.

Absolutt en bok verdt å lese.

Jenta som ville redde bøkene – Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Mirthful 4 Comments

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato er nok en bok jeg har sett fram til og som jeg ikke helt forstår hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese. Klaus Hagerups fortellerevne, Lisa Aisatos alltid fantastiske illustrasjoner og temaet «jente som elsker å lese» høres ut som en uslåelig kombinasjon. Men…

Hovedinnvendingen min er som følger: Annas redningsaksjon starter med at bibliotekaren fru Monsen forteller at Milton Berg har som oppgave å ødelegge alle bøkene som ikke lånes og leses mer. Men halvveis i boka forsvinner den motivasjonen til fordel for å finne ut hva som skulle vært slutten på og hvem som er forfatteren til en bok fru Monsen får Anna til å lese når hun egentlig har tenkt å ta lesepause fordi hun har lest så mange bøker-som-ingen-låner på kort tid. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer med den jakten, men oppdraget «sørge for at bøker som aldri blir lånt blir lånt og lest og dermed ikke trenger å ødelegges» forsvinner helt. Det blir ingen løsning for de glemte bøkene, og om ikke Milton Berg kommer til å gjøre jobben med å ødelegge dem vil nok biblioteksjefen sørge for at noen andre gjør det. Hadde boka hett «Jenta som var redd for å bli eldre» i stedet, hadde jeg kanskje ikke synes det gjorde så mye, men all den tid bokreddingen er del av tittelen synes jeg den burde fått en konklusjon. Bøkene blir ikke bare ikke reddet, men hele redningsoppdraget blir glemt i andre halvdel av boka.

Den andre innvendingen er litt vagere, men jeg føler at det hele blir litt for enkelt. Det vil si, jeg føler på sett og vis at forfatterene har satt seg ned og tenkt på hvilke elementer som må med for at alle bokelskere skal falle for boka. Jeg tror altså ikke at det er slik det foregikk, men jeg føler nærmest at boka prøver for hardt.

Så, ja, jeg er egentlig ganske lunken, og derfor skuffet.

Det er likevel slett ikke sånn at jeg synes boka er dårlig. Historien er sjarmerende, konklusjonen på Annas frykt for bursdager er tankevekkende og Aisatos illustrasjoner er like fantastiske som alltid. Spesielt liker jeg bildene av Milton Berg, jeg synes Aisato er usannsynlig flink til å få fram det vakre i rynker og grått (eller mer fraværende) hår. Jeg kunne glatt hengt nesten alle bildene fra boka på veggen (om jeg hadde veggplass, da, det er bokhyller på de fleste veggene her…).

Altså definitivt en bok jeg har tenkt å beholde, også når bøkene vi bare har for ungenes skyld ryddes ut og doneres til nye lesere. Men, ja, jeg er skuffet.

Keeperen og havet – Maria Parr

Mirthful 5 Comments

I og med at jeg egentlig har gått og ventet på ny bok fra Maria Parr siden jeg leste både Tonje Glimmerdal og Vaffelhjarte i 2010 kan man jo lure på hvorfor det tok meg flere måneder å begynne på boka. En viss redsel for å bli skuffet var nok medvirkende årsak. Når jeg først begynte var den *poff* utlest på mindre enn et døgn og jeg kan trygt si at bekymringene var ubegrunnet. Om noe er Keeperen og havet bedre enn Vaffelhjarte.

Trille og Lena er altså tilbake, litt eldre, men ikke nødvendigvis klokere. Drama og komplikasjoner oppstår som følge av graviditeter, tilflyttere fra Nederland, fotball og musikkskole. Blant annet. Jeg lo så jeg hikstet og jeg grein både en og to ganger. Parr har vel uttalt at hun ikke egentlig hadde tenkt å skrive noen oppfølger til Vaffelhjarte, men at persongalleriet ikke lot henne være i fred (eller noe sånt). Det er jeg glad for. Og jeg håper at returen til Knert-Mathilde har løsnet på det man som leser nesten må tolke som en skrivesperre (åtte år er lenge å vente på ny bok!) og at vi får fler bøker fra Maria Parr, gjerne så snart som mulig.

Arbeidsnever – Jan Kristoffer Dale

Mirthful 5 Comments

I boksirkelen jeg er med i går det på omgang å foreslå bøker, og alle leser da den samme boka. Men vi har to unntak: Før sommeren tar alle som vil med seg forslag og alle leser så mange – eller få – av bøkene i løpet av sommeren som de vil, og før jul har alle med seg en novelle eller annen kortere tekst, slik at vi får litt variert lesing i jula. I år var en av novellene på lista tittelnovellen fra Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever som kom på Kolon forlag i 2016, og siden boka ikke akkurat er lang leste jeg like gjerne hele når jeg først var i gang, til tross for at reaksjonen min etter den første novellen var: «Nei.»

For: Jeg liker ikke noveller. Jeg beklager. Det funker ikke. Det er ikke det at Dale ikke skriver godt, for det gjør han. Jeg irriterte meg riktignok av og til over noen av replikkene som er skrevet på dialekt og som jeg måtte lese både to og tre ganger før jeg klarte å utliste noen mening, men det går mer på smak og behag (og vane) enn på forfatterens dyktighet.

Men… det gir meg ingenting. Greit nok, det er små øyeblikksbilder fra livet til «trauste norske arbeidskarer» (med ett unntak) og det er skikkelig gjort. Det handler om et brutalt arbeidsliv, særlig for dem som ikke har utdannelse, om midlertidige jobber som bare kanskje forlenges, om livsstilssykdommer som rammer hardere i en arbeiderklasse der matlaging ikke er et statussymbol og middagen derfor gjerne kan vanemessig inntas på kroa, og om familiebånd som enten slites i stykker eller blir en hemsko på grunn av haltende økonomi. Det handler om Trygve som droppet ut av skolen og jobber i vikariat i panteflaskemottaket og som snart skal bli far uten noe videre økonomisk trygghet å skryte av, om Frank som er betatt av Anne på kroa, om André som utredes for høyt blodtrykk og som er i ferd med å flytte sin snart demente mor på hjem, om Kenneth som kommer i skvis mellom han kameraten med utdannelse og han uten, om Richard som har begynt å få angstantfall og om Gunnvår som er fanget av svigerfarens ensomhet etter mannens død.

Og kanskje burde jeg bli berørt (jeg mener, jeg kan glatt begynne å grine av Åge Aleksandersens Arbeidsledighet, selv når jeg bare begynner å nynne på den), men problemet er, som det nesten alltid er med noveller for min del (og som altså ikke er et problem med dikt eller sangstekster enda de jo som regel er enda kortere), at akkurat når jeg føler at NÅ, nå begynner jeg å få kjøtt på beina på personene, nå begynner historien å interessere meg, da er det brått slutt, og jeg sitter igjen med spørsmålet «var det alt?» rungende i hodet.

Men om du liker noveller, se da, da bør du lese denne boka. For jeg tror ikke den er så verst. Egentlig.

PS. Om du vil lese innlegg fra noen som likte boka, les Artemisia eller Beathe.

Tanta til Roald Dahl – Sven Kærup Bjørneboe

Mirthful 2 Comments

tantatilroalddahlTanta til Roald Dahl lånte jeg som bok to i eBokBib (om det første lånet mitt i appen kan du lese her), selv om det ikke er en diktsamling. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, av naturlige årsaker, og boka er såpass kort og lettlest at den ble fortært på diverse bussreiser og i lunsjpauser. Hovedhistorien (selv om den tar opp under halparten av sidene) handler om den gangen forfatteren som student leide rom i en leilighet eid av tanta til Roald Dahl. Utover det har boka fint lite med Dahl å gjøre, men historien om livet i leiligheten med orginalene som bodde på de andre rommene og forholdet til den lett eksentriske eierinnen er interessant nok som et slags tidsbilde.

I tillegg til dette fragmentet av et memoar inneholder boka en rammehistorie, der forfatteren nedtegner og så leser hovedhistorien for sine to døtre, og der døtrene mener den bør gis ut som bok, men hvor forfatteren innvender at en bok må være lenger. Slik starter jakten på en mulig historie nummer to eller annen måte å utøke sideantallet på. Denne jakten tar tid og vips er boka, med rammehistorie, altså, over to hundre sider, uten at man noensinne finner en egentlig løsning. Jeg er forsåvidt stor fan av slik metalitteratur som konsept, men i dette tilfellet synes jeg vel at rammen to uforholdsmessig mye plass (78 mot 115 sider), uten egentlig å være fryktelig interessant. Døtrenes entusiasme og påfunn er sjarmerende lesning, og en og annen filosofisk utlegning fra forfatteren rundt – vel, la oss kalle det «moralen» i mangel av et bedre ord – hovedhistorien er selvsagt greit å få med seg. Men rammen, som altså opptar et betydelig antall sider, fungerer ikke egentlig som en stand-alone historie i seg selv, og dem tilfører heller ikke memoarbiten noe betydelig, så vidt jeg kan se.

Sjarmerende, men litt intetsigende er inntrykket jeg sitter igjen med.

Havboka – Morten A. Strøksnes

Mirthful 1 Comment

havbokaHavboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten Strøksnes har tatt landet med storm, og bokbloggerne også, tydeligvis, siden den fikk plass på kortlisten til Bokbloggerprisen 2015. Og inntil et visst punkt kan jeg forstå hvorfor. Strøksnes leverer en slags kjærlighetsode til havet og havets mysterier og blander ren poesi (i prosaform, for all del) med vitenskap og anekdoter, og på mange måter er det hele lett å like.

Men, og du skjønte at det kom et «men» her nå, sant? Jeg sliter likevel. Jeg sliter nemlig med rammefortellingen som binder det hele sammen. Strøksnes og kameraten Hugo, kunstneren og sjøhusoppusseren Hugo Aasjord, får det for seg at de skal fange en håkjerring. Hvorfor? Vel, etter hvert kommer det fram at olje fra håkjerringlever lager eksepsjonelt bestandig maling, og sånt kan man jo ha bruk for ved Vestfjorden.

Oljen fra torskelever egner seg utmerket til maling. Men maling av olje fra håkjerringlever er i en klasse for seg. I Lofoten står ennå noen hus som ble malt med dette stoffet for femti år siden. Malinga blir så hard at den er umulig å skrape bort, og så glatt at ingen annen maling fester seg på den. Skal det byttes farge på huset, må det skiftes panel.

(s. 198) Akkurat det har vel karakter av en skrøne, om malingen blir så bestandig skulle jeg trodd håkjerringlever var ettertraktet hos malingsprodusentenes R&D-avdelinger. Hvilket ikke gjør det hele noe bedre. Det egentlige motivet for prosjektet er nok nærmere Edmund Hillarys berømte forklaring på hvorfor man absolutt skulle til topps på Mount Everest: «Because it’s there.» Håkjerringa er en utfordring. En ekstra stor utfordring fordi wannabe-storfiskerne slett ikke har det rette utstyret til slik fangst.

Og er det noe jeg har lite tålmodighet med er det folk som setter egne og andres liv (her både fiskernes og den stakkars håkjerringa) i fare uten bedre grunn enn å utfordre seg selv. Og jeg ser ikke den helt store forskjellen på å drepe en håkjerring for levra (resten er ubrukelig til noe, i følge forfatteren selv) enn en elefant for støttennene, for eksempel. Jeg er overhodet ikke vegetarianer, og ser ikke i seg selv noe moralsk galt i å drepe dyr for å spise dem, men dreper man først et dyr skal man utnytte mest mulig (jeg synes f.eks. at muk er en utmerket idé om det gjør at vi får mer mat ut av dyret). Og å drepe et dyr bare for en liten, relativt unyttig del, eller bare for trofeet, vel,  jeg har ingen forståelse for den type forakt for liv slik «sport» har som grunnlag.

Og for meg ødelegger det hele boka. Det som kunne blitt en av årets beste blir en «meh»-opplevelse og et irritasjonsmoment.

Jeg har mer sans for folk som velger seg utfordringen å lage whisky ved Vestfjorden, om man nå først skal la seg utfordre der oppe i nord.