Stikkord: norsk

Heltinner jeg har møtt – Arnhild Skre

Mirthful Leave a comment

Det var en kommentar på et innlegg som handlet om noe helt annet på en eller annen Facebookgruppe som gjorde meg oppmerksom på at Heltinner jeg har møtt av Arnhild Skre eksisterer. En reservasjon hos biblioteket ble kjapt sendt avgårde og vips hadde jeg boken i hende.

Skres prosjekt er interessant. Hun tar for seg et utvalg jenter/kvinner fra litteraturhistorien (pluss noen fra viser, film og til og med dataspill), gruppert etter når hun i eget liv opphøyde dem til heltestatus. Vi får møte Milly Molly Mandy fra Skres barndomlesing, Mette Marit spenner over både «tweens» og tenår, vi møter 70-tallets politiserte heltinner Bjørg og Unni og en gjenfunnet kjærlighet for klassikere når Skre bikker førti. Blant annet. Hver heltinne får både faktaboks, gjenfortelling av grunntrekkene i verket og Skre gjenleser og kommenterer både kritisk og kjærlig. Om Milly-Molly-Mandy (på side 28-29):

«De kaster blår i øynene på deg,» sa farmor da jeg ti år senere begynte å lese Det Nyes noveller og motestoff. I dag ser jeg at det var lesestoffet hun selv valgte til meg som sterkest hindret meg i å se klart. Brisley lovet beundring og ros for å være nyttig, dyktig og pliktoppfyllende. Det tok år å oppdage hvor lite sant dette løftet var.

Heltinner jeg er møtt er på sitt sterkeste nettopp i kontrasten mellom det nostalgisk, kjærlige blikket fra barne- og ungdomstidens lesing og den kritiske samtidige røsten som både er blitt voksen og har skaffet seg litteraturfaglig bagasje. Vi har lest mange av de samme bøkene, Skre og jeg (om en til dels på forskjellige stadier i livet), og refleksjonene over heltinnene og hvike rollemodeller de var, er og kan være er interessant lesing. Skre klarer også å legge bøker til leselisten min (og som jeg har skrevet før, en bok-om-bøker som ikke gjør det er mindre vellykket).

Men utover i boka dukker det for det første opp småfeil som irriterer meg, og etterhvert føler jeg at narrativet stagnerer og prosjektet faller sammen og jeg begynner å krangle med Skre.

Feilene, først. Det er filleting, men også sånt som jeg ikke skjønner at et seriøst forlag ikke har klart å fange opp i korrektur. I kapittelet om Lille My på side 175:

På vei inn i trettiårsalderen var jeg fead up med kulturens krav om å bli en oppofrende mor og – enda mer – med kravet om å være en oppofrende kone. Absolutt fead up var jeg med det. (Sic)

Det kan jo ikke være trykkfeil heller, når det gjentas. I følge Urban dictionary betyr fead: «A person who is both fed up and dead at the same time.» Men det uten «up», og det Skre vil fram til heter altså «fed». To sider senere står det «loonere» når jeg er rimelig sikker på at det er «lonere» som menes (selv om «loonere» er ufrivillig morsomt). I faktaboksen om Stolthet og fordom på side 220 kan vi lese:

Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) er en omarbeidet versjon av romanen Ellinor og Marianne som Austen skrev 1795-1796.

Det er jo selvsagt vrøvl. Ellinor og Marianne ble riktignok omarbeidet, men den endelige romanen heter Sense and Sensibility (med hovedpersonene Ellinor og Marianne…). Forgjengeren til Pride and Prejudice het First Impressions, og den ble sannsynligvis skrevet 1796-1797, dessuten.

I faktaboksen om Nemi på side 264 er etternavnet stavet Montaya. Det skal selvsagt være Montoya, etter Iñigo Montoya fra The Princess Bride.

Og feilene, bagateller som de tross alt er, hadde kanskje ikke gjort meg like mye hvis ikke jeg altså også hadde begynt å krangle med forfatteren, delvis på detaljer i gjenfortellingen. At ingen i familien til Elisabeth får vite om frieriet fra Mr. Darcy (side 225)? Selvsagt får Jane vite, åpenheten mellom de to søstrene er et av historiens fundamenter, det hadde vært en helt annen roman ellers, så hva babler du om? At Florence Nightingale nevnes i samme setning som Solveig, og lot «mennene utføre heltedådene og ventet med kjærlighet, bandasjer og uendelig tålmodighet til seierherrene kom hjem» (side 270) er en merkelig tolkning av historien. Riktignok var ikke Nightingale på frontlinjen, men nær nok, skulle man tro, og på feltsykehusene under Krimkrigen var det vel ikke akkurat overflod av triumferende hjemkomne «seierherrer». Og når Skre skriver om Pippi på side 307 får jeg lyst til å kyle boka i veggen:

Hun er for ensom, for forsert. Hun lager for mange problemer for seg selv til at hun noen gang virkelig har klart å interessere meg. Jeg misunner Pippi fordi hun er så sterk og sikkert også fordi hun er rik, men jeg kunne ikke tenke meg å ligne henne på noen annen måte. Om hun vekker nysgjerrighet hos meg, er det rent teoretisk, fordi hun stiller spørsmål ved konvensjonene. Likevel var og er Pippi en barnebokfigur jeg merker at jeg synes mest synd på. Hun virker ikke ærlig. Hun hopper og spretter og jubler i vei, men ser ikke ut til å ha det godt. Slike er ikke heltinner.

That’s a bit rich fra noen som nettopp har hyllet Beatrix Kiddo fra Kill Bill som heltinne (jada, problematisert og alt, men likevel). For hun later jo til å ha hatt det godt, ikke sant? Det er da forøvrig også et merkelig kriterium for å være heltinne, at du skal ha det godt? Dessuten, liker du ikke Pippi kan vi ikke bli BFFs. Sånn er det bare.

Og er det så mye vold i tidlig Nemi som Skre skal ha det til?

Stemningsargumentet «Jeg var sur den dagen, derfor dro jeg til deg,» holder imidlertid ikke helt som rettferdiggjøring. Det kan til nød være unnskyldning en gang i mellom. Hos Nemi skjer ikke dette bare av og til, hun ber heller ikke så ofte om unnskyldning.

(side 282) Jeg måtte hente ned Enhjørninger og avsagde hagler fra hylla og bla meg gjennom, og jeg fant tre striper der Nemi deler ut slag og en der hun selv får en veske dasket i hodet. Så jeg skal gi Skre rett i at om man leser det som «Nemi slo faktisk til den pene servitøren med knyttet neve» kan man nok si at det er mye vold i Nemi. Her tror jeg problemet er at Skre tar volden mer bokstavelig enn jeg gjør. Jeg tolker de tegnede knyttneveslagene som metaforer eller overdrivelser, på samme måte som at jeg antar at når Nemis lange svarte hår står rett til værs er hun tegnet sånn for å se skremt ut, ikke fordi noens hår faktisk kan stå rett til værs. Her får vi være uenige om tolkning.

I kapittel 9 virker det nesten som om en heltinne har falt bort, for plutselig dukker det opp flust av referanser til Calamity Jane. I den første refereres det til filmen fra 1953, men i motsetning til de andre verkene som omtales som jeg ikke har lest/sett/hørt gis det ingen synopsis av musikalen Calamity Jane. Jeg, som hovedsakelig har et forhold til den historiske personen, blir derfor totalt forvirret av at hun visstnok «ble en komisk figur fordi hun ikke var dame på den «riktige» måten» (side 240) og at hun «måtte skifte garderobe og bli «kvinne» for å få mann og barn og en hjemmekos som på 1950-tallet var verdt mer enn all verdens jobber og lønn» (side 258). Her lurte jeg virkelig et øyeblikk på om det var meg eller Skre det hadde rablet for når Skre referer til et årstall som er nesten 100 år senere enn der jeg mentalt hadde plassert Calamity Jane (en smule unøyaktig, skal jeg innrømme, jeg trodde hun levde på midten av 1800-tallet, men hun ble født i 1852). Men Skre snakker selvsagt om filmen (som virkelig virker å være bare løselig knyttet til faktisk historie). Når Calamity Jane igjen nevnes i oppsummeringen av kapittelet, sammen med de tre heltinnene det egentlig har handlet om, konkluderer jeg med at hun var ment å være en av de utvalgte i et tidligere utkast av boka, men ble klippet på noe tidspunkt uten at alle referanser forsvant.

Men Skre lykkes i alle fall med å få meg til å ville lese Martha Christensens Dansen med Regitze og å søke opp Bodil Nilsens viser om Trille. Og noen nyttige refleksjoner har jeg også fått med meg på veien, så en total fiasko var boka ikke for meg. Men jeg hadde håpet på noe mer, og følte at boka holdt det den lovet til vi var omtrent halvveis. Så kanskje jeg skulle anbefale å lese første halvpart av Heltinner jeg har møtt, så kan du heller gi deg etter kapittel sju eller deromkring.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Tubakrisen – Pia Lise Selnes

Mirthful 4 Comments

La oss for det første være aldeles ærlige og si at jeg neppe hadde plukket opp Tubakrisen av Pia Lise Selnes om ikke det var for at jeg – inspirert av Marianne – fant ut at jeg skulle teste lydbok igjen, og testing av lydbok med minimal innsats gjøres enklest i eBokBib, og Tubakrisen var den første lydboken som dukket opp i listen der som var tilgjengelig og ikke enten krim eller… «dameroman». Lydbokutgaven er lest av Hannah Haslie Westenvik og var unnagjort på under to timer.

Tubakrisen handler om en tubaspillende famile der far Didrik Storeblom er dirigent i skolens tubaorkester. Den eneste i familien som ikke spiller tuba er mor Esmeralda, hun hekler til gjengjeld. Tubatrekk, for eksempel. Tubaorkesteret er invitert til Amerika, og det er jo strålende, bortsett fra at det er Esmeralda som skal kjøpe billetter, og Esmeralda har aldri lært seg å telle lenger enn til 12, derfor tror hun at hun har 12 barn, mens hun i realiteten har 13. Og slik begynner den ganske absurde fortellingen.

Jeg kan avsløre at alle kommer seg vel frem til «Amerika» og får spilt tuba med stor suksess både sammen med president Toobama og på/i/ved Frihetsstatuen. Jeg var vekselsvis oppgitt og underholdt av navnene på de 13 barna, de spenner fra det rett fram og nærmest kjedelige Ada og Amadeus, via det sære, men dog gjenkjennelige Calvin og Pintus, til det, vel, absurde; Karlomine, Dulilja og Sirkelin (uttalt Sirk-Elin, ikke Sirkel-iiin)). Jeg visste ikke om jeg skulle synes mest synd på Ada eller Sirkelin, for å være ærlig.

I følge forlagets tekst er Tubakrisen «en barnebok til lutter underholdning. Ingen pekefinger, og ingen underliggende moral.» Og det kan man nok være enig i. Jeg synes kanskje det ble i overkant fjasete, men så er jeg heller ikke akkurat i målgruppen. Boka kan nok med fordel leses av noe yngre lesere enn ebok.no sin 9-12 år anbefaling, men jeg ville absolutt anbefale lese selv-løsningen (eller leses høyt for) framfor lydboka.

Lydboka sliter nemlig med flere ting som trekker opplevelsen ned. Lydsporet er dårlig klipt. Innimellom hakker lesingen og minst to ganger blir setningsfragmenter gjentatt. Bl.a. i kapittel 10(?): «dette var slett ikke etter planen, nå hadde det rablet for presidenten. Men Toobama viftet dem unna m.. dette var slett ikke etter planen, nå hadde det rablet for presidenten. Men Tobama viftet dem unna med den store tubaen.» Og plutselig, i kapittelet om Frihetsstatuen (13), kommer det to setninger midt kapittelet i som har en helt annen romklang (såpass at det høres ut som en annen oppleser).

I tillegg er jeg mindre imponert av selve lesingen, en ting er at oppleseren sier «skikket» i stedet for «kikket», «skjøle» i stedet for «kjøle» og så videre. Det plager neppe målgruppa, men jeg grøsser. Noe annet som kanskje ikke plager målgruppa, men som fikk meg til å skvette, var at uttalen innimellom ble overtydelig, slik at bokstaver som skal være stumme hørtes, «skled» for «skle».

Så fra perspektivet «Ragnhild tester lydbok» var ikke dette noen stor suksess. Det er ellers svært få bøker jeg faktisk er interessert i som er tilgjengelige som lydbok i eBokBib, så det blir kanskje ikke så mange fler, men en til har jeg nå lånt, så får vi se.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

 

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn

Mirthful Leave a comment

Obs: Inneholder spoilere!

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er nok en bok jeg ikke ville lest om den ikke var nominert til Bokbloggerprisen 2018. For en gangs skyld ikke fordi jeg forventet å ikke like boka (det er det nok andre nominerte til både denne og andre priser jeg kan si om), men fordi jeg forventet nettopp at den skulle være bra og at det derfor ville være tungt å lese den. I det lengste utsatte jeg derfor å begynne på den, men i påsken hadde jeg både tid og en slags ork og begynte. Og når jeg først hadde begynt var den svært vanskelig å legge fra seg, så det endte med at jeg leste langt over sengetid. Da var det kanskje femti sider igjen (det er jo ikke verdens tjukkeste bok akkurat). Det viste seg å være nesten like vanskelig å plukke den opp igjen som det hadde vært å begynne, det tok faktisk et par dager, men jeg klarte det til slutt, og da la jeg den ikke fra meg før jeg var ferdig.

Nå begynte biblioteket å bli utålmodige. De ville gjerne ha igjen boka si. Det kan man jo forstå. Jeg tok (igjen) sats og bladde gjennom for å finne ut hvilke sitater av de utallige jeg hadde markert som skulle få bli med når jeg skulle skrive om boka (for det skulle jeg jo, bare ikke akkurat nå). Og nå har det plutselig gått fem måneder og jeg har fortsatt ikke klart å ta meg sammen og skrive et innlegg. Men nu jävlar! Boka fortjener det.

Kinderwhore handler om Charlotte og er fortalt i første person entall. Charlotte har ikke noen heldig start på livet. Hun bor sammen med mamma, som det meste har gått galt for på et eller annet tidspunkt, og en strøm av mer eller mindre (u)hyggelige menn. Mamma er tidvis snill og prøver sitt beste, men både alkohol og piller og et bekreftelsesbehov som manifisterer i oppmerksomhetssyk jakt på menn gjør at Charlottes barndom er langt fra stabil.

Jeg vasket over kjøkkenbenken, kjøkkenskapene, kjøleskapet, de var flekkete av noe jeg ikke visste hva var. Akkurat som mamma, tenkte jeg, hun hadde flekker jeg ikke forsto. (s 21)

Hos bestevennen Fahima får hun glimt av den typen familieliv hun aldri ser hjemme.

Mora til Fahima hadde et skrin over TV-en, og ut av det tok hun to tjuekroninger og ga én til hver. Nå kan dere kjøpe dere noe godt, sa hun, og jeg lurte på hvor mye familien til Fahima kostet. (s 26)

En av morens kjærester utmerker seg ved å bli i nesten et år og faktisk opptre som en pappa, de drar til og med på ferie sammen. Men også det tar slutt, og den neste mannen som kommer inn i Charlotte og mammas liv som er verdt å omtale er det motsatte av en positiv kraft. Charlotte er i begynnelsen av puberteten, 13 år, og nærmest sjalu på oppmerksomheten moren får fra sin nye kjæreste. Hun har også begynt å «låne» piller og alkohol fra moren. Så Charlotte byr seg fram. Og i stedet for å være den voksne i situasjonen tenker fyren noe sånt som «Hey, to for prisen av en» og tar for seg, selv om Charlotte gjør det klart at det nok ikke egentlig var dette hun var ute etter likevel.

Nå sklir det helt ut. Det seksuelle misbruket varer «bare» noen måneder, men i mellomtiden har Charlotte blitt pillemisbruker og det meste har gått skjeis. Hun fortsetter å søke oppmerksomhet og bekreftelse av feil type, og graver seg dypere og dypere i det hullet hun har havnet i.

Jeg ble fjorten år, var visstnok veldig pen. Det var som å være unge og ha en dukke. en jeg slang på bordet og viste fram til alle. La oss kle av den. La oss dra den i håret. La oss stikke nåler inn mellom beina på den. Livet mitt var en lek, og jeg var leketøyet. (s 74)

På et tidspunkt blir hjemmesituasjonen prekær og Charlotte havner hos barnevernet (og her er det klart at det er litt for lenge siden jeg leste boka, for jeg husker ikke nøyaktig når i hendelsesforløpet det skjer). Men i løpet av ungdomsskolen tar en lærer opp muligheten for utredning, og Charlottes reaksjon er å tenke:

Men hvem ville utrede meg. Tro meg, jeg er en sånn en som man vil vite minst mulig om. (s 75)

Ingenting blir magisk bedre av å havne på institusjon, og kanskje er ulempen med å bli fortalt at ting ikke er din egen feil at du i stedet føler deg umyndiggjort og fratatt egen vilje?

De kunne unnskylde alt jeg gjorde. Ingenting var egentlig mitt valg, ingenting var min jævla feil. Alt kunne forklares med epikriser og diagnoser og håndbok i utviklingspsykologi. Som om jeg var en slags naturkatastrofe, et uhell. Det var mamma som hadde gjort meg sånn, men hvem gjorde henne sånn? Mora hennes? Og hennes mor igjen? Uansett gikk skylda tilbake til en som ikke lenger kunne stilles til ansvar. (s 143)

Å karre seg opp av hullet igjen er en lang prosess, og både inventar og andre mennesker får gjennomgå på veien.

De sier brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane. (s 170)

Det beste med Kinderwhore er kanskje at boka tross alt ender med et håp om at ting kan bli bedre. Charlotte treffer mennesker hun genuint kan bry seg om og som genuint bryr seg tilbake. Hun tar fatt på en utdannelse. Og hun går til politiet med misbruket. Sistnevnte prosess føles kanskje urealistisk lettvint, man kan jo ikke alltid ha sånn flaks at overgriperen faktisk har tatt vare på bilder og meldinger som er sendt og dermed hjelper til å få seg selv dømt. Men også det er del av den trassige optimistiske tonen, så det kan vi tilgi.

Fortellerstilen er tidvis fragmentarisk, og oppleves som en smule rotete selv om hendelsene presenteres nogenlunde kronologisk. For meg fungerte det som en understreking av historien som ble fortalt, barndomsminner er gjerne fragmentariske og kaotiske, og har man opplevd ting som hjernen helst vil glemme blir det jo ikke bedre av det.

Jeg er typen som henger meg opp i detaljer, så dere får ha meg unnskyldt, men jeg må påpeke at når Charlotte på side 174 drar på IKEA og later som om sønnen er mørkredd og blir anbefalt en nattlampe, med ordene «Vi har denne Nasse Nøff-lampa. Den lyser forsiktig gjennom hele natta.» blir jeg revet ut av flyten i lesingen. Ok, så er jeg kanskje IKEA-nerd, men de selger altså ikke (og har heller aldri solgt) Nasse Nøff-lamper. Det er en filledetalj, javisst, og nettopp derfor fryktelig unødvendig (gjør om IKEA til generisk lampebutikk eller Nasse Nøff til generisk gris – som IKEA faktisk har som nattlampe – og problemet forsvinner). Det er ingen stor sak, men det rykker meg totalt ut av min «willing suspension of disbelief» som det heter og jeg må bruke tid på å jobbe meg inn i historien igjen.

Jeg har levd et liv forskånet for misbruk og mishandling, så kanskje er jeg midt i målgruppa for en slik historie, det er en helt annen livshistorie enn min egen jeg får lese. Sånn sett er jeg glad den havnet på kortlista, selv om jeg måtte mote meg opp. Og plassen på lista er i aller høyeste grad fortjent, både for måten jeg som leser ble sugd inn i historien på og for håpet om at ting kan bli bedre forfatteren klarer å formidle.

Jeg kommer aldri til å si at jeg har opplevd alt, sett alt, at jeg har masse livserfaring eller hva folk pleier å si for å forsvare sine egne feilgrep. Jeg har ikke mer erfaring en en hvilken som helst person med en lykkelig barndom. Jeg har bare andre erfaringer. De har erfaring med det fine, jeg med det stygge. Tenk gjennom det, og regn ut hvem som vinner.

(Her har jeg dessverre glemt å notere sidetall, men sitatet er hentet fra mot slutten av boka.)

Leiligheten – Nora Szentiványi

Mirthful 1 Comment

Leiligheten av Nora Szentiványi leste vi i boksirkelen i vår, og denne gangen var vi alle enige om at det var en interessant og medrivende bok. Jeg var den som var mest negativ, da jeg synes den var strålende de første 150 sidene, men tapte seg på de siste femti. At vi er så positive alle sammen er ikke hverdagskost, så det er definitivt verdt å merke seg.

Denne selvbiografiske romanen handler om å etterlate og bli etterlatt. Jeg-personen er bare en baby når foreldre flykter med henne fra Budapest i 1970 og etterlater bestemoren i leiligheten de har bodd i sammen. Etter hvert som det politiske klimaet tillater det besøker både datterdatter og datter hun de forlot. Fortellingen hopper fram og tilbake i tid, men fokuset holdes sylskarpt på dette: De som valgte å dra, den som ikke ble spurt, men som likevel på sett og vis valgte å bli. Den knøttlille leiligheten, som var alt for liten for fire, som blir tom og ensom for en, og som igjen er kvelende trang når barnebarnet har med seg sin familie på besøk, fungerer som et bilde på regimet de flyktet fra.

Fortellerstilen er nøktern og stillferdig, likevel er det et driv i boka som gjør den vanskelig å legge fra seg, i alle fall, for min del, fram til den siste fjerdedelen. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde det, men jeg mistet altså interessen mot slutten. Det føltes på en måte som at det ble for repetitivt. Samtidig er det i denne delen vi får mest detaljer om det store bildet, om politikken og samfunnets påvirkning på livet til de to voksne som valgte å flykte, så kanskje det var det? Kanskje var det det at det store bildet gjorde at jeg mistet det fokuset på forlate/forlatt som hadde fengslet meg fra starten?

I alle fall, tross en litt skuffende (for meg, de andre var ikke enige) slutt, absolutt en bok å anbefale.

Snokeboka – Lisa Aisato: Samlesing!

Mirthful 4 Comments

Ok, ok, så det skulle være samlesing i juni og nå er juni snart slutt. Jeg KAN skylde på at Bokbloggerprisen er i en transisjonsfase både hva gjelder opplegg/organisering og mannskap og at jeg derfor ikke har fått noe dytt, men siden jeg godt visste at jeg hadde sagt ja til å blæste samlesing av Snokeboka i juni føler jeg vel egentlig at jeg først og fremst skal skylde på meg selv.

Skal man lage krusedulltegning må man begynne med en krusedull. Den skal helst lages i blinde…

Lisa Aisato var på Juba Juba-festivalen i Trondheim i fjor for å promotere Snokeboka, og der var jeg og (den-gang-)femåringen også. Vi fikk oppleve en fornøyelig presentasjon både av Aisato selv, noen tegneteknikker og boka, før vi kjøpte oss et eksemplar (signert, selvsagt).

Etterpå er boka blitt lest både høyt og stille.

Og den egner seg for begge deler. Teksten går på rim, noe jeg liker riktig så godt ved høytlesing, enten det er jeg eller barnet som leser høyt. Så det er pluss i margen for det, selv om en og annen «verselinje» ikke har helt perfekt rytme. Til gjengjeld er det ingen nødrim eller omstokka ordstillinger å spore.

Historien presenterer fortelleren (en flue, forresten) selv slik:

en forbløffende ballade,
om alt det folk kan skjule
bak en kjedelig fasade.

Først får vi se 16 mennesker i en heis, vannkjemmet, dresskledd og med «masken på». Og så får vi vite hva de samme menneskene gjør når de tror de er alene. Og her er det mye som er gjenkjennelig, og noe som ikke er det, men som likevel får leseren til å humre i sympati. Vel, denne leseren, i alle fall.

Nå har anmeldelsen havnet bak betalingsmur siden jeg leste den, men Aftenpostens anmelder, Morten Olsen Haugen, mener at historien «ender opp som jantelov og skadefryd». Jeg mener blant annet å huske at han refererte til Oddvar, som ikke lenger bøyer jernstenger, som et eksempel på dette. Jeg føler for å krangle. Er det jantelov og/eller skadefryd å minne om at vi blir svakere når vi blir gamle? Har ikke anmelderen i det eksempelet snudd det litt på hodet? Er ikke poenget med Oddvars historie at den puslete gamle mannen i heisen en gang var sterk mann på sirkus, og at det faktisk er en KUL hemmelighet? Jeg har mer forståelse for at man kan se det som skadefryd når det avsløres at Johnnys flotte hårmanke er en parykk, men teksten «Om det er Johnnys hår? Ja visst, han brukte egne penger», får meg først og fremst til å tenke på Eddie Izzards svar når en journalist lurte på hvorfor han liker å gå med dameklær: «They’re not women’s clothes. They’re my clothes. I bought them.» Og selv om det er mulig å tolke «avsløringen» av folks hemmeligheter som skadefryd heller jeg mot å tolke dem som et innlegg i fasadedebatten: Alle har vi hemmeligheter. Ingen er perfekte. Ikke forfatteren selv, heller: «Tolv kaffekrus, litt muggen juice, der borte gror det sopp»? Uæ.

Bildene er, som man kan forvente, helt magiske, og med på å fortelle historien. Mye av moroa ligger i kontrasten mellom den striglede framtoningen fra heisen og den personene er bak lukkede dører. Kurt, som later til å være håndverker, ser alvorlig og litt hoven ut i heisen, men blir lykkelig av cha cha cha.

Kurt i heisen.
Kurt lykkelig.

Og visst ser han lykkelig ut?

Det kan vel heller ikke være noen tvil om at Siv er forelsket?

Siv.

Og er ikke det siste heisbildet, der alle viser sitt sanne jeg, rett og slett langt hyggeligere enn det første? Er det kanskje et forsøk på å si noe sånt som at vi alle hadde hatt det bedre om vi sluttet med disse fasadegreiene?

Jeg velger å tolke det sånn. Og jeg liker boka.

Hva med deg? Legg gjerne inn lenke under om du har lest og blogget (inkludert Instagram/Youtube-innlegg) enten du var positiv eller negativ eller midt i mellom.

Og til sist: Husk at det eneste som kan avsløres er det du velger å holde hemmelig. Vær deg selv, og vær åpen om den du er, så slipper du å være redd for hemmeligheter. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men ikke mindre bra for mentalhelsen av den grunn.

 

Nordlys: Vikingene og orakelet – Malin Falch

Mirthful Leave a comment

Endelig ble det åpnet for forhåndsbestilling av Nordlys bok 2: Vikingene og orakelet her for noen uker siden, og jeg kastet meg over. Når jeg pakket ut boka som kom i posten i dag var jeg spent på om jeg hadde vært rask nok til å få tegning – og ikke bare signatur. Spoiler: Ja, det hadde jeg (se bilde nederst).

Jeg så ingen grunn til å vente med å lese den, heller. Og siden tolvåringen var klar til å kaste seg over den så fort hen så den er det like greit at mamma fikk gjort ferdig lesingen mens hen var på korpsøvelse, det er ikke sikkert jeg får se den igjen med det første.

I motsetning til i bok én, der det egentlig ikke skjer så mye og fokuset er på verdensbygging, er Vikingene og orakelet nesten i overkant actionfylt. Det veksler mellom i alle fall tre handlingslinjer (som etterhvert overlapper), så det er om å gjøre å følge med – og å ta seg tid til å nyte bildene, som jo ikke spiller en helt uvesentlig rolle i det hele.

Ikke overraskende dreier mye av handlingen seg om vikingene og orakelet og hennes lærling. Vi får se noe av livet i vikingelandsbyen, blir introdusert for (ideen om) Fjellfolket og ikke minst får vi glimt både av trollenes liv i trollskogen og mer innblikk i Espens «familie», som består av både alver og ulver. Det skjer ting som tilsier – og gir frampek om mer – at skillelinjene mellom det gode og det onde ikke er så klare som man kanskje først skulle tro.

Historien slutter med en cliffhanger (du er hermed advart), så hovedkonklusjonen min blir i grunn den samme som for bok 1: Hvor (eller kanskje helst når) kan jeg forhåndsbestille bok tre?

 

Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap – Anne Bitsch

Mirthful Leave a comment

Anne Bitsch er på kortlista til Bokbloggerprisen 2018 i klassen sakprosa for Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap. Etter å ha lest boka overrasker det meg litt, men det er jo ikke noe nytt at jeg er uenig med mine medbloggere, så kanskje jeg ikke burde være overrasket?

Som tittelen tilsier er boka formulert som et (eller en serie) brev til en fiktiv datter Bitsch kaller Emma, etter den russiske anarkisten Emma Goldman,

som beskriver i sine memoarer at også hun fikk sitt pass påskrevet av en partikamerat som under en fest skal ha sagt at det ikke passet seg for en leder å danse, hvortil hun – takk og lov – ytret de berømte ordene: «Hvis jeg ikke får danse, er det ikke min revolusjon». (s 19)

I begynnelsen fikk denne fiktive Emma meg til å tenke på Fay Weldons Letters to Alice on First Reading Jane Austen. Det er for lenge siden jeg leste Weldon (på tide med gjenlesing, kanskje?) til at jeg kan trekke videre paralleller enn at både Emma og Alice er oppdiktede personer (Alice riktignok niese, ikke datter) og at både Weldon og Bitsch skriver om feminisme. Men der jeg husker Weldons grep som svært vellykket (delvis fordi Alice, om jeg ikke husker feil, «svarer» på tantens brev, som igjen argumeterer tilbake, slik at vi får lese halvparten av en dialog) synes jeg Bitsch forsøk på å henvende seg til en navngitt yngre kvinne (jente?) ikke holder boka ut. Gjennom siste halvdel tar jeg meg selv i nærmest å skvette hver gang «Emma» tiltales direkte.

I så måte hadde jeg en motsatt opplevelse av Rose-Marie, som i sin omtale skriver:

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt.

Jeg tror det har med at tonen i teksten ellers er svært essayistisk og (dermed) upersonlig, selv om temaene som omtales i aller høyeste grad er personlige. Og om jeg ikke har misforstått Bitsch helt er det på sett og vis også intensjonen; selv om hver enkelt overgreps-/voldtekts-/trakkasseringshistorie er personlig er poenget med å fortelle om det å opphøye det til noe generelt og dermed politisk, noe som ikke kan avskrives som enkelthendelser, men som må sees som et strukturelt problem som må løses av fellesskapet.

Bare ett aspekt av Brev til en ufødt datter fungerer for meg som nettopp det tittelen tilsier boka er, og det er de delene der Bitsch snakker om hvordan hun har jobbet for å overvinne den skammen og den offerrollen overgrepene hun har opplevd kunne ha redusert henne til. Det at man faktisk kan legge selv alvorlige overgrep bak seg og leve et såkalt normalt liv er et viktig budskap til unge kvinner. Ja, for all del, la oss jobbe for at voldtekt ikke skal forekomme, la oss dømme overgripere strengt for å «ha ødelagt liv», men la oss også gi håp om at livet ikke nødvendigvis må være ødelagt. For, som Bitsch skriver:

Som kvinne skal man aldri være naiv, men man må vurdere hvor mye frihet man egentlig er villig til å ofre for sin egen sikkerhets skyld. (s. 56)

Utover det var vel hovedproblemet mitt at Bitsch sparker inn dører som allerede er åpne for eget vedkommende, sånn at jeg ikke føler at jeg lærer noe, langt mindre «vokser som menneske» eller hva man nå skal forvente av god litteratur.

Ikke at ikke det trengs at det ropes høyt om at det til tross for at likestillingen visstnok har «gått for langt» er sånn at det første det spørres om når noen hevder å ha blitt voldtatt er «Hva hadde du på deg?», «Hvor mye hadde du drukket?» og «Hvorfor ble du med ham hjem om du ikke ville ha sex?» og lignende spørsmål som alle er egnet til å legge hele eller deler av ansvaret på offeret. Det gjør også meg eitrende sint, men jeg trenger ikke egentlig å lese flere tekster om saken. Det jeg trenger er kanskje at alle menn (og en del kvinner) tvinges til å lese flere tekster om saken. Og da blir jo hele «Kjære Emma» enda mer feil. Det burde vært «Kjære Trond, Ulf, Kristian og Terje», om det nå først skal være et personlig brev til noen.

Mye er personlig i boka, både Bitsch egne opplevelser, men også eksemplene hun henter fram fra rettsapparatet, der hun har vært observatør til et hundretalls saker i sin rolle som forsker. Men det som ikke er personlig, de mer generelle betraktningene? Jeg føler liksom at jeg har lest det før. Og det har jeg kanskje, og det er jo ikke sånn at alle bøker skal være nye og banebrytene og Brev til en ufødt datter er da også en helt… grei bok. Men topp tre sakprosa i fjor? Jeg synes nok den forrige boken jeg leste, Joofs Eg snakkar om det heile tida, var langt mer prisverdig (bokstavelig talt). Litt skuffa, altså, og dermed blir jeg kanskje mer kritisk enn jeg ville vært ellers. Jeg synes du skal lese selv og gjøre deg opp egen mening (særlig om du er mann, kan vi jo understreke).

Sabotør – John S. Jamtli

Mirthful 1 Comment

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke «morsom» som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er «Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!» (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av «plutselig avsløring av noens identitet» som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller «uventa vending». Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.

Vi skulle vært løver – Line Baugstø

Mirthful 2 Comments

Malin går i sjuende og skulle gjerne vært modigere slik at hun kunne stått i mot klassens leder Sarah og de andre kule jentene. Dessuten skulle hun gjerne hatt en bestevenn. Når det begynner en ny jente i klassen er Malin helt klar for å «kapre» henne som venn, og selv om Leona slett ikke er en jente med superkrefter, som Malin synes navnet skulle tilsi, men derimot virker enda mer sjenert og redd enn Malin selv er de to jentene på god vei til å bli bestevenner. Men Leona har en hemmelighet, hun ble født som gutt. Når hemmeligheten avsløres i garderoben etter gymtimen må Malin velge mellom å følge flokken eller å støtte Leona og risikere å bli utstøtt av de andre.

Selv om Vi skulle vært løver på mange måter er hyperaktuell, og absolutt kan sees som et slags innlegg i debatten om transkjønnede og deres rettigheter (som i mine øyne ikke burde vært en debatt i det hele tatt, transkvinner er kvinner, transmenn er menn, vi er alle individer. Deal with it, og slutt å heng deg så j***g opp i hva andre folk – ikke minst barn! – har mellom beina </endrant>). Samtidig er boka rett og slett en klassisk, men god, fortelling om det å være i begynnelsen av tenårene og både ville høre til og være en av de kule, men samtidig se at «de kule» ikke egentlig er så kule likevel. Hemmeligheten til Leona kunne vært hva som helst som hadde gjort henne annerledes og utsatt for mobbing og historien ville ikke endret seg noe videre. Og kanskje det er nettopp derfor boka ikke føles som et debattinnlegg (noe den jevne tolvåring neppe er interessert i å lese), men rett og slett en ganske god barnebok?

Leselyst – Tone Selboe

Mirthful 3 Comments

Jeg leste på bussen da en gutt på rundt ti satte seg ved siden av meg. Jeg synes han virket opptatt av boka, men tenkte først at han sikkert heller forsøkte å se ut vinduet. Men så, rett før han skulle av igjen, sa han plutselig: «Du… Den boka er Leselyst?» Jeg vippet opp forsiden så han fikk se den skikkelig, så han fortsatte: «Ja, det er den. Den er morsom.» Jeg må innrømme at jeg ble såpass forfjamset at jeg ikke svarte særlig fornuftig, og så hadde han gått av bussen.

Når jeg hadde summet meg innså jeg selvsagt at han mest sannsynlig ikke snakket om samme Leselyst som jeg faktisk satt og leste. Jeg har googlet og ser at det finnes lesefremmende prosjekter for barneskolen med samme navn, så mest sannsynlig er det vel det han snakket om. Men jeg synes det var fornøyelig, og litt «hjertevarmende» (er det en anglisisme, eller heter det faktisk det på norsk?). Det hører til historien at ordene ble framsatt på et litt haltende norsk. Ekstra passende var det at jeg akkurat holdt på å lese ferdig kapittelet «Hva», som avsluttes med en anekdote om et møte med en opprinnelig engelsk dame bosatt i Norge på et fly på vei til London, der damen, til tross for å ha uttrykt stor kjærlighet til det norske landskapet likevel siterer Browning når hun skal av flyet: «O, to be in England now that April’s there». Selboe filosoferer deretter kort om barndommens landskap og jeg blir sittende å lure på hvordan sånt forholder seg når man blir tvunget til å bytte landskap midt i barndommen.

Det er mye filosofering i Tone Selboes Leselyst. Boka består av korte kapitler som alle handler om et aspekt ved litteraturen, eller kanskje først og fremst ved det å lese litteratur. Men til tross for at boka altså tilhører en av mine absolutt favorittsjangere, bøker om bøker, er jeg lunken. Og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men jeg tror i bunn og grunn det handler om at Selboe utelukkende skriver om vedtatte klassikere. Det er knapt en bok som nevnes som ikke er, eller kunne vært, på pensum på Allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Og for all del, det går helt fint ann å lese klassikere for moro skyld, jeg gjør det jo selv, men ikke BARE. Og det er ikke disse bøkene jeg trenger tips om. Jeg har enten lest dem allerede eller jeg har dem på den mentale «burde jeg vel ha lest en dag»-lista. Det koker kanskje ned til det: Det er første gang jeg har lest en bøker-om-bøker-bok og ikke oppdaget en eneste ny tittel jeg har lyst til å lese.

Så, lunken.