Stikkord: norsk

Klassen – Marte Spurkland

Mirthful Leave a comment

Jeg tror det var @readygoread som solgte inn Klassen av Marte Spurkland til meg, og da egentlig lydboka. Jeg satt meg på venteliste for den i BookBites en gang i fjor, og så ble den endelig tilgjengelig i desember. Så jeg hørte på… vel, femti sider eller deromkring? Og så ble det jul og nyttår og når jeg tenkte jeg skulle fortsette var den automatisk levert. Vel, jeg hadde hørt nok til å vite at jeg hadde lyst til å «høre» mer, men også nok til å tenke at kanskje papirversjonen tross alt var like grei for min del. Så jeg satt meg på venteliste for den. Og det gikk langt kjappere. Vips hadde jeg fått låne den, og vips så var den lest.

Klassen har undertittelen Fortellinger fra et skoleår, og det er nettopp hva dette er. Spurkland har fulgt «Anette» og klassen hun er kontaktlærer for gjennom avgangsåret på videregående. Sju av elevene har blitt intervjuet i dybden gjennom hele året. Alle er elever som på den ene siden har forutsetninger for å klare seg greit faglig, men som på ulike vis også har utfordringer av den typen som gjør at folk dropper ut av skolen. Det er angst, det er voldtekt, det er familiekonflikter som ender i politianmeldelser og hemmelig adresse, det er foreldre som bryr seg for mye, foreldre som bryr seg for lite, venner som støtter og «venner» som gjør vondt verre. Som Max, som er skoleflink når han får til å jobbe, men som ofte ikke får til:

Hver morgen kommer faren inn på rommet hans fem minutter før vekkealarmen ringer. Trekker fra gardinene, skrur på lyset, slipper morgenen inn. Er ikke sønnen på badet ti minutter senere, tar pappa med seg routeren på jobb. Kommer jeg meg ikke på internett hjemme, blir det nok lettere for meg å gå på skolen, tror pappa. Som om det er fordi jeg har lyst til å se på serier og YouTube-videoer at jeg blir hjemme. Som om han ikke kan ligge urørlig og stirre i veggen en hel dag. Som om vanskelighetene hans med å komme seg ut av senga og sofaen ikke stikker dypere enn som så. Som om det er streng han trenger når han sliter. Som om ikke snill ville vært tusen ganger bedre. Likevel går han med på avtalen, sier den er grei.
Så blir pappa kanskje fornøyd. Så får han fred. (Side 169-170)

Anette er den typen lærer jeg egentlig skulle ønske jeg kunne ha vært (i stedet kjenner jeg meg selv godt nok til aldri å ha søkt til læreryrket – jeg har ikke den type tålmodighet som trengs til helt vanlig undervisning en gang). Hun er en ungdommen betror seg til og hun strekker seg umenneskelig langt for å hjelpe dem å komme gjennom videregående minimum med vitnemål, men helst med så gode karakterer som mulig. For langt, etter manges mening:

Gjennom årene som lærer har Anette vært i mang en diskusjon med kolleger, i middagsselskaper med studievenner hender det hun må forsvare seg. Noen mener at vi lærere ikke skal være omsorgsarbeidere, at det trekker ned yrkesstatusen vår, vi skal være akademikere og kunnskapsarbeidere, vi skal ikke løpe rundt og redde elever som ikke får det til. Hun prøver å forklare, det er forskjell på halvårsvurdering og sluttvurdering, nå skal alt de har gjort gjennom hele videregående, vurderes, i alle de tre årene har hun vært tett på dem, sett dem falle og reise seg igjen, sett dem streve og kjempe, tape for sitt eget mørke og vinne over seg selv. Skal hun da slippe dem i siste sving? Jeg mener det er helt uprofesjonelt å behandle ulike mennesker likt. Den norske skolen er lagt opp etter en mal som kanskje passer flertallet, men ikke alle, sier hun. (Side 297)

Spurkland har gjort en utmerket jobb, hun har tydeligvis fått både læreren og elevenes tillit og hun har klart å hente ut det som trengs fra historiene for å få leseren til å kjenne på den kakofonien av følelser som finnes i et klasserom.

Klassen anbefales. Ikke til lærerne, dere tror jeg kan disse historiene fra før, dere lever i dem hver dag og trenger ikke få dem i annenhånds versjon. Men til foreldre, til byråkrater som jobber med skole og med andre tilbud til ungdom, til helsepersonell, til politifolk og ikke minst til politikere som sitter på pengesekken og bestemmer hvilke ressurser Anette skal ha, hvilket støtteapparat som skal finansieres (miljøarbeidere, helsesykepleiere og andre) og ikke minst vedtar fraværsgrenser. Les for all del levekårsundersøkelser og Ungdatas statistikk, men les også de personlige beretningene – som Klassen – kanskje det hjelper dere å prioritere litt bedre?

Boka har jeg lånt på biblioteket.

 

La skogen leve – Nora Dåsnes

Mirthful 1 Comment

Nora Dåsnes nye bok kom på tampen av 2022. La skogen leve er en frittstående oppfølger til debutboka Ti kniver i hjertet, som kom i 2020 og som du faktisk bare må lese (mulig jeg må ta meg sammen og lese den på nytt for å blogge om den, faktisk).

I La skogen leve møter vi igjen Tuva, venninnene Bao og Linnea, og resten av rollegalleriet fra Ti kniver i hjertet, men nå er det Bao som er hovedperson. Hun er elevrepresentant i skolens miljøutvalg (så vidt jeg kan tolke sammensetningen) og når hun presenterer forslag for å gjøre skolen mer klimavennlig blir hun klappet på hodet og fortalt at det er bra hun engasjerer seg, mens de voksne representantene i neste øyeblikk vedtar (mot hennes stemme, selvsagt) å rive halve skogen ved skolen for å utvide parkeringsplassen.

Bao nekter å godta dette, og dermed starter kampen for å redde skogen. Underveis klarer Dåsnes ikke bare å bygge opp en solid spenningskurve, men i tillegg til elementer av vennskap og av barn-foreldre-relasjonen (jada, jeg grein) klarer hun å lage det som kan anses som en instruksjonsbok i klimakamp og sivil ulydighet uten at det blir belærende. Barna i boka føler at de må forklare de voksne grunnleggende sannheter om klimaendringene, og dermed får leseren de samme forklaringene samtidig som hen kan føle at hen er på aksjonistenes lag og deltagende i å forklare heller enn å bli forklart for.

Denne boka er rett og slett en prestasjon, og om den blir like prisbelønt som Ti kniver i hjertet og Ubesvart anrop blir jeg overhodet ikke overrasket.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Under regnbuen – Emily Sørensen

Mirthful Leave a comment

Jeg er usikker på hvor jeg så Under regnbuen av Emily Sørensen nevnt, men det var et sted i sosiale medier. Jeg tenke «det høres ut som noe for oss» og bestilte den med klikk og hent.

Prosjektet er kult. Boka består av sju grafiske noveller som har hver sin farge fra regnbuens klassiske sju farger som utgangspunkt både for utseende, stemning og tema. Noen av historiene fortelles bare ved hjelp av tegninger, andre har også tekst i form av dialog/monolog. Personlig likte jeg virkelig godt oransje og grønn historie (hhv Appelsintyven og Trygt rom). De andre traff meg i varierende grad, gul (Dronningen befaler) aller minst. Jeg kunne krysse «Ja» på The Storygraph for mangfoldig persongalleri, som er et pluss. Men jeg ble lurt av regnbuetemaet til å forvente mer skeive temaer (bare en historie har det), noe jeg ser andre også har nevnt i omtalene på bl.a. Goodreads. Nå er det jo ikke akkurat sånn at den skeive bevegelsen eier regnbuen, så jeg tar gjerne den (minimale) skuffelsen på egen kappe, men da er du advart om du også gikk i samme tankefella som meg.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Abida Raja: Frihetens øyeblikk – Håkon F. Høydal og Abida Raja

Mirthful 1 Comment

Etter å ha lest Abid Rajas Min skyld i fjor var det en no-brainer å reservere søsterens bok på biblioteket når den kom i høst, og det ble min tur til å låne den raskere enn forventet. Jeg trodde jeg hadde skrevet om Min skyld, men den gang ei. Nuvel, det føles som at det er for sent nå.

Abida Rajas historie er sterk. Boka er medrivende og belyser mange viktige tema. Noen er spesifikt knyttet til familiens pakistanske bakgrunn og til pakistansk kultur. Andre er mer almenngyldige. Spørsmålet om hvorfor kvinner blir i voldelige forhold har mange svar, og den strenge æreskulturen i (noen) pakistanske familier forsterker egentlig bare mekanismer som gjelder for alle norske kvinner (og menn). Økonomi er en viktig faktor. Nettverk er en annen. Det er ikke bare minoritetskvinner som kan frykte å bli sittende igjen alene og på bar bakke om de bryter ut.

Noe som blir veldig tydelig, og som også er overførbart til majoritetsbefolkningen er hvor delaktig kvinnene er i å videreføre de patrialkalske strukturene. Igjen er det sammensatte årsaker, det er både frykt, internalisert misogyni og taushetskultur, og kanskje også et snev av «jeg måtte gjennomgå dette, hvorfor skal du slippe billigere?»

Det er flere sider ved hjelpeapparatet som belyses også. For det første poengteres det at Abida var «for tidlig ute». Det norske samfunnet var ikke rigget for slike saker den gangen. På den annen side kan man jo spørre seg om samfunnet egentlig er rigget for slikt nå? Joda, vi har kanskje bedre mekanismer for å redde unge jenter (og gutter) med minoritetsbakgrunn fra tvangsekteskap, men når ekteskapet først er et faktum og alle er gaslightet til å vise en prektig fasade utad, er hjelpeinstansene godt nok rustet. Kan de gripe inn mot partnervold selv om den utsatte parten nekter for at det er noe problem? All interaksjonen familien hadde med politi og barnevern fra det første familiemedlemmet brøt ut og tok kontakt med myndighetene virker kjent fra andre historier – også fra medlemmer av majoritetsbefolkningen.

Boka har med rette fått mye oppmerksomhet og jeg kan absolutt anbefale å lese den.

Og hvis du ikke liker tekstuelt flisespikkeri anbefaler jeg at du slutter å lese her.

…

…

…

Sånn. Here we go:

Dagbladets anmelder er sitert på forsiden av kopien jeg lånte med ordene «smertefullt vellykket». I beg to differ. Smertefullt, ja, fordi historien er så smertefull. Men vellykket? Som bok? Som litteratur? Not so much. Historien er rotete fortalt. Ting gjentas litt hipp som happ, tidslinja er vanskelig å få tak på og detaljene i narrativet er innimellom selvmotsigende. Hadde Abida stått som forfatter alene hadde jeg sannsynligvis vært noe mer tilgivende, men formodentlig skulle Høydals rolle blant annet vært å sørge for at historien hang sammen?

Som eksempel, kapittel 3. Den nye søsteren. Abida er blitt 13 og har fullført pakistansk grunnskole, og sendes hjem til Norge.

Det hadde gått seks år. Abida var blitt en tretten år gammel tynn jente som det var vanskelig å få øye på (…) I juni kjørte farfaren henne til flyplassen i Lahore, fire timer sørover i landet. (Side 24)

Beskrivelsen av Abids forvirring der han står i ankomsthallen og venter på søsteren framstiller det nærmest som at han aldri har truffet henne før,

Hvorfor hadde ikke mamma eller pappa snakket om denne jenta i løpet av alle de årene hun hadde vært hos farfar og farmor? tenkte han. (Side 25)

Men i følge tidligere kapittel hadde hun vært «hjemme» i Norge i sommerferien flere ganger. Og tallene stemmer ikke:

Hun luktet rart. Hun hadde på seg rare klær. Gammeldagse. Fra et annet kontinent og en annen tid enn det 1985 som han levde i. (Side 26)

Abida er født i 1973. Hun kan ikke være 13 i 1985.

Abida kommer til Norge i juni, men da er det visst ikke sommer ennå, for fortellingen fortsetter:

Det ble sommer, og hun var ute. (Side 26)

Før jeg blir virkelig forvirret:

Det var ingen som ga henne beskjed om at hun skulle bli værende. En dag bare var hun der fortsatt. Den norske barneskolen varte ett år lengre enn den hun kom fra i Pakistan. Hun hadde derfor gått enda ett år til på barneskolen. Nå ventet ungdomsskolen på Sagene.

De første månedene denne høsten satt Abida i klasserommet med bøkene oppslått og hørte læreren lage lyder som hun så at de andre elevene lagde mening av. (…) På skolen i Mohri Sharif var hun den norske jenta. På Sagene skole var hun den nye jenta fra Pakistan. (Side 27)

Først: Men Abid visste at hun skulle bli værende denne gangen? Det er i alle fall sånn det framstilles: «Nå hadde han plutselig en to år eldre storesøster, en som hadde vokst opp i Pakistan, som skulle bo hos dem.» (Side 25, fra når hun hentes på flyplassen.)

Når jeg først leste dette om skolen trodde jeg Abida gikk et år på barneskolen i Norge før hun begynte på Sagene, men etter å ha lest det på nytt antar jeg hun gikk et ekstra år (et år om igjen?) i Pakistan.

Det ble høst. Kastanjetrærne oppover Iladalen slapp piggete grønne bomber ned mot bakken. (Side 29)

At det plutselig blir høst etter at det alt har vært høst i flere måneder mens hun satt i klasserommet på Sagene er ulogisk. Men, men. Etter høst følger både vinter og vår:

Om vinteren var det snø i de slake skråningene ned fra den gule murkirken som lå i enden av Iladalen. (…) Straks det ble vår var Abida og Abid ute og syklet igjen. (Side 31)

Og det tidfestes til 1986:

Et univers unna Iladalen ble et skipsverft forvandlet til kjøpesenter da Aker Brygge åpnet i juni 1986. (Side 32)

Og det blir sommer:

Etter sommerens årlige besøk i Mohri Sharif byttet foreldrene og barna rom i den lille leiligheten. (Side 33)

Og så plutselig vår igjen?

Det ble vår igjen. Abida var fjorten år. Abid to år yngre. (Side 35)

Er vi i 1987 nå? Eller fortsatt i 1986? I alder har de blitt ett år eldre, men som jeg bemerket ovenfor er 1985 = 13 år ikke matematisk mulig (dersom fødselsåret 1973 er korrekt). Det virker også unødvendig å presisere at Abid (fortsatt) er «to år yngre», noe annet ville være rart. Det hadde hørtes mye mer naturlig ut med «Abida var fjorten år, Abid tolv.» synes jeg. Ja, jeg innser at jeg pirker veldig nå.

Det ble 1988. (Side 36)

Så da kan det kanskje stemme at vi var i 1987 i forrige sitat?

Høsten 1989 utvidet verden seg forsiktig. Abida begynte på handel- og kontorlinja på Sandaker videregående, noen hundre meter lenger nord i byen. (Side 37)

Og det indikerer at det var i 1986 Abida begynte på Sagene. Om hun da ikke gikk et år om igjen der også. Norsk ungdomsskole var treåring den gangen også, 7. til 9. klasse (mens barneskolen var seksårig, og vi begynte ved 7 års alder). 10. klasse fantes, men var et slags «hjelpeår» for svakere elever, så jeg er rimelig sikker på at det hadde blitt bemerket dersom Abida gikk 10. klasse (jeg begynte på ungdomsskolen selv i 1987, vi er nesten jevngamle, Abida og jeg).

Mens jeg leste ble jeg irritert fordi jeg synes det var vanskelig å henge med og få et klart bilde av tidslinja. I etterkant irriterer det meg mer at det er så unødvendig. Dropp alle «Det ble X»-formuleringene, og mesteparten av forvirringen forsvinner. Årstallene og alderne henger fortsatt ikke helt på greip, forresten, så kanskje jeg er for optimistisk med hensyn til hvor enkel redaktør-/korrekturjobben ville vært. Men at det ikke har vært god nok redaktør/korrektur, det vil jeg i alle fall påstå.

Dette var nok det verste kapittelet, men det var langt fra siste gang jeg ble sittende å klø meg i hodet over sammenhengen mellom en paragraf og den neste mens jeg leste, og det var rett og slett litt slitsomt.

På tross av dette vil jeg altså anbefale boka, men å kalle den et litterært mesterverk nekter jeg å gå med på.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Wandrups valg – litteratur – Fredrik Wandrup

Mirthful Leave a comment

Wandrups valg – litteratur av Fredrik Wandrup er en sånn bok som jeg har plukket opp på salg på noe tidspunkt. Mammutsalget, kanskje? I forbindelse med rydding i bøker endte den på toalettet, der vi har en hylle med bøker som egner seg for å leses i små munnfuller. Så har jeg lest den, i små munnfuller.

Det ville være løgn å si at jeg vet hvem Fredrik Wandrup er. Jeg hadde en vag idé om at han er bokanmelder? Wikipedia forteller meg at jeg kanskje burde ha hørt om ham, i det minste fordi han har skrevet både forfatterbiografier og krim, vi får skylde på at jeg er dårlig på å huske navn.

Man kan si at det kanskje er litt merkelig å lese en bok med bokanbefalinger fra noen man knapt vet hvem er, og jeg skal ikke krangle på det. På den annen side lærer man jo ganske mye om en person ved å kikke i bokhyllene deres (en av grunnene til at jeg blir satt ut av folk som ikke har bokhyller). I så måte vil jeg si at Wanderup er en relativt typisk lesende hvit mann av mine foreldres generasjon (han er tre år yngre). Her er det ikke så veldig mange overraskelser. Det er ikke BARE klassikere (innenfor sine sjangere), jeg hadde ikke hørt om alle bøkene før, noe som plasserer Wanderup et hestehode foran Janne Stigen Drangsholt. Han skal også ha poeng for å ha tegneserier som en egen kategori, de blir alt for ofte avskrevet som mindreverdige den «ordentlige» litteraturen. Men det er veldig mange gamle hvite menn (evt unge hvite menn som har blitt gamle etter at boka deres ble utgitt). Kjapp telling i registeret over nevnte forfattere gir meg 33 kvinnenavn av over 350 navn totalt. Og det geografiske/etniske mangfoldet er ikke mer framtredende det heller. Og omtalene er stort sett… kjedelige? Upersonlige, er kanskje riktigere? Det er veldig mye handlingsreferat eller fakta om forfatteren og lite «synsing», og nettopp synsingen er liksom noe av poenget med en personlig bokliste, eller er jeg urimelig nå? Det finnes unntak, omtalen av Arto Paasilinna Harens år starter:

Jeg møtte finnen Arto Paasilinna (f. 1942) i Oslo. Finlands mest leste forfatter, oversatt til 36 språk. Under en gutteaktig sveis lyste blikket som to mørke steiner på bunnen av tusen finske sjøer. Et lite skjegg sto som et snauhogd stykke skog rundt den brede, rødlige kjaken, og når han snakket, dirret hele kroppen, som om den var i ferd med å lette. Det gikk på et finsk som lød som en duell med øks. (Side 254)

Det er i det minste mer personlig, men trekker kanskje litt langt i andre retningen igjen (og skal du bruke bilder så er det uheldig å få leseren til å bli sittende å fundere på hvordan to steiner kan være på bunnen av tusen sjøer, men ok). Jeg hadde allerede lyst til å lese Harens år, jeg vet ikke om dette ga meg mer lyst. Og til tross for at det altså var mange bøker jeg ikke hadde hørt om før har jeg ikke følt behov for å notere meg noen av dem, og det sier kanskje sitt om innsalget?

Til gjengjeld har jeg følt behov for å markere dårlig redaksjon ved et par anledninger. Den første er der overskriften «Fornuft og følelser» følges av en beskrivelse som forvirrende nok refererer til fem søstre, men også til motsetning mellom de to ordene i tittelen, noe som får meg til å lure på om Wanderup blander Fornuft og følelser og Stolthet og fordom. Han hevder også at alle fem finner «den rette ektemann», noe som er vrøvl samme hvilken bok han mener (Margareth (som bare er 13), Mary og Kitty er alle ugift når deres respektive bøker slutter og man kan da virkelig ikke kalle  Wickham «den rette ektemann», selv om han og Lydia kanskje fortjener hverandre). Sånne feil får meg jo til å lure på om det som står om bøker jeg ikke har lest stemmer.

Den andre er denne fantastiske setningen:

På Club 7 leste han med sin coolt knirkende stemme, som i et fragmentert, eksplosivt språk følger William Lee fra USA til Mexico og videre til Tanger. (Side 198)

Burroughs har en mer uttrykksfull stemme enn de fleste, tydeligvis. Dårlig korrektur?

Så er det et par ting som irriterer meg noe helt (urimelig) grenseløst. Det ene er at boka er illustrert med forsidene til noen av bøkene. Men illustrasjonen og omtalen av samme bok opptrer ikke sammen. Det andre er at orginaltittel på de oversatte bøkene ikke oppgis. Det hadde da vært ganske enkelt? Oversetterens navn oppgis heller ikke, forresten. Det er jo rent ut fornærmende overfor en hel yrkesgruppe.

Om du har lest helt hit kommer det vel ikke som noen overraskelse at jeg ikke anbefaler denne boka. Du kan sikkert velge dårligere bøker som utgangspunkt for en TBR, men du kan også velge bedre.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Et hav av språk – Åshild Næss og Atle Næss

Mirthful Leave a comment

Jeg hadde aldri oppdaget Et hav av språk om ikke det var for at noen tipset om den i Facebookgruppa for bokbingoen som arrangeres av Karen Jensen og Marianne Kolstad (@makobok på Instagram) i forbindelse med at vårens bingobrett inneholdt kategorien «Bok med to forfattere». Åshild Næss er spåkforsker, og har vært flere turer til Reef-øyene i Melanesia for å studere ett av språkene som snakkes i området, äiwoo, og på et av oppholdene ble faren hennes, Atle, med. Han er ikke språkforsker, «bare interessert i språk». Og det er jo jeg også. 

Det er ikke de mest avsidesliggende øyene i verden vi kan lese om i denne boka, men det er ikke så veldig langt unna. Om du søker på f.eks. Tuo på Google maps og så zoomer ut, så ser du at det ikke skal mange klikk til før øyene bare forsvinner. Jeg kunne se at de var der når Tuvalu kom til syne ute til venstre, men innen Vanuatu dukket opp sørut var øygruppa blitt for liten til å være synlig.

Boka føres vekselsvis i pennen av de to, og begge snakker både om språktekniske ting (selv om Åshild bidrar med mest tekniske detaljer) og mer generelt om oppholdet, reisen dit og tilbake og menneskene de møter. Til tross for det tekniske er boka lettlest og underholdende. Det språktekniske er interessant, og det handler slett ikke bare om äiwoo (et språk det tross alt er liten sjanse for at jeg noensinne får bruk for å kunne noe om). Eksempler på språklige fenomener i ãiwoo relateres til både norsk og engelsk (som leseren kan forventes å ha et forhold til), men eksempler plukkes også fra alle verdenshjørner for å illustrere. For å ta et aktuelt eksempel, pronomen, der veldig mange språk har flere ord for «vi», spesielt vanlig er det å skille mellom et vi som inkluderer den man snakker med (eller om) og ett som ikke gjør det. I norsk må du «gjette» ut fra konteksten.

Til gjengjeld skiller ingen av disse språkene på kjønn i pronomensystemet – de har med andre ord gjerne fire, fem eller flere ord for ‘vi’, men bare ett for ‘han eller hun’. For oss er kjønnsskillet så grammatisk selvfølgelig at det virker nokså merkelig ikke å gjøre forskjell på hankjønnspersoner og hunkjønnspersoner. Men kjønn er absolutt ikke det eneste skillet som kan markeres i pronomener, det finnes atskillige muligheter for finere distinksjoner. Indianerspråket yuchi, som blir snakket i det nåværende Oklahoma, skiller i 3. person på tall og kjønn, som vi ville vente: en eller flere, hun eller han. Men det stopper ikke der. I motsetning til norsk, som bare markerer kjønnet på den som omtales, tar yuchi også hensyn til den talendes kjønn: Kvinner bruker andre pronomen enn menn når de snakker om noen!
Yuchi gir seg ikke der heller, forresten. Pronomenene viser om den omtalte er medlem av stammen eller ikke, akkurat som om vi skulle ha egne pronomen for å snakke om nordmenn i motsetning til alle andre. De markerer også eventuelt slektskap mellom taler og omtalt – og hvis det er slektskap, så mellom oppstigende eller nedstigende generasjon. (Side 35-36)

Så visst lærer du noe om äiwoo og språk generelt av å lese denne boka, men langt viktigere er at du får et nytt perspektiv på ditt eget morsmål og ting du tar for gitt.

Parallelt med at jeg leste Et hav av språk holdt jeg på med en gjenlesing av Gerald Durrells bøker fra dyresamlingsekspedisjonene hans. En av tingene jeg alltid har likt med Durrells bøker, og da særlig de fra vestlige sentral-Afrika, for eksempel Kamerun, er dialogene på pidgin (se f.eks. Cameroonian Pidgin English). Åshild skriver en del om Solomons pijin, og det er også det språket de bruker for å kommunisere med sine ikke-engelsktalende informanter og kontakter. Om du lever i villfarelsen at pidgin bare er «dårlig engelsk» har du en del å lære. Pidgin oppstår i krysningen mellom to (eller flere) språk, der formålet er kommunikasjon på tvers av språklige grenser. Pidgin-språk har riktignok begrenset grammatikk og regnes ikke som fullverdige språk (noen har riktignok utviklet seg til å bli det, den prosessen kalles kreolisering), men de har likefult et eget vokabular og egne regler.

Solomons pijin kan kort og svært unøyaktig beskrives som et språk med hovedsakelig engelsk ordforråd, men en melanesisk basis-grammatikk. Flesteparten av ordene kommer opprinnelig fra engelsk, men betydningen har ofte blitt utvidet og har i en del tilfeller endret seg ganske kraftig. For å begynne med noen lett gjenkjennelige pronomen: mi er ‘jeg, meg’, in ‘du’, hem ‘han, hun, det’. ‘Jente, datter’ heter gel; boi, dadi og nem er vel så noenlunde selvforklarende. Dis wan, fra this one, betyr ‘denne, dette’. ‘A ha, eie’ heter garem (av got). Noen ord har fått en «fordoblet» form, det lingvister kaller reduplikasjon. Pikpik er gris, sipsip sau. Enkelte er ganske vanskelige å kjenne igjen, for eksempel seleni, ‘penger’, av shilling, eller barava ‘veldig, virkelig’ – et slags forsterkende adverb som kommer fra engelsk proper. Tumas kommer fra too much, men betyr i pijin bare ‘veldig’ – tankiu tumas, ‘tusen takk’, er en av de aller nyttigste pijin-frasene å kunne.

Deler av ordforrådet kommer også fra ulike av regionens språk. ‘delfin’ heter kirio, ‘mat, å spise’ kaikai. Det finnes synonymer fra ulike kilder: ‘bestefar/-mor’ kan hete koko’o, men også grani. (Litt forvirrende for vestlige språkbrukere er det at mange slektskapstermer er resiproke, det vil si at hvis noen du er i slekt med, bruker et bestemt slektskapsord om deg, bruker du samme ord om ham eller henne. koko’o/grani kan dermed også bety ‘barnebarn’.) Eiendomsforhold eller tilhørighet uttrykkes med preposisjonen blong (av belong). Som i mange andre av verdens språk er ikke verbet ‘å være’ nødvendig i det hele tatt når det har ren kopula-funksjon, dvs. betegner at ‘A er B’. (‘Å være’ i betydningen ‘befinne seg på et sted’ uttrykkes med verbet stap, fra engelsk stop.) Jeg har prøvd å lære Atle litt grunnleggende pijin, og når vi skal hilse på øyboere vi ikke kjenner, forsøker han seg med enkle setninger av typen: «Nem blong mi Atle. Diswan gel blong mi, nem blong hem Åshild». På dette nivået går det forholdsvis greit, selv om det ikke er alltid han forstår svaret han får! (Side 103-104)

Boka kom i 2007 og gikk meg tydeligvis hus forbi den gangen, og uten tipset i gruppa hadde jeg neppe noensinne fått vite at den eksisterte. Nå sender jeg tipset videre. Sjekk et bibliotek nær deg!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Ingen mann er en øy – Jørgen Watne Frydnes

Mirthful 1 Comment

Da er jeg på Utøya-kjøret igjen, etter en pause siden i fjor på sensommeren. Er det fordi 22. juli nærmer seg*, mon tro, eller er det tilfeldig at jeg plutselig var klar for å takle noen av de bøkene jeg ikke kom så langt som til å lese i forbindelse med tiårsmarkeringen? Hvem vet.

Ingen mann er en øy av Jørgen Watne Frydnes er en litt annen bok enn mange av de andre 22. juli-bøkene. Den handler lite om terroren, den handler først og fremst om prosessen med å gjenreise Utøya. Frydnes hadde ingen bakgrunn fra AUF eller arbeiderbevegelsen, han ble huket inn kort tid etter 22. juli fordi han hadde erfaring med innsamling av midler, og noen trengtes for å organisere innsamlingen til Utøya. Og siden det har han, med noen korte avbrekk, vært involvert i arbeidet med Utøya, etter hvert som daglig leder.

Premisset fra AUFs side ble satt allerede i dagene etter terrorangrepet. «Vi skal ta tilbake Utøya» var det tydelige budskapet fra Eskil Pedersen. Men når de første planene for hvordan øya skulle tas tilbake ble lansert på høsten 2012 forårsaket de et skred av negative tilbakemeldinger, særlig fra de pårørende til de 69 som ble drept. Kafébygget, det eneste stedet på øya som bar synlige tegn etter terroren, var planlagt revet. Mange foreldre, på varierende stadier i eget sorgarbeid – progresjonen i sorgarbeid er høyst individuell, tross alt – følte det som et svik. Noe måtte gjøres. Det første som ble bestemt var at prosessen måtte få ta mer tid. Det andre var å gi Frydnes et enda større ansvar.

Heldigvis var han tilsynelatende rett mann til jobben. Det er ingen lett jobb å balansere behovene til så forskjellige grupper som de som har en direkte interesse av hva som skjer med Utøya, for ikke å snakke om folkeopinionen i tillegg. Han forteller en ting som for meg understreker at han forsto hvilke følelser som var i sving hos den gruppen som hadde mistet mest:

Navn og litt informasjon om de drepte hadde jeg, men jeg trengte fødselsdato. Dette var en av mine første tanker da jeg utarbeidet oversikten. Lite kunne være verre enn at jeg ringte sørgende foreldrene på bursdagen til barnet de hadde mistet. Jeg googlet videre, og hvert offer sin fødselsdato ble gradvis lagt inn i kalenderen min. Dermed hadde jeg god kontroll på når vi kunne sende ut beskjeder, når vi kunne ringe foreldrene. Slik klarte vi å unngå all offentlig kommunikasjon på disse datoene. Aldri en statusoppdatering, aldri intervjuer, aldri medieutspill på bursdagen til noen av de drepte. (Side 66)

Når det blir påpekt er det et opplagt hensyn å ta, men hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi hadde tenkt på det selv før vi hadde tråkket i baret minst en gang?

Frydnes beskriver også hvordan det at situasjonen var helt ny for hele samfunnet – Norge har aldri vært utsatt for terror i dette omfanget, og mye av det som kjennetegner 22. juli er unikt også i verdenssammenheng – gjorde at han måtte krangle seg til informasjon fra offentlige etater og av og til stanget i veggen og ikke kom videre. Listen over bursdager er et eksempel, politiet satt selvsagt på denne lista, men nektet å utlevere den (kanskje med rette, det er ikke første gang personvernshensyn har gjort noens jobb vanskeligere). Den manglende støtten fra det offentlige, det at AUF, som offer for terroren, var nødt til å ta alle de vanskelige diskusjonene og finne veien videre helt uten et fungerende støtteapparat er et tema som går igjen i nesten alle bøkene jeg har lest om 22. juli. I Frydnes sin beretning får vi også det internasjonale perspektivet, her er det dialog med både forskere og folk med praktisk erfaring, ikke minst de ansvarlige for minnesmerkene etter 11. september.

For oss som sto på utsiden var det til tider vanskelig å skjønne hvilke følelser som var i sving i arbeidet med gjenreisingen av Utøya. Hvor steile fronter det ble i diskusjonene om øyas framtid kan kanskje illustreres av dette sitatet fra boka:

Jeg trengte en liten pustepause. Så da jeg fikk spørsmål om jeg ville reise på to turer med Leger Uten Grenser for å dokumentere organisasjonens arbeid i Kongo og Afghanistan, svarte jeg ja og tok det som et kjærkomment avbrekk.
I Kongo besøkte vi hiv-/aids-prosjekter i hovedstaden Kinshasa. I Afghanistan ble oppmerksomheten rettet mot driften av et sykehus for 300 000 mennesker i distriktet Ahmad Shah Baba Mina, i utkanten av Kabul. (Side 95)

Når Kongo og Afghanistan oppleves som avbrekk fra situasjonen hjemme i Norge, da vet du at det går en kule varmt i hverdagen.

Kanskje nettopp fordi Ingen mann er en øy i liten grad handler om 22. juli direkte var den mindre engasjerende enn de fleste av bøkene jeg har lest om temaet. Det betyr ikke at det er en dårlig bok, den er velskrevet og interessant, den bare treffer ikke som en knyttneve i magen. Les den likevel.

______________________

* Denne teksten har blitt liggende som kladd siden før sommerferien, derav den noe underlige tidsangivelsen.

Kampene: Et portrett av Kim Friele – Ola Henmo

Mirthful Leave a comment

Jeg tok Kim Frieles bortgang i november som en påminnelse om at hun er en av de personene jeg vagt har tenkt at jeg burde lese en biografi om. Jeg var litt overrasket over at Kampene av Ola Henmo var tilgjengelig sånn uten videre på biblioteket, jeg hadde kanskje forventet at andre skulle ha fått samme idé som meg, men jeg bestilte den i alle fall til min lokale avdeling, og begynte så smått på den før jul. Så ble jeg distrahert av en gjenlesing av Pern-bøkene, deretter bestemte jeg meg for at det virkelig var på tide å lese ferdig Mitt klimaregnskap (som jeg begynte på i september!), men jeg fikk til slutt plukket Kampene opp igjen nå i januar.

Det er ikke en lang bok, med sine knappe 150 sider, men, jeg vet ikke, jeg ble bare tidvis engasjert i historien, og den føltes lenger. Av og til blir det sitert ting fra debatter som nærmest får meg til å hoppe i stolen, men for det meste føltes det som det ble mye oppramsing av datoer og hendelser. Det hjalp ikke at historien innimellom hoppet fram og tilbake uten at jeg helt fikk grepet på hvorfor Henmo har valgt å gjøre det på den måten. I tillegg bruker forfatteren ordene «homse», «lesbe» og ved ett tilfelle «transe» i vanlig tekst (altså ikke sitat). Jeg er ikke i noen av gruppene selv, så skal la være å føle meg andrehåndskrenket, men konstanterer at Fri er enig med meg om at det er begreper man helst ikke bruker, særlig på trykk: Fri: Obs-begreper. Kampene er fra 2015, kanskje har verden endret seg så mye på sju år at det den gangen var ansett som uproblematisk? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg skvatt litt hver gang, noe som gjorde det smått ubehagelig å lese boka.

Til tross for at Henmo tar opp flere personkonflikter Friele var involvert i, og til dels kritiserer henne i den sammenhengen, oppfatter jeg likevel tonen i boka som, vel, panegyrisk? Det er jo ikke uforståelig, men bidrar kanskje til at jeg ikke får noen følelse av å bli kjent med mennesket Kim Friele.

Jeg skal lese mer om Kim Friele, blant annet hennes egen beretning, Troll skal temmes. Den har jeg fått bestilt på biblioteket nå. Det tok meg en stund, for den dukket ikke opp når jeg søkte på Kim Friele. Først når jeg kom på at det kunne være lurt å teste Karen-Christine Friele i stedet fikk jeg resultater. Det virker ikke som om det finnes flere biografier (utenom en billedbokversjon for barn, som jeg har lånt og har tenkt å lese snart), men jeg kan i alle fall lese hennes egne tekster mens jeg venter på at noen skal føle seg kallet til å ta opp tråden.

Stargate – en julefortelling – Ingvild H. Rishøi

Mirthful 1 Comment

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi var på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, og jeg leste den faktisk til tross for at det altså er en novellesamling. Jeg likte den til og med, til tross for at det altså er en novellesamling. I alle fall så bra som jeg noensinne pleier å like novellesamlinger. Så når Stargate dukket opp og ble rost i alle kanaler tenkte jeg at den bør jeg jo lese.

Og den var vel verdt en kvelds innsats (med 128 sider var det ikke noe problem å bli ferdig på en kveld). Men, og dette er litt sånn «kryss i taket, nå står ikke verden til påske», jeg likte nok Vinternoveller bedre. Historien i Stargate kunne vært en lengre versjon av en av novellene i Vinternoveller. Var det ikke akkurat det jeg etterlyste? Joa. Men. Jeg fikk mer, men jeg fikk mer av det samme, ikke mer mer.

Advarsel: Resten av teksten inneholder spoilere!

Fram til de siste 10 eller så sidene var boka bra, men ikke fantastisk. Språket er godt, presist og beskrivende og Ronja har et fascinerende skråblikk på verden på tross av eller på grunn av hjemmet hun vokser opp i. Men jeg kom ikke skikkelig innpå, jeg grein ikke en eneste gang, og det er altså nesten godt gjort når historien handler om omsorgssvikt og søskenkjærlighet og uventet hjelp fra gretne gamle gubber. Men boka var helt ok og jeg var klar for å si pene ting. Helt til slutten kom. Jeg HATER åpne slutter der en realistisk fortelling plutselig utarter til magisk realisme og lar leseren sitte igjen med tolkningsoppgaven for hva som egentlig skjedde with a vengance, det eneste som er verre er «så våknet hen og alt hadde vært en drøm». For meg er det «forfatteren fikk panikk og visste ikke hvordan de skulle avslutte», og samme hvor riktig eller galt det er så gir sånne slutter meg verken closure eller en åpen slutt jeg kan dikte videre på, bare et stort «HÆ HVA ER DETTE?»

Og det ødelegger jo en smule for leseopplevelsen, det gjør jo det. De første 110+ sidene er dog verdt å lese.

Boka har jeg lånt som ebok i Bookbites.

Jeg lyver når jeg må – Line Baugstø

Mirthful Leave a comment

Siden jeg faktisk likte Baugstøs Musikk for rasende kvinner, til tross for at det var en novellesamling, plukket jeg med meg Jeg lyver når jeg må fra nyheter-hylla på mitt lokale bibliotek i håp om at den kanskje kunne treffe meg like godt. Det gjorde den ikke. Det startet bra, jeg likte de to første novellene, og den aller siste var ikke så helt dum, men to av dem ble jeg bare irritert over hvor sluttet og resten var… meh.

Såeh. Ja, jeg skal nok prøve meg på Baugstøs romaner, men hun har dessverre ikke frelst meg på noveller likevel.

Og det var det, det var omtalen.