Stikkord: norsk

De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen – Hans Frederik Follestad

Mirthful

De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen av Hans Frederik Follestad var en fryktelig irriterende bok. Det som kanskje er mest irriterende er at den var akkurat engasjerende nok til at jeg tror jeg blir nødt til å lese resten av trilogien.

Og hva var det så som gjorde den så irriterende? Jo, for eksempel: Navn som høres ut som de stammer fra en vits jeg husker jeg synes var fryktelig morsom på barneskolen, den med «Hva heter den kinesiske kulturministeren?» «Syng Pen Sang» «Hva heter den kinesiske forsvarsministeren?» «Treng Mer Peng» osv. Våre helter (kremt, kremt) heter nemlig Bambo Fohrtwo, Hutte Meg Tu, Pepper Bihf og Salt Efhan, og han som gjør galt verre heter Jesper Schtadig. Som sagt. Morsomt på barneskolen, ikke fullt så underholdende nå.

Også irriterende, sitat fra bokens egenomtale:

Romanen byr på spenning og masse humor, og den er enestående i sitt slag av to årsaker: For det første er denne fantasy-romanens handling lagt til nåtid, for det andre er bokens helter svært utradisjonelle.

Den kan vel neppe Follestad lastes for, men personen som skrev det har lest fint lite Fantasy. Nåtid? Been there, done that. Helter som er svært motvillige, slett ikke spesiellt heltemodige eller beundringsverdige på det jevne og kastes inn i en verden de ikke har kontroll over og ikke helt forstår? Høres det vagt kjent ut for noen andre enn meg?

Men kanskje mest irriterende var to av romanens hoved-bi-personer, om man kan si det på den måten, den tyske Hellheimer som har latterlig mye penger og den russiske eks-militære major Aleksej. Begge snakker med aksent av verste ‘Allo, ‘allo natur. Tyskeren er en ting, han ble hovedsakelig bare litt slitsom å lese etterhvert – delvis fordi jeg ikke egentlig kan noe særlig tysk og derfor måtte konsentrere meg om å forstå noe særlig av det han sa. Russerens aksent, derimot, består for det meste av at han erstatter gramatiske endinger på norsk med «os» i annehvert ord og slenger på en «os» her og der hvor forfatteren ellers finner det for godt (ja, han sier faktisk «Jaos!» i stedet for ja ved minst ett tilfelle). Her er et lite eksempel på en rimelig typisk ordveksling dem to i mellom:

«Ah, men ich habe en til, Liebling, die grosse Überraschung av dem alle. Ich tror du kommer til å like den spesiellt godt, Line. (…) Men tilbake til zu Alfa 1 og 2, die sind meine private Soldaten, og uten å skryte; viel besser enn majorens menn. Ja, ich vil så langt gehen som å kalle dem eine vore den besten Soldaten in der Welt.»
«Hva?» utbrøt major Aleksej, og snudde seg bak mot Hellheimer med en oppgitt mine. (…) «Mine guttos ekstremt bra soldatos. Brododnja! Kallos minos guttos andre klassos soldatos!»

Og dette fortsetter altså side opp og side ned. Sukk og stønn.

Infantilt? Jepp.

Til pass for meg når jeg leser bøker beregnet på barn/ungdom, sier du? Tja, jeg trodde forsåvidt selv at De fire og han som gjør galt verre var en ungdomsbok – jeg fant den da også i ungdomsavdelingen på Trondheim folkebibliotek – de hyllene jeg ville frekventert rundt 13-14-årsalderen. Etter et første kapittel hovedsakelig bestående av vold og seksuelle hentydninger mer eller mindre skjult i underteksten begynte jeg derimot å lure – og bak på boka står det faktisk at hvis man liker Ringenes Herre og Harry Potter så kan dette være en bra bok for «voksne og ungdom over 16 år».

Jadda.

Frelseren

Mirthful

Endelig ble det mulig å få fatt i Frelseren til en nogenlunde ok pris, så endelig fikk jeg lest den. Fort gikk det også. Boka var veldig bra, men jeg kom jo selvsagt på hvorfor jeg ikke kan lese så mange realistiske krim-bøker på rad. Det er nemlig slik at i «snill krim» – Agata Christie for eksempel – er det som regel slik at de som blir drept «fortjener» det (i den grad det er mulig, selvsagt) og dersom morderen er sympatisk så løser det seg liksom ganske bra til slutt. Sånn er det ikke i virkeligheten, selvsagt. I virkeligheten er det til stadighet folk som blir drept som ikke har gjort noe som helst for å fortjene en vrikket fot en gang. Sånn er det gjerne også i realistisk krim – det er noe av det som gjør den realistisk. Og sånn er det i Nesbø, og jeg liker det virkelig ikke når «feil» mennesker dør. Ikke at jeg synes at han skulle begynne å skrive «snille» krimbøker, da ville ikke bøkene være på langt nær så gode, men jeg må altså prøve å huske at jeg ikke skal lese flere slike bøker på rad, for det har jeg ikke godt av.

Men en om gangen er helt fint, og Frelseren levde opp til forventningene. Kan anbefales på det varmeste – men begynn i andre enden dersom du ikke har lest noe Nesbø før.

Typisk norsk

Mirthful

Det er jo hyggelig å få ting man ønsker seg til jul. Jeg kom aldri så langt som til å se på Typisk norsk på TV, men boka er jo litt mer brukervennlig i og med at man ikke er avhengig av å først finne ut og så huske et spesiellt tidspunkt på akkurat det tidspunktet og være i nærheten av en tv. Sånt er jo bare pes. Boka derimot kan man for eksempel plukke opp når man spiser frokost eller bare tilfeldigvis har noen ledige minutter.

Og det har jeg altså gjort.

Man kan vel si at jeg nå vet langt mer om norsk språkhistorie enn jeg gjorde før jul. Ikke at det egentlig skulle så mye til, selvsagt, og mye av det jeg nå vet har jeg sannsynligvis glemt igjen snart (med en hjerne som lekker som en sil blir det gjerne sånn). Men da kan jeg jo lese boka om igjen. For den var riktig så underholdende. Det var vel kanskje særlig alt «ekstramaterialet» som var underholdende, med det kan man jo også lese igjen. Boka inneholder nemlig, foruten språkhistorie fra unionsoppløsningen til i dag delt inn i tiår, bokstavenes historie, ords opprinnelse, forsøk på gjenoppliving av gamle ord og «Folkets ordbok» som kanskje var noe av det mest fornøyelige, der var det nemlig svært mye nyttig. «Automagisk» har jeg vel hatt i mitt aktive ordforråd en stund, men arrogasme («den nærmest sanselige gleden man kan ha av å plassere en velformulert (men ganske arrogant) replikk på riktig sted til rett tid) for eksempel var en praktisk nyhet.

Boka kan altså i høyeste grad anbefales, og jeg har store planer om å prøve å få med meg i hvert fall ett eller to av programmene i den nye serien. Og så var det å melde seg inn i kjell-bevegelsen, da.

Pondus – Fem rette

Mirthful

Ny Pondus-bok! Nå har man jo riktignok lest alle stripene før, man abonnerer jo på bladet (vel, mannen gjør), men allikevel må man jo løpe og kjøpe. Det er ikke stort annet å si om denne enn at den burde være obligatorisk eie for enhver nordmann (og alle andre som kan lese norsk).

Marekors

Mirthful

Endelig.

Jaja, så var det over for denne gang. Blir nok en stund til jeg leser krim igjen. Ikke fordi Harry Hole bøkene er dårlige, tvert imot. Fordi de er for bra, på en måte. Alt for spennende, eller engasjerende eller hva det nå er. Jeg er ikke så glad i å bli skremt, egentlig, så derfor burde jeg opplagt holde meg langt unna denne typen bøker. Vi får se hvor lenge jeg husker det denne gangen.

Sorgenfri

Mirthful

Nå begynner jeg å bli irritert. Det er ikke rettferdig å la sånne ting henge i flere bøker på rad. Noe av poenget med krim er at når saken er løst er saken løst. Løser tråder hører hjemme i det virkelige liv og har ingenting i en krimroman å gjøre.

Rødstrupe

Mirthful

Nå husker jeg hvorfor jeg ikke liker krim. Krimforfattere har en ekkel vane med å ta liv av folk, og av og til tar de liv av folk man liker. Fy, Nesbø, det var ikke snillt. Du må lære av Agata Christie, der er nesten alle mordofrene folk som uansett fortjente sin skjebne. Jeg skjønner jo at det blir mer engasjerende og slikt når kriminaliteten går ut over folk man har rukket å bli kjent med, men jeg liker det ikke.

Dessuten er krim alt for stressende. God krim, altså. Skummelt, mener jeg. Jeg tror slett ikke det er sunt. Vel, vel. Three down, two to go.

Flaggermusmannen

Mirthful

Tid for påske, tid for krim. Eller noe. I hvert fall er krim kjekt å lese på hytta, så jeg fant ut at jeg kanskje endelig skulle få kommet meg gjennom resten av Nesbø sine bøker om Harry Hole (jeg begynte jo litt i feil rekkefølge siden jeg leste Kakkerlakkene først, påsken for to år siden, var det vel). Flaggermusmannen er grei krim. Kanskje ikke den beste jeg har lest, men langt fra den verste heller. Harry Hole er akkurat passe sympatisk og usympatisk på samme tid og denne gangen gjettet jeg ikke løsningen før det var meningen at jeg skulle gjette den, noe som er helt greit for meg.