Jada, jeg vet det er mandag, jeg bare glemte å få tatt bilde i går. Denne gangen kommer smakebiten nemlig fra Mads Eriksens siste: M – Marzan og Opars juveler, som vi kjøpte på Outland på lørdag når unge herr Eriksen i egen høye (? Han satt.) person var der for å signere, og det blir ikke på langt nær like morsomt uten bilder.
Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.
Woooooody’s round-up. Eh, no, sorry, wrong movie.
The Help by Kathryn Stockett
Ok, so I’ve only read half. That half was really rather good, but I find myself unwilling to keep reading because I’ve got an uneasy sense of impending disaster. I might have to do something I would never normally do and find someone who’s finished it and make them tell me what happens. Then I might just finish. We’ll se.
The Other Hand by Chris Cleave
On the back this books gives a very sketchy idea of what it’s about and it asks you, when you’ve read it and want to recommend it to others, not to tell them much beyond «read this», which makes sense, since part of the charm of this book is how the story unfolds. I say «charm», because the book is charming. It is also very life-affirming. However, it is not for the faint-hearted. It deals with refugees and their stories, and the stories are never nice. They all start, as the narrator says, with the phrase «The men came and they…» and there is never a happy ending. We only get one complete story, but the others are hanging about in the reader’s consciousness and are even more awful for being incomplete. Read it, though.
Generation A by Douglas Coupland
Served mostly to remind me of why I find it hard to like most new novels. It’s because they aren’t as good as this. This is what a novel should be like.
India by Torbjørn Færøvik
Excellent. Part travelogue, part condensed history of India. Note to self: Read more of Færøvik’s books.
Jeg plukket opp Linn Ullmans Nåde på forrige bookcrossingtreff i Trondheim, siden jeg jo til stadighet tenker at jeg burde lest mer norsk samtidslitteratur. Når vi skulle en tur til Oslo i helgen ble den med, delvis fordi den så ut til å være noe jeg kunne bli ferdig med i løpet av turen og dermed sette igjen på OBCZ’en på Oslo S. Og slik ble det. Bokens bookcrossingside finner du her.
Fra forlagets omtale:
Da Johan Sletten blir alvorlig syk, inngår han en avtale med sin kone Mai. Den dagen livet oppleves som uverdig eller uutholdelig, den dagen han blir en byrde for henne og sine omgivelse skal hun bistå ham med en siste handling. Da øyeblikket nærmer seg, er han likevel usikker på om det er dette han vil. Uforvarende krysser ekteparet grensen til et landskap de ikke kjenner, der språket forvitrer og kjærligheten er utrygg.
Det er jo en grei oppsummering av handlingen. Selv synes jeg at boka langt på vei var vakker, men at den kom litt til kort i å skape den nødvendige, vel, nerven for at historien virkelig skulle treffe meg.
Blogging med tilbakevirkende kraft, april 2010.
Jeg fikk Ut å stjæle hester i en bokring på Bookcrossing og leste den sommeren 2008, på bokens bookcrossingside hadde jeg følgende å si:
Jeg ble nok en gang minnet om hvorfor jeg leser så lite norsk samtidslitteratur. Synes slett ikke dette var dårlig, men det var liksom ikke helt den store opplevelsen heller.
En ganske så stillferdig, men svært så tankevekkende historie om «landsbyidioten» som nekter å evakuere fra hjembyen sin i Finnland under krigen og hans møte med russerne og deretter de tilbakevendende finnene. Nok en bookcrossing-bok, dette, og jeg er glad for at den falt meg i hende.
Høst og Tapirsalg. Slikt kan man like. Denne gangen fant jeg blandt annet Kjell Ola Dahls bidrag til Spartacus’ «Forfatterens guide» serie – han skriver om Venezia, en morsom tilfeldighet etter ukens lesing av Donna Leon.
Dahls portrett av Venezia er sånn passe engasjerende. Dette er slett ikke det beste bidraget jeg har lest i serien, men siden jeg selv har et forhold til byen i det bidraget jeg likte best er det vanskelig å vite om jeg er helt rettferdig (Bringsværd om London vinner hands down så langt – men for å rettferdiggjøre min kritikk likte jeg Rileys bok om San Fransisco bedre, og det er også en by jeg ikke har noe forhold til selv). Men det er allikevel et interessant portrett vi blir budt. Venezia er uten tvil en fascinerende by, og Dahl har mye på hjertet.
Hovedproblemet mitt med boka er noe som ikke kan karakteriseres som annet enn slett redaksjonsarbeid. For det første er boka «full» av stavefeil. Med dagens redigeringsverktøy er noe særlig mer enn ett eller to tilfeller skjemmende, og her er det fler enn jeg kan telle på fingrene (blandt annet på omslaget: «Dahl fotaper seg…» kan vi lese der). Dessuten skulle noen ha gått gjennom Dahls manuskript og fikset på setningsoppbygningen hans – feilene her varierer mellom de forvirrende og de bare rent merkelige. For eksempel: «Florian åpnet så langt tilbake som i 1720. Navnet skriver seg fra grunnleggeren Floriano Francesconi. Egentlig var det to konkurrenter – og den andre lå på motsatt side av Markusplassen: Cafe Quadri.» (s. 80) Eller er det bare meg som blir sittende og lure på hvem den andre konkurrenten til Florian var? «Ved bardisken, der drikker du brennevin.» (rett etter, på s. 81) Jeg vil gjerne stryke «, der». Men det er kanskje mer personlig smak enn objektiv grammatikk? «Det meste er selvsagt på italiensk, men her kan de som ikke visste det fra før, få øynene opp for bredden i tegneseriekunst.» (s. 154) De som ikke visste hva fra før? Det siste en god korrekturleser burde gjort, etter min mening, er å spørre Dahl om det er nødvendig å bruke så mange fremmedord når vi har slike adekvate uttrykk på norsk. «Partyet»? Hvorfor ikke «Festen»? «Grabber»? Hvorfor ikke «griper» eller «grafser til seg»? Det er kanskje en smakssak, og jeg må innrømme at jeg selv bruker «grabbe» i dagligtale, men altså i dagligtale, ikke på trykk i bokform.
Hadde det ikke vært for stavefeilene hadde jeg kanskje ikke hengt meg opp i setningsoppbyggingen. Og hadde jeg ikke hengt meg opp i setningsoppbygningen hadde jeg neppe gjort annet enn å trekke lett på skuldrene av anglifiseringen av språket. Som det er gjør jeg altså begge deler, og blir til tider såpass irritert at jeg får lyst til å legge fra meg boka og skrive krasse brev til Spartacus om nytten av automatisk stavekontroll. I stedet skiver jeg småsure blogginnlegg, som garantert vil vise seg å inneholde stavefeil. Ja, ja. «Livet er en kamp, Hjørdis» som min mor pleier å si.
Nå skal jeg forsøke å finne noe morsomt å lese.
De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen av Hans Frederik Follestad var en fryktelig irriterende bok. Det som kanskje er mest irriterende er at den var akkurat engasjerende nok til at jeg tror jeg blir nødt til å lese resten av trilogien.
Og hva var det så som gjorde den så irriterende? Jo, for eksempel: Navn som høres ut som de stammer fra en vits jeg husker jeg synes var fryktelig morsom på barneskolen, den med «Hva heter den kinesiske kulturministeren?» «Syng Pen Sang» «Hva heter den kinesiske forsvarsministeren?» «Treng Mer Peng» osv. Våre helter (kremt, kremt) heter nemlig Bambo Fohrtwo, Hutte Meg Tu, Pepper Bihf og Salt Efhan, og han som gjør galt verre heter Jesper Schtadig. Som sagt. Morsomt på barneskolen, ikke fullt så underholdende nå.
Også irriterende, sitat fra bokens egenomtale:
Romanen byr på spenning og masse humor, og den er enestående i sitt slag av to årsaker: For det første er denne fantasy-romanens handling lagt til nåtid, for det andre er bokens helter svært utradisjonelle.
Den kan vel neppe Follestad lastes for, men personen som skrev det har lest fint lite Fantasy. Nåtid? Been there, done that. Helter som er svært motvillige, slett ikke spesiellt heltemodige eller beundringsverdige på det jevne og kastes inn i en verden de ikke har kontroll over og ikke helt forstår? Høres det vagt kjent ut for noen andre enn meg?
Men kanskje mest irriterende var to av romanens hoved-bi-personer, om man kan si det på den måten, den tyske Hellheimer som har latterlig mye penger og den russiske eks-militære major Aleksej. Begge snakker med aksent av verste ‘Allo, ‘allo natur. Tyskeren er en ting, han ble hovedsakelig bare litt slitsom å lese etterhvert – delvis fordi jeg ikke egentlig kan noe særlig tysk og derfor måtte konsentrere meg om å forstå noe særlig av det han sa. Russerens aksent, derimot, består for det meste av at han erstatter gramatiske endinger på norsk med «os» i annehvert ord og slenger på en «os» her og der hvor forfatteren ellers finner det for godt (ja, han sier faktisk «Jaos!» i stedet for ja ved minst ett tilfelle). Her er et lite eksempel på en rimelig typisk ordveksling dem to i mellom:
«Ah, men ich habe en til, Liebling, die grosse Überraschung av dem alle. Ich tror du kommer til å like den spesiellt godt, Line. (…) Men tilbake til zu Alfa 1 og 2, die sind meine private Soldaten, og uten å skryte; viel besser enn majorens menn. Ja, ich vil så langt gehen som å kalle dem eine vore den besten Soldaten in der Welt.»
«Hva?» utbrøt major Aleksej, og snudde seg bak mot Hellheimer med en oppgitt mine. (…) «Mine guttos ekstremt bra soldatos. Brododnja! Kallos minos guttos andre klassos soldatos!»
Og dette fortsetter altså side opp og side ned. Sukk og stønn.
Infantilt? Jepp.
Til pass for meg når jeg leser bøker beregnet på barn/ungdom, sier du? Tja, jeg trodde forsåvidt selv at De fire og han som gjør galt verre var en ungdomsbok – jeg fant den da også i ungdomsavdelingen på Trondheim folkebibliotek – de hyllene jeg ville frekventert rundt 13-14-årsalderen. Etter et første kapittel hovedsakelig bestående av vold og seksuelle hentydninger mer eller mindre skjult i underteksten begynte jeg derimot å lure – og bak på boka står det faktisk at hvis man liker Ringenes Herre og Harry Potter så kan dette være en bra bok for «voksne og ungdom over 16 år».
Jadda.
Endelig ble det mulig å få fatt i Frelseren til en nogenlunde ok pris, så endelig fikk jeg lest den. Fort gikk det også. Boka var veldig bra, men jeg kom jo selvsagt på hvorfor jeg ikke kan lese så mange realistiske krim-bøker på rad. Det er nemlig slik at i «snill krim» – Agata Christie for eksempel – er det som regel slik at de som blir drept «fortjener» det (i den grad det er mulig, selvsagt) og dersom morderen er sympatisk så løser det seg liksom ganske bra til slutt. Sånn er det ikke i virkeligheten, selvsagt. I virkeligheten er det til stadighet folk som blir drept som ikke har gjort noe som helst for å fortjene en vrikket fot en gang. Sånn er det gjerne også i realistisk krim – det er noe av det som gjør den realistisk. Og sånn er det i Nesbø, og jeg liker det virkelig ikke når «feil» mennesker dør. Ikke at jeg synes at han skulle begynne å skrive «snille» krimbøker, da ville ikke bøkene være på langt nær så gode, men jeg må altså prøve å huske at jeg ikke skal lese flere slike bøker på rad, for det har jeg ikke godt av.
Men en om gangen er helt fint, og Frelseren levde opp til forventningene. Kan anbefales på det varmeste – men begynn i andre enden dersom du ikke har lest noe Nesbø før.
Det er jo hyggelig å få ting man ønsker seg til jul. Jeg kom aldri så langt som til å se på Typisk norsk på TV, men boka er jo litt mer brukervennlig i og med at man ikke er avhengig av å først finne ut og så huske et spesiellt tidspunkt på akkurat det tidspunktet og være i nærheten av en tv. Sånt er jo bare pes. Boka derimot kan man for eksempel plukke opp når man spiser frokost eller bare tilfeldigvis har noen ledige minutter.
Og det har jeg altså gjort.
Man kan vel si at jeg nå vet langt mer om norsk språkhistorie enn jeg gjorde før jul. Ikke at det egentlig skulle så mye til, selvsagt, og mye av det jeg nå vet har jeg sannsynligvis glemt igjen snart (med en hjerne som lekker som en sil blir det gjerne sånn). Men da kan jeg jo lese boka om igjen. For den var riktig så underholdende. Det var vel kanskje særlig alt «ekstramaterialet» som var underholdende, med det kan man jo også lese igjen. Boka inneholder nemlig, foruten språkhistorie fra unionsoppløsningen til i dag delt inn i tiår, bokstavenes historie, ords opprinnelse, forsøk på gjenoppliving av gamle ord og «Folkets ordbok» som kanskje var noe av det mest fornøyelige, der var det nemlig svært mye nyttig. «Automagisk» har jeg vel hatt i mitt aktive ordforråd en stund, men arrogasme («den nærmest sanselige gleden man kan ha av å plassere en velformulert (men ganske arrogant) replikk på riktig sted til rett tid) for eksempel var en praktisk nyhet.
Boka kan altså i høyeste grad anbefales, og jeg har store planer om å prøve å få med meg i hvert fall ett eller to av programmene i den nye serien. Og så var det å melde seg inn i kjell-bevegelsen, da.
Ny Pondus-bok! Nå har man jo riktignok lest alle stripene før, man abonnerer jo på bladet (vel, mannen gjør), men allikevel må man jo løpe og kjøpe. Det er ikke stort annet å si om denne enn at den burde være obligatorisk eie for enhver nordmann (og alle andre som kan lese norsk).