Stikkord: nordisk utfordring

Egenmäktigt förfarande: En roman om kärlek – Lena Andersson

Mirthful 4 Comments

anderssonPokker ta alle blurbs. Jeg bestilte Egenmäktigt förfarande etter å ha sett mange begeistrede reaksjoner på svenske bokblogger, og siden boka atpåtil vant Augustpriset tenkte jeg at den var verdt en kikk. Mitt eksemplar har et sitat fra Jenny Teleman i Kulturnytt på forsiden: «Läs den, du kommer känna igen dig, och alla du känner.» Og selv om jeg burde vite bedre lot jeg min lesing farges av en forventning om at det skulle stemme. Når det da ikke stemmer ødelegger det leseropplevelsen av en roman som ellers er bra, tror jeg, jeg klarer ikke helt å se forbi min subjektive skuffelse.

Ester Nilsson er poet og essayist og samboende med en tilsynelatende grei fyr. Men så blir hun bedt om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask, kunstneren selv sitter i publikum og blir henført av hennes analyser av hans arbeid og Ester blir i sin tur betatt av Hugo. Hun forlater samboer og starter sin kampanje for å bli sammen med Hugo Rask. Desverre er Hugo en narsissistisk drittsekk som kun er ute etter bekreftelse, noe Ester bruker forholdsvis lang tid på å forstå. Det blir fort klart for leseren at Hugos vakre ord om Esters intelligente analyser av hans verk er basert på at hennes intelligente analyser er positive, han hadde neppe vært like interessert i intelligent konstruktiv kritikk, for å si det sånn.

Ester på sin side overtolker og overanalyserer, enhver slengbemerkning fra Hugo som tilsier at han er interessert i å snakke med henne igjen gripes og gis overdreven betydning. «Jeg så en bok som jeg tenkte på å kjøpe til deg» sier han (parafrase) og hun er øyeblikkelig lykkelig overbevist om at de nå skal finne sammen, man kjøper da ikke bøker til hvem som helst? Lykkelig overser hun det faktum at han ikke faktisk kjøpte boken og heller ikke husker hvilken bok det var.

Mye av tiden vil du som leser helst riste Ester og be henne våkne. Det vil utvilsomt det som i boka omtales som «väninnekören» også. Desverre biter slike tilbakemeldinger dårlig på folk som er midt i det verste grepet av en forelskelse. Hugo kan man jo også få lyst til å filleriste, men det ville nok ha enda mindre effekt. Han er som han er og trekker seg unna og slutter å høre etter når det han hører ikke passer hans verdensbilde.

Hugo kjenner jeg igjen som mennesketype, heldigvis har jeg ikke kjent noen slike personlig, og egentlig føler jeg vel at han er litt vel karikert, men siden vi får historien fra Esters synspunkt kan vi kanskje ikke vente at framstillingen av Hugo skal være av et komplett menneske? Ester kan jeg, tja, kjenne igjen trekk av hos enkelte venninner som har klagd sin nød midt i en eller annen forelskelse. Selv har jeg (heldigvis) ikke vært ulykkelig forelsket i voksen alder. Jeg kjenner meg mer igjen i «väninnekören», men det er nettopp et kor, hvis handlinger og ord bare refereres i korte drag, og ikke individer vi får bli kjent med.

Gjenkjennelsesfaktoren er altså heller liten, og nettopp derfor var sitatet på forsiden så feil for meg.

Samtidig var Egenmäktigt förfarande en bok som fenget. Jeg hadde lyst til å plukke den opp for å lese videre, til tross for sommerferie og nok av distraksjoner å velge mellom. Esters analyser av hva som foregår er fascinerende kliniske, godt hjulpet av fortellerstemmen (som flyter sammen med Esters, selv om romanen er skrevet i tredjeperson). Som leser ser du katastrofen komme og det er få overraskelser i boka, men du dras likevel videre, «like watching a train-wreck», som det heter, du kan ikke se bort.

Som en beskrivelse av kjærlighet faller den likevel gjennom. Man kan stille spørsmål ved om det overhodet er kjærlighet det er snakk om, forelskelse, ja, men er det det samme? Ester er mer besatt enn forelsket og Andersson makter ikke å få meg til å føle det Ester føler (ikke at jeg er sikker på at det er det Andersson vil), og uten å føle det Ester føler virker det hele litt for klinisk, så klinisk at det blir platt.

En litt midt-på-treet opplevelse, altså, som muligens kunne vært bedre om jeg ikke hadde lest det sitatet på forsiden.

Som nevnt vant boka Augustpriset i fjor, og du behøver ikke google mye for å finne mer beistrede stemmer enn min. Men google får du til selv. Jeg vil i stedet trekke fram et blogginnlegg som er omtrent like lunkent som mitt, men som har et par poenger jeg skulle ønske jeg hadde kommet på selv: Sukkerrør om Egenmäktigt förfarande. Særlig er det parallellene til greske tragedier jeg synes jeg burde oppdaget uten å få dem påpekt (jeg googlet boktittelen og «väninnekören», det var slik jeg fant Sukkerrør). Shame on me.

Den amerikanska flickan – Monika Fagerholm

Mirthful 3 Comments

fagerholmNår det viste seg på oktobermøtet i boksirkelen at det var min tur til å foreslå bok ble jeg tatt litt på senga, og jeg måtte forsøke å se for meg de bøkene som står mest synlig til på «skal-lese-hylla».  Den amerikanska flickan var den første jeg kom på som også var tilgjengelig i nok eksemplarer på biblioteket (det er ett av kravene vi har til valgt bok), så da ble det den. Jeg hadde den stående fordi den var anbefalt som finsk kandidat i den nordiske utfordringen.

Jeg skal ærlig innrømme at denne boka hadde jeg aldri lest ferdig om ikke det var for at vi skulle snakke om den i boksirkelen (og det i tillegg var mitt forslag). Jeg slet meg gjennom de siste par hundre sidene. Og jeg følte meg faktisk regelrett snytt da jeg kom til siste side og leste «(fortsättning följer)». Jeg hadde nemlig ikke fått med meg at Den amerikanska flickan var del en av en todelt fortelling, Slutet på glitterscenen.

Det var i grunn enighet i boksirkelen om at boka rett og slett er for lang. Grunnhistorien er for så vidt interessant nok, den kretser rundt to jenter i tidlige tenår, Doris og Sandra, som «leker» egne versjoner av hendelser. De to historiene de fokuserer på er Sandras mors «forsvinning», den andre dreier seg om den amerikanske jenta som besøkte trakten noen år tidligere og som endte opp druknet. Vennskapet mellom de to jentene blir ganske intenst, og måten det framstilles på er fascinerende. Så langt er alt vel.

Slut på den showen. Den drömmen–

«– i putten», mumlade Doris Flinkenberg. «Den drömmen i putten», fortsatte hon lite högre, men fortfarande kanske bara mest för sig själv. Men ändå, redan på sitt oefterhärmliga Dorissätt, på sitt alldeles eget Dorisspråk, ett språk som Sandra kände igen också som sitt eget, för det hade blivit också hennes under den långa, märkvärdiga tid de hade varit bara de två och ingen annan. Ett språk som de egentligen hade hållit på att växa ur redan under en lång tid i denna pubertet som nyss hade börjat och som aldrig skulle leda dem tilbaka till någon rolig barndom där det fanns egna världar, många liv, många leker och personligheter. Utan tvärtom, upp i den rktiga världen för att bli vuxna som Ålänningen, kusinmamman, Lorelei Lindberg och Bombnedslaget. Och ja, de hade ju sina sidor allesammans, men i det stora hela måste man ändå säga att, yäk!

(Side 248.)

Historien om de to jentene som lever seg inn i sin egen verden minnet meg om filmen Heavenly Creatures, og jeg er redd det gjorde steminingen i boka dystrere og mer truende enn det kanskje er ment at den skal være. Selv om det ikke er mangel på død og depresjon i boka, heller.

Fortellerstemmen er spesiell. Den er ikke en definert person som forteller, og fortelleren er «allvitende», men er helt klart påvirket av bevisthetsstrøm-tradisjonen, og det er lett å trekke paraleller til Virginia Woolf og kanskje særlig To the Lighthouse. Historien er preget av gjentagelser, særlig av (ganske lange) klengenavn på steder og folk, men er også springende i tid og rom. Det er som å høre en historie fortalt av en litt surrete person over en kaffekopp (eller mange, siden den er lang), som kommer på ting de har glemt å si og til stadighet sier «men det må jeg fortelle mer om senere» eller røper ting som kommer til å skje. Poetisk er det også, Fagerholm leker med ord og vendinger, og gjentagelsene forsterker inntrykket av at det er en form for prosadikt man leser.

Dette er spennende, men slitsomt. Og når det etterhvert bærer mer preg av å være teknikk for teknikkens skyld, snarere enn noe som driver historien framover, ja da mister jeg desverre interessen.

Samtidig er det en gripende fortelling Fagerholm formidler, og jeg slites mellom å ha lyst til å lese del to – som heter Glitterscenen – fordi jeg føler at historien er ufullført, og å tenke at «det orker jeg i hvert fall IKKE». Vi får se.

Andre bloggere om boka:
Boktoka
Kulturdelen

Min mormor hälsar och säger förlåt – Fredrik Backman

Mirthful 4 Comments

min mormorSiden En man som heter Ove var så bra hadde jeg ingen planer om å vente med å lese Min mormor hälsar och säger förlåt.

Til tross for at forlaget har valgt en omslagsdesign som skulle tilsi at dette var bind to i en serie er Min mormor hälsar och säger förlåt en helt annen type bok enn En man som heter Ove.  Når det er sagt tror jeg faktisk at jeg elsker den enda mer, om man nå kan måle kjærlighet på dette nivået.

Elsa er sju, snart åtte, og er «annorlunda». Det vil si hun er veslevoksen, belest, glad i å slå opp på Wikipedia og har bedre kontroll både på språk og mye annet enn de fleste voksne. Å være «annorlunda» på skolen er ikke så populært kan man si, så det får hun selvsagt svi for, så Elsa er god til å løpe, siden hun jages mye. Elsas eneste venn er mormor. Mormor er også «annorlunda» kan man si. Mormor har dessuten en del til felles med Ove, så de som vil ha mer Ove får i hvert fall litt tilfredsstillelse der.

Alla sjuåringar förtjänar superhjältar. Det är bara så det är. Och den som inte håller med om det är faktiskt helt dum i huvudet.

Det är så Elsas mormor brukar säga.

Elsa är sju år gammal, fast snart åtta. Hon är inte speciellt bra på att vara sju år gammal, hon vet det. Hon vet att hon är annorlunda. Rektorn i skolan säger att hon behöver «anpassa sig» för att «fungera bättre med sina jämnåriga», och folk i Elsas föreldrars ålder som träffar henne säger alltid att hon är «väldigt mogen för sin ålder». Elsa vet at det bara är ett annat sätt att säga «sjukt störig för sin ålder», för de säger det alltid när hon precis har rättat dem för att de uttalar «déjà vu» fel eller inte kan skilja på «mig» och «jag» i slutet av en mening. Så som smarthuvuden i regel inte kan. Då säger de «mogen för sin ålder», smarthuvudena, med ansträngda leenden till hennes föräldrar. Som om det var ett handikapp, som om Elsa kränkt dem genom att inte vara helt blåst i skallen bara för att hun är sju. Och det är därför hon inte har några vänner förutom mormor. Eftersom alla andra sjuåringar i henne skola är precis så blåsta i skallen som sjuåringar är. Och Elsa är annorlunda.

Side 1. Slik starter altså historien om Elsa, og det er vel kanskje ikke bare jeg som heier på Elsa (og mormor) fra første stund med en slik start (og tenker att rektor skulle hatt stryk).

Både mormor og Elsa bor i samme hus, en bygård med åtte leiligheter (om jeg har klart å telle rett). Elsa bor sammen med mamma og George, og i mammas mage «Halven» som er på vei. I de andre leilighetene bor blant annet «Monstret»,  Britt-Marie og Kent, Alf, «Vännen», Lennart og Maud, «kvinnan i den svarta kjolen» og «pojken med syndrom och hans mamma».Elsas pappa bor sammen med Lisette og hennes barn, og Elsa bor hos dem annenhver helg. Nå vil hun egentlig spørre om å få bo der oftere, for hun er overbevist om at når «Halven» kommer vil hen være et normalt barn, ikke «annorlunda», og da vil alle elske hen mer enn Elsa. Det er med andre ord mye som ikke er så lett i Elsas liv.

Mormor og Elsa har et hemmelig språk og en verden av eventyr som mormor forteller fra Landet-nestan-vaken. Både eventyrene og mye av det mormor finner på av gale sprell er ment å få Elsa til å tenkte på noe annet enn at hun ikke har noen venner utenom mormor. Desverre er mormor syk, hun har kreft, og dør derfor rett før jul. Rett før hun dør gir hun Elsa et oppdrag, hun skal levere ett brev til Monstret og «hälsa och säga förlåt».

Det viser seg, etterhvert som oppdraget utføres og utvides, at mormors eventyr ikke bare var virkelighetsflukt, men vel så mye lignelser som skulle forklare mormors forhold til de andre beboerene i bygården for Elsa uten at hun forsto det før hun var klar.

Selve historien om Elsa er altså engasjerende. Oppdraget fører til spenning (av og til blir det faktisk litt i overkant spennende, i hvert fall med tanke på at Elsa bare er nesten åtte), og innblikket vi får i historiene til de andre i huset er kanskje det som minner mest om En man som heter Ove, tross alt: Alle har en historie.

Ut over det er jeg bergtatt av Elsas språkbruk. Selv om historien er fortalt i tredje person er fortellerstemmen umiskjennelig en forlengelse av Elsas stemme. Hun har et ordforråd som kanskje er i overkant komplisert for en åtteåring (er det urealistisk? Jeg tror ikke det.), men hun har også måter å vri på språket på og referanser til litteratur og internett som går rett hjem hos meg (selv om jeg ikke har lest så mye fra Marvel som Elsa har). I tillegg til det hemlige språket har mormor og Elsa en intern sjargong som er fantastisk. For eksempel:

En stjärt är aningen störigare än en fjant, inte nödvändigtvis så puckad som ett pucko men betydligt störigare än till exempel ett pjåsk. Dock inte alls så störig som en skitstövel, vilket är den allra mest puckade formen av stjärt. Och givetvis inte heller så störig som ett smarthuvud, vilket är en skitstövel som även är ett pucko

Og det gjorde kanskje ikke saken klarere. Som regel gjør Elsas forklaringer faktisk saken klarere. Jeg mener, hva kan være klarere enn dette:

Britt-Marie och mormor kommer inte jättebra överens, kan man säga. Och med det menas att de inte kommer jättebra överens lite som kaniner och eld inte kommer jättbra överens.

Egentlig kunne jeg sitert hele boka, men du kan kanskje heller lese den selv? Men forfatterens takk bakerst i boka er også verdt et sitat:

Neda. Det är fortfarande alltid för att få dig att skratta. Glöm aldrig det. (Jag är ledsen för de blöta handdukarna på badrumsgolvet.) Asheghetam.
Min mormor. Som inte är det minsta lilla galen alls men som alltid har bakat de allra godaste kakor någon sjuåring kan önska sig.
Min farmor. Som alltid har trott på mig mest av alla.
Min syster. Som är starkare än lejon.
Min mamma. Som lärde mig läsa.
Astrid Lindgren. Som lärde mig älska det.
Alla min barndoms bibliotekarier. Som såg en pojke som var rädd för höjder och lånade ut vingar til honom.

At Backman nevner Astrid Lindgren er ikke tilfeldig, for han – og ikke minst mormor – har nok hentet en del inspirasjon fra henne. Brødrene Løvehjerte er også nevnt flere ganger i boka, og det er vanskelig å ikke se likhetstrekkene.

Les også:

Boka har jeg fått som anmeldereksemplar i form av ebok fra forlaget, men jeg kommer nok til å kjøpe den i pocket når den kommer som det så den kan få stå ved siden av Ove i hylla.

De usynlige – Roy Jacobsen

Mirthful 7 Comments

deusynligeEt bilde som er mye delt på diverse sosiale media – i hvertfall der jeg henger, i bibliofile kretser – har teksten (på engelsk) «Bare dårlige bøker har lykkelige slutter. En god bok har alltid en ulykkelig slutt, for hvis den er god vil du ikke at den skal slutte.» De usynlige har en grusom slutt.

De usynlige er nemlig en god bok. Jeg vil gå så langt som til å si at det er en meget god bok. Faktisk en av de beste jeg har lest. Noensinne.

Min introduksjon til Roy Jacobsens forfatterskap var Seierherrene. Læreren vår på videregående hadde klart å få ordnet det slik at Roy Jacobsen skulle komme på besøk i klassen og fortelle om boka, og de av oss som hadde lyst leste den først (det var mange av oss som hadde lyst, så vidt jeg kan huske, vi var den typen klasse). Jeg ELSKET den. Ikke minst fordi det føltes som om jeg leste min egen familiehistorie, min mormor kom nordfra og flyttet til Oslo fordi det var der det var jobb å få. Jeg kjøpte Seierherrene i julepresang til mamma det året. For et par år siden fant jeg den på loppemarked, og har hatt den på «skal leses igjen»-lista siden det. Jeg må nok flytte den nærmere toppen av bunken nå.

Siden Seierherrene har jeg lest både gode og ikke fullt så gode bøker av Roy Jacobsen. Hoggerne var vakker på en stillferdig måte, Vidunderbarn likte jeg også. Anger var jeg altså ikke helt sikker på og pre-blogg vet jeg at jeg i hvert fall prøvde meg på Fata morgana, men jeg husker ikke engang om jeg fullførte. Blant annet.

Men De usynlige? Hvor skal jeg begynne?

Atmosfæren etableres fra første setning, allerede første replikk fikk meg til å trekke på smilebåndet og dessuten grave fram merkepost-its:

På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som forfedrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

– Jasså, det kjem fintfolk.

deusynlige2(Side 1) Det ble bruk for mange slike etterhvert.

For det er noe med språket til Roy Jacobsen. Det var der i Hoggerne og Vidunderbarn, det lå og vaket i bakgrunnen i Anger, men i De usynlige slår det ut i full blomst. En vindblåst og karrig blomst, kan man si, for språket kler landskapet det beskriver og det kler menneskene som befolker landskapet.

De usynlige er en vakker bok, men det er også en brutal bok, fordi det er en sann bok, og sannheten er som regel brutal. Samtidig er det en optimistisk bok. Slutten var altså grusom for denne leseren, jeg skulle gjerne sett at boka var dobbelt så lang, tre ganger så lang, ti ganger så lang (til tross for at Mount Toberead begynner å ligne faretruende på Mount Everest). Men det er også egentlig en lykkelig slutt, selv om det er en realistisk slutt (og det å kombinere realisme med lykke er vanskelig og skal berømmes).

Det er så mye jeg gjerne skulle sitert, men jeg skal nøye meg med dette, som på ypperlig måte viser hvordan få ord kan fortelle en uendelighet om forholdet mennesker i mellom.

Maria kom og telte over og regnet seg til hva det kostet, men sa ikke noe, på den måten hun alltid unnlot å si noe.

Og Hans lot som han ikke hørte.

(Side 99) Det kan tenkes jeg må kjøpe De usynlige til mamma og pappa til jul i år. Egentlig har jeg sagt at de kan låne min kopi, men jeg er ikke sikker på om jeg vil gi den fra meg. I alle fall ønsker jeg ikke å fjerne merkelappene mine helt ennå, og de kan nok være litt i veien for andre lesere.

P.S.: Boken er motatt som anmeldereksemplar fra forlaget, etter at jeg sendte en forespørsel om jeg muligens kunne få den tilsendt. Det er første gang jeg sender en slik forespørsel til et forlag, og det føles både hyggelig og på sett og vis litt feil å følge opp med å skamrose boka, men jeg har formidlet min ærlige mening, og noe annet kan jeg ikke gjøre.

Anger – Roy Jacobsen

Mirthful 2 Comments

angerDet har tatt en stund å komme seg gjennom Anger. Vi hadde den som boksirkelbok før ferien, det var til og med mitt forslag, siden jeg nettopp hadde funnet den brukt (eller ‘pre-owned’, lest så den ikke ut til å blitt). Men når vi kom så langt som til treffet der den skulle diskuteres hadde jeg bare lest omtrent halve, og var ikke helt overbevist. Jeg synes den hadde noe ved seg, men synes også at den var springende og virket litt ubesluttsom. Siden konsensus i boksirkelen lot til å være at det ikke ble bedre, ble den liggende halvlest etter treffet, og hadde kanskje ligget slik fortsatt om ikke den ikke hadde ligget akkurat der den lå. Den lå nemlig beleilig innefor rekkevidde når jeg trengte noe å lese på mens jeg satt og ventet på at ettåringen skulle sovne her for et par uker siden. Og så har jeg lest noen sider her og noen sider der mens jeg har ventet på at hen skulle sovne de påfølgende kveldene også. Og i dag var det så få sider igjen at den fikk bli med på stua. Og nå er den altså lest.

Og hva synes jeg så? Jo, du. Det er ikke Jacobsens beste. Og jeg sitter fortsatt med inntrykket at den er litt springende og litt ubesluttsom. Men den har definitivt noe ved seg. På sitt beste er språket besnærende, på sitt verste forstår jeg faktisk ikke hva Jacobsen forsøker å si. Nå skulle jeg selvsagt kommet med eksempler, men jeg har visst bare eksempel på noe jeg likte, så får det være med det andre.

Hans Larsen var ensom i paradiset sitt. En kveld brukte han flere timer på å fundere på om han skulle begynne å tro på Gud, noe han hadde forsøkt noen ganger tidligere i livet, uten hell. Han slo det fra seg nå også, og lurte isteden på om han skulle ta seg en runk, men kom ikke til noen konklusjon på det spørsmålet heller.

(Side 158) Så kommer jeg til noen konklusjon? Tja, jeg er i alle fall ikke lei for at jeg fullførte boka.

Sommerboken – Tove Jansson

Mirthful Leave a comment

sommerboken Jeg ble ferdig med Sommerboken i går kveld. Det var kjapp lesing, med sine 113 sider (ikke at knappheten hjalp Lagerkvist, så noen sammenheng er det ikke alltid).

Sommerboken er en ganske stillferdig, men vakker skildring av forholdet mellom to mennesker i hver sin ende av livet, Sophia og hennes farmor. Samtalene dem i mellom utgjør store deler av boken, og det er like mye et vennskap som et slektsforhold som skildres. Sophias mor er død, faren er tilstede fysisk, men er en fjern skikkelse i boken, kanskje også i livet.

Som i de fleste vennskap er ikke alt fryd og gammen, noen ganger blir Sophia riktig sint, kanskje oftest i de situasjonene der farmorens rolle som omsorgsperson bryter inn, eller burde brutt inn. Ganske tidlig i boken blir det klart at farmor ikke alltid er like tilstede i voksenrollen:

Jeg vil bade, sa barnet. Hun ventet seg motstand, men den kom ikke. Da kledde hun av seg, langsomt og engstelig. En kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.

(Side 8.) I andre sammenhenger er hun mer tilstede enn man kanskje skulle vente av en farmor, som i episoden der hun og Sophia bygger et Venezia i myrlandet.

I det hele tatt er Sommerboken en bok som bør havne på enhver skal-lese-liste. Kort er den som sagt også, så du har ingen unnskyldning.

Smakebit på søndag: Sommerboken

Mirthful 15 Comments

sommerboken

Siden jeg er så godt i gang med bloggingen om dagen kan jeg jo slenge inn et herlig sitat fra boken jeg holder på med i Flukten fra virkelighetens Smakebit på søndag-samling. Som nevnt tidligere er Sommerboken en av bøkene jeg burde ha lest innen neste boksirkeltreff. Selvsagt burde jeg lest den på svensk, men det var bare den norske utgaven som var lett tilgjengelig på biblioteket, så da ble det det.

Litt kontekst: Sommerboken handler om Sophia og farmoren hennes. Sammen med Sophias far bor de på en liten øy ytterst i havgavet i Finskebukta. En sommer har Sophia besøk av en annen liten jente. Det går ikke så bra, jenta er redd for alt. Sophia forsøker å hjelpe, men det er ikke så lett:

Den tredje dagen kom Sophia inn i gjesteværelset og sa: Nå går det ikke lenger. Hun er umulig. Jeg har fått henne til å stupe, men det ble ikke bedre av det.

Stupte hun virkelig? spurte farmoren.

Ja da. Jeg dyttet henne og da stupte hun.

Aha, sa farmoren. Og nå da?

Håret hennes tåler ikke saltvann, forklarte Sophia bedrøvet. Det ser fælt ut. Og det var håret jeg likte.

(side 21)

Gäst hos verkeligheten – Pär Lagerkvist

Mirthful 1 Comment

Gäst hos verkeligheten av Pär Lagerkvist var boksirkelbok før ferien, egentlig, men det er først nå jeg har kommet meg gjennom den, enda så kort den er, 117 sider, bare. Vi følger bokens hovedperson, Anders, fra han er rundt fire år og til han er nesten voksen. Her er skildring av svensk småbyliv, samt litt mer landsens detaljer fra mormoren og morfarens gård utenfor byen. Men her er også mye religion (Anders’ foreldre leser bare bibelen) og dødsangst. Anders er vettskremt for at han skal dø, og det farger store deler av boken. Det er uklart hvorfor han har fått det for seg at han skal dø, og han svinger da også selv mellom å være overbevist om at øyeblikket er nærstående og å avfeie det som tull.

Var hade han fått allt det där ifrån? Det där med att dö. – Inte skulle han dö! Inte mer än andra. Inte förrän sen, och det skulle de ju allihop. Det fick väl lov bli någon råd med det.

(side 59)

Romanen er visstnok selvbiografisk, så man må vel anta at Lagerkvist selv gikk rundt med dødsangst i barn- og ungdommen.

Jeg får ikke grep om historien, må jeg innrømme. Den svenske wiki-artikkelen snakker om «livets härliga dofter med vackra blommor och grön skog, nära och varma relationer med sina morföräldrar, leker med syskon, vänskap med sin far och han hade stor kärlek till sin mor», og stiller det i kontrast til dødsangsten, men for meg blir det alt for lite av det første, slik at de angstfylte episoden rett og slett blir litt meningsløse, for jeg klarer ikke føle med Anders. I tillegg slet jeg litt med språket, og begynte til tider å lure på om det faktisk var en dårlig idé å lese den på svensk, men jeg er ikke sikker på at en oversettelse hadde vært bedre.

Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann – Jonas Jonasson

Mirthful 1 Comment

jonassonSå har jeg altså endelig også lest om hundreåringen som ‘klev ut genom fönstret och försvann’. Siden boka nærmest er blitt geniforklart i enkelte kretser er jeg ganske fornøyd med at jeg klarte å lese den med relativt åpent sinn. Som regel gjør slik hype at jeg enten ikke klarer å få begynt på ei bok i det hele tatt eller at jeg tror på hypen og blir skuffet fordi boka ikke lever opp.

Hundraåringen er blitt omtalt som en ‘humrebok’, og humre gjorde jeg. Jeg lo til og med høyt minst en gang. Persongalleriet er (stort sett) sympatisk, det gjelder ikke minst Allan Karlsson – hundreåringen selv – som etter et mer enn gjennomsnittlig begivenhetsrikt liv havner  på gamlehjem i en alder av 99 og bestemmer seg for at det nå kan være nok, nå vil han dø. Men det å dø sånn uten videre er ikke så lett, så etter noen måneder, på sin egen hundreårsdag, faktisk, klatrer han altså ut vinduet og begir seg ut på et nytt eventyr.

Halvveis forsøkte jeg å sammenfatte boka for min bedre halvdel, og endte med å karakterisere den som en blanding av en Arto Paasilinna-bok og Forest Gump. Det høres kanskje litt merkelig ut, men det fungerer aldeles utmerket som underholding.

Å andra sidan låg ju Spanien i utlandet, precis som alla länder gjorde, Sverige undantaget, och efter att ha läst om utlandet i hela sitt liv vore det inte så dumt att få uppleva det på riktigt någon gång.

(Side 76) Og der ligger kanskje kjernen i min omtale av boka: Dette er lett underholdning. Visst humrer man, visst finnes det spark til øvrigheta og til A4-livet og visst kan man sikkert dra ut en og annen (om enn ganske banal) livsvisdom av det hele. Men jeg føler liksom ikke at jeg sitter igjen med noe særlig etter endt lesing.

Det er da heller ikke noe krav, så ikke la deg skremme av det. Boka anbefales absolutt som f.eks. ferielektyre, eller som et feelgood avbrekk i hverdagen om du vil.

Finns inte på kartan – Carin Hjulström

Mirthful Leave a comment

hjulströmCarin Hjulströms Finns inte på kartan kjøpte jeg etter å ha lest om den på en svensk bokblogg. (Om jeg nå bare kunne huske hvilken…) I alle fall, den ble omtalt i rosende ordelag og jeg ble interessert nok til at jeg nesten kjøpte oppfølgeren Hitta vilse i samme slengen, men et anfall av fornuft gjorde at jeg lot den stå i tilfelle jeg ikke ville være enig med bloggeren om Hjulströms fortreffelighet.

Det angrer jeg på nå. Ja, ja. Det tar jo ikke mange dagene å få den fra Adlibris, selvsagt. (Forresten: 39 kroner! Man burde jo egentlig bare slutte å lese på noe annet språk enn svensk med de pocketprisene de klarer å holde. Nåja, en digresjon.)

Frida Fors går journalisthøyskolen i Göteborg, og det er på tide med et semesters utplassering. Ikke alle kan få plass hos Aftonbladet eller tilsvarende spennende steder, men de fleste studentene er likevel fornøyd. Ikke Frida. Frida får plass hos Smålandsbladet – i lokalredaksjonen i Bruseryd, et sted som er så lite og begivenhetsløst at det knapt finnes på kartet. På toppen av det hele slår kjæresten Peter – som har fått plass hos nettopp Aftonbladet – opp, for, som han sier, at hun skal være fri til å møte andre det halve året. Joda.

Så Frida starter på praksisen uten den helt store entusiasmen. Men Frida er faktisk en ganske god journalistspire, for hun får folk til å snakke. Og når hun tråkker skikkelig i salaten med en av sine første saker, og får hele lokalsamfunnet i harnisk, viser det seg å være en nyttig katalysator snarere enn en karrieredrepende tabbe.

Frida er en velskreven hovedperson, en troverdig ung dame som ikke helt har funnet seg selv.

– Var dig själv bara. Det är nog det enda råd jag kan ge. Bara var som du är, sa Inger, vinkade till sig bartendern och satte de två i kontakt med varandra. Öl eller vin?

Frida beställde ett glas rött och betalade. Men om man inte visste vem man var, hur skulle man vara då? tänkte Frida. Det lät så enkelt att vara sig själv. Var det bara hon som inte visste?

(s. 66) Det vil si, det har hun nok på sett og vis, hun er bare ikke klar over det. Frida er på mange måter den mest ærlige personen i boka, men hun har ikke – til å begynne med – selvtillit nok til å stole på seg selv. Forholdet til Peter er et godt eksempel, han har sagt at han skal tenke for henne, hun behøver ikke å bekymre seg for noen ting. Ok, det høres behagelig ut, tenker Frida, og lar seg rive med. Når han da plutselig forsvinner må hun jo tenke selv igjen. Det kjennes nok ganske skremmende, men er selvsagt det beste som kunne skjedd henne.

Hjulström har prestert en riktig så lesverdig bok, altså. Man blir glad i Frida, men man blir også ganske glad i de fleste av bipersonene, selv om de har sine feil alle sammen. Og historien har et godt driv, selv om det ikke akkurat er begivenheter av verdenshistorisk interesse som foregår. For de involverte er det likevel livsviktige saker som skjer. Anbefales!