Jeg mener jeg leste begynnelsen av et innlegg om en helt annen bok på en blogg her om dagen, men nå finner jeg det ikke igjen. Boka var Placebodefekten, en bok jeg forsåvidt også har tenkt å lese, og innledningen sa noe sånt som «Av og til er det deilig å være koret det prekes til.»
Nettopp sånn føles det i stor grad å lese Marta Breens Født feminist; hele Norge baker ikke. Vi er omtrent jevngamle, Marta Breen og jeg, vi har ikke så ulike barndomsminner, selv om Breens mor nok var hakket mer aktivt engasjert enn min egen (i alle fall etter at jeg ble gammel nok til å huske stort, men vi gikk i alle fall i både 8. mars- og 1. mai-tog når jeg var liten). Vi ser med den samme forbløffelsen på våre jevnaldrende (og yngre) medsøstre som uttaler at feminisme ikke er noe for dem og at det er greit å ha en mann som kan forsørge kone og barn. Fri og bevare meg vel.
Breen skriver intelligent og til tider både rasende og rasende morsomt kort om kvinnekampens historie og så utfyllende om feminismens kår i dag. Hun tar et oppgjør både med «guttejenter» og med «enkle menn fra landet», hun analyserer hva damebladene forer oss med og helsehysteriet som later til å ha erstattet skjønnhetshysteriet i deler av samfunnsdebatten, men som kanskje i stor grad er same shit, new wrapping. Og så er det tidsklemma, kapitalismen og barnehagefobien. Sistnevnte later til å ta mer og mer av, godt hjulpet av media som drar fram eksperter som forteller oss hvor farlig det kan være for små barn å være i barnehage (enten det er separasjon fra mor, fra begge foreldrene eller bare det etter sigende kaotiske miljøet i barnehagen som er faremomentet i følge den aktuelle eksperten). Også her er min erfaring lik Breens. Jeg elsket barnehagen når jeg var barn selv. Jeg har fantastiske minner fra Menighetspleien barnehage på Hamar, og når jeg før det gikk i studentdrevet barnehage på Blindern kan jeg ikke tro annet enn at jeg var fornøyd der også. Dype, traumatiske spor har det i alle fall ikke satt (men jeg har et arr under haka fra jeg gled på isen under sklia og dunka haka i den en vinter).
Jeg er også mor til to jenter som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har absolutt NULL dårlig samvittighet for å ha overlatt til barnehagepersonalet store deler av uka fra de rundet året. Eldste var faktisk hos dagmamma allerede når hun var ti måneder, det var nå en gang sånn det ble. Og begge to har stortrives. Toåringen nå, for eksempel: Vi må vokte oss vel for å nevne ordet «barnehage» før vi faktisk er klar til å gå om morgenen, ellers sitter hun plutselig klar i gangen med både sko og jakke og lurer på hvor vi blir av. Om det ikke hadde vært for at de begge stort sett er glade for å se oss når vi kommer for å hente hadde jeg nesten blitt fornærmet.Måten det skrives om barnehagene i mediene – særlig i kommentarer fra folk som vil forsvare sitt eget valg om å være hjemme med barna, det skal sies – har opprørt meg, og det opprører Breen også.
I boka Likstillingslykke uttaler en psykolog at kvinner tvinges til å levere fra seg barna «til noen som ikke bryr seg». Enkelte tegner opp et orwellsk bilde av barnehagen som sosialt eksperiment og oppbevaringsanstalt.(…)»Folk som ikke bryr seg?» Hvem er det dere snakker om? Er det Mette, Lisbeth, Øyvind og Hanne, de ansatte i barnehagen som tar imot yngstedattera mi med et stort smil og en god klem hver morgen? Er det «dem» dere mener?
(Side 207-208) Jeg har markert så mange avsnitt med post-it-lapper at jeg nesten kunne sitert hele boka. I stedet vil jeg anbefale at du leser den selv, enten du er (selverklært) feminist eller ikke.Det som er aberet med Breens bok er kanskje nettopp det jeg startet med. Hun preker for koret. For kommer de som trenger å lese denne boka til å lese den? Med F-ordet i store bokstaver på forsiden? Jeg tviler. Det gjør det ikke til en dårlig bok, og for all del, det er godt for oss i koret å få nye perspektiver, nye ideer og moralsk støtte innimellom.
Som mange andre lærte jeg å drikke vin ved å starte med søt hvitvin. Jeg var en ganske prektig tenåring når det gjelder bruk av rusmidler (jeg har aldri engang forsøkt å røyke sigaretter, f.eks.) og mitt første møte med vin (annet enn en liten skvett bobler for å kunne være med å skåle på nyttårsaften – bobler jeg slett ikke syntes smakte godt) var på en vingård i Alsace sommeren før jeg fylte atten. Jeg og en venninne var på besøk hos venner av mine foreldre, og de skulle handle noen kasser vin til seg selv og benyttet sjansen til å vise oss stakkars nordmenn hvordan man handler vin der produsenten faktisk kan selge sine varer selv.* Vi fikk derfor et lite utvalg smaksprøver fra den aktuelle vingårdens produksjon, og jeg fant ut at søt hvitvin slett ikke var det dummeste jeg hadde smakt.
Jeg husker ikke når jeg «vokste fra» sødmen. Et par år tok det nok. Men i alle fall var jeg aldri innom søte bobler. Faktisk trodde jeg at jeg ikke likte musserende vin, punktum, helt til jeg fikk ekte og tørr champagne servert en nyttårsaften noen år senere (årsskiftet 96/97, tipper jeg, da var jeg 22). Etter det har jeg vært stor fan. Først holdt jeg meg til champagnen og forsto etter hvert at det var et poeng at den var «Brut», men andre geografiske områder har også fanget min interesse. Walisisk og engelsk musserende har jeg for eksempel vent meg til å holde utkikk etter når jeg er i Storbritannia, for der er det overraskende mye godt å finne.
Vel, en ting er å like champagne, crémant, cava og prosecco (og vite at de stammer fra henholdsvis Frankrike, Frankrike, Spania og Italia), noe helt annet er selvsagt detaljkunnskapen. Hvorfor er champagne ofte så kompleks sammenlignet med prosecco? Hvorfor er prosecco nesten alltid billig, mens billig cava ofte er dårlig og god cava ofte er like dyr som champagne? Og hva med andre typer musserende? Hvordan finner man egentlig fram i denne jungelen?
Vel, en ting man kan gjøre er å lese Ingvild Tennfjords nye bok: Bobler! Smaken av fest. Og det har jeg nå gjort.
Boken er enkelt og ryddig bygd opp. Først får vi en serie kapitler som forteller om hvordan boblene egentlig havner i flasken, markedsføringshistorie og litt om hvorfor champagne er «så dyrt». Disse kapitlene handler først og fremst om champagne. Deretter følger egne kapitler om andre typer bobler. Ingvild forklarer hva hver typebeskrivelse egentlig betyr og hvordan de skiller seg fra hverandre, både i hvordan de produseres, men også i markedsføring og tradisjon. Etter typebeskrivelsene kommer et kapittel om hvordan du egentlig skal smake på musserende vin og til slutt en samling anbefalinger til gitte anledninger (hvorav min favoritt er «Tirsdagslykke», jeg har nemlig lenge vært fan av å drikke champagne med begrunnelsen «det er jo torsdag»).
For hvert delkapittel foreslår Ingvild noen viner som kan benyttes til selvstudium. Disse er viner hun har funnet gode, så utvalget er for så vidt dårlig egnet om du er interessert i å fordype deg i én type og lære å kjenne kvalitetsforskjeller. De er desto bedre egnet om du enten bare er ute etter noe godt å drikke eller vil sammenligne noe av det beste fra flere typer for å lære deg hva som skiller dem og kanskje finne ut om du foretrekker det ene eller det andre.
Det er både fordeler og ulemper med bøker som snakker om konkrete produkter. Fordelen er selvsagt at å fordype seg i selvstudium på denne måten blir veldig enkelt, du kan bare ta med deg boka på polet og plukke fra hyllene (eller sette deg ved datamaskinen og bestille via vinmonopolet.no). I alle fall i høst. Og mange av disse vinene vil nok være tilgjengelige også neste år, og flere år fram i tid (Veuve Clicquot har vært populær i over 100 år, så det er vel ingen grunn til å tro den skal bli borte fra markedet med det første). Men likevel gir det boken et preg av datostempling. Joda, Ingvild har nok rett i at de polansatte kan hjelpe deg med å finne alternativer når en tapning har forsvunnet fra hyllen, men det blir ikke helt det samme. Moralen er kanskje at skal man først lese og bruke denne boka bør man gjøre det nå.
Ser man bort fra vinanbefalingene, utgjør kapitlene som beskriver de forskjellige typene en svært så lesbar tekst. Stilen er velkjent om du har lest noen av Ingvilds spalter i landet aviser: personlig og direkte, og pratet om vin er ispedd personlige anekdoter. Normalt når jeg omtaler forfattere bruker jeg både for- og etternavn eller bare etternavn, men i dette tilfellet ville det føles helt unaturlig. Etter å ha blitt tiltalt som «du» gjennom utallige vinspalter det siste året og gjennom hele Bobler! føler jeg at jeg må kunne ansees å være dus med Ingvild. Det blir altså litt som å lese en bok skrevet spesifikt for meg, en stil som kunne blitt klam og klein (litt som når selgere bruker fornavnet ditt i hver annen setning), men som fungerer. Det er som å ha en personlig trener (innbiller jeg meg, jeg har aldri testet det), en som heier på deg: Du kan lære deg dette.
Til tross for den personlige stilen er det ikke manko på vinfakta. Hadde jeg husket alt hadde jeg følt meg som ekspert allerede. Dessverre lekker hjernen som en sil. Men jeg satser på repetisjon og fordypning med selvstudium (selv om det siste kanskje ikke er egnet til å motvirke lekkasjen), så får vi se.
Skal jeg pirke på noe må det bli layoutmessige ting. Boka har en «gylden» profil. Ikke bare er omslaget preget av gult og gull, kapitlene er adskilt med gullfargede sider og enkelte faktabokser er trykt med gullfarge. Nå er ikke jeg noen stor fan av gull, men det skal jeg klare å se bort fra, derimot er de nevnte faktaboksene litt uheldige, det er nemlig ikke slik at gullskrift er synlig i alle lysvinkler. Jeg måtte jevnlig helle boka i en annen vinkel i forhold til leselyset mitt for å kunne se hva som stod der gullblekket var brukt. Det er ikke noe stort problem, men ble et irritasjonsmoment.
Det andre finurlige med layouten er at 1/3 av hver side er luft. Når man, som jeg, bestemmer seg for at dette er en bok det er naturlig å skrive notater i margen i** kan det egentlig være en fordel med så mye hvitt papir å utfolde seg på, men ellers synes jeg det er en litt merkelig avgjørelse.
Siden noe av poenget med boka er at man skal smake vinen som omtales hadde jeg forberedt meg ved å kjøpe to flasker crémant.
Brun Crémant de Bourgogne Charme Blanc de Blancs Extra Brut
Farge: Blek strågul
Nese: Grønne epler og søt gjærbakst. Når jeg kommer tilbake til den fra den andre lukter den nærmest østers eller kamskjell.
Smak: Syrlige epler, sitron, et lett bitt av grapefrukt bak på tungen.
Munnfølelse: Noe fyldighet.
Kommentar: Joda, dette går an.
Ingvild sier: «Blanc de blancs. Hvit av hvit. Denne er laget utelukkende på chardonnay, og er et stramt og puristisk eksempel på bobler fra Burgund. Perfekt for deg som ikke liker for mye fuzz og jazz. Denne smaker av lys fersken og sitroner. Veldig god til fisk og sjømat.»
Paul Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs
Farge: Blekere og gråere enn den andre
Nese: Fersken og kanskje særlig dunete ferskenskall, men ingen sødme. Litt tørt eplepreg og hvite blomster.
Smak: Skall av grønne epler, sitron og jeg hadde nær sagt salt. Mineralitet, da kanskje?
Munnfølelse: Slank og elegant.
Kommentar: Lys, lett. Lett å like. Blir ikke umiddelbart kjedelig, men ville også funket fint i sosialt lag der fokus ikke var på vinen. Kan fort bli kjøpt igjen.
Ingvild sier: «Blanc de noirs. Hvit av mørk. I min familie pleier vi å boble julen inn. Da fyller vi boblebadet, pøser på med badeskum og så skåler jeg og mannen min i denne. Sjarmerende. Ukomplisert. Raus.»
Begge vinene var hyggelige bekjentskaper, og om dette er typisk for kvaliteten til alle tipsene i boka kan det fort bli til at den får fungere som handleliste fremover.
Konklusjonen blir at om du, som meg, gjerne skulle visst mer om vin med bobler kan du gjøre dummere ting enn å kjøpe Bobler! Smaken av fest og starte selvstudium (eller hvorfor ikke få med deg noen fler? Bobler er enda morsommere i selskap med andre).
Rereading non-fiction seemed to work even in the middle of the funk, so I reread three Gerald Durrell books in row. The first one I picked up was A Zoo in my Luggage, in which Durrell has finally decided to start his own zoo rather than just collect for other zoos. The year is 1957 and in his optimism he – and his wife Jacquie – decide to do the collecting first, assuming that any town in Britain would be happy to house them once they get back. Who wouldn’t want a zoo? Thus in in the first part of the book they return to the Cameroons, where Durrell has been before, and go to stay with the Fon of Bafut.
What follows is an account of the antics of the animals, the hunters and the Fon and his «court». The narrative follows a path that will be familiar to anyone who has ever read a book by Durrell, a mixture of hunting and stalking episodes (a fair amount of which end in failure), quite a few hunters turning up with «beef» to sell and ensuing haggling, accounts of how the animals fare once caught, some take well to captivity, some don’t, and the social interaction with the people of Bafut.
I find the narrative fascinating, not least because I am interested in the animals and the practicalities of catching them and keeping them alive and happy. The books from the Cameroons are especially fascinating, though, as Durrell faithfully records all dialogue in the original «pidgin» (including his own, as he speaks it fluently, as far as I can tell), and for a language nerd this is obviously great fun. The aforementioned «beef» for example means any animal (whether mammal, bird, amphibian, reptile or insect). And a conversation may progress like this:
‘Na whatee dere for inside?’
‘Na squill-lill, sah.’
(…)
‘Na whatee dis beef squill-lill?’
‘Na small beef, sah.’
‘Na, bad beef? ‘E go chop man?’
‘No, sah, at all. Dis one na squill-lill small, sah… na picken.’
(…)
‘Dis beef, my friend. Na fine beef dis, I like um too much. But ‘e be picken, eh? Some time ‘e go die-o, eh?’
‘Yes, sah,’ agreed the hunter gloomily.
‘So I go pay you two shilling now, and I go give you book. You go come back for two week time, eh, and if dis picken ‘e alive I go pay you five five shilling more, eh? You agree?’
‘Yes, sah, I agree,’ said the hunter, grinning delightedly.
I am not blind to the inherent racism in the narrative, there is more than a little condescension in the way Durrell describes the people of Bafut, even while he obviously regards the Fon as a friend he also presents him as something of a spectacle. Durrell himself is not unaware of this, he is nervous when first contacting the Fon to ask if he may return as he is not entirely sure how the Fon will have reacted to the way he was presented in Durrell’s previous book from the area (The Beagles of Bafut, which I read next). It turns out the Fon is delighted to be a celebrity, and even his reactions in this regard add to the somewhat «simple savage» image Durrell presents (whether consciously or not).
The latter part of the book deals with the difficulty of getting the animals to Britain alive, healthy and happy, and then the naively unforeseen difficulty of finding somewhere to house the zoo. Some quite funny episodes occur while the animals are housed temporarily as a Christmas attraction in a department store basement, for example, while the serach for a permanent location continues. Spoiler: It all turns out well.
Having finished A Zoo in my Luggage it seemed natural to follow it with The Beagles of Bafut, which chronologically comes first (the trip was made in 1949). It follows much the same pattern, but ends once the collection is safely in Britain where the animals are sent off to various zoos both in Britain and in the rest of Europe.
Not feeling up to anything else and not being quite done with Durrell, I then picked up The Drunken Forest, in which Gerald and Jacquie make a collection trip to Argentina and Paraguay (in 1954). The setting is therefore completely different, but the narrative follows the same familiar pattern. In this case the trip is complicated by a coup and unfortunately the Durrells have to leave without their collection, which gives another insight into the possible troubles one can run into as an animal collector.
A sort of postscript: There are many opinions about zoos, and my own feelings on the subject are ambivalent. On the one hand keeping animals captive to provide entertainment for humans is obviously problematic. On the other hand, modern zoos are part of the global conservation effort, with captive breeding programmes for endangered species (and Durrell was a pioneer in this area, «Durrell Wildlife Park was the first zoo to house only endangered breeding species» according to Wikipedia, and Durrell refused to exhibit animals simply for show) and there is much to be said for their role in educating the general public, creating interest in biodiversity and thereby helping push initiatives to conserve the animals in their natural habitats.
Jeg har et anstrengt forhold til Franz Kafka. Jeg har hatt Prosessen på pensumlista til eksamen to ganger og lest første halvpart begge gangene før jeg ga opp. Jeg har derimot lest mange av ‘novellene’ (noen av dem er så korte at de nesten ikke kan kalles noveller) og likt dem, og jeg synes Prosessen er en interessant bok å diskutere (vi så en filmatisering i forbindelse med den ene lesingen, så jeg har en viss idé om hvordan siste halvpart forløper, selv om det utvilsomt hadde vært bedre å faktisk lese hele boka).
Brevet til faren ble en av sommerbøkene i boksirkelen, og siden jeg har lånt den på biblioteket og noen av de andre står på venteliste tenkte jeg det var best å bli ferdig med den. Hadde jeg latt den ligge der den lå, ved siden av senga til minstemann, slik at jeg kunne fortsatt å lese noen sider hver kveld i påvente av at hun skal sovne, hadde jeg nok lest hele på ordentlig måte, som det er må jeg innrømme at de siste 30 sidene ble skumlest.
Jeg vet ikke. Jeg klarer liksom ikke helt å bry meg. Kafka hadde sikkert et trasig liv – og i alle fall et fryktelig trasig forhold til faren sin, og det er jo trist – men han fenger meg ikke, og det er nesten så jeg får litt følelse av at han, vel, overspiller?
Kanskje jeg skulle plukket opp Prosessen igjen og lest andre halvpart denne gangen? Sist er vel nesten 20 år siden, men da gjorde jeg feilen med å begynne på nytt siden det var et par år før det at jeg prøvde første gang, og vi vet jo hvordan det gikk. Men om jeg begynner halvveis uti kan jeg kanskje klare å opprettholde interessen til jeg får lest den ut, det er tross alt ikke en spesielt tykk bok.
Jeg fikk selvsagt med meg Ida Jacksons bok om sosiale medier når den kom i 2010, men oppfattet den mer som en «sånn blogger du»/»sånn bruker du twitter» osv. En slags Sosiale medier for Dummies, om du vil. I alle fall anså jeg at jeg neppe var i målgruppen, etter å ha blogget i 8 år og vært på de fleste andre sosiale medier lenger enn de fleste jeg visste om. Men så lå den fremme på biblioteket i forbindelse med Forskningsdagene (et av prosjektene som ble presentert der handlet nemlig om sosiale medier – jeg hadde tatt en test og blitt klassifisert som «Sosial facebooker» tidligere på dagen) og med Bokelskerinnens interessante innlegg om hvordan få lesere friskt i minne tenkte jeg at jeg kunne jo skumme gjennom og se om det fantes noen nyttige tips.
Når jeg begynte å lese ble det fort klart at dette var en helt annerledes bok enn jeg hadde trodd, og jeg endte med å lese den fra perm til perm. At Ida Jackson – eller Virrvarr – skriver bra er jo ingen overraskelse, og siden boka egentlig er mer en «internett og sosiale mediers historie» med personlige anekdoter innblandet er Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset rett og slett en pageturner.
Ikke at det ikke også er en lærebok. Er du helt ny som blogger/twitrer/google+’er kan du lære av andres feil (og heller finne nye, orginale feil å gjøre selv), du kan få strategier for hvordan få lesere og du kan lære hvordan du unngår å bli saksøkt for brudd på opphavsrettigheter eller anmeldt for brudd på markedsføringsloven. Har du blogget/twitret/google+’et en stund kan du med fordel lese og få gode tips.
Men jeg anbefaler boka først og fremst fordi den altså er særdeles lesverdig i seg selv. Men det er mulig du også må ty til biblioteket (ikke at det er noe galt i det, selvsagt) da boka, både innbundet og heftet, later til å være utilgjengelig.
Denne uken skal jeg også slenge meg med og skrive om en bok jeg har på vent, siden jeg ble påminnet at jeg hadde den av en artikkel i A-magasinet nå på fredag. Boken heter En kvinnes ferd gjennem India og utkom i 1933. Den er skrevet av Elisabeth Meyer og er en beskrivelse av hennes reiser som fotograf. Artikkelen i A-magasinet handlet nettopp om Meyer, siden det i helgen åpnet en utstilling på Preus Museum med hennes bilder og en bok om Meyer samtidig ble lansert av Forlaget Press.
Jeg husker ikke lenger hvor jeg leste om Meyer, men det kan faktisk ha vært A-magasinet den gangen også, i alle fall var det en artikkel om henne som fikk meg til sporenstreks å søke opp bøkene hennes på Antikvariat.net, og der fant jeg altså En kvinnes ferd gjennem India. Etter det har den blitt liggende (so many books, so little time), men nå skal jeg jammen sørge for å få lest den, og så må jeg komme meg til Oslo før utstillingen stenger 5. januar.
Elisabeth Meyer er en sjelden skikkelse i det norske kulturlandskapet. Som ung kvinne, journalist og fotograf reiste hun i Persia og India på 1920- og 1930-tallet og skrev portretter av Atatürk og Gandhi, lenge før de ble ikoniske figurer på verdensscenen – og lenge før det var vanlig at kvinner rapporterte fra den store verden der ute. Meyer publiserte regelmessig artikler og fotografier i Aftenposten, Urd og Magasinet for alle og utga blant annet bøkene En kvinnes ferd til Persia (1930) og En kvinnes ferd gjennem India (1933).
I de drøye tretti årene hun var aktiv, laget hun reportasjer fra Norge, Norden, ulike land i Europa, Iran, Irak, Syria, India, Mexico og Alaska mfl. Meyer arbeidet hovedsakelig som reportasjefotograf og skrev sine egne artikler. De fotografiske motivene beskriver de samfunnene hun oppsøkte og byr på levende skildringer av både mennesker og miljø.
Fra Meyers død i 1968 frem til år 2000 var arkivet etter henne en godt bevart hemmelighet. Det ble oppbevart i en garasje hos en privatperson, og Meyer var nær ved å bli glemt. Våren 2000 ble Preus museum kontaktet av den daværende eieren, som ønsket å donere arkivet til museet. Arkivet etter Meyer gir oss en enestående mulighet for innsikt i en viktig del av norsk fotohistorie. Det består av ca 50 000 fotografieske objekter, 600 private brev, utkast til artikler, notater og så videre, noe som til sammen gir et unikt innblikk i Meyers liv og profesjonelle virke.
I utstillingen og boken (som lanseres på åpningen 22. september) følger vi henne på noen av hennes viktigste reiser, vi kan lese brev og notater, og vi kan følge utviklingen av hennes fotografiske kunstnerskap fra reportasjefoto til et mer modnet og selvstendig fotografisk uttrykk. Vi stiller også spørsmålet om elleve hyllemeter med arkiv er nok til å fortelle historien om et helt liv.
________________________________
* Jeg hadde overlatt til leseren å lese teksten på museets nettside, men URL’en tyder på at lenken ikke er permanent (og både Wikipedia og Forlaget Press lenker til artikler på Preus museum sine sider som ikke lenger finnes). Jeg har derfor valgt å kopiere teksten.
Jeg kom på at jeg kanskje skulle lest litt om Italia litt i siste liten før sommerferien, så så mye lesing ble det ikke, men siden vi skulle en dag til Venezia og Kjell Ola Dahls bok om byen sto i hylla fikk jeg i hvert fall skummet den på nytt.
Jeg liker denne serien med «Forfatterens guide» fra Spartacus. Vi har kjøpt alle vi har kommet over, selv om det ikke er så mange. Mulig serien ikke ble noen generell suksess? Som nevnt sist jeg leste den er Dahls bok den jeg har likt minst av de jeg har lest så langt, men en kjapp gjennomlesing før avreise var likevel ikke så dumt.
Dahls Venezia er litt mystisk og litt full av turister. Det er vel egentlig omtrent det samme inntrykket jeg sitter igjen med ette bare noen timer i byen. Jeg vil gjerne tilbake, denne gangen uten barn og med god tid, og gjerne på en tid på året da det er mindre turister (lite turister blir det vel aldri i denne byen) og bruke noen dager på bare å vandre – med kamera i hånden.
I purchased Bad Science a while back (quite possibly as much as four years back) with the intention of reading it immediately. For some reason or another that didn’t happen, and it’s been hanging around on the shelf ever since. Now that I finally got around to it I’m very glad I did, and a little annoyed that I didn’t before.
Quite frankly, it’s brilliant. It should be mandatory reading, probably, as it would innoculate (ironically) most sensible people against falling for the more glaring whackery – and some of the not-so-glaring, too.
Goldacre has written what amounts to a textbook on scientific method, explaining by example how tests are supposed to work and how they quite frequently are mangled beyond belief. He also explains why important, but unspectacular results are frequently not published (that a given drug doesn NOT work is important, but it’s hardly exciting). And he teaches you how to tell a good science story in the news from a meaningless one (clue: the way numbers are reported, whether it seems to provide an easy solution to a complex problem and whether sources are referenced so that you could go and check them if you felt like it). Along the way he demonstrates that the human mind is mind-bogglingly strange (why clever people believe stupid things) and that its relationship with the body is even stranger (placebo).
I sure wish I could have read something like this when I was fifteen or so, it would have saved me reading about all the various religious and ‘New Age’ solutions to how the world works and wondering if there was something in it. I never really believed it, but I sure tried hard to convince myself about a few things, mostly religion. In the meantime I somehow grew up and decided I no longer needed a grand answer to life, the universe and everything (or rather a grand question, as we know the answer is in fact 42), and now I can smile in recognition at Goldacre’s waxing lyrical about photosyntesis and how our lungs work:
Like most things in the story the natural sciences can tell about the world, it’s all so beautiful, so gracefully simple, yet so rewardingly complex, so neatly connected – not to mention true –that I can’t even begin to imagine why anyone would ever want to believe some New Age ‘alternative’ nonsense instead. I would go so far as to say that even if we are all under the control of a benevolent God, and the whole of reality turns out to be down to some flaky spiritual ‘energy’ that only alternative therapists can truly harness, that’s still neither so interesting nor so graceful as the most basic stuff I was taught at school about how plants work.
(p. 117. This in response to various ‘alternative’ claims about things that will ‘really oxygenate your blood’ and such.)
Which isn’t to say I nodded in recognition to everything in this book, because it also told me a lot of stuff that I only vaguely knew or that was news to me. The bit about the placebo effect, for example, is fascinating. I mean, the placebo effect is fascinating, did you know it even works on animals? I need to read more about it! Also, the sections on how to read statistics were very helpful. I sort of want to do a statistics course at some point, because not getting things like ‘correcting for cluserting’ annoys me. Even if Ben Goldacre describes it this way:
This is done with clever maths which makes everyone’s head hurt.
(p. 265)
All in all, heartily recommended!
Postscript: Other sections are not so much illuminating as infuriating. I read the chapter on Matthias Rath – The doctor will sue you now – just before bedtime, and it made me so angry I could hardly sleep. A short summary (though it will probably make you angry, too, apologies for that): Rath, not satisfied with selling ‘alternative’ cures to stupid Europeans who ought to know better because they have access to education and information, has taken his ‘cures’ to South Africa and managed to worm his way in to the already disasterous government mindset that HIV is some sort of conspiracy cooked up by the west, that HIV doesn’t cause AIDS and besides the drugs are really poison meant to kill off all Africans. Better spend the money on Rath’s wonder cures. Selling snake-oil to the victims of the HIV epidemic is simply criminal and Rath, from what I can tell, ought to be brought before the International Court of Justice in Haag.
Nå er det lenge siden jeg sist serverte en smakebit, men her er i alle fall et lite utdrag fra Ben Goldacres Bad Science.
En del av Goldacres prosjekt er å forklare vitenskapsteori med eksempler fra det vi leser om i media – særlig medisin, både alternativ og etablert – for å gi leseren verktøy til å plukke fra hverandre dårlig vitenskap og dermed unngå å bli lurt. Følgende eksempel kommer fra ganske tidlig i boka og omhandler fuktighetskremer, der Goldacres poeng er at det faktisk er veldig få ting som egentlig hjelper huden bli hydrert og disse er såpass generelt kjent at selv den billigste fuktighetskremen inneholder alt du trenger. Det produsentene gjør for å kunne ta mer penger for produktet sitt eller kapre markedsandeler er å hive inn alle mulige merkelige ingredienser i et vagt håp om at de vil virke og pakke det hele inn i en kvasivitenskapelig sjargong.
(…) on any trip to the chemist (I recommend it) you can find a phenomenal array of magic ingredients on the market. Valmont Cellular DNA Complex is made from ‘specially treated salmon roe DNA’ (‘Unfortunately, smearing salmon on your face won’t have quite the same effect,’ said The Times in their review), but it’s spectacularly unlikely that DNA – a very large molecule indeed – would be absorbed by your skin, or indeed be any use for the synthetic activity happening in it, even if it was. You’re probably not short of the building blocks of DNA in your body. There’s a hell of a lot of it in there already.
Thinking it through, if salmon DNA was absorbed whole by your skin, then you would be absorbing alien, or rather fish, design blueprints into your cells – that is, the instructions for making fish cells, which might not be helpful for you as a human.
(s. 24) Her må man jo få lov til å påpeke at Goldacres innvendinger er så opplagte – hvordan skulle lakse-DNA kunne hjelpe huden min? – at vi må konkludere med at journalisten i The Times enten bare skrev av pressemeldingen fra produsenten uten overhode å absorbere informasjonen eller virkelig ikke har noen anelse om hva DNA er, bare at det høres vitenskapelig og flott ut.
Og nettopp medias framstilling av vitenskap, enten det er seriøs forskning eller kvasivitenskap fra kvakksalvere og andre som hovedsakelig er ute etter å tjene penger, er en av Goldacres ‘pet peeves’ som det heter på nynorsk. Og hvis du virkelig skjønner det han skriver blir det fort en av dine også, om det ikke var det fra før.
Mamma hadde kjøpt Hytteboken på Mammutsalget, tror jeg. Den gikk meg hus forbi på salget, men når den lå der så tilforlatelig på hyttebordet i påsken måtte jeg kikke litt, og endte med å lese den – mer eller mindre – fra perm til perm. Akkurat det er den slett ikke egentlig designet for. Hytteboken er en bok som er lagd for å småleses i litt her og litt der. Når det er sagt gikk det helt fint å lese den som jeg gjorde også.
Innholdet består av en rekke ting det kan være kjekt å ha på en hytte. Her er historien om hvordan vi endte med så mye ferie som vi kan tilbringe på hytta. Her er bilder av fine hytter, og av mennesker som går på ski og røyker (et av mine favorittoppslag). Her er quiz-spørsmål med en rekke temaer, som er vanskelige nok til å være morsomme (jeg klarte vel knapt halvparten av litteraturspørsmålene sånn på sparket, og det synes jeg er ganske passe). Her er historien om plater Atle Nielsen ikke lenger har i samlingen sin (men som han gjerne skulle hatt, altså plater han på en eller annen måte her mistet). Riktig så trivelig synes jeg det var.
Er det stor kunst? Nei. Det er det da heller ikke ment å være (tror jeg). Men det er virkelig en ganske perfekt bok å ha på hytta, for å smålese litt i her og der, eller lese fra perm til perm om man vil.
En feil har den: Den skulle selvsagt hett Hytteboka. Jeg grøsser litt hver gang jeg må skrive Hytteboken. Noen hang-ups har man jo.