HB – En destillert norgeshistorie av Torgrim Eggen, Jon Bertelsen og Rudi Høynes

hb(Krysspostet til drikkelig.no, der også med bonussmaksnotat for ekte HB)

Har det virkelig ikke vært skrevet bøker om norsk hjemmebrenningshistorie før? Vel, det var da i så fall på tide, og trioen bak HB: En destillert norgeshistorie er vel ikke den dårligste gjengen kandidater man kunne sett for seg til å føre verket ut i livet.*

Historien er ryddig bygd opp. Først får vi en presentasjon av de tre forfatterene, og da naturlig nok med fokus på deres forhold til de illegale dråpene. Deretter er det vekselsvis kapitler om «faget», hvordan brenning foregår, hva alkohol er, historien i Norge generelt rundt lovverk og forbudstid og så videre og kapitler om hjemmebrenningstradisjoner i de forskjellige landsdelene og til og med utenfor Norges grenser.

Hele boka er preget av anekdotiske bevis, så og si, ikke så rart kanskje, med tanke på jussen i det hele. Det som kan fremstilles som klare fakta gjør selvsagt det, men ellers er anekdoter slett ikke å forakte. Jeg likte særlig godt denne fra side 165, i kapittelet om Nord-Trøndelag: Kaillkjæft.

«På Inderøya for vi nesten kvar fredag til Verdal’n og kjøpt sprit», forteller Jørgen Nøvik. «Trøngt itj å ha no’n avtale på forhånd heller. Ein gang hadde vi gjort en avtale via et mellomledd, og avtalt å sko’ kjøp fæm liter. På Mela på Verdal’n, hærre. Va’ før vi hadde mobiltelefon. Så æ og kompisan kjørt dit, fann rett gate og ringt på døra. Ba om fæm liter heimert, fekk dunken og betalt 120 kroner literen. Æ trur prisen da va søttifem om man bare kjøpt en halvliter. Så for vi heim att, og da ringt det i telefon. Det va’ en ganske så sur heimertselger som lurt på kor det vart tå oss. Da hadde vi ringt på te naboan. Det si’ jo litt om kor my’ dæm breint i Verdal’n.»

Torgrim Eggen skriver jo bra (og at det hovedsakelig er han som fører pennen er det vel ikke så stor tvil om) så det hele blir både lettleselig og underholdende, også kapittelet om hva alkohol er som har undertittel «Et gørrkjedelig teknisk kapittel», men akkurat på det punktet kan man kanskje ikke ta en brennevinsnerd som meg på ordet. Det jeg savner er kanskje en litt mer kritisk tone når brennevinsproduksjonens mer negative sider diskuteres, det er lett å romantisere hjemmebrenning, men salg i stor stil til ungdomsskoleelever er fint lite romantisk. Ikke at temaet romantiseres, men det kunne kanskje vært tydeligere problematisert. Ikke at den kritiske tonen er helt fraværende, som når det bemerkes at Arbeiderbevegelsens edruskapsarbeid grunnet i helt praktiske, menneskelige tragedier og ikke i «forskrudde ideer om ‘synd'» (side 82).

At Myken er omtalt er artig, men her steiler nerden i meg på den eneste «faktafeilen» jeg bet meg merke i i hele boka, når det bemerkes at «Byggen i Norge er i verdensklasse, så utgangspunktet er slett ikke det verste.» For visst vil Myken gjerne bruke norsk bygg, på lang sikt har de til og med håp om lokal bygg, men til maltwhiskyproduksjon må byggen maltes og det finnes ikke (i skrivende stund) kommersielle malterier i Norge, og malten kjøpes fra det store utland. På den annen side kan man jo si at det at det var den eneste feilen jeg fant muligens er et kvalitetstegn (med forbehold om at jeg altså ikke er hjemmebrentekspert).

Helt til slutt finner vi, nokså vågalt kan man mene, et kapittel om hvordan du går fram om du vil teste å brenne selv. Det skal sies at det understekes at det ikke er ment som en oppfordring, og det er da også et svært interessant kapittel rent teknisk for oss nerder som boka ville vært fattigere uten. Jeg fikk selvsagt lyst til å forsøke mens jeg leste, heldigvis avtok den lysten ganske fort, jeg holder meg til (den litt mer lovlige) hjemmebrygginga, tror jeg nok (det hjelper jo at jeg gjerne drikker hjemmebrygget øl, men stiller meg tvilende til hjemmebrent sprit).

I det hele tatt føler jeg vel at et norsk brennevinsbibliotek ikke kan kalle seg komplett uten HB: En destillert norgeshistorie.

___________________
* For å unngå beskyldninger om skjult reklame skal det bemerkes at jeg er venn med Jon Bertelsen på Facebook og at jeg også er med i den Facebookgruppa forfatterene opprettet under researchperioden for å samle inn historier og annet materiale. Jeg bidro riktignok aldri med noe, siden jeg selv har hatt særdeles lite med hb/heimert å gjøre, til tross for at jeg tilbragte starten på tenåra på Hamar og vi deretter flyttet til Trondheim. Men jeg var et prektig barn og begynte ikke å drikke før jeg var på besøk på en vingård i Alsace (jeg var på ferie med en venninne, på besøk hos venner av mine foreldre og vertskapet vårt mente vi burde besøke en vingård, de trengte dessuten påfyll av en kasse eller to uansett) og fikk smake søt hvitvin sommeren før jeg fyllte 18. De få gangene jeg har fått smake heimert (jeg tror aldri jeg smakte hb på Hedmarken) har jeg ikke synes det var noe videre å skryte av. Men jeg har faktisk vært på fest på et samfunnshus i indre deler av Trøndelag der menyen besto av «Kaffe 30 kroner. Bare kaffe 10 kroner» (prisene har jeg funnet på, de husker jeg ikke, men formuleringen er korrekt). Fra Hedmarken er min beste historie fra konfirmasjonsleir på Elverum. Vi skulle vært på midnattsmesse, men det var fler av oss som ikke synes det var verdens beste idé, så jeg og noen venninner stakk tilbake til skolen vi var innkvartert på (jeg sa jeg var prektig, men det får da være grenser). Det hadde også noen av gutta gjort og de trakk fram en plastflaske med blankt innhold på andre siden av klasserommet og begynte å tøffe seg. Vi var vel begrenset interessert – eller imponert – men når en av dem fyllte et plastglass til randen med ufortynnet vare og tømte det i en slurk uten å virke videre berørt kunne jeg ikke dy meg for å spørre hvor sterke de derre greiene de hadde var. «Åh, det er ren seksognitti, ja!» «Enten så tror du jeg er dum, eller så har du blitt lurt,» svarte jeg og ga opp den samtalen.

Og jeg har altså kjøpt boka helt selv for egne penger. Og jeg får ingen økonomisk eller annen belønning dersom boka blir en bestselger, ikke engang ære og berømmelse.

Når livet er kjipt – Oda Rygh

odaryghJeg har lest en pensumbok. Det vil si, jeg vet ikke om den er pensum noe sted, men den burde være pensum for alle norske ungdommer, gjerne i siste året på ungdomsskolen eller første året på videregående. I tillegg bør den være lett tilgjengelig og lett synlig alle steder unge (og gjerne også ikke fullt så unge) voksne ferdes, eller enda bedre: Det offentlige kan gjøre hele teksten tilgjengelig på snasent designede nettsider, med klekkelig betaling til forfatteren, selvsagt.

Boka jeg snakker om er Når livet er kjipt: En håndbok for unge folk.

Oda Rygh klarer på en utmerket måte å veilede leseren gjennom en skog av forskjellige problemstillinger uten at teksten noensinne føles belærende, selv om det hele er bygget opp på en veldig «lærebokaktig» måte.

Først forteller hun egen historie. Det kan kanskje virke unødvendig utleverende, men det er viktig fordi det er med på å skape et tillitsforhold og fortrolighet mellom leser og forfatter, og siden temaene som tas opp er personlige og ofte ting man ikke prater om er det ekstra viktig.

Deretter snakkes det litt generelt om det å slite, hva en livskrise er og at det er helt normalt å oppleve  en, men at det for noen (ganske mange faktisk) krever mer enn man faktisk har å gi og da fort har en tendens til å balle på seg. Målsetningen med boka er helt opplagt å treffe folk FØR det har gått for langt, der problemene enten så vidt har begynt eller fortsatt kan reddes inn med litt støtte fra familie og venner og en god porsjon egeninnsats drevet av egeninnsikt. Det er lettere å komme seg ut av en depresjon om man ikke har mistet både jobb og tak over hodet før man begynner. Det er enklere å løse økonomiske problemer når man «bare» får jevnlige inkassovarsler enn når man har havnet i full luksusfelle-modus.

Så får vi to eksempler på folk som det går skjeis for, men som klarer, med hjelp, å hente seg inn igjen. De to brukes også som eksempler videre i boka slik at man kan se hvordan forskjellige livskriser kan føre til problemer som ligner hverandre og kan bedres ved hjelp av lignende mestringsmekanismer.

Og så kommer en rad kapitler om de forskjellige typene problemer man kan havne i, hvordan gjenkjenne symptomene og innse at man sliter og så konkrete råd til hva man kan gjøre for å karre seg opp av gropa igjen før man blir levende begravd.

Nest sist følger et kapittel om hva man kan gjøre som pårørende. Hva man skal se etter, hvordan man skal få vedkommende det gjelder til å innse at de har et problem og hvilke praktiske ting man kan hjelpe til med i forskjellige situasjoner (der det første punktet betimelig nok er «pass på deg selv», du kan ikke hjelpe andre om du graver din egen grav).

Og så til slutt et praktisk kapittel om hvor du kan få hjelp, et etterord og en oversikt over flere instanser som kan hjelpe. Sistnevnte er nok den delen av boka som vil bli utdatert fortest, nettadresser har ofte kort levetid, men selv om ti år kan de gi en pekepinn om hva man kan google (eller hva vi når gjør om ti år i stedet for å google).

Siden mitt eneste skikkelige mine nyttårsforsett er å få satt opp et skikkelig budsjett og følge det opp, fant jeg mange nyttige tips i kapittelet om økonomi, selv om det (heldigvis) ikke var så mange av faresignalene jeg kunne krysse av for. Men egentlig leste jeg boka av ren nysgjerrighet. Jeg følger Oda Rygh på Twitter (@odarygh) og synes hun har mye fornuftig å komme med der, så å sjekke ut boka hun har skrevet var en naturlig forlengelse av det. Men jeg har også to døtre som en gang skal bli tenåringer og unge voksne, og det er ikke så dumt å ha slike bøker både som ballast innabords og lett tilgjengelig i bokhylla.

Det mest imponerende ved Når livet er kjipt tror jeg må være Ryghs evne til å ufarliggjøre det å ta tak, det å be om hjelp, uten samtidig å bagatellisere at det kan være vanskelig.

Og så kan jeg ikke avslutte uten å nevne Tegnehannes fantastiske illustrasjoner. Rygh snakker om ork til å gjøre noe som om ork er en enhet du har et gitt antall av per dag (ikke ulikt teskjelignelsen som jeg har lest flere steder på nett, jeg tror dette er orginalen) og Tegnehanne har personifisert orkene som små lilla vesener som er både deprimerte og i ferd med å klippe over kredittkort, og de passer perfekt inn i teksten ved å gi litt luft og litt «comic relief» slik at den allerede korte (men konsise) boka blir enda lettere å lese. Og er det noe du virkelig ikke har ork til midt i en livskrise er det å lese tunge, dyptpløyende bøker.

Shakespeare: The World as a Stage – Bill Bryson

bryson_shakespeareJust before Christmas I headed to Åre by train for a day in order to pick up Box The Messenger and some yule ale. I was about to finish rereading India Knight’s Comfort & Joy, so needed to bring another book in order to have enough reading material for the journey, and so wandered in to look at my TBR shelf (there are TBR volumes all over the house, of course, but I’ve tried to collect a few of them in a bookcase in the bedroom) thinking «it needs to be something fairly light-weight…» I came out with Bill Bryson’s biography of Shakespeare, and for a second felt a bit like Hermione («I took this out of the library ages ago for a little light reading»). However, in some ways it makes sense. Not that «light-weight» is a fair description of the book, it’s a sound piece of scholarship. What it is, though, is an easy read.

In typical Bryson-style we are taken through what is known of Shakespeare from birth to death (and a little of what happens before and after, too). What is known is so little that a bare-bones telling of that would cover perhaps two pages, so in order to reach two hundred Bryson also expounds on how we know what we know, why we don’t know more (hint: We don’t really know much about anyone from the time, in fact we know a suprising amount about Shakespeare) and rather a lot about all the stuff people have guessed, surmised, interpreted or plainly made up over the centuries. He is appropriately dismissive of those who insist Shakespeare could not have been the author of Shakespeare’s works, but takes the trouble to point out the flaws in the various theories for who else could have been, a few of which I had not heard before. And as could be expected manages to cram an impressive number of little anectdotes into the whole.

So: An easy and pleasant read that leaves you feeling like you learned something, too. Like pretty much everything else by Bryson, I can wholeheartedly recommend it. And finishing it in 2016 means I can tick off task 6 of the Book Riot Read Harder challenge, so there is that.

Norsk øl- og bryggeriguide av Knut Albert Solem

bryggeriguide(Krysspostet til drikkelig.no)

Jeg var på en veldig trivelig lansering av Norsk øl- og bryggeriguide på Mathallen i høst, dessuten har jeg selvsagt lest Knut Alberts ølblogg i flere år. Det definerer graden av min inhabilitet når det gjelder denne boka; jeg kan gjerne innrømme at jeg startet lesingen med et ønske om å like boka.

Og det gjør jeg, forsåvidt. Det skal sies at det selvsagt er et håpløst prosjekt Knut Albert har begitt seg ut på. På vaskeseddelen loves det «Beskrivelse av alle norske kommersielle bryggerier, fra de minste gårdsbryggerier til gigantene i markedet – omtrent 150 i tallet.» Siden det åpnes nye bryggerier hver uke eller deromkring er det slik at på dette punktet er boka allerede utdatert. Stokkøy mangler i alle fall. Videre loves «En komplett oversikt over alle norske ølsorter som er å få i butikker, ølutsalg, på Vinmonopolet og på fat. Alle flaskeøl er avbildet og beskrevet, vel 750 ølsorter totalt.» For å få til det var forfatteren avhengig av at bryggeriene selv sendte inn informasjonen. Noen var flinkere enn andre. Ja, jeg ser på dere, Røros. Tre øl? Patetisk.

Med det som utgangspunkt har Knut Albert gjort en prisverdig innsats og skapt en bok som gir et øyeblikksbilde av norsk ølproduksjon på et tidspunkt der det skjer mer spennende ting enn noen gang. Som historisk dokument er boka uvurderlig. Folk som Anders kommer til å finne den på antikvariater om femti år og juble høyt (ikke Anders, da, han har den allerede).

Og for en vanlig ølhund her og nå gir den en uovertruffen oversikt over stort og smått av norske bryggerier. Bokas styrke ligger i at her har alle fått plass. Like mye plass, til og med, en side med informasjon om bryggeriet, og litt tall som sier noe om størrelse, og så det antall sider som skal til for å vise fram alle flaskene. Det vil si at Hansa har fire sider og Gildaskáli faktisk bare har en, siden det er blitt plass til det ene ølet deres på siden med bryggeribeskrivelsen, men om Gildaskáli hadde produsert 30 øl hadde de også fått fire sider. Og bryggeriene er presentert alfabetisk. En demokratisk anlagt bok.

Leser du boka fra perm til perm (og har bedre hukommelse enn meg) blir du sittende igjen med et overblikk over norsk bryggerinæring som det hadde tatt år å google seg fram til (selv om det har blitt litt lettere etter oppmykningen av reklameforskriften). Visste du for eksempel at Fet hjemmebryggeri har fem øl, hvorav fire er IPAer? Eller at NorthernCo planlegger å starte med whiskyproduksjon til våren?

Vi får først noen generelle temaer som innledning, litt om vanlige ølstiler, en guide til hvordan du skal lese faktaboksene for bryggeriene. Deretter altså alle norske bryggerier som var aktive da boka gikk i trykken, med presentasjon og faktaboks pluss oversikt over flaskeølet. Til slutt kommer en seksjon med kort presentasjon av alle de som brygger, men ikke tapper på flaske, altså de du må besøke for å få smakt ølet. Den delen kommer til å bli flittig konsultert ved planlagte besøk i andre landsdeler framover, kan jeg love.

Men når du leser boka fra perm til perm blir du også oppmerksom på bokas største svakhet: Tekstene. At Knut Albert skulle smake seg gjennom alle de 750 ølene og skrive personlige notater er kanskje for mye forlangt (og altså, jeg VET jo ikke at han ikke har gjort det, jeg bare tviler på at beskrivelsen av Hansa Hvete, for eksempel, hadde vært «Typeriktig, behagelig og velbrygget øl» (s. 85) om det var forfatterens egne ord, men hva vet jeg?). Og det er ikke noe stort problem. Men tekstene om bryggeriene bærer litt preg av det samme: En tilsendt tekst forfattet av bryggerisjefen eller pr-avdelingen som så er blitt redigert og bare delvis omskrevet. For Qvart ølkompani er teksten til og med tatt med direkte som skrevet, siden den starter «Qvart ølkompani presenterer seg slik:» og har formuleringer som «vi vil» (s. 158). Kanskje er det uungåelig, men det er i alle fall blitt slik at skrivestilen varierer veldig fra bryggeri til bryggeri, og som med flaskebildene er det litt tilfeldig hvilke opplysninger forfatteren har fått fra bryggeriene, slik at man får slike merkverdigheter som påpekningen at «Alt øl fra Hubertus er upasteurisert og ufiltrert» (s. 90) til tross for at det vel er normen blandt mikrobryggerier, mens Lervig har fått et avsnitt om hvilke øl fra dem man bør prøve først. Lesingen blir dermed en litt humpete opplevelse.

Dette til tross, jeg vil hevde at om du skal kalle deg ølnerd må du ha denne boka i samlingen. Og du kan med fordel gi den bort både i anledning jul og bursdag til aspirerende ølnerder.

Vi avslutter med den ene ingressen som fikk meg til å nesten sprute øl ut av nesen på lanseringen:

For dem som syntes de norske bryggeriene var litt for høflige og tilbakelente, kom Sagene Bryggeri inn som et vindkast.

(s. 170)

The Glass Castle – Jeanette Walls

walls_theglasscastleThe Glass Castle was the April pick for my book club, so it’s been a while since I finished it, but I didn’t want to leave it completely unmentioned here on the blog, despite not having felt the blogging groove lately.

I found Walls’ story utterly fascinating. She describes a highly dysfunctional family, but does it in such loving terms (even when she’s obviously angry and frustrated, she never sounds bitter). Perhaps it’s easier to forgive incompetent parents when they despite everything they don’t provide, at least provide you with plenty of spunk, a curiosity about the world and belief in yourself?

Suffice it to say that I’ll be seeking out Walls’ other books.

Talking About Jane Austen in Baghdad – Bee Rowlatt and May Witwit

rowlatt_witwitI’d seen this book before and was curious, so when Elin had it as part of a Bookcrossing bookray I grabbed the chance and snuck in ahead of the last person on the list (sorry!). I then somehow left it in the tbr pile for a few months (double-sorry!). But it’s moving on now, really!

Bee Rowlatt is a producer for the BBC World Service and comes into contact with May Witwit while searching for English-speaking Iraquis to interview in the run-up to elections. While their e-mail correspondence starts out with a purely practical purpose, the two women soon start «chatting», about work and about life and a friendship develops. As life in Baghdad is hardly a bed of roses, they soon start discussing possible ways for May and her husband to get out of the country, and eventually hatch a plan to get them to Britain.

So far so good. Now, I have a few gripes.

Firstly, the spiel on the outside of the book goes on and on about how unlikely the friendship is and how «they should have nothing in common». Really? Two intelligent women with «intellectual» careers should obviously have nothing to talk about. Turns out they do.

My second gripe is more serious, I suppose, and that is that the book is around twice the length the «plot» and language can support. Let me elaborate. The «plot»: Not much happens. Bee talks about her kids, her globe-trotting husband and trying to balance career and family. May tells her about her life and about the everyday struggles of living in Baghdad (serious enough, don’t get me wrong, but even life in a war zone gets pretty mundane and boring in the long run). The title promises literary discussions, and, frankly, the bits where May relates how her students react to the books she teaches are the most interesting parts of the books, but they make up perhaps four pages of text all together – out of four hundred. And while both women write clearly and intelligently (for the most part), this is a real e-mail conversation, so, let’s face it, we’re not talking Nobel laureate quality of language and imagery here. The form does not make up for lack of action.

In other words, I lost interest about half way through. I vaguely wondered whether May would make it out, but I would have simply skipped ahead to the last page to find out if it wasn’t for the fact of this being a Bookcrossing book and I was loath to give up on it after having kept it so long.

Incidentally, my father happens to be reading Reading Lolita in Tehran at the moment. He saw my picture of Talking About Jane Austen in Baghdad on Instagram and commented that it seemed to be a case of one title being a rip-off of the other. I don’t know which title came first, but I do know that if you were to ask me which one to read I would go with Nafisi’s book every time.

This copy’s Bookcrossing page.

Notes from a Small Island – Bill Bryson

bryson_small_islandI don’t know why I suddenly decided to reread Notes from a Small Island this time, but it was probably related to being rather clogged up with a flu of sorts (there is comfort food and then there are comfort books). Anyway, I just need to tell you all again how much I love this book. Notes from a Small Island is the book I’d have written about Britain if I were a writer. It’s Bryson saying goodbye to his adopted country before going to live in the States for a while, and it’s brimming with love tinged with regret. It’s Bryson being homesick before he has even left.

I’ve said it before, but the thing about Bryson’s love for Britain is that he loves it the exact same way I love it, quirks and idiocies included. He even seems to share my opinion on certain national heroes:

I watched out for Tintern Abbey, made famous, of course, by the well-known Wordsworth poem, ‘I Can Be Boring Outside the Lake District Too’

(Page 149.) He also travels a bit like I prefer to do if circumstances allow, letting his destination be decided by chance or by whim, going to Wigan because a bus for Wigan comes past just when he’s got The Road to Wigan Pier in his back pocket (page 230). As good a reason as any, if you ask me. I once went to Preston with a friend just because we wondered what a place sharing a name with the cyber dog in Wallace & Gromit: A Close Shave could possibly be like. I don’t think we had any great epiphanies, but we had a grand day out.

And that’s something I’ve mentioned before as well, but Bryson actually really seems to enjoy travelling, including the less glamorous bits, like waiting for a bus or getting caught in the rain. He seems to acknowledge and accept that it’s all part and parcel and imparts the same feeling to the reader, making you really want to just get up and go somewhere, anywhere (though preferably Britain, it must be said).

And he’s funny. It’s definitely the sort of book you shouldn’t be reading in public if snorting at books in public embarrasses you.

The big event in Thurso, according to civic records, was in 1834 when Sir John Sinclair, a local worthy, coined the term ‘statistics’ in the town, though things have calmed down pretty considerably since.

(Page 325.) So this is my love letter to a book that is a love letter to a place I love. I might have come to the conclusion that I’d rather live in Norway, but that is as much a practical decision (I like my family and would like to see them more than twice a year, for example). It’s been fourteen years since I left Britain, and I still get pangs of «homesickness» quite regularly and start to wonder if there isn’t some way of moving there again that would magically work on a practical level (I need a teleporter, that would solve all of my problems).

Suddenly, in the space of a moment, I realized what it was that I loved about Britain – which is to say, all of it. Every last bit of it, good and bad – Marmite, village fêtes, country lanes, people saying ‘mustn’t grumble’ and ‘I’m terribly sorry but’, people apologizing to me when I conk them with a careless elbow, milk in bottles, beans on toast, haymaking in June, stinging nettles, seaside piers, Ordnance Survey maps, crumpets, hot-water bottles as a necessity, drizzly Sundays – every bit of it.

 

 

Folkelesnad og Stillstand – Agnes Ravatn

folkelesnadEtter å ha slaktet Fugletribunalet var det kanskje ingen grunn til å tro at jeg noensinne ville lese mer av Ravatn, men jeg var såpass imponert av språket i Fugletribunalet og av Ravatns humor i intervjuer at jeg tenkte at essayene hennes var verdt en kikk likevel.

Jeg startet med Folkelesnad, der Ravatn tar for seg det som finnes i bladhyllene på Narvesen. Essayene gikk opprinnelig som serie i Dag og Tid, og i fjorten uker tok hun for seg en ny bladkategori hver uke, fra ukeblader til porno, fra kjendisblekker til pengeblad.

Og det er en del å ta av. Norske magasiner har enorme opplagstall. Hvem er det som leser alle disse bladene? Det gir ikke Ravatn noe svar på, selvsagt (annet enn at det normalt ikke er henne), til gjengjeld kommer hun med en rekke skarpe og vittige observasjoner både om bladene og om deres formodentlige lesere.En observasjon er hvor kjønnsdelt deler av bladverdenen er. Om ukebladene:

Og no nokre ord om det påfallande fråværet av eitt av to mulege kjønn i desse vekeblada. Dei fire vekeblada [Hjemmet, Allers, Norsk ukeblad og KK] prøver nemleg å skape inntrykk av at ingen menn nokon gong har levd på denne jorda, bortsett frå tre stykk: kjendisuteliggjaren Knut Løvli, Tore Strømøy og ein far som har mista begge dei to sønene sine. Uendeleg triste lagnader alle tre. Sjølv i kontaktannonsespaltene er det berre kvinner som får sleppe til.

(Side 19.) Ukebladene er dameblader, selvsagt. Vi av hunnkjønn får dessuten både «kvinneblader» og «jenteblader» (samt utvilsomt hovedtyngden av «interiørblader», «matblader» og «babyblader» i hvert fall). Mannfolka blir avspist med kun en kategori spesifikt for dem. Den inneholder til gjengjeld Illustrert Vitenskap. Og, nei, det er ikke Ravatn som har bestemt denne kategorinndelingen, den er basert på Synovate sin inndeling for markedsundersøkelsesformål. Som Ravatn sier: «Så då veit me det: Illustrasjonar og vitskap, gjerne i kombinasjon, er ikkje for kvinner.» (Side 69.)

Jeg hikstet meg gjennom store deler av Folkelesnad (det toppet seg vel kanskje når jeg leste kapittelet om pornoblader på bussen). Ravtn veksler mellom en nøytral observerende tone og skarp satire med stort hell, og sistnevnte gjør at leseren selv ser humoren i de nøytrale «fakta». Selv oppramsingen av overskrifter i begynnelsen av hvert kapittel blir til tider hysterisk morsom, det er noe med sammenstillingen av så mange ganske like overskrifter. Du kan teste selv: Gå på Narvesen og les alle overskriftene for alle bladene i en kategori, og du ser fort at redaksjonene like gjerne kunne brukt en automatisk overskriftsgenerator på de fleste artiklene (og at en forside i stor grad kan byttes ut med en annen fra samme kategori uten at noen hadde merket nevneverdig forskjell).

stillstandStillstand har underoverskriften Sivilisasjonskritikk på lågt nivå og består også av 14 essays, også disse først publisert i Dag og Tid, men uten en så klar rød tråd som Folkelesnad. Da serien sto i avis var det under tittelen «Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer.» Her får vi altså Ravatns observasjoner fra steder der det skjer ganske lite (med enkelte unntak, som hun selv påpeker er det vanskelig å forsvare Oslo tingrett som et sted ingenting skjer).

Jeg synes boka starta litt treigt (altså satire- og språkmessig, ikke handlingsmessig, det er jo noe av poenget at ingenting skal skje), og etter to-tre kapitler vurderte jeg å droppe å lese mer, men fortsatte, noe jeg er glad for. Jeg vet ikke helt om det er slik at det plutselig tar seg opp utover i boka, eller om de senere essayene er avhengig av de tidlige for en slags kumulativ effekt, men jeg synes i alle fall at det var langt lettere å lese de 80 siste sidene enn de 40 første. Likevel vil jeg nok anbefale Folkelesnad framfor Stillstand, i alle fall om det er latter du er ute etter.

One Summer: America, 1927 – Bill Bryson

bryson_1927Trying to get through the backlog, so this will be short. Though, looking back, not as short as my review of At Home which read in its entirety: «If anyone can tip me off about other authors who are as good at collecting, organising and relating anecdotes as Bill Bryson, please, please do.» Which is pretty much true for One Summer as well.

What can I say? Bryson has picked an interesting year and presents interesting stories in interesting ways. His anecdote-collecting skills have not waned and besides the usual suspects (Babe Ruth, Charles Lindbergh, Al Capone, Henry Ford, Calvin Coolidge and Herbert Hoover, amongst many others) are lots of people I’d never heard of (well, ok, that might not say much, but bear with me) with stories that are definitely worth hearing. Such as Carrie Buck, who was sentenced to being sterilised on the grounds that both she, her mother and her daughter were «imbeciles», and that they should not be allowed to reproduce. On the whole the chapter on eugenics is particularly chilling, perhaps even more so with hindsight, knowing what was to come in Europe a few years later (mind you, some of the atrocities carried out in America, such as against Carrie, were bad enough, even though fewer people were affected).

Ending on a happier note, I quote:

When tabloids became the rage, Macfadden launched the Graphic. Its most distinguishing feature was that it had almost no attachment to truth or even, often, a recognisable reality.

(Page 51.) Much like some of our more popular tabloids nowadays, then.

 

 

Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm

bullshitBullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.

Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.

bullshit-2

Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning), feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to unger i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:

Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin Morans How to be a Woman til henne. Eller ham.

(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)