Stikkord: non-fiction

Before I Had the Words: On being a transgender young adult – Skylar Kergil

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke hvor jeg så tips om Skylar Kergils Before I Had the Words, men boka ble med på en eller annen bokbestilling i fjor. Skylar forteller sin egen historie, fra tidlig barndom, der han aldri følte seg helt hjemme i rollen som lillesøster, via prepubertet og pubertet og til transisjon og college og livet etterpå.

A brother and sister sharing a bedroom wouldn’t make sense; my reality, the one I didn’t speak about, had been that we were brother and brother. And maybe, had I articulated that to my mom, she would have heard me before puberty.
I just didn’t have the words.

(Side 19) Skylar har mye til felles med Alex Bertie, selv om de vokste opp på hver sin side av Atlanteren. Begge bruker internett generelt og YouTube spesifikt til å dele sine opplevelser, begge har foreldre som i utgangspunktet er negative, men som tar til vettet etter hvert. De er også omtrent like gamle når bøkene deres slutter.

Igjen finner jeg at jeg er nesten mer interessert i foreldrene og deres reksjoner og relasjoner til Skylar enn jeg er i Skylar selv. Og da er det litt synd at et av de store hullene i Skylars narrativ er at moren først reagerer med at hun ikke kan støtte «dette valget» økonomisk, og så plutselig gjør hun det likevel?

Han forteller dette om når han kommer ut til moren (han har fortalt om at han er «questioning» før, men nå er han sikker på at han er trans):

«You can come to therapy with me, actually, I want you to if that’s okay!» I suggested. «There are other people like me and it’s possible for me to be happy and feel like myself finally.»
«it’s not that, it’s just» –she started crying– «I can’t financially support any of this, this choice. The world is going to be so much harder if you choose this path. What if you can’t even go to college? Or find a job? Or a loved one? It’s going to make your life so very, very hard.»
I felt like I had broken her heart. I asked her real quick about the financial support part of her statement, and she said she simply wouldn’t pay for testosterone, surgery, or anything else that reinforced «this idea I had.» My therapy sessions, thankfully, she was willing to still cover. Even though it was the second time I had heard it, it was heartbreaking for me, and I got super angry as I walked up to my bedroom, feeling again like the world was out to get me.

(Side 131) Men så kommer den kronologiske fortellingen plutselig til både testosteron og «top surgery» uten at det har blitt sagt eksplisitt at – eller hvordan/hvorfor – hun har endret mening. I slutten av boka er det kapitler der moren, faren og broren får komme til orde (igjen en likhet med Alex Berties bok, selv om der er det begrenset til moren), og der kan vi lese:

When you told me that you would always love me, but not support me financially, I understand that–now–was to make sure I wasn’t about to rush into hormones, surgery, etc. At what point did you realize that I wasn’t choosing to be transgender and that these steps were needs and not wants?

Yes, the lack of financial support (for that which wasn’t covered by insurance…remember, my insurance covered lots of your therapist visits and eventually hormones) in your mind, was putting the responsibility for your decisions about how you wanted to proceed with your transition on you. I did not want to jump in and quickly move through hormones and surgeries without you being 100 percent sure what was right for you. When you started testosterone, and I saw how much that made a difference in how you felt about yourself, I realized that you knew what you wanted and needed and I was fine with moving along as quickly as you wanted. I am sorry that I didn’t recognize that in time to have your top surgery before you went to college… that is the one thing I would change (but knowing what I learned along the way and know now… hindsight is wonderful).

(Side 246) Og det føles som… historieredigering fra morens (og til dels Skylars) side? «Jeg kan ikke støtte dette valget» blir til «Jeg vil ikke at du skal forhaste deg»?

Når jeg hadde merket boka som ferdiglest ble jeg sittende og klikke meg videre på «Readers also enjoyed» på Goodreads, og fant dette sitatet, om en helt annen bok med samme tema:

I admire Arin’s bravery in writing about his journey from female to male, and writing frankly about his romantic relationships. But the whole book has a dry, journalistic tone: there’s something about it holding the reader at arm’s length. There’s a lot of discussion of the personal journey, but lacks the heart, the emotional connection. He tells us his thoughts and feelings, but the showing part doesn’t really happen–he tells us what’s in his head but we never really get inside it ourselves.

Fra Brandys omtale av Some Assembly Required av Arin Andrews.

Jeg tar med sitatet fordi det beskriver det jeg føler om denne boka, og om Alex Berties Transmission. Det er veldig bra at disse bøkene finnes, at disse historiene om hvordan det også kan være å være menneske er tilgjengelige for oss alle, men…. men… Jeg skulle så veldig gjerne ønske at boka i seg selv engasjerte meg emosjonelt. At det var mer en følelse av at boka fikk meg til motvillig å bli engasjert og involvert i stedet for at jeg gjerne vil være engasjert og involvert og derfor prøver å presse de følelsene ut av boka.

En noe blandet leseopplevelse, altså.

Jeg er fortsatt på utkikk etter flere memoarer, men jeg kommer til å lese gjennom omtaler før jeg kjøper flere, og har de denne typen kommentarer kommer jeg nok til å bla videre… Og jeg må vel innrømme at jeg håper å finne noen som er skrevet av folk som er nærmere meg selv i alder, i alle fall ikke så unge at jeg kunne vært moren deres.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Pengesnakk – Lise Vermelid Kristoffersen

Mirthful Leave a comment

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kom over podcasten Pengesnakk, men sannsynligvis var det via Instagram, og at noen jeg følger delte noe rundt kritikken mot Trygve Hegnars avfeiing av de som deler hverdagslige spareråd på blant annet Instagram. «Man blir ikke rik av å spise opp brødskalkene.» Nei, man gjør kanskje ikke det, men for veldig mange av oss er det alle små valg vi tar i hverdagen som bestemmer hvorvidt det er penger igjen på slutten av måneden eller måned igjen på slutten av pengene. Samme hvordan jeg kom over den har jeg nå hatt Lise og Pengesnakk på øret når jeg har gått tur de siste par ukene. Jeg begynte på begynnelsen og har nå hørt meg fram til episode 60, selv om jeg må innrømme at jeg har hoppet over en del episoder; først fordi noen har tema som ikke angår meg (BSU, bryllup, småbarn, egen bedrift), men etter hvert fordi det blir litt repetitivt, det er grenser for hvor mange forskjellige måter det går an å presentere fenomenet bufferkonto på.

Og det er ett av to store problemer med boka også. Har du hørt podcasten trenger du ikke lese boka. Har du lest boka trenger du sannsynligvis ikke å høre podcasten (selv om jeg kan anbefale noen av episodene der Lise har besøk av eksperter på spesialområder, episode 58 om forsikring og episode 47 om arv er to av dem). Har du et par timer til rådighet går det kjappere å lese boka enn å «binge» podcasten, så om begge er nye for deg kan kanskje boka være et godt startpunkt (det finnes også en blogg, pengesnakk.no, den har jeg bare så vidt vært innom).

Men det aller største problemet med boka er mangelen på tydeliggjøring av målgruppe og den tilsynelatende totale blindsonen «privilegier». Nå skal det sies at det er en blindsone Pengesnakk deler med både Luksusfellen og I lomma på Silje og andre lignende konsepter. Det er ikke aleneforelderen på uføretrygd eller minstepensjonisten som får hjelp av sparerådene her. Strever du med å få råd til (First Price) mat etter at husleie og strøm er betalt kan det nok føles provoserende å bli fortalt at «alle» kan spare penger. Noen av rådene kan helt sikkert brukes av alle, men måten de presenteres på er kontraproduktiv om du ikke er i målgruppa. Og hvem er målgruppa? Så vidt jeg kan se er målgruppa vi privilegerte individer som har en grunnleggende god inntekt og som bare tenker litt for lite på penger og økonomi og derfor enten bruker opp alt vi tjener eller kanskje til og med litt mer enn det også. Passer du inn der kan jeg anbefale enten bok eller podcast (eller blogg?) for å få et spark bak.

Men du ser ikke syk ut – Ragnhild Holmås

Mirthful 1 Comment

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås er en bok de aller fleste av oss vil ha godt av å lese. Usynlig sykdom har det alltid vært lett å mistenkeliggjøre og med en velferdsstat under press er det kanskje fristende å be folk om å skjerpe seg litt. Problemet er at med en del sykdommer er det heller sånn at om man «skjerper seg litt» så blir man faktisk enda sykere.

Holmås fikk ME utløst av en runde med kyssesyken. Hun var bare 23 år gammel når sykdommen slo henne helt ut, og hun gikk fra å være en aktiv ung kvinne i starten av en lovende karriere til å ha problemer med å huske hvordan hun staver sitt eget navn.  I boka får vi hele sykdomshistorien, fra den første morgenen hun våkner og føler det som om hun har hatt en særs fuktig helkveld på byen til tross for at hun tilbragte kvelden hjemme på sofaen og la seg før ni, gjennom tilfriskning etter tre år og nytt forsøk i jobb som ender i nytt krasj, og til nåtiden, der hun fortsatt er syk, og har innsett at det vil vare en stund og at det vil vare lenger dersom hun ikke setter helsa først. På veien møter hun noen av sine egne fordommer i døra, det er vanskelig å ikke internalisere ideen om at langtidssyke egentlig er late snyltere når den offentlige diskursen i så stor grad fremstiller det slik.

Den medisinske kunnskapen går framover, men ikke fort nok, og særlig ikke på usynlige – og lavstatus- – sykdommer som ME.

Det nye håpet er at hvis niesen min, en rødkinnet rampejente på tre år, får ME, lupus eller endometriose når hun er 23, skal hun få evidensbasert medisinsk behandling fra dag én. Hun skal gå rakrygget rundt i samfunnet uten å slepe på en fotlenke av skam. Når hun en dag er i akebakken med barna sine, skal naboen hennes tenke «Så kjekt å se at hun har en bra dag!», ikke «Denne kjeltringen må jeg rapportere til Nav.»

(Side 216.) For meg som er frisk (om enn med en kreftbehandling bak meg, en sykdom som var skambelagt opp til det årtiet jeg er født i, en historie det er verdt å sette seg inn i om man ser på kreftpasienter som helter som slåss mot sykdommen og ME-pasienter som late mennesker som egentlig bare må ta seg sammen) er det mye å dra lærdom fra i boka. Ikke minst forsterkes min økende bevissthet rundt tilgjengelighet:

Vet du hva vi trenger? Vi trenger en Sinnasnekker’n-type som går rundt og kjefter på steder som ikke er tilgjengelige. «Detta går ikke!», brøler han, før han økser ned vegger for å sette inn en heis og gjøre dørene brede nok til rullestol. Inn jogger mannskap med nok stoler til alle og støydempende materialer. Mens Sinnasnekker’n freser «faens funksjonssjåvinisme», hamrer han inn spikre i de nye benkene utenfor, der folk skal sitte i kø. På tre dager er stedet forvandlet fra ekskluderende til inkluderende. Kjør rulletekst.
Den ideen skal dere få gratis av meg, TVNorge.

(Side 171.) Jeg ser ikke på Sinnasnekker’n, men jeg elsker Extreme Makeover Home Edition, som ofte fokuserer på å gjøre et utilgjengelig hus tilgjengelig for «funkiser», og dette programmet hadde jeg glatt sett, TVNorge. Sett i gang!

Jeg er frisk, sier jeg. Enn så lenge burde jeg legge til. I morgen kan det være meg som må ringe jobben og si at jeg dessverre ikke fungerer i dag, og gå til legen med diffuse symptomer og kanskje bli trodd, kanskje ikke (ok, min fastlege tror nok på meg, jeg har en bra fastlege, men det er det ikke gitt at alle vil gjøre). Visste du for eksempel at det er ting som tyder på at Covid 19 kan trigge ME? Kanskje vi skal være litt petimeter på det smittevernet likevel?

Boka er skrevet, sier Holmås, i fragmenter, på det papiret som var i nærheten, liggende i senga eller på sofaen. Men det er blitt en helhet av det som ikke oppleves spesielt fragmentert. Derimot har jeg litt problemer med layouten i boka. I stedet for innrykk på starten av en paragraf, er det brukt doble linjeskift, noe som er vanlig på nettsider, men ikke standard i bøker. Det er mulig dette gjør teksten enklere å lese for noen, kanskje er jeg funksjonssjåvinistisk når jeg kritiserer det, men for meg gjør det boka vanskeligere å lese. Teksten flyter dårligere, hjernen min tolker doble linjeskift som signal på at nå starter «noe nytt», dette neste avsnittet henger ikke sammen med det forrige. Men så gjør det det likevel, og jeg må på en måte hente meg inn igjen i lesingen, jeg får ikke skikkelig flyt, men blir hele tiden «avbrutt».

Eksempel på typisk oppslag, doble linjeskift i stedet for innrykk er gjennomgående i hele boka.

En annen konsekvens er at jeg føler at boka kunne vært halvparten så tykk og sannsynligvis i mindre format med «normal» layout. Og jeg liker små bøker, de er lettere å ha med seg i lomma og lettere å holde når du leser. Jeg vet ikke om det er et bevisst valg i kategorien «læreren sa ti sider, med halvannen linjeavstand og litt større font er vi der snart» eller «dette er lettere for noen med konsentrasjonsvansker å lese», eller om det bare er preferanse fra layoutansvarlig, redaktør og forfatter, men jeg tror et mer kompakt format kunne tippet boka fra «bra» til «fantastisk» for meg personlig.

Uansett, den er definitivt «bra». Du burde lese den.

Sakprosa

Mirthful 4 Comments

Erika Fatlands nye bok, Høyt, står på innkjøpslista mi. Men den er ikke funnet «verdig» i vurderingen av hva som skal kjøpes til alle landets biblioteker gjennom innkjøpsordningen. Det er faktisk intet mindre enn en skandale. Bedre blir det ikke når du ser på de andre sakprosabøkene som ikke fikk plass de siste årene. Helene Uris Hvem sa hva? er jeg nettopp ferdig med. Jeg eier mitt eksemplar, hadde jeg ønsket å låne den på biblioteket måtte jeg satset på at mitt bibliotek hadde råd – og har prioritert – å kjøpe den inn selv. Shazia Majids Ute av skyggene har jeg planer om å lese snart. Jeg kjøper den kanskje, jeg har økonomi til sånt, men heller ikke den er det noen garanti for å finne i hyllene i mitt lokale bibliotek.

Sånn kan vi jo ikke ha det? Jeg har lest en del dårlige romaner (uten at jeg skal argumentere for at de ikke skal bli kjøpt inn), men den norske sakprosaen jeg har lest har vært fra middels bra til fantastisk, og det er helt uforståelig for meg at disse bøkene ikke skal finnes på landets bibliotekhyller (eller rettere sagt: At det skal være opp til den regionale økonomien å bestemme om de finnes) slik at de er tilgjengelige for hele den norske befolkningen, uavhengig av personlig økonomi.

Og da er fokuset mitt bare på lånerne og leserne. Men den mangelfulle innkjøpsordningen påvirker selvsagt også forfatternes økonomi, ikke minst får en sakprosaforfatter mindre royalties per bok enn en skjønnlitterær forfatter. Hvorfor det, sier du? Jo nettopp fordi det er mindre sjanse for at boka blir kjøpt inn. Det blir for dumt.

Skarve 25 millioner er det regnet ut at det vil koste å utvide innkjøpsordningen for sakprosa slik at den favner like bredt som ordningen for skjønnlitteratur. Det har vi faktisk råd til.

TLDR: Jeg støtter sakprosaforfatternes opprop: Sakprosaens urettferdige kår

Dishoom: From Bombay with Love – Shamil Thakrar, Kavi Thakrar and Naved Nasir

Mirthful Leave a comment

I mostly resist the temptation to buy cookbooks. Not because I don’t like them, but because I know I use them far less often than I should to justify the expense and shelf-space. And even when I do buy cookbooks, I rarely read them cover to cover. However, when I found out that the people behind the restaurant chain Dishoom (of which I have sadly only visited one location and that only once) had written a cookbook, I immediately ordered it, and over the last months I have indeed read it from cover to cover (well, ok, not ALL the ingredients lists and instructions, but a fair proportion of those as well).

Dishoom (the book) is, as the cover says, both a «cookery book and a highly subjective guide to Bombay with map». It describes a walk around south Bombay, with stops at notable food places, from fairly fancy restaurants to street vendors’ stalls. You could probably follow along in the real south Bombay, but if you actually ate all the things they suggest in just one day I’d be impressed.

Each section of the guided tour introduces a set of recipies for a time of day, or rather a category of meals. It starts out fairly unremarkably with breakfast, mid-morning snacks and lunch, continues – with a degree of excess – with afternoon refreshments and sunset snacks, and then turns positively hobbity with first, second and third dinner, topped off with pudding and tipples.

Fold-out map at the start of the book: Gotta love it!

If I ever go to Bombay, however, I will definitely try to find as many of the places mentioned as possible, but spread out over a few days…

The introductory texts introduce cafés, restaurants, people and sights, and expertly evokes a feeling of place. I can easily imagine myself on the streets of Bombay as I read. I have realised over the years that I am to some extent more fond of reading books about far-away places (when well-written) than actually travelling there, and though I have an idea that I would like to visit Bombay, in reality I suspect I would dislike actually being there, not least because I am not fond of either heat or crowds. Reading about it, however, is a real pleasure.

As is custom in Bombay, the name of the road has changed several times in the hundred-odd years that this post has lingered here. Today the road bears the official post-colonial title of Netaji Subash Chandra Bose Road, though everyone knows it as Marine Drive. Such is the way with place names in Bombay. The names on your map, imposed by officialdom, have only sporadic correspondence with the names used by actual people. The worn grooves of usage take time to wear anew. VT (Victoria Terminus) will still be VT for decades to come, no doubt.

(Page 151) In addition to the guided tour parts of the book, the introductory notes for each recipe are delightful. For example: Vada Pau is described as «a simple dish, a bit like a chip butty, but obviously much better» (page 174), and reading the recipe I suspect they are correct. Chicken Tikka, however, comes with the warning:

Chicken tikka masala is supposedly Britain’s favourite dish. If it is yours, then you may be disappointed: this dish is not it.

(Page 270) And now I want both a British chicken tikka masala and the Dishoom chicken tikka, served hot, now, please.

Archival photgraphs interspersed with contemporary images.

Like many, I have read Shantaram, and was engrossed and charmed by it. It still sits on my shelf (my dad never wanted it back, he’s not a rereader), but I doubt I will ever reread it, as I doubt I’d be able to suspend disbelief sufficiently to be enchanted and engrossed again. Anyway, it’s probably not possible to write about the Iranian cafés of Bombay without mentioning Shantaram, and so Shantaram is mentioned, and summed up in such a perfect way, putting into words exactly the way I suspect I would feel if I did try to reread it:

Walk down the busy (and actually quite pleasant) Colaba Causeway towards Leopold’s, an Irani café of sorts, owned by the entrepreneurs Fahrang and Farzadh Jehani. This is the Colaba of the backpacker, the hippie, the Arab and African tourists, and they say, of the drug dealers and smugglers. It is all cheerfully fictionalised in the Bombay backpackers’ favourite novel, Shantaram, a yarn of the author’s own amazing derring-do in the city. Apparently a heroin addict convicted of armed robbery back in Australia, he escaped prison, came to India and then sat (a lot) in a glamorously seedy Leopold Café with other attractive ne’er-do-wells amongst the slowly-spinning ceiling fans, bentwood chairs and old portraits. He also worked in Bollywood, started a medical centre for slum-dwellers, was imprisioned again in a notorious local jail, and escaped to become a player in the Bombay mafia. All part of a decent mid-life gap year experience, apparently.

(Page 252) «Derring-do» is spot on, there is no better word for the main gist of the novel.

Gorgeous photography

To bring focus back to the book I’m supposed to be reviewing: The photos throughout, by Haarala Hamilton (except archive photos, helpfully listed), of both places, people and food, are wonderfully evocative and support the text beautifully. My mouth waters at the food and my inner ears are assailed by the noises of a city full of cars, bicycles, people and animals. In addition, the illustrations (by Ivana Zorn) and the graphic design of the book itself are just gorgeous, and I could happily purchase this books for looks alone. The use of old newspaper advertisements are just one of the many delights.

An old advertisement on the inside of the back cover, as a last, delightful surprise for the reader.

I have yet to test any of the actual recipes, though I have bookmarked many. I did use the techniques described for «making sauces and curries» in the helpful section at the back when making a basic curry the other day, and it really did deepen the flavours of the sauce (though I think some practice is needed to avoid burning the ingredients). The instructions thoughout are clearly written, though, and amply illustrated when necessary, so once I have a free weekend I’m going to try my hand at samosas.

However, even if I never make any of the recipes in the book, it would still be something I am quite happy to have on my shelf, and if I feel the need for armchair travel to Bombay, I’ll know where to look.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Mamma er trygda – Mímir Kristjánsson

Mirthful Leave a comment

Mai er samlesingsmåned for Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, på kortlista til Bokbloggerprisen 2019 i kategorien Sakprosa.

Mímir Kristjánsson har skrevet et debattinnlegg i samfunnsdebatten om velferdsstaten og «NAVere», men også et personlig portrett av moren, Marit Wilhelmsen, og av mor-sønn forholdet.

Forfatterens mor har hatt kreft-diagnoser så lenge han kan huske, flere typer etter hverandre. Behandlingen redder kanskje livet hennes, men den går så hardt ut over helsa at hun ender med å bli uføretrygdet og med det foretar en klassereise nedover. Det fører også til brudd med Mímir Kristjánssons islandske far, og til et komplisert forhold til sønnen.

Morens smerte- og energinivå varierer og med det varierer humøret også. Overfor utenforstående forsøker hun å holde på fasaden, men overfor familien lar hun den glippe, noe som neppe er en enestående historie.

Det hendte at noen av mine venner lot seg imponere over mammas frimodighet. Da fikk jeg alltid lyst til å skrike ut:
IKKE TRO PÅ HENNE! HUN BARE SPILLER SKUESPILL! NÅR DERE GÅR BLIR HUN HELT JÆVLIG!

(Side 95.) Jeg har et mye nærere forhold til foreldrene mine enn mange jeg kjenner, og merker at jeg blir trist på deres vegne når jeg leser om interaksjonene mellom Mímir Kristjánsson og moren. Hun ringer, han tar motvillig telefonen. Når han er på besøk tilbringer de lite tid sammen og det virker ikke som om de har noe å snakke om. Han kjeder seg, hun har tilsynelatende mer glede av TV-en enn samtale med sønnen. Samtidig er det liten tvil om at de er glade i hverandre.

Er det sykdommene og de medfølgende plagene som har ødelagt forholdet? Marit Wilhelmsen var en gang en nysgjerrig og eventyrlysten ung kvinne, som studerte i Kina når hun traff Kristján Guðlaugsson. Nå sitter hun ved kjøkkenbordet (eller i sykehussenga) og ser Kardashians på TV. Livslang sykdom fører til mange endringer, en av dem er nettverket ditt og hvem du omgås. Du mister gjerne kontakten med både eks-kolleger og venner du har møtt i frivillige eller hobby-baserte organisasjoner, og de nye menneskene du blir kjent med er gjerne i samme situasjon som deg. Det er selvsagt ikke slik at det eneste du kan snakke med noen som er trygdet om er sykdom og trygd, men sykdom og økonomiske bekymringer går ut over et menneskes evne til å engasjere seg i andre ting enn egen situasjon.

Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.

I et eksperiment ble kunder på et kjøpesenter delt i to grupper og gitt en IQ-test. Den ene gruppen fikk før testen spørsmål om hva de ville gjort dersom bilen deres brøt sammen og de fikk en regning på over 10 000 kroner. I denne gruppen, der testsubjektene brukte tid og krefter på økonomiske bekymringer, var resultatene på IQ-testen betydelig dårligere enn i gruppen hvor forsøkskaninene slapp å tenke på hva de skulle gjøre om de fikk en saftig regning fra bilverkstedet. De som hadde økonomiske problemer og stress på hjernen, hadde i snitt 13 poeng lavere IQ enn de som ikke hadde det.

Konklusjonen er altså ikke at fattige folk er fattige fordi de er dumme, men at du blir dummere av å ha dårlig råd. Du må bruke så mye av hjernen din på bekymringer at du ikke har nok mental båndbredde igjen til å gjøre det bra på en IQ-test. Velstående folk slipper det.

(Side 71-72.) De politiske betraktningene i boka er knyttet til det personlige. Forfatteren selv møter det byråkratiske NAV ikke bare gjennom moren, men når han skal gjøre noe så enkelt (skulle man tro) som å fylle ut søknad om foreldrepenger. Han krangler dessuten på ordet «søknad». Hvorfor skal det søkes om noe man har rett til å få?

Spørsmålet om hvordan velferdsstaten, og hvordan vi tenker og snakker om den, har endret seg er en interessant diskusjon.

Når arbeiderbevegelsen krevde hele folket i arbeid for nitti år siden, var målet å bekjempe fattigdom og lediggang. Jobber ble skapt for de arbeidsløses skyld. Politikken skulle være til for dem.

I dag er målet noe annerledes. Hensikten med å få flere i arbeid er å øke skatteinngangen. Økt yrkesdeltakelse styrker velferdsstatens bærekraft, sier politikerne. Folk må i jobb, ikke fordi det er bra for dem, men fordi staten trenger dem i arbeid.

Det er en endring i menneskesyn. Mens den tidligere arbeiderbevegelsen trodde at alle som kunne, ville jobbe, tenker mange politikere i dag at folk må tvinges ut i jobb.

(Side 115.) Og forfatteren refererer et intervju han så med Einar Gerhardsen, der Gerhardsen trekker fram økte trygdeutbetalinger som noe positivt, noe å være stolt av.

Her satt altså statministeren, i en tid lenge før vi fikk olje og Charly kunne ødelegge armene sine i Nordsjøen, en tid da Norge var mye fattigere, og skrøt uhemmet av at staten brukte mer penger på trygd, fordi det innebar overføringer til de svakeste blant oss.

(Side 155.) Jeg skulle likt å se den politiker i dagens Norge som stiller opp på Dax18 og skryter av at vi har brukt mer på trygd under hens regjering enn under forgjengerens.

Det er et god miks av det personlige og det politiske i boka, og det er et varmt og levende portrett av en mor som tross alt gjorde det beste hun kunne under ganske dårlige forutsetninger.

Leseropplevelsen ble likevel for meg litt sånn midt på treet, og den trekkes i hovedsak ned av to ting. Det ene er at jeg opplever også her (som med Alt du ikke ser) at fortellingen er rotete. Det hoppes framover og bakover i tid, det er forsåvidt ikke i utgangspunktet noe problem, men jeg har ofte problemer med å henge med. For eksempel kommer på kort tid:

«Det begynte i underlivet. Hun var tjueåtte, fem år yngre enn jeg er når jeg skriver dette.» (side 19)

«Mamma var tretti år gammel og hadde fått beskjed av legene om at kreft vokste i livmorhalsen hennes. Skulle et liv bli til der inne begynte det å haste.» (side 26)

Og det er når hun er 30 hun treffer forfatterens far (tror jeg da, det er mulig jeg har misforstått), så jeg går ut fra at hun allerede hadde kreft når sønnen ble født. Men ble den oppdaget når hun var 28 eller 30? Eller er det allerede flere typer det er snakk om? (Hun får senere både brystkreft og spredning til skjelettet, brystkreften oppdages når sønnen er rundt ti år. Tror jeg, igjen er jeg usikker på kronologien.) Det spiller kanskje ingen rolle, men et liv foregår nå en gang kronologisk, så jeg hadde foretrukket å slippe å sitte og lure på hvordan det hele henger sammen.

Det andre problemet er at jeg er litt redd for at det er en bok som bare preker for menigheten. Jeg trengte ikke historien om Marit Wilhelmsen for å bli overbevist om at samfunnet vårt blir bedre dersom sikkerhetsnettet fungerer, ei heller at det ikke fungerer som det skal for tiden. De som trenger å bli overbevist, kommer de til å lese denne boka? Jeg tviler. Det er selvsagt ikke unikt, faktisk er det nok en skjebne som tilfaller de fleste «politiske» bøker. Og jeg hadde kanskje brydd meg mindre om akkurat det hvis jeg hadde opplevd boka som så bra at jeg hadde kunne stå for å selge den inn – også til mine mer høyrevridde venner – som en fantastisk leseropplevelse. Men en «Les denne boka som går på tvers av dine politiske idéer (og som er skrevet av en fyr du sikkert himler med øya over hver gang dukker opp på TV), for den er… sånn passe bra? Ikke direkte dårlig i alle fall?» Jeg tror liksom ikke det er et vinnende innsalgsargument.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Rasismens poetikk – Guro Sibeko

Mirthful Leave a comment

Nå blogger jeg om ting i feil rekkefølge, for jeg skulle selvsagt skrevet om Reni Eddo-Lodge sin Why I’m No Longer Talking to White People About Race som jeg leste før jeg engang kjøpte Rasismens poetikk, men det får stå seg.

Det er bra at vi får et mangfold av bøker som handler om rasisme på norsk (jada, dobbeltbetydningen er tilsiktet). Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida var noe av det beste jeg leste i fjor, uavhengig av sjanger, og denne lille boka ligger an til å få samme status i 2020-lesingen. Jeg blir så usigelig sliten av å lese disse… vitnesbyrdene? Og samtidig vil jeg lese mer. Jeg er ikke melaninrik (et ord jeg absolutt har tenkt å legge til mitt aktive ordforråd), jeg blir knapt synlig brun om sommeren en gang, så jeg kommer aldri til å være ukentlig, daglig, jevnlig mottaker av de mikroaggresjonene som mine medsøstre og -brødre er, men ved å lese meg opp og forsøke å forstå kan jeg forhåpentligvis bidra til å redusere antallet og ikke minst være med å nedkjempe de skumlere og mer ekstreme utslagene som følger med økende legitimering av fordommerog rasisme.

Rasismens poetikk er en lettlest bok om et komplisert tema. Mellom sakprosakapitlene er det dikt, og de spiller flere roller. Delvis understøttes temaene i resten av boka, delvis kan diktformen hamre inn følelsen av avmakt og harme på langt færre linjer enn sakprosa kan, og delvis fungerer de – på tross av alvoret – på sett og vis som avbrekk i lesingen. I tillegg har hvert kapittel et omfattende sett sluttnoter, som både gir referanser til annen litteratur og nyhetsartikler, mini-biografier av omtalte personer og innimellom ekstra små funderinger eller udypinger. Er du typen som ikke leser fot-/sluttnoter bør du begynne nå.

Mange av temaene Sibeko tar opp er ting jeg har lest om før, men hun tilfører nye perspektiver og kommer også inn på helt nye aspekter av historien. Som her, på side 60-61, når hun diskuterer den hvite manns (og sikkert kvinnes) syn på slavene som tilbakestående:

Det vondeste for meg, når jeg leser James Hunts beskrivelser av «negeren», er at det han skriver om intellekt nok i stor grad var sant. Jeg er lærer. Jeg har sett de mest talentfulle elever bli intellektuelt ikke-fungerende i perioder etter traumatiske hendelser. Jeg forstår hvorfor, jeg kan trøste dem når de gråter over at hjernene deres har slutta å virke, jeg kan love at det går over, de skal få hjelp.
(…)
De elevene jeg har sett miste evnene sine av traumer er forresten som oftest melaninrike. Det er melaninrike barn som får foreldrene sin sendt ut av landet fordi de misforsto et skjema for tjue år siden, eller fordi en anonym kilde har påstått at de egentlig er fra Djibouti og ikke Somalia. Det er melaninrike barn som ikke får hjelp til å komme hjem igjen når det bryter ut krig der de er på ferie. Det er melaninrike barn som har familien sin i land Norge sender jagerfly for å bombe sønder og sammen.
(…)
Vi blir dummere av å bli traumatiserte. I tillegg undervurderes evnene til melaninrike barn ofte i skolesystemet. Ferdigheter i lesing og regning testes på norsk hos elever som ikke har norsk som morsmål, innlæringen av fagstoff foregår uten morsmålstøtte, og førsteklassinger som kom til Norge for en uke siden plasseres i et norsk klasserom og siden utredes og diagnostiseres de fordi de er urolige. Slik føres nye generasjoner melaninrike barn inn i tradisjonen fra internatskolene i samiske områder. Vi lærer at vi er dumme, at vi ikke duger. Og klassekameratene og lærerne våre lærer det også.

Og det er jo helt rett og egentlig åpenlyst.

Om temaet privilegier er nytt for deg gir denne boka en god innføring, ikke minst i hvordan man kan være både priviligert og ikke-priviligert samtidig.

Jeg er privilegert fordi jeg er relativt rik, fordi jeg har utdanning, fordi jeg føler meg kjønnet jeg fikk tildelt ved fødselen og fordi jeg er ganske funksjonsfrisk. Jeg er samtidig underprivilegert fordi jeg er melaninrik, homofil og kvinne. De siste tre merkelappene kan gjøre det vanskelig for meg å se at jeg er privilegert sammenlignet med for eksempel Jan Grue. Han er en absurd intelligent, hvit, heterofil mann, oppvokst i velstående øvre middelklasse. Han blei professor så ung at jeg tviler på at han barberte seg daglig, og jeg er rimelig sikker på at han har en solid økonomi. Han har utvilsomt flere privilegier enn jeg har.

Samtidig er det privilegiet som jeg har som han mangler ganske ofte helt avgjørende. Jeg kan løpe. Han kan knapt gå. Jeg kan bo i femte etasje uten heis, reise med buss og tog og trikk uten å tenke meg om, ta sommerjobb i barnehage og forsvare meg med knyttnevene en sen natt på byen. Han kan ingen av de tingene – og han kan heller ikke redde seg ut av et brennende hus, løpe unna en mobb, eller gå gjennom Europa hvis han skulle måtte flykte fra et regime som ville sende ham i ovnene. Han har lest mye mer enn meg, så han veit godt at de som vil brenne meg, oftest vil brenne han også. Og, som han skriver i boka Jeg lever et liv som ligner deres: «Sannheten er at vennene mine kan gå sin vei når som helst, til et sted der jeg ikke kan følge dem.»

Jeg tror Jan Grue er minst like redd som jeg er.

I et akademisk selskap, er Grue mye mer privilegert enn meg. På byen er det jeg som er den privilegerte av oss. Privilegier er ikke statiske.

(Side 41.) Jeg noterer (igjen) at jeg skulle lest boka til Jan Grue. Det finnes andre faktorer som gir privilegier enn kjønn, legning, melaninnivå, funksjonsgrad og økonomi. Noen er mer opplagte enn andre. For over ti år siden kom jeg over en liste som tar for seg noen av de mindre opplagte (i tillegg til å måle en del økonomiske faktorer), og selv om kildene jeg lenket til den gang ikke finnes lenger kan kanskje lista være interessant for andre: Facing privilege *. Som Sibeko avslutter avsnittet over: «Og bare den som hele tida prøver å være bevisst på privilegiene sine, kan bruke dem til å hjelpe andre når det trengs.»

Sibeko demonstrerer også hvordan vi alle, samme hvor melaninrike vi er og samme hvor lite rasistiske vi ønsker å være, ubevisst er med på å opprettholde rasisme, også gjennom å fremheve positive stereotyper.

Vi er alle opplært til å lete etter motsetninger mellom gruppene. Vi har lært å forvente at en slik motsetning skal finnes. Finner vi den, er det derfor et bevis for at alt er som det skal være.

Hvorvidt det å si, for eksempel, «alle afrikanere er gode til å danse» er rasistisk er noe jeg har diskutert heftig, kanskje mest i tenårene, men også senere. Sibeko forklarer hvorfor instinktet mitt alltid har sagt at «ja, det er det» og gir meg begreper jeg kan bruke om jeg havner i en slik diskusjon igjen. Hun gir også gode råd for hva vi kan gjøre, vi som ønsker å være allierte i kampen mot rasisme (mange av rådene er overførbare på andre former for diskriminering også):

Vi kan spørre oss sjøl hvorfor, hver gang vi antar at kvinnen med hijab i skolegården er en assistent og ikke rektor. Vi kan akseptere at vi er lært opp til å følge ekstra godt med på melaninrike barn, og prøve å flytte fokuset over på de andre. Vi kan forsøke å veie opp ved å ta de melaninrike guttene i å gjøre bra ting.

Vi kan huske at rasisme finnes, og være klare til å påpeke rasisme hver gang vi ser det. Det er ikke verre å bli kalt rasist enn å bli utsatt for rasisme. Å bli kalt rasist er sårende. Å bli utsatt for rasisme kan gi knuste selvbilder, psykologiske traumer, ødelagte karrierer, kroppskade og en voldelig død. Det er viktigere å beskytte folk mot rasisme enn å beskytte folk mot å bli beskyldt for å være rasist.

(Side 123.) Interessant nok, for min egen selvransakelse, skrev jeg først «lærer» i stedet for «rektor» når jeg skulle skrive av dette avsnittet. Hvorfor det? Hvilke ubevisste antagelser førte til den skrivefeilen?

En bok til å lære av, altså. Og i tillegg godt skrevet, engasjerende og til tider rørende. Anbefales!

Boka har jeg kjøpt sjøl.

______________________________________________________________________

* Andre ressurser om privilegier:

En video som får meg til å grine hver gang: Life of Privilege Explained in a $100 Race

En tegneserie som viser hvordan tapere og vinnere skapes, steg for steg: Life on a plate.

Alt du ikke ser: Livet med Joachim – Ellen Arnstad

Mirthful 1 Comment

 

Jeg begynte å lese Alt du ikke ser av Ellen Arnstad tidlig i mars, med gode intensjoner om å fullføre for å være med på samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Men så fikk jeg en ubønnhørlig trang til å lese Anne of Green Gables (hele serien) om igjen, og innen jeg var ferdig med det var mars nesten slutt. Jeg klarte å fullføre Alt du ikke ser i mars, men bare med nød og neppe, og bloggingen ble det åpenbart så som så med. Men nu jävlar.

Ellen Arnstad er vel et kjent navn for de fleste voksne nordmenn. Hun har figurert i perferien av min oppmerksomhet, ingen av publikasjonene hun har jobbet med har vært noe jeg har hatt interesse av å kjøpe, selv om jeg vel teoretisk sett er/var midt i målgruppa for Henne (jeg har sikkert også bladd i ett og annet nummer hos venner eller på venterom, men har ikke festet meg ved noe). Jeg anerkjenner at man gjerne kan gå i høye heler og like Gucci og fortsatt være «ekte feminist», og Arnstad skal ha kudos for jobben hun har gjort for kvinner i media spesielt og i lederstillinger mer generelt. Om tiltak i Aller-konsernet skriver hun for eksempel:

Vi tok grep mot tidsklemmen som så mange småbarnsforeldre kjente på, og ansatte en egen barnepleier i konsernet. Hun kunne komme hjem til de ansatte som bodde i Oslo, hvis barna var syke. Vi innredet et eget lekerom i redaksjonslokalene og sørget for tilbud om aktiviteter i ferier og på planleggingsdager. På den måten kunne foreldre slippe å måtte splitte ferien sin i to, men få fine sommerdager sammen.
(ebok lokasjon 498-501)

Jeg har mer problem med å godta at å jobbe med Se og hør på noen som helst måte skal passe inn i dette bildet, men her får vi «agree to disagree».

Boka er først og fremst en fortelling om livet med et alvorlig sykt barn, men ender uavvergelig også opp som et slags memoar over (og til dels forsvarsskrift for) Arnstads karriere. Begge deler er interessante tema, og det er en relativt lettlest og definitivt engasjerende bok.

Jeg tenkte nok at Arnstad virket litt vel naiv ved inngangen til foreldre-tilstanden, og kanskje særlig siden mannen hennes hadde barn fra før og derfor umulig kunne være så uvitende som det framstilles:

Jeg sa bekymret til Knut Haavik at jeg ikke visste om det ville gå bra. Det var to uker igjen til fødselen og tidenes største lansering etter Se og Hør, hvordan skulle jeg klare det? Han klarte å overtale meg nok en gang. Vi bestemte oss for å ta sjansen: Jeg skulle unngå å føde midt under lanseringen. Stein skulle komme hjem med siste fly om kvelden 4. mars, så kunne vi slappe av de to siste ukene før fødselen. Vi hadde allerede kjøpt inn mye babyutstyr, og var sikre på at det skulle bli ei jente. Det fikk vi vite på ultralydundersøkelsen. Hun skulle hete Julie. Det var rosa overalt. Rosa bodyer, rosa sparkebukser, rosa kosedresser. Det hang til og med en blondekjole til ettårsdagen i klesskapet på det nye barnerommet. Noen permisjonstid hadde verken Stein eller jeg planlagt. Jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til.
(ebok lokasjon 272-278)

På den annen side, det å få beskjed om at ditt elskede barn har en genetisk sykdom som er uhelbredelig er neppe noe man kan være forberedt på uansett. Jeg er usikker på hvordan jeg ville håndtert en sånn nyhet, og selv om jeg nok tenker at vi ville tatt andre valg i noen tilfeller, særlig når det gjelder å snakke med barnet om tilstanden, er det umulig å vite når man ikke har vært i situasjonen, og jeg har stor forståelse for argumentasjonen:

Å fortelle en syvåring at det ikke er noen behandling for den sykdommen han har fått, vil fjerne alt han har av livsmot og glede i en fase hvor han fortsatt er frisk. Jeg tør ikke tenke på hvor mye angst og unødvendige spørsmål det vil fremkalle. År etter år.
(ebok lokasjon 891-892)

Og samme om jeg ville tatt andre valg, både hva angår sykdom og karriere, er det interessant å lese Arnstads argumentasjon for sine valg. Det er jo sånt man lærer av.

Så langt så vel, sånn bokmessig, altså.

Men… Jeg er ikke videre begeistret for skrivestilen. Jeg synes fortellingen er rotete, det virker som om noen har klippet sammen deler fra mange utkast og glemt å lese gjennom fra begynnelsen for å sjekke at helheten gir mening. Som et konkret eksempel på noe som generelt manifisterte som en følelse av forvirring i løpet av lesingen dukker det opp en oppramsing av noen av Arnstads kvinnelige forbilder to ganger, først «Gro Harlem Brundtland. Madonna, Coco Chanel. Frida Kahlo, Kate Moss og Pippi var vidt forskjellige, men alle var store forbilder for meg.» (ebok lokasjon 1578-1579) og så

På kontorveggen min hang bildene som alltid har fulgt meg: Jeanne d’Arc, Pippi, Gro Harlem Brundtland, Coco Chanel, Madonna, Kate Moss og Mor Teresa – og Frida Kahlo, den meksikanske kunstneren som Knut Haavik hadde buldret sånn over at jeg viet en åtte siders reportasje til.
(ebok lokasjon 2356-2358)

Siden krangelen om reportasjen om Kahlo har blitt omtalt tidligere i boka, virker forklaringen av hvem hun er i det siste sitatet noe unødvendig («den meksikanske kunstneren», altså, referansen til krangelen er grei nok), men om det nå først trengs, hvorfor gjøres det ikke i den første oppramsingen i stedet for den andre?

Det er også en del setninger som bare ikke gir mening. For eksempel:

Han hadde aldri sittet på noen hest før, langt mindre klappet en.
(ebok lokasjon 938-939)

Det skal vel være omvendt?

Det gjør godt å skrive, få alle tankene ned et sted. Jeg har kjøpt en vakker, koboltblå skrivebok med en strålende sol i gull på omslaget. Først når boken er halvskrevet, oppdager jeg at jeg har skrevet i den opp ned. Ikke bare det. Jeg har startet bakfra.
(ebok lokasjon 1094-1096)

Ville det ikke være mye rarere om hun hadde latt være å starte bakfra når hun først skrev i den opp ned? Arnstad slår meg ikke som en typisk manga-fan?

Skal vi la besteforeldrene få vite sannheten, men skjerme Joachims venner og foreldre for informasjon om sykdommen og utviklingen av den?
(ebok lokasjon 191-192)

Denne formuleringen gjentas til og med, men det mangler da et «deres» foran foreldre her? Joachims foreldre er jo informert, samme hvor mye de kanskje hadde foretrukket uvitenhet. Siden Arnstad er journalist selv og boka i tillegg er skrevet i samarbeid med journalist Kristin M. Hauge, overrasker det meg med sånne underlige småfeil.

Så… Jo, en interessant og til dels bevegende bok. Jeg fikk definitivt tårer i øynene noen ganger i løpet av lesingen. Men velskrevet, som Dagbladets anmelder Maya Troberg Djuve skal ha det til, det er jeg altså ikke enig i.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

 

Photobooth: A Biography – Meags Fitzgerald

Mirthful Leave a comment

I’ve become especially fond of looking for non-fictional graphic books when I browse the selection at the library, and so I did not hesitate in picking up Photobooth: A Biography by Meags Fitzgerald. I’ve never been bitten by the photobooth bug myself, though had the cost locally been cheaper I might have been (it was 50 kroner, or about 8 dollars back in the early to mid 90’ies when I was the right age). Meags Fitzgerald, on the other hand, was bitten, and hard. The book tells the history of the photobooth and some of the inventors who created and improved it. In paralell we get the history of Fitzgerald’s love-affair with photobooths, which spans at least a decade.

The art in this book is stunning. Both the loving depiction of different models of photobooths at their locations and the «copies» of photobooth pictures, both the author’s own and historic ones are a feast for the eyes. It’s also fascinating how such an oddly specific subject can work as a foundation for a book, and how something can be both very, very specialised as a hobby while dealing with something so incredibly mainstream (who over the age of twenty or so hasn’t had their picture taken by a photobooth?).

I must admit to being inspired to search out a photobooth or two. Unfortunately, chemical photobooths may be very hard to find these days. Not just because digital ones are much easier to maintain and offer more flexible options for the consumer (a choice of size of pictures, for example), but because some of the chemicals used are actually quite dangerous to handle, and so the EU (according to the book) were discussing banning them entirely in 2016. The chance of me finding a booth in Europe might therefore be slim. However, the website for enthusiasts, photobooth.net, which is also discussed by Fitzgerald, offers a location search, and while there are none listed in Norway, there are a few listings in places I might find myself this summer (pending the ongoing corona pandemic). If I do find one, I’ll be sure to share any pictures.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Tre sakprosabøker

Mirthful Leave a comment

Noen av bøkene jeg har lest er jeg ganske likegyldig til at jeg aldri blogget om, men for andre irriterer det meg. Tre av bøkene jeg leste i fjor havner i denne kategorien, tilfeldigvis er det også tre sakprosabøker, så her kommer en liten samlepost av typen jeg egentlig ikke helt skjønner hvorfor jeg ikke skriver oftere…

En frivillig død sto jeg på venteliste for når fristen til å nominere til Bokbloggerprisen 2018 gikk ut. Heldigvis kom den seg på kortlista uten min hjelp, så når jeg endelig kom først i køen hadde jeg store planer om å bidra til samlesingen. Vel, lese gjorde jeg, men skrivingen ble det altså så som så med.

På den annen side føler jeg vel at mine medbloggere stort sett har dekket det jeg har å si om boka, den gikk tross alt hen og vant prisen for beste sakprosabok. Så jeg skal bare istemme at det er en sterk bok som belyser viktige spørsmål og forsøksvise svar om temaet selvmord, og at det grafiske uttrykket, da særlig blandingen av fotografier og tegninger, mesterlig bidrar til historiefortellingen.

Les gjerne mer hos mine medbloggere:

Born a crime er en selvbiografi av Trevor Noah om å vokse opp i Sør-Afrika under Apartheid som barn av en svart mor og en hvit far.

I grew up in South Africa during apartheid, which was awkward because I was raised in a mixed family, with me being the mixed one in the family. My mother, Patricia Nombuyiselo Noah, is black. My father, Robert, is white. Swiss/German, to be precise, which Swiss/Germans invariably are. During apartheid, one of the worst crimes you could commit was having sexual relations with a person of another race. Needless to say, my parents committed that crime. In any society built on institutionalized racism, race-mixing doesn’t merely challenge the system as unjust, it reveals the system as unsustainable and incoherent. Race-mixing proves that races can mix—and in a lot of cases, want to mix. Because a mixed person embodies that rebuke to the logic of the system, race-mixing becomes a crime worse than treason. (ved 8 %)

Jeg kjenner bare såvidt til Noah fra før, fra korte klipp fra The Daily Show delt av folk jeg følger i sosiale medier, og han virker jo som en relativt fornuftig fyr. Fra historien om oppveksten kan vi nok konstatere at det at han vokste opp til å bli nettopp det skyldes en god blanding flaks og en formidabel mor. I det hele tatt er boka vel så mye en (hyllende) biografi om moren som en selvbiografi. Uansett anbefales boka i aller høyeste grad, enten du kjenner godt til internpolitikken i Sør-Afrika eller knapt har lest om temaet før.

My mom raised me as if there were no limitations on where I could go or what I could do. When I look back I realize she raised me like a white kid—not white culturally, but in the sense of believing that the world was my oyster, that I should speak up for myself, that my ideas and thoughts and decisions mattered. (…) «Because,» she would say, «even if he never leaves the ghetto, he will know that the ghetto is not the world. If that is all I accomplish, I’ve done enough.»  (ved 27 %)

Det er en velskrevet fortelling, relativt lettlest (det finnes visst også en «forenklet» versjon for ungdom, men jeg tror de fleste lesende ungdommer kan takle voksenversjonen, egentlig), og med et galgenhumoristisk blikk på en potensielt trist historie. (Sidenote: Denne burde jeg jo ABSOLUTT ha fått skrevet om i fjor, slik at jeg kunne krysset av en kategori i biografilesesirkelen, men den gang ei.)

Birds of Pandemonium var en helt tilfeldig oppdagelse. Jeg abonnerer på et nyhetsbrev fra BookBub som tipser om billige og gratis ebøker hos de store tjenestene. Du kan stille inn hvilke kategorier av bøker du er interessert i, og jeg har flere non-fiction-kategorier avkrysset, blant annet «Biographies and Memoirs» og «General Nonfiction. Ofte blar jeg ikke engang gjennom nyhetsbrevet, Mount TBR er høyt nok som det er, men av og til gjør jeg det, og en sjelden gang blir jeg interessert nok i en tittel til å kjøpe den. Det hadde jeg tydeligvis gjort med Birds of Pandemonium og glemt igjen, for jeg «fant» den i ebokbiblioteket mitt når jeg lette etter noe interessant å lese i fjor vår en gang.

Michele Raffin discovered an interest in keeping and raising rare birds after rescuing an injured dove. Birds of Pandemonium recounts her adventures while learning about these birds, amassing and fine-tuning her «collection» and honing her skills. We learn something of Raffin’s family, and how they respond to having their lives taken over by birds, and we hear about volunteers and other workers at Pandemonium (which is the name of the sanctuary). There is, for me, an obvious parallell to draw here to Gerald Durrell’s books, especially the ones that recount the creation of «his» zoo. The subject matter is obviously similar, but so are the writing style, the flashes of humour (even ridiculousness) interspersed with seriousness and the obvious love and enthusiasm the author feels for her subject.

Our birds are gorgeous. But that’s not why I’ve fallen for them so hard and so deeply. I’ve learned that their behavior is far more fascinating than their plumage. What birds know has upended anything I thought I understood about the natural world and our place in it. Birds mourn, they sacrifice, they engage in wicked tricks. They name their babies. They invent, they plot, they cope, and, as you’ll see, some of them know devilishly well how to manipulate unsuspecting humans. Beset by the forces of nature and the follies of man, they parry with marvelous wit and resilience. They can teach us volumes about the interrelationships of humans and animals. (at 8 %)

Highly recommended.

(Jeg innså plutselig at jeg slo om fra norsk til engelsk halvveis der… Ja, ja, det får stå seg.)

En frivillig død har jeg lånt på biblioteket, de to andre har jeg kjøpt sjøl.