Stikkord: non-fiction

22. juli – og alle dagene etterpå – Tonje Brenna

Mirthful 2 Comments

Jeg tenkte jeg skulle være lur og bare ta med meg pocketbøker jeg selv eier på ferie, i stedet for innbundne bøker fra biblioteket. Men så kom Snorre Valens Utøyakortet ut og hver gang jeg var innom Twitter ble jeg påmint det. Vel, de har da bokhandler i distriktsnorge? Vi befant oss i Mosjøen, som faktisk har opptil flere bokhandlerkjeder representert, men ingen av dem hadde fått inn Utøyakortet ennå. «Den kommer til uka.» Det hjalp jo ikke meg noe. Men Tonje Brennas 22. juli – og alle dagene etterpå hadde de. Så da kjøpte jeg den, til tross for at et bibliotekseksemplar ventet på meg hjemme. Det hører med til historien at jeg, når jeg kom på å sjekke, oppdaget at jeg hadde forhåndsbestilt Valens bok, så det var egentlig like greit at de ikke hadde den inne, ellers hadde jeg endt med to (ikke første gangen det har skjedd).

Tonje Brenna var 23 år og generalsekretær i AUF i 2011. Utenom en kort introduksjon starter boka med Brennas øyenvitneskildring fra terrorangrepet. Hun forteller om usikkerheten, redselen til de som desperat forsøkte å gjemme seg, lukten av kruttrøyk som minnet om nyttårsaften, uvirkeligheten i opplevelsene og tankene om hva som lå bak angrepet. Sannsynligvis er landet i krig lander hun på som den mest sannsynlige forklaringen på bomben i Oslo og skytingen på øya. Fordi alt er uklart er det heller ikke sånn at når politiet endelig kommer er alt over:

Politiet roper at vi skal evakueres, at gjerningsmannen er pågrepet. Jeg tenker at å pågripe en gjerningsmann når det er krig og vi er invadert, må kunne kalles litt smått. De er politi og har pågrepet en politi som dreper oss, og nå skal vi tro at vi er trygge? Det gir ingen mening. (Side 63.)

Litt tidligere har Brenna fått en melding fra en leirdeltaker som spør om ikke ledelsen skal foreta seg noe, og tenkt at det er toppen av tillit at noen tror hun kan gjøre noe med det som skjer. Man kan le av det absurde i det midt oppe i alt det grusomme. Når Brenna kommer seg til landssiden og Sundvolden slår likevel lederen inn, og hun forsøker å melde seg til de ansvarlige for å hjelpe til med oversikt over deltagere. Men det er ingen overordnet ansvarlig på Sundvolden. Som Notaker dokumenterte i Arbeiderpartiet og 22. juli er det som finnes av organisasjon på stedet mer eller mindre spontant oppstått blant folk som slett ikke er trent til å håndtere katastrofer.

Jeg finner en høy mann i mørk uniform og refleksvest som står midt på gulvet i resepsjonen. Jeg tenker at han sikkert har ansvaret. Jeg vil hjelpe til, har lyst til å bidra i en kaotisk situasjon. Jeg tror jeg henger sammen og virker en stund til. Jeg presenterer meg og sier at jeg nok er den som kan bidra med oversikt over hvem som er på Utøya, og at jeg vet hvor de kan finne PC-en med deltakerlistene. Jeg tenker at jeg er den, akkurat nå, som har mest informasjon – om hvem som er på øya, om hvem de skal lete etter. Føler at jeg må få gi informasjonen videre, at det er livsviktig. Han sier at han ikke kan hjelpe meg. Jeg går videre og finner en annen person i uniform, gjentar budskapet og får samme beskjed. Frustrasjonen vokser over at ingen vil ha informasjonen jeg har. Til slutt kommer en ansatt ved Sundvolden Hotel og spør om jeg trenger hjelp. Han er den første som snakker til meg, og jeg får mest lyst til å krølle meg sammen og si at jeg bare vil sitte i sofaen litt og få igjen varmen. Samtidig er jeg helt sikker på at i det øyeblikket jeg slapper av eller kjenner etter, vil jeg knekke sammen. Jeg bestemmer meg for å fortsette oppdraget mitt og sier også til ham at jeg vet hvor PC-en befinner seg. Han registrerer navnet mitt og gir meg nøkkel til et rom jeg kan ha til i morgen. Så forteller han meg at det vil være en del klær i kjelleren hvis jeg trenger å skifte, før han setter meg i kontakt med en politibetjent som motvillig lytter til forklaringen min om PC-en med deltagerlistene. Jeg oppgir brukernavn og passord til PC-en og forklarer akkurat hvor de kan finne den.

AUF har også en digital oversikt over påmeldte til leiren, lagret i en database. Jeg får bruke en PC inne på det bitte lille kontoret til restaurantsjefen for å logge inn. Rommet jeg sitter i er knapt tre kvadratmeter stort, og sammen med meg står politibetjenten. Når jeg sitter i stolen og ser meg til siden, ser jeg rett i våpenet han har på hoften. Det er så ubehagelig at jeg spør pent om han kan ta et steg unna eller ta av seg våpenet. Det kan han ikke.

Jeg logger inn på systemet og får tak i listene. De er ikke fullstendige, men det er bedre enn ingenting. Jeg gir fra meg listene og spør om det er noe jeg kan hjelpe med. Han henviser til sykepleieren som svarer på telefonen som er opprettet for pårørende. Hun tar imot samtaler, skriver ned navn på ungdommene det er ringt inn spørsmål om. Jeg kjenner alle navnene. Jeg har sett mange av dem. Noen i live, mange døde. Enda flere skadet. Jeg går rundt og rundt på hotellet i det som kjennes som en evighet og leter etter navnene på sykepleierens liste. (Side 67-69.)

Brenna beskriver forvirringen som herjet også etter at terroristen var pågrepet. Hun får med seg at en politibetjent på nyhetene anslår at det er 13 døde på Utøya og blir sint, hun er overbevist om at det er langt flere, og det har hun jo dessverre rett i.

Hun forteller om hvor vanskelig det var å riste av seg følelsen av å være jaget i dagene og ukene etter terrorangrepet. Hun klarer ikke stå i kø for å signere kondolanseprotokollen, for hun er overbevist om at det vil komme et nytt angrep. Hun ser på alle som taler i forbindelse med rosetogene og venter at de hvert øyeblikk skal ramle om, skutt av en av terroristens meningsfeller. Men hun forteller også om å bli møtt med varme og omtenksomhet:

Noen dager etter 22. juli er jeg innom en sportsbutikk, jeg må ut og løpe for å føle at hode og kropp virker. Jeg peker på et par sko og sier at dem vil jeg gjerne ha i størrelse 38. Jeg svarer høflig at nei, jeg trenger ikke å prøve dem, når han som jobber der spør. Jeg har nettopp kjøpt like, og det er dem jeg skal ha. Hvorfor skal du ha dem da, hvis du nettopp har kjøpt dem? spør han. Fordi mine er på Utøya, og jeg ikke får lov til å hente dem, svarer jeg. Han gir meg skoene og sier at jeg må komme tilbake hvis jeg trenger noe annet, de har både treningstøy og drikkeflasker og hva enn jeg trenger for å få trent. Jeg skal ikke betale for noe av det. Han tar også en form for ansvar. Det samme gjør hun på en kosmetikkbutikk jeg er innom for å kjøpe sminke, fordi også den er på Utøya. Ta alt du vil ha, sier hun. Jeg kan godt sminke deg hvis du vil, følger hun opp. Bakeren baker kaker og deler ut, frisøren klipper hår gratis på dem som er berørt. (Side 89.)

Ukene etter terroren er vanskelige, men det er ikke lett når hverdagen, med valgkamp og forsøk på normalt politisk arbeid tar til heller. Det har vært enighet om å drive en nedtonet valgkamp, men akkurat hva det betyr var det kanskje ikke enighet om, og noen absurde situasjoner oppstår. Men mer enn det som kan tilskrives (velmente) misforståelser er andre halvdel av boka Brennas kampskrift for et oppgjør med høyreekstremismens mer allment aksepterte medløpere.

Jeg har egentlig store forventninger til norske politikere. Til at de står opp om morgenen med andre menneskers beste for øye. At vi alle strekker oss for å sørge for at demokratiet vårt virker og at flest mulig deltar ved valg. At målet er at folk har mat på bordet og at ungene våre vokser opp i trygghet. At det er vårt felles ansvar å ta ned konflikt og farer, og å sikre alle landets innbyggere trygge liv. I årene som har gått siden 2011, har jeg sluttet å ha denne forventningen til Fremskrittspartiet. Etter en lang rekke utspill om flyktninger, imamer og muslimer tenker jeg at de holder på med noe annet. Målet er konflikt, å sette grupper opp mot hverandre, å få oppmerksomhet og oppslutning gjennom å provosere. Helst gjennom å dyrke fremmedfrykten og å understreke at det finnes et oss og et dem. Deres politiske prosjekt er å stenge noen ute, for å få de som er inne til å føle seg bedre. (Side 153-154.)

Ikke er hun nådig mot Høyre, heller:

Det har vært hundrevis av anledninger, i løpet av de ti årene som har gått, for Høyre til å sette ned foten, til å stille seg ved siden av dem som ble rammet av terror og slå fast at arven etter 22. juli er en felles erkjennelse av at ord og handling følger hverandre. At det i lys av så alvorlig og omfattende vold er viktigere enn noen gang å si tydelig ifra om at å spille på disse kreftene er farlig og uakseptabelt. (Side 157.)

Brenna er ikke alene om å ha mistet tålmodigheten når det gjelder den såkalt anstendige høyresidens motvilje mot å ta avstand fra tankegodset som inspirerte Breivik til å målrettet skyte barn for å drepe. Tiårsmarkeringen har virket som en katalysator, og mange (eks-)AUF-ere har tatt til orde for at nok er nok. De har fått lite gehør hos de etablerte politikerne på høyresiden, men flere representanter for Unge Høyre har uttrykt støtte. Det gir vel et slags håp for fremtiden. Et kampskrift kan man vel kalle Utøyakortet også, det ble neste bok jeg leste, mer om den i et eget innlegg.

Brennas bok anbefales på det varmeste. Den er velskrevet (helst skulle jeg sitert hele boka) og sterk, og hun argumenterer godt for seg for hvorfor det er så viktig at vi ikke mister av syne det faktum at 22. juli var et målrettet politisk angrep og ikke en slags naturkatastrofe. Og angående det «kortet» skal Brenna få siste ord:

Det uttrykket er for meg et mysterium. Som om jeg på et eller annet vis har _valgt_ å være overlevende etter terror, for deretter å bruke det på en eller annen måte. Dersom det finnes et 22. juli-kort som kan brukes, betyr det at jeg enten må gi fra meg kortet, for så å uttale meg, eller holde kjeft. Men kortet – at jeg overlevde 22. juli – blir jeg jo ikke kvitt uansett. Så da står jeg igjen med det siste alternativet. Det har jeg gjort lenge nok. (Side 17.)

Boka har jeg altså kjøpt sjøl.

Fra Shakespeare til Knausgård – Janne Stigen Drangsholt og Therese Eide

Mirthful 1 Comment

Fra Shakespeare til Knausgård: 66 klassikere du naturligvis har lest av Janne Stigen Drangsholt og med Therese Eides illustrasjoner er på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i Åpen klasse, og konkurrerer dermed mot Men du ser ikke syk ut og Lappjævel!. Det var samlesing nå i juli, men selv om jeg fikk lest boka kom ferien i veien for skriving.

Drangsholt har valgt ut 66 klassikere og for hver av dem får leseren noen talepunkter som hen kan bruke i situasjoner der det er naturlig eller nødvendig å briefe med litteraturkunnskap. For hver bok besvares spørsmålene:
Hvorfor er dette en klassiker?
Hvordan imponerer du?
Hvem imponerer du?
Og du får et sitat fra boka.

Idéen er god, men… jeg er ikke overbevist av gjennomføringen. Jeg hadde forventet å le mer, eller i det hele tatt? Jeg synes ikke vitsene er morsomme, og i de tilfellene hvor teksten nærmer seg et morsomt poeng drar Drangsholt det akkurat for langt for meg. Som i forklaringen av hvem du vil imponere med dine kunnskaper om Frankenstein:

En tredje gruppe er for øvrig feminister. Frankenstein er nemlig – i tillegg til en påminnelse om at kvinner alltid har vært «det annet kjønn» – et godt eksempel på hva som ville skjedd hvis menn kunne føde barn. De ville synes det var stas i ca fem minutter, og så hadde de ikke giddet mer. Det synes alle feminister – og mødre – er hysterisk morsomt å tenke på. Fordi det er sant.

(Side 31.) Dette er selvsagt en ganske urettferdig generalisering av fedre/menn (og egentlig en underlig framstilling av farskap, som om menn ikke er ansvarlig for barn siden de ikke kan føde?), men det kunne vært (litt) morsomt uten den siste setningen. Den er unødvendig for humoren og gjør at jeg lurer på om forfatteren tror på sin egen generalisering (som i og for seg ville være ganske trist). Akkurat her irriterte jeg meg dessuten over at dette bare er den andre gruppen du kan imponere, siden gruppe nummer to som nevnes er leger, med beskjed om at de IKKE vil la seg imponere. Og ja, det er pirk, men jeg liker å pirke.

En av illustrasjonene som faktisk fikk meg til å le; fra kapittelet om Ferrante.

I sitatet over blir jeg fornærmet på vegne av alle de reale mennene i verden (og, altså, det er ikke ofte jeg blir det, jeg er ikke fremmed for å sukke «Why are men?» og har endelig fått kjøpt meg t-skjorten med teksten «I’ve heard enough from old white men», som jeg tror jeg har nevnt på bloggen tidligere), i forklaringen av hvem du vil imponere med dine Jane Eyre-kunnskaper (forøvrig bokas korteste svar) blir jeg sur på vegne av meg selv:

Nok en gang blir vi nødt til å si kvinner. Kvinner elsker Jane Eyre nesten høyere enn livet selv. Hvis ikke er de ikke kvinner. Da er de bare en liten lort.

(Side 45.) Igjen… Kunne man spart seg den siste setningen? Jeg er ganske vant til å lese ting som forteller meg at jeg ikke er kvinne, men jeg vet ikke om jeg synes det er så kult å bli anklaget for å være moralsk feig (for ikke å «elske Jane Eyre nesten høyere enn livet selv», no less). For «bare en liten lort» er selvsagt også et sitat, til og med fra en annen klassiker Drangsholt har med på lista, nemlig Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren:

Men då sa Jonatan att det fanns saker som man måste göra, även om det var farligt. «Varför då», undrade jag. «Annars är man ingen människa utan bara en liten lort», sa Jonatan.

Man kan si mye om å elske Jane Eyre, altså, men å hevde at det utsetter deg for fare er i overkant (med mindre du befinner deg i en bok av Jasper Fforde). Og når vi først er i ferd med å la oss fornærme, hva med denne passiaren om Ringenes Herre?

Det kan være greit å vite at en del folk sannsynligvis vil anta at du lyver om å ha lest bøkene og egentlig bare har sett filmene, men det skal du ikke bry deg om. Dessuten er det svært få som har lest hele trilogien. Mange av de mest ivrige tilhengerne har faktisk sett seg nødt til å gi opp halvveis i bok to, hvor Tolkien blir så opptatt av å beskrive naturen at han lar heltene oppholde seg litt vel lenge hos et hesteelskende folk uten å legge inn noen som helst slags handling. Hvis du snakker med noen fra Noregs Mållag, kan du kanskje lyve på deg å ha lest den nynorske oversettelsen Ringdrotten (2006), som vant Nynorsk litteraturpris. Den bløffen anbefales imidlertid bare hvis begge parter har drukket alkohol, da den nynorske oversettelsen er nær uleselig og du fort kan bli avslørt.

(Side 150-151.) At det er «svært få» som har lest hele trilogien er en merkelig påstand om en bok som er velkjent for å være noe 13-16-åringer leser om igjen og om igjen. Jeg begynte først å lure på om det kunne være generasjonsforskjeller her, da de av oss som allerede var godt voksne når filmene kom kanskje hadde mer motivasjon for å fullføre bøkene enn de som kan «jukse» ved å se filmene, men Drangsholt og jeg er jevngamle og min (veldig uformelle) spørreundersøkelse på Facebook og Twitter viste ingen forskjell på folks alder (annet enn, selvsagt, at det er litt større sjanse for at du leste boka først om du var eldre enn ti når filmene kom). Jeg synes også at Drangsholt generaliserer egne preferanser når midten av bok to presenteres som den kjedelige biten. Av de som fortalte meg at de ga opp spriker hvor de ga opp (eller, for noen av de som fullførte, hvor de holdt på å gi opp) fra første halvdel av bok 1 til siste halvdel av bok 3. Selv ga jeg nesten opp etter Ringens brorskap, som jeg bare leste ferdig på trass fordi jeg hadde en avtale om å se filmen på kino i premiereuka. Når jeg vel hadde sett filmen leste jeg resten i løpet av to døgn fordi jeg måtte vite hvordan det sluttet (noe jeg kanskje ikke ville gjort dersom alle tre filmene allerede var kommet ut). Det endte med at jeg elsket nettopp midten av To tårn, men måtte skumlese kampscenene i Atter en konge. Fire av mine bekjentskaper hevder også å ha lest Ringdrotten, men i følge Drangsholt skal jeg vel ikke tro på dem (der er det vel også en logisk brist: Om boka er nær uleselig er vel sjansen for å bli avslørt mindre enn om det er en bok mange har lest?).

Så hvis ikke boka er morsom, er den nyttig? Vel. Det var én bok jeg ikke har lest jeg fikk litt mer lyst til å lese (Mesteren og Margarita), og det ligger i sakens natur («klassikere») at det ikke var noen bøker jeg ikke hadde hørt om før på lista. Jeg har lest 32 av titlene, samt deler av 3 til, så kanskje jeg ikke er i målgruppa? På den annen side vil jeg absolutt ikke anbefale noen å bruke denne boka slik det presenteres at den skal brukes, det vi si til å late som du har lest klassikere du ikke har lest. Som det sies om Hamsuns Sult:

Hamsun er den forfatteren som kanskje oftest dukker opp i «På nattbordet»-spalten til Dagens Næringsliv, noe som kan tyde på at hvite menn som pusher femti er midt i målgruppen her. Faren er at disse faktisk kan ha brukt en sommerferie i Provence eller på sørlandshytta til å lese Hamsun.

(Side 26.) Du kan altså lett bli avslørt. Men det gjelder alle bøkene. Hvis du treffer på noen som faktisk har lest boka har ikke Drangsholt gitt deg nok info til å overbevise i mer enn noen sekunder og du bør fluksens skifte tema. Et eksempel er at hun forklarer at Løven, heksa og klesskapet er en kristen allegori, men sammendraget koker ned til at Edmund lures til å bli med på de ondes lag og så tar Aslan en lang prat med ham og så ordner det seg, og utelater den bittelille detaljen at Aslan lar seg henrette av heksa for så å stå opp igjen fra de døde. Dessuten, om du gjør som Drangsholt foreslår og avfeier de andre seks Narnia-bøkene med at de er kjedelige og at C. S. Lewis ikke tilfører noe nytt kommer jeg til å gå ut fra at du ikke har lest dem, eller muligens bare synes synd på deg for å ha lest dem og funnet dem kjedelige. Nuvel.

Jeg tror da heller ikke egentlig at intensjonen er at du skal bruke boka for å bløffe på deg kulturell kapital. Jeg tror det er meningen at de av oss som har lest en del av bøkene skal nikke gjenkjennende (og humrende) til beskrivelsen av de vi har lest og bli litt nysgjerrige på de vi ikke har lest. Når boka overhodet ikke har den effekten på meg kan jeg jo notere at det er jeg visst nesten alene om. Den fikk gode anmeldelser fra presumptivt oppegående avisanmeldere og mine bokbloggerkolleger har altså ment den var verdig til nominasjon i Åpen klasse. Elida, for eksempel, som driver 1001 Books you should read before you die-boksirkelen og derfor må antas være mer opptatt av klassikere enn de fleste, synes Fra Shakespeare til Knausgård var både morsom og informativ, så les gjerne hennes innlegg. Min anbefaling får Drangsholts tekster ikke.

Illustrasjonene av Therese G. Eide, derimot? De har jeg nesten bare positive ting å si om. De var det eneste som fikk meg til å trekke på smilebåndet og i i hvert fall ett tilfelle (se ovenfor) faktisk le. De spiller på innholdet i teksten, men legger til sin egen vri på humoren, og av og til introduseres helt nye vitser, som denne illustrasjonen til Don Quijote:

Jeg ønsker meg egentlig alle illustrasjonene fra boka i en hendig liten bok for seg selv.

To tekniske ting som får gå på forlaget sin kappe er for det første at ett sted (Vesaas Fuglane) dekker en illustrasjon over deler av teksten. Det må vi håpe blir rettet før boka eventuelt kommer i pocket/flere opplag. Det andre er at det ikke finnes noen innholdsfortegnelse. Det synes jeg er ganske underlig. Det nærmeste man kommer er en liste over hvilke utgaver sitatene for hver bok er hentet fra, der får man i det minste rekkefølgen på klassikerne. Men det er altså også et tips til fremtidige utgaver: Innholdsfortegnelse.

PS: Den observante leser vil legge merke til at jeg har gått ut fra at Drangsholt står for teksten og Eide for illustrasjonene. Det kan selvsagt være at det har vært mer samarbeid og gjensidig utveksling av ideer her enn det fremstår som. Det vil ikke endre min oppfatning av at teksten er middelmådig og illustrasjonene gode, men jeg tenkte det var verdt å påpeke.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The Mother of All Questions – Rebecca Solnit

Mirthful Leave a comment

There was a quote from The Mother of All Questions by Rebecca Solnit in Hvordan bli en (skandinavisk) feminist, which reminded me that I meant to read more of Solnit’s books. I enjoyed Men Explain Things to Me, even though I found it sort of patchy, so continuing with her feminist essays was a bit of a no-brainer.

And to be honest, The Mother of All Questions is better. There was not a single essay in this collection that I didn’t throughly enjoy, even if I do prefer the somewhat chatty and irreverent style of the titular «The Mother of All Questions» and of «Men Explain Lolita to Me» over the more philosophical and analytical «A Short History of Silence» and «The Pigeonholes When the Doves Have Flown», still, they are all quite excellent.

The question the title and the titular essay refers to is (of course) «why don’t you have children?» (where the you is sometimes Solnit herself, but also other childfree women). I could have quoted the whole essay, there was not a single sentence that didn’t resonate with me, though our circumstances are very different in some respects.

As it happens, there are many reasons why I don’t have children: I am very good at birth control; though I love children and adore aunthood, I also love solitude; I was raised by unhappy, unkind people, and I wanted neither to replicate their form of parentsing nor to create human beings who might feel about me the way that I sometimes felt about my begetters; the planet is unable to sustain more first-world people, and the future is very uncertain; and I really wanted to write books, which as I’ve done it is a fairly consuming vocation. I’m not dogmatic about not having kids, I might have had them under other circumstances and been fine – as I am now.

(Page 5.) Now, I do have children. But under other circumstances I might not have, and been fine. And while I find individual children charming and fascinating, I have never understood the urge to define either myself or other women solely by their status as mothers. The fact of being – or not being – a mother is hardly the most interesting thing about a person, is it? At least, I’d find it horrifying were I to meet someone where that was actually the most interesting thing about them, as I have to imagine that person as something of a blank, nondescript entity.

I gave a talk on Virginia Woolf a few years ago. During the question period that followed, the subject that seemed to most interest a number of people was whether Woolf should have had children. I answered the question dutifully (…)
What I should have said to that crowd was that our interrogation of Woolf’s reproductive status was a soporific and pointless detour from the magnificent questions her work poses. (I think at some point I said, «Fuck this shit,» which carried the same general message, and moved everyone on from the discussion.) After all, many people make babies; only one made _To the Lighthouse_ and _Three Guineas_, and we were discussing Woolf because of the latter.

(Page 4.) In «A Short History of Silence» Solnit deals with a range of issues that all contribute to silencing women (and men), not least the violent silencing associated with rape and shame.

The pandemic of campus rape reminds us that this particular kind of crime is not committed by a group that can be dismissed as marginal in any way; fraternities at elite institutions from Vanderbilt to Stanford have been the scenes of extraordinarily vicious acts; every spring the finest universities graduate a new crop of unpunished rapists. They remind us that this deadness is at the heart of things, not the margins, that failure of empathy and respect are central, not marginal.

(Page 36.) And she writes of the non-disclosure agreements that are frequently a condition of any settlement after rape or sexual harrassment:

What does it mean when what’s supposed to be victory includes the imposition of silence? Or should we call it reimposition?

(Page 44.) After Breen, it was also refreshing to get not a SWERFy condemnation of prostitution, but rather an interesting discussion on how it is one of the topics where our neat categories are not sufficient for the purpose.

Some of the most furious debates of our time come when opposing sides insist that everything in a given category corresponds only to their version of the phenomenon. In recent debates about prostitution, one position at its most dogmatic insists that prostitutes–appearently, all prostitutes–are free agents whose lifestyle and labor choices should be respected and left alone. I’ve been aquainted with a few middle-class white sex workers. They retained control over what they did and with whom, along with the option of quitting when it stopped being what they wanted to do.
Of course that experience of being a sex worker with agency exists. So do sex trafficking and the forcing of children, immigrants, and other categories of socially and economically vunerable into prostitution. Prostitution is not a category of the enslaved or the free, but of both. How do you even speak of, let alone propose regulation of, a category as full of internal contradictions? Maybe, like so many other things, it is a language problem, and we need different terms to talk about different categories of people engaged in sex for money.

(Page 130.) In «80 Books No Woman Should Read» (a reaction essay to an Esquire article entitled «The 80 Best Books Every Man Should Read» featuring 79 books by men and 1 by a woman) Solnit points out how absurd it is that magazines like Esquire and Cosmopolitan provide (troubling) instructions on how to be A Man and A Woman respectively.

Maybe it says a lot about the fragility of gender that instructions on being the two main ones have been issued monthly for so long.

(Page 135.) And the discussion that follows about which books women should not read is very interesting indeed, and I agree with the gist of it (not having read all the authors I can’t agree with all the details). The next essay is «Men Explain Lolita to Me», and it is ever better, as it touches on the issue of «why read anything», and puts it beautifully:

This paying attention is the foundational aspect of empathy, of listening, of seeing, of imagining experiences other than one’s own, of getting out of the boundaries of one’s own experience. There’s a currently popular argument that books help us feel empathy, but if they do so they do it by helping us imagine that we are people we are not. Or to go deeper within ourselves, to be more aware of what it means to be heartbroken, or ill, or six, or ninety-six, or completely lost. Not just versions of our self rendered awsome and eternally justified and always right, living in a world in which other people only exist to help reinforce our magnificence, though those kinds of books and comic books and movies exist in abundance to cater to the male imagination. Which is a reminder that literature and are can also help us fail at empathy if it sequesters us in the Boring Old Fortress of Magnificent Me. This is why I had a nice time recently picking on a very male literary canon lined up by _Esquire_ as «80 Books Every Man Should Read,» seventy-nine of them by men. It seemed to encourage this narrowness of experience. In responding, I was arguing not that everyone should read books by ladies–though shifting the balance matters–but that maybe the whole point of reading is to be able to explore and also transcend your gender (and race and class and orientation and nationality ans moment in history and age and ability) and experience being others. Saying this upset some men. Many among that curious gender are easy to upset, and when they are upset they don’t know it. They just think you’re wrong and sometimes also evil.

(Page 142-143) Honestly, I could have quoted that whole essay from start to finish, too.

Anyway. Read this book.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Life as a Unicorn: A Journey From Shame to Pride and Everything In Between – Amrou Al-Kadhi

Mirthful Leave a comment

Jeg kom over Life as a Unicorn av Amrou Al-Kadhi ved en tilfeldighet når jeg var på jakt etter julepresang til pappa i desember. Blikket mitt ble fanget av ryggen på boka, og det tok ikke mange setningene fra teksten på ryggen for å overbevise meg om å legge den til bunken av bøker jeg skulle ha med til kassa.

Boka starter på slutten, med en historie fra Amrous karriere som Glamrou, en slags «happy end to set the mood» og som gjorde at den første gangen boka fikk tårene til å trille hos meg var på side 5. Under en opptreden under Edinburgh Fringe får Glamrous drag-gruppe uventet en gruppe «synlig muslimske» kvinner som publikum:

When I dared glance out in front of me, the mother of the group seemed to be repenting in prayer on my behalf. I started to ricochet around a mental labyrinth of paranoia, the consorious voices from my childhood chattering loudly in my mind. As my past enveloped me, the empowering armour of my drag began to dissolve rapidly. I stumbled over my lines, tripped on my heels – more than once – and even welled up onstage (which caused the eyelash glue to incinerate my cornea). The rest of the drag queens – as well as the audience – were white, so it felt as if the Muslim women and I were operating on a different plane of reality from everyone ese, one where only we knew the laws.

(Side 4) Etter showet kommer kvinnene bak scenen for å snakke med hen, og det viser seg at de var positive og henført, snarere enn fordømmende.

Historien setter scenen for boka. For visst er det en fortelling om å vokse opp som skeiv og med et karrieredrøm som faller utenfor normen, men det er også i aller høyeste grad en historie om å vokse opp som muslim. Den kronologiske historien som følger introduksjonen tar oss fra barndommens Irak, til tidlige tenår i London, to år på Eton,  studentliv ved Cambridge og tilbake til London igjen.

Amrou oppdager tidlig at hen er tiltrukket av gutter, Macauley Culkin i Hjemme alene er hens første crush, noe som fører til en av de første store familiekranglene i boka. Amrou buser ut med forelskelsen til Majid, farens venn som er sammen med Britiske Lily og har en omgangskrets som består av blant annet homofile menn. Med Majid er ingen trygg person å betro seg til, han involverer kjapt Amrous foreldre:

‘Exactly,’ said Majid, with a self-satisfied grimace that even today makes me want to go back in time and whack his face with a slab of raw tuna. ‘You just want Macaulay Culkin to be your friend. You didn’t know what you were saying – you were being stupid.’
With Lily’s eyes now fused to the ground, my dad sinking into the sofa as if it were quicksand, and my mother wearing the expression of a traumatised soldier just returned from war, I decided just to say this: ‘Yes. I was being stupid. I didn’t know what I was saying.’

(Side 49) Amrou lærer at hen må skjule sitt virkelige jeg overfor familie og venner. I kombinasjon med innlært skam over ikke å leve opp til Allahs strenge regler for hvordan en muslimsk gutt skal te seg, er det ikke så rart hen griper etter alle muligheter til å ta kontroll over eget liv. En arena hen kan kontrollere er skolearbeidet:

The decision was made, almost as if I had never believed in anything else: I can control how hard I work at school. If I get 100 per cent in everything, then maybe I won’t feel wrong any more. And even if my family think I’m wrong, I’ll have proof that I’m not because I’ll get straight As.

(Side 58) Som et resultat jobber hen seg nesten til døde, men oppnår også å få en plass ved Eton de to siste årene før universitetet. Eton blir et ledd i Amrous forsøk på å frasi seg sin irakiske og muslimske bakgrunn, hen vil være engelsk og går så langt som til å late som hen er katolikk (ved å gjøre korsets tegn over maten, blant annet – ofte i feil rekkefølge, riktignok). Portrettet av livet ved Eton er fascinerende, fordi Amrou som forteller både er fremmed for mange av forventningene og tradisjonene, men samtidig desperat etter å passe inn.

Ved Cambridge får Amrou større frihet til å leve sitt eget liv, og starter en drag-gruppe og utvider omgangskretsen av skeive folk. Men hen er fortsatt avhengig av foreldrenes økonomiske støtte, og hen er også fortsatt bundet av internalisert skam. Etter en opptreden som Glamrou i London i en ferie blir han igjen «outet» til foreldrene av Majid, og denne gangen fører det blant annet til at de fjerner alle klesplagg fra skapene hens som kan beskrives som det aller minste «flamboyant».

‘Amrou. You seem so… confused about your life. What do you really want?’ I sat with this question for a long moment, intending to answer it genuinely. ‘I just want to be with someone and for them to love me.’
Of course they both knew that this ‘someone’ I referred to wouldn’t be a future wife, and after they searched for something to say, my mother came out with: ‘It would be unfair for you to inflict yourself on somebody. You’re impossible to love.’ I already fully believed this, but that didn’t make hearing it any less devastating.

When I went back to Cambridge for the start of my third year, drag seemed the only way to numb the pain of that brutal familial blow-up – moments in drag made me feel, on even just a superficial level, worthy of love (which I equated only with applause). But it was also the drag that was worsening the dynamic in my family – was it an unsustainable high that made the lows of my life more intense? Drag felt like a glittery Hello Kitty plaster covering up an oozing wound of rejection beneath, and whenever I ripped it off, the wound grew more infected. There was, as a result, a marked contradiction between my external and internal selves. And this led to some surprising and often saddening behaviours.

(Side 196) Amrou sliter med å knytte seg til andre emosjonelt, noe som både fører til giftige (toxic) romantiske/seksuelle forhold, men også går hardt ut over vennskap. Til tross for at hen er rollemodell for andre skeive og en slags inspirasjon som gjør at de tør å komme ut, er hen så full av selv-hat at hen ikke kan glede seg med dem.

Within the year of his coming out, he won the support of his parents and found the joys of sex. While I held my mother’s belief that ‘it would be unfair to inflict myself on anyone’, here Dennis was, able to negotiate intimacy as if it weren’t some unpredictable home-made bomb device. This was something I had no clue how to do. The idea of being emotionally intimate with somebody felt as alien to me as sci-fi.

(Side 204) Det er først når hen flytter tilbake til London etter studiene og gjør seg økonomisk uavhengig av foreldrene at Amrou klarer å begynne å virkelig også løsrive seg fra forventningene både utenfra og internalisert som de og hele kulturen de representerer stiller. Å møte andre unge muslimer som også har trosset forventningene hjelper, og å finne religiøse grupper som har andre tolkinger av Koranen enn den konservative versjonen hen har vokst opp med hjelper også.

Dette er en sånn historie som jeg er takknemlig for å ha fått lov til å lese. Den får meg til å føle at jeg har lært noe, at jeg har blitt et klokere og mer empatisk menneske. På grunn av Amrous identitet og bakgrunn gir hen meg som leser større innsikt i hvordan det er å leve som skeiv, som muslim, som farget person (hen bruker selv «person of colour») i Britisk underholdningsindustri, som barn av to kulturer og faktisk også som kvinne (analysene av morens liv og lære gir uvante perspektiver på kvinnerollen).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Before I Had the Words: On being a transgender young adult – Skylar Kergil

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke hvor jeg så tips om Skylar Kergils Before I Had the Words, men boka ble med på en eller annen bokbestilling i fjor. Skylar forteller sin egen historie, fra tidlig barndom, der han aldri følte seg helt hjemme i rollen som lillesøster, via prepubertet og pubertet og til transisjon og college og livet etterpå.

A brother and sister sharing a bedroom wouldn’t make sense; my reality, the one I didn’t speak about, had been that we were brother and brother. And maybe, had I articulated that to my mom, she would have heard me before puberty.
I just didn’t have the words.

(Side 19) Skylar har mye til felles med Alex Bertie, selv om de vokste opp på hver sin side av Atlanteren. Begge bruker internett generelt og YouTube spesifikt til å dele sine opplevelser, begge har foreldre som i utgangspunktet er negative, men som tar til vettet etter hvert. De er også omtrent like gamle når bøkene deres slutter.

Igjen finner jeg at jeg er nesten mer interessert i foreldrene og deres reksjoner og relasjoner til Skylar enn jeg er i Skylar selv. Og da er det litt synd at et av de store hullene i Skylars narrativ er at moren først reagerer med at hun ikke kan støtte «dette valget» økonomisk, og så plutselig gjør hun det likevel?

Han forteller dette om når han kommer ut til moren (han har fortalt om at han er «questioning» før, men nå er han sikker på at han er trans):

«You can come to therapy with me, actually, I want you to if that’s okay!» I suggested. «There are other people like me and it’s possible for me to be happy and feel like myself finally.»
«it’s not that, it’s just» –she started crying– «I can’t financially support any of this, this choice. The world is going to be so much harder if you choose this path. What if you can’t even go to college? Or find a job? Or a loved one? It’s going to make your life so very, very hard.»
I felt like I had broken her heart. I asked her real quick about the financial support part of her statement, and she said she simply wouldn’t pay for testosterone, surgery, or anything else that reinforced «this idea I had.» My therapy sessions, thankfully, she was willing to still cover. Even though it was the second time I had heard it, it was heartbreaking for me, and I got super angry as I walked up to my bedroom, feeling again like the world was out to get me.

(Side 131) Men så kommer den kronologiske fortellingen plutselig til både testosteron og «top surgery» uten at det har blitt sagt eksplisitt at – eller hvordan/hvorfor – hun har endret mening. I slutten av boka er det kapitler der moren, faren og broren får komme til orde (igjen en likhet med Alex Berties bok, selv om der er det begrenset til moren), og der kan vi lese:

When you told me that you would always love me, but not support me financially, I understand that–now–was to make sure I wasn’t about to rush into hormones, surgery, etc. At what point did you realize that I wasn’t choosing to be transgender and that these steps were needs and not wants?

Yes, the lack of financial support (for that which wasn’t covered by insurance…remember, my insurance covered lots of your therapist visits and eventually hormones) in your mind, was putting the responsibility for your decisions about how you wanted to proceed with your transition on you. I did not want to jump in and quickly move through hormones and surgeries without you being 100 percent sure what was right for you. When you started testosterone, and I saw how much that made a difference in how you felt about yourself, I realized that you knew what you wanted and needed and I was fine with moving along as quickly as you wanted. I am sorry that I didn’t recognize that in time to have your top surgery before you went to college… that is the one thing I would change (but knowing what I learned along the way and know now… hindsight is wonderful).

(Side 246) Og det føles som… historieredigering fra morens (og til dels Skylars) side? «Jeg kan ikke støtte dette valget» blir til «Jeg vil ikke at du skal forhaste deg»?

Når jeg hadde merket boka som ferdiglest ble jeg sittende og klikke meg videre på «Readers also enjoyed» på Goodreads, og fant dette sitatet, om en helt annen bok med samme tema:

I admire Arin’s bravery in writing about his journey from female to male, and writing frankly about his romantic relationships. But the whole book has a dry, journalistic tone: there’s something about it holding the reader at arm’s length. There’s a lot of discussion of the personal journey, but lacks the heart, the emotional connection. He tells us his thoughts and feelings, but the showing part doesn’t really happen–he tells us what’s in his head but we never really get inside it ourselves.

Fra Brandys omtale av Some Assembly Required av Arin Andrews.

Jeg tar med sitatet fordi det beskriver det jeg føler om denne boka, og om Alex Berties Transmission. Det er veldig bra at disse bøkene finnes, at disse historiene om hvordan det også kan være å være menneske er tilgjengelige for oss alle, men…. men… Jeg skulle så veldig gjerne ønske at boka i seg selv engasjerte meg emosjonelt. At det var mer en følelse av at boka fikk meg til motvillig å bli engasjert og involvert i stedet for at jeg gjerne vil være engasjert og involvert og derfor prøver å presse de følelsene ut av boka.

En noe blandet leseopplevelse, altså.

Jeg er fortsatt på utkikk etter flere memoarer, men jeg kommer til å lese gjennom omtaler før jeg kjøper flere, og har de denne typen kommentarer kommer jeg nok til å bla videre… Og jeg må vel innrømme at jeg håper å finne noen som er skrevet av folk som er nærmere meg selv i alder, i alle fall ikke så unge at jeg kunne vært moren deres.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Pengesnakk – Lise Vermelid Kristoffersen

Mirthful Leave a comment

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kom over podcasten Pengesnakk, men sannsynligvis var det via Instagram, og at noen jeg følger delte noe rundt kritikken mot Trygve Hegnars avfeiing av de som deler hverdagslige spareråd på blant annet Instagram. «Man blir ikke rik av å spise opp brødskalkene.» Nei, man gjør kanskje ikke det, men for veldig mange av oss er det alle små valg vi tar i hverdagen som bestemmer hvorvidt det er penger igjen på slutten av måneden eller måned igjen på slutten av pengene. Samme hvordan jeg kom over den har jeg nå hatt Lise og Pengesnakk på øret når jeg har gått tur de siste par ukene. Jeg begynte på begynnelsen og har nå hørt meg fram til episode 60, selv om jeg må innrømme at jeg har hoppet over en del episoder; først fordi noen har tema som ikke angår meg (BSU, bryllup, småbarn, egen bedrift), men etter hvert fordi det blir litt repetitivt, det er grenser for hvor mange forskjellige måter det går an å presentere fenomenet bufferkonto på.

Og det er ett av to store problemer med boka også. Har du hørt podcasten trenger du ikke lese boka. Har du lest boka trenger du sannsynligvis ikke å høre podcasten (selv om jeg kan anbefale noen av episodene der Lise har besøk av eksperter på spesialområder, episode 58 om forsikring og episode 47 om arv er to av dem). Har du et par timer til rådighet går det kjappere å lese boka enn å «binge» podcasten, så om begge er nye for deg kan kanskje boka være et godt startpunkt (det finnes også en blogg, pengesnakk.no, den har jeg bare så vidt vært innom).

Men det aller største problemet med boka er mangelen på tydeliggjøring av målgruppe og den tilsynelatende totale blindsonen «privilegier». Nå skal det sies at det er en blindsone Pengesnakk deler med både Luksusfellen og I lomma på Silje og andre lignende konsepter. Det er ikke aleneforelderen på uføretrygd eller minstepensjonisten som får hjelp av sparerådene her. Strever du med å få råd til (First Price) mat etter at husleie og strøm er betalt kan det nok føles provoserende å bli fortalt at «alle» kan spare penger. Noen av rådene kan helt sikkert brukes av alle, men måten de presenteres på er kontraproduktiv om du ikke er i målgruppa. Og hvem er målgruppa? Så vidt jeg kan se er målgruppa vi privilegerte individer som har en grunnleggende god inntekt og som bare tenker litt for lite på penger og økonomi og derfor enten bruker opp alt vi tjener eller kanskje til og med litt mer enn det også. Passer du inn der kan jeg anbefale enten bok eller podcast (eller blogg?) for å få et spark bak.

Men du ser ikke syk ut – Ragnhild Holmås

Mirthful 1 Comment

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås er en bok de aller fleste av oss vil ha godt av å lese. Usynlig sykdom har det alltid vært lett å mistenkeliggjøre og med en velferdsstat under press er det kanskje fristende å be folk om å skjerpe seg litt. Problemet er at med en del sykdommer er det heller sånn at om man «skjerper seg litt» så blir man faktisk enda sykere.

Holmås fikk ME utløst av en runde med kyssesyken. Hun var bare 23 år gammel når sykdommen slo henne helt ut, og hun gikk fra å være en aktiv ung kvinne i starten av en lovende karriere til å ha problemer med å huske hvordan hun staver sitt eget navn.  I boka får vi hele sykdomshistorien, fra den første morgenen hun våkner og føler det som om hun har hatt en særs fuktig helkveld på byen til tross for at hun tilbragte kvelden hjemme på sofaen og la seg før ni, gjennom tilfriskning etter tre år og nytt forsøk i jobb som ender i nytt krasj, og til nåtiden, der hun fortsatt er syk, og har innsett at det vil vare en stund og at det vil vare lenger dersom hun ikke setter helsa først. På veien møter hun noen av sine egne fordommer i døra, det er vanskelig å ikke internalisere ideen om at langtidssyke egentlig er late snyltere når den offentlige diskursen i så stor grad fremstiller det slik.

Den medisinske kunnskapen går framover, men ikke fort nok, og særlig ikke på usynlige – og lavstatus- – sykdommer som ME.

Det nye håpet er at hvis niesen min, en rødkinnet rampejente på tre år, får ME, lupus eller endometriose når hun er 23, skal hun få evidensbasert medisinsk behandling fra dag én. Hun skal gå rakrygget rundt i samfunnet uten å slepe på en fotlenke av skam. Når hun en dag er i akebakken med barna sine, skal naboen hennes tenke «Så kjekt å se at hun har en bra dag!», ikke «Denne kjeltringen må jeg rapportere til Nav.»

(Side 216.) For meg som er frisk (om enn med en kreftbehandling bak meg, en sykdom som var skambelagt opp til det årtiet jeg er født i, en historie det er verdt å sette seg inn i om man ser på kreftpasienter som helter som slåss mot sykdommen og ME-pasienter som late mennesker som egentlig bare må ta seg sammen) er det mye å dra lærdom fra i boka. Ikke minst forsterkes min økende bevissthet rundt tilgjengelighet:

Vet du hva vi trenger? Vi trenger en Sinnasnekker’n-type som går rundt og kjefter på steder som ikke er tilgjengelige. «Detta går ikke!», brøler han, før han økser ned vegger for å sette inn en heis og gjøre dørene brede nok til rullestol. Inn jogger mannskap med nok stoler til alle og støydempende materialer. Mens Sinnasnekker’n freser «faens funksjonssjåvinisme», hamrer han inn spikre i de nye benkene utenfor, der folk skal sitte i kø. På tre dager er stedet forvandlet fra ekskluderende til inkluderende. Kjør rulletekst.
Den ideen skal dere få gratis av meg, TVNorge.

(Side 171.) Jeg ser ikke på Sinnasnekker’n, men jeg elsker Extreme Makeover Home Edition, som ofte fokuserer på å gjøre et utilgjengelig hus tilgjengelig for «funkiser», og dette programmet hadde jeg glatt sett, TVNorge. Sett i gang!

Jeg er frisk, sier jeg. Enn så lenge burde jeg legge til. I morgen kan det være meg som må ringe jobben og si at jeg dessverre ikke fungerer i dag, og gå til legen med diffuse symptomer og kanskje bli trodd, kanskje ikke (ok, min fastlege tror nok på meg, jeg har en bra fastlege, men det er det ikke gitt at alle vil gjøre). Visste du for eksempel at det er ting som tyder på at Covid 19 kan trigge ME? Kanskje vi skal være litt petimeter på det smittevernet likevel?

Boka er skrevet, sier Holmås, i fragmenter, på det papiret som var i nærheten, liggende i senga eller på sofaen. Men det er blitt en helhet av det som ikke oppleves spesielt fragmentert. Derimot har jeg litt problemer med layouten i boka. I stedet for innrykk på starten av en paragraf, er det brukt doble linjeskift, noe som er vanlig på nettsider, men ikke standard i bøker. Det er mulig dette gjør teksten enklere å lese for noen, kanskje er jeg funksjonssjåvinistisk når jeg kritiserer det, men for meg gjør det boka vanskeligere å lese. Teksten flyter dårligere, hjernen min tolker doble linjeskift som signal på at nå starter «noe nytt», dette neste avsnittet henger ikke sammen med det forrige. Men så gjør det det likevel, og jeg må på en måte hente meg inn igjen i lesingen, jeg får ikke skikkelig flyt, men blir hele tiden «avbrutt».

Eksempel på typisk oppslag, doble linjeskift i stedet for innrykk er gjennomgående i hele boka.

En annen konsekvens er at jeg føler at boka kunne vært halvparten så tykk og sannsynligvis i mindre format med «normal» layout. Og jeg liker små bøker, de er lettere å ha med seg i lomma og lettere å holde når du leser. Jeg vet ikke om det er et bevisst valg i kategorien «læreren sa ti sider, med halvannen linjeavstand og litt større font er vi der snart» eller «dette er lettere for noen med konsentrasjonsvansker å lese», eller om det bare er preferanse fra layoutansvarlig, redaktør og forfatter, men jeg tror et mer kompakt format kunne tippet boka fra «bra» til «fantastisk» for meg personlig.

Uansett, den er definitivt «bra». Du burde lese den.

Sakprosa

Mirthful 4 Comments

Erika Fatlands nye bok, Høyt, står på innkjøpslista mi. Men den er ikke funnet «verdig» i vurderingen av hva som skal kjøpes til alle landets biblioteker gjennom innkjøpsordningen. Det er faktisk intet mindre enn en skandale. Bedre blir det ikke når du ser på de andre sakprosabøkene som ikke fikk plass de siste årene. Helene Uris Hvem sa hva? er jeg nettopp ferdig med. Jeg eier mitt eksemplar, hadde jeg ønsket å låne den på biblioteket måtte jeg satset på at mitt bibliotek hadde råd – og har prioritert – å kjøpe den inn selv. Shazia Majids Ute av skyggene har jeg planer om å lese snart. Jeg kjøper den kanskje, jeg har økonomi til sånt, men heller ikke den er det noen garanti for å finne i hyllene i mitt lokale bibliotek.

Sånn kan vi jo ikke ha det? Jeg har lest en del dårlige romaner (uten at jeg skal argumentere for at de ikke skal bli kjøpt inn), men den norske sakprosaen jeg har lest har vært fra middels bra til fantastisk, og det er helt uforståelig for meg at disse bøkene ikke skal finnes på landets bibliotekhyller (eller rettere sagt: At det skal være opp til den regionale økonomien å bestemme om de finnes) slik at de er tilgjengelige for hele den norske befolkningen, uavhengig av personlig økonomi.

Og da er fokuset mitt bare på lånerne og leserne. Men den mangelfulle innkjøpsordningen påvirker selvsagt også forfatternes økonomi, ikke minst får en sakprosaforfatter mindre royalties per bok enn en skjønnlitterær forfatter. Hvorfor det, sier du? Jo nettopp fordi det er mindre sjanse for at boka blir kjøpt inn. Det blir for dumt.

Skarve 25 millioner er det regnet ut at det vil koste å utvide innkjøpsordningen for sakprosa slik at den favner like bredt som ordningen for skjønnlitteratur. Det har vi faktisk råd til.

TLDR: Jeg støtter sakprosaforfatternes opprop: Sakprosaens urettferdige kår

Dishoom: From Bombay with Love – Shamil Thakrar, Kavi Thakrar and Naved Nasir

Mirthful 1 Comment

I mostly resist the temptation to buy cookbooks. Not because I don’t like them, but because I know I use them far less often than I should to justify the expense and shelf-space. And even when I do buy cookbooks, I rarely read them cover to cover. However, when I found out that the people behind the restaurant chain Dishoom (of which I have sadly only visited one location and that only once) had written a cookbook, I immediately ordered it, and over the last months I have indeed read it from cover to cover (well, ok, not ALL the ingredients lists and instructions, but a fair proportion of those as well).

Dishoom (the book) is, as the cover says, both a «cookery book and a highly subjective guide to Bombay with map». It describes a walk around south Bombay, with stops at notable food places, from fairly fancy restaurants to street vendors’ stalls. You could probably follow along in the real south Bombay, but if you actually ate all the things they suggest in just one day I’d be impressed.

Each section of the guided tour introduces a set of recipies for a time of day, or rather a category of meals. It starts out fairly unremarkably with breakfast, mid-morning snacks and lunch, continues – with a degree of excess – with afternoon refreshments and sunset snacks, and then turns positively hobbity with first, second and third dinner, topped off with pudding and tipples.

Fold-out map at the start of the book: Gotta love it!

If I ever go to Bombay, however, I will definitely try to find as many of the places mentioned as possible, but spread out over a few days…

The introductory texts introduce cafés, restaurants, people and sights, and expertly evokes a feeling of place. I can easily imagine myself on the streets of Bombay as I read. I have realised over the years that I am to some extent more fond of reading books about far-away places (when well-written) than actually travelling there, and though I have an idea that I would like to visit Bombay, in reality I suspect I would dislike actually being there, not least because I am not fond of either heat or crowds. Reading about it, however, is a real pleasure.

As is custom in Bombay, the name of the road has changed several times in the hundred-odd years that this post has lingered here. Today the road bears the official post-colonial title of Netaji Subash Chandra Bose Road, though everyone knows it as Marine Drive. Such is the way with place names in Bombay. The names on your map, imposed by officialdom, have only sporadic correspondence with the names used by actual people. The worn grooves of usage take time to wear anew. VT (Victoria Terminus) will still be VT for decades to come, no doubt.

(Page 151) In addition to the guided tour parts of the book, the introductory notes for each recipe are delightful. For example: Vada Pau is described as «a simple dish, a bit like a chip butty, but obviously much better» (page 174), and reading the recipe I suspect they are correct. Chicken Tikka, however, comes with the warning:

Chicken tikka masala is supposedly Britain’s favourite dish. If it is yours, then you may be disappointed: this dish is not it.

(Page 270) And now I want both a British chicken tikka masala and the Dishoom chicken tikka, served hot, now, please.

Archival photgraphs interspersed with contemporary images.

Like many, I have read Shantaram, and was engrossed and charmed by it. It still sits on my shelf (my dad never wanted it back, he’s not a rereader), but I doubt I will ever reread it, as I doubt I’d be able to suspend disbelief sufficiently to be enchanted and engrossed again. Anyway, it’s probably not possible to write about the Iranian cafés of Bombay without mentioning Shantaram, and so Shantaram is mentioned, and summed up in such a perfect way, putting into words exactly the way I suspect I would feel if I did try to reread it:

Walk down the busy (and actually quite pleasant) Colaba Causeway towards Leopold’s, an Irani café of sorts, owned by the entrepreneurs Fahrang and Farzadh Jehani. This is the Colaba of the backpacker, the hippie, the Arab and African tourists, and they say, of the drug dealers and smugglers. It is all cheerfully fictionalised in the Bombay backpackers’ favourite novel, Shantaram, a yarn of the author’s own amazing derring-do in the city. Apparently a heroin addict convicted of armed robbery back in Australia, he escaped prison, came to India and then sat (a lot) in a glamorously seedy Leopold Café with other attractive ne’er-do-wells amongst the slowly-spinning ceiling fans, bentwood chairs and old portraits. He also worked in Bollywood, started a medical centre for slum-dwellers, was imprisioned again in a notorious local jail, and escaped to become a player in the Bombay mafia. All part of a decent mid-life gap year experience, apparently.

(Page 252) «Derring-do» is spot on, there is no better word for the main gist of the novel.

Gorgeous photography

To bring focus back to the book I’m supposed to be reviewing: The photos throughout, by Haarala Hamilton (except archive photos, helpfully listed), of both places, people and food, are wonderfully evocative and support the text beautifully. My mouth waters at the food and my inner ears are assailed by the noises of a city full of cars, bicycles, people and animals. In addition, the illustrations (by Ivana Zorn) and the graphic design of the book itself are just gorgeous, and I could happily purchase this books for looks alone. The use of old newspaper advertisements are just one of the many delights.

An old advertisement on the inside of the back cover, as a last, delightful surprise for the reader.

I have yet to test any of the actual recipes, though I have bookmarked many. I did use the techniques described for «making sauces and curries» in the helpful section at the back when making a basic curry the other day, and it really did deepen the flavours of the sauce (though I think some practice is needed to avoid burning the ingredients). The instructions thoughout are clearly written, though, and amply illustrated when necessary, so once I have a free weekend I’m going to try my hand at samosas.

However, even if I never make any of the recipes in the book, it would still be something I am quite happy to have on my shelf, and if I feel the need for armchair travel to Bombay, I’ll know where to look.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Mamma er trygda – Mímir Kristjánsson

Mirthful Leave a comment

Mai er samlesingsmåned for Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, på kortlista til Bokbloggerprisen 2019 i kategorien Sakprosa.

Mímir Kristjánsson har skrevet et debattinnlegg i samfunnsdebatten om velferdsstaten og «NAVere», men også et personlig portrett av moren, Marit Wilhelmsen, og av mor-sønn forholdet.

Forfatterens mor har hatt kreft-diagnoser så lenge han kan huske, flere typer etter hverandre. Behandlingen redder kanskje livet hennes, men den går så hardt ut over helsa at hun ender med å bli uføretrygdet og med det foretar en klassereise nedover. Det fører også til brudd med Mímir Kristjánssons islandske far, og til et komplisert forhold til sønnen.

Morens smerte- og energinivå varierer og med det varierer humøret også. Overfor utenforstående forsøker hun å holde på fasaden, men overfor familien lar hun den glippe, noe som neppe er en enestående historie.

Det hendte at noen av mine venner lot seg imponere over mammas frimodighet. Da fikk jeg alltid lyst til å skrike ut:
IKKE TRO PÅ HENNE! HUN BARE SPILLER SKUESPILL! NÅR DERE GÅR BLIR HUN HELT JÆVLIG!

(Side 95.) Jeg har et mye nærere forhold til foreldrene mine enn mange jeg kjenner, og merker at jeg blir trist på deres vegne når jeg leser om interaksjonene mellom Mímir Kristjánsson og moren. Hun ringer, han tar motvillig telefonen. Når han er på besøk tilbringer de lite tid sammen og det virker ikke som om de har noe å snakke om. Han kjeder seg, hun har tilsynelatende mer glede av TV-en enn samtale med sønnen. Samtidig er det liten tvil om at de er glade i hverandre.

Er det sykdommene og de medfølgende plagene som har ødelagt forholdet? Marit Wilhelmsen var en gang en nysgjerrig og eventyrlysten ung kvinne, som studerte i Kina når hun traff Kristján Guðlaugsson. Nå sitter hun ved kjøkkenbordet (eller i sykehussenga) og ser Kardashians på TV. Livslang sykdom fører til mange endringer, en av dem er nettverket ditt og hvem du omgås. Du mister gjerne kontakten med både eks-kolleger og venner du har møtt i frivillige eller hobby-baserte organisasjoner, og de nye menneskene du blir kjent med er gjerne i samme situasjon som deg. Det er selvsagt ikke slik at det eneste du kan snakke med noen som er trygdet om er sykdom og trygd, men sykdom og økonomiske bekymringer går ut over et menneskes evne til å engasjere seg i andre ting enn egen situasjon.

Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.

I et eksperiment ble kunder på et kjøpesenter delt i to grupper og gitt en IQ-test. Den ene gruppen fikk før testen spørsmål om hva de ville gjort dersom bilen deres brøt sammen og de fikk en regning på over 10 000 kroner. I denne gruppen, der testsubjektene brukte tid og krefter på økonomiske bekymringer, var resultatene på IQ-testen betydelig dårligere enn i gruppen hvor forsøkskaninene slapp å tenke på hva de skulle gjøre om de fikk en saftig regning fra bilverkstedet. De som hadde økonomiske problemer og stress på hjernen, hadde i snitt 13 poeng lavere IQ enn de som ikke hadde det.

Konklusjonen er altså ikke at fattige folk er fattige fordi de er dumme, men at du blir dummere av å ha dårlig råd. Du må bruke så mye av hjernen din på bekymringer at du ikke har nok mental båndbredde igjen til å gjøre det bra på en IQ-test. Velstående folk slipper det.

(Side 71-72.) De politiske betraktningene i boka er knyttet til det personlige. Forfatteren selv møter det byråkratiske NAV ikke bare gjennom moren, men når han skal gjøre noe så enkelt (skulle man tro) som å fylle ut søknad om foreldrepenger. Han krangler dessuten på ordet «søknad». Hvorfor skal det søkes om noe man har rett til å få?

Spørsmålet om hvordan velferdsstaten, og hvordan vi tenker og snakker om den, har endret seg er en interessant diskusjon.

Når arbeiderbevegelsen krevde hele folket i arbeid for nitti år siden, var målet å bekjempe fattigdom og lediggang. Jobber ble skapt for de arbeidsløses skyld. Politikken skulle være til for dem.

I dag er målet noe annerledes. Hensikten med å få flere i arbeid er å øke skatteinngangen. Økt yrkesdeltakelse styrker velferdsstatens bærekraft, sier politikerne. Folk må i jobb, ikke fordi det er bra for dem, men fordi staten trenger dem i arbeid.

Det er en endring i menneskesyn. Mens den tidligere arbeiderbevegelsen trodde at alle som kunne, ville jobbe, tenker mange politikere i dag at folk må tvinges ut i jobb.

(Side 115.) Og forfatteren refererer et intervju han så med Einar Gerhardsen, der Gerhardsen trekker fram økte trygdeutbetalinger som noe positivt, noe å være stolt av.

Her satt altså statministeren, i en tid lenge før vi fikk olje og Charly kunne ødelegge armene sine i Nordsjøen, en tid da Norge var mye fattigere, og skrøt uhemmet av at staten brukte mer penger på trygd, fordi det innebar overføringer til de svakeste blant oss.

(Side 155.) Jeg skulle likt å se den politiker i dagens Norge som stiller opp på Dax18 og skryter av at vi har brukt mer på trygd under hens regjering enn under forgjengerens.

Det er et god miks av det personlige og det politiske i boka, og det er et varmt og levende portrett av en mor som tross alt gjorde det beste hun kunne under ganske dårlige forutsetninger.

Leseropplevelsen ble likevel for meg litt sånn midt på treet, og den trekkes i hovedsak ned av to ting. Det ene er at jeg opplever også her (som med Alt du ikke ser) at fortellingen er rotete. Det hoppes framover og bakover i tid, det er forsåvidt ikke i utgangspunktet noe problem, men jeg har ofte problemer med å henge med. For eksempel kommer på kort tid:

«Det begynte i underlivet. Hun var tjueåtte, fem år yngre enn jeg er når jeg skriver dette.» (side 19)

«Mamma var tretti år gammel og hadde fått beskjed av legene om at kreft vokste i livmorhalsen hennes. Skulle et liv bli til der inne begynte det å haste.» (side 26)

Og det er når hun er 30 hun treffer forfatterens far (tror jeg da, det er mulig jeg har misforstått), så jeg går ut fra at hun allerede hadde kreft når sønnen ble født. Men ble den oppdaget når hun var 28 eller 30? Eller er det allerede flere typer det er snakk om? (Hun får senere både brystkreft og spredning til skjelettet, brystkreften oppdages når sønnen er rundt ti år. Tror jeg, igjen er jeg usikker på kronologien.) Det spiller kanskje ingen rolle, men et liv foregår nå en gang kronologisk, så jeg hadde foretrukket å slippe å sitte og lure på hvordan det hele henger sammen.

Det andre problemet er at jeg er litt redd for at det er en bok som bare preker for menigheten. Jeg trengte ikke historien om Marit Wilhelmsen for å bli overbevist om at samfunnet vårt blir bedre dersom sikkerhetsnettet fungerer, ei heller at det ikke fungerer som det skal for tiden. De som trenger å bli overbevist, kommer de til å lese denne boka? Jeg tviler. Det er selvsagt ikke unikt, faktisk er det nok en skjebne som tilfaller de fleste «politiske» bøker. Og jeg hadde kanskje brydd meg mindre om akkurat det hvis jeg hadde opplevd boka som så bra at jeg hadde kunne stå for å selge den inn – også til mine mer høyrevridde venner – som en fantastisk leseropplevelse. Men en «Les denne boka som går på tvers av dine politiske idéer (og som er skrevet av en fyr du sikkert himler med øya over hver gang dukker opp på TV), for den er… sånn passe bra? Ikke direkte dårlig i alle fall?» Jeg tror liksom ikke det er et vinnende innsalgsargument.

Boka har jeg lånt på biblioteket.