Stikkord: LGBTQ+

Skeive ikoner – Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen

Mirthful Leave a comment

Som nevnt i innlegget om Mot normalt lånte jeg like gjerne Skeive ikoner av Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen når jeg først var borte i den hylla på biblioteket. Boka portretterer (både tekstlig og billedlig) 29 personer som utvilsomt kan karakteriseres som ikoner i norsk skeiv historie.

Fin Serck-Hansens bilder er strålende, og det eneste jeg har å innvende mot dem er at det er deres feil at boka er i et såpass uhåndterlig format, sidene har sånn ca A4-størrelse. Det har to følger, en uunngåelig: Dette er en bok du egentlig bare kan lese hjemme i godstolen.

Den andre følgen kunne vært unngått: Linjene i teksten går over hele siden. Det gjør teksten mindre lettleselig enn den burde vært. Kombinert med noen andre underlige valg sånn rent layoutmessig var det litt forstyrrende. Disse andre valgene inkluderer: Noen kapitteltitler er i versaler, andre ikke, fontvalget er ikke på noen som helst måte konsekvent gjennom boka (mulig det er et mønster, men jeg klarte ikke å se noe), og i de fleste kapitlene veksles det mellom «sitat» (eller i alle fall fortelling i jeg-form fra synspunktet til den det omhandler) og tredjepersonsfortelling uten at det signaliseres med noe annet enn avsnitt. Ingen av disse tingene utgjør store problemer, og selv til sammen er det slett ikke nok til å gjøre boka mindre verdt å lese, men jeg lot meg irritere.

Tekstene om ikonene er nærmest det man ville kalt portrettintervju om de ble publisert i avisa. Det er god balanse mellom biografisk, faktabasert fortelling og at de omtalte får komme til orde med det de ønsker å formidle. Det er også (for meg) god balanse mellom intervjuobjekter jeg har hørt/lest mye om fra før, navn som var helt ukjente for meg, og det meste i mellom. At så mange forskjellige perspektiver får komme til orde er også en stor styrke, det gir deg som leser mange – potensielt nye – perspektiv på «det å være skeiv», for å ikke å snakke om skeive (pun intended) blikk på det norske samfunnet.

Som komponist er det faktisk kanskje et fortrinn at jeg er lesbisk, ettersom det å være utenfor normene i seksuell identitet også har gitt meg selvtillit til å være annerledes musikalsk. Jeg tror at å jobbe utenom mainstream er noe som gir seg selv når du vokser opp skeiv, for når man er skeiv, lever man på utsiden av alle forventede formater uansett. (Side 237)

Fra kapittelet «All verdens lyder» om Kristin Norderval.

Boka anbefales.

Jeg krysser av ruten «Samfunn og mangfold» på sakprosaseptember-bingobrettet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Homoflokar – Kristin Fridtun

Mirthful Leave a comment

Som nevnt sto Homoflokar av Kristin Fridtun så fristende til i hylla rett ved Bjørn Hatteruds Mot normalt, så den ble med meg hjem den også. Med det er jeg oppe i fem av sju bøker lest i Samlagets serie Norsk røyndom, og jeg tenker jeg like gjerne kan bestille de to siste fra biblioteket også. Homoflokar får krysse av ruta «LGBTQ+» på Sakprosaseptember-bingobrettet mitt, det skulle vel ikke være nødvendig å forklare hvordan den passer der.

Fridtun skriver om opplevelser fra egen oppvekst, hvordan det føltes å innse at hun var skeiv den gangen («homofili høyrdest ut som ein diagnose», side 9) og hvordan verden – eller kanskje helst Norge – har endret seg siden den gangen. For vi er jo så frilynte i Norge, så nå er vel alt fryd og gammen? Vel. Storsamfunnet tolerer nok homofili, men er det egentlig nok?

Det er hovudsakeleg dette toleranseopplegget som forsurar tilværet for unge skeive i dag. Visst er det fint å bli tolerert, men alle skjønar at det er best å vera den som tolererer. (Side 25)

Fridtun viser hvordan denne toleransen ofte er på gyngende grunn. Et av eksemplene er hvordan selv forsøk på å være åpne og inkluderende kan ekskludere.

Medan eg leita, tenkte eg på ei tekst eg las kring 2010, ei tekst som gjorde djupt inntrykk på meg fordi ho forklåra noko eg tidlegare berre hadde ei ordlaus aning om. Teksta var eit stutt intervju
i samband med ei boklansering. Forskarane Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen hadde analysert lærebøker og læreplanar, vitja ulike skular, observert seksualundervisninga og intervjua lærarar. Arbeidet munna ut i boka Seksualitet i skolen (2009).

Intervjuet gav berre att hovuddraga i boka, men det var skilsetjande nok for meg. Røthing og Svendsen slo fast at lærarar flest ynskjer å bryta ned skilja mellom hetero og homo, men at dei ofte endar opp med å styrkja den privilegerte posisjonen til heteroseksualiteten. Som
døme gav Røthing og Svendsen oss ei oppgåvetekst frå det som då var ei ny, norsk lærebok:

«Hvordan tror du det er å være homofil?»

For eit utrena auga ser dette strålande ut. Eleven skal få høve til å reflektera over situasjonen til homofile. Så bra! Men det er ein uhorveleg, gjennomborande hake ved det heile: Spørsmålsstillaren går ut frå at eleven er heterofil. Ingen ville vel finna på å spørja homofile personar korleis dei trur det er å vera homofil?

Likevel er det just det som skjer, fordi spørsmålsstillaren ikkje tek høgd for at det kan finnast homofile – eller andre skeive – personar i elevgruppa. (Side 33)

Et annet eksempel er diskusjonen rundt Alf Prøysens seksualitet. Samfunnet er visst klare for å anerkjenne at han var skeiv, men mange er ikke klare for å gå med på at det er en relevant opplysning som skal påvirke hvordan vi leser Prøysen. Helst skal vi bare la være å prate om det, late som vi ikke vet. Eller som Fridtun så passende sier det:

Hutsj, inni skåpet med homoen! (Side 46)

Så hvis du tror at det å være skeiv i Norge i dag er helt uproblematisk, at diskriminering og utenforskap er et tilbakelagt stadium – «de har jo lov til å gifte seg, hva mer vil de?» – så bør du lese denne boka. Er du skeiv vet du nok dette fra før, men kanskje det kan være fint å lese den likevel, for å få satt ord på de tingene du kanskje bare har «ei ordlaus aning om», for å sitere Fridtun igjen.

Det er i det hele tatt bare å ta av seg hatten for serien Norsk røyndom. Jeg skulle ønske det kom flere bøker.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Mot normalt – Bjørn Hatterud

Mirthful 2 Comments

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne, og da kom jeg også på at jeg hadde tenkt å lese de bøkene av Bjørn Hatterud som jeg ikke har lest ennå (fordi Blokka på Bjerke (som jeg leste tidligere i år) blant annet handler om en av naboene som var krigsseiler). En tur på biblioteket senere, og jeg hadde en bunke bøker som bestod av ikke bare to bøker om krigsseilerne, Bjørn Hatteruds Mot normalt og Skeive ikoner (medforfatter Caroline Ugelstad Elnæs), men også Kristin Fridtuns Homoflokar som sto på samme hylle. Dette var i begynnelsen av august, og jeg var egentlig klar for å kaste meg over bunken umiddelbart, men så dukket @readygoread opp i feeden min på Instagram og minnet meg på at sakprosaseptember straks ville være over oss, så da lot jeg dem ligge klar og konsentrerte meg i stedet om å jobbe meg gjennom biografien om Alexander Hamilton (som jeg også har som mål å fullføre i september).

Men nå er det september, og jeg kan krysse av første rute på bingobrettet. Jeg plasserer Mot normalt på ruta «Helse» foreløpig, mulig det blir omrokkeringer senere.

Boka starter med en samtale Hatterud og moren har på en ferietur til Krakow, der moren sier: «Du har aldri vore som dei andre, du». Og det er kjernen i boka. Hatterud er født inn i en arbeiderklassefamilie og hadde alt vært som normalt hadde han sannsynligvis valgt yrkesfag etter ungdomsskolen og blitt bilmekaniker (eller noe tilsvarende) han som broren.

Min eigen far var over seksti år før det gjekk opp for han at han kunne ha tatt høgare utdanning. Han var i gravferda til ein skulekompis. Der møtte han ein annan ein frå same klasse. Ein som var om lag like god som far på skulen. Ein som vart ingeniør. Far tenkte etterpå at han hadde hatt om lag dei same interessene som skulekompisen og minst like gode karakterar. Det kunne like gjerne ha vore han som stod der som ingeniør.
Tanken forbløffa han. Høgare utdanning var ikkje noko ein berre tok, om ein hadde blitt lært opp i manuelt arbeid av ein far som nærast var oppfostra til å stå med luva i handa.
Broren min er bilmekanikar – han er utruleg dyktig til det, òg! Kroppen hans smett rundt bilane, med tunge tak og kompliserte øvingar, mens fingertuppane smyg omkring som om dei var koreograferte av ein ballettlærar. Han er rett mann på rett plass, eg kan ikkje tenkje meg at nokon person i verda kunne passe betre til eit yrke. Dei som har bilen sin hos han, er heldige! Men eg trur det gneg han innimellom at vegen til bilverkstaden, og ikkje eit teiknebrett eller ein dataskjerm, kom fordi han ikkje visste om andre alternativ. Eg trur ikkje han opplevde at han hadde noko reelt val. (Side 30-31)

Men for Hatterud var ikke fysisk arbeid et reellt alternativ, til det hadde han for mange helseplager, så mens broren var ute og lekte med kamerater satt han inne og leste.

Som om ikke det var nok å ha klumpfot og ryggmargsbrokk for å gjøre ham annerledes innser Hatterud tidlig at han er homofil, og er åpen om det på videregående. I Brummunddal på tidlig nittitall var det sosialt selvmord (vi får håpe det er bedre nå til dags, mye har tross alt skjedd de siste 30 årene).

I russetoget (…) vart eg ropt etter, bedt om å dra til helvete, om å fjerne meg. Dei trong ikkje be to gonger. Eg flytta frå Veldre ikkje lenge etter. (Side 52)

Ikke at å flytte løste alle problemer, der Hatterud før hadde skilt seg mest ut ved å være funkis og skeiv var det arbeiderklasseoppveksten som gjorde ham annerledes i miljøet han forsøkte å bli en del av i Oslo.

I det hele tatt klarer Hatterud å presse inn mange temaer på veldig få sider. Annerledeshet er en rød tråd, og naturligvis henger alt sammen sammen, men her er krasse analyser av både klassedynamikk, funkofobi og homofobi og betraktninger over hva som kan kalles flaks og uflaks her i livet.

Mot normalt bekrefter det inntrykket jeg satt med av denne lille serien fra Samlaget: Norsk røyndom er bøker verdt å lese.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Født i rett kropp – Luca Dalen Espseth

Mirthful 1 Comment

For deg som trenger tips til #sakprosaseptember, eller som bare trenger tips til sakprosa, har jeg en klar anbefaling: Les Født i rett kropp av Luca Dalen Espseth.

Er det årets beste bok? Nei, det synes jeg faktisk ikke. Det er mange ganger i løpet av lesinga jeg reagerer på gjentagelser, for eksempel, jeg tror boka – som litteratur – hadde tjent på å være 100 sider kortere. Samtidig skriver Espseth godt, så det er ikke sånn at jeg mener at leseopplevelsen løsrevet fra bokas betydning som folkeopplysning er dårlig, heller, bare det at jeg tror den kunne vært bedre med litt heftigere redigering.

Men som folkeopplysning? Om du genuint har «noen spørsmål om trans» og er interessert i å lære er dette boka for deg. Espseth forklarer grundig forskjellen på å være «guttejente» og å være trans (noe flere kronikkforfattere de siste årene har demonstrert tydelig at trenger å forklares), hvorfor det er en praktisk umulighet å bruke biologi for å definere kategoriene «kvinne» og «mann», hvorfor transfolk slett ikke er særlig skumle (selv i garderoben eller idretten eller hvor det når er skremselspropagandaen fokuserer denne uka) og ikke minst hvor rent ut nedrig behandling transfolk får i norsk helsevesen, og da særlig hos «riksen», som liksom skal være landets fremste eksperter og som tviholder på den betegnelsen, selv om de gang på gang beviser at de overhodet ikke fortjener den.

Og underveis lærer du sannsynligvis en hel del om deg selv og ditt eget kjønn. Gøy, ikke sant?

Personlig var det store deler av boka jeg ikke «trengte» å lese. Jeg har fulgt såpass mange transfolk på sosiale medier, særlig på Twitter (inntil fascisten tok over og jeg så meg nødt til å slette kontoen min) og nå på Bluesky over såpass mange år at veldig lite av innholdet er nytt for meg. Folk jeg er glad i er trans, så jeg har også hørt historier om både riksen og helsevesenet forøvrig fra dem og deres nærmeste. Men det betyr ikke at ikke denne boka gjør meg oppbragt og forbannet på nytt og på nytt. At vi har en såkalt «spesialisthelsetjeneste» som ikke forholder seg til nyere forskning eller internasjonale standarder for behandling er forstemmende (og mildt sagt krise for de som trenger behandling). Og at den samme institusjonen – og de samme menneskene – som inntil 2016 kastrerte transfolk helt unødvendig får lov til å snakke i media om sin bekymring for transbarns fremtidige reproduktive evner (med formuleringer rett ut av Nasjonal Samlings playbook, «nasjonens døtre» no less) er intet mindre enn en skandale. #yeetriksen, indeed.

Så det.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

I Was Born for This – Alice Oseman

Mirthful 2 Comments

Det er mulig det blir en trend at jeg starter å høre på lydbøker og så går over til å lese ferdig i fysisk bok, jeg har i alle fall gjort det igjen, denne gangen med den siste Alice Oseman-romanen jeg hadde på TBR, I Was Born for This.

På den annen side, kanskje det ikke blir en trend, jeg vet ikke om jeg egentlig kan høre på lydbøker på bussen, to ganger den siste uka har jeg blitt så oppslukt av boka at jeg har oppdaget akkurat litt for sent at vi hadde kommet til den bussholdeplassen jeg skulle av på, så jeg har måttet gå av på neste. Men jeg har likevel begynt på en ny lydbok, så får vi se hvordan det går.

Tilbake til Oseman: I Was Born for This har to fortellere, som bytter på å fortelle i jeg-form; Jimmy Kaga-Ricci, som er medlem av bandet The Ark, og Fereshteh Rahimi, som bruker den engelske oversettelsen av navnet sitt online – Angel – og er fan av The Ark. Boka handler først og fremst om fenomenet «fandom», men også om å være ung voksen og ikke helt vite hva man vil med livet, om «å finne seg sjæl» og om vennskap. Som vanlig i Osemans bøker er rollegalleriet mangfoldig – eller «woke» om du vil – her er det variasjon i både etnisitet, kjønnsidentitet og legning. Og variasjonen forekommer som helt selvfølgelig, samtidig som ubehagelige opplevelser med «-fober» også nevnes.

Fra et voksent synspunkt er nok det mest interessante måten Oseman klarer å belyse fandom fra mange forskjellige vinkler. Først og fremst fra perspektivet til Jimmy – som blir «shipped» med bandkameraten og bestevennen Rowan – og Angel, som føler seg middelmådig sammenlignet med sin brilliante eldre bror, sliter med vennskap IRL og fyller tomrommet med The Ark:

Mum doesn’t understand me. She doesn’t understand why I reacted so strongly about a boy band.
And I know they’re both worried about my future. They don’t ever say it, but I know they know I’m average and average is disappointing for them. Especially compared to my brother. The pinnacle of ambition and success.
Don’t worry. I know that. I’m fully aware I’m average. God, I’m so, so aware I’m average.
But I’m not going to think about any of that right now.
I don’t need to.
This week isn’t about my life.
I don’t have to think about it at all.
This week is about The Ark.
(Side 66)

Men vi får også se hvordan hyperfokuset til fansen påvirker de andre medlemmene i The Ark, og hvordan «the fandom» kan være både en livbøye og et hinder for fansen selv. Jeg liker også at Oseman trekker paralleller til Beatlemania, og dermed viser at «fandom» ikke er noe nytt, selv om internett har endret måten fansen kan interagere med hverandre og med den/de de er fan av.

Lydboka leses (eller «framføres») av to skuespillere, Aysha Kala leser Angels kapitler og Huw Parmenter Jimmys. Det er en fordel, da det gjør de to stemmene enklere å skille, når jeg gikk over til papirbok måtte jeg en gang eller to stoppe og tenke for å identifisere hvem som «snakket». Begge skuespillerne fungerer godt i rollen, med unntak av at noen av stemmene de framfører, særlig de som skal være litt eldre enn hovedpersonene (Jimmys bestefar, blant annet), bare fungerte sånn måtelig for meg, men det er en ganske liten innvending, i det store og hele kan jeg anbefale lydboka – og boka generelt.

Lydboka har jeg lånt i Libby, via Deichman, papirboka har jeg kjøpt sjøl. 

Queer. A Graphic History – Meg-John Baker og Jules Scheele (ill.)

Mirthful Leave a comment

Jeg kjøpte Queer. A Graphic History på museumsbutikken til Queer Britain (besøk det museet om du er i London!) i fjor høst og plukket den ned fra hylla for å krysse av «Sakprosa om LGBTQ+ tematikk» i Sakprosaseptember-bingobrettet. Det var jo nyttig å få lest den, kan du si, men dessverre ble det en ganske middelmådig leseopplevelse.

Hovedproblemet var nok mine forventninger. Jeg hadde ventet en historisk gjennomgang av det å være skeiv – og håpet på litt historie om folk som har utfordret det binære synet på kjønn opp gjennom historien, gjerne i andre kulturer enn min egen. Men dette er ikke en grafisk historie om det å være skeiv, men noe nærmere en grafisk historie om «Queer Theory», eller i alle fall det å «do queer» («gjøre skeiv»?) som en filosofisk og/eller politisk retning.

I så måte gjør boka et greit forsøk på å være informativ, den tar for seg de forskjellige filosofiske strømningene som kom før og som har påvirket «queer theory», og introduserer tenkere som har hatt innflytelse, enten de selv så seg som del av retningen eller ikke. Men kanskje er det et for komplisert tema for en grafisk framstilling? Jeg vet ikke, men jeg føler meg ikke så veldig opplyst.

En detalj jeg hang meg opp i såpass tidlig i boka at det påvirket min tillit til det andre den forteller var den etymologiske forklaringen av ordet «queer» der forfatteren presenterer det kategorisk som at det ikke lenger er i bruk i betydningen «rar» eller «merkelig», og ikke har vært det på lenge, noe det vitterlig er (om enn kanskje mindre enn før, og det er fullt mulig det er på vei ut). Boka sier «Even in the early 20th century the word «queer» was still often used in this way,» (Side 8), «tidlig på 1900-tallet altså»? Til og med «gay», som nå vel helt har falt ut av bruk i betydningen «happy», var jo i bruk den gangen? Jeg lurer på om ikke forfatteren egentlig har tenkt på «queer» som verb her, for det har ganske riktig falt ut av gjengs bruk i betydningen «ødelegge»/»rote til» og brukes vel nesten bare i «skeive sammenhenger» nå til dags (Merriam-Webster er enig med meg, forøvrig, queer som adjektiv er fortsatt kurant, queer som verb er «gammeldags» i annet enn skeive sammenhenger).

Det er også et nesten overdrevet fokus på å problematisere, som for eksempel i denne teksten om Adrienne Rich:

Foreshadowing later queer theorists, Rich pointed out that all the effort that goes into enforcing compulsory heterosexuality reveals its very precariousness and instability. If heterosexuality was just natural, it wouldn’t need to work so hard to shore itself up, and it wouldn’t be so threatened by the alternatives to it.
Rich’s essay also introduced the idea of the of the «lesbian continuum» to capture all kinds of bonds between women (not just the sexual ones) as ways of resisting patriarchal compulsory heterosexuality.
Rich has been criticized for suggesting that all man-woman relationships are coercive, and that all woman-woman ones are political (not to mention keeping those gender binaries in place). She also failed to consider how compulsory heterosexuality oppresses gay men and other marginalized sexualities. (Side 45)

Jeg skjønner for så vidt hvorfor, men når boka i utgangspunktet inneholder ganske korte forklaringer av begreper og hva folk har fremmet av teorier (det over er all teksten på den siden, og på siden før er det to avsnitt til om Rich, som er første gang hun introduseres), så ender alle forbeholdene som tas med å undergrave hele narrativet (de tar ofte nesten like stor plass som selve forklaringen) og leseren (i alle fall denne leseren) blir litt sliten av at ikke en eneste ting fastslås som «fakta», alt stilles det spørsmål ved. Det er kanskje en grunn til at jeg ikke fortsatte med studier i filosofi etter det ene året med idéhistorie, si. Målgruppa for denne boka er tilsynelatende «hvermannsen» («hverkvinnsen»? «hverpersonsen»?), men kanskje jeg misforstår, kanskje er den tiltenkt førsteårsstudenter på humanistisk fakultet? (Dette var meg en gang.)

En siste ting jeg hang meg opp i, og som kanskje også har mer med mine forventninger å gjøre enn med boka som den foreligger, er at jeg forventer noe annet enn dette når jeg leser «a graphic history». Jeg ville kalt dette «an illustrated history», men jeg er usikker på om den distinksjonen er gjengs eller bare finnes i mitt hode. Formatet i denne boka er at hver side inneholder en «normal tekst» og en (eller noen få) illustrasjon. Illustrasjonene inneholder også snakkebobler og annen tekst, men den teksten er i liten grad en integrert del av «hovedteksten». De aller fleste sidene har formatet «tekst, illustrasjon» eller «tekst, illustrasjon, tekst». Når jeg tenker på sjangeren «graphic» er det tegneserieformatet jeg ser for meg, der teksten kommer som en del av flyten i tegningene. Mulig det er klønete forklart? Her er en illustrasjon av hva jeg mener, med en side fra denne boka til venstre og en side fra Queer as All Get Out av Shelby Criswell til høyre (en fantastisk bok, forøvrig), som også har mye «ren tekst», ikke bare dialog/sitater:

Hadde boka ellers fungert for meg hadde jeg neppe hengt meg opp i formatet, men som det er ble jeg nærmest forstyrret av det.

Bør du aktivt unngå Queer. A Graphic History? På ingen måte, men jeg ville nok prioritert andre bøker først (for eksempel nevnte Queer as All Get Out).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Skeivt ut: Reiser i homofobiens land – Pål Vegard Hagesæther

Mirthful Leave a comment

Skeivt ut kom ut i 2017, og jeg husker ikke hvor jeg hørte om boka, men den dukket nylig opp i «to-read pile»-visningen i Storygraph (en av de tingene jeg virkelig liker med Storygraph er at de viser fem tilfeldige titler fra de bøkene du har markert som «to read» på forsiden, der Goodreads bare viser de tre du sist la til), og jeg fikk det for meg å sjekke om biblioteket hadde den, og det hadde de.

Premisset for boka er interessant, Hagesæther reiser til seks land der forholdene for skeive er blant de dårligste i verden og snakker med folk som faller inn under LGBTQ+-paraplyen. Han intervjuer også politikere og lokale medier, noen positive, noen svært negative.Og jeg følte forsåvidt at jeg ble litt klokere av å lese boka, noen innblikk i livene til skeive rundt om i verden skader jo ikke, liksom. Men… jeg synes vel kanskje ikke egentlig at den var noe særlig godt skrevet uten at jeg har noe konkret å sette fingeren på. Den var bare… uengasjerende?

Ja, og så var det noen litt merkelige formuleringer her og der, særlig når forfatteren (som selv er homofil, men cis) skriver om transfolk. Jeg reagerte for eksempel på dette avsnittet:

Jeg havner i prat med den kenyanske aktivisten, som er oppglødd etter paneldiskusjonen og visningen av en musikkvideo fra Kenya som han er med i.
Så du definerer deg som en transperson? spør jeg prøvende, og tror jeg vet at svaret er ja på bakgrunn av det han sa i debatten. Men det viser seg at jeg har misforstått.
– Nei… Jeg regner meg som en homofil mann med et flytende kjønnsuttrykk, forklarer kenyaneren.
Etter den pinlige utvekslingen puster jeg lettet ut da vi etter 45 minutter er fremme i Kabalagala.

(Side 40-41) Jeg mener, om du har så lav terskel for «pinlig» er kanskje ikke undersøkende journalist jobben for deg? Hadde han nå en gang fulgt opp med «så lærte jeg å ikke legge ord i munnen på folk og heller stille åpne spørsmål» hadde det i alle fall vært noe leseren kunne tatt med seg fra teksten, men Hagesæther går rett videre til å fortelle om Kabalagala og vi hører aldri mer om «den kenyanske aktivisten» (som vi forøvrig heller ikke hører om FØR dette avsnittet, så vidt jeg klarte å få med meg).

Litt senere blir en transmann beskrevet som at han jevnlig skjuler «den struttende magen sin bak en hvit skjorte med slips». Jeg måtte bla både fram og tilbake i boka for å finne ut om det sies at han er gravid, for det er vitterlig den eneste sammenhengen jeg noensinne har hørt «den struttende magen». Og det er da virkelig ikke magen transmenn flest føler behov for å skjule, eller har jeg misforstått noe fundamentalt?

Såeh. Jeg sier ikke at du ikke bør lese Skeivt ut, men det er mest fordi det finnes fortsatt alt for få norske bøker om skeive.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

We Have Always Been Here – Samra Habib

Mirthful 1 Comment

We Have Always Been Here av Samra Habib har versert på forskjellige lister over «LGBTQ+ non-fiction to look out for», så når jeg skulle bestille en annen bok nylig og måtte legge flere i handlekurven for å få gratis frakt (altså, ja, jeg skjønner jo at det er et billig salgstriks, men jeg bruker jo heller penger på flere bøker enn på porto likevel) sjekket jeg TBR-lista og plukket denne.

Habibs familie bor i Lahore i Pakistan. De er Ahmadi, en retning innen Islam som er en minoritet og blir forfulgt i Pakistan, og Samras foreldre bestemmer seg for å emigrere til Canada, rett før hun skal begynne i sjette klasse. Livet i det nye hjemlandet blir vanskelig for hele familien. Hjemme i Pakistan har de levd i relativ rikdom, og faren har vært en aktiv entreprenør som har bygd hus og tjent greit med penger. I Canada havner de nederst på rangstigen, og faren sliter med å få seg jobb blant annet på grunn av språkproblemer. Barnas møte med den Canadiske skolen er heller ikke blidt. Når hun er 13 får Samra vite at hun er lovet bort til fetteren sin, som er mange år eldre og som har flyttet til Canada sammen med dem. Hun føler seg maktesløs under forventningene fra foreldrene og det muslimske miljøet de lever i og noen få år senere gjennomfører hun den religiøse vielsesseremonien nikah uten protester.

For years afterwards, my mother would remind me of how I signed the nikah papers that night without any hesitation. The fact that I didn’t resist was an indication that I was okay with the arrangement, and this belief absolved her of guilt and shifted some of the accountability onto me. That particular detail and her memory of it would haunt me as I tried to undo the damage it caused. I started to internalize my mother’s belief that my lack of resistance was my way of consenting and that I was responsible for what had happened. I carried the guilt within me, holding myself accountable for not saying anything earlier, even though I felt that I couldn’t. (Side 82.)

Det unge paret er ikke forventet å leve som mann og kone (heldigvis!) og selv om Habib føler seg fanget leder «ekteskapet» paradoksalt nok også til større frihet for henne, siden hun som gift kvinne ansees som mer voksen og på ett vis beskyttet.

Dette er bare starten på Habibs kamp for å få lov til å være seg selv og finne sin egen identitet. Først etter ennå et mislykket ekteskap – denne gangen til en innfødt canadier – begynner hun å teste ut det å kalle seg selv «Queer».

Jeg blir mer intellektuelt enn emosjonelt engasjert av Habibs historie og jeg mistenker at det delvis skyldes hennes fokus på å finne sin identitet som skeiv muslim i religiøs forstand, ikke bare sekulær, «etnisk» muslimsk identitet. Spiritualitet er virkelig ikke min greie. Samtidig kan jeg lett anerkjenne hvor viktig Habibs historie er som en representant for en gruppe som har vært lite synlig. Kampen for skeives rettigheter i vesten har historisk vært både hvit og binær og å finne skeive forbilder fra etniske eller religiøse minoriteter har vært vanskelig.

I had naively assumed that no longer keeping my queer identity a secret would help me find my people. In reality, it pushed me further into the hole of isolation. It seemed that no one in the queer spaces I visited-dance parties, art shows, Pride events-was curious about why there were hardly any people of colour – and hardly any Muslims – in their midst. I felt even more invisible. (Side 166.)

For å gjøre sin del for å bøte på denne usynligheten starter Habib et fotoprosjekt der hun portretterer skeive muslimer, og bokas siste del er mer fokusert på historiene til noen av menneskene hun møter gjennom det prosjektet enn Habib selv.

We Have Always Been Here er utvilsomt en viktig bok her og nå, men jeg er ikke sikker på at den er god nok litterært til å stå seg over tid. Når (ikke hvis) vi kommer dithen at å være skeiv og muslim ikke er noe oppsiktsvekkende klarer jeg ikke helt å se for meg at den vil bli stående som noen klassiker man likevel «må» lese. Men her og nå? Joda, her og nå bør du absolutt lese den.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Kampene: Et portrett av Kim Friele – Ola Henmo

Mirthful Leave a comment

Jeg tok Kim Frieles bortgang i november som en påminnelse om at hun er en av de personene jeg vagt har tenkt at jeg burde lese en biografi om. Jeg var litt overrasket over at Kampene av Ola Henmo var tilgjengelig sånn uten videre på biblioteket, jeg hadde kanskje forventet at andre skulle ha fått samme idé som meg, men jeg bestilte den i alle fall til min lokale avdeling, og begynte så smått på den før jul. Så ble jeg distrahert av en gjenlesing av Pern-bøkene, deretter bestemte jeg meg for at det virkelig var på tide å lese ferdig Mitt klimaregnskap (som jeg begynte på i september!), men jeg fikk til slutt plukket Kampene opp igjen nå i januar.

Det er ikke en lang bok, med sine knappe 150 sider, men, jeg vet ikke, jeg ble bare tidvis engasjert i historien, og den føltes lenger. Av og til blir det sitert ting fra debatter som nærmest får meg til å hoppe i stolen, men for det meste føltes det som det ble mye oppramsing av datoer og hendelser. Det hjalp ikke at historien innimellom hoppet fram og tilbake uten at jeg helt fikk grepet på hvorfor Henmo har valgt å gjøre det på den måten. I tillegg bruker forfatteren ordene «homse», «lesbe» og ved ett tilfelle «transe» i vanlig tekst (altså ikke sitat). Jeg er ikke i noen av gruppene selv, så skal la være å føle meg andrehåndskrenket, men konstanterer at Fri er enig med meg om at det er begreper man helst ikke bruker, særlig på trykk: Fri: Obs-begreper. Kampene er fra 2015, kanskje har verden endret seg så mye på sju år at det den gangen var ansett som uproblematisk? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg skvatt litt hver gang, noe som gjorde det smått ubehagelig å lese boka.

Til tross for at Henmo tar opp flere personkonflikter Friele var involvert i, og til dels kritiserer henne i den sammenhengen, oppfatter jeg likevel tonen i boka som, vel, panegyrisk? Det er jo ikke uforståelig, men bidrar kanskje til at jeg ikke får noen følelse av å bli kjent med mennesket Kim Friele.

Jeg skal lese mer om Kim Friele, blant annet hennes egen beretning, Troll skal temmes. Den har jeg fått bestilt på biblioteket nå. Det tok meg en stund, for den dukket ikke opp når jeg søkte på Kim Friele. Først når jeg kom på at det kunne være lurt å teste Karen-Christine Friele i stedet fikk jeg resultater. Det virker ikke som om det finnes flere biografier (utenom en billedbokversjon for barn, som jeg har lånt og har tenkt å lese snart), men jeg kan i alle fall lese hennes egne tekster mens jeg venter på at noen skal føle seg kallet til å ta opp tråden.

Queer Lit Readathon wrap-up

Mirthful Leave a comment

Better late than never, ey? I entered a bit of an unplanned blogging-holiday just as the readathon was about to end, but I guess I should summarise the latter half of the week. My last post was written Thursday afternoon, and I had realized I was never going to be able to finish with the TBR I had planned. I read Giovanni’s Room, though, and then searched about for something that might cover a few more squares. Had I remembered to check my e-reader, I could have read the memoir Once a Girl, Always a Boy by Jo Ivester which I’d purchased previously, but I didn’t (I read that a few weeks later instead). However, I suddenly remembered that I had Be Gay, Do Comics lying about unread, so that’s what I finished off my readathon with.

And I will argue that I actually managed to tick off every box. Giovanni’s Room obviously covers Vintage. It was also recommended to me via Twitter by @antonymet when I tweeted about the previous iteration of the readathon. And the «hot and steamy» part definitely gave me summer vibes, even if the «present» of the novel happens in a colder season. Be Gay, Do Comics contain several mini-memoirs, it definitely brought me joy, and I am happy to chose Graphic (novel/memoir/non-fiction) as my pick-my-own cathegory. Which leaves 40 % BIPOC, and since Baldwin, Emezi and brown easily make up more than 40 % of my reading, I don’t even have to start arguing for Tamaki and the various contributors to the anthology to feel like that square is solidly covered. Behold my finished bingo board:

Ok, so for some mini-reviews:

Giovanni’s Room by James Baldwin was not at all what I expected. I knew next to nothing about it on beforehand, and the only other Baldwin I’ve read is Go Tell it On the Mountain, and obviously I’ve heard a lot about his autobiographical writing. So I guess I had expected something along those lines. However, the fundamentally human aspects of Baldwin’s writing are abundantly present in Giovanni’s Room as well. It is present in the older gay men that have money, but very little else going for them. They may have been young and innocent and full of hope at some point, now they are happy (though happy is definitely the wrong word) to wring whatever scraps of prentend-affection they can out of the young men who depend on them for their income. It is present, of course, in Giovanni, who is, at least at the start of the book, still young and innocent and full of hope, though penniless, and in David, who both falls hard for Giovanni and keeps him at arms’ length, because he is unable to accept the fact that he is a guy that falls for guys.

And the pleasure was never real or deep, though Giovanni smiled his humble, grateful smile and told me in as many ways as he could find how wonderful it was to have me there, how I stood, with my love and my ingenuity, between him and the dark. Each day he invited me to witness how he had changed, how love had changed him, how he worked and sang and cherished me. I was in a terrible confusion. Sometimes I thought, but this _is_ your life. Stop fighting it. Stop fighting. Or I thought, but I am happy. And he loves me. I am safe. Sometimes, when he was not near me, I thought, I will never let him touch me again. Then, when he touched me, I thought it doesn’t matter, it is only the body, it will soon be over. When it was over I lay in the dark and listened to his breathing and dreamed of the touch of hands, of Giovanni’s hands, or anybody’s hands, hands which would have the power to crush me and make me whole again.

(Page 78-79.) It is even there, and I guess that is what I found most suprising, in Hella, David’s fiance, who, by returning to Paris is the catalyst for David’s retrenching and Giovanni’s descent into tragedy.

We had been wandering about the city all day and all day Hella had been full of a subject which I had never heard her discuss at such length before: women. She claimed it was hard to be one.
‘I don’t see what’s so hard about being a woman. At least, not as long as she’s got a man.’
‘That’s just it,’ said she. ‘Hasn’t it ever struck you that that’s a sort of humiliating necessity?’

(Page 110.) I find myself less involved than I’d like to be though. Like David, I am holding all the feelings at arms’ length, though not for the same reasons (and not from choice, I may say). There is something about the love-at-first-sight (or, may I say: Lust-at-first-sight) aspect, which has never appealed to me and always leaves me feeling a little alienated. There is also the first-person narrative, which, I don’t know, I’m finding myself disliking recently. Perhaps there’s just too much of it? I can hardly remember the last book I read with an omniscient narrator, or even a third-person narrative with a singular character perspective.

I can’t really blame Baldwin for either of those, though, so don’t mind me. I am glad to have read Giovanni’s Room, but I was also quite relieved that it wasn’t longer.

Be Gay, Do Comics is a graphic anthology that I picked up after someone mentioned it on Twitter. It features more than 30 cartoonists, and contains the aforementioned mini-memoirs as well as comics about all sorts of LGBTQ+ experiences and history. They vary from the merely very good to the quite excellent, and I will be looking out for the other work of quite a few of these creators.

So that was fun (again). The next week-long readathon is 5 to 11 December, but before that there is a queer lit weekend 25 to 26 September, and I might try to participate in that, too.