Stikkord: kokebok

Den praktiske diabetesboka – Gunn-Karin Sakariassen og Hege Hasler Barhaughøgda

Mirthful Leave a comment

Ved siste etterkontroll på kreftklinikken (seks år kreftfri nå, woot, woot) hadde blodsukkeret mitt gått i taket og jeg ble instruert om å komme meg til fastlegen for videre undersøkelser så snart som mulig (hvilket jeg gjorde). Legen på kreftklinikken synes nok jeg tok det litt for rolig, men som jeg sa til fastlegen «Av alle dårlige nyheter du kan få på den kontrollen er kanskje diabetes den minst dramatiske.» Ikke var det direkte uventet, heller, både arv og to runder med svangerskapsdiabetes har plassert meg godt og vel midt i risikogruppen.

Nå har jeg ikke akkurat spist fastfood til middag og smågodt til kvelds før, heller, men noen justeringer av kostholdet må man jo nesten foreta, så jeg gjorde som jeg alltid gjør, sjekket biblioteket. Der fant jeg altså Den grønne diabetesboka og Den praktiske diabetesboka, begge skrevet av Gunn-Karin Sakariassen og Hege Hasler Barhaughøgda. Jeg bestilte dem, den siste kom først, og jeg satt meg til å lese.

Jeg må innrømme at vi fikk en dårlig start. Allerede i forordet skriver forfatterne «Du vil lære å spise mat som hjelper kroppen din til å endre genene og stoffskiftet til et friskere og sunnere deg.» (side 7, min uthevelse.) Til det kan jeg bare svare med en gif:

At forfatterne lever i en annen virkelighet enn meg blir bekreftet noen sider senere, når de instruerer meg:

GJØR KLAR KJØKKENET DITT
Finn frem en stor søppelsekk og begynn å rydde i skuffer, skap, kjøleskap og fryser. Fjern alle typer mat som du nå og fremover ikke skal ha der:
• Sukker, både det hvite og det brune sukkeret, kunstig sukker og honning.
• Matvarer med mel i, som fine knekkebrød, kjeks, frokostblandinger, brød og kaker. Glutenfrie ferdigprodukter.
• Ris, pasta, spagetti, nudler, makaroni, couscous, bulgur, tacoskjell, tortillas og cornflakes.
• Halvfabrikata og matvarer i pose, som pannekaker, vafler, supper, sauser og gryteretter.
• Ferdigprodukter med mel, sukker og tilsetningsstoffer, som pølser, fiskepinner, fiskegrateng, fiskekaker og fiskeboller med mindre enn 70% fisk.
• Søtsaker, potetgull og sjokolade med mindre enn 70% kakao.
• Pålegg som Nugatti, syltetøy med sukker, nøttepålegg med sukker.
• Margariner og usunne oljer, som mais-, soya-, palme- og solsikkeolje.

(Side 10.) For det første: Jeg kaster ikke mat. Skulle jeg tømt kjøkken og spiskammers hadde jeg valgt en annen løsning enn søppelsekk. Alt det uåpnede regner jeg med det er en matsentral eller noe som kunne fått og selv det åpnede kunne jeg stort sett gitt bort.

For det andre: Jeg bor ikke alene, det finnes andre mennesker i husstanden, de skal også ha mat. Jada, jeg skjønner jo at helt ideelt sett om vi bare tenker sunnest mulig kosthold burde kanskje ingen spise Nugatti på brødskiva og alle middagene burde bestå av ren fet fisk og grønnsaker, men for det første er det ikke direkte realistisk og for det andre er det heller ikke ønskelig. Å kose seg (innimellom), har faktisk også en verdi, for psyken, om ikke annet.

Det er også noen eiendommeligheter på lista. Hva er «kunstig sukker» (flere av oppskriftene i boka bruker sukrin)? Er det ikke mel i grove knekkebrød?

Vel. Til tross for at forordet fikk min indre alternativalarm til å ule og til tross for at ideen om å KASTE all den maten i et land der vi faktisk har ganske mange som legger seg sultne hver kveld fordi økonomien ikke strekker til fikk meg til å mumle «psykopater» er oppskriftene i begge bøkene likevel verdt å kikke gjennom for inspirasjon. Som fan av både blomkål og risotto har jeg f.eks. planer om å teste Blomkålrisotto (jeg tviler egentlig på at det vil være noen erstatning for risotto, om det er risotto man er sugen på, men det høres godt ut) og flere av de andre oppskriftene, særlig de som bruker grønnsaker på nye (for meg) måter. Men når det gjelder råd om hvordan og hva jeg bør spise tror jeg nok jeg heller lener meg på fastlegen, norske myndigheters kostholdsråd og Diabetesforbundet enn noen som hevder at jeg kan endre genene mine.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Chasing the Dram – Rachel McCormack

Mirthful Leave a comment

Krysspublisert til drikkelig.no.

På forsiden av min pocketutgave av Chasing the Dram er Val McDermid sitert med «Hard not to hate Rachel McCormack, who bags the best gig of the year and then writes a brilliant book.» Det er vanskelig å være uenig i at dette er en bra «gig», men å kalle boka «brilliant» vil jeg mene er å overdrive. Ikke at den er direkte dårlig, men «ujevn» og «usammenhengende» er ord som faller mer naturlig enn «brilliant».

Det starter ganske bra, med en intro om hvordan og hvorfor som riktignok er litt vimsete, men på en sjarmerende måte. Men etter hvert forsvinner noe av sjarmen med vimseriet.

Boka handler både om whisky og om mat, og noen ganger handler den om whisky og mat, men for det meste er det minimal sammenheng mellom whiskyen og maten. Hvert kapittel inneholder minst en oppskrift, og det er jo vel og bra, men det kunne helt klart vært jobbet litt mer med konseptet. Kapittel 9, for eksempel, From small beginnings…. avsluttes med en oppskrift på «Gigot de la Clinique (Roast Syringed Lamb)» som både har en liten tekst om oppskriftens historie og faktisk benytter whisky i oppskriften, og alt er såre vel med akkurat det. Derimot starter kapittelet med tre sider historie om hvordan Johnnie Walker og andre berømte blends oppsto, før det, midt på side 164, plutselig dukker opp en oppskrift på «Pea and Lettuce Soup» som strekker seg over til midt på side 165 der historien om blends fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er rett og slett en veldig merkelig måte å bygge opp en bok på, det er nesten som en form for Tourettes, du må bare ignorere banneordet/oppskriften og late som ingenting og lese videre.

Akkurat så «midt i teksten uten overgang» er altså veldig mange av oppskriftene.

Eller ta begynnelsen av kapittel 12, A Taxing Experience. Først en sjulinjersparagraf om Hebridene og whisky derfra. Så en ny paragraf, en setning, tre linjer, om at ordet whisky stammer fra det skotske uisge beatha. Så blar vi om, og der er det jammen en oppskrift, gitt, riktignok med en trivelig anekdote om McCormacks mor som en slags innledning, men anekdoten har ingenting med whisky eller Hebridene å gjøre, selv om ordene gaelisk og Skottland nevnes. Og rett etter oppskriften begynner det hele å handle om whisky på Hebridene igjen.

På siden etter ertesuppa dukker for øvrig den merkeligste «faktaopplysningen» i boka opp (markert av meg med «?!» under lesing): “The Coffey still is an example of fractional distillation and with this method not only does the process of extracting alchohol from a wash become far quicker, the amount of alcohol you get is greatly increased. A pot still will give you 40-50 per cent alchohol, whereas a Coffey still will produce a liquid that is 80-90 per cent alcohol and a lot faster.” (Side 166) Det er muligens bare dårlig forklart, heller enn direkte feil, for det kan godt tenkes at om du blander hode, hjerte og hale fra en potstilldestillasjon ender du med 40-50 prosent I gjennomsnitt, men for det første gjør man jo ikke det og for det andre hopper McCormack glatt over den destillasjonen som skjer mellom wash og spirit still på et maltwhiskydestilleri som bruker potstills, og den destillasjonen gir bare 20-25 % alkohol. *

Innimellom får vi noen riktig gode anekdoter, som forklaringen på hvorfor det finnes ganske store inns på tilsynelatende øde plasser i Skottland: «No one in Scotland could buy a drink in a public place on a Sunday unless they were a bona fide traveller – which meant having travelled a distance of over 20 miles. (…) You can still see large inns in unexpected places in Scotland, and if you look at them on a map, many are just outwith the 20-mile boundary of a big city. They were all places families would drive to in order to have an alcoholic drink.” (Side 39) Mange av anekdotene handler til og med delvis om whisky og/eller mat. Men innimellom får vi også noen… Vel, overlange utlegginger om ting som ikke har med noen av delene å gjøre. På side 189 starter det jeg helst vil beskrive som en «rant» om Lanarkshire og Wishaw (der McCormacks far vokste opp) og når jeg tror den endelig er ferdig og vi faktisk skal komme til whiskyrestauranten det egentlig skal handle om får vi en to-siders utlegning om veiarbeid, så først på side 194 kan vi lese om restauranten i Wishaw som har 1300 whiskyer på menyen. (Det hjelper selvsagt ikke på humøret mitt at en av mine pet peeves er folk som kjører bil og klager over veiarbeid. Du vil at veien skal vedlikeholdes, men bare ikke akkurat når DU skal kjøre der?)

Jeg blir langt mildere stemt når McCormack drar til Campbeltown og møter Mark Watt (side 272) og beskriver ham i særdeles flatterende ordelag. Jeg har kjent Mark i femten år eller der omkring og kan ikke annet enn å si meg enig i hvert bidige ord. Får du noen gang sjansen til å gå på en smaking med Mark bør du gripe dem med begge hender.

Senere i samme kapittel nikker jeg gjenkjennende når McCormack beskriver hva slags folk du bør ha med deg på reise:

If you ever decide to go on any kind of road trip where you are dependent on public transport, take friends like Sam, Sheri or Wullie. Their patience and laughter at being cold, or being in a rubbish place, or sleeping on a bench; their ability to turn anything and everything into a joke left me marveling at my good luck in knowing such people. Travel companions can be complicated, but the best are determined to enjoy themselves no matter what and aren’t fazed by unexpected weather, travel arrangements or conversations with strangers.

(Side 296.) Jeg har lest dårligere reisebeskrivelser fra Skottland og dårligere tekster om whisky. Det er mye med Chasing the Dram som er bra, og hadde jeg ikke skullet skrive om boka hadde jeg kanskje lettere oversett det negative. Dessverre skulle jeg jo det, så jeg ble sittende og irritere meg over springende narrativ og oppskriftstourette. Sistnevnte er jeg forresten ikke helt ferdig med, for vet du hva det verste er? Det finnes ingen indeks eller innholdsfortegnelse som forteller deg hvor oppskriftene finnes. Den dagen du finner ut at du skal teste McCormacks oppskrift på Pakora, si, ja da må du bare pent bla deg gjennom bokas 313 sider til du finner den. (Ja, ikke jeg da, for jeg var lur nok til å markere den siden med en Post-it.) Så, styr ikke unna, nødvendigvis, men utstyr deg med Post-its og en porsjon velvilje, så kan du få en helt ok leseopplevelse. Tror jeg.

__________________________

* Om du ikke kan noe om maltwhiskydestillasjon og har lyst til å lære mer kan jeg anbefale å lese min egen whiskyskole, del 4, som nettopp handler om hvordan maltwhisky lages.

Jeg elsker vaffel – Stine Åsland

Mirthful Leave a comment

Visst elsker jeg vaffel, men det skal nok sies at Stine Åsland har et enda mer pasjonert forhold til vaffelen enn det jeg selv har, uten noen form for overdrivelse.

Jeg har pleid å unne meg vaffel hver fredag i kantina, men siden jeg nå er sykemeldt i lengre tid blir det jo dårlig med fredagsvaffel, og jeg innså at det var på tide å finne meg en oppskrift jeg kunne bli venn med hjemme. Tidligere har jeg brukt den som er å finne på nett fra sjømannskirka, men ulempen med den (og mange andre vaffeloppskrifter) er at den skal ha 2 dl skummet kulturmelk, et produkt vi ellers aldri har i hus, og hva f skal jeg gjøre med de resterende 8 dl?

Så jeg tenkte det var på tide å eksperimentere litt, det har jo blitt meg fortalt at man kan hive nesten hva som helst i vaffelrøre.  Jeg hadde et håp om at denne boka kunne være et godt utgangspunkt, det slo bare sånn måtelig til.

Jeg elsker vaffel gir deg fire grunnoppskrifter på røre: Rømmerøre, husmannsrøre, grov røre og glutenfri røre. Sistnevnte er ganske uinteressant for meg i letingen etter MIN røre, men skal arkiveres til bruk om behovet skulle oppstå (man er ikke korpsmamma for ingenting…). Rømmerøra har jeg heller ikke testet, jeg er egentlig ikke sikker på om jeg synes rømme i vafler er det helt store (rømme på vafler, derimot…). Men husmannsrøra ble god, i alle fall som et utgangspunkt, det samme ble den grove røra (den krever riktignok innkjøp av maltekstrakt, men det står seg bedre i spiskammerset enn kulturmelk), og begge kan jeg med fordel leke meg litt med.

Innimellom oppskriftene får vi små historier fra Stine Åslands liv, da med hovedfokus, selvsagt, på de delene av livet som har med vaffel å gjøre. Det gjør boka mer personlig, og er et pluss.

Det jeg savner i boka er nettopp «hvordan leke seg med røra». Oppslaget med grunnoppskrifter har riktignok en liste over en hel mengde opplagte og mindre opplagte ting som er godt i røra, men fint lite info om hvordan, hvor mye, osv. Jeg skulle i alle fall ønsket at noen av de 40 oppskriftene som følger hadde modifisert røre som utgangspunkt, men sånn er det ikke. Du får oppskrift på tilbehøret og det oppgis hvilken vaffeloppskrift som anbefales. Men hadde det ikke vært mer interessant om det til «Vaffel med kyllingsalat» for eksempel sto: «Bruk grov røre, men tilsett x dl revet eple i røra»? Det er i alle fall det jeg hadde håpet på. I tillegg hadde jeg gjerne sett et avsnitt om «hvordan bruke opp rester i vaffelrøra», noe jeg vet mange driver med, men hint om mengde/hvordan hadde vært velkomment.

Husmannsrøre som toastvaffel med ost og skinke

Er du derimot ute etter ideer til uvanlige måter å servere vafler på er dette boka for deg. Selv har jeg så langt bare testet Toastvaffel med ost og skinke, og det fungerte jo aldeles utmerket (og med grov røre tenker jeg det kan bli en hit i matpakka). Pizzavaffel skal testes, kanskje allerede i helga. Noen av de andre ideene har jeg notert meg bak øret, men for å være ærlig føles endel litt… anstrengt? Her har vi bestemt oss for at det skal være 40 varianter, så da får vi jammen meg finne på 40 varianter også?