Stikkord: Jo Nesbø

Doktor Proktor og det store gullrøveriet – Jo Nesbø

Mirthful 1 Comment

proktor_gullrøveriJo Nesbø leverer igjen med Doktor Proktor og det store gullrøveriet, men skuddet sitter ikke så sikkert som tidligere. Etter min mening er dette den dårligste Doktor Proktor-boka. Men den er fortsatt veldig, veldig bra.

Norges banks gullbeholdning (en hel gullbarre) blir stjålet, og det bare en uke før Verdensbanken skal komme på inspeksjon. Dersom det blir oppdaget at gullet er borte vil Norge bli kastet ut i økonomisk krise. Kongen gjør det eneste rette og tilkaller Bulle, Lise og Doktor Proktor. Ferden går til London, og dere har våre tre helter flere helt utrolige eventyr før de – selvsagt – løser oppdraget og redder Norge fra katastrofen.

Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke fungerte optimalt denne gangen. Kanskje er tanken på økonomisk kollaps litt for abstrakt til å fungere som trussel? Det burde selvsagt ikke være slik, særlig siden jeg visstnok er voksen nok til å forstå konsekvensen av noe sånt, men jeg fikk ikke den store trusselfølelsen her. Nåja. Morsomt er det. Spenningskurven er bra, om ikke toppen er like høy som i de tidligere bøkene. Krumspringene, både handlingsmessig og språkmessig er der i hopetall, og mye av det er skrevet for voksne, selv om jeg ikke tviler på at ungene synes det hele er storveis også. Selv setter jeg pris på et godt (og ofte også et ikke fullt så godt, noen kaller meg lettmort) ordspill, så jeg flirer høyt av slike ting som dette:

Riktignok var Rublov verdens rikeste mann, rikere enn Olav Kron, Steinrik Hagen og Skillinge Røkke til sammen.

Kan media fluksens begynne å omtale de relevante herrer med deres nye kallenavn, please? Som den anglofil jeg er setter jeg selvsagt også pris på puber som heter ‘Løven, Hamsteret Og Den Ganske Skjeve Oksekjerra Til Herr Woomblenut Som Pleide Å Selge Rugøl Borte På Gamlemølla’.

Snart på tide å teste første boka som høytlesing for seksåringen, kanskje?

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. – Jo Nesbø

Mirthful 1 Comment

doktor_proktorDa har jeg fått lest oppfølgeren til Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar. Og sjarmerende lesning var det.

I Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. må våre helter – Lise, Bulle og Doktor Proktor – igjen trå til og redde seg selv, Norge og hele verden forsåvidt. Norges befolkning har blitt hypnotisert av noen vesener som er beskrevet i Dyr du skulle ønske ikke fantes, boken Bulles bestefar har skrevet, og det ser mørkt ut. Ved hjelp av noen nye allierte – noen av Bulle og Lises lærere, en mislykket hanggliderselger fra Sør-Trøndelag og en konge i eksil – rydder våre helter selvsagt opp.

Når jeg leste de to første bøkene var jeg litt kritisk til at de lignet stilen til Roald Dahl så ettertrykkelig. Det opplevde jeg ikke som et problem denne gangen. Som bemerket i forbindelse med smakebiten jeg serverte på søndag er slektskapet til en annen barnebokforfatter framtredende i denne boka, Bulle kunne helt klart vært Pippis barnebarn. At en person fra Di Derres repertoar – Madsen, korpsdirigenten med pilotsolbriller – også får en litt mer framtredende rolle hjelper på å gi persongalleriet mer spennvidde, og er forøvrig en herlig detalj og et nikk til voksne lesere. Likheten med Roald Dahls forfatterskap er tilstede fortsatt, men ispedd alle andre referanser er det ikke lenger forstyrrende.

Plottet er ubetalelig. Dyr du skulle ønske ikke fantes er skumle. Spenningskurven er akkurat slik den skal være. Vennskap er toppen. Annerledeshet er bra. Å redde verden er gøy og forsøket er verdt det selv hvis man skulle mislykkes, for livet er faktisk herlig. Og ikke minst, Bulle og Lise og Doktor Proktor er fortsatt verdens beste bestevenner.

I det hele tatt er dette en serie Nesbø fortjener vel så mye cred for som for Harry Hole. Skikkelig gode barnebøker er det relativt langt mellom. Dette er i alle fall årets første julegavetips fra meg.

Frelseren

Mirthful

Endelig ble det mulig å få fatt i Frelseren til en nogenlunde ok pris, så endelig fikk jeg lest den. Fort gikk det også. Boka var veldig bra, men jeg kom jo selvsagt på hvorfor jeg ikke kan lese så mange realistiske krim-bøker på rad. Det er nemlig slik at i «snill krim» – Agata Christie for eksempel – er det som regel slik at de som blir drept «fortjener» det (i den grad det er mulig, selvsagt) og dersom morderen er sympatisk så løser det seg liksom ganske bra til slutt. Sånn er det ikke i virkeligheten, selvsagt. I virkeligheten er det til stadighet folk som blir drept som ikke har gjort noe som helst for å fortjene en vrikket fot en gang. Sånn er det gjerne også i realistisk krim – det er noe av det som gjør den realistisk. Og sånn er det i Nesbø, og jeg liker det virkelig ikke når «feil» mennesker dør. Ikke at jeg synes at han skulle begynne å skrive «snille» krimbøker, da ville ikke bøkene være på langt nær så gode, men jeg må altså prøve å huske at jeg ikke skal lese flere slike bøker på rad, for det har jeg ikke godt av.

Men en om gangen er helt fint, og Frelseren levde opp til forventningene. Kan anbefales på det varmeste – men begynn i andre enden dersom du ikke har lest noe Nesbø før.

Marekors

Mirthful

Endelig.

Jaja, så var det over for denne gang. Blir nok en stund til jeg leser krim igjen. Ikke fordi Harry Hole bøkene er dårlige, tvert imot. Fordi de er for bra, på en måte. Alt for spennende, eller engasjerende eller hva det nå er. Jeg er ikke så glad i å bli skremt, egentlig, så derfor burde jeg opplagt holde meg langt unna denne typen bøker. Vi får se hvor lenge jeg husker det denne gangen.

Sorgenfri

Mirthful

Nå begynner jeg å bli irritert. Det er ikke rettferdig å la sånne ting henge i flere bøker på rad. Noe av poenget med krim er at når saken er løst er saken løst. Løser tråder hører hjemme i det virkelige liv og har ingenting i en krimroman å gjøre.

Rødstrupe

Mirthful

Nå husker jeg hvorfor jeg ikke liker krim. Krimforfattere har en ekkel vane med å ta liv av folk, og av og til tar de liv av folk man liker. Fy, Nesbø, det var ikke snillt. Du må lære av Agata Christie, der er nesten alle mordofrene folk som uansett fortjente sin skjebne. Jeg skjønner jo at det blir mer engasjerende og slikt når kriminaliteten går ut over folk man har rukket å bli kjent med, men jeg liker det ikke.

Dessuten er krim alt for stressende. God krim, altså. Skummelt, mener jeg. Jeg tror slett ikke det er sunt. Vel, vel. Three down, two to go.

Flaggermusmannen

Mirthful

Tid for påske, tid for krim. Eller noe. I hvert fall er krim kjekt å lese på hytta, så jeg fant ut at jeg kanskje endelig skulle få kommet meg gjennom resten av Nesbø sine bøker om Harry Hole (jeg begynte jo litt i feil rekkefølge siden jeg leste Kakkerlakkene først, påsken for to år siden, var det vel). Flaggermusmannen er grei krim. Kanskje ikke den beste jeg har lest, men langt fra den verste heller. Harry Hole er akkurat passe sympatisk og usympatisk på samme tid og denne gangen gjettet jeg ikke løsningen før det var meningen at jeg skulle gjette den, noe som er helt greit for meg.