Stikkord: Islandsk

Sommerlys og så kommer natten – Jón Kalman Stefánsson

Mirthful Leave a comment

Når en kollega av meg nylig gikk av med pensjon ble det poengtert at han ville få mer tid til å lese finsk litteratur, hvorpå han måtte rykke ut og korrigere: Det er islandsk litteratur han er spesielt opptatt av. Siden Island er et av landene på The Storygraph Reads the World-utfordringen for 2025 benyttet jeg sjansen til å be om en anbefaling, og fikk Jón Kalman Stefánsson som svar, og spesifikt et forslag om å starte med Sommerlys og så kommer natten. Jeg sjekket biblioteket, fikk bekreftet at den skulle stå i hylla på min lokale filial, ruslet innom, konstaterte fornøyd at biblioteket (selvsagt!) hadde sortert forfatteren korrekt på «Jon» og ikke mindre fornøyd at det jeg var blitt anbefalt var en av forfatterens kortere romaner, og lånte med meg boka hjem.

Sommerlys og så kommer natten handler om livet i og rundt en liten by på Island, på kysten norvest for Reykjavik noe sted, rundt årtusenskiftet. Fortelleren er et «vi», en interessant vri, som av og til fungerer veldig bra, av og til er mest forvirrende. Vi-et blir aldri direkte involvert i historiene, de er bare observatører, og defineres dermed heller ikke, men jeg kan vel bemerke at det er et utvetydig mannlig blikk de observerer med.

Boka består av åtte historier (samt noen korte mellomspill), som både er frittstående og vevd sammen, slik livene i en liten by uunngåelig vil være vevd sammen. De fleste historiene handler i bunn og grunn om relasjoner mellom kvinner og menn, noen finner sammen, noen bryter ut av ekteskapet, noen lever videre side om side etter utroskap, noen reiser, noen kommer tilbake.  Som et portrett av et lite lokalsamfunn er det troverdig, og glimtvis vakkert. Best er boka når Jón Kalman klarer å kombinere det hverdagslige med det sublime – eller kanskje jeg skal si: Vise det sublime i det hverdagslige. Som dette lille bildet på ekteskapelig lykke:

Ekteparets adventstur er årets høydepunkt, ansiktene deres stråler når den nærmer seg, mange av oss blir ubevisst i godt humør, vi fylles til og med selv av forventning. Lyset som omslutter denne reisen deres, er så strålende at Gud helt sikkert legger merke til det; når de kjører i vei, ligger han i køya bak setene. Med forhenget trukket for hviler han seg fra universets strev, englenes snakkesalighet, han lytter til motorens mumling, suset fra varmeanlegget, Eyglós og Jakobs samtaler, kanskje nynner Gud stille med på Ási í Bæ og Elvis Presley, og dersom kjødets glede våkner i ekteparet, hvis Eygló for eksempel sier, jeg synes det er så pirrende hvordan du tar i girstangen, og så stryker Jakob over høyre lår, og han svinger av riksveien ved første og beste anledning, og inn på en lite trafikkert sidevei, da stiger Gud ut av bilen, går bort til veikanten for å tisse, kaste stener og plystre litt for seg selv mens de bruker køya. Siden fortsetter reisen. Og lyset over fjellene og veien og skyene og grøftene og gårdene og elvene og de to er vakkert. (Side 190-191)

For meg personlig er det et problem med boka at det blir vel mye kropp og sex. Det føles som om det stort sett er «kjødets glede» det handler om, og selv om jeg ikke har noe problem med å anerkjenne at det er en av livets realiteter at folk er opptatt av kropp og sex så er jeg bare ikke interessert nok selv, og det blir rett og slett litt mye. Fokuset på kropp, og ikke minst bryster, er også skyld i bokas mest utroverdige øyeblikk: Der en kvinne jogger i det øde islandske landskapet, blir varm og derfor tar av seg sportsbhen, men beholder (den hvite) t-skjorta på. Ikke bare én gang, hun gjentar det to dager etter (side 118 og 120). Jeg delte dette på Bluesky og spurte muntert hvilket kjønn folk trodde forfatteren har, og konsensus var at forfatteren i alle fall 100 % sikkert ikke har pupper. Om du heller ikke har pupper og leser dette og lurer på hva poenget er foreslår jeg at du spør en person med pupper du kjenner om A) hvorfor man har på seg sportsbh spesifikt i utgangspunktet og B) hvor enkelt det er å ta av en, særlig under en t-skjorte, særlig om du også er svett.

Til sammen en helt midt på treet leseopplevelse. Jeg kommer ikke til å løpe til biblioteket for å låne resten av Jón Kalmans bøker, men jeg utelukker ikke at jeg prøver meg på noen av dem en gang i framtiden. Og i det minste fikk jeg fin grønn farge på Island på årets lesekart.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Bankstræde nr. 0 – Einar Már Guðmundsson

Mirthful 2 Comments

bankstrædeJeg kjøpte Bankstræde nr. 0 på Bogforum i København, en av få bøker jeg kjøpte i Danmark. Den blir derfor min islandske lesing i desember, selv om det ikke er en roman, men snarere en samling essays.

Jeg leste et par romaner av Einar Már Guðmundsson for over ti år siden, og likte dem svært godt. Denne boka ga meg egentlig bare mer blod på tann, så det blir nok noe gjenlesing og noe nylesing av hans senere romaner framover.

Jeg liker nemlig Einar Már Guðmundssons måte å skrive på. I Bankstræde nr. 0 spenner han vidt og bredt når han tar for seg bankkrisen på Island. Han sveiper innom islandsk litteratur og myte og studentpolitikk på 70-tallet og gir Det internasjonale valutafond det glatte lag (noe jeg har en viss forståelse for). Einar mener, og jeg har ingen problemer med å være enig, at det er blodig urettferdig at det islandske folk skal betale for gildet når islandske finansfolk i samarbeid med resten av verdens finansmiljø har skakkjørt sin og sine investorers økonomi så til de grader som de har gjort. At det ikke bare er islendingene som oppfatter dette som urimelig ser vi jo i den senere tid med Occupy-bevegelsen, som startet med Occupy Wall Street, men som har spredd seg til de fleste verdenshjørner. Vanlige folk over hele verden finner det like urimelig som islendingene at finansfyrstene fortsatt sitter i sine palass mens pengene som måtte til for å redde bankene trekkes fra statskassen og derfor nærmest rett fra lommene dine og mine.

Som Einar Már Guðmundsson skriver:

Rapporten fra Altingets Undersøgelseskommission viser, hvordan bankerne blev tømt indefra, og hvem der gjorde det, nemlig de, der fik bankerne lige i hånden og sagde, at de bar så stort et ansvar, men ikke desto mindre slipper for at bære noget ansvar.

Nettopp der ligger jo urimeligheten. Dersom man skal godta skyhøye lederlønninger og bonuser i finansbransjen fordi «banksjefene» sitter med et slikt stort ansvar, må det da være lov å forlange at de samme lederne faktisk stilles til ansvar når boblen de selv har konstruert sprekker? At de i det minste får en bot når tallene er røde tilsvarende det de kunne fått i bonus hadde tallene vært svarte? Jeg forstår selvsagt at det ikke er så lett å omsette en slik teori til praksis, men tingenes nåværende tilstand strider i alle fall mot min rettferdighetssans, og tilsynelatende er jeg ikke alene.

Selv om jeg altså liker boka, lurer jeg på om den først og fremst fungerer som preken til menigheten. Einar Már Guðmundsson kommer med mange gode poenger og mange interessante anekdoter, men som tekst virker det hele ganske løselig konstruert, og jeg føler at gjennomslagskraften argumentene kunne ha hatt drukner litt i alle «à proposene». Samtidig er alle sidesporene noe av det som gjør boka underholdende og verdt å lese, så jeg klager vel ikke.

Og Det internasjonale valutafond? Joda: 

De siger, at vi bliver Nordens Cuba, hvis ikke vi accepterer dette. Men burde vi så ikke tilføje: Vi bliver Nordens Haiti, hvis vi accepterer det. Dér gik man ind på alle kravene fra Den Internationale Valutafond, og nu hersker der hungersnød.