Skjønnhet er et sår av Eka Kurniawan er månedens bok i boksirkelen. Vi møtes i morgen, og jeg har prøvd å konsentrere meg om bare den for å lese den ferdig før vi skal møtes, men jeg har ikke hatt lyst til å plukke den opp og har derfor funnet på andre ting å gjøre enn å lese. Jeg har bare skumlest de siste femti sidene eller noe sånt for å se om ting bedret seg, men på side 250 (av 448) gir jeg offiselt opp.
Boka starter bra, med en av de beste førstelinje-«hooksene» jeg har vært borti på en stund:
En ettermiddag ei helg i mars sto Dewi Ayu opp av graven etter å ha vært død i tjueen år.
Dessverre var det den eneste gangen jeg trakk på smilebåndet, og i en bok som beskrives som «morsom» av The Times (blurbet på forsiden av boken) og som skal ha «vilter humor» i følge baksideteksten er liksom ikke det så imponerende.
Men grunnen til at jeg gir opp er at i det store og hele har boka så langt handlet om prostitusjon, sex, forelskelse, (eller heller besettelse) som bare er basert på utseendet til kvinnen det er snakk om – i ett nevneverdig tilfelle bare basert på historien om utseendet til en kvinne, i ett annet er «kvinnen» åtte år når mannen blir besatt – og voldtekt. SÅ mange voldtekter. Og jeg orker bare ikke.
Det poenget Kurniawan muligens har inni der et sted, om at skjønnhet er en ulempe, en byrde, for kvinner, og kanskje noe med at de vakre kvinnene er en metafor for Indonesia, og volden mot dem en metafor for de gjentatte invasjonene landet er blitt utsatt for, det drukner i den obskjøne mengden med seksualisert vold og seksualisert… alt.
Det blir interessant å høre hva de andre damene synes om boka når vi møtes i morgen.