Stikkord: history

Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier – Kristine Storli Henningsen

Mirthful Leave a comment

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne etter å ha sittet igjen med følelsen av at kapittelet i Skammens historie var utilstrekkelig, og spurte Bluesky om anbefalinger. En av anbefalingene jeg fikk var Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier av Kristine Storli Henningsen, og den var beleilig nok i hylla på biblioteket.

Henningsen har intervjuet en rekke av krigsseilerne og deres nærmeste. Boka er delt i tre, førkrigstiden, under krigen og årene etterpå. Siden jeg er riktig så elendig på å huske navn gjorde det at jeg mistet tråden på hvem som var hvem, sånn at når vi kom til historier om hjemkomsten husket jeg ikke nødvendigvis hvilken av «hvordan ble jeg sjømann»-historiene det var en fortsettelse av. Personlig ville jeg nok derfor ønsket meg at boka heller var delt inn etter personer, men det er mer et meg-problem. Det er heller ikke nødvendigvis så viktig for budskapene i historiene å koble dem sammen. Leseren får uansett et inntrykk av hvor forskjellige innganger krigsseilerne hadde til nettopp «krigsseiler»-tittelen og hvor forskjellige erfaringer de hadde under selve krigen – men også hvor mye de hadde til felles: Hardt arbeid, utrygghet, redsel for å bli torpedert, erfaringer med å se andre bli torpedert, skadet eller drept.

Hoveddelen av boka handler om hva som skjedde etter krigen. Mange av krigsseilerne kom ikke hjem før lenge etter at seiersrusen i Norge var et tilbakelagt kapittel. Ikke bare fikk de ikke ta del i feiringen, de ble også oversett eller rent ut mistenkeliggjort, for hva hadde de egentlig drevet med under krigen? De personlige fortellingene om utenforskapet og umyndiggjøringen er sterk lesing. For eksempel når Søren Brandsnes vil bygge hus:

Året var 1949, og Søren ville i gang med å bygge hus til seg og sin nybakte kone i Oddernes Kommune. Da kom et nytt nederlag. Søren fikk ikke kjøpe tomt, fordi han hadde vært mange år utenriks som sjømann. For å søke om bolig måtte man ha hjemstavnsrett, og da måtte man ha bodd i kommunen i to år. Det endte med at tomten ble skrevet på kona, som hadde bodd i Oddernes kommune siden hun var 13 år. Dette var ydmykende for Søren. Den gangen var det svært uvanlig at en ung kone skrev under på boligsøknaden.
Søren slet også med å få rasjoneringskort. For å få rasjoneringskort måtte han fremlegge attest for å ha utvist god nasjonal holdning under krigen.
– Jeg viste frem sjømannspapirene mine. De var ikke gode nok. Så tok jeg frem krigsmedaljen min fra London. Det hjalp heller ikke. Jeg måtte skofte arbeidet en hel dag og ta bussen ut til lensmannskontoret i Lindesnes.
I kommunen der pleieforeldrene bodde, ble det utstedt en attest på at sjømannen Søren Brandsnes hadde utvist god nasjonal holdning i årene 1940-1945. (Side 99)

Eller når krigsenkene måtte spørre pent om å få bruke den erstatningen de var tilkjent, her forteller Jenny Kristiansen, datter av en omkommet krigsseiler, om sin mor:

Krigsenkene fikk utbetalt en engangserstatning etter sine krigsforliste menn, fra Nortraships Sjømannsfond. Men enkene fikk ikke disponere pengene fritt. De ble satt inn på en sperret konto, som bare kunne disponeres i samråd med Rikstrygdeverket. Pengene ble først frigjort i 1956.
Jenny fant brev etter brev: «Jeg vil søke om å kunne få trekke kr. 571, 43 til kjøp av klær da jeg i den tid krigen har vært ikke hatt mulighet til å anskaffe noget. Med aktelse…», «Jeg søker herved om å få uttatt kr. 2250 av Rikstrygdeverkets bankbok. Til bekostning av innlagt vann og kjøp av kakkelovn. Erbødigst…».
– Det var skammelig. Mamma, som var verdens mest sparsommelige og moralske menneske. Fikk hun ikke disponere pengene sine selv? Det var ikke grenser for hva hun måtte søke Rikstrygdeverket om – mat, klær, brensel, de mest elementære ting. (Side 130)

Jeg har to innvendinger mot boka. Den første er ikke bokas feil, jeg var ute etter en annen bok, jeg vil vite mer om hva som faktisk skjedde rundt penger og vedtak og byråkrati og aktivisme. Jeg skjønte jo ut fra tittelen at dette ikke var den boka, så jeg kan skylde meg selv. Det andre er at jeg synes språket blir i overkant enkelt og rett fram. Jeg hadde noe den samme følelsen som når jeg leste Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, at stoffet burde vært bearbeidet mer. Men jeg har litt problemer med å sette fingeren på akkurat hva jeg savner, det er ikke som om et mer blomstrete språk ville gjort at jeg kom nærmere historien (snarere tvert i mot ville det kanskje føles aldeles feil). Så la oss kalle det også et problem med meg, heller enn boka. Likefult, kombinasjonen av de to gjorde at det ble en mer middels leseopplevelse enn jeg kunne ønsket.

Jeg anbefaler likevel boka. Dette er en del av norsk historie vi gjerne kunne gitt mye mer oppmerksomhet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Skammens historie: Den norske stats mørke sider 1814–2014 – Thomas Vestgården og Sigmund Aas

Mirthful 1 Comment

Jeg kan trygt krysse av ruta «Ei (ulest) bok du har eid i mer enn tre år» på vår- og påskebokbingoen med Skammens historie. Jeg tror jeg kjøpte den på Mammutsalget, og siden boka kom ut i 2014 var vel det gjerne i 2016 eller noe sånt?

Boka omhandler de delene av norsk historie som ikke nevnes i festtaler og kanskje gjerne også forties når jubileumsbøker skrives. Vår behandling av jødene – både i grunnloven av 1814 og hele veien fram til andre verdenskrig, fornorskingen av de nasjonale minoritetene, Norges overivrige bruk av lobotomi, behandlingen av «tyskerjentene» og «tyskerungene», sensur av «pornografisk materiale» i statens regi, våpeneksport og til og med aktiv deltagelse i kriger med sviktene moralsk og juridisk grunnlag, lista er lang.

Og det er vel også problemet med boka for meg. Den gaper over for mye, og måten den er strukturert på gjør at alle sakene virker sidestilt, som om aktiv deltagelse i å sende jøder til konsentrasjonsleirene og beslaget av Bjørneboes Uten en tråd er like ille. Jeg har ikke noe problem med å anerkjenne at begge er menneskerettsbrudd og ikke bør forekomme, men likevel.

Det at så mange saker skal dekkes gjør også at forfatterne vanskelig kan gå i detalj på alt, noe som i utgangspunktet er helt greit, men det som ikke føles like greit er når noen historier får minimalt med plass, mens andre plutselig har en unødvendig detaljrikdom, uten at det virker å være noen logikk i hvilke saker som havner i hvilken kategori. Jeg noterte meg for eksempel at myndighetenes behandling av jøder og rom fra 1933 til 1940 ble avspist med 3 sider, mens prosessen mot Bjørneboe beskrives over 9 sider. Det fører også til at store deler av historien faller ut av narrativet, for eksempel fokuseres det på rundt 30 norske barn som ble sendt fra Lebensborn-hjem i Tyskland til Sverige for å bli adoptert bort, og når avsnittet om «tyskerungene» (som uansett bare dekker ca 2 sider») avsluttes kan leseren fort sitte igjen med inntrykket av at de ikke var flere enn disse 30, om hun altså ikke vet bedre.

I tillegg er teksten til tider ustrukturert og rotete, preget av uforståelige gjentagelser, og ofte brå avslutninger. Jeg måtte fram med blyanten og skrive i boka ganske fra start og etter kapitlet om krigsseilerne har jeg for eksempel notert at jeg ikke skjønner hva som egentlig skjedde, det snakkes om tilbakeholdt lønn og pensjon om hverandre og jeg forstår ikke hva forfatterne forsøker å si (annet enn at krigsseilerne ble skammelig behandlet, men det var jo ingen nyhet).

Et eksempel på hva jeg mener med gjentagelser er dette avsnittet fra kapitlet om justismordet på Fritz Moen:

Dette problemet ble løst ved at man lanserte en ny teori: til tross for at 25 uavhengige vitner hadde hørt nødskrik fra en kvinne natt til femte september, trodde politiet nå at drapet hadde skjedd dagen etterpå – søndag 6. september. Da var nemlig Fritz Moen igjen i Trondheim. Politiet trodde et helt år, frem til mistanken ble rettet mot Fritz Moen, at drapet hadde skjedd natt til 5. september 1976. Men etter at mistanken ble rettet mot Fritz Moen, og etter at politiet hadde forsikret seg om at Moens alibi natt til 5. september var uomtvistelig, endret politiet standpunkt med hensyn til mulig drapstidspunkt. Politiet mente at drapet kunne ha skjedd søndag kveld, til tross for at vitner hadde hørt kvinneskrik fra området natt til 5. september. Dette impliserte at de 25 vitnene altså husket feil dag. (Side 234.)

Det er mulig at det er et forsøk på et retorisk virkemiddel her, men jeg blir bare irritert.

Jeg er fornøyd med endelig å ha fått lest boka, og jeg beholder den nok på hylla (ikke minst fordi jeg altså har skrevet i den), og hvis du trenger en relativt kort innføring i noen av staten Norges mindre hyggelige sider kan du gjøre dummere ting enn å plukke den opp. Selv har jeg tenkt å bruke litteraturlista bakest i boka som inspirasjon for videre lesing.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Mudlarking – Lara Maiklem

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke hvor og når jeg kjøpte Mudlarking, jeg tror kanskje det kan ha vært i London, faktisk, og det er jo i så fall passende. En «mudlark» er en pippisk tingleter, men spesifikt en som leter etter ting langs elvebredden i Themsen, nedenfor tidevannsskillet. Nettopp tidevannet har to viktige effekter for en tingleter. For det første blottlegges en stor del av elvebunnen hver gang det er lavvann – langs en normal elvebredd ville det jo ikke ta så lang tid før alle tingene er funnet og fjernet. Og selv langs Themsen ville det nok blitt utplukket, om de ikke var for den andre effekten: Tidevannet fører til erosjon.

I tusenvis av år har Londons befolkning kastet eller mistet eiendeler i Themsen, og når elvebredden eroderes frigis det som har blitt begravet i mudder. Og det er dette «the mudlarks» leter gjennom etter skatter. Definisjonen av en skatt varierer fra person til person, noen er først og fremst ute etter ting med kommersiell verdi, andre er mer opptatt av historien, både den generelle og den personlige.

I came to bricks fairly late, having ignored them for many years, but they are surprisingly interesting and the Thames foreshore provides a seemingly unending supply of examples from every era. (Side 249)

Maiklem faller i den siste gruppa, og i denne boka presenterer hun Londons historie med utgangspunkt i de forskjellige strekningene av Themsens tidevannsløp, og de funnene hun har gjort der. Det er en forfriskende måte å fortelle på, og jeg lar meg fascinere av hobbyen i seg selv. Dessverre blir det neppe noen mudlarking på meg neste gang jeg er i London, samme hvor fristet jeg skulle være, for nå til dags må man ha lisens for å få lov til å tinglete langs elva. Og bra er det, for det er jo ting av potensielt enestående historisk verdi som dukker opp. De lisensierte tingleterne må registrere funnene sine hos myndighetene, og dersom ingen museer er interessert i objektet får de beholde det, men museene har altså førsteretten. Og sånn bør det jo være. Så jeg får nøye meg med å lese om saken.

Boka får fylle ruten for «Sakprosa skrevet av en kvinne» på sakprosaseptemberbingobrettet mitt. Det moret meg forøvrig en del at jeg fullførte denne boka og Lara Rashids bok samme dag. Lara er jo ikke akkurat det vanligste navnet i verden, jeg er faktisk usikker på om har lest flere bøker av Lara-er i det hele tatt.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Rigel: Urettens ekko – Ida Larmo

Mirthful Leave a comment

Rigel: Urettens ekko av Ida Larmo sto utstilt på biblioteket og fristet. Jeg hadde egentlig allerede registrert lånene av Isa to Island og Fly by Night, men jeg plukket den med meg og trasket tilbake til utlånsautomaten i alle fall.

Når Rigel ble senket utenfor Helgelandskysten i 1944 av britiske bombefly ble det først regnet som en seier for de allierte, men fra synspunktet til de nesten 3000 fangene som var om bord må det ha sett en god del annerledes ut, og det er deres historie Ida Larmo formidler i denne tegneserien. Over 2500 mennesker omkom i angrepet, majoriteten av dem sovjetiske krigsfanger. Av naturlige årsaker er det vitnesbyrdene til noen av de få som overlevde Larmo bygger fortellingen sin rundt, russiske Julian Oresjkin og norske Asbjørn Schultz. Deres øyenvitnefortellinger danner basen for en glimrende formidling av en av Norges største, men også nesten glemte, katastrofer.

Jeg har tidligere lest Larmos Bow & Arrow, som er en rent selvbiografisk fortelling, men hun viderefører noe av fortellerteknikken derfra i denne boka. Historiene til de to overlevende flettes sammen, men innimellom får vi også glimt av Larmos arbeidsprosess, hvem hun har snakket med, hvordan hun har bygd opp et sammenhengende og engasjerende narrativ. Ikke minst får hun synliggjort skjæringspunktene mellom fortelling og fakta på en mye mer dynamisk måte enn det f.eks. John S. Jamtli gjør i Sabotør med «sluttnoter». Det fungerer godt og det løfter hele boka til et nivå over «bare god historiefortelling» og bringer oss paradoksalt nærmere historien – «paradoksalt» fordi det at forfatteren «bryter den fjerde veggen» vanligvis antas å skape distanse.

Dette ble ikke et veldig langt innlegg, men likevel egentlig ganske mange ord for å si: Les denne boka!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Ikke fullført: Mørke år: Norge og jødene på 1930-tallet – Bjørn Westlie

Mirthful Leave a comment

Jeg kom nesten halvveis i Bjørn Westlies Mørke år før jeg ga opp. Jeg vurderte å lese den ferdig på trass, men når jeg hadde sagt «Hæ?» høyt til boka fire ganger i løpet av tre sider var begeret fullt.

Temaet for boka er interessant, og noe jeg gjerne skulle lest mer om, men det må bli en annen forfatter. Det er flere ting som ikke fungerer for meg med Westlies tekst, og til sammen ble det bare for mye. For det første skjønner jeg ikke tanken bak «underoverskriftene». Boka er delt opp i kapitler, men hvert kapittel er delt opp i bolker på noen få paragrafer som har fått en egen liten overskrift. Det er et grep som ikke er helt uvanlig i magasinartikler, f.eks., men i en bok virker det for det første helt unødvendig, og for det andre ender de med å gi et rart inntrykk av teksten, fordi de oppsummerer den anti-jødiske tanken som avsnittet omtaler, men på en sånn måte at det høres ut som om dette er utsagn vi skal være enige i. Noen eksempler: «Føreren måtte feires», «Tvangssterilisering kunne redde oss», «Bøndene kunne bli jødenes slaver» og «Jødene ønsket verdensherredømme». En annen ting som ikke funker for meg er bruken av fragmenter av sitater i hovedteksten. Altså, det er jo en legitim måte å sitere på, og alle sitatene er behørlig «sluttnotet», men det gir teksten en underlig tone når det brukes så hyppig, særlig når ordene som siteres er rent antisemittisk oppgulp. Andre ganger er ikke setningen rundt justert sånn at den og sitatet fungerer som en setning, f.eks.:

Mange bønder følte seg lurt og sveket av «Det moderne pengevesen med banker, renter og markedsøkonomi var nye fenomen».

(Side 53) Andre ganger er det ikke sitatenes skyld at setningene ikke henger på greip. Vi kan for eksempel lese:

Adolf Hitlers 50-årsdag ble feiret med pomp og prakt i Berlin 20. april 1939. Støttespillere fra mange land var invitert. Bondelagets leder Johan E. Melbye var derfor en av de syv nordmennene som Hitlers stab ønsket skulle kaste glans over førerens store dag.

(Side 57-58) Hvada «derfor»? Derfor pleier jo å peke tilbake på forrige setning, men her gir det ikke mening. Og forklaringen på hvorfor nettopp Melbye var en av de inviterte kommer etter dette sitatet. Et annet eksempel er der Westlie skriver:

En av dem var Berit Reisels bestefar Herman Bild, som var skomaker ikke langt fra Ås kommune i Akershus.

(Side 76) Det framgår av det som følger at han bodde i Ås – i alle fall var Fattigstyret i Ås kommune bekymret for om de eventuelt skulle måtte fø på ham.

Det siste eksempelet på merkverdigheter jeg skal ta med er denne, tja, idiotforklaringen av leseren?

Her hevder han blant annet at det «til tross for de forferdelige pinsler og myrderiene som jødene har vært igjennom før og under annen verdenskrig vil det ikke være riktig […] å legge all skylden på den ene part og fremstille den andre som reneste engler». Med «engler» mente han jødene.

(Side 42) Det er synd, for essensen av boka er viktig og interessant og jeg vil egentlig lese. For balansens skyld får jeg ta med et par ting som var bra også. Det første er et avsnitt som kommer tidlig i boka og prater om begrepet «jødeproblemet».

Det som ble kalt et «jødeproblem» i entall og flertall, ble flittig brukt på 1930-tallet. Dette var kun en påstand og det ble heller ikke forklart hva problemet var, selv om det ble et skjellsord i ulike varianter. Det ble også omtalt som «jødespørsmålet», i en tilsynelatende mildere versjon. Uttrykket «jødeproblemet» ble brukt i aviser og i offentlige sammenhenger uten at det ble presisert hva dette problemet skulle være. Det ble tatt for gtt at «jødeproblemet» betydde at jødene var problemet.

(Side 22) Dette gir ekstra gjenklang i disse tider der «transdebatten» er et ord som brukes hyppig i media, uten at det blir forklart hva som egentlig er under debatt.

Jeg mener jeg har Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården på hylla her et sted, og om ikke annet har fiaskoen med Mørke år fått meg til å ville lese den snarest mulig. Aldri så galt osv.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet av Joanna Rubin Dranger

Mirthful Leave a comment

Ganske tilfeldig endte jeg med å lese Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet* av Joanna Rubin Dranger med få dagers mellomrom. Heimat, i den norske utgaven fra 2019, plukket jeg med meg fra hylla på mitt lokale bibliotek, mens Husk oss til livet har jeg stått på venteliste på siden den først havnet på radaren min tidligere i år, og så ble det plutselig min tur.

Tilfeldig var det altså, men jeg endte med en følelse av en slags dialog mellom de to bøkene.

Begge bøkene er skrevet og tegnet av forfatterne, som begge er damer på min alder, og begge handler om familiehistorie. Både Krug og Dranger graver i sine respektive familiers minner, i gamle fotoalbum og i offentlig tilgjengelige arkiver, for å forsøke å finne en slags sann historie om deres familier, der endepunktet for historien er andre verdenskrig.

Tross likhetene er det en veldig viktig ting som skiller de to forfatterne og bøkene: Krug er tysk (eller rettere sagt tysk-amerikaner), Dranger er svensk, men av jødisk familie. Der Dranger fokuserer på å finne ut hva som skjedde med hennes utvidede familie, hvem som overlevde, hvem som ble drept og når og hvor, er Krugs fokus på å finne ut hvor skyldige hennes familiemedlemmer var. Var de rent ut nazister eller «bare» medløpere i nazi-tyskland?

Krug utforsker også sitt eget forhold til Tyskland og sin tyske herkomst. Hun snakker om hvordan hun kan oppleve å bli fiendtlig behandlet i USA når folk vet at hun er tysker og om sitt eget anstrengte forhold til begreper om hjem og hjemfølelse: Heimat. Wikipedia sier:

Heimat is a German word translating to ‘home’ or ‘homeland’. The word has connotations specific to German culture, German society and specifically German Romanticism, German nationalism, German statehood and regionalism so that it has no exact English equivalent.

Drangers bok er – kanskje av naturlige årsaker – mer følelsesmessig hardtslående. Ikke fordi historiene er «nye», vi har hørt dem før, sånn er det jo når seks millioner mennesker utryddes, det er grenser for hvor mange forskjellige livshistorier som finnes om du maler dem med bred pensel. Men hver historie er likevel unik, og viktig.

Det jeg ikke kan si jeg var klar over fra før er hvor lite de overlevende fortalte sine barn og barnebarn. Det er ikke vanskelig å skjønne at Krugs tyske besteforeldre ikke snakket om krigen, men at ofrene ikke fortalte? Kanskje er det ikke så rart, de ville kanskje helst glemme, gå videre, leve?

Dranger tar for seg alle greinene i familietreet en etter en og uavvergelig er det sånn at det kapittelet som treffer meg hardest er om den grenen som bodde i Norge. Og selv om jeg etterhvert har lest en del om den norske holocaust-historien er det ting som er nytt for meg. Men langt mer lærer jeg om Sveriges – Drangers hjemland – rolle. Vi lærte på skolen at Sverige var nøytrale under andre verdenskrig, og jeg har nok fått med meg undertoner av at det ble ansett som rimelig feigt, men Dranger lærer meg at svenskene snarere var kollaboratører. De holdt seg inne med nazi-Tyskland, for ikke å skade handelen, og lot tyskerne frakte soldater og materiell på svenske toglinjer til krigen i Nord-Norge. Når historiene om grusomhetene i konsentrasjonsleirene ble formidlet til svenske myndigheter ble de undertrykt for at ikke tyskerne skulle bli forarget. Sverige oppførte seg med andre ord som en klassisk «jeg tar ikke initiativ til å mobbe noen selv, men jeg hjelper mobberen å mobbe av frykt for å bli mobbet». Og svenske holdninger til jødene er fryktelig gjenkjennbare fra norsk historie. Det var ikke sånn at de ønsket jødiske flyktninger velkommen, akkurat, hverken før, under eller etter(!) krigen.

Begge bøkene bruker det grafiske formatet til å formidle sine historier på intelligent vis. Både tegninger, foto, dokumenter og faksimiler hjelper til å fortelle historien og gjøre den mer levende enn ren tekst sannsynligvis ville klart.

Anbefales!

________________________

* Ikke at jeg skal prøve å belære noen andre om deres egne religiøse begreper, men skulle ikke tittelen vært «Husk oss til live»? Den svenske tittelen er «Ihågkom oss til liv», og er i følge boka fra en bønn som leses hver dag fra rosh hashana til yom kippur. Jeg tolker det som at det handler om den ikke eksklusivt jødiske troen på at et menneske først er helt borte når ingen lenger husker hen? «Husk oss til livet» gir liksom ingen mening.

Fange i natt og tåke – Trygve Bratteli

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke lenger i hvilken sammenheng Fange i natt og tåke plutselig dukket opp i bevisstheten min, noen må ha nevnt den et sted i sosiale medier, men siden jeg først er på sakprosakjøret virket det like lurt å lese den nå. Bratteli ble arrestert av den tyske okkupasjonsmakten i 1943 og etter kort tids fangenskap i Norge – blant annet på Grini – ble han sendt til arbeids-/konsentrasjonsleire i Tyskland. I løpet av krigens siste dager ble han, sammen med andre norske fanger, hentet av svensk Røde kors i de berømmelige hvite bussene.

Bratteli skildrer livet i leirene i grell detalj. Matknapphet, dårlige eller rent ut manglende klær og sko, til dels ikke-eksisterende sanitærforhold og hardt fysisk arbeide uansett temperatur og føre er gjennomgangstonen. Jeg kan ikke si at det var så mye som var nytt for meg, nødvendigvis, men det er klart det er noe med å lese noen hundre sider med nøkterne beskrivelser av grusomhetene selv relativt privilegerte fanger (Bratteli var tross alt «arier» og arbeidsfør – i alle fall til å begynne med – og ble ikke sendt til rene utryddelsesleire) ble utsatt for som går inn på meg.

Repetisjonene står i kø, og på sett og vis har det en effekt, for det gir kanskje leseren litt innblikk i hvor repetitivt dagliglivet i leirene var. Samtidig er repetisjonene kombinert med en… vel, rotete fortellerstil, og får meg til å ønske meg en litt mer gjennomarbeidet tekst. Bratteli forteller at han ved hjemkomst i 1945 skrev ned inntrykkene og hendelsene fra fangenskapet nærmest som en form for terapi, et forsøk på å tømme seg slik at han kunne gå videre i livet. I 1979 gikk han sammen med kona Randi og ved hjelp av en båndopptaker gjennom de nedskrevne notatene – som i stor grad var i stikkordsform. Som han selv sier:

Saken er jo at «huskeseddelen» kunne bare jeg selv omsette i forståelig språk. Vi gikk det hele igjennom og fikk det skrevet ut. Det er grunnlaget for det som nå følger. (Side 11)

Hvor mye som er gjort med teksten etterpå vet jeg jo ikke, men den bærer preg av å være direkte avskrift av at Bratteli snakker seg gjennom disse notatene og fyller på detaljer ettersom han kommer på dem. Formen er ganske muntlig og tematisk springende, og til tider slitsom å lese. Disse to paragrafene er typiske eksempler på der flere historier rotes sammen i en slags stream-of-consciousness fortelling:

Det hendte nå av og til at det var flyalarm når vi var ute i slikt arbeid. Da skulle det være helt stille. Ingen skulle røre seg i skauen. En gjeng jeg var sammen med, arbeidet med indre og ytre murer til en SS-brakke en tid, og det var få militære vaktposter med i dette. Sjauergjengen i steinbruddet ble satt til å bære stein til brakkemuren. Det kom stadig nye franskmenn inn i leiren, som faktisk lå nesten i Frankrike. Utover sommeren 1944 var de svært optimistiske og trodde ikke krigen ville vare mer enn en måned.

I dette sjauerarbeidet gikk vi da fram og tilbake, fram og tilbake, opp og ned til de forskjellige stedene. Det var meget kupert terreng der leiren lå, og vi bar til dels svært tungt. Som regel gikk vi sammen to og to og fabulerte om framtiden. Pratet om båter og hus og selvfølgelig om mat, fisk og seterdrift, en fange fra Stange om bærplukking, mens sulten og slappheten plaget oss hele tiden. I regnvær søkte vi ly i kjelleren. Vi kom også borti tung steinbæring under ledelse av en SS-representant. I denne trengte situasjonen traff jeg igjen Herman, som lovet meg ny kommando. (Side 119-120)

Først flyalarmene, som bare løselig henger sammen med muren og steinbæringen, så et par setninger om franskmenn og optimisme og så tilbake til steinbæringen igjen i neste avsnitt, uten at det på noen måte er klart hva for slags rolle disse franske fangene hadde med saken å gjøre. Og så for sikkerhets skyld litt om hva arbeidsgjengen pratet om (mat, igjen), litt om været (hvilken kjeller, forresten?) og så om mer tung steinbæring… til et annet prosjekt?

Det er ikke uinteressant, men det føles vel litt som å lese en primærkilde enn en «ferdig» bok, om man nå vil kalle det memoarer eller hva. Jeg hadde nok foretrukket – og sannsynligvis blitt mer berørt av – en mer sammenhengende, for ikke å si ryddig, fortelling. Men det var fint å få lest litt om norske fanger i Tyskland under krigen, det er et tema jeg knapt har lest noe om før, verken i sakprosa eller skjønnlitteratur.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Arbeiderpartiet og 22. juli – Hallvard Notaker

Mirthful 1 Comment

Det har kommet mange bøker som handler helt eller delvis om terrorangrepet 22. juli 2011 i år, og for egen del vet jeg ikke om det er mengden bøker som dukket opp på radaren samtidig eller at ti år er gått, på godt og vondt (godt: Mer avstand = lettere å forholde seg teoretisk, vondt: Høyreekstremistene har ikke akkurat sprukket i sola), men jeg er inne i en «jeg må lese ALLE bøkene»-fase. Jeg begynte med Kamzy Gunaratnams Din kamp er min kamp i mai, og fortsatte med Hallvard Notakers Arbeiderpartiet og 22. juli kort tid etterpå. Flere har det blitt, og enda flere ligger på vent, men jeg skal forsøke å få skrevet om dem i den rekkefølgen jeg leste dem, delvis fordi det er interessant å se hvordan min lesing av én bok påvirkes av de bøkene jeg allerede har lest (jeg sier bøker, men jeg har også fortært både A-magasinet og Uke-Adressa sine 10-års-markeringsutgaver fra perm til perm, de kommer jeg neppe til å blogge om, men det er verdt å nevne).

Hallvard Notaker har hatt tilgang til Arbeiderpartiet og AUFs arkiver og folk og har produsert en grundig gjennomgang av hvordan partiet håndterte terrorangrepet både i tiden rett etterpå og i årene som har gått. Han synliggjør hvordan offeret måtte ta ansvaret, ikke bare fordi AP «tilfeldigvis» var i regjering på det tidspunktet, men fordi det ikke fantes noen dreiebok for hvordan alt det administrative som kommer i kjølvannet av et slikt angrep skulle håndteres, og av hvem. For eksempel: Hvem har egentlig ansvar for å finne ut hvem som var på Utøya og få tak i de pårørende, både til de drepte og til de overlevende? Ansvaret for oversikten over deltagere falt naturlig nok på AUF, men på et AUF i krise, der mange av de som kunne ha hatt en oversikt selv var rammet, og der det som fantes av dokumentasjon befant seg på Utøya fortsatt, et område sperret av av politiet.

Notaker tar også opp den unike, og delvis selvmotsigende, statusen Arbeiderpartiet har i Norge, som statsbærende parti. Allerede i introduksjonen skriver han:

Skillet mellom de to bygningene [Høyblokka og Folketeaterbygningen] er klarere i byrommet enn i tanken. Det finnes ikke noe klart svar i den norske selvforståelsen på hvor de to forlater hverandre, hvor Arbeiderpartiet stopper og staten fortsetter alene. Her ligger både en velsignelse for partiet som forvalter arven etter Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, og en forbannelse. For i Norge rammer raseri mot staten sjelden slik at Arbeiderpartiet går fri. Slik er det ikke like gjerne med de andre partiene. Arbeiderpartiet er annerledes, for det er alles og ikke alles på samme tid, slik Høyblokka er både Norge og Gerhardsen, evig tvetydig som symbol på staten og nasjonen den ene dagen og på ideologi som splitter, den andre. Arbeiderpartiet representerer den ene halvdelen av det politiske Norge i strid med den andre, samtidig som det er smeltet samen med selve staten. Det går ikke an, for ingen kan representere helheten og bare én halvdel samtidig, men slik er det likevel i historien om Arbeiderpartiet, 22. juli og alt som fulgte etter.

(Side 8.) Det er et tydelig ekko av det jeg tidligere siterte fra Kamzy Gunaratnams bok om hvorfor hun valgte Arbeiderpartiet:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

Ikke minst dokumenterer Notaker det dilemmaet partiet sto i over hvilken historie som skulle fortelles om angrepet. Var det først og fremst et angrep på oss alle, på demokratiet, en sorg hele befolkningen kunne inviteres inn i? Eller var det først og fremst et angrep på Arbeiderbevegelsen, en ekskluderende sorg, der noen ville føle seg utelatt og kanskje til og med havne i en slags fiende-rolle? Vi vet jo at Stoltenberg og AP valgte den forsonende og inkluderende linjen, men Notaker får godt fram de interne diskusjonene og også frustrasjonen som oppsto hos de som ønsket et tydeligere oppgjør med terroristens tankegods og de som i større eller mindre grad deler hans meninger. Jeg blir frustrert med dem, og føler for å rope fra hustakene. For selvsagt var ikke terroristen alene, selv om han var alene om selve angrepet. Han har meningsfeller og potensielle etterfølgere i fleng. Både her hjemme og i andre land. Vi har allerede sett det flere ganger, i New Zealand i 2019 og i Bærum samme år. Og i den norske høyreekstremismen står hatet mot Arbeiderpartiet sentralt.

Arbeiderpartiet stod midt i Breiviks forestillingsverden. Allerede i det første avhøret kvelden 22. juli på Utøya gjorde han det klart at han hadde ønsket å ramme både ungdommene i AUF og nasjonale politiske ledere i moderpartiet. Angrepet på Utøya var et «knivstikk rett i hjertet på Arbeiderpartiet», forklarte han. Arbeiderpartiet hadde «sveket landet og folket, og prisen for forræderi fikk de betale for i går», noterte politiet i et avhør neste dag. Allerede da han ble pågrepet, sa politifolkene som satte på ham håndjern at han forklarte at «målet var å ramme Arbeiderpartiet, som islamiserte Norge». Det særlige målet om å skade Arbeiderpartiet ble omtalt i mediene fra de første dagene etter angrepene, både av hans forsvarer og gjennom lekkasjer fra politiavhør. Offentligheten fikk også raskt vite at han hadde valgt seg fredag 22. juli fordi Gro Harlem Brundtland, året før omtalt som «landsmo(r)deren» i kommentarfeltet på nettstedet _document.no_, skulle til Utøya denne dagen. Forskerne har ikke tatt for seg Breiviks hat mot sosialdemokrater og sosialister som hovedsak, men forbindelsene mellom høyreekstremisme og oppfatningen av Arbeiderpartiet som konspiratorisk folkefiende er godt kjent. En forskningsrapport fra Politihøgskolen om høyreekstremisme i Norge fra 2018 sier: «I mange sammenhenger, enten hatpratet er rettet mot muslimer, jøder, pressen eller mer generelt mot myndighetene, blir Arbeiderpartiet utpekt som hovedaktør. Ja, for mange konspirasjonstroende ser partiet ut til nærmest å være synonymt med eliten og dermed ondskapen inkarnert.» Forskerne fører ideene tilbake til mellomkrigstiden og påstander om at Arbeiderpartiet skulle arbeide i skjul for en global maktovertakelse av jøder og bolsjeviker. Dette gjaldt uavhengig av partiprogrammets innhold, også etter at Arbeiderpartiet brøt med Den kommunistiske internasjonale og dermed Moskva i 1923: «Politikken inngår i virkeligheten i en ond og destruktiv plan for total samfunnsomveltning, hvor alle tradisjonelle verdier skal ødelegges.» I dag er «jødebolsjeviker» ofte erstattet med muslimer på toppen av konspirasjonsteorien, som ellers har holdt på mange av hovedtrekkene.

Mistroen mot Arbeiderpartiet finnes også i mindre ideologiske miljøer. Forfatteren og journalisten John Færseth skriver i sin bok om konspirasjonsteoretikere i Norge at «det eksisterer et nærmest morderisk hat mot AP hos en del nordmenn, som ikke kan sammenliknes med alminnelig politikerforakt eller motvilje mot et politisk parti man ikke kunne tenke seg å stemme på». I en slik verden er ofte AP ensbetydende med organisert landssvik og det norske demokratiet et skuespill. Respekten for institusjonene som holder det oppe, blir deretter.

(Side 114-115.) Dette er en virkelighetsoppfatning som er rimelig fjern for de fleste av oss, men det er essensielt at vi tar det inn over oss. Ida Jackson skriver om det i boka Morfar, Hitler og jeg (en strålende bok som jeg dessverre ikke har blogget om, men som jeg tror jeg blir nødt til å lese om igjen snart, sett i lys av alle 22. juli-bøkene) og 22. juli i år fortalte hun om det samme på Twitter i en tråd jeg anbefaler alle å lese:

Jeg anbefaler også helhjertet Arbeiderpartiet og 22. juli. Den er gjennomarbeidet og detaljrik og Notaker presenterer fakta på en nøktern og nærmest følelsesløs måte (som det sømmer seg en historiker). Der de andre bøkene jeg har lest så langt har en klar politisk slagside, er denne boka kanskje nettopp det vi trenger å kunne slå i bordet med når vi skal diskutere 22. juli med de som «ikke støtter Breiviks handlinger, men synes han har noen gode poenger». For diskutere, det må vi faktisk. Vi kan ikke la høyreekstreme meninger stå uimotsagt. I alle fall ikke om vi stiller oss bak «Aldri mer 22. juli».

Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp.

Afrikanere i Norge gjennom 400 år – Yacoub Cissé (red.) og Ann Falahat (red.)

Mirthful Leave a comment

Når BLM-bokanbefalingene fløy som tettest i juni noterte jeg meg flere titler fra tips på Twitter, og jeg tror det var @mohamabd86 som anbefalte Afrikanere i Norge gjennom 400 år. Boka ble reservert på biblioteket og dukket kjapt opp, men ble ikke like kjapt lest, og noe av årsaken til det er formatet. Jeg har en del å si om format og design på denne boka, men vi tar det til slutt, først litt om innholdet.

Afrikanere i Norge gjennom 400 år er en samling artikler som alle omhandler folk med afrikansk herkomst (i nær fortid, altså, ikke som i «menneskehetens stammor kom fra Afrika») som har hatt tilknytning til Norge på et eller annet vis. Vi får lære om Olav Joleik, f.1907, sønn av Albert og Wanga, som Albert traff mens han var offiser i Kongo. Albert tok med seg Olav hjem etter endt opphold og han vokste opp i Norge, uten moren, som ble igjen i Kongo. Vi hører om studenter ved Misjonshøgskolen i Stavanger og om Christian Hansen Ernst, som var tjener hos Ulrik Frederik Gyldenløve (kongens stadtholder i Norge 1664-1699) og senere postmester i Kragerø 1681(?)-1694. Og vi får historiene til noen av de artistene som underholdt oss i det 20. århundre, for eksempel Edward Montgomery som ble fengslet under krigen og blant annet satt på Grini, og Pete Brown som i følge Wikipedia var «kjent som en av swingjazz-æraens fremste i Norge».

Det er interessant lesing, og det er uten tvil historier som i større grad burde vært dratt fram i lyset, både fordi de er verdt å høre i seg selv og fordi de hjelper til å slå beina under forestillingen av at Norge ikke ble «multi-etnisk» før i min levetid (jeg er født i 1974, om noen lurer). De fleste av menneskene boka forteller om kunne fortjent en egen biografi. Dessverre er det nok i mange tilfeller vanskelig, om ikke umulig, da kilder er nesten ikke-eksisterende eller bare nevner folk i forbifarten så og si. Lokalhistorikere har hatt mye å si for kunnskapen vi har om Norge generelt, men ingen kan fokusere på alt, og hva de har fokusert på er neppe helt tilfeldig. Lokalhistorie er i sin natur lokalpatriotisk, og lokalpatriotisme er lillebroren til nasjonalpatriotisme, eller nasjonalisme, om du vil. Ofte en kilde til positive bidrag i samfunnet, men vel så ofte en negativ, ekskluderende kraft. Som Ida Tolgensbakk Vedeld og Ola Alsvik poengterer i artikkelen ««Den glade vitenskap» – også for de mobile?» (side 22):

Men nasjonsbygging tar ikke slutt med opprettelsen av en grunnlov. Kollektiv identitet er en kontinuerlig pågående prosess. Hvem er innenfor, og hvem er utenfor? Hva som er den synlige historien, den som skrives ned slik at den kan tas fram også i framtida, den som får autoritet framfor andre, er ikke tilfeldig. Det kan for eksempel ikke være noen tvil om at enkelte grupper og deler av samfunnet har vist svært lite interesse for å ivareta historien om den afrikanske tilstedeværelsen i Norge.

Boka er utgitt i 2011, og beviser vel bare at den diskusjonen om systemisk rasisme i Norge som skjøt fart i år egentlig er på overtid, og vel så det. I artikkelen «En ny, men også gammel fleretninsk nasjon» (side 7) skriver Thomas Hylland Eriksen:

Når dagens mennesker i dette landet leser om (…) den uheldige Kola Mangoli som ble behandlet som en museumsgjenstand i et borgerlig Kristiania-hjem, grøsser vi en liten smule og tenker kanskje at det er godt at verden går fremover. Spørsmålet som sjelden blir stilt, er om verden nå egentlig har gått noe særlig fremover, eller om vi bare har utviklet et nytt språk for å snakke om de samme maktforskjellene som eksisterte for hundre år siden. Det er i denne sammenheng nødvendig å nevne at den mest stigmatiserte minoritetsgruppen i Norge for tiden er den somaliske, som foruten å være svart også er muslimsk.

At afrikanere har blitt behandlet som severdigheter og forlystelsesskue burde strengt tatt ikke komme som noen nyhet om man har fulgt med i timen, men det er likevel forstemmende å lese om utbredelsen av fenomenet. I artikkelen «Afrikanere på utstilling og i sirkus» minner Herman Berthelsen oss på at rasismen ikke diskriminerer (ironisk nok), både afrikanere og samer ble ansett som eksotiske nok til å «fortjene» å bli utstilt (side 12).

Slike utstillinger av en samling eksotiske mennesker hadde mange navn, og «folkekaravane» van den vanligste, men også «zoo-antropologiske utstillinger», «etnologisk utstilling» eller bare «fremmede folk» ble brukt. (Det hører med til historien at også samer ble vist fram i både Christiania og i London!)

Ikke bare «innfødte», men også «kjæmpestrudse»! Noe særlig bedre bevis for at de som ble utstilt ikke ble oppfattet som mennesker på like fot med de skuelystne finner man vel ikke.

Positiv rasisme er også rasisme. At folk av afrikansk herkomst alle har rytmesans og er flinke i basket er like mye en generalisering som understreker motsetningene mellom dem og oss. Noe sitatet Yacoub Cissé tar med i artikkelen om Edward Montgomery, «Grini-fange nr. 4963» (for øvrig også publisert i Utrop) illustrerer på brutalt vis (side 40):

Og etter showene på Casino teater i Oslo i september 1926 skrev en begeistret norsk anmelder: «I 1926, da Oslos gamle Opera for længst var nedlagt, kom sorte vildmæn og tok de hvites operabygning i besiddelse… Selv en racehygieniker maa imidlertid gi sig over og medgi at ‘Black People’ har en sans for rytmer, farver og humør, som virker besnærende.» Dette sitatet sier mye om tidsånden i mellomkrigstiden. Rasehygiene var en akseptert vitenskap, og det var vanlig å lese i dagspressen om forskjellene mellom rasene, det være seg tatere, svarte eller andre minoriteter.

Jevnt over er artiklene i boka god lesning, selv om de bærer preg av varierende grad av det jeg av mangel på bedre ord vil kalle profesjonalitet i skribentyrket (jeg vil anta at en del av bidragsyterne slett ikke er «skribenter» av yrke). Noen av tekstene gir meg litt skolestil-vibber, men majoriteten er på høyde med det du ville funnet i en hvilken som helst samling artikler fra samfunnsvitenskapelige miljøer. Av og til skulle jeg ønsket meg en strengere redaktør, hen kunne for eksempel påpekt tankefeilen i setningen «Siden Frederik Ludvig Anthony kom uten sin mor til Danmark, må hun ha trodd at han ville få et bedre liv der enn på St Croix» i artikkelen «Familien Anthony» (side 52). Da moren til Frederik Ludvig Anthony – og han selv også – var slave mistenker jeg at hun hadde fint lite hun skulle ha sagt om hvor gutten skulle reise og med hvem. Men basert på det tekstlige innholdet vil jeg definitivt anbefale boka.

Så var det format og design, da. Boka er tynn, bare 80 sider, men til gjengjeld er den i «coffee table book» format. Større enn A4. Her er den sammen med Black and British, som jeg også er i gang med å lese og som er i «normalt» paperback-format:

Det har flere konsekvenser. For det første gjør det den litt uhåndterlig. Det er ikke en bok du tar med i veska for å lese på bussen. For det andre hadde jeg aldri funnet den tilfeldig i bokhandelen/på biblioteket, da den av nødvendighet må stå på en helt annen hylle enn de sakprosabøkene jeg vanligvis leser. Dessuten gjør det selvsagt noe med måten tekstene formateres. Mange av artiklene er trykket med to kolonner per bokside, men ikke alle, og disse er spesielt uleselige da linjene blir ALT for lange. En uhyrlig liten fontstørrelse hjelper ikke. Igjen sammenlignet med Black and British:

Det er ikke mange punkts forskjell, kanskje to? Men når man legger til at Afrikanere i Norge er så stor at den nærmest må ligge på fanget når man leser den gjør det at mine øyne sliter, selv med korrekt kalibrerte briller.

Deler av teksten er uthevet og med annen font og farge enn resten, slik det ofte gjøres i magasinartikler. Hvilket jo er greit, men man kunne kanskje valgt en farge som ikke blir usynlig i lampelys på glanset papir?

Jeg er vel ikke heller overveldende imponert over designprosessen som ledet til bruk av tilfeldige grafiske elementer som dekor hist og pist gjennom boka. Jeg har drevet med scrapbooking, både fysisk og digitalt, og dette er i grunn et slett eksempel på bruk av irrelevante elementer som trekker oppmerksomheten bort fra bildet i stedet for å understøtte bilde og tekst:

Pete Browns tromme er blitt dekorert, av en eller annen grunn.

Kort sagt: Jeg skulle ønske Afrikanere i Norge gjennom 400 år ble utgitt i ny utgave. Gjerne med en grundig revidering av tekstene, men først og fremst med en restart av hele prosessen som ledet fra «samling tekster og bilder» til «ferdig bok». Først og fremst krymper vi formatet til normal størrelse på bok-det-faktisk-er-meningen-at-du-skal-lese. Så trykker vi alle tekstene på vanlig, matt papir i en fontstørrelse man ikke trenger lupe for å tyde. Bildene samler vi heller i bolker på glanset papir på 2-4 steder i boka, normal praksis i utforming av bøker-som-skal-leses med fotoillustrasjoner.

I mellomtiden får vi jo bare ta til takke med boka som den er, og er du interessert i å bidra til å bekjempe rasisme på hjemmebane her i Norge (og det bør du jo være) synes jeg absolutt dette er en bok du burde lese.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

One Summer: America, 1927 – Bill Bryson

Mirthful 1 Comment

bryson_1927Trying to get through the backlog, so this will be short. Though, looking back, not as short as my review of At Home which read in its entirety: «If anyone can tip me off about other authors who are as good at collecting, organising and relating anecdotes as Bill Bryson, please, please do.» Which is pretty much true for One Summer as well.

What can I say? Bryson has picked an interesting year and presents interesting stories in interesting ways. His anecdote-collecting skills have not waned and besides the usual suspects (Babe Ruth, Charles Lindbergh, Al Capone, Henry Ford, Calvin Coolidge and Herbert Hoover, amongst many others) are lots of people I’d never heard of (well, ok, that might not say much, but bear with me) with stories that are definitely worth hearing. Such as Carrie Buck, who was sentenced to being sterilised on the grounds that both she, her mother and her daughter were «imbeciles», and that they should not be allowed to reproduce. On the whole the chapter on eugenics is particularly chilling, perhaps even more so with hindsight, knowing what was to come in Europe a few years later (mind you, some of the atrocities carried out in America, such as against Carrie, were bad enough, even though fewer people were affected).

Ending on a happier note, I quote:

When tabloids became the rage, Macfadden launched the Graphic. Its most distinguishing feature was that it had almost no attachment to truth or even, often, a recognisable reality.

(Page 51.) Much like some of our more popular tabloids nowadays, then.