Når det viste seg på oktobermøtet i boksirkelen at det var min tur til å foreslå bok ble jeg tatt litt på senga, og jeg måtte forsøke å se for meg de bøkene som står mest synlig til på «skal-lese-hylla». Den amerikanska flickan var den første jeg kom på som også var tilgjengelig i nok eksemplarer på biblioteket (det er ett av kravene vi har til valgt bok), så da ble det den. Jeg hadde den stående fordi den var anbefalt som finsk kandidat i den nordiske utfordringen.
Jeg skal ærlig innrømme at denne boka hadde jeg aldri lest ferdig om ikke det var for at vi skulle snakke om den i boksirkelen (og det i tillegg var mitt forslag). Jeg slet meg gjennom de siste par hundre sidene. Og jeg følte meg faktisk regelrett snytt da jeg kom til siste side og leste «(fortsättning följer)». Jeg hadde nemlig ikke fått med meg at Den amerikanska flickan var del en av en todelt fortelling, Slutet på glitterscenen.
Det var i grunn enighet i boksirkelen om at boka rett og slett er for lang. Grunnhistorien er for så vidt interessant nok, den kretser rundt to jenter i tidlige tenår, Doris og Sandra, som «leker» egne versjoner av hendelser. De to historiene de fokuserer på er Sandras mors «forsvinning», den andre dreier seg om den amerikanske jenta som besøkte trakten noen år tidligere og som endte opp druknet. Vennskapet mellom de to jentene blir ganske intenst, og måten det framstilles på er fascinerende. Så langt er alt vel.
Slut på den showen. Den drömmen–
«– i putten», mumlade Doris Flinkenberg. «Den drömmen i putten», fortsatte hon lite högre, men fortfarande kanske bara mest för sig själv. Men ändå, redan på sitt oefterhärmliga Dorissätt, på sitt alldeles eget Dorisspråk, ett språk som Sandra kände igen också som sitt eget, för det hade blivit också hennes under den långa, märkvärdiga tid de hade varit bara de två och ingen annan. Ett språk som de egentligen hade hållit på att växa ur redan under en lång tid i denna pubertet som nyss hade börjat och som aldrig skulle leda dem tilbaka till någon rolig barndom där det fanns egna världar, många liv, många leker och personligheter. Utan tvärtom, upp i den rktiga världen för att bli vuxna som Ålänningen, kusinmamman, Lorelei Lindberg och Bombnedslaget. Och ja, de hade ju sina sidor allesammans, men i det stora hela måste man ändå säga att, yäk!
(Side 248.)
Historien om de to jentene som lever seg inn i sin egen verden minnet meg om filmen Heavenly Creatures, og jeg er redd det gjorde steminingen i boka dystrere og mer truende enn det kanskje er ment at den skal være. Selv om det ikke er mangel på død og depresjon i boka, heller.
Fortellerstemmen er spesiell. Den er ikke en definert person som forteller, og fortelleren er «allvitende», men er helt klart påvirket av bevisthetsstrøm-tradisjonen, og det er lett å trekke paraleller til Virginia Woolf og kanskje særlig To the Lighthouse. Historien er preget av gjentagelser, særlig av (ganske lange) klengenavn på steder og folk, men er også springende i tid og rom. Det er som å høre en historie fortalt av en litt surrete person over en kaffekopp (eller mange, siden den er lang), som kommer på ting de har glemt å si og til stadighet sier «men det må jeg fortelle mer om senere» eller røper ting som kommer til å skje. Poetisk er det også, Fagerholm leker med ord og vendinger, og gjentagelsene forsterker inntrykket av at det er en form for prosadikt man leser.
Dette er spennende, men slitsomt. Og når det etterhvert bærer mer preg av å være teknikk for teknikkens skyld, snarere enn noe som driver historien framover, ja da mister jeg desverre interessen.
Samtidig er det en gripende fortelling Fagerholm formidler, og jeg slites mellom å ha lyst til å lese del to – som heter Glitterscenen – fordi jeg føler at historien er ufullført, og å tenke at «det orker jeg i hvert fall IKKE». Vi får se.
Andre bloggere om boka:
Boktoka
Kulturdelen
