Stikkord: Finland

Från unga år – Frans Emil Sillanpää

Mirthful 1 Comment

I begynnelsen av mai kom jeg plutselig på at ferien begynte å nærme seg og at det kanskje hadde vært litt gøy å lese noe finsk litteratur før vi reiser (turen går altså til Finland). Jeg søkte opp anbefalte bøker og forfattere og reserverte en bunke på biblioteket. I tillegg fant jeg fram noen uleste fra hylla, og bestilte et par Tove Jansson og en Arto Paasilinna. Jeg trodde jo ikke akkurat at jeg faktisk skulle klare å lese alt før vi skulle av gårde, men tenkte (som vanlig) det var greit å ha noe å velge i. Av de lånte har jeg så langt lest Frans Emil Sillanpääs selvbiografi Från unga år og halve Timo K. Mukkas Jorden är en syndig song. Sistnevnte har jeg bestemt meg for å DNFe. Det ble litt mye finsk fjernsynsteater (det vil si ganske deprimerende realisme), men hovedproblemet var at forfatteren ikke gjorde det særlig klart hvem de forskjellige personene var i relasjon til hverandre. Hvem er mor, bror, tante, bestefar, niese? For å kunne sette pris på en framstilling av dysfunksjonelle mellommenneskelige forhold er jeg faktisk nødt til å skjønne noe om familierelasjonene til de berørte, og det klarte jeg ikke å få grep om. Til slutt ble det sånn tvangsmessig «ok, jeg SKAL lese ti sider i dag»-lesing, og det gidder jeg faktisk ikke. Så DNF it is.

Sillanpää er finlands eneste nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte selvbiografien snarere enn en av romanene hans fordi jeg regnet med at den var et safe bet for å få historier om hverdagslivet i Finland. Det fikk jeg da også. Sillanpää kom fra fattige kår og det var definitivt ikke gitt at han skulle få utdannelse (han fullførte riktignok ikke universitetsutdannelsen, men var likevel langt høyere utdannet enn majoriteten av sine likemenn) og bli forfatter. Han tegner klare bilder av plassene han vokste opp og ikke minst av foreldrenes slit og hva de ofret for å sende sønnen på skole. De første to tredjedelene av boka handler om dette, og er også de mest interessante. Den siste tredjedelen virker som «fyll», og er ikke del av et sammenhengende narrativ. Noen kapitler er da også tidligere utgitt som frittstående essays i følge introduksjonen. Ut fra hva han selv skriver om sitt forfatteryrke er jeg fornøyd med å ha valgt sakprosaen snarere enn skjønnlitteraturen, det er mulig det ellers hadde gått litt som med Mukka er jeg redd.

[T]rots att mina studier i det långa loppet bedrevs särdeles lamt, är jag ändå mitt öde tacksam för att jag inte kom att plugga Goethes tvättnotor eller Shakespeares kärleksbrev, utan i stället helt sakligt studerade livet (biologin alltså). Detta var en mycket nyttig bakgrund för mitt s.k. skönlitterära författarskap. Jag hade en fast och djupt rotad aversion mot allt pjoskigt svammel och levde i den övertygelsen att också den berättande konsten borde vara saklig och stabil i form och färger. Skönhet betyder på den linjen inte någonting drömskt och svärmiskt utan avslöjande av fakta ur en given synvinkel. Jag hoppas att jag i mitt livsverk har kunnat fullfölja den inriktning jag hade vid begynnelsen.

(Side 132-133.) Ikke at jeg har noe i mot saklighet, men om Shakespeare er «pjoskigt svammel», så må jeg vel si at jeg synes det er greit med litt «pjoskigt svammel» innimellom, faktisk.

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

De hengte revenes skog – Arto Paasilinna

Mirthful 3 Comments

paaslinnaJeg fant De hengte revenes skog i hylla i slutten av oktober. Det vil si, jeg lette etter den, fordi jeg var rimelig sikker på at pappa hadde gitt den i julegave til mannen nylig og at den derfor var et bra sted å starte når jeg skulle lese noe finsk i november i Therese (på Dantes bibliotek) sin nordiske utfordring. Så jeg lette og fant, og tok den av en eller annen grunn med meg når jeg skulle gå og legge meg den kvelden, leste to kapitler og ville lese fler. Jeg ville slett ikke legge den fra meg. Men jeg holdt egentlig på med tre andre bøker og det var jo ikke november, så jeg tenkte at jeg får vel vente. Og det gjorde jeg altså. Til første november, minst. Og nå har det gått nesten en måned siden jeg leste den og jeg har fortsatt ikke fått tatt meg sammen til å skrive et skikkelig blogginnlegg om den.

Plottet er egentlig absurd nok. Oiva Juntunen lever livets glade dager i Stockholm, på penger han har ervervet seg på lite lovlig vis. I et vellykket kupp for noen år siden fikk han hendene på fire tolvkilos gullbarrer. Hans to medsammensvorne havnet i fengsel, men Oiva gikk fri og kunne begynne å bruke av formuen. Men nå nærmer det seg frihetens øyeblikk for hans to kompanjonger og Oiva har i grunnen slett ikke lyst til å dele det gjenværende gullet med noen. Han leter derfor etter et sted å gjemme seg og ender opp i den finske ødemarka. Der får han selskap av Major Sulo Armas Remes, major i den finske armé, som har vært i ferd med å drikke seg fra jobben.

Og jeg liker det. Jeg liker det virkelig. Ikke minst liker jeg, nærmest mot min vilje, de to hovedpersonene. De er så usannsynlig sjarmerende i sin sjarmløshet. Hadde jeg møtt dem i virkeligheten hadde jeg sannsynligvis foraktet dem, men innen boka tar slutt heier jeg på dem og er oppriktig interessert i at de skal komme godt ut av det.

Paasilinnas bøker blir gjerne beskrevet som burleske, og det er det definitivt noe i. Absurditetene er det ikke langt mellom i De hengte revenes skog, men det er særdeles realistiske absurditeter. Det er ingenting som føles usannsynlig eller fantastisk i historien, og det er vel nettopp det som er så bra med den, den avslører tilværelsens absurditeter på en innsmigrende måte.

Konklusjonen er at her skal leses mer Paasilinna. Mannen har kjøpt to til (på svensk. Som han sa: Stemmen i hodet ble automatisk finlandssvensk og da ble det helt feil å lese den på norsk), så de blir nok plukket fram fra hyllen ganske snart.