Jeg har en gang eid boka denne filmen er basert på, men jeg kan ikke huske at jeg leste den. Men nå har jeg en unge på snart åtte som har mast i ukesvis om at hen ville se filmen på kino, så nå har jeg sett filmen. Og siden jeg har litt ros, men også en ganske stor innvending, tenkte jeg at en liten kortanmeldelse var på sin plass.
For å ta rosen først: Ungene spiller bra. Landskapet er fantastisk. Scenene med isbjørn ser ekte ut. Filmen er forsåvidt spennende, også for voksne, selv om mitt perspektiv var et annet enn ungens, jeg led nemlig mer med foreldrene enn ungene. Sjuåringen synes det var fryktelig skummelt innimellom, men siden det gikk bra til slutt (det er vel ingen spoiler, akkurat) var alt såre vel og hen vil gjerne ha den på dvd.
En grunn til at jeg ikke ville gitt filmen toppscore basert på historie og spenningskurve er at jeg begynte å kjede meg et stykke uti, såpass at jeg begynte å kikke på klokka for å sjekke hvor lang tid som var igjen. Det skjer meg ikke så ofte på kino (selv ikke under Smurfene 2 dubbet på norsk). Hadde jeg ikke vært sikker på at det kom til å gå bra til slutt hadde jeg kanskje synes det var mer spennende, og jeg er forsåvidt heller ikke i målgruppen all den tid det er en barnefilm, men likevel.
Men jeg må også få lov til å komme med en ganske kraftig innvending når det gjelder lyset. De tre barna gjemmer seg i et helikopter i Bodø i den tro at det skal til Stavanger for service (de har nettopp flyttet fra Stavanger til Bodø, og faren er igjen i Stavanger). Men helikopteret har fått et hasteoppdrag, og flyr til Halvmåneøya på Svalbard i stedet, noe ungene ikke oppdager før de har klatret ut av helikopteret, og før de rekker å reagere har helikopteret tatt av. De finner hytta som mannen helikopteret hentet bodde i og legger seg til å sove i senga der, og storesøster lover at når det blir dagslys skal de «gå til naboen og ringe hjem» (de vet ikke hvor de er, bare at det ikke er Stavanger).
Dette skjer 27. oktober. Datoen blir gjentatt flere ganger senere i filmen.
Neste dag blir det faktisk dagslys, og etter noen turer ut forstår ungene at de ikke kommer til å kunne ringe hjem med det første og kampen for å overleve starter.
Jeg holder på med en «Lys i mørket» serie på Instagram for tiden og postet derfor dette bildet med kommentar etter filmen:
Overraskende mye lys er mildt sagt. Det opplyses ikke hvor lenge ungene faktisk er på øya, men det er rimelig klart at det i alle fall er ukesvis, og det slutter likevel aldri å bli «dag». Ja, et stykke uti historien er det sogar vakkert lavt sollys på dem der de kjører snøscooter over øya for å forsøke å nå fram til en annen fangsthytte der det skal være folk.
Det skurret for meg, kan du si. Jeg har ikke inngående kjennskap til akkurat når polarnatta begynner på Svalbard, men hva har man internett til. Kalender.no kan selvsagt hjelpe og i følge dem gikk i år sola ned i Longyearbyen 26. oktober og kommer ikke opp igjen før til våren. Noe dagslys får man selvsagt også når sola ligger rett under horisonten, og Halvmåneøya er sør for Longyearbyen, så jeg skal godta at det var lys i begynnelsen av filmen, men ikke hele veien ut. Det er faktisk hva jeg ville kalle en amatørtabbe fra filmteamets side.
Jeg forstår jo at de må ha lys når de filmer, det hadde blitt en rimelig kjedelig film om det var stupmørkt hele tiden, men enten så får man da ty til fullmåne (fullmåne pluss snø er lyst, det) eller legge historien tidligere på året.
Det er et poeng at det begynner å bli vinter, det at havisen kommer senere enn den burde gjør isbjørnene mer innpåslitne (fordi de er sultne) og global oppvarming nevnes selvsagt. Vinterstormene skaper spenning mot slutten. Men de punktene er ikke viktige nok til å rettferdiggjøre å fucke med noe så fundamentalt for de arktiske områdene som midnattssola og polarnatten. Det er faktisk så feil at jeg neste ventet at det skulle dukke opp pingviner på noe tidspunkt, er de troende til det ene er de troende til det andre, tenkte jeg. Og jeg blir irritert, for jeg synes ungene fortjener bedre, de fortjener filmskapere som gidder å ta hensyn til virkeligheten.