Disse øyeblikk var den av bøkene på kortlisten til Bokbloggerprisen 2013 jeg hadde minst lyst til å lese. Derfor leste jeg den også svært sent (alt for sent til samlesinga). Jeg ble ferdig før bokfestivalen, bokbloggertreffet og prisutdelinga, men det var ikke med mange dagenes margin (og jeg hadde altså ikke lest den før jeg avga stemme. Fy skamme seg).
I 2012 leste vi Wassmos 100 år i boksirkelen, uten at jeg kom så langt som til å blogge om den. Det var mye jeg likte med 100 år, Wassmo tar oss med på en fascinerende reise gjennom 1900-tallet rivende sosialpolitiske utvikling sett fra kvinnenes synspunkt. Noe av det sterkeste inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka var «Du så glad jeg er for å leve i en tid der vi har pålitelig prevensjon!» Jeg vil gå så langt som til å si at hele kvinnefrigjøringa hadde vært nytteløs om ikke det var for en så «enkel» ting som kontroll over egen fruktbarhet.
Det jeg derimot ikke likte noe særlig med 100 år var de delene som handler om Wassmo selv. Og siden Disse øyeblikk – var mitt inntrykk, og så langt jeg kan se stemte inntrykket – plukker opp tråden der 100 år slapp den, var jeg ikke så fryktelig fristet.
Gjennom de første hundre sidene fikk jeg egentlig alle fordommene mine mot boka bekreftet. Men så, sakte, og nesten umerkelig, gjennom de neste to hundre sidene og i dagene etter at jeg har lest ferdig vinner Wassmo meg over likevel. Ikke slik at jeg ikke fortsatt skulle ønske enkelte ting var løst annerledes (fortellerteknisk, altså, og jeg skal straks forsøke å utdype hva jeg mener), men det blir stående som det som hindrer boka i å være genial, framfor det som ødelegger den helt.
Først: Kjære Herbjørg Wassmo, det er ikke deg, det er meg. Jeg har problemer med sjangeren «selvbiografisk roman». Jeg henger meg opp i hva som er «sant» og hva som er «fiksjon». Dette er egentlig helt urimelig, men har likevel ødelagt mang en bok, og er en av tingene som hindrer meg en gang å vurdere å starte på Knausgård, for eksempel (i hans tilfelle kan vi jo legge til hvor usannsynlig lei jeg er av å lese om middelaldrende hvite menns livserfaring og weltschmerz).
Dette henger sammen med det andre problemet jeg har med den tidlige historien til bokens hovedperson: Forholdet til foreldrene, og da særlig faren. For hva har han egentlig gjort? Det hintes, og det gås rundt grøten, det omtales som det i kursiv. Og selv om det nok er ganske klart hva han anklages for, hva det er, i alle fall om man har lest andre av Wassmos bøker, så får jeg rett og slett litt noia av all vagheten. I skjønnlitteratur innbyr hinting til at leseren kan finne på det hen vil, i biografiske skildringer fungerer det ikke på samme måten. Jeg ender med å Google Wassmos forhold til faren og lese sekundærkilder og er det noe jeg virkelig ikke kan med så er det bøker som får meg til å gå til sekundærkilder for å «få hele historien». Nå er det kanskje ikke sånn at jeg ønsker meg noen grafisk beskrivelse av det som har skjedd (huttetu), det hadde dessuten blitt en helt annen type bok. Og jeg anerkjenner hundre prosent Wassmos fulle rett til sin egen historie, til å fortelle det hun vil fortelle og utelate det hun vil utelate. Likefult blir jeg frustrert av halvkvedede viser, og kanskje særlig fordi jeg føler at jeg får den samme halvkvedede visen om igjen (og om igjen, den er tross alt behandlet i romans form før, noe Disse øyeblikk også er innom, for eksempel i forbindelse med Tora: «Det er jo ikke det hun skriver om» på side 213).
Dette hatet (og, ja, det ligger nært opp til hat) jeg har for selvbiografiske romaner plager meg gjennom hele Disse øyeblikk. For jeg kjenner mine nesten-ikke-eksisterende-Se-og-hør-leser-impulser komme snikende, både hva angår den nytilsatte festivalsjefen, den øyboende forfatteren og de fleste andre av de mange ikke-navngitte personene i boka. JEG VIL IKKE FORSØKE Å GOOGLE DEM. Og jeg lot være. Og egentlig er det jo helt likegyldig hvem de er. For det har ingen betydning for historien i romanen om det er personer som kunne vært navngitt, konglomerater konstruert av fler opplevelser eller ren fiksjon. Men det ødelegger leseropplevelsen. Og, ja, jeg anerkjenner at det er urimelig av meg.
Ekstra urimelig er det kanskje fordi alle personene som opptrer i Disse øyeblikk er navnløse, inkludert hovedpersonen selv. Det eneste unntaket er Dikter Sara (henne måtte jeg Google, men det var fordi jeg skulle notere meg at jeg må lese noe av henne), så vidt jeg kan huske. Ellers er det gutten og jentungen, jegeren og dikteren, og altså forfatteren selv, som er navnløs og som vil bli billedkunstner, men blir lærer i stedet og som lenge gjør det som forventes av henne, men som sakte finner en egen stemme og en uant evne til å slå i bordet likevel.
Og for en stemme hun finner. Wassmo kan det å leke med ord, og det jeg bet meg mest merke i er måten hun først bruker et ganske forslitt begrep, men så videreutvikler det slik at det får helt nye meninger. Et eksempel er når «hun», den navnløse, flytter på hybel for å gå på lærerskole (side 80):
Da hun har pakket to pappkofferter, klemt gutten og grått, og endelig sitter på bussen, kjennes det som om hun har fått vinger. Hun lener seg godt tilbake i setet og lar vingene varme skuldrene og nakken. Dette skal hun klare.
Her får det ganske oppbrukte bildet om vinger en ny betydning, vingene blir ikke bare et symbol på frihet, men gjennom å være noe som varmer også et symbol på trygghet, men en trygghet i seg selv og egne evner, ikke en som er avhengig av noe utenfor.
På mange måter føyer Disse øyeblikk seg inn i tradisjonen Wassmo selv namedropper fra gjennom romanen: Det er et feministisk manifest. Ikke et opp-på-barrikadene-og-rop-det-ut typen manifest, men et noe mer stillferdig, men nesten enda mer insisterende: Jeg krever min rett til å bli hørt og til mitt eget liv og kropp. Love me or leave me. For hun har nok med seg selv, forfatteren, og hun innser det selv etterhvert, hvor lite bruk hun har for folk som ikke vil møte henne på hennes egne premisser.
Og som med 100 år dukker argumenter for hvorfor kontrollen over egen kropp er så viktig. En uønsket graviditet kan fortsatt være katastrofe i dag, og er man uheldig med hvem man møter i helsevesenet kan man utvilsomt fortsatt føle seg ydmyket (og om reservasjonsretten hadde blitt ett faktum hadde det vært et skritt i feil retning), men mye har skjedd, også siden forfatteren satt i skiboden med skrivebordsklaff (på side 275):
Der blir hun klar over at hennes mot er uten realitetsoppfatning. Hun er mer redd for den lokale legens ydmykelser enn hun er for å bære frem og ta vare på et barn. Det er slik samfunnet har kneblet oss, kvinnene, tenker hun. Gjennom ydmykelse.
Også i møtet med andre forfattere dukker det opp gnisninger. Hun vinner en konkurranse om beste dokumentarroman og den mannlige forfatteren fra øya (som også har sendt inn manus til konkurransen) blir såra og vonbroten (side 311):
Du skriv ikkje slike historie! sier han.
Hun svarer ikke. Hva slags svar skulle det vært.
Kvinnelige forfattere skriver ikke dokumentarromaner, må vite. I alle fall ikke om viktige ting.
Langt ut i neste årtusen skal hun få kjenne denne merkelappen. Kvinnelig. Kvinnelig statsminister, kvinnelig prest, kvinnelig bokser, kvinnelig innsatt, kvinnelig rekrutt, kvinnelig jeger og kvinnelig forfatter. Kvinnelitteratur. For ikke å snakke om det unaturlige ved et kvinnelig geni.
(Side 286.) Veien fra forskremt jentunge til forfatter med bein i nesa er lang. Lenge holdt jeg på å gi henne opp, forfatteren, født feminist som jeg er. Hvorfor GÅR du bare ikke? nærmest ropte jeg til boka, når ekteskapet med jegeren ble for klaustrofobisk og for hyklersk. Og så er det han som går til slutt. Men det skal hun ha, forfatteren, hun gir ham ikke sjansen til å komme tilbake. Såpass viljestyrke har hun allerede da. Love me or leave me, the sass and the attitude, det kommer langt senere, men små steg fører deg også langt om du går i riktig retning lenge nok.
Jeg sa at Wassmo vant meg over etter hvert. Og på sett og vis stemmer det. Men jobben var ikke gjort når jeg la boka fra meg i forrige uke. Senest fredag diskuterte jeg boka med Elin og sa noe sånt som at det egentlig er en bra bok, men at det selvbiografiske aspektet ødela den for meg. Men, ser du, nå noen dager senere, når den har fått sunket enda litt mer inn og jeg i mellomtiden har lest andre ting, nå begynner minnene om irritasjonen å forsvinne og det jeg sitter igjen med er bildet av forfatteren, hennes stahet og styrke, hennes svakhet og menneskelighet. Jeg skulle fortsatt gjerne vært irritasjonen foruten, og jeg tror nok at for meg hadde historien vært vel så sterk om den hadde vært skrevet som «ren fiksjon» (i den grad noe noensinne er ren fiksjon), men likevel. Hun kommer til å være med meg lenge.
For å ta Lumberjanes først. Jeg har lest volum 1 før (selvsagt), og var litt ambivalent til det, men synes det var interessant nok til å gi meg i kast med toern. Konseptet for Lumberjanes er egentlig ganske rett frem, vi følger en gjeng jenter som deler hytte på en sommerleir. «Lumberjanes» er nærmest en slags speiderbevegelse, og hvert kapittel har et slags utgangspunkt i beskrivelsen av hva deltagerne må mestre for å oppnå en «badge». Så langt høres det ganske prosaisk ut, men det er det altså egentlig ikke. For det første er beskrivelsene av hva en Lumberjane må kunne ikke akkurat noe du ville funnet i en normal leirhåndbok, for det andre er hendelsene i tegneserien definitivt ikke noe du ville opplevd på en normal sommerleir. «Overnaturlig» er vel egentlig bare forbokstaven. Årsaken til at jeg er ambivalent er todelt, det ene er at hendelsene virker litt… tilfeldige. En del som var uklart i volum en fikk riktignok en slags forklaring i volum to, så kanskje jeg bare må fortsette å lese. Det andre er at hovedtråden i fortellingen later til å være vennskap og lojalitet, jeg tolker det i alle fall dithen at det er vennskap forfatterne ønsker å si noe om, men selv om jeg altså tolker det dithen synes jeg det temaet drukner litt i alle de sprø, og altså tilsynelatende litt tilfeldige, tingene som skjer. Likevel, jeg er fortsatt interessert nok til at jeg sikkert kommer til å låne volum 3 også.
Adventures of Superhero Girl handler om en ganske vanlig jente som tilfeldigvis har superkrefter, og som har bestemt seg for å bruke dem til beste for menneskeheten. Dessverre lider hun under en mangel på supervillains i Kanada. Superhero Girls eventyr er egentlig lett gjenkjennelige også for oss uten superkrefter, hun sliter med annerkjennelse fra omgivelsene («Du ser ikke ut som en superhelt»), har en eldre bror som er mer perfekt og mer populær og slike «prøver å finne min plass i verden» problemer som hører hjemme i en «coming of age» fortelling. Jeg likte historiene riktig så godt, kanskje særlig de som involverer (den «vanlige») jenta SG deler leilighet med. Når jeg gikk på Goodreads for å sjekke om det var kommet fler bøker i serien (det har det visst ikke) oppdaget jeg at ikke bare har Faith Erin Hicks forfattet Friends With Boys, som jeg leste i fjor og har sett fram til fortsettelsen på (den kommer snart), men hun har også vært bidragsyter til Lumberjanes.
Real Life skiller seg litt fra de andre to i at handlingen faktisk er virkelighetsnær. Hovedpersonen, Anda, begynner å spille et online multispiller spill og blir etterhvert rekruttert til å være med i en slags patrulje som jakter på gullgravere, spillere som kun er i spillet for å generere inntekter (akkurat hvordan dette fungerer har jeg ikke helt skjønt, men jeg har hørt om fenomenet). Siden gullgraving er mot reglene i spillet føler Anda seg først som en slags helt, men så blir hun kjent med en av de hun jakter på og oppdager at dette er unge kinesere som er ansatt på luselønn for å gjøre denne jobben. Når Andas nye venn i tillegg plutselig forsvinner, han har mistet jobben på dagen når det ble oppdaget at han kommuniserte med Anda, blir forskjellen på rett og galt en smule mer komplisert. Akkurat som i RL, kan man si. Både forteller- og tegnestilen fungerer godt, og boka bekrefter egentlig målsetningen min om å få lest noe mer av Doctorow.
