Erika Fatlands Grensen er en av tre bøker som er nominert til Bokbloggerprisen 2017 i åpen klasse. Det er en bok jeg uansett hadde lyst til å lese, men til tross for at jeg begynte på boka i mars klarte jeg ikke å bli ferdig før samlesingsmåneden juni var over. Om det sier mer om min konsentrasjonsevene eller Fatlands skrivekunster kan man jo diskutere. Jeg heller vel mot at det er mye min feil, jeg har lest ganske mye annet paralelt, men en av hovedgrunnene er uten tvil at Grensen er en stor og tykk bok, og at den derfor ikke har vært førstevalget hverken når jeg skulle ha med meg noe å lese ut av huset, eller egentlig når jeg har sittet i godstolen. Jeg foretrekker å holde boka jeg leser i hendene, Grensen er såpass tung at jeg ikke kan lese lenge i den uten å hvile den mot noe. Ebok hadde kanskje vært tingen?
For egentlig er det altså ikke noe galt med Fatlands tekst, som sådan, snarere tvert i mot. Reisen rundt Russland er ambisiøs, men boka er lettlest* og selv om jeg mistenker at jeg husker færre detaljer i etterkant enn jeg skulle ønske er de forskjellige landene og folkenes historie, og da særlig deres forhold til Russland, ryddig og engasjerende beskrevet. Mest kraft får fortellingen (ikke overraskende) når den fokuserer på enkeltskjebner, og Fatland har snakket med mange mennesker på sin vei, så det er nok å ta av.
Et interessant grep Fatland gjør er at hun har noen spørsmål som gjentas (der det passer) i samtalene med folk langs grensen. Det samme spørsmålet gir ikke alltid samme svar. For eksempel spør hun flere av de som har vært (eller er) soldater «Drepte du noen?» Minst en gang får hun til svar «Du må aldri spørre en soldat om det!» Men ikke alle er like… hårsåre? Svaret til Armeneren Set er mer rett fram:
Set så på meg som om han lurte på om jeg var riktig vel bevart.
«Selvsagt,» sa han. «Hvordan trodde du kriger foregikk?»
(Side 347.) En litt forvirrende ting med min bok er at de to seksjonene med bilder i farger som er satt inn 1/3 og 2/3 inn i boka er byttet om, så jeg får bildene som tilhører andre halvpart av boka midt i første halvpart og omvendt. Jeg vet ikke om det gjelder bare min kopi, eller om det er et generelt problem med opplaget (4. opplag). Jeg tviler i alle fall på at det er med vilje.
Selvsagt får man lyst til å reise når man leser en god reiseskildring, men jeg må nok innrømme at det er mange av landene Fatland reiser gjeenom som jeg foretrekker å oppleve som «armchair traveller» – altså gjennom bøker. Georgia står sånn halvveis på lista over land jeg kunne tenkt meg å besøke, men ellers fikk jeg mest forsterket ønsket om å få til en ny runde i Baltikum neste år. Vi var der i sommerferien i fjor og jeg angrer allerede på at vi ikke rett og slett gjentok turen i år.
___________________
* Jeg var og hørte Fatland snakke om Grensen på Litteraturhuset i Trondheim sammen med foreldrene mine, som begge har lest Sovjetistan (det har ikke jeg, ennå). Dette var før noen av oss hadde begynt på Grensen. Vi snakket med noen andre damer som sto i kø, og mamma bemerket hvor lettlest Sovjetistan var. En av damene sa da med ettertrykk at «Denne er IKKE lettlest.» Vel, I beg to differ.