Jeg har ingen anelse om når og hvor jeg kjøpte denne boka. Mest sannsynlig har jeg funnet den i bøker-om-bøker-avdelingen i et eller annet antikvariat, i alle fall har noen skrevet £8 på endepapiret foran i boka, så da kan vi vel anta at det var det jeg betalte. Jeg gjenoppdaget den når jeg ryddet og registrerte bøker tidligere i år, og flyttet den fra sin faste hylleplass (sammen med de andre bøker-om-bøker-bøkene) til et sted jeg ville huske å lese den.
Annie Tremmel Wilcox forteller historien om hvordan hun ble lærling hos Bill Anthony, en ekspert på reparasjon av gamle bøker som hadde blitt headhunted til stillingen som sjefskonservatør ved The University of Iowas nystartede «Center for the Book». Hun forteller billedlig om selve konservatorjobben og om det nærmest spirituelle ved denne typen lærlingeskap. Det er åpenbart at både hun og hennes kolleger har en respekt for bøker som noe mer enn bare en nyttig bærer av tekst. Men fokuset i alle reparasjonene hun beskriver er å gjøre det mulig for framtidige lesere å håndtere og lese boka.
I’ve seen fine leather bindings put on books in such a way that to open the book to read them would break the cover. It seems pointless to me to put a cover on a book that isn’t reader friendly. That makes them art objects. But maybe I feel this way because I was a reader of books long before I became a binder. (Side 122)
Som leser selv er dette tanker jeg kan si meg enig i. Og jeg har heller ingen problemer med å anerkjenne den jobben Wilcox og andre konservatorer gjør som viktig for, vel, kulturarven. Du kan lese Dickens julefortelling på e-leseren din og få utbytte av historien, men å lese førsteutgaven, som Dickens selv overså produksjonen av og derfor nesten helt sikkert har håndtert alle kopiene av, er en helt annen opplevelse. Det samme gjelder Whitmans Leaves of Grass, som er Wilcox’ eksempel:
Implicit in conservation, on the other hand, is the belief that the medium is part of the message that a book which looks and feels and operates exactly like the original conveys something to the reader which the same thing in another format does not. It is safe to say that a person holding a copy of Walt Whitman’s first edition of Leaves of Grass–an edition Whitman personally helped set the type for–experiences the poems differently than he would reading a microfilmed copy of it. Or that a person reading the first edition of The Origin of Species would have a different feeling for the context it came from than he would if he were reading a modern paperback edition. (Side 192)
Men det gjelder også mindre berømte, mindre prestisjetunge, mindre forseggjorte bøker. Å kunne lese en bok fra 1800-tallet sånn som den framsto for samtidige lesere vil alltid tilføre en dimensjon som en pocketbok eller en ebok aldri kan, samme hvor praktiske de er i dagliglivet.
Wilcox skriver fra minnet, men hun bruker også egne dagboksnotater, avisartikler og tekster fra utstillinger hun var med på å arrangere i teksten, og det både beriker teksten og gjør det hele mer interessant å lese fordi det bryter opp og skaper variasjon. Sitatene over er henholdsvis fra dagboksnotater og fra en forklarende tekst fra utstillingen «Saving Our Books and Words».
A Degree of Mastery er en flott liten bok, som definitivt hører godt hjemme i min bøker-om-bøker samling. Men mer enn noe annet fikk den meg til å ville prøve meg på bokbinding igjen. Jeg har gått kurs, men det var i London (jeg tok toget opp fra Worthing, der jeg jobbet og bodde, en ettermiddag i uken i et par semester). Her i Trondheim virker det ikke som at det er så mange kurs, i alle fall ingen et kjapt googlesøk avslører, så jeg får vurdere hva slags muligheter jeg har. Jeg har hele to bokpresser i kjelleren, jeg burde jo bruke dem?
Wandrups valg – litteratur av Fredrik Wandrup er en sånn bok som jeg har plukket opp på salg på noe tidspunkt. Mammutsalget, kanskje? I forbindelse med rydding i bøker endte den på toalettet, der vi har en hylle med bøker som egner seg for å leses i små munnfuller. Så har jeg lest den, i små munnfuller.
Det ville være løgn å si at jeg vet hvem Fredrik Wandrup er. Jeg hadde en vag idé om at han er bokanmelder? Wikipedia forteller meg at jeg kanskje burde ha hørt om ham, i det minste fordi han har skrevet både forfatterbiografier og krim, vi får skylde på at jeg er dårlig på å huske navn.
Man kan si at det kanskje er litt merkelig å lese en bok med bokanbefalinger fra noen man knapt vet hvem er, og jeg skal ikke krangle på det. På den annen side lærer man jo ganske mye om en person ved å kikke i bokhyllene deres (en av grunnene til at jeg blir satt ut av folk som ikke har bokhyller). I så måte vil jeg si at Wanderup er en relativt typisk lesende hvit mann av mine foreldres generasjon (han er tre år yngre). Her er det ikke så veldig mange overraskelser. Det er ikke BARE klassikere (innenfor sine sjangere), jeg hadde ikke hørt om alle bøkene før, noe som plasserer Wanderup et hestehode foran Janne Stigen Drangsholt. Han skal også ha poeng for å ha tegneserier som en egen kategori, de blir alt for ofte avskrevet som mindreverdige den «ordentlige» litteraturen. Men det er veldig mange gamle hvite menn (evt unge hvite menn som har blitt gamle etter at boka deres ble utgitt). Kjapp telling i registeret over nevnte forfattere gir meg 33 kvinnenavn av over 350 navn totalt. Og det geografiske/etniske mangfoldet er ikke mer framtredende det heller. Og omtalene er stort sett… kjedelige? Upersonlige, er kanskje riktigere? Det er veldig mye handlingsreferat eller fakta om forfatteren og lite «synsing», og nettopp synsingen er liksom noe av poenget med en personlig bokliste, eller er jeg urimelig nå? Det finnes unntak, omtalen av Arto Paasilinna Harens år starter:
Jeg møtte finnen Arto Paasilinna (f. 1942) i Oslo. Finlands mest leste forfatter, oversatt til 36 språk. Under en gutteaktig sveis lyste blikket som to mørke steiner på bunnen av tusen finske sjøer. Et lite skjegg sto som et snauhogd stykke skog rundt den brede, rødlige kjaken, og når han snakket, dirret hele kroppen, som om den var i ferd med å lette. Det gikk på et finsk som lød som en duell med øks. (Side 254)
Det er i det minste mer personlig, men trekker kanskje litt langt i andre retningen igjen (og skal du bruke bilder så er det uheldig å få leseren til å bli sittende å fundere på hvordan to steiner kan være på bunnen av tusen sjøer, men ok). Jeg hadde allerede lyst til å lese Harens år, jeg vet ikke om dette ga meg mer lyst. Og til tross for at det altså var mange bøker jeg ikke hadde hørt om før har jeg ikke følt behov for å notere meg noen av dem, og det sier kanskje sitt om innsalget?
Til gjengjeld har jeg følt behov for å markere dårlig redaksjon ved et par anledninger. Den første er der overskriften «Fornuft og følelser» følges av en beskrivelse som forvirrende nok refererer til fem søstre, men også til motsetning mellom de to ordene i tittelen, noe som får meg til å lure på om Wanderup blander Fornuft og følelser og Stolthet og fordom. Han hevder også at alle fem finner «den rette ektemann», noe som er vrøvl samme hvilken bok han mener (Margareth (som bare er 13), Mary og Kitty er alle ugift når deres respektive bøker slutter og man kan da virkelig ikke kalle Wickham «den rette ektemann», selv om han og Lydia kanskje fortjener hverandre). Sånne feil får meg jo til å lure på om det som står om bøker jeg ikke har lest stemmer.
Den andre er denne fantastiske setningen:
På Club 7 leste han med sin coolt knirkende stemme, som i et fragmentert, eksplosivt språk følger William Lee fra USA til Mexico og videre til Tanger. (Side 198)
Burroughs har en mer uttrykksfull stemme enn de fleste, tydeligvis. Dårlig korrektur?
Så er det et par ting som irriterer meg noe helt (urimelig) grenseløst. Det ene er at boka er illustrert med forsidene til noen av bøkene. Men illustrasjonen og omtalen av samme bok opptrer ikke sammen. Det andre er at orginaltittel på de oversatte bøkene ikke oppgis. Det hadde da vært ganske enkelt? Oversetterens navn oppgis heller ikke, forresten. Det er jo rent ut fornærmende overfor en hel yrkesgruppe.
Om du har lest helt hit kommer det vel ikke som noen overraskelse at jeg ikke anbefaler denne boka. Du kan sikkert velge dårligere bøker som utgangspunkt for en TBR, men du kan også velge bedre.
En gang i tiden foretrakk jeg stive permer på bøkene mine, og kjøpte pocket mer av nødvendig økonomisk dyd enn av preferanse. Nå til dags vil jeg helst lese pocket, av rent praktiske årsaker – de veier mindre og tar mindre plass, det er en fordel både mens man leser og når man skal dra med seg boka i sekk/veske.
Bøker jeg skal ha i mange år og lese om igjen og om igjen kan jeg likevel fortsatt få lyst til å eie i hardback. Gjerne førsteutgave, jeg er boksamler nok til at det er stas (selv om jeg foretrekker bøker jeg kan lese, ikke bøker som er for verdifulle til å gjøre annet enn å stå til pynt), men om boka er gammel og/eller populær nok er førsteutgave ofte urealistisk dyrt.
Før høstferien fikk jeg behov for litt «comfort reading» innimellom all den seriøse sakprosaen jeg leser for tiden, og kom på at det er lenge siden sist jeg leste Helene Hanff. Jeg startet gjenlesingen med 84 Charing Cross Road (den ultimate books-about-books-boka) og fløy gjennom både den, The Duchess of Bloomsbury Street, Q’s Legacy og Underfoot in Show Business i løpet av noen få dager. Etterpå tok jeg til nettet for å finne resten av bøkene til Hanff og – om mulig – 84 i hardcover. Sistnevnte var… en opplevelse.
Hanffs bok ble først utgitt i USA av Grossmann i 1970. I 1971 kom den britiske utgaven, utgitt av Andre Deutsch. Det var i forbindelse med den utgivelsen at Helene Hanff endelig fikk besøkt London, og det er den turen The Duchess of Bloomsbury Street handler om. Det er altså den amerikanske utgaven som er den reelle førsteutgaven. Men på Abebooks.com (som eies av Amazon, så det smerter meg litt å bruke nettstedet, men jeg har ikke funnet noe godt alternativ) er alle de første treffene på boka om du sorterer på dyrest-til-billigst den britiske utgaven. Aller dyrest (på skrivende tidspunkt) er en signert kopi, til den nette sum av 800 britiske pund. Utgitt av Deutsch og «First Edition/Seventh printing». Ikke bare er det altså den britiske førsteutgaven, ikke den amerikanske, men det er også 7. opplag, formodentlig trykket i 1983 siden det er det årstallet selger oppgir.
Nå er 800 pund LANGT over det jeg er villig til å betale (selv for en signert førsteutgave) for en hvilken som helst bok, men dette er jo ikke i nærheten av å være det?
Litt lenger ned på lista finner vi den utgaven jeg selv har fra før, trykket i pocket sammen med The Duchess of Bloomsbury Street. Med en… interessant pris.
Jeg fikk den jul i 1996 av en venninne, den kan ha vært ny på det tidspunktet, opplaget er fra 1993. Så er min pocketbok verdt 300 dollar? Jeg tviler sterkt, jeg vet ikke helt hva de røyker i Texas. Samme selger har forøvrig flere utgaver av 84 Charing Cross Road, alle… kreativt priset. Synes du 331 dollar er litt mye anbefaler jeg å sortere trefflista på lavest pris først, da får du samme utgave, tilsynelatende samme opplag, til… litt mindre:
Vel. Jeg trenger altså ikke å kjøpe denne utgaven, siden det er den jeg allerede har. Jeg var ute etter en ok hardcover-kopi. Jeg filtrerer på hardcover, sorterer på billigst-til-dyrest og blar meg forbi noen tyske utgaver og… se der ja. Grossman 1970. Til tre dollar?
«Condition: Acceptable» og «Stock image» kan fort tyde på at boka ikke er i veldig god stand, men for den prisen kan man jo akseptere en del slitasje? Jeg teller faktisk hele fem kopier av den faktiske førsteutgaven (forutsatt at årstall og utgiver er rett oppgitt) til under ti dollar. Jeg bestiller den som befinner seg i Storbritannia, i håp om lavere portokostnader og kjappere postgang.
Boka kom mens vi var på høstferie. Det er førsteutgaven, men tredje opplag. Og smussomslaget er… slitent. En stor rift bak og slitte partier. Men det er der, og illustrasjonen på forsiden har klare, fine farger.
Akkurat det jeg var ute etter.
Men vent. Noen har skrevet i boka! Jeg forventer en hilsen «fra tante med ønske om en god jul» eller noe sånt, ellers ville vel selgeren opplyst om det i annonsen på Abebooks? Neida, her er det faktisk en personlig hilsen fra Helene Hanff. Til en bokhandler, no less.
Hele inskripsjonen – inkludert stavefeil – er så ekstremt karakteristisk for Hanff at den nesten kunne fungert som et ekstra kapittel i boka. Men jeg skulle gjerne visst hvem denne Dave Belman/Selman/Celman (??) var. Og hva er det ingen kan stave? Unuguaran? Wut?
Jeg hadde i grunn begynt å tro at internett hadde drept moroa for oss bibliofile som er mer interessert i den unike kopien med en god historie bak seg enn i perfekt preserverte volum som egner seg mer på museum enn i noens private bokhylle og som koster deretter. Men da tok jeg visst feil, det er fortsatt mulig å finne skatter.
Fra Shakespeare til Knausgård: 66 klassikere du naturligvis har lest av Janne Stigen Drangsholt og med Therese Eides illustrasjoner er på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i Åpen klasse, og konkurrerer dermed mot Men du ser ikke syk ut og Lappjævel!. Det var samlesing nå i juli, men selv om jeg fikk lest boka kom ferien i veien for skriving.
Drangsholt har valgt ut 66 klassikere og for hver av dem får leseren noen talepunkter som hen kan bruke i situasjoner der det er naturlig eller nødvendig å briefe med litteraturkunnskap. For hver bok besvares spørsmålene:
Hvorfor er dette en klassiker?
Hvordan imponerer du?
Hvem imponerer du?
Og du får et sitat fra boka.
Idéen er god, men… jeg er ikke overbevist av gjennomføringen. Jeg hadde forventet å le mer, eller i det hele tatt? Jeg synes ikke vitsene er morsomme, og i de tilfellene hvor teksten nærmer seg et morsomt poeng drar Drangsholt det akkurat for langt for meg. Som i forklaringen av hvem du vil imponere med dine kunnskaper om Frankenstein:
En tredje gruppe er for øvrig feminister. Frankenstein er nemlig – i tillegg til en påminnelse om at kvinner alltid har vært «det annet kjønn» – et godt eksempel på hva som ville skjedd hvis menn kunne føde barn. De ville synes det var stas i ca fem minutter, og så hadde de ikke giddet mer. Det synes alle feminister – og mødre – er hysterisk morsomt å tenke på. Fordi det er sant.
(Side 31.) Dette er selvsagt en ganske urettferdig generalisering av fedre/menn (og egentlig en underlig framstilling av farskap, som om menn ikke er ansvarlig for barn siden de ikke kan føde?), men det kunne vært (litt) morsomt uten den siste setningen. Den er unødvendig for humoren og gjør at jeg lurer på om forfatteren tror på sin egen generalisering (som i og for seg ville være ganske trist). Akkurat her irriterte jeg meg dessuten over at dette bare er den andre gruppen du kan imponere, siden gruppe nummer to som nevnes er leger, med beskjed om at de IKKE vil la seg imponere. Og ja, det er pirk, men jeg liker å pirke.
En av illustrasjonene som faktisk fikk meg til å le; fra kapittelet om Ferrante.
I sitatet over blir jeg fornærmet på vegne av alle de reale mennene i verden (og, altså, det er ikke ofte jeg blir det, jeg er ikke fremmed for å sukke «Why are men?» og har endelig fått kjøpt meg t-skjorten med teksten «I’ve heard enough from old white men», som jeg tror jeg har nevnt på bloggen tidligere), i forklaringen av hvem du vil imponere med dine Jane Eyre-kunnskaper (forøvrig bokas korteste svar) blir jeg sur på vegne av meg selv:
Nok en gang blir vi nødt til å si kvinner. Kvinner elsker Jane Eyre nesten høyere enn livet selv. Hvis ikke er de ikke kvinner. Da er de bare en liten lort.
(Side 45.) Igjen… Kunne man spart seg den siste setningen? Jeg er ganske vant til å lese ting som forteller meg at jeg ikke er kvinne, men jeg vet ikke om jeg synes det er så kult å bli anklaget for å være moralsk feig (for ikke å «elske Jane Eyre nesten høyere enn livet selv», no less). For «bare en liten lort» er selvsagt også et sitat, til og med fra en annen klassiker Drangsholt har med på lista, nemlig Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren:
Men då sa Jonatan att det fanns saker som man måste göra, även om det var farligt. «Varför då», undrade jag. «Annars är man ingen människa utan bara en liten lort», sa Jonatan.
Man kan si mye om å elske Jane Eyre, altså, men å hevde at det utsetter deg for fare er i overkant (med mindre du befinner deg i en bok av Jasper Fforde). Og når vi først er i ferd med å la oss fornærme, hva med denne passiaren om Ringenes Herre?
Det kan være greit å vite at en del folk sannsynligvis vil anta at du lyver om å ha lest bøkene og egentlig bare har sett filmene, men det skal du ikke bry deg om. Dessuten er det svært få som har lest hele trilogien. Mange av de mest ivrige tilhengerne har faktisk sett seg nødt til å gi opp halvveis i bok to, hvor Tolkien blir så opptatt av å beskrive naturen at han lar heltene oppholde seg litt vel lenge hos et hesteelskende folk uten å legge inn noen som helst slags handling. Hvis du snakker med noen fra Noregs Mållag, kan du kanskje lyve på deg å ha lest den nynorske oversettelsen Ringdrotten (2006), som vant Nynorsk litteraturpris. Den bløffen anbefales imidlertid bare hvis begge parter har drukket alkohol, da den nynorske oversettelsen er nær uleselig og du fort kan bli avslørt.
(Side 150-151.) At det er «svært få» som har lest hele trilogien er en merkelig påstand om en bok som er velkjent for å være noe 13-16-åringer leser om igjen og om igjen. Jeg begynte først å lure på om det kunne være generasjonsforskjeller her, da de av oss som allerede var godt voksne når filmene kom kanskje hadde mer motivasjon for å fullføre bøkene enn de som kan «jukse» ved å se filmene, men Drangsholt og jeg er jevngamle og min (veldig uformelle) spørreundersøkelse på Facebook og Twitter viste ingen forskjell på folks alder (annet enn, selvsagt, at det er litt større sjanse for at du leste boka først om du var eldre enn ti når filmene kom). Jeg synes også at Drangsholt generaliserer egne preferanser når midten av bok to presenteres som den kjedelige biten. Av de som fortalte meg at de ga opp spriker hvor de ga opp (eller, for noen av de som fullførte, hvor de holdt på å gi opp) fra første halvdel av bok 1 til siste halvdel av bok 3. Selv ga jeg nesten opp etter Ringens brorskap, som jeg bare leste ferdig på trass fordi jeg hadde en avtale om å se filmen på kino i premiereuka. Når jeg vel hadde sett filmen leste jeg resten i løpet av to døgn fordi jeg måtte vite hvordan det sluttet (noe jeg kanskje ikke ville gjort dersom alle tre filmene allerede var kommet ut). Det endte med at jeg elsket nettopp midten av To tårn, men måtte skumlese kampscenene i Atter en konge. Fire av mine bekjentskaper hevder også å ha lest Ringdrotten, men i følge Drangsholt skal jeg vel ikke tro på dem (der er det vel også en logisk brist: Om boka er nær uleselig er vel sjansen for å bli avslørt mindre enn om det er en bok mange har lest?).
Så hvis ikke boka er morsom, er den nyttig? Vel. Det var én bok jeg ikke har lest jeg fikk litt mer lyst til å lese (Mesteren og Margarita), og det ligger i sakens natur («klassikere») at det ikke var noen bøker jeg ikke hadde hørt om før på lista. Jeg har lest 32 av titlene, samt deler av 3 til, så kanskje jeg ikke er i målgruppa? På den annen side vil jeg absolutt ikke anbefale noen å bruke denne boka slik det presenteres at den skal brukes, det vi si til å late som du har lest klassikere du ikke har lest. Som det sies om Hamsuns Sult:
Hamsun er den forfatteren som kanskje oftest dukker opp i «På nattbordet»-spalten til Dagens Næringsliv, noe som kan tyde på at hvite menn som pusher femti er midt i målgruppen her. Faren er at disse faktisk kan ha brukt en sommerferie i Provence eller på sørlandshytta til å lese Hamsun.
(Side 26.) Du kan altså lett bli avslørt. Men det gjelder alle bøkene. Hvis du treffer på noen som faktisk har lest boka har ikke Drangsholt gitt deg nok info til å overbevise i mer enn noen sekunder og du bør fluksens skifte tema. Et eksempel er at hun forklarer at Løven, heksa og klesskapet er en kristen allegori, men sammendraget koker ned til at Edmund lures til å bli med på de ondes lag og så tar Aslan en lang prat med ham og så ordner det seg, og utelater den bittelille detaljen at Aslan lar seg henrette av heksa for så å stå opp igjen fra de døde. Dessuten, om du gjør som Drangsholt foreslår og avfeier de andre seks Narnia-bøkene med at de er kjedelige og at C. S. Lewis ikke tilfører noe nytt kommer jeg til å gå ut fra at du ikke har lest dem, eller muligens bare synes synd på deg for å ha lest dem og funnet dem kjedelige. Nuvel.
Jeg tror da heller ikke egentlig at intensjonen er at du skal bruke boka for å bløffe på deg kulturell kapital. Jeg tror det er meningen at de av oss som har lest en del av bøkene skal nikke gjenkjennende (og humrende) til beskrivelsen av de vi har lest og bli litt nysgjerrige på de vi ikke har lest. Når boka overhodet ikke har den effekten på meg kan jeg jo notere at det er jeg visst nesten alene om. Den fikk gode anmeldelser fra presumptivt oppegående avisanmeldere og mine bokbloggerkolleger har altså ment den var verdig til nominasjon i Åpen klasse. Elida, for eksempel, som driver 1001 Books you should read before you die-boksirkelen og derfor må antas være mer opptatt av klassikere enn de fleste, synes Fra Shakespeare til Knausgård var både morsom og informativ, så les gjerne hennes innlegg. Min anbefaling får Drangsholts tekster ikke.
Illustrasjonene av Therese G. Eide, derimot? De har jeg nesten bare positive ting å si om. De var det eneste som fikk meg til å trekke på smilebåndet og i i hvert fall ett tilfelle (se ovenfor) faktisk le. De spiller på innholdet i teksten, men legger til sin egen vri på humoren, og av og til introduseres helt nye vitser, som denne illustrasjonen til Don Quijote:
Jeg ønsker meg egentlig alle illustrasjonene fra boka i en hendig liten bok for seg selv.
To tekniske ting som får gå på forlaget sin kappe er for det første at ett sted (Vesaas Fuglane) dekker en illustrasjon over deler av teksten. Det må vi håpe blir rettet før boka eventuelt kommer i pocket/flere opplag. Det andre er at det ikke finnes noen innholdsfortegnelse. Det synes jeg er ganske underlig. Det nærmeste man kommer er en liste over hvilke utgaver sitatene for hver bok er hentet fra, der får man i det minste rekkefølgen på klassikerne. Men det er altså også et tips til fremtidige utgaver: Innholdsfortegnelse.
PS: Den observante leser vil legge merke til at jeg har gått ut fra at Drangsholt står for teksten og Eide for illustrasjonene. Det kan selvsagt være at det har vært mer samarbeid og gjensidig utveksling av ideer her enn det fremstår som. Det vil ikke endre min oppfatning av at teksten er middelmådig og illustrasjonene gode, men jeg tenkte det var verdt å påpeke.
Det var en kommentar på et innlegg som handlet om noe helt annet på en eller annen Facebookgruppe som gjorde meg oppmerksom på at Heltinner jeg har møtt av Arnhild Skre eksisterer. En reservasjon hos biblioteket ble kjapt sendt avgårde og vips hadde jeg boken i hende.
Skres prosjekt er interessant. Hun tar for seg et utvalg jenter/kvinner fra litteraturhistorien (pluss noen fra viser, film og til og med dataspill), gruppert etter når hun i eget liv opphøyde dem til heltestatus. Vi får møte Milly Molly Mandy fra Skres barndomlesing, Mette Marit spenner over både «tweens» og tenår, vi møter 70-tallets politiserte heltinner Bjørg og Unni og en gjenfunnet kjærlighet for klassikere når Skre bikker førti. Blant annet. Hver heltinne får både faktaboks, gjenfortelling av grunntrekkene i verket og Skre gjenleser og kommenterer både kritisk og kjærlig. Om Milly-Molly-Mandy (på side 28-29):
«De kaster blår i øynene på deg,» sa farmor da jeg ti år senere begynte å lese Det Nyes noveller og motestoff. I dag ser jeg at det var lesestoffet hun selv valgte til meg som sterkest hindret meg i å se klart. Brisley lovet beundring og ros for å være nyttig, dyktig og pliktoppfyllende. Det tok år å oppdage hvor lite sant dette løftet var.
Heltinner jeg er møtt er på sitt sterkeste nettopp i kontrasten mellom det nostalgisk, kjærlige blikket fra barne- og ungdomstidens lesing og den kritiske samtidige røsten som både er blitt voksen og har skaffet seg litteraturfaglig bagasje. Vi har lest mange av de samme bøkene, Skre og jeg (om en til dels på forskjellige stadier i livet), og refleksjonene over heltinnene og hvike rollemodeller de var, er og kan være er interessant lesing. Skre klarer også å legge bøker til leselisten min (og som jeg har skrevet før, en bok-om-bøker som ikke gjør det er mindre vellykket).
Men utover i boka dukker det for det første opp småfeil som irriterer meg, og etterhvert føler jeg at narrativet stagnerer og prosjektet faller sammen og jeg begynner å krangle med Skre.
Feilene, først. Det er filleting, men også sånt som jeg ikke skjønner at et seriøst forlag ikke har klart å fange opp i korrektur. I kapittelet om Lille My på side 175:
På vei inn i trettiårsalderen var jeg fead up med kulturens krav om å bli en oppofrende mor og – enda mer – med kravet om å være en oppofrende kone. Absolutt fead up var jeg med det. (Sic)
Det kan jo ikke være trykkfeil heller, når det gjentas. I følge Urban dictionary betyr fead: «A person who is both fed up and dead at the same time.» Men det uten «up», og det Skre vil fram til heter altså «fed». To sider senere står det «loonere» når jeg er rimelig sikker på at det er «lonere» som menes (selv om «loonere» er ufrivillig morsomt). I faktaboksen om Stolthet og fordom på side 220 kan vi lese:
Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) er en omarbeidet versjon av romanen Ellinor og Marianne som Austen skrev 1795-1796.
Det er jo selvsagt vrøvl. Ellinor og Marianne ble riktignok omarbeidet, men den endelige romanen heter Sense and Sensibility (med hovedpersonene Ellinor og Marianne…). Forgjengeren til Pride and Prejudice het First Impressions, og den ble sannsynligvis skrevet 1796-1797, dessuten.
I faktaboksen om Nemi på side 264 er etternavnet stavet Montaya. Det skal selvsagt være Montoya, etter Iñigo Montoya fra The Princess Bride.
Og feilene, bagateller som de tross alt er, hadde kanskje ikke gjort meg like mye hvis ikke jeg altså også hadde begynt å krangle med forfatteren, delvis på detaljer i gjenfortellingen. At ingen i familien til Elisabeth får vite om frieriet fra Mr. Darcy (side 225)? Selvsagt får Jane vite, åpenheten mellom de to søstrene er et av historiens fundamenter, det hadde vært en helt annen roman ellers, så hva babler du om? At Florence Nightingale nevnes i samme setning som Solveig, og lot «mennene utføre heltedådene og ventet med kjærlighet, bandasjer og uendelig tålmodighet til seierherrene kom hjem» (side 270) er en merkelig tolkning av historien. Riktignok var ikke Nightingale på frontlinjen, men nær nok, skulle man tro, og på feltsykehusene under Krimkrigen var det vel ikke akkurat overflod av triumferende hjemkomne «seierherrer». Og når Skre skriver om Pippi på side 307 får jeg lyst til å kyle boka i veggen:
Hun er for ensom, for forsert. Hun lager for mange problemer for seg selv til at hun noen gang virkelig har klart å interessere meg. Jeg misunner Pippi fordi hun er så sterk og sikkert også fordi hun er rik, men jeg kunne ikke tenke meg å ligne henne på noen annen måte. Om hun vekker nysgjerrighet hos meg, er det rent teoretisk, fordi hun stiller spørsmål ved konvensjonene. Likevel var og er Pippi en barnebokfigur jeg merker at jeg synes mest synd på. Hun virker ikke ærlig. Hun hopper og spretter og jubler i vei, men ser ikke ut til å ha det godt. Slike er ikke heltinner.
That’s a bit rich fra noen som nettopp har hyllet Beatrix Kiddo fra Kill Bill som heltinne (jada, problematisert og alt, men likevel). For hun later jo til å ha hatt det godt, ikke sant? Det er da forøvrig også et merkelig kriterium for å være heltinne, at du skal ha det godt? Dessuten, liker du ikke Pippi kan vi ikke bli BFFs. Sånn er det bare.
Og er det så mye vold i tidlig Nemi som Skre skal ha det til?
Stemningsargumentet «Jeg var sur den dagen, derfor dro jeg til deg,» holder imidlertid ikke helt som rettferdiggjøring. Det kan til nød være unnskyldning en gang i mellom. Hos Nemi skjer ikke dette bare av og til, hun ber heller ikke så ofte om unnskyldning.
(side 282) Jeg måtte hente ned Enhjørninger og avsagde hagler fra hylla og bla meg gjennom, og jeg fant tre striper der Nemi deler ut slag og en der hun selv får en veske dasket i hodet. Så jeg skal gi Skre rett i at om man leser det som «Nemi slo faktisk til den pene servitøren med knyttet neve» kan man nok si at det er mye vold i Nemi. Her tror jeg problemet er at Skre tar volden mer bokstavelig enn jeg gjør. Jeg tolker de tegnede knyttneveslagene som metaforer eller overdrivelser, på samme måte som at jeg antar at når Nemis lange svarte hår står rett til værs er hun tegnet sånn for å se skremt ut, ikke fordi noens hår faktisk kan stå rett til værs. Her får vi være uenige om tolkning.
I kapittel 9 virker det nesten som om en heltinne har falt bort, for plutselig dukker det opp flust av referanser til Calamity Jane. I den første refereres det til filmen fra 1953, men i motsetning til de andre verkene som omtales som jeg ikke har lest/sett/hørt gis det ingen synopsis av musikalen Calamity Jane. Jeg, som hovedsakelig har et forhold til den historiske personen, blir derfor totalt forvirret av at hun visstnok «ble en komisk figur fordi hun ikke var dame på den «riktige» måten» (side 240) og at hun «måtte skifte garderobe og bli «kvinne» for å få mann og barn og en hjemmekos som på 1950-tallet var verdt mer enn all verdens jobber og lønn» (side 258). Her lurte jeg virkelig et øyeblikk på om det var meg eller Skre det hadde rablet for når Skre referer til et årstall som er nesten 100 år senere enn der jeg mentalt hadde plassert Calamity Jane (en smule unøyaktig, skal jeg innrømme, jeg trodde hun levde på midten av 1800-tallet, men hun ble født i 1852). Men Skre snakker selvsagt om filmen (som virkelig virker å være bare løselig knyttet til faktisk historie). Når Calamity Jane igjen nevnes i oppsummeringen av kapittelet, sammen med de tre heltinnene det egentlig har handlet om, konkluderer jeg med at hun var ment å være en av de utvalgte i et tidligere utkast av boka, men ble klippet på noe tidspunkt uten at alle referanser forsvant.
Men Skre lykkes i alle fall med å få meg til å ville lese Martha Christensens Dansen med Regitze og å søke opp Bodil Nilsens viser om Trille. Og noen nyttige refleksjoner har jeg også fått med meg på veien, så en total fiasko var boka ikke for meg. Men jeg hadde håpet på noe mer, og følte at boka holdt det den lovet til vi var omtrent halvveis. Så kanskje jeg skulle anbefale å lese første halvpart av Heltinner jeg har møtt, så kan du heller gi deg etter kapittel sju eller deromkring.
Jeg leste på bussen da en gutt på rundt ti satte seg ved siden av meg. Jeg synes han virket opptatt av boka, men tenkte først at han sikkert heller forsøkte å se ut vinduet. Men så, rett før han skulle av igjen, sa han plutselig: «Du… Den boka er Leselyst?» Jeg vippet opp forsiden så han fikk se den skikkelig, så han fortsatte: «Ja, det er den. Den er morsom.» Jeg må innrømme at jeg ble såpass forfjamset at jeg ikke svarte særlig fornuftig, og så hadde han gått av bussen.
Når jeg hadde summet meg innså jeg selvsagt at han mest sannsynlig ikke snakket om samme Leselyst som jeg faktisk satt og leste. Jeg har googlet og ser at det finnes lesefremmende prosjekter for barneskolen med samme navn, så mest sannsynlig er det vel det han snakket om. Men jeg synes det var fornøyelig, og litt «hjertevarmende» (er det en anglisisme, eller heter det faktisk det på norsk?). Det hører til historien at ordene ble framsatt på et litt haltende norsk. Ekstra passende var det at jeg akkurat holdt på å lese ferdig kapittelet «Hva», som avsluttes med en anekdote om et møte med en opprinnelig engelsk dame bosatt i Norge på et fly på vei til London, der damen, til tross for å ha uttrykt stor kjærlighet til det norske landskapet likevel siterer Browning når hun skal av flyet: «O, to be in England now that April’s there». Selboe filosoferer deretter kort om barndommens landskap og jeg blir sittende å lure på hvordan sånt forholder seg når man blir tvunget til å bytte landskap midt i barndommen.
Det er mye filosofering i Tone Selboes Leselyst. Boka består av korte kapitler som alle handler om et aspekt ved litteraturen, eller kanskje først og fremst ved det å lese litteratur. Men til tross for at boka altså tilhører en av mine absolutt favorittsjangere, bøker om bøker, er jeg lunken. Og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men jeg tror i bunn og grunn det handler om at Selboe utelukkende skriver om vedtatte klassikere. Det er knapt en bok som nevnes som ikke er, eller kunne vært, på pensum på Allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Og for all del, det går helt fint ann å lese klassikere for moro skyld, jeg gjør det jo selv, men ikke BARE. Og det er ikke disse bøkene jeg trenger tips om. Jeg har enten lest dem allerede eller jeg har dem på den mentale «burde jeg vel ha lest en dag»-lista. Det koker kanskje ned til det: Det er første gang jeg har lest en bøker-om-bøker-bok og ikke oppdaget en eneste ny tittel jeg har lyst til å lese.
I became aware of Elif Batuman’s book The Possessed – Adventures with Russian Books and the People who Read Them through Swedish bookblogs, as it was apparently translated to Swedish last year. It sounded like my sort of book, so I thought I might as well order it.
Elif Batuman seems, judging from this book, to be my kind of person. Her conclusion – «If I could start over today, I would choose literature again. If the answers exist in the world or in the universe, I still think that’s where we’re going to find them.» – naturally appeals to an incurable bibliophile. For myself, though, I think I might choose differently as far as study goes, I realised during my ‘academic career’ that I’m a reader, first and foremost, not an interpreter, in the academic sense. I care about the story and the language and the structure and the «truth» of literature, but I do not want to spend my life writing essays about it. Even keeping up this blog frequently seems like too much effort, in terms of writing something more than «I read this and it was good/bad/indifferent».
Still, reading about Batuman’s adventures was pleasant. And since I’ve only read a very little Russian literature, I learnt quite a bit along the way, too.
I don’t know what prompted me to want to reread Used and Rare (again), but Västmanländskans challenge to read books-about-books in preparation for World Book Day pushed me to actually take it down.
As I’ve only ever blogged about this book on the occasion of another reread, my comment was rather short, and I think it deserves better, as it really is an excellent book.
We follow the authors through their discovery of book-collecting – as in buying specific editions of books rather than just amassing reading copies. The whole «adventure» starts because they challenge each other to spend no more than 20 dollars on birthday presents. One of them decides to get the other a nice hardback copy of War and Peace, which turns out to be pretty impossible without hitting the used book stores. The successful hunt for War and Peace make them realise they can get nicer, more readable copies of books they want to own used than new, and they set out to replace some of their paperbacks with hardbacks. However, and this is eerily familiar, with books – when you’re a bit of a bibliophile – one thing tends to lead to another. The first major hurdle is reachen when they find a copy of Orwell’s 1984:
We took the book off the shelf and opened the cover. «1st US,» it read. «$100.»
We looked it over. It seemed to be in excellent condition.
«Don’t we have this?»
«I don’t think so. Maybe in paperback.»
«Maybe.» We were fondling the book now. «Too bad. This is a great book. You’ve read it, haven’t you?»
«In high school.»
«You should read it again. You can’t appreciate it in high school.»
«It’s a hundred dollars.»
«I know. We can’t buy a hundred-dollar book. It’s out of the question. Let’s just put it back.»
«Right.» The book had not left our hands.
«Too bad. It’s a great book. It’s probably a good deal. Orwell certainly won’t drop in value.»
«No, Orwell won’t.»
«That’s the good thing about firsts. You know they won’t drop in value.»
«That’s true.» As if we had any idea at all of what we were talking about.
«That means that if we wait it will only go up in value.»
«So we’re probably actually saving money if we buy it now.»
(p. 72) Along which I’ve noted in the margin: «Rings a bell.»
On the following page, they take their purchases to the desk, and the owner starts noting down the prices:
…$8.95, $5.00, $6.50. Then he came to Nineteen Eighty-four.
He stopped and looked up. «What exactly do you collect?» he asked.
Up until that moment, we had never felt like we «collected» anything. We were just two people who bought used books.
«Uh, we only buy books we like to read.»
«How unusual.»
One of the reasons I like this book is, I suppose, that my own book-collecting started in much the same way. I remember trying to get hold of The Colour Purple in hardback and realising the only way I could do that was by buying it second-hand. This was way back when, the internet barely existed (Mosaic – a browser showing pictures inline – was hot news), and Norwegian used book stores are not exactly noted for their excellent selection of books in English. I had to settle for The Colour Purple in paperback – I needed it for a course – but over the next few years I increasingly tried to find used hardbacks of books I wanted to own (which, to be honest, was pretty much every book I needed to read).
So the Goldstone’s journey into the bookworld is familiar (though I envy them their local selection of bookshops). The book also serves as a bit of a primer (though not in the dry language of most primers) on book collecting terms and common mistakes. If you’re new to the game you can learn along with the authors, and even if you’re not you’re likely to learn something new.
I also like the way the story is told in the plural «we». It is only very occasionally possible to tell whether it is Lawrence or Nancy speaking, as in the dialogue above.
Västmanländskan utfordrer oss til å lese bøker om bøker. En bok i måneden fram til verdens bokdag. Det er mulig jeg kommer til å drive med litt gjenlesing i den forbindelse, jeg har blandt annet hatt lyst til å lese Old and Rare igjen, men hovedsaken for min del vil være å få skrevet skikkelige blogginnlegg om bøkene jeg leser. Det er utfordring nok…
I’m making my (very pleasant) way through A Truth Universally Acknowledged – 33 Reasons why we can’t stop reading Jane Austen at the moment. I picked it up in London in March – at the British Library bookshop. Edited by Susannah Carson, it contains 33 essays on the topic of reading Jane Austen, as well as a foreword by Harold Bloom and an introduction by Susannah Carson – also on reading Jane Austen, naturally. So far it is excellent, the only problem being the urge it creates to read Jane Austen rather than read about reading Jane Austen, but it’s a problem I can live with. I do suspect my next read will be one of the novels, though…
Today’s taster is from the first essay, by Susanna Clarke, putting into words something that has bothered me too about the way people talk about Darcy:
Darcy has somehow been redefined in recent years as a dark, brooding, romantic hero. I’ve seen him mentioned with Heathcliff and Mr. Rochester as if they were all points on the same spectrum. But that’s not how Elizabeth or Jane Austen sees him. When Elizabeth thinks Darcy is arrogant, she isn’t attracted to him. She turns him down. It’s only when she sees him as a kind friend, a caring brother, and a good master that she begins to fall in love with him. If he makes other people happy, then he is capable of making her happy too. I doubt that Elizabeth is secretly or subconsciously attracted to a «dark» Darcy. Twenty-first-century women (and men) can afford to romanticize dark heroes because their fates and futures are in their own hands — Elizabeth didn’t have that option.
Jeg har ingen anelse om når og hvor jeg kjøpte denne boka. Mest sannsynlig har jeg funnet den i bøker-om-bøker-avdelingen i et eller annet antikvariat, i alle fall har noen skrevet £8 på endepapiret foran i boka, så da kan vi vel anta at det var det jeg betalte. Jeg gjenoppdaget den når jeg ryddet og registrerte bøker tidligere i år, og flyttet den fra sin faste hylleplass (sammen med de andre bøker-om-bøker-bøkene) til et sted jeg ville huske å lese den.
Wandrups valg – litteratur av Fredrik Wandrup er en sånn bok som jeg har plukket opp på salg på noe tidspunkt. Mammutsalget, kanskje? I forbindelse med rydding i bøker endte den på toalettet, der vi har en hylle med bøker som egner seg for å leses i små munnfuller. Så har jeg lest den, i små munnfuller.
