Stikkord: Bokbloggerprisen 2018

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn

Mirthful Leave a comment

Obs: Inneholder spoilere!

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er nok en bok jeg ikke ville lest om den ikke var nominert til Bokbloggerprisen 2018. For en gangs skyld ikke fordi jeg forventet å ikke like boka (det er det nok andre nominerte til både denne og andre priser jeg kan si om), men fordi jeg forventet nettopp at den skulle være bra og at det derfor ville være tungt å lese den. I det lengste utsatte jeg derfor å begynne på den, men i påsken hadde jeg både tid og en slags ork og begynte. Og når jeg først hadde begynt var den svært vanskelig å legge fra seg, så det endte med at jeg leste langt over sengetid. Da var det kanskje femti sider igjen (det er jo ikke verdens tjukkeste bok akkurat). Det viste seg å være nesten like vanskelig å plukke den opp igjen som det hadde vært å begynne, det tok faktisk et par dager, men jeg klarte det til slutt, og da la jeg den ikke fra meg før jeg var ferdig.

Nå begynte biblioteket å bli utålmodige. De ville gjerne ha igjen boka si. Det kan man jo forstå. Jeg tok (igjen) sats og bladde gjennom for å finne ut hvilke sitater av de utallige jeg hadde markert som skulle få bli med når jeg skulle skrive om boka (for det skulle jeg jo, bare ikke akkurat nå). Og nå har det plutselig gått fem måneder og jeg har fortsatt ikke klart å ta meg sammen og skrive et innlegg. Men nu jävlar! Boka fortjener det.

Kinderwhore handler om Charlotte og er fortalt i første person entall. Charlotte har ikke noen heldig start på livet. Hun bor sammen med mamma, som det meste har gått galt for på et eller annet tidspunkt, og en strøm av mer eller mindre (u)hyggelige menn. Mamma er tidvis snill og prøver sitt beste, men både alkohol og piller og et bekreftelsesbehov som manifisterer i oppmerksomhetssyk jakt på menn gjør at Charlottes barndom er langt fra stabil.

Jeg vasket over kjøkkenbenken, kjøkkenskapene, kjøleskapet, de var flekkete av noe jeg ikke visste hva var. Akkurat som mamma, tenkte jeg, hun hadde flekker jeg ikke forsto. (s 21)

Hos bestevennen Fahima får hun glimt av den typen familieliv hun aldri ser hjemme.

Mora til Fahima hadde et skrin over TV-en, og ut av det tok hun to tjuekroninger og ga én til hver. Nå kan dere kjøpe dere noe godt, sa hun, og jeg lurte på hvor mye familien til Fahima kostet. (s 26)

En av morens kjærester utmerker seg ved å bli i nesten et år og faktisk opptre som en pappa, de drar til og med på ferie sammen. Men også det tar slutt, og den neste mannen som kommer inn i Charlotte og mammas liv som er verdt å omtale er det motsatte av en positiv kraft. Charlotte er i begynnelsen av puberteten, 13 år, og nærmest sjalu på oppmerksomheten moren får fra sin nye kjæreste. Hun har også begynt å «låne» piller og alkohol fra moren. Så Charlotte byr seg fram. Og i stedet for å være den voksne i situasjonen tenker fyren noe sånt som «Hey, to for prisen av en» og tar for seg, selv om Charlotte gjør det klart at det nok ikke egentlig var dette hun var ute etter likevel.

Nå sklir det helt ut. Det seksuelle misbruket varer «bare» noen måneder, men i mellomtiden har Charlotte blitt pillemisbruker og det meste har gått skjeis. Hun fortsetter å søke oppmerksomhet og bekreftelse av feil type, og graver seg dypere og dypere i det hullet hun har havnet i.

Jeg ble fjorten år, var visstnok veldig pen. Det var som å være unge og ha en dukke. en jeg slang på bordet og viste fram til alle. La oss kle av den. La oss dra den i håret. La oss stikke nåler inn mellom beina på den. Livet mitt var en lek, og jeg var leketøyet. (s 74)

På et tidspunkt blir hjemmesituasjonen prekær og Charlotte havner hos barnevernet (og her er det klart at det er litt for lenge siden jeg leste boka, for jeg husker ikke nøyaktig når i hendelsesforløpet det skjer). Men i løpet av ungdomsskolen tar en lærer opp muligheten for utredning, og Charlottes reaksjon er å tenke:

Men hvem ville utrede meg. Tro meg, jeg er en sånn en som man vil vite minst mulig om. (s 75)

Ingenting blir magisk bedre av å havne på institusjon, og kanskje er ulempen med å bli fortalt at ting ikke er din egen feil at du i stedet føler deg umyndiggjort og fratatt egen vilje?

De kunne unnskylde alt jeg gjorde. Ingenting var egentlig mitt valg, ingenting var min jævla feil. Alt kunne forklares med epikriser og diagnoser og håndbok i utviklingspsykologi. Som om jeg var en slags naturkatastrofe, et uhell. Det var mamma som hadde gjort meg sånn, men hvem gjorde henne sånn? Mora hennes? Og hennes mor igjen? Uansett gikk skylda tilbake til en som ikke lenger kunne stilles til ansvar. (s 143)

Å karre seg opp av hullet igjen er en lang prosess, og både inventar og andre mennesker får gjennomgå på veien.

De sier brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane. (s 170)

Det beste med Kinderwhore er kanskje at boka tross alt ender med et håp om at ting kan bli bedre. Charlotte treffer mennesker hun genuint kan bry seg om og som genuint bryr seg tilbake. Hun tar fatt på en utdannelse. Og hun går til politiet med misbruket. Sistnevnte prosess føles kanskje urealistisk lettvint, man kan jo ikke alltid ha sånn flaks at overgriperen faktisk har tatt vare på bilder og meldinger som er sendt og dermed hjelper til å få seg selv dømt. Men også det er del av den trassige optimistiske tonen, så det kan vi tilgi.

Fortellerstilen er tidvis fragmentarisk, og oppleves som en smule rotete selv om hendelsene presenteres nogenlunde kronologisk. For meg fungerte det som en understreking av historien som ble fortalt, barndomsminner er gjerne fragmentariske og kaotiske, og har man opplevd ting som hjernen helst vil glemme blir det jo ikke bedre av det.

Jeg er typen som henger meg opp i detaljer, så dere får ha meg unnskyldt, men jeg må påpeke at når Charlotte på side 174 drar på IKEA og later som om sønnen er mørkredd og blir anbefalt en nattlampe, med ordene «Vi har denne Nasse Nøff-lampa. Den lyser forsiktig gjennom hele natta.» blir jeg revet ut av flyten i lesingen. Ok, så er jeg kanskje IKEA-nerd, men de selger altså ikke (og har heller aldri solgt) Nasse Nøff-lamper. Det er en filledetalj, javisst, og nettopp derfor fryktelig unødvendig (gjør om IKEA til generisk lampebutikk eller Nasse Nøff til generisk gris – som IKEA faktisk har som nattlampe – og problemet forsvinner). Det er ingen stor sak, men det rykker meg totalt ut av min «willing suspension of disbelief» som det heter og jeg må bruke tid på å jobbe meg inn i historien igjen.

Jeg har levd et liv forskånet for misbruk og mishandling, så kanskje er jeg midt i målgruppa for en slik historie, det er en helt annen livshistorie enn min egen jeg får lese. Sånn sett er jeg glad den havnet på kortlista, selv om jeg måtte mote meg opp. Og plassen på lista er i aller høyeste grad fortjent, både for måten jeg som leser ble sugd inn i historien på og for håpet om at ting kan bli bedre forfatteren klarer å formidle.

Jeg kommer aldri til å si at jeg har opplevd alt, sett alt, at jeg har masse livserfaring eller hva folk pleier å si for å forsvare sine egne feilgrep. Jeg har ikke mer erfaring en en hvilken som helst person med en lykkelig barndom. Jeg har bare andre erfaringer. De har erfaring med det fine, jeg med det stygge. Tenk gjennom det, og regn ut hvem som vinner.

(Her har jeg dessverre glemt å notere sidetall, men sitatet er hentet fra mot slutten av boka.)

Snokeboka – Lisa Aisato: Samlesing!

Mirthful 4 Comments

Ok, ok, så det skulle være samlesing i juni og nå er juni snart slutt. Jeg KAN skylde på at Bokbloggerprisen er i en transisjonsfase både hva gjelder opplegg/organisering og mannskap og at jeg derfor ikke har fått noe dytt, men siden jeg godt visste at jeg hadde sagt ja til å blæste samlesing av Snokeboka i juni føler jeg vel egentlig at jeg først og fremst skal skylde på meg selv.

Skal man lage krusedulltegning må man begynne med en krusedull. Den skal helst lages i blinde…

Lisa Aisato var på Juba Juba-festivalen i Trondheim i fjor for å promotere Snokeboka, og der var jeg og (den-gang-)femåringen også. Vi fikk oppleve en fornøyelig presentasjon både av Aisato selv, noen tegneteknikker og boka, før vi kjøpte oss et eksemplar (signert, selvsagt).

Etterpå er boka blitt lest både høyt og stille.

Og den egner seg for begge deler. Teksten går på rim, noe jeg liker riktig så godt ved høytlesing, enten det er jeg eller barnet som leser høyt. Så det er pluss i margen for det, selv om en og annen «verselinje» ikke har helt perfekt rytme. Til gjengjeld er det ingen nødrim eller omstokka ordstillinger å spore.

Historien presenterer fortelleren (en flue, forresten) selv slik:

en forbløffende ballade,
om alt det folk kan skjule
bak en kjedelig fasade.

Først får vi se 16 mennesker i en heis, vannkjemmet, dresskledd og med «masken på». Og så får vi vite hva de samme menneskene gjør når de tror de er alene. Og her er det mye som er gjenkjennelig, og noe som ikke er det, men som likevel får leseren til å humre i sympati. Vel, denne leseren, i alle fall.

Nå har anmeldelsen havnet bak betalingsmur siden jeg leste den, men Aftenpostens anmelder, Morten Olsen Haugen, mener at historien «ender opp som jantelov og skadefryd». Jeg mener blant annet å huske at han refererte til Oddvar, som ikke lenger bøyer jernstenger, som et eksempel på dette. Jeg føler for å krangle. Er det jantelov og/eller skadefryd å minne om at vi blir svakere når vi blir gamle? Har ikke anmelderen i det eksempelet snudd det litt på hodet? Er ikke poenget med Oddvars historie at den puslete gamle mannen i heisen en gang var sterk mann på sirkus, og at det faktisk er en KUL hemmelighet? Jeg har mer forståelse for at man kan se det som skadefryd når det avsløres at Johnnys flotte hårmanke er en parykk, men teksten «Om det er Johnnys hår? Ja visst, han brukte egne penger», får meg først og fremst til å tenke på Eddie Izzards svar når en journalist lurte på hvorfor han liker å gå med dameklær: «They’re not women’s clothes. They’re my clothes. I bought them.» Og selv om det er mulig å tolke «avsløringen» av folks hemmeligheter som skadefryd heller jeg mot å tolke dem som et innlegg i fasadedebatten: Alle har vi hemmeligheter. Ingen er perfekte. Ikke forfatteren selv, heller: «Tolv kaffekrus, litt muggen juice, der borte gror det sopp»? Uæ.

Bildene er, som man kan forvente, helt magiske, og med på å fortelle historien. Mye av moroa ligger i kontrasten mellom den striglede framtoningen fra heisen og den personene er bak lukkede dører. Kurt, som later til å være håndverker, ser alvorlig og litt hoven ut i heisen, men blir lykkelig av cha cha cha.

Kurt i heisen.
Kurt lykkelig.

Og visst ser han lykkelig ut?

Det kan vel heller ikke være noen tvil om at Siv er forelsket?

Siv.

Og er ikke det siste heisbildet, der alle viser sitt sanne jeg, rett og slett langt hyggeligere enn det første? Er det kanskje et forsøk på å si noe sånt som at vi alle hadde hatt det bedre om vi sluttet med disse fasadegreiene?

Jeg velger å tolke det sånn. Og jeg liker boka.

Hva med deg? Legg gjerne inn lenke under om du har lest og blogget (inkludert Instagram/Youtube-innlegg) enten du var positiv eller negativ eller midt i mellom.

Og til sist: Husk at det eneste som kan avsløres er det du velger å holde hemmelig. Vær deg selv, og vær åpen om den du er, så slipper du å være redd for hemmeligheter. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men ikke mindre bra for mentalhelsen av den grunn.

 

Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap – Anne Bitsch

Mirthful Leave a comment

Anne Bitsch er på kortlista til Bokbloggerprisen 2018 i klassen sakprosa for Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap. Etter å ha lest boka overrasker det meg litt, men det er jo ikke noe nytt at jeg er uenig med mine medbloggere, så kanskje jeg ikke burde være overrasket?

Som tittelen tilsier er boka formulert som et (eller en serie) brev til en fiktiv datter Bitsch kaller Emma, etter den russiske anarkisten Emma Goldman,

som beskriver i sine memoarer at også hun fikk sitt pass påskrevet av en partikamerat som under en fest skal ha sagt at det ikke passet seg for en leder å danse, hvortil hun – takk og lov – ytret de berømte ordene: «Hvis jeg ikke får danse, er det ikke min revolusjon». (s 19)

I begynnelsen fikk denne fiktive Emma meg til å tenke på Fay Weldons Letters to Alice on First Reading Jane Austen. Det er for lenge siden jeg leste Weldon (på tide med gjenlesing, kanskje?) til at jeg kan trekke videre paralleller enn at både Emma og Alice er oppdiktede personer (Alice riktignok niese, ikke datter) og at både Weldon og Bitsch skriver om feminisme. Men der jeg husker Weldons grep som svært vellykket (delvis fordi Alice, om jeg ikke husker feil, «svarer» på tantens brev, som igjen argumeterer tilbake, slik at vi får lese halvparten av en dialog) synes jeg Bitsch forsøk på å henvende seg til en navngitt yngre kvinne (jente?) ikke holder boka ut. Gjennom siste halvdel tar jeg meg selv i nærmest å skvette hver gang «Emma» tiltales direkte.

I så måte hadde jeg en motsatt opplevelse av Rose-Marie, som i sin omtale skriver:

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt.

Jeg tror det har med at tonen i teksten ellers er svært essayistisk og (dermed) upersonlig, selv om temaene som omtales i aller høyeste grad er personlige. Og om jeg ikke har misforstått Bitsch helt er det på sett og vis også intensjonen; selv om hver enkelt overgreps-/voldtekts-/trakkasseringshistorie er personlig er poenget med å fortelle om det å opphøye det til noe generelt og dermed politisk, noe som ikke kan avskrives som enkelthendelser, men som må sees som et strukturelt problem som må løses av fellesskapet.

Bare ett aspekt av Brev til en ufødt datter fungerer for meg som nettopp det tittelen tilsier boka er, og det er de delene der Bitsch snakker om hvordan hun har jobbet for å overvinne den skammen og den offerrollen overgrepene hun har opplevd kunne ha redusert henne til. Det at man faktisk kan legge selv alvorlige overgrep bak seg og leve et såkalt normalt liv er et viktig budskap til unge kvinner. Ja, for all del, la oss jobbe for at voldtekt ikke skal forekomme, la oss dømme overgripere strengt for å «ha ødelagt liv», men la oss også gi håp om at livet ikke nødvendigvis må være ødelagt. For, som Bitsch skriver:

Som kvinne skal man aldri være naiv, men man må vurdere hvor mye frihet man egentlig er villig til å ofre for sin egen sikkerhets skyld. (s. 56)

Utover det var vel hovedproblemet mitt at Bitsch sparker inn dører som allerede er åpne for eget vedkommende, sånn at jeg ikke føler at jeg lærer noe, langt mindre «vokser som menneske» eller hva man nå skal forvente av god litteratur.

Ikke at ikke det trengs at det ropes høyt om at det til tross for at likestillingen visstnok har «gått for langt» er sånn at det første det spørres om når noen hevder å ha blitt voldtatt er «Hva hadde du på deg?», «Hvor mye hadde du drukket?» og «Hvorfor ble du med ham hjem om du ikke ville ha sex?» og lignende spørsmål som alle er egnet til å legge hele eller deler av ansvaret på offeret. Det gjør også meg eitrende sint, men jeg trenger ikke egentlig å lese flere tekster om saken. Det jeg trenger er kanskje at alle menn (og en del kvinner) tvinges til å lese flere tekster om saken. Og da blir jo hele «Kjære Emma» enda mer feil. Det burde vært «Kjære Trond, Ulf, Kristian og Terje», om det nå først skal være et personlig brev til noen.

Mye er personlig i boka, både Bitsch egne opplevelser, men også eksemplene hun henter fram fra rettsapparatet, der hun har vært observatør til et hundretalls saker i sin rolle som forsker. Men det som ikke er personlig, de mer generelle betraktningene? Jeg føler liksom at jeg har lest det før. Og det har jeg kanskje, og det er jo ikke sånn at alle bøker skal være nye og banebrytene og Brev til en ufødt datter er da også en helt… grei bok. Men topp tre sakprosa i fjor? Jeg synes nok den forrige boken jeg leste, Joofs Eg snakkar om det heile tida, var langt mer prisverdig (bokstavelig talt). Litt skuffa, altså, og dermed blir jeg kanskje mer kritisk enn jeg ville vært ellers. Jeg synes du skal lese selv og gjøre deg opp egen mening (særlig om du er mann, kan vi jo understreke).

Den norske slavehandelen – Anders Totland

Mirthful 2 Comments

Den norske slavehandelen kom jeg tilfeldigvis over på biblioteket, og det er jeg glad for, for dette var interessante greier. Selvsagt (eller, er det selvsagt?) visste jeg at norske skip og sjømenn var involvert i slavehandelen fra Afrika til Amerika, men at vi hadde både egne fort på Gullkysten og egen koloni (Dansk Vestindia) visste jeg ikke (det siste har jeg nok hørt om før, men glemt, fortene tror jeg aldri jeg har hørt om). Vi kan selvsagt forsøke å argumentere at det var danskene som hadde fort og koloni, men det var nå engang Danmark-Norge som var staten den gangen, og det var nordmenn involvert i alle ledd. Til og med helten Tordenskiold startet karrieren sin på et skip som fraktet slaver.

Dette og mer til tar Totland for seg i en fin liten faktabok for… jeg vil si øvre barneskoletrinn/ungdomsskole? Eller for oss på 44 som synes det er greit å lære noe nytt, selvsagt. Ut over den slavehandelen vi vanligvis tenker på når noen sier «slavehandel» får vi også innblikk i historiene til de norske sjømennene som ble tatt til fange og gjort til slaver i Nord-Afrika. Totland dekker også den moderne slavehandelen, unge kvinner (fra Øst-Europa i eksempelet) som lokkes til Norge for å bli utnyttet og tvunget til å selge «sex»*.

Totland avslutter med en kommentar og liste over kilder og videre lesing.

Kristian Krogh-Sørensens illustrasjoner understøtter teksten på ypperlig vis, og er detaljerte og realistiske nok til å vise brutaliteten i historien uten å tippe over i det groteske.

Boka er på nynorsk, forresten, sånn til info.

_________________________

* Jeg vet det heter «å selge sex», men jeg synes ikke «sex» er rett ord når kvinnen ikke egentlig samtykker. Jeg ville kalt det voldtekt.

Bokbloggerprisen 2018: Kortlista

Mirthful 2 Comments

I dag ble kortlista for Bokbloggerprisen 2018 presentert. Det har vært diskusjoner innad i bokbloggermiljøet i 2018 (vel, før det også, men mer formelle diskusjoner i fjor) og det har ført til endringer både i hvem som kan nominere/stemme (vi anerkjenner nå både Instagram og YouTube som plattformer for «bokblogging»), når nominasjonene må inn (midt i februar, mot tidlig i januar før) og hvilke kategorier bøkene skal deles i.

Sistnevnte blir nok aldri problemfritt. Jeg har vært blant dem som har synes det var synd at alt annet enn romaner konkurrerte i samme klasse – kanskje særlig fordi (nesten) alle bøkene jeg leser havnet i «Åpen klasse» (se emneknaggen Bokbloggerprisen for tidligere innlegg fra meg). I år er det tre klasser: «Skjønnlitteratur», «Barn og ungdom» og «Sakprosa». For egen lesings del ser jeg det som en forbedring, men for noen sjangere slår det dårlig ut. I fjor hadde vi riktignok kun sakprosa på kortlisten i «Åpen klasse», men både barne-/ungdomsbøker, lyrikk og noveller har vært representert tidligere. Når de to sistnevnte må konkurrere mot romaner i «Skjønnlitteratur» tviler jeg på at de kommer til å nå opp særlig ofte (om noensinne). Vi får se. I år er i alle fall alle de tre på kortlisten i denne klassen romaner.

At det ble en egen kategori for barne- og ungdomsbøker er jeg derimot veldig glad for. Når alle avisene kutter i bokanmeldelser, og det egentlig var ganske skralt med anmeldelser av disse bøkene fra før, tenker jeg at det er en type bøker vi bloggere virkelig kan være med på å løfte frem.

Skjønnlitteratur:

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn (Aschehoug): Høres bra, men fryktelig ut.
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger (Aschehoug): Jeg har allerede lastet ned leseeksemplar av eboka fra Aschehoug, men ikke lest ennå. Det vil si, jeg begynte i lunsjen i dag.
Så mye hadde jeg av Trude Marstein (Gyldendal): Ja, jo. Jeg er ikke så veldig mye mer interessert i gamle hvite damer enn gamle hvite menn, men jeg utelukker ikke at jeg blir med på samlesing, jeg har i alle fall reservert boka på biblioteket.

Barn og ungdom:

Snokeboka av Lisa Aisato (Gyldendal): Har jeg lest og synes den er herlig. Den var på min nominasjonsliste, så misfornøyd over å finne den på kortlista kan jeg jo ikke være. På tide å blogge om den, kanskje?
Snøsøsteren, en julefortelling av Maja Lunde og Lisa Aisato (Kagge): Har jeg lest. Burde jeg blogget om. Jeg var litt underveldet av den.
Vi skulle vært løver av Line Baugstø (Aschehoug): Var også på min nominasjonsliste. Den har jeg faktisk blogget om (yay me).

Sakprosa:

Brev til en ufødt datter, om frihet, sex og søsterskap av Anne Bitsch (Spartacus): Skal leses. Reservert på biblioteket.
En frivillig død av Steffen Kverneland (No Compendro Press): Denne reserverte jeg tidligere i måneden når jeg kom på at jeg skulle skippertakslese litt i forkant av nominasjonsfristen. Jeg fikk den ikke i tide, men er glad for at den havnet på kortlista uten min hjelp.
Nini av Lars Lillo-Stenberg (Gyldendal): Er vel den av alle kortlistebøkene jeg har minst lyst til å lese, uten at det er ment å si noe negativt hverken om Nini eller Lars Lillo-Stenberg. Vi får se. Kanskje jeg kan få klemt den inn på en biolesesirkelkategori og i alle fall slå to fluer i en smekk om jeg nå først skal bruke tid på den?

Hvordan det at vi går fra 6 (7 med joker) bøker til 9 vil påvirke hvordan samlesingen legges opp. Prisen skal deles ut i september som vanlig, så utvidelse av samlesingsperioden er ikke aktuelt. Det har kommet diverse forslag i diskusjonene rundt prisen, men hva komitéen har landet på er ikke kunngjort. Uansett blir det sikkert gøy, samlesingen og oppmerksomheten rundt bøkene den genererer året etter at de ble utgitt er noe av hovedpoenget med Bokbloggerprisen, og på sett og vis en del av premien. Jeg har vært varierende engasjert tidligere år, i år har jeg som alltid tenkt at jeg skal skjerpe meg og i alle fall klare å få blogget om de kortlistebøkene jeg faktisk leser. Wish me luck.

Og for de som skulle være nysgjerrige på hva som ble nominert, men ikke nådde opp, her er nominasjonslista mi til klassen «Barn og ungdom» (i prioritert rekkefølge):

1. Grønne greier av Ole Mathismoen og Jenny Jordahl

2. Vi skulle vært løver av Line Baugstø

3. Kvinner i kamp av Marta Breen og Jenny Jordahl

4. Snokeboka av Lisa Aisato

5. Nordlys av Malin Falch

6. Den norske slavehandelen av Anders Totland og Kristian Krogh-Sørensen (ill.)

Jeg har i grunn planer om å blogge om de fire jeg ikke har blogget om før. Planer er fine ting.

Sabotør – John S. Jamtli

Mirthful 1 Comment

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke «morsom» som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er «Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!» (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av «plutselig avsløring av noens identitet» som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller «uventa vending». Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.

Vi skulle vært løver – Line Baugstø

Mirthful 2 Comments

Malin går i sjuende og skulle gjerne vært modigere slik at hun kunne stått i mot klassens leder Sarah og de andre kule jentene. Dessuten skulle hun gjerne hatt en bestevenn. Når det begynner en ny jente i klassen er Malin helt klar for å «kapre» henne som venn, og selv om Leona slett ikke er en jente med superkrefter, som Malin synes navnet skulle tilsi, men derimot virker enda mer sjenert og redd enn Malin selv er de to jentene på god vei til å bli bestevenner. Men Leona har en hemmelighet, hun ble født som gutt. Når hemmeligheten avsløres i garderoben etter gymtimen må Malin velge mellom å følge flokken eller å støtte Leona og risikere å bli utstøtt av de andre.

Selv om Vi skulle vært løver på mange måter er hyperaktuell, og absolutt kan sees som et slags innlegg i debatten om transkjønnede og deres rettigheter (som i mine øyne ikke burde vært en debatt i det hele tatt, transkvinner er kvinner, transmenn er menn, vi er alle individer. Deal with it, og slutt å heng deg så j***g opp i hva andre folk – ikke minst barn! – har mellom beina </endrant>). Samtidig er boka rett og slett en klassisk, men god, fortelling om det å være i begynnelsen av tenårene og både ville høre til og være en av de kule, men samtidig se at «de kule» ikke egentlig er så kule likevel. Hemmeligheten til Leona kunne vært hva som helst som hadde gjort henne annerledes og utsatt for mobbing og historien ville ikke endret seg noe videre. Og kanskje det er nettopp derfor boka ikke føles som et debattinnlegg (noe den jevne tolvåring neppe er interessert i å lese), men rett og slett en ganske god barnebok?

Leselyst – Tone Selboe

Mirthful 3 Comments

Jeg leste på bussen da en gutt på rundt ti satte seg ved siden av meg. Jeg synes han virket opptatt av boka, men tenkte først at han sikkert heller forsøkte å se ut vinduet. Men så, rett før han skulle av igjen, sa han plutselig: «Du… Den boka er Leselyst?» Jeg vippet opp forsiden så han fikk se den skikkelig, så han fortsatte: «Ja, det er den. Den er morsom.» Jeg må innrømme at jeg ble såpass forfjamset at jeg ikke svarte særlig fornuftig, og så hadde han gått av bussen.

Når jeg hadde summet meg innså jeg selvsagt at han mest sannsynlig ikke snakket om samme Leselyst som jeg faktisk satt og leste. Jeg har googlet og ser at det finnes lesefremmende prosjekter for barneskolen med samme navn, så mest sannsynlig er det vel det han snakket om. Men jeg synes det var fornøyelig, og litt «hjertevarmende» (er det en anglisisme, eller heter det faktisk det på norsk?). Det hører til historien at ordene ble framsatt på et litt haltende norsk. Ekstra passende var det at jeg akkurat holdt på å lese ferdig kapittelet «Hva», som avsluttes med en anekdote om et møte med en opprinnelig engelsk dame bosatt i Norge på et fly på vei til London, der damen, til tross for å ha uttrykt stor kjærlighet til det norske landskapet likevel siterer Browning når hun skal av flyet: «O, to be in England now that April’s there». Selboe filosoferer deretter kort om barndommens landskap og jeg blir sittende å lure på hvordan sånt forholder seg når man blir tvunget til å bytte landskap midt i barndommen.

Det er mye filosofering i Tone Selboes Leselyst. Boka består av korte kapitler som alle handler om et aspekt ved litteraturen, eller kanskje først og fremst ved det å lese litteratur. Men til tross for at boka altså tilhører en av mine absolutt favorittsjangere, bøker om bøker, er jeg lunken. Og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men jeg tror i bunn og grunn det handler om at Selboe utelukkende skriver om vedtatte klassikere. Det er knapt en bok som nevnes som ikke er, eller kunne vært, på pensum på Allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Og for all del, det går helt fint ann å lese klassikere for moro skyld, jeg gjør det jo selv, men ikke BARE. Og det er ikke disse bøkene jeg trenger tips om. Jeg har enten lest dem allerede eller jeg har dem på den mentale «burde jeg vel ha lest en dag»-lista. Det koker kanskje ned til det: Det er første gang jeg har lest en bøker-om-bøker-bok og ikke oppdaget en eneste ny tittel jeg har lyst til å lese.

Så, lunken.

Til ungdommen – Linn Skåber

Mirthful Leave a comment

Jeg bedriver sluttspurtlesing før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen går ut på søndag, og i går var det Til ungdommen som endelig sto for tur.

Som vanlig er jeg helt forelsket i Lisa Aisatos illustrasjoner. Jeg kunne glatt hatt dem på veggen alle sammen.

Linn Skåbers tekster er også gode, selv om noen av dem er bedre enn andre. Jeg grinner litt her og der (særlig av Rettferdighet og snowboardutstyr), og trekker på smilebåndet ofte.

Men… Vel, det er flere «men».

Jeg er ikke overbegeistret for «sjangeren» om jeg kan kalle det det. Det er ungdommenes egne historier og ord. Eller er det det? Det er umulig å vite hva som er mer eller mindre direkte sitat og hva som er Linn Skåber. Og det plager meg.

Og er det ikke en smule tannløst det hele? Det er bare to av historiene som omhandler noe som ligner på «problemadferd», Richard og Om jeg vil på hytta i helgen, mamma? Hvor er opprøret? Anarkiet?

Ikke minst lurer jeg på hvem som egentlig er målgruppa for boka, og hva Skåber vil med den. Den heter Til ungdommen, men hadde ikke Fra ungdommen vært en riktigere tittel? Og er konfirmanter flest interessert i å lese sånt som dette? Hva skal de i så fall få ut av leseopplevelsen? Potensielt en følelse av å være mindre alene, er det eneste jeg kan komme på, men funker det egentlig? For voksne som har klart å glemme sin egen ungdomstid er dette sikkert nyttig lesing, men for oss andre? Har jeg fått noen innsikt i tida som døtrene mine er på full fart inn i som jeg ikke hadde fra før? Det føles ikke sånn.

Så altså, som en samling ganske fine tekster om livet som femtenåring-eller-der-omkring, med helt aldeles nydelige illustrasjoner er det jo ikke noe direkte galt med boka, men den havner ganske midt på treet for meg som leseopplevelse.

Nordlys: Reisen til Jotundalen – Malin Falch

Mirthful 2 Comments

Det har vært Malin Falch og Nordlys i alle kanaler (særlig her i Trøndelag) de siste par ukene, men jeg tror det var Siri Pettersen som på Facebook først gjorde meg oppmerksom på denne nye norske tegneserien for en måned eller to siden. Jeg hev meg på forhåndsbestilling, og fikk derfor signert eksemplar i posten 21. februar. Her om dagen fikk jeg forøvrig også et anmeldereksemplar fra Egmont, bare så det er nevnt. Det eksemplaret ender nok hos skolebiblioteket.

Handlingsreferat fra vaskeseddelen: «Sonja får en natt besøk av en fremmed gutt, som likevel virker merkelig kjent. Han er fra den andre verdenen, og han tar henne med dit. De reiser på nordlyset og kommer til et Norge som ikke er likt noe vi ser til daglig, men som likevel finnes i alle oss som har latt fantasien løpe løpsk.»

Dette med en portal til en paralell verden er ikke akkurat et ukjent grep i fantasy-genren, men det er delvis fordi det jo er en så effektiv måte å knytte fantasien opp mot «virkeligheten» på.

Jeg liker at Sonjas «virkelighet» er litt ubestemmelig og tidløs (innefor det siste hundreåret, i alle fall) i starten av boka. Sonja bor tydeligvis på en storgård ved Røros, og historien starter på konfirmasjonsdagen hennes, en dag som markeres på tradisjonelt vis. Bare to illustrasjoner på side 32 og 33, av familie og venner som fotograferer konfirmantene (delvis med smarttelefoner) og av biler utenfor gården plasserer historien i samtiden. Så snart Sonja og Espen (et navn som umulig kan være tilfeldig valgt…) kommer til Jotundalens parallelle univers forsvinner all knytning til samtiden og vi befinner oss i et Norge som er hentet fra Asbjørnsen og Moe og vikingesagaene.

I de få anmeldelsene som er kommet på Goodreads nevnes både Peter Pan, Narnia, Alvefolket og Min bror bjørnen, og med unntak av sistnevnte (som jeg ikke har sett) må jeg si meg enig i at Nordlys plasserer seg fint inn i rekken av kvalitetsfantasy for alle aldersgrupper. Selv vil jeg legge til både Disneys Frost og Tone Almhjells Maretorn (som jeg har lest på engelsk) som opplagte mulige inspirasjonskilder. Det er ikke dermed meningen å si at Nordlys er noe slags plagiat eller kopi av andre verk, for universet Falch har skapt oppleves som noen helt eget.

Falchs illustrasjoner er det umulig å kritisere (i alle fall for en vanlig dødelig som meg). Som Beate sier det på Goodreads: «NB! Ha godt lys når du leser, da får du mest glede av de!»

I det hele tatt er det eneste negative jeg har å si om Reisen til Jotundalen at bok to helst bør komme så snart som mulig. Det er en nesten uungåelig konsekvens av å drive med universbygging i tegneserier at bind en ender som en slags prolog og det først er i bind to den egentlige handlingen starter, og sånn er det her også. Det skjer liksom ikke så mye, men potensialet for actionfylte eventyr er absolutt på plass. Så: Hvor kan jeg forhåndsbestille bok to?