Stikkord: Bokbloggerprisen 2016

Samlesing bokbloggerprisen i august: 60 damer du skulle ha møtt – Marta Breen og Jenny Jordahl

Mirthful 1 Comment

I august er det på tide for årets siste bokbloggerprissamlesing, og turen er kommet til årets «joker», den boka fra langlista som ikke kom med på kortlista på første forsøk, men som ble stemt frem i andre runde.

Når langlista ble annonsert var jeg positivt overrasket over å finne 60 damer du skulle ha møtt på den. Jeg hadde nominert den selv, og synes derfor selvsagt at den fortjente plassen, men jeg hadde hverken kommet så langt som til å skrive om den eller lagt merke til at den hadde fått noe særlig oppmerksomhet blant andre bokbloggere. Det var ikke bare jeg som var overrasket, flere andre jeg har snakket med hadde ikke en gang hørt om boka før. Så det var kanskje ikke å vente at den skulle være blant kortlistebøkene, og det var den heller ikke, men kanskje fikk den drahjelp i jokeravstamningen nettopp fordi den var en ny oppdagelse for mange?

8 av 10 biografier som kommer ut i Norge i dag, handler om menn. 87 prosent av alle omtalte personer i de vanligste svenske lærebøkene er menn. I visse skolebøker er det flere navngitte nazister enn kvinner…

Slik starter forlagets omtale av boka. Nå kan man selvsagt forsøke å argumentere at det finnes fler biografier om menn fordi fler menn har gjort noe som gjør det verdt å skrive biografier om dem, men man skulle også tro at det var en mer interessant utfording – og givende oppgave – å være den første som skrev en god biografi om en hittil ganske ukjent, men betydningsfull og/eller interessant kvinne enn å være en av sju som gir ut biografi om Ibsen i år.

For å bøte litt på skjevheten (og kanskje gi noen vordende biografer gode idéer?) har Breen og Jordal tatt for seg 60 damer og gir oss en hurtig innføring i deres liv i tekst og i Jordahls uforlignelige illustrasjoner, selvsagt med hovedfokus på årsaken til at det ville vært interessant å møte vedkommende. Noen av damene vil de aller fleste ha hørt om før, andre vil være nye navn for de aller fleste. Til sammen beviser de i alle fall at det ikke er mangel på mulige hovedpersoner som gjør at det er så langt mellom «damebiografiene».

Nå i august – eller senere – håper jeg det er mange som plukker opp boka for første gang, eller kanskje tar den fram igjen for å friske opp minnet fra den ble lest i fjor? Manifest har i skrivende stund tilbudspris på boka, 199 kroner (fullpris 329 kroner), så kanskje du skulle benytte sjansen?

Om du blogger (eller har blogget) om boka ser vi gjerne at du lenker til innlegget ditt på samlesingsinnlegget på Norske Bokbloggere. Og kommenter gjerne her!

Lars er LOL – Iben Akerlie

Mirthful 2 Comments

Jeg hadde egentlig notert meg Lars er LOL av Iben Akerlie uansett, men når den havnet på langlista til Bokbloggerprisen 2016 og det i tillegg passet seg sånn at jeg nettopp var ferdig med Sweet Masterpiece og derfor trengte en ny ebok for «fem minutter til rådighet til å lese på mobilen» situasjoner var det bare å låne boka i ebokbib.  Etterhvert fenget den riktignok såpass at det ble mer strekklesing enn den kriseløsninga lesing på mobil vanligvis er.

Boka er skrevet i jeg-form og fortelleren er Amanda, som gleder seg til å begynne på skolen igjen etter ferien. Delvis grugleder hun seg til å se Adam, som hun er forelsket i, igjen og delvis er dette det året hennes klassetrinn er faddere for førsteklassingene. Men  så viser det seg at Amanda er blitt plukket ut til å være fadder for et helt spesielt barn. Ikke en søt seksåring, slik hun har sett for seg, men for den jevngamle Lars som har Downs syndrom. Amanda, som hittil har forsøkt å forholde seg ganske nøytral og usynlig, ikke blant de kuleste, men heller ikke blant de som er mest utsatt for mildere former av mobbing, føler seg slett ikke klar for å være en synlig forsvarer for Lars. Det utvikler seg et reellt vennskap mellom Amanda og Lars på ettermiddagstid, men samtidig forsøker Amanda å opprettholde en form for nøytralitet på skolen. Det går selvsagt ikke bra i lengden, og snart må Amanda velge hva slags person hun egentlig vil være.

Side 195.

Jeg skjønner hvorfor Lars er LOL har blitt en favoritt, både blant bokbloggere og i målgruppen (boka vant ARKs barnebokpris 2016, stemt fram av femte-, sjette- og sjuendeklassinger). Ikke minst er historien fengende og har godt driv, mot slutten gikk pulsen høyt mens jeg ventet på klimakset i konflikten. Den tar dessuten Amandas dilemma på alvor, og jeg føler at det er viktig at det skrives historier som viser hvordan motivasjon for mobbing – eller unlatelsessynden å late som ingenting når noen andre mobbes – ofte er ønsket om ikke å bli mobbet selv og å holde seg inne med de «kule». Det som manglet for meg var bedre utdyping av noen av bipersonene, særlig Amandas venner Sari og Kay, blir litt for todimensjonale til at jeg helt får tak i hvordan de påvirker Amandas valg. De to jentene som står for hovedandelen av mobbingen oppleves også litt karikerte. Det er et mindre problem, og sikkert enda mindre hos målgruppen.

Et stort pluss er framstillingen av Lars. Det er ikke akkurat overflod av litterære portretter av personer med Downs, hverken i barne- eller voksenlitteraturen, og det er derfor godt med noe som kan rive ned en fordom eller to.

Jeg humret godt over lærerportrettene, både kontaktlæreren og gymlæreren er godt gjenkjennelige typer som nesten bikker over i karikatur, men bare nesten. De fleste av oss har nok møtt på en Janne eller en Stein Vidar i vår ferd gjennom det norske skoleverket.

Side 143.

Det som virket mest forstyrrende for meg var enkelte av delene av historien som omhandlet Adam. Misforstå meg rett, Adam er ekstremt viktig for Amandas motivasjon, hun tror at hun må være «kul» for at han skal legge merke til henne, men særlig den aller siste scenen med Adam følte jeg var overflødig og flyttet fokuset vekk fra hovedtemaet i boka. Der hadde nok den 11-årige versjonen av meg selv vært uenig, så det er mulig forfatter og forlag har gjort det rette, men jeg ville personlig strøket hele scenen.

En annen svakhet ved boka er at Amandas observasjoner av det som skjer veksler mellom å være troverdig for alderen og overdreven modenhet og av og til overdreven umodenhet. Det er nok også noe som plager meg mer som voksen leser enn det ville plaget meg om jeg var 11.

Alt i alt vil jeg på det sterkeste anbefale Lars er LOL. Særlig om du er i målgruppen (eller kjenner noen som er det som du kan gi den til).

Arbeidsnever – Jan Kristoffer Dale

Mirthful 5 Comments

I boksirkelen jeg er med i går det på omgang å foreslå bøker, og alle leser da den samme boka. Men vi har to unntak: Før sommeren tar alle som vil med seg forslag og alle leser så mange – eller få – av bøkene i løpet av sommeren som de vil, og før jul har alle med seg en novelle eller annen kortere tekst, slik at vi får litt variert lesing i jula. I år var en av novellene på lista tittelnovellen fra Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever som kom på Kolon forlag i 2016, og siden boka ikke akkurat er lang leste jeg like gjerne hele når jeg først var i gang, til tross for at reaksjonen min etter den første novellen var: «Nei.»

For: Jeg liker ikke noveller. Jeg beklager. Det funker ikke. Det er ikke det at Dale ikke skriver godt, for det gjør han. Jeg irriterte meg riktignok av og til over noen av replikkene som er skrevet på dialekt og som jeg måtte lese både to og tre ganger før jeg klarte å utliste noen mening, men det går mer på smak og behag (og vane) enn på forfatterens dyktighet.

Men… det gir meg ingenting. Greit nok, det er små øyeblikksbilder fra livet til «trauste norske arbeidskarer» (med ett unntak) og det er skikkelig gjort. Det handler om et brutalt arbeidsliv, særlig for dem som ikke har utdannelse, om midlertidige jobber som bare kanskje forlenges, om livsstilssykdommer som rammer hardere i en arbeiderklasse der matlaging ikke er et statussymbol og middagen derfor gjerne kan vanemessig inntas på kroa, og om familiebånd som enten slites i stykker eller blir en hemsko på grunn av haltende økonomi. Det handler om Trygve som droppet ut av skolen og jobber i vikariat i panteflaskemottaket og som snart skal bli far uten noe videre økonomisk trygghet å skryte av, om Frank som er betatt av Anne på kroa, om André som utredes for høyt blodtrykk og som er i ferd med å flytte sin snart demente mor på hjem, om Kenneth som kommer i skvis mellom han kameraten med utdannelse og han uten, om Richard som har begynt å få angstantfall og om Gunnvår som er fanget av svigerfarens ensomhet etter mannens død.

Og kanskje burde jeg bli berørt (jeg mener, jeg kan glatt begynne å grine av Åge Aleksandersens Arbeidsledighet, selv når jeg bare begynner å nynne på den), men problemet er, som det nesten alltid er med noveller for min del (og som altså ikke er et problem med dikt eller sangstekster enda de jo som regel er enda kortere), at akkurat når jeg føler at NÅ, nå begynner jeg å få kjøtt på beina på personene, nå begynner historien å interessere meg, da er det brått slutt, og jeg sitter igjen med spørsmålet «var det alt?» rungende i hodet.

Men om du liker noveller, se da, da bør du lese denne boka. For jeg tror ikke den er så verst. Egentlig.

PS. Om du vil lese innlegg fra noen som likte boka, les Artemisia eller Beathe.

Om bokbloggerprisen og egen bokblogging

Mirthful 3 Comments

Langlista til Bokbloggerprisen 2016 ble annonsert forrige mandag, og førstkommende mandag, 23. januar klokken 12, får vi vite hvilke seks (tre i hver klasse) som allerede er på kortlisten og som skal samleses fram mot september, og hvilke seks som må kjempe om joker-plassen og ellers er ute av konkurransen.

Jeg nominerte heller ikke i år en eneste roman. Det kommer av at jeg heller ikke har lest en eneste norsk roman utgitt i 2016 ennå. Jeg har selvsagt en ambisjon (det har jeg alltid) om å lese de som kommer på kortlista, men ellers var det egentlig fint lite som fristet blant utgivelsene i fjor, så jeg føler ikke noe savn.

I åpen klasse var jeg mer aktiv og nominerte tre bøker. Av de tre har jeg så langt blogget om nøyaktig null. Det skal jeg prøve å få rettet på, i det aller minste skal jeg få blogget om 60 damer du burde ha møtt, som toppet min nominasjonsliste og som faktisk er med på langlista. Det er jo for dårlig at jeg ikke engang klarer å få skrevet om de bøkene jeg liker godt nok til å nominere. Derfor stemte jeg i når det kom et forslag om at man kanskje strengt tatt burde forvente at folk har blogget om de bøkene de nominerer, om vi nå altså skal kalle oss bokbloggere. For min egen del hadde det ikke vært dumt med et spark bak. Men i et innlegg denne uka, der hun presenterer noen av tallene vi har vært nysgjerrige på rundt listene, kommer Line med et godt argument mot tvang, og jeg erkjenner at hun har helt rett: Noen bøker er lettere å skrive om enn andre, og det ville være synd om det ble slik at den beste måten å havne på kortlista var å skrive en bok vi bloggere synes det er lett å skrive om.

Et annet, og for så vidt utmerket, argument er merarbeidet det ville forårsaket for komiteen, som allerede bruker nok av fritiden sin uten noen form for materiell kompensasjon for at det skal bli både bokbloggertreff og bokbloggerpris. Så da får jeg bare erkjenne at om jeg trenger et spark bak er jeg nødt til å administrere det selv.

Tanta til Roald Dahl – Sven Kærup Bjørneboe

Mirthful 2 Comments

tantatilroalddahlTanta til Roald Dahl lånte jeg som bok to i eBokBib (om det første lånet mitt i appen kan du lese her), selv om det ikke er en diktsamling. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, av naturlige årsaker, og boka er såpass kort og lettlest at den ble fortært på diverse bussreiser og i lunsjpauser. Hovedhistorien (selv om den tar opp under halparten av sidene) handler om den gangen forfatteren som student leide rom i en leilighet eid av tanta til Roald Dahl. Utover det har boka fint lite med Dahl å gjøre, men historien om livet i leiligheten med orginalene som bodde på de andre rommene og forholdet til den lett eksentriske eierinnen er interessant nok som et slags tidsbilde.

I tillegg til dette fragmentet av et memoar inneholder boka en rammehistorie, der forfatteren nedtegner og så leser hovedhistorien for sine to døtre, og der døtrene mener den bør gis ut som bok, men hvor forfatteren innvender at en bok må være lenger. Slik starter jakten på en mulig historie nummer to eller annen måte å utøke sideantallet på. Denne jakten tar tid og vips er boka, med rammehistorie, altså, over to hundre sider, uten at man noensinne finner en egentlig løsning. Jeg er forsåvidt stor fan av slik metalitteratur som konsept, men i dette tilfellet synes jeg vel at rammen to uforholdsmessig mye plass (78 mot 115 sider), uten egentlig å være fryktelig interessant. Døtrenes entusiasme og påfunn er sjarmerende lesning, og en og annen filosofisk utlegning fra forfatteren rundt – vel, la oss kalle det «moralen» i mangel av et bedre ord – hovedhistorien er selvsagt greit å få med seg. Men rammen, som altså opptar et betydelig antall sider, fungerer ikke egentlig som en stand-alone historie i seg selv, og dem tilfører heller ikke memoarbiten noe betydelig, så vidt jeg kan se.

Sjarmerende, men litt intetsigende er inntrykket jeg sitter igjen med.

Kvit katt i snøen – Sigurd Helseth

Mirthful 5 Comments

kvitkattEn eller annen blogget nylig om at hen hadde tatt i bruk ebokbib-appen og blant annet benyttet den til å lese diktsamlinger. «Det var jo genialt», tenkte jeg, og lånte meg prompte en diktsamling. Med litt kreativ googling på løsrevne ord og forfatternavn jeg synes å huske fra innlegget kan jeg konstantere at jeg fikk ideen fra Bokstavelig talt. I innlegget skriver Elisabeth dessuten om hvordan det å lese diktsamlinger skaper utfordringer når man ikke har gjort det noe særlig før, for hvordan skal man egentlig lese en diktsamling?

Nå skal jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg er noen storforbruker av diktsamlinger, men noen leser jeg da. Og jeg leser dem nok på både den ene og den andre måten, litt avhengig av hvor godt jeg kjenner dikteren fra før. Men helt nye diktsamlinger og diktere leser jeg som regel først fra perm til perm, og går deretter tilbake, om det frister, for å dvele mer ved enkelte dikt.

Jeg sliter vel så mye med «Hvordan velge diktsamling»? Jeg har vært medlem i Facebookgruppa Lån ei diktsamling en stund og selv om jeg ikke poster aktivt der (det burde jeg selvsagt…) følger jeg jevnlig oppfordringen og svinger innom lyrikkhyllene på biblioteket og plukker med meg ett eller annet relativt nytt norsk sånn ganske tilfeldig. Men skal man lese boka, ikke bare låne den, hadde det jo vært fint med en viss idé om hvorvidt noe er bra eller ikke. Med romaner og sakprosa har jeg et ganske velutviklet instinkt og kan ut fra baksideteksten til en viss grad gjette meg til hvilke bøker jeg kommer til å like, også med helt ukjente forfattere. Det instinktet mangler jeg helt når det gjelder lyrikk og jeg føler at jeg famler i blinde. Vel, det er kanskje ikke så mye annet å gjøre med det enn å lese mer?

Denne gangen falt valget mitt på Sigurd Helseths Kvit katt i snøen, mye fordi den kom høyt opp i lista over tilgjengelige bøker i appen, men også på grunn av undertittelen «Haikudikt».

Jeg har skrevet min andel haiku, både som oppgave på skolen/universitetet og helt frivillig (den gangen jeg fortsatt drev med slikt), og lest enda fler (hovedsakelig på engelsk, enten i orginal eller oversatt fra japansk). Det er en form jeg liker, på linje med de noe lenger bundne formene sonette (både shakesperianske og petrarkiske) og villanelle (verdens mest kjente(?) villanelle er Dylan Thomas’ Do not go gentle into that good night).

Kvit katt i snøen begynner lovende. Samlingen har fire deler – Vår, Sommer, Høst og Vinter – og en av haikuens tradisjonelle egenskaper, om du vil, er et element av årstidene, og jeg nikker gjenkjennende. Men, jo fler av de tre linjer lange diktene jeg leser, jo mer føler jeg at jeg ikke helt henger med på formen. Først når jeg kommer til et med en linje som simpelthen inneholder ordet «takk» begynner jeg å telle stavelser, og konstanterer at nei, her er det slett ikke noe som tilsier at dikteren følger tradisjonell form på haikudiktene sine. Nå har jeg vært borti utradisjonelle haikudikt før, men jeg må innrømme at jeg nå måtte lese meg opp på hvor langt unna den tradisjonelle formen det «er lov» til å gå.

Å skrive en gitt type dikt forplikter. Sier du at du skriver en sonette forventer jeg et dikt på fjorten linjer, sier du i tillegg at sonetten din er «engelsk» eller «shakesperiansk» stiller jeg også krav til rimmønster, versemål og minimum et nikk til «the heroic couplet», der de to siste linjene skal bryte med resten av diktet på en eller annen måte.

Tradisjonelle japanske haiku har strenge formatiske og tematiske regler. Som med de fleste diktformer har diktere over tid utviklet varianter og det som hovedsakelig gjenstår som fellesnevner for japansk haiku er, utover at det er et svært kort dikt, er et slags brudd halvveis i diktet og sammenstillingen av to litt motsigende eller kontrastskapende elementer. På engelsk har haiku også utviklet seg, og der er det kanskje enda mindre som gjenstår av den tradisjonelle, japanske formen. Fellesnevnerene for det som regnes som moderne haiku er lengden (eller rettere sagt knappheten, det finnes ett-ords haiku…), en tematikk som gjerne går på naturen eller årstidene, fokus på et beskrivende språk snarere enn tolkning (tolkningen overlates til leseren) og en sparsommelighet med ord (noe som nesten er nødvendig om du skal få inn noe av betydning på de få stavelsene du har til rådighet).

Med den ganske frie formen som definerer moderne haiku er nok Helseths dikt innafor, selv om jeg personlig altså foretrekker dikt som holder seg strengere til det eldre, mer rigide rammeverket (jeg synes det er mer spennende både å lese og å skrive når formen skaper begrensninger og utfordringer som må løses kreativt). Men da gjenstår fortsatt spørsmålet om diktene fungerer i den formen de framstår.

Svaret for min del er nok dessverre: «Hovedsakelig: Nei.» Et og annet dikt glimter til, men de fleste etterlater meg enten likegyldig eller forvirret.

La oss sitere et jeg likte:

kvitkatt4

Her mangler kanskje «bruddet» – det er ingen kontrast, dessuten er det tre snarere enn to bilder. Men, likevel, på de tre linjene får jeg høststemning.

Denne siden, derimot, sliter jeg med:

kvitkatt1

Det første vil jeg lese som en setning «I denne verda skjelv ei natt» med en innskutt frase midt i. Det fungerer sånn halvveis, men jeg forstår ikke bruken av store og små bokstaver, i alle fall ikke sett i sammenheng med resten av siden. Andre og siste vers på siden fungerer (for meg) for seg selv, hver for seg, men de er samtidig så forskjellige at jeg stiller spørsmål ved hvorvidt de har noe på samme side (mer om det lenger ned) eller engang i samme diktsamling å gjøre. «nattas elvespegel marmorfjellet barnet på himmelen» derimot, etterlater meg som et eneste stort spørsmålstegn, og ikke på den gode måten, for det er ikke noe ved bildene som gir klangbunn slik at jeg blir motivert til å lese det igjen og igjen og finne mening (slik jeg gjerne gjør med «lysfall i fjellet ramneskrik»). Jeg opplever det mer som tilfeldige ord, sammenrasket og lett forglemmelig.

Et annet problem er formateringen av boka. Jeg leste altså epub-versjonen gjennom ebokbib-appen, og jeg må formode at det er den samme epub-versjonen som kan kjøpes fra Cappelen Damm direkte. Den innbundne versjonen av boka er på 104 sider, eboka på bare 31, og det går 3-4 dikt per side i eboka, så da spekulerer jeg på om det kanskje for det meste er bare ett dikt per side i den fysiske utgaven? Jeg mistenker at det ville fungert bedre for leseren, slik eboka framstår er det vanskelig å la være å lese alle diktene innenfor et «kapittel» (en årstid) som en sammenhengende tekst, godt hjulpet av at enkelte av diktene splittes over to sider, med en linje på den ene siden og to på neste (eventuelt to linjer, så en). Da mister man all følelse av at det er haiku i noen som helst form man leser.

Når jeg leser gjennom boka for andre gang for å finne egnede sitater ser jeg at om jeg ser bort fra forventingen om «haiku» fungerer det ikke så verst å lese det som vers i et langt dikt, mange av «versene» gir mer mening på den måten. Kanskje henger jeg meg for mye opp i karakteristikken «Haikudikter»? Men om diktene ikke er ment å leses som haiku (og en av egenskapene til haiku er i alle fall at det er et frittstående dikt), hvorfor velger man da å bruke betegnelsen? Og jeg sitter fortsatt igjen med slike sider som side 19 vist ovenfor der «versene» ikke fungerer i sammenheng i det hele tatt.

Noe som ikke bare gjelder eboka (antar jeg) og som også forstyrret meg ved formen var at halvveis i «Høst», etter 2 1/2 årstider med «ryddige» venstrejusterte trelinjers haiku, blir dikteren plutselig leken med den rent fysiske formateringen av de tre linjene også, uten at jeg helt ser poenget, for å være ærlig.

kvitkatt2b

Verst går det når det i kombinasjon med ebokformatet gjør at linjer deles på merkelige måter eller at halve ord rett og slett forsvinner. Bildet over er samme side som bildet nedenfor, bare at jeg over holder telefonen i landskapsretningen, i håp om å løse formateringsproblemet. Men da gikk det ikke an å scrolle hverken opp eller ned, så da mistet jeg i stedet to dikt.

kvitkatt2a

Noe mer jobb kunne kanskje vært lagt i å tilpasse boka til epub-format?

I det hele tatt var dette kanskje ikke verdens beste reklame for diktsamlinger i ebokform, eller for diktsamlinger i det hele tatt. Paradoksalt nok gav det meg lyst til å lese mer, kanskje nærmest på trass: Det kan da ikke være så ille over hele linja?

Om ikke annet kan jeg nå krysse av for første «bok som oppfyller de formelle kravene til nominasjon til Bokbloggerprisen 2016» lest. Det er da noe.