Stikkord: 22. juli

Hold meg til jeg sovner – Lara Rashid

Mirthful Leave a comment

Det viser seg at jeg har klart å kjøpe to kopier av Lara Rashids Hold meg til jeg sovner, tydeligvis kjøpte jeg den ene når jeg hadde 22.-juli-runden for to år siden, og så kjøpte jeg en til på Mammutsalget i vår. Jeg tenkte jeg skulle gi bort den andre nå i forbindelse med Sakprosaseptember, så om du har lyst på boka, sjekk Instagram.

Lara Rashid og familien hennes kom som flyktninger fra irakisk Kurdistan til Norge når Rashid var fire. I boka forteller hun om foreldrenes oppvekst og liv i Irak fram til de traff hverandre og om hvordan de dannet familie og til slutt følte seg tvunget til å flykte. Boka fortsetter med Rashids egne opplevelser i Norge, først på flyktningemottak og etter hvert i egen leilighet og så hus. Det er erfaringer de fleste av oss kan ha godt av å lese om.

Før vi fikk permanent oppholdstillatelse, følte jeg hele tiden at vi kunne bli kastet ut av landet. I mitt hode tenkte jeg at jeg måtte bli godt nok integrert og være en god nordmann for å få statsborgerskap. Når lærere og andre voksne vi traff kommenterte hvor fine og verdifulle vi var for lokalsamfunnet, forsterket det bare følelsen av at vi måtte være vellykkede for å gjøre oss fortjent til å være her. (…)
Det gjorde at jeg også var mer på vakt enn vennene mine. Venninnen min kunne snike i kø. Jeg kunne ikke. Jeg var redd folk rundt meg ville tenke «typisk utlendinger», og det var mitt ansvar å vise at ikke alle utlendinger oppfylte stereotypien som lå til grunn for nordmenns fordommer. (Side 121)

Noen episoder er både komiske og hjerteskjærende på samme tid. Som da faren gjentatte ganger hører kollegaene sine snakke om «krigen», i bestemt form entall, og til slutt må spørre hvilken krig det er snakk om:

Læreren ble overasket og svarte: «Å, du kjenner kanskje ikke til europeisk historie så godt?»
«Jo da, jeg gjør det. Jeg kjenner til Karl Marx, Stalin, Churchill, Mussolini og Hitler», svarte pappa.
«Ja! Ja, Hitler! Det er andre verdenskrig vi prater om når vi prater om krigen.»
Pappa syntes det var rart. Til tross for hvor hyggelige han syntes kollegaene hans var, var nordmenn underlige. Har de opplevd så få kriger i dette landet at de bare kan si «krigen», så forstår alle hvilken krig de prater om? tenkte han for seg selv. Han kom hjem og fortalte historien til oss, og så på mamma og sa: «Tenk om vi hadde gått rundt i Kurdistan og snakket om ’krigen’? Ingen hadde skjønt hvilken vi mente. Var det borgerkrigen, Kuwait-krigen, Iran-Irak-krigen eller noen av de krigene før det?» De begynte å le, begge to. (Side 132)

I tenårene blir både Lara og storesøsteren Bano politisk aktive og blir med i AUF. Bano er mest frampå (hun er tross alt to år eldre) og står på valglista til kommunevalget i 2011. Men først er det sommer, og begge jentene skal delta på leiren på Utøya for første gang. Når skytingen begynner er søstrene på forskjellige steder. Lara klarer å gjemme seg og blir tatt med inn til land av en av de mange båtene, Bano blir skutt og drept.

Lara Rashid er ikke den første fortellingen jeg har lest om 22. juli der fortelleren også har flyktningebakgrunn med tilhørende traumer i bagasjen (både Gunaratnam og Esbati har lignende erfaringer), men jeg synes Rashid klarer å fremheve det på en veldig god måte, ikke minst hvordan traumet fra Utøya er et familietraume på toppen av tidligere familietraumer.

Før denne episoden hadde de [Laras foreldre] ikke skjønt hvor mye jeg slet med posttraumatisk stresssyndrom. Det var første gang de så meg få et panikkanfall. Begge ble overrasket, og jeg tenkte for meg selv at de burde ha skjønt hva som foregikk, at de slet med det samme selv. Men det var ingen som snakket om PTSD i Kurdistan. Alle hadde det jo. (Side 240)

22. juli i seg selv opptar ikke så veldig mange sider i denne boka, den handler mest om det som skjedde før og om å leve videre etterpå. Og på mange måter er det kanskje en mye viktigere fortelling. Selv om dette neppe blir den siste boka jeg leser om 22. juli er det jo en viss fare for at vi her i lille Norge ender med at det blir «terrorangrepet» i bestemt form entall på samme måte som «krigen», og noe av det Lara Rashids fortelling understreker er at det skjer fæle ting hele tiden, om igjen og om igjen, og at vi må løfte blikket og børste av oss støvet og fortsette jobben med å forhindre dem alle.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Ingen mann er en øy – Jørgen Watne Frydnes

Mirthful 1 Comment

Da er jeg på Utøya-kjøret igjen, etter en pause siden i fjor på sensommeren. Er det fordi 22. juli nærmer seg*, mon tro, eller er det tilfeldig at jeg plutselig var klar for å takle noen av de bøkene jeg ikke kom så langt som til å lese i forbindelse med tiårsmarkeringen? Hvem vet.

Ingen mann er en øy av Jørgen Watne Frydnes er en litt annen bok enn mange av de andre 22. juli-bøkene. Den handler lite om terroren, den handler først og fremst om prosessen med å gjenreise Utøya. Frydnes hadde ingen bakgrunn fra AUF eller arbeiderbevegelsen, han ble huket inn kort tid etter 22. juli fordi han hadde erfaring med innsamling av midler, og noen trengtes for å organisere innsamlingen til Utøya. Og siden det har han, med noen korte avbrekk, vært involvert i arbeidet med Utøya, etter hvert som daglig leder.

Premisset fra AUFs side ble satt allerede i dagene etter terrorangrepet. «Vi skal ta tilbake Utøya» var det tydelige budskapet fra Eskil Pedersen. Men når de første planene for hvordan øya skulle tas tilbake ble lansert på høsten 2012 forårsaket de et skred av negative tilbakemeldinger, særlig fra de pårørende til de 69 som ble drept. Kafébygget, det eneste stedet på øya som bar synlige tegn etter terroren, var planlagt revet. Mange foreldre, på varierende stadier i eget sorgarbeid – progresjonen i sorgarbeid er høyst individuell, tross alt – følte det som et svik. Noe måtte gjøres. Det første som ble bestemt var at prosessen måtte få ta mer tid. Det andre var å gi Frydnes et enda større ansvar.

Heldigvis var han tilsynelatende rett mann til jobben. Det er ingen lett jobb å balansere behovene til så forskjellige grupper som de som har en direkte interesse av hva som skjer med Utøya, for ikke å snakke om folkeopinionen i tillegg. Han forteller en ting som for meg understreker at han forsto hvilke følelser som var i sving hos den gruppen som hadde mistet mest:

Navn og litt informasjon om de drepte hadde jeg, men jeg trengte fødselsdato. Dette var en av mine første tanker da jeg utarbeidet oversikten. Lite kunne være verre enn at jeg ringte sørgende foreldrene på bursdagen til barnet de hadde mistet. Jeg googlet videre, og hvert offer sin fødselsdato ble gradvis lagt inn i kalenderen min. Dermed hadde jeg god kontroll på når vi kunne sende ut beskjeder, når vi kunne ringe foreldrene. Slik klarte vi å unngå all offentlig kommunikasjon på disse datoene. Aldri en statusoppdatering, aldri intervjuer, aldri medieutspill på bursdagen til noen av de drepte. (Side 66)

Når det blir påpekt er det et opplagt hensyn å ta, men hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi hadde tenkt på det selv før vi hadde tråkket i baret minst en gang?

Frydnes beskriver også hvordan det at situasjonen var helt ny for hele samfunnet – Norge har aldri vært utsatt for terror i dette omfanget, og mye av det som kjennetegner 22. juli er unikt også i verdenssammenheng – gjorde at han måtte krangle seg til informasjon fra offentlige etater og av og til stanget i veggen og ikke kom videre. Listen over bursdager er et eksempel, politiet satt selvsagt på denne lista, men nektet å utlevere den (kanskje med rette, det er ikke første gang personvernshensyn har gjort noens jobb vanskeligere). Den manglende støtten fra det offentlige, det at AUF, som offer for terroren, var nødt til å ta alle de vanskelige diskusjonene og finne veien videre helt uten et fungerende støtteapparat er et tema som går igjen i nesten alle bøkene jeg har lest om 22. juli. I Frydnes sin beretning får vi også det internasjonale perspektivet, her er det dialog med både forskere og folk med praktisk erfaring, ikke minst de ansvarlige for minnesmerkene etter 11. september.

For oss som sto på utsiden var det til tider vanskelig å skjønne hvilke følelser som var i sving i arbeidet med gjenreisingen av Utøya. Hvor steile fronter det ble i diskusjonene om øyas framtid kan kanskje illustreres av dette sitatet fra boka:

Jeg trengte en liten pustepause. Så da jeg fikk spørsmål om jeg ville reise på to turer med Leger Uten Grenser for å dokumentere organisasjonens arbeid i Kongo og Afghanistan, svarte jeg ja og tok det som et kjærkomment avbrekk.
I Kongo besøkte vi hiv-/aids-prosjekter i hovedstaden Kinshasa. I Afghanistan ble oppmerksomheten rettet mot driften av et sykehus for 300 000 mennesker i distriktet Ahmad Shah Baba Mina, i utkanten av Kabul. (Side 95)

Når Kongo og Afghanistan oppleves som avbrekk fra situasjonen hjemme i Norge, da vet du at det går en kule varmt i hverdagen.

Kanskje nettopp fordi Ingen mann er en øy i liten grad handler om 22. juli direkte var den mindre engasjerende enn de fleste av bøkene jeg har lest om temaet. Det betyr ikke at det er en dårlig bok, den er velskrevet og interessant, den bare treffer ikke som en knyttneve i magen. Les den likevel.

______________________

* Denne teksten har blitt liggende som kladd siden før sommerferien, derav den noe underlige tidsangivelsen.

Selv om sola ikke skinner: Et portrett av 22. juli – Stian Bromark

Mirthful Leave a comment

Selv om sola ikke skinner: Et portrett av 22. juli av Stian Bromark kom allerede i 2012 og er basert på en rekke intervjuer med øyenvitner fra 22. juli, både fra Regjeringskvartalet og Utøya. Som undertittelen tilsier tegner boka et detaljert portrett av hendelsene denne dagen, fra ungdommene krabber ut av teltene sine i regnet på Utøya, til terroristen er pågrepet og den siste overlevende er evakuert.

Dette var en fascinerende leseopplevelse, for boka har en nærmest suggererende effekt og en tydelig «spenningskurve». Pulsen min steg, helt bokstavelig, når vi nærmet oss først bomben utenfor Høyblokka og så terroristens ankomst til øya. Til tross for at jeg jo visste alt for godt hva som kom til å skje.

Bromark tegner et bilde av sommerleir på Utøya som både gjør at jeg får lyst til å oppleve den og grøsser ved tanken på teltleir i regnvær. For visst høres det ganske ok ut å være ung og idealistisk og fortsatt (kanskje) optimistisk nok til å tro at du kan forandre verden:

Det er vakkert. Virkelighetsfjernt, vil noen innvende. Naivt, romantiserende, idealistisk. Men dette er et sted på jorda der man ikke skyr klisjeer, man oppsøker dem aktivt. På Utøya får sosialismen alltid vinger, selv om sola ikke skinner, som det heter i AUF-sangen. (Side 22.)

Jeg er fortsatt idealist, men må innrømme at pessimismen sniker seg på med alderen…

Gjennomgående i hele fortellingen bruker Bromark detaljer for å forankre historien og levendegjøre de mentale bildene til leseren. En annen leser stiller seg på Goodreads «Litt skeptisk til det sterke fokuset på banale detaljer.» Men for min del tror jeg det var nettopp detaljfokuset som gjorde at boka gjorde så inntrykk som den gjorde. Og Bromark viser også flere eksempler på hvordan «banale detaljer» kan utgjøre forskjellen på liv og (potensiell) død. Det mest slående er historien til Morten Djupedal, som begynner med at han er lei gjørme og regn og ønsker seg en varm dusj, og hvor hendelsene som følger av det bygger seg opp som én rød tråd blant alle de andre røde trådene i boka og kulminerer her:

Fortellingen om hvorfor Morten og de to AUF-erne fra Oslo mister Thorbjørn med ett minutt, og må sitte i bilen ved nedkjøringen til fergeleiet og se den rygge ut mot Tyrifjorden, starter idet Morten bestemte seg for at han trengte en varm dusj hos onkelen og tanta på Hønefoss, men årsaken til forsinkelsen skjuler seg i én av de ukalkulerte hendelsene som inntraff etter klokka fire: Hadde ikke noen flyttet Sharan-en, hadde ikke Ingrid stukket av med nøkkelen, hadde ikke bilen sittet fast i gjørma, hadde det ikke vært fotobokser på veien, hadde ikke Morten mistet brødet på gulvet foran oppskjæringsmaskinen i Joker-butikken – hvis bare én av disse tingene ikke hadde skjedd, ville Morten og de to AUF-erne rukket fembåten over til Utøya. For fylkessekretæren fra Oppland, som står på landsiden og ser Thorbjørn sige målrettet mot brygga foran det hvite Informasjonshuset på Utøya, føyer dette ene minuttet seg inn i rekken av uflaks han har hatt den siste timen. (Side 155.)

Om bord i Thorbjørn – som Djupedal ser akterenden på fra landsiden – er Anders Behring Breivik.

Detaljene brukes også til å vise hvordan tidligere erfaringer påvirker det øyenvitnene ser og hører, og, ikke minst, husker i etterkant. Fra regjeringskvartalet:

Flere hundre kvinner og menn i regjeringskvartalet er blitt utsatt for samme handling, men bærer individuelle erfaringer med særegne språkreferanser. De ansatte divergerer helt ned til det basale, til hvordan lyden høres ut. Ikke som et høyt smell, mer som et dump, tørt drønn. En champagnekork, bare høyere. Torden. Jordskjelv. Gasseksplosjon. De som er i heisen hører en fjern, kvalt lyd før gulvet bråstopper, heisveggene rister og alt blir svart. Noen minnes ikke eksplosjonen, men stillheten etterpå, lukten av svidd metall og lyden av blafrende dokumenter gjennom luft. (Side 101)

Og tilsvarende små detaljer fra Utøya:

Mennesket er sammensatt. En gutt ligger blodig i vannkanten og gir tommelen opp til kameratene som klamrer seg til fjellveggen. En 17-åring svømmer utover fjorden mens han holder kompisen med krampe flytende. «Ja, nå fikk vi endelig svømt.» En 19-åring mister mobilen når han hopper fra en berghylle ut i Tyrifjorden, og tenker at han endelig har fått seg et påskudd for å kjøpe iPhone 4. En 18-åring bruker sitt ene friske øye til å telle fingrene på venstre hånd, som henger i litt hud, og blir oppmuntret av tanken på at han fortsatt kan kjøre snøskuter fordi tommelen og pekefingeren er intakt. (Side 187-188.)

Alt dette er detaljer. Og for meg var alle detaljene, både de kanskje banale – irritasjon over hvite joggesko som var blitt gjørmete – og de de fleste vil omtale som ikke banale – oppmuntringen i at tommel og pekefinger er intakt – en viktig del av historiebygginga. Det «gjorde» boka, rett og slett. Og Selv om sola ikke skinner ender som en av mine favoritter av bøkene jeg har lest om 22. juli, og en av årets største leseopplevelser.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bare en kom tilbake – Randi Johansen Perreau

Mirthful Leave a comment

Rolf Christopher Johansen Perreau og lillebroren Sebastian var begge på Utøya. Christopher var en av de første som ble drept av terroristen. Sebastian, som hadde fått turen til sommerleiren i konfirmasjonsgave av storebroren, overlevde.

Randi Johansen Perreau er en av dem som skriver dagbok. I Bare en kom tilbake får vi utdrag fra dagbøkene hennes, fra dagene før 22. juli og gjennom de grusomme timene og dagene før Christophers status gikk fra savnet til drept (først torsdag 28. fikk familien endelig beskjed!), og i tiden etterpå. Hva gjør et sånt tap med en familie? Hvordan sørger man over ett barn samtidig som man elsker, støtter og ivaretar dets søsken?

Boka er interessant i det at den beskriver en persons opplevelser og erfaringer i tiden etter terrorangrepet. Men av alle 22. juli-bøkene jeg har lest så langt er dette den jeg synes var treigest å komme gjennom. Jeg vet ikke om det er skrivestilen – dagbokformatet er ikke nødvendigvis min favorittsjanger – eller om det er at mye av fokuset er på hvordan familien håndterer katastrofen og det er av en eller annen grunn mindre interessant for meg.

Det er en del wtf-øyeblikk i Perreaus beretning. Som Adresseavisens stedfortredende redaktør som får seg til å si «Dere vet vel nå at han ikke kommer tilbake, det har jo gått så mange dager» (side 39) når familien ber dem la være å trykke bilder av Christopher mens han fortsatt har status som savnet. Eller uttalelsen fra en av Sebastians lærere et stykke ut på høsten: «De andre elevene synes det er så lenge siden 22. juli.» (Side 133.) Som jeg siterte fra Ingen fred å finne var ikke Sebastian alene om å oppleve at skolen ikke hadde forståelse for at han hadde et traume å bearbeide, men det er likevel en sjokkerende ting for en lærer å si. De andre barna? De som ikke var på Utøya? Hva har det med saken å gjøre hva de synes om mengden tid som har gått?

Skal du lese bare en bok om 22. juli er ikke dette den jeg anbefaler, men den var absolutt verdt å lese som en av flere.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle – Ali Esbati

Mirthful 1 Comment

Ali Esbati var på Utøya 22. juli 2011 som foredragsholder. Innlegget hans handlet om erfaringene fra Sverige rundt privatiseringen av velferdssamfunnet. Han var fortsatt på øya når terroristen ankom. Men Esbati var også nær tilknyttet ett annet av terroristens mulige mål, han var nemlig samboer med Marthe Michelet og hun var gravid med deres felles barn. Den graviditeten hadde fått Michelet til å skrive en kronikk om rasisme og høyreekstremisme med tag-linen «nå er det personlig», og den var også en av grunnene til at terroristen hadde lagt henne personlig spesifikt for hat.

Esbatis bok ble utgitt i sommer parallelt på svensk og norsk, sistnevnte med tittelen Etter rosetogene – 22. juli og det farlige hatet, oversatt av Lars Nygaard. Siden jeg foretrekker å lese bøker skrevet på svensk i original språkdrakt bestilte jeg den svenske utgaven. Jeg kan ikke si jeg angrer på det, akkurat, men jeg må innrømme at jeg skulle ønske det ble gitt ut en «skandinavisk» utgave. Jeg hadde nemlig ikke forutsett hvor mye av et mindfuck det er å lese sitater fra norske politikere og skribenter oversatt til svensk – som de jo selvsagt er i en utgave beregnet på svenskspråklige lesere.

Den svenske tittelen Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle er hentet fra en tekst Esbati skrev på midten av nittitallet for Ung Vänster Storstockholms internavis om den såkalte Lasermannen, og hvordan han var et ekstremt uttrykk for en mistro og en ulmende hat som var merkbart også ellers i samfunnet for de som var uheldige nok til å være målskive for hatet. Likevel kunne setningen like gjerne vært skrevet i dag, for denne boka spesifikt.

Boka handler om 22. juli, selvsagt, men den handler også om Esbatis families flukt fra Iran, oppveksten i Sverige, det å gjøre et nytt land til sitt hjem samtidig som enkelt gjør det veldig tydelig at de mener han aldri vil høre hjemme der, årsaken til at han rundt 2011 bodde og arbeidet i Norge, og ikke minst om framveksten av høyreekstreme bevegelser i begge land og høyrepopulistisk inntog på både Stortinget og i Riksdagen.

Som de fleste andre overlevende bruker Esbati god tid på å beskrive det ubeskrivelige: Hvordan det var å være på Utøya fra terroristen ankom og til de overlevende ble evakuert. Som Tonje Brenna er han innom tanken på krig, på et større paramilitært angrep. Han lar seg trøste av at telenettet fungerer, tenker at det gjør sannsynligheten for noe i stor skala mindre. Men han har også en annen bekymring enn de fleste av øyenvitnene jeg har lest historiene til hittil:

Medan jag ligger där, blickar ut mot vattnet och funderar, är det ett fremtidsscenario som ändå biter sig fast en stund i huvudet. För mitt inre öga ser jag plötsligt helikoptrar över vattnet och svartklädda, adrenalinstinna specialtrupper som springer runt på ön. I en jakt på Fienden, som de kanske inte har konkreta upplysningar om, men troligen en föreställning om. En som liknar – mig. En skäggig man med ursprung i Mellanöstern, mitt i ett våldsamt kaos. I några sekunder är jag ganska skakad av tanken. Det verkar mindre osannolik än det mesta annat som har hänt de senaste timmarna. (Side 37.)

Det er i høyeste grad et realistisk scenario, en historie som ikke løftes fram ofte nok når det snakkes om politiets håndtering av terroren er at 17 år gamle Anzor Djoukaev ble arrestert, mistenkt for å ha medvirket til terroren, fordi han oppførte seg annerledes enn de andre ungdommene i følge politiet. Men til forskjell fra den faktiske terroristen, som ble avhørt allerede før han ble fraktet fra øya, måtte Djoukaev tilbringe natten på glattcelle, mens familien lette desperat etter ham blant de overlevende, før han ble formelt avhørt – uten forsvarer – neste formiddag (artikkel i VG fra august 2011).

Men tilbake til Esbatis bok: Fra pågripelsen av terroristen og avdekkingen av motivet for udåden fortsetter Esbati med å trekke linjene for hvordan rasisme, islamofobi og til og med ren ut høyreradikale meninger finnes overalt i samfunnet, hvor lite vi enn ønsker å tro det. Det var fristende å avskrive terroristen som en enslig galing, men om man ser på kommentarene som fyllte sosiale medier i tiden fra bomben gikk av og fram til gjerningsmannen var identifisert som «en av oss» er det ikke vanskelig å finne likhetstrekk mellom disse og det terroristen selv skrev i sitt manifest.

Det vi vet om dessa kommentarer är att de _inte_ är skrivna av Anders Behring Breivik. Deras önskan att placera in (ytterligare) en händelse i ett existerande ideologisk ramverk och därmed förstärka det, hade inte i förväg dikterats eller påverkats av terroristen. Värdsbilden var redan färdigtecknad och kommunicerad. Inte heller var de norrmän som den 22. juli kände att det vore en rimlig handling att trakassera vissa av sina landsmän, med den inre motiveringen att gärningsmannen till ett terrorattentat förmodades vara mörkhyad eller ha sin bakgrund från ett muslimsk land, i maskopi med Breivik. De agerade istället inom en tankegemenskap som hade fått sin samhälleliga utbredning och acceptans långt innan bomben i Oslo sprängdes. (Side 98.)

«Alle» trodde at terroren var utført av ekstremistiske muslimer i de timene*. Det er kanskje på sett og vis forståelig. Samtidig er det absolutt ikke forståelig, og burde ikke være det for noen, at folk lot det gå ut over uskyldige mennesker som tilfeldigvis var mørkere i huden. Det er et uttrykk for noe helt annet, noe vi bør bekjempe med nebb og klør.

Esbati fortsetter med å snakke om hvordan de høyreradikale og høyrepolpulistiske agerer i det offentlige ordskiftet, og viser hvordan vi andre gang på gang lar oss lure til å debattere på deres premisser ting som ikke burde være oppe til debatt i det hele tatt.

På motsvarande sätt spelade det ingen större roll att Siv Jensens påståande om att «Sharialagen har fullständigt tagit över» i Malmö, och att «svensk lag är åsidosatt», inte beskrev verkligheten. De utlöste nämligen en omfattande «debatt» samt krav på att «vi måste våga ta» just den «debatten».
[…]
Siv Jensen fick också den «konstruktiva debatt» på Fremskrittspartiets villkor, som hon hade beställt, till exempel när Arbeiderpartiets partisekreterate Martin Kolberg plötsligt kände sig manad att gå ut och deklarera krig mot «radikal islam», slå fast att «norsk lag ska gälla» och påpeka att «extremistiska grupper inte har någon plats i det norska samhället». Med dessa i sig hedervärda och självklara påpekanden lyckades han därmed framställa det som om «radikal islam» vore ett överhängande hot, att starka krafter skulle ha tagit till orda för att norsk lag inte skulle gälla i Norge och att det skulle finnas en reell politisk motsättning om huruvida extremistiska grupper borde ha gott om plats i det norska samhället. Att ingenting av detta var fallet, gjorde det hela extra lämpligt att föra «konstruktiv debatt» om, eftersom alla då kunde vara eniga om att det hade varit förfärligt om det _hade_ varit sant.
[…]
Poängen är bara att veta att spelet alltid är riggat, spelreglerna alltid själva i spel. (Side 173-179.)

Han snakker om hvordan det, både i Norge og Sverige, sitter veldig langt inne å kalle noen rasist.

Ibland tycks det nästan vara lättare att bli en rasistisk massmördare än att bli kallad det. Peter Mangs läste och skrev på högerradikala – «sverigevänliga» – nätforum, och växlade upp sitt hat i en politisk miljö i Skåne där Sverigedemokraterna forcerade för att göra sitt nationella genombrott. Han förhöll sig aktivt till nyhetsrapporteringen om «nysvenskarna», satte likhetstecken mellan dem och kriminella, utvecklade en aversion mot vita kvinnor som dejtade svarta män, förankrade sin världsbild i fascistisk filosofi och handböcker i «det ledarlösa motståndet» från vit makt-rörelsen, och producerade egna texter som pekade fram mot behovet av våld. Som ett direkt eko av «Lasermannen» på 90-talet såg han sina handlingar som ett naturligt steg vidare från de diskussioner som han tog del av och i: «Jag gjorde bara det alla andra snackade om». Ändå sträckte sig åklagaren som ledde förundersökningen vid hans fall bare till att skriva att materialet som beslagtagits hos honom innehöll «ett visst mått av fämlingsfientlighet», medan Hovrätten inte ville ta med rasistiska motiv i domen, med hänvisning till att «den omfattande utredning som i målet lagts fram avseende Peter Mangs person inte har gett någon helt entydig bild av hans syn på människor med sådan [utländsk] bakgrund». (Side 193-194.)

Jeg har notert «omfg» i margen utenfor siste setning.

Vi må ta debatten. Men vi kan ikke ta den debatten høyrepopulistene vil vi skal ta, for det er en avsporing.

Uppmaningen till att ta ansvar för ett annat debattklimat är motsatsen till censur – ett ord som annars gärna slängs runt i de här sammanhangen. Det ska vara möjligt att tycka de till synes mest hårresande och vidriga ting, utan att polis och domstol tilkallas. Det är så friheter fungerar. Men just för att vi inte ska överlämna til statens myndigheter att motverka obehagliga politiska utvecklingstendenser, krävs det en större insikt om att det råder politisk dragkamp om både nyhetsjournalistikens och debattens utgångspunkter, avvägningar och fokus. Friheten att slippa få sina åsikter lagförda av staten kan inte innebära någon skyldighet för andra att publicera, upprepa eller förstärka dessa åsikter. Tvärtom har vi som medvetna samhällsmedborgare ett, inte formellt, men reellt ansvar för att motverka etablering och spridning av hållningar och föreställningar som vi – baserat på historiska och sociala kunskaper – vet leder til minskad frihet och trygghet för vissa av oss. Det är i sådana processer som civiliserad samvaro i ett komplext samhälle _blir till_. Och detta är ett ansvar som särskilt åligger den som agerar utifrån en maktposition, inte minst inom massmedier. All nyhetsrapportering bygger på nyhetsvärdering. Debatt i medierna är alltid redigerad. Frågan är alltså inte om detta ska ske, utan hur. Besluten fattas kontinuerligt ändå. Att vara medveten om det är att bara ta sin samhälleliga position på större allvar. (Side 210-211.)

Dette er et ekko av en utblåsning Snorre Valen har om redaktører:

Det finnes – og settes – selvfølgelig grenser for ytringer hver eneste dag. Blant dem som mest aktivt setter grenser for andres ytringer – ja, faktisk på daglig basis! – finner vi noen av dem som med størst moralsk patos tar på seg rollen med å være dens ivrigste forkjempere:
Redaktørene.
Men det innebærer på ingen måte at ytringsfriheten er under press. (Utøyakortet, side 69.)

Ytringsfriheten beskytter deg fra forfølgelse og fra staten for meningene dine. At du ikke får kronikken din på trykk i landets største aviser er ikke en begrensning av din ytringsfrihet. At du får motbør når du stiller deg opp på torget og roper at alle innvandrere burde interneres er IKKE en begrensning av din ytringsfrihet. Du har lov til å si og mene akkurat hva du vil. Men om du har drittmeninger og sier dem offentlig har vi andre lov til å mene og si at du er en dritt. Det som virkelig truer ytringsfriheten i Norge i dag er at mennesker hetses og trues når de ytrer seg i en slik grad at bare de sterkeste orker å stå i det. DET er et problem. At jeg velger å snu ryggen til deg – eller gapskratte – når du sier noe hatefult eller idiotisk, det kalles konsekvenser.

Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle er en lesverdig bok, og for meg i alle fall ga den en nyttig innføring i høyrepopulismens historie på andre siden av grensen. Jeg skrev på Twitter mens jeg holdt på med boka at

«når jeg leser klarer jeg nesten ikke å legge den fra meg, men når jeg først har gjort det må jeg virkelig ta meg sammen for å plukke den opp igjen. Pleier å være sånn med bøker som er vonde og bra samtidig.»

Det fortsatte sånn til jeg var ferdig.

__________________________

* Jeg skal ikke skryte på meg noen særlig klarsynthet i saken, jeg var like bekymret for hva som ville skje med samfunnet vårt dersom det viste seg å være muslimer eller andre minoriteter som sto bak terrorangrepet som alle andre den kvelden. Men jeg hadde en stemme i hodet som sa: «men, men, men… hjemlig terror er mye mer sannsynlig» hver gang en såkalt ekspert ble intervjuet i media og spekulerte i hvilken fraksjon i Midt-Østen som hadde mest grunn til å hate Norge. Og jeg ble frustrert over at ikke en eneste journalist eller kommentator engang luftet muligheten for at det var høyreekstreme som sto bak (om noen gjorde det fikk jeg det ikke med meg, i så fall beklager jeg, selvsagt). Og æren for min frustrasjon, og anslag av klarsynthet, må jeg nesten gi til Gunnar Tjomlid som på bloggen sin Saksynt året før hadde publisert bloggposten «Fakta: Nesten ingen terrorister er muslimer«. Takk for den.

Utøyakortet – Snorre Valen

Mirthful Leave a comment

Som nevnt var det Snorre Valens Utøyakortet jeg egentlig var på jakt etter når jeg endte med å kjøpe (og lese) Tonje Brenna i sommer. Når jeg kom hjem fra ferieturen nordpå ventet Utøyakortet – signert eksemplar, til og med, fint skal det være – i bunken med post som naboen hadde tatt inn for oss. Jeg kunne ikke kaste meg over den med en gang, for biblioteket var ganske insisterende på at de ville ha igjen Ingen fred å finne, men så fort den var ferdiglest sto Valen for tur, og boka ble lest i løpet av en kveld (den er bare på ca 150 sider). Engasjerende, si.

Valen starter med å gjenfortelle egne minner fra 22. juli. Han var (selvsagt) ikke på Utøya. Feil parti (selv om SU skulle ha sin sommerleir der uka etter AUF – det ble det naturlig nok ikke noe av). Men ikke uventet hadde han venner som var der.

Men først og fremst tenkte jeg på alle de jeg kjente som kanskje var på Utøya.
Ida. Så jeg ringte Ida. Og hun tok telefonen.

Først var det helt stille.
Det er vanskelig å beskrive den stillheten på en måte som yter det som hendte rettferdighet, og som ikke fremstår som spekulativ. Men det var jo slik det var. Det var lyden av noe grusomt som bar gjennom telefonen. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg hørte, om det var små hikst, eller lyden av kropper som forsøkte å røre på seg så stille som mulig, eller jakka hun og ei annen jente gjemte seg under, eller rytmen i pusten hennes som rent instinktivt fikk meg til å forstå at noe var fryktelig galt.

«Hallo,» hvisket Ida, mens hun lå og gjemte seg bak en stein i den kalde vannkanten. «Snorre. Ring politiet.» Det er den eneste gangen jeg har hørt en sånn stemme. Jeg hørte at det var Ida, men bare så vidt. (Side 15-16.)

Men Valens bok handler ikke egentlig om 22. juli og det som skjedde den dagen. Den handler først og fremst om det offentlige ordskiftet i årene etter terrorhandlingen, og da særlig hvilke forutsetninger de overlevende fra Utøya har hatt for å delta i det offentlige ordskiftet.

22. juli ble ikke noe en generasjon AUF-ere hadde erfart, det ble noe som svekket dem. Gjorde dem triste, og annerledes, og utilregnelige. Noen vi kunne sympatisere med, men ikke slippe til rundt bordet, der vi voksne som fortsatt greide å tenke klart, ubesudlet av traumer og personlige erfaringer, hørte hjemme. Det er det «22. juli-kortet» og «Utøya-kortet» egentlig betyr: Du greier ikke tenke klart. Som om livet – og politikken – var en rettssak, og de som var merket av 22. juli var inhabile. Som om det å ha erfart høyreekstrem vold gjør en mindre skikket til å vurdere farene ved høyreekstrem vold. (Side 22.)

Jeg har sett det hevdet at vi ikke behandler andre grupper i samfunnet sånn, men jeg er ikke sikker på at det stemmer. Du blir fort anklaget for å «dra rasismekortet» dersom du som rasifisert person prøver å påpeke utslag av systemisk rasisme, du blir anklaget for å være «aktivist», «følelsesdrevet» og nærmest inhabil dersom du forsøker å påvirke majoritetssamfunnet til å respektere minoriteten du selv er del av, være det seg rase, funksjon, kjønnsidentitet eller seksualitet som er «under lupen». Uansett er det et ganske urimelig standpunkt å ta, at fordi du er direkte involvert i en sak er du mindre skikket til å diskutere den. Det er sånn vi ender med en gruppe priviligerte – om jeg tør å si det – hvite intellektuelle som «saklig» diskuterer rasisme, høyreekstreme strømminger eller barnefattigdom som om det hele var en dillemmaoppgave på ex.phil. og ikke noe som påvirker manges hverdag helt konkret og som i verste fall tar liv.

Valen peker også på det selvmotsigende i kritikken som kom mot de i AUF og Arbeiderpartiet som forsøkte å ta opp de politiske aspektene ved terrorangrepet ved å peke på at terroristen ikke var alene om sine holdninger og at fremtredende politikere på norsk høyreside hadde sagt – og fortsatt sier – ting som like gjerne kunne vært hentet fra terroristens «manifest». Eskil Pedersen, for eksempel, som forsøkte å få (formodentlig) anstendige folk til å anerkjenne at de har og å ta ytringsansvar fikk fort høre at det var urimelig å peke på en sammenheng mellom høyrepopulistiske ytringer og høyreekstreme handlinger, og ble anklaget for å ville begrense folks ytringsfrihet:

De som fra en rekke hold kritiserte Eskil Pedersen for å påpeke at det vitterlig er en sammenheng mellom ord og handling, advarte selv mot hvilke illiberale handlinger Eskil Pedersens ord kunne medføre. (Side 44.)

Utøyakortet er en politisk pamflett. Det er en høylytt støtte til de overlevende som ikke bare har blitt utsatt for noe vi andre har vanskelig for å forestille oss, men så i etterkant har blitt møtt med mistro og anklager om politisk spill. Det var kanskje på tide at noen utenfor AUF og Arbeiderpartiet tok så kraftig til orde. Jeg skulle ønske vi fikk flere stemmer som Valens, og gjerne noen som politisk tilhører den såkalte anstendige høyresiden. Boka er også et slags kamprop til oss alle om å heve våre stemmer i solidaritet med AUF og Arbeiderpartiet; ikke at vi skal være enige i alt politisk, vi kan selvsagt være ravende uenige om både det ene og det andre, men ikke om at høyreekstremisme må bekjempes. Det er ikke en kamp vi kan vinne, slapper vi av får trollene bare næring av sola. Det er en kamp vi må ta igjen og igjen. Hver gang noen hevder at noen av våre medmennesker er mindre verdt enn andre (oss selv) må vi være der og ta til motmæle. For hvis vi lar den typen tanker slå rot vil det før eller senere ende i vold.

Høyreekstremismens språk har en retning. Det leder et sted. Det åpner for ett steg, og så ett til. Vold er ikke en perversjon av høyreekstremismens budskap, men, om logikken får utspille seg langt nok, en naturlig konsekvens av det. Om verdenssynet ditt bygger på en opplevd krigstilstand, og om språket ditt bygger på det, og oppfordringene dine inneholder krigsretorikk, kan du ikke bli overrasket når «ensomme ulver» tar budskapet bokstavelig. (Side 88.)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Ingen fred å finne – 22. juli ti år etter – Stian Bromark

Mirthful 1 Comment

Jeg føler vel egentlig at jeg burde lest Stian Bromarks 22. juli-bøker i motsatt rekkefølge, men siden jeg hadde gjort dårlig (les: ingen) research var jeg ikke engang klar over at Selv om sola ikke skinner fra 2012 av samme forfatter eksisterte, det var fordi Ingen fred å finne er ny i år at jeg hadde den på radaren.

Bromark er journalist (blant annet) og i Selv om sola ikke skinner intervjuet han en rekke overlevende fra både Regjeringskvartalet og Utøya for å bygge opp en historie om 22. juli. I Ingen fred å finne får mange av de samme menneskene komme til orde på nytt, ti år etter, om oppfølgingen de har fått – eller ikke – om videre engasjement i politikk eller tilbaketrekking fra politikken, om senvirkninger og psykisk belastning etter terroren. I tillegg tar han for seg reaksjoner i samfunnet, forskning på ettervirkninger av terror og andre aspekter som påvirker hvordan det er å være en av de overlevende i dag.

Hvilken oppfølging de overlevende har fått har tilsynelatende til en stor grad vært avhengig hvor de kom fra. Noen har vært heldige, som Emma Martinović:

Vennesla er ikke en stor kommune. Emma Martinović var den eneste derfra som var på Utøya, så samtlige ressurser ble stilt til rådighet. Fastlegen strakk seg langt. Derfor var det også enkelt for Emma å oppsøke hjelp når problemene ble uoverkommelige. Fra hun tok den første telefonen, måtte hun ikke vente én dag engang før hun fikk en samtale med en psykolog på sykehuset. (Side 62.)

Andre har knapt fått en telefon uten at de har måttet initiere det selv. Mange har kviet seg for å be om hjelp «for det ville være å innrømme at terroristen Anders Behring Breivik fortsatt påførte dem skade» (side 116).

– Du er litt pariakaste om du har psykiske vansker. Men mennesket er robust. Bøy linjalen nesten til den brekker – vi mennesker har en tendens til å sprette tilbake igjen. Det gjør Utøya-ungdommen i stor grad også, ved å ta tiden til hjelp. Og i perioder blir de satt tilbake. På gruppenivå er det en andel som sliter betydelig. Prosessen handler om at du skal kunne ta fram et minne uten å bli syk av det. Det høres enkelt ut, men det er en lang og innviklet prosess, sier Grete Dyb.

I et slikt perspektiv blir det absurd at mange ble fortalt bare noen måneder etter 22. juli at det var på høy tid å legge opplevelsen bak seg. Flere foreldre har også fortalt forskere at deres barns lærere «formidlet en forventning om at traumereaksjonen var av midlertidig eller svært kortvarig karakter», noe som ble sagt til elevene samme høst. Det er blant årsakene til at hele 40 prosent av foreldrene i en undersøkelse fortalte at de hadde vært i konflikt med skolen. (Side 118.)

Det finnes lite forskning på de psykologiske effektene av terror. Før 22. juli var den beste kilden forskning på overlevende etter 9/11. Etter 22. juli har Norge finansiert fire runder med forskning i regi Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, men ikke uten kamp. Etter regjeringsskiftet i 2013 mente den nye regjeringen at tre runder fikk holde. Først i 2019 klarte støttegruppa etter 22. juli å presse gjennom en fjerde runde. Litt dumt, kanskje, at det skal gå så trått med finansieringen når Bromarks konklusjon er at:

Ved å gi forskningsmidler til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har vi fått i pose og sekk. Til å gjennomføre intervjuene har de rekruttert leger, psykologer, psykiatriske sykepleiere og noen med master i helse med klinisk erfaring. Eksperter som kan komme med råd og hjelpe folk videre om det trengs. Når studien gjennomføres, har de vakttelefoner som AUF-erne kan ringe til om de sliter. Og et akutt kriseteam, parat til å rykke ut. Flere jeg har snakket med, forteller at det er senteret som har kommet med de mest presise diagnosene og de mest konkrete rådene og guidet dem til tilbud de ikke ante eksisterte. Senteret har vært et sikkerhetsnett og avlastet det offentlige tilbudet. Det har vært der når samfunnet ikke var det. (Side 122-123.)

Noe annet som det er litt vanskelig å få grep om i etterkant er hvor ukjent mye av det høyreradikale tankegodset terroristen baserte sitt verdenssyn på var for majoriteten av befolkningen.

I dag, ti år etter, er det vanskelig å minnes når et 22. juli-tema gikk fra å være marginalt til å bli allment. I 2020 er det få som ikke kjenner til det mest vanlige høyreekstreme tankegodset, som for eksempel konspirasjonsteorier om hvordan muslimer i ledtog med vestlige regjeringer er i ferd med å overta Europa. Eurabia-teorien, som den gjerne kalles, er nå viet en egen plass i 22. juli-senteret. Men under rettssaken våren 2012 var det et sentralt tema hvorvidt Breivik var alene om sitt tankegods, eller om han hadde meningsfeller. Flere ekspertvitner var innkalt, deriblant islamkjenner Lars Gule, religionsprofessor Mattias Gardell, historiker Nikolai Brandal og terrorekspert Brynjar Lia – alle for å bekrefte at det var mange flere der ute som mente at muslimer var en trussel mot Europa. I dag ville dette neppe vært et diskusjonstema i retten. (Side 144.)

Faktisk var mye av grunnlaget for at den første rettspsykiatriske rapporten konkluderte med psykose at terroristens forestillinger virket så outrert på de to som skulle evaluere ham. Det er både forståelig – det er lett å avfeie en enkelt person som hevder at jorda er flat med at hen må lide av vrangforestillinger – men det er også litt rart at det ikke virker som om de tok seg bryet med å sjekke med noen som hadde kunnskap fra høyreradikale grupper.

Noe av det som går igjen i historiene jeg leser om tiden etter 22. juli er episoder som får meg til å gispe av de involvertes tankeløshet og manglende empati. At ungdommene som hadde blitt skutt mot på Utøya og sett kamerater dø var forventet å komme over det og fungere som normalt på skolen allerede samme høst er en sånn detalj. En annen historie fortelles av Gaute Børstad Skjervø:

Han var 16 år gammel, landets yngste AUF-fylkesleder og kunne hatt godt av litt alenetid til å bearbeide traumet og hvile i sorgen. I stedet fikk han viktige roller under minnestunder. Og han måtte stable laget på plass, slik at de kunne fortsette det politiske arbeidet. Heller ikke det var enkelt. Til den første helgesamlingen etter 22. juli dukket to politimenn opp uanmeldt. De stilte seg bakerst, sa ingenting og kikket på de rundt 100 ungdommene i lokalet.
– Jeg måtte ringe politiet og spørre dem om det var deres folk som var her. «Eh, vi er ikke helt sikre. La meg sjekke», fikk jeg til svar. Det tok ti minutter. Da jeg ba om legitimasjon, spurte de hvorfor jeg var så redd. Flere av de som var der, rømte fra stedet. Vi var pissredde, alle sammen, forteller AUF-eren. (Side 43.)

Det er så hjernedødt at jeg har lyst til å kjefte på noen. Som det var kom jeg med noen kraftuttrykk rettet mot boka, nok til at tenåringen reagerte og lurte på hva som var galt.

Jeg liker Bromarks måte å fortelle historien på. Det å få så mange forskjellige perspektiver presentert som en slags helhet er fint. Jeg merker at jeg sliter litt med å henge med på alle navnene, men det kommer vel delvis av at jeg er riktig så elendig til å huske navn. Jeg har vurdert, men ikke enda gjennomført, å lage meg et system for å notere alle enkeltpersonene jeg leser om i disse bøkene og notere hvem de er, hvor de opptrår, kort hva som skjedde med dem under terrorangrepet. Det hadde nok vært nyttig for min del, men jeg tror kanskje ikke det hadde forbedret leseopplevelsen så mye. Det viktige er mengden historier, ikke nødvendigvis hvem som forteller hver enkelt.

Nok en bok jeg kan anbefale.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek (men tror nok jeg skal kjøpe den også).

22. juli – og alle dagene etterpå – Tonje Brenna

Mirthful 2 Comments

Jeg tenkte jeg skulle være lur og bare ta med meg pocketbøker jeg selv eier på ferie, i stedet for innbundne bøker fra biblioteket. Men så kom Snorre Valens Utøyakortet ut og hver gang jeg var innom Twitter ble jeg påmint det. Vel, de har da bokhandler i distriktsnorge? Vi befant oss i Mosjøen, som faktisk har opptil flere bokhandlerkjeder representert, men ingen av dem hadde fått inn Utøyakortet ennå. «Den kommer til uka.» Det hjalp jo ikke meg noe. Men Tonje Brennas 22. juli – og alle dagene etterpå hadde de. Så da kjøpte jeg den, til tross for at et bibliotekseksemplar ventet på meg hjemme. Det hører med til historien at jeg, når jeg kom på å sjekke, oppdaget at jeg hadde forhåndsbestilt Valens bok, så det var egentlig like greit at de ikke hadde den inne, ellers hadde jeg endt med to (ikke første gangen det har skjedd).

Tonje Brenna var 23 år og generalsekretær i AUF i 2011. Utenom en kort introduksjon starter boka med Brennas øyenvitneskildring fra terrorangrepet. Hun forteller om usikkerheten, redselen til de som desperat forsøkte å gjemme seg, lukten av kruttrøyk som minnet om nyttårsaften, uvirkeligheten i opplevelsene og tankene om hva som lå bak angrepet. Sannsynligvis er landet i krig lander hun på som den mest sannsynlige forklaringen på bomben i Oslo og skytingen på øya. Fordi alt er uklart er det heller ikke sånn at når politiet endelig kommer er alt over:

Politiet roper at vi skal evakueres, at gjerningsmannen er pågrepet. Jeg tenker at å pågripe en gjerningsmann når det er krig og vi er invadert, må kunne kalles litt smått. De er politi og har pågrepet en politi som dreper oss, og nå skal vi tro at vi er trygge? Det gir ingen mening. (Side 63.)

Litt tidligere har Brenna fått en melding fra en leirdeltaker som spør om ikke ledelsen skal foreta seg noe, og tenkt at det er toppen av tillit at noen tror hun kan gjøre noe med det som skjer. Man kan le av det absurde i det midt oppe i alt det grusomme. Når Brenna kommer seg til landssiden og Sundvolden slår likevel lederen inn, og hun forsøker å melde seg til de ansvarlige for å hjelpe til med oversikt over deltagere. Men det er ingen overordnet ansvarlig på Sundvolden. Som Notaker dokumenterte i Arbeiderpartiet og 22. juli er det som finnes av organisasjon på stedet mer eller mindre spontant oppstått blant folk som slett ikke er trent til å håndtere katastrofer.

Jeg finner en høy mann i mørk uniform og refleksvest som står midt på gulvet i resepsjonen. Jeg tenker at han sikkert har ansvaret. Jeg vil hjelpe til, har lyst til å bidra i en kaotisk situasjon. Jeg tror jeg henger sammen og virker en stund til. Jeg presenterer meg og sier at jeg nok er den som kan bidra med oversikt over hvem som er på Utøya, og at jeg vet hvor de kan finne PC-en med deltakerlistene. Jeg tenker at jeg er den, akkurat nå, som har mest informasjon – om hvem som er på øya, om hvem de skal lete etter. Føler at jeg må få gi informasjonen videre, at det er livsviktig. Han sier at han ikke kan hjelpe meg. Jeg går videre og finner en annen person i uniform, gjentar budskapet og får samme beskjed. Frustrasjonen vokser over at ingen vil ha informasjonen jeg har. Til slutt kommer en ansatt ved Sundvolden Hotel og spør om jeg trenger hjelp. Han er den første som snakker til meg, og jeg får mest lyst til å krølle meg sammen og si at jeg bare vil sitte i sofaen litt og få igjen varmen. Samtidig er jeg helt sikker på at i det øyeblikket jeg slapper av eller kjenner etter, vil jeg knekke sammen. Jeg bestemmer meg for å fortsette oppdraget mitt og sier også til ham at jeg vet hvor PC-en befinner seg. Han registrerer navnet mitt og gir meg nøkkel til et rom jeg kan ha til i morgen. Så forteller han meg at det vil være en del klær i kjelleren hvis jeg trenger å skifte, før han setter meg i kontakt med en politibetjent som motvillig lytter til forklaringen min om PC-en med deltagerlistene. Jeg oppgir brukernavn og passord til PC-en og forklarer akkurat hvor de kan finne den.

AUF har også en digital oversikt over påmeldte til leiren, lagret i en database. Jeg får bruke en PC inne på det bitte lille kontoret til restaurantsjefen for å logge inn. Rommet jeg sitter i er knapt tre kvadratmeter stort, og sammen med meg står politibetjenten. Når jeg sitter i stolen og ser meg til siden, ser jeg rett i våpenet han har på hoften. Det er så ubehagelig at jeg spør pent om han kan ta et steg unna eller ta av seg våpenet. Det kan han ikke.

Jeg logger inn på systemet og får tak i listene. De er ikke fullstendige, men det er bedre enn ingenting. Jeg gir fra meg listene og spør om det er noe jeg kan hjelpe med. Han henviser til sykepleieren som svarer på telefonen som er opprettet for pårørende. Hun tar imot samtaler, skriver ned navn på ungdommene det er ringt inn spørsmål om. Jeg kjenner alle navnene. Jeg har sett mange av dem. Noen i live, mange døde. Enda flere skadet. Jeg går rundt og rundt på hotellet i det som kjennes som en evighet og leter etter navnene på sykepleierens liste. (Side 67-69.)

Brenna beskriver forvirringen som herjet også etter at terroristen var pågrepet. Hun får med seg at en politibetjent på nyhetene anslår at det er 13 døde på Utøya og blir sint, hun er overbevist om at det er langt flere, og det har hun jo dessverre rett i.

Hun forteller om hvor vanskelig det var å riste av seg følelsen av å være jaget i dagene og ukene etter terrorangrepet. Hun klarer ikke stå i kø for å signere kondolanseprotokollen, for hun er overbevist om at det vil komme et nytt angrep. Hun ser på alle som taler i forbindelse med rosetogene og venter at de hvert øyeblikk skal ramle om, skutt av en av terroristens meningsfeller. Men hun forteller også om å bli møtt med varme og omtenksomhet:

Noen dager etter 22. juli er jeg innom en sportsbutikk, jeg må ut og løpe for å føle at hode og kropp virker. Jeg peker på et par sko og sier at dem vil jeg gjerne ha i størrelse 38. Jeg svarer høflig at nei, jeg trenger ikke å prøve dem, når han som jobber der spør. Jeg har nettopp kjøpt like, og det er dem jeg skal ha. Hvorfor skal du ha dem da, hvis du nettopp har kjøpt dem? spør han. Fordi mine er på Utøya, og jeg ikke får lov til å hente dem, svarer jeg. Han gir meg skoene og sier at jeg må komme tilbake hvis jeg trenger noe annet, de har både treningstøy og drikkeflasker og hva enn jeg trenger for å få trent. Jeg skal ikke betale for noe av det. Han tar også en form for ansvar. Det samme gjør hun på en kosmetikkbutikk jeg er innom for å kjøpe sminke, fordi også den er på Utøya. Ta alt du vil ha, sier hun. Jeg kan godt sminke deg hvis du vil, følger hun opp. Bakeren baker kaker og deler ut, frisøren klipper hår gratis på dem som er berørt. (Side 89.)

Ukene etter terroren er vanskelige, men det er ikke lett når hverdagen, med valgkamp og forsøk på normalt politisk arbeid tar til heller. Det har vært enighet om å drive en nedtonet valgkamp, men akkurat hva det betyr var det kanskje ikke enighet om, og noen absurde situasjoner oppstår. Men mer enn det som kan tilskrives (velmente) misforståelser er andre halvdel av boka Brennas kampskrift for et oppgjør med høyreekstremismens mer allment aksepterte medløpere.

Jeg har egentlig store forventninger til norske politikere. Til at de står opp om morgenen med andre menneskers beste for øye. At vi alle strekker oss for å sørge for at demokratiet vårt virker og at flest mulig deltar ved valg. At målet er at folk har mat på bordet og at ungene våre vokser opp i trygghet. At det er vårt felles ansvar å ta ned konflikt og farer, og å sikre alle landets innbyggere trygge liv. I årene som har gått siden 2011, har jeg sluttet å ha denne forventningen til Fremskrittspartiet. Etter en lang rekke utspill om flyktninger, imamer og muslimer tenker jeg at de holder på med noe annet. Målet er konflikt, å sette grupper opp mot hverandre, å få oppmerksomhet og oppslutning gjennom å provosere. Helst gjennom å dyrke fremmedfrykten og å understreke at det finnes et oss og et dem. Deres politiske prosjekt er å stenge noen ute, for å få de som er inne til å føle seg bedre. (Side 153-154.)

Ikke er hun nådig mot Høyre, heller:

Det har vært hundrevis av anledninger, i løpet av de ti årene som har gått, for Høyre til å sette ned foten, til å stille seg ved siden av dem som ble rammet av terror og slå fast at arven etter 22. juli er en felles erkjennelse av at ord og handling følger hverandre. At det i lys av så alvorlig og omfattende vold er viktigere enn noen gang å si tydelig ifra om at å spille på disse kreftene er farlig og uakseptabelt. (Side 157.)

Brenna er ikke alene om å ha mistet tålmodigheten når det gjelder den såkalt anstendige høyresidens motvilje mot å ta avstand fra tankegodset som inspirerte Breivik til å målrettet skyte barn for å drepe. Tiårsmarkeringen har virket som en katalysator, og mange (eks-)AUF-ere har tatt til orde for at nok er nok. De har fått lite gehør hos de etablerte politikerne på høyresiden, men flere representanter for Unge Høyre har uttrykt støtte. Det gir vel et slags håp for fremtiden. Et kampskrift kan man vel kalle Utøyakortet også, det ble neste bok jeg leste, mer om den i et eget innlegg.

Brennas bok anbefales på det varmeste. Den er velskrevet (helst skulle jeg sitert hele boka) og sterk, og hun argumenterer godt for seg for hvorfor det er så viktig at vi ikke mister av syne det faktum at 22. juli var et målrettet politisk angrep og ikke en slags naturkatastrofe. Og angående det «kortet» skal Brenna få siste ord:

Det uttrykket er for meg et mysterium. Som om jeg på et eller annet vis har _valgt_ å være overlevende etter terror, for deretter å bruke det på en eller annen måte. Dersom det finnes et 22. juli-kort som kan brukes, betyr det at jeg enten må gi fra meg kortet, for så å uttale meg, eller holde kjeft. Men kortet – at jeg overlevde 22. juli – blir jeg jo ikke kvitt uansett. Så da står jeg igjen med det siste alternativet. Det har jeg gjort lenge nok. (Side 17.)

Boka har jeg altså kjøpt sjøl.

Arbeiderpartiet og 22. juli – Hallvard Notaker

Mirthful 1 Comment

Det har kommet mange bøker som handler helt eller delvis om terrorangrepet 22. juli 2011 i år, og for egen del vet jeg ikke om det er mengden bøker som dukket opp på radaren samtidig eller at ti år er gått, på godt og vondt (godt: Mer avstand = lettere å forholde seg teoretisk, vondt: Høyreekstremistene har ikke akkurat sprukket i sola), men jeg er inne i en «jeg må lese ALLE bøkene»-fase. Jeg begynte med Kamzy Gunaratnams Din kamp er min kamp i mai, og fortsatte med Hallvard Notakers Arbeiderpartiet og 22. juli kort tid etterpå. Flere har det blitt, og enda flere ligger på vent, men jeg skal forsøke å få skrevet om dem i den rekkefølgen jeg leste dem, delvis fordi det er interessant å se hvordan min lesing av én bok påvirkes av de bøkene jeg allerede har lest (jeg sier bøker, men jeg har også fortært både A-magasinet og Uke-Adressa sine 10-års-markeringsutgaver fra perm til perm, de kommer jeg neppe til å blogge om, men det er verdt å nevne).

Hallvard Notaker har hatt tilgang til Arbeiderpartiet og AUFs arkiver og folk og har produsert en grundig gjennomgang av hvordan partiet håndterte terrorangrepet både i tiden rett etterpå og i årene som har gått. Han synliggjør hvordan offeret måtte ta ansvaret, ikke bare fordi AP «tilfeldigvis» var i regjering på det tidspunktet, men fordi det ikke fantes noen dreiebok for hvordan alt det administrative som kommer i kjølvannet av et slikt angrep skulle håndteres, og av hvem. For eksempel: Hvem har egentlig ansvar for å finne ut hvem som var på Utøya og få tak i de pårørende, både til de drepte og til de overlevende? Ansvaret for oversikten over deltagere falt naturlig nok på AUF, men på et AUF i krise, der mange av de som kunne ha hatt en oversikt selv var rammet, og der det som fantes av dokumentasjon befant seg på Utøya fortsatt, et område sperret av av politiet.

Notaker tar også opp den unike, og delvis selvmotsigende, statusen Arbeiderpartiet har i Norge, som statsbærende parti. Allerede i introduksjonen skriver han:

Skillet mellom de to bygningene [Høyblokka og Folketeaterbygningen] er klarere i byrommet enn i tanken. Det finnes ikke noe klart svar i den norske selvforståelsen på hvor de to forlater hverandre, hvor Arbeiderpartiet stopper og staten fortsetter alene. Her ligger både en velsignelse for partiet som forvalter arven etter Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, og en forbannelse. For i Norge rammer raseri mot staten sjelden slik at Arbeiderpartiet går fri. Slik er det ikke like gjerne med de andre partiene. Arbeiderpartiet er annerledes, for det er alles og ikke alles på samme tid, slik Høyblokka er både Norge og Gerhardsen, evig tvetydig som symbol på staten og nasjonen den ene dagen og på ideologi som splitter, den andre. Arbeiderpartiet representerer den ene halvdelen av det politiske Norge i strid med den andre, samtidig som det er smeltet samen med selve staten. Det går ikke an, for ingen kan representere helheten og bare én halvdel samtidig, men slik er det likevel i historien om Arbeiderpartiet, 22. juli og alt som fulgte etter.

(Side 8.) Det er et tydelig ekko av det jeg tidligere siterte fra Kamzy Gunaratnams bok om hvorfor hun valgte Arbeiderpartiet:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

Ikke minst dokumenterer Notaker det dilemmaet partiet sto i over hvilken historie som skulle fortelles om angrepet. Var det først og fremst et angrep på oss alle, på demokratiet, en sorg hele befolkningen kunne inviteres inn i? Eller var det først og fremst et angrep på Arbeiderbevegelsen, en ekskluderende sorg, der noen ville føle seg utelatt og kanskje til og med havne i en slags fiende-rolle? Vi vet jo at Stoltenberg og AP valgte den forsonende og inkluderende linjen, men Notaker får godt fram de interne diskusjonene og også frustrasjonen som oppsto hos de som ønsket et tydeligere oppgjør med terroristens tankegods og de som i større eller mindre grad deler hans meninger. Jeg blir frustrert med dem, og føler for å rope fra hustakene. For selvsagt var ikke terroristen alene, selv om han var alene om selve angrepet. Han har meningsfeller og potensielle etterfølgere i fleng. Både her hjemme og i andre land. Vi har allerede sett det flere ganger, i New Zealand i 2019 og i Bærum samme år. Og i den norske høyreekstremismen står hatet mot Arbeiderpartiet sentralt.

Arbeiderpartiet stod midt i Breiviks forestillingsverden. Allerede i det første avhøret kvelden 22. juli på Utøya gjorde han det klart at han hadde ønsket å ramme både ungdommene i AUF og nasjonale politiske ledere i moderpartiet. Angrepet på Utøya var et «knivstikk rett i hjertet på Arbeiderpartiet», forklarte han. Arbeiderpartiet hadde «sveket landet og folket, og prisen for forræderi fikk de betale for i går», noterte politiet i et avhør neste dag. Allerede da han ble pågrepet, sa politifolkene som satte på ham håndjern at han forklarte at «målet var å ramme Arbeiderpartiet, som islamiserte Norge». Det særlige målet om å skade Arbeiderpartiet ble omtalt i mediene fra de første dagene etter angrepene, både av hans forsvarer og gjennom lekkasjer fra politiavhør. Offentligheten fikk også raskt vite at han hadde valgt seg fredag 22. juli fordi Gro Harlem Brundtland, året før omtalt som «landsmo(r)deren» i kommentarfeltet på nettstedet _document.no_, skulle til Utøya denne dagen. Forskerne har ikke tatt for seg Breiviks hat mot sosialdemokrater og sosialister som hovedsak, men forbindelsene mellom høyreekstremisme og oppfatningen av Arbeiderpartiet som konspiratorisk folkefiende er godt kjent. En forskningsrapport fra Politihøgskolen om høyreekstremisme i Norge fra 2018 sier: «I mange sammenhenger, enten hatpratet er rettet mot muslimer, jøder, pressen eller mer generelt mot myndighetene, blir Arbeiderpartiet utpekt som hovedaktør. Ja, for mange konspirasjonstroende ser partiet ut til nærmest å være synonymt med eliten og dermed ondskapen inkarnert.» Forskerne fører ideene tilbake til mellomkrigstiden og påstander om at Arbeiderpartiet skulle arbeide i skjul for en global maktovertakelse av jøder og bolsjeviker. Dette gjaldt uavhengig av partiprogrammets innhold, også etter at Arbeiderpartiet brøt med Den kommunistiske internasjonale og dermed Moskva i 1923: «Politikken inngår i virkeligheten i en ond og destruktiv plan for total samfunnsomveltning, hvor alle tradisjonelle verdier skal ødelegges.» I dag er «jødebolsjeviker» ofte erstattet med muslimer på toppen av konspirasjonsteorien, som ellers har holdt på mange av hovedtrekkene.

Mistroen mot Arbeiderpartiet finnes også i mindre ideologiske miljøer. Forfatteren og journalisten John Færseth skriver i sin bok om konspirasjonsteoretikere i Norge at «det eksisterer et nærmest morderisk hat mot AP hos en del nordmenn, som ikke kan sammenliknes med alminnelig politikerforakt eller motvilje mot et politisk parti man ikke kunne tenke seg å stemme på». I en slik verden er ofte AP ensbetydende med organisert landssvik og det norske demokratiet et skuespill. Respekten for institusjonene som holder det oppe, blir deretter.

(Side 114-115.) Dette er en virkelighetsoppfatning som er rimelig fjern for de fleste av oss, men det er essensielt at vi tar det inn over oss. Ida Jackson skriver om det i boka Morfar, Hitler og jeg (en strålende bok som jeg dessverre ikke har blogget om, men som jeg tror jeg blir nødt til å lese om igjen snart, sett i lys av alle 22. juli-bøkene) og 22. juli i år fortalte hun om det samme på Twitter i en tråd jeg anbefaler alle å lese:

Jeg anbefaler også helhjertet Arbeiderpartiet og 22. juli. Den er gjennomarbeidet og detaljrik og Notaker presenterer fakta på en nøktern og nærmest følelsesløs måte (som det sømmer seg en historiker). Der de andre bøkene jeg har lest så langt har en klar politisk slagside, er denne boka kanskje nettopp det vi trenger å kunne slå i bordet med når vi skal diskutere 22. juli med de som «ikke støtter Breiviks handlinger, men synes han har noen gode poenger». For diskutere, det må vi faktisk. Vi kan ikke la høyreekstreme meninger stå uimotsagt. I alle fall ikke om vi stiller oss bak «Aldri mer 22. juli».

Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp.