The Art of Travel is a pleasant little book. I’m not sure I got a lot wiser on the questions of how, why and where concerning travel, but I was entertained, reminded of a few books I’ve been meaning to read and became thoroughly travel-sick. Good thing we’re off to Copenhagen next week.
Dette er den første boken i en trilogi, som jeg nok tror jeg skal gi meg i kast med resten av etterhvert. Hillevi kommer som nyutdannet jordmor til et lite samfunn langt nord i Sverige og møter litt av hvert av både godt og ondt. En ganske fengende vev av historier om menneskelighet og feilbarighet på et svensk som er høyst levende – såpass at det til tider var vanskelig å forstå (men sånn er det når man ikke er er så vel bevandret i svenske dialekter – det var utfordrende heller enn plagsomt, og jeg vil absolutt anbefale å lese originalen heller enn å feige ut med en oversettelse til norsk…). Det jeg kanskje har å utsette er at fortellerteknikken er springene – historien fortelles fra utallige forskjellige synspunkter og av og til hopper Ekman videre før jeg føler at jeg har fått «nok» fra en person. Men det vil vel kanskje bedre seg når man har lest de to andre bøkene – det var en del tråder som ble hengende i løse luften ved slutten av Guds barmhärtighet, men det er jo naturlig i den første boken av en trilogi.
Endelig.
Jaja, så var det over for denne gang. Blir nok en stund til jeg leser krim igjen. Ikke fordi Harry Hole bøkene er dårlige, tvert imot. Fordi de er for bra, på en måte. Alt for spennende, eller engasjerende eller hva det nå er. Jeg er ikke så glad i å bli skremt, egentlig, så derfor burde jeg opplagt holde meg langt unna denne typen bøker. Vi får se hvor lenge jeg husker det denne gangen.
Nå begynner jeg å bli irritert. Det er ikke rettferdig å la sånne ting henge i flere bøker på rad. Noe av poenget med krim er at når saken er løst er saken løst. Løser tråder hører hjemme i det virkelige liv og har ingenting i en krimroman å gjøre.
Nå husker jeg hvorfor jeg ikke liker krim. Krimforfattere har en ekkel vane med å ta liv av folk, og av og til tar de liv av folk man liker. Fy, Nesbø, det var ikke snillt. Du må lære av Agata Christie, der er nesten alle mordofrene folk som uansett fortjente sin skjebne. Jeg skjønner jo at det blir mer engasjerende og slikt når kriminaliteten går ut over folk man har rukket å bli kjent med, men jeg liker det ikke.
Dessuten er krim alt for stressende. God krim, altså. Skummelt, mener jeg. Jeg tror slett ikke det er sunt. Vel, vel. Three down, two to go.
Tid for påske, tid for krim. Eller noe. I hvert fall er krim kjekt å lese på hytta, så jeg fant ut at jeg kanskje endelig skulle få kommet meg gjennom resten av Nesbø sine bøker om Harry Hole (jeg begynte jo litt i feil rekkefølge siden jeg leste Kakkerlakkene først, påsken for to år siden, var det vel). Flaggermusmannen er grei krim. Kanskje ikke den beste jeg har lest, men langt fra den verste heller. Harry Hole er akkurat passe sympatisk og usympatisk på samme tid og denne gangen gjettet jeg ikke løsningen før det var meningen at jeg skulle gjette den, noe som er helt greit for meg.
Well, what a bl***y waste of time. Whatever. In spite of the little voice that said «perhaps not? You know, really?» in the back of my head I thought I’d give the Snicket books a try. I have sort of been planning to since they first appeared, actually, just never quite managed to persuade myself that the tiny snippets laughingly called «books» were worth the pricetag. My better judgement must have been asleep when I finally forked out for A Series of Unfortunate Events: The Bad Beginning. It’s not so much not good as simply completely uninteresting. It’s a bit like Harry Potter at the Dursleys’. Except there’s no magic and that’s all there is. I mean, what makes the Harry at the Dursleys’ episodes interesting is the contrast with the rest of the book – here there is no «the rest». That’s all there is. Perhaps «the rest» turns up in later books? I have no idea. And I won’t be finding out, either, The Bad Beginning did not tempt me to continue reading.
And another thing, the narrator keeps explaining «difficult» words throughout. Not necessarily a bad thing, a few of the explanations brought me the closest to smiling that the text managed, but the «difficulty» wasn’t very consistent. At one point he explains «faked» with «feigned» – now it may be that native english speakers are more familiar with the latter than the former, but I doubt it – «fake» is, after all, a reasonably basic term. «Feign» seemd to me to be the term needing explanation (if any of them need it). At other points he fails to explain terms that I would have thought were beyond what you’d expect the core audience to understand readily. But it may just be me. English isn’t my native language, after all, and I expect words that seem obscure to me may be obvious to your average ten-year-old from Swindon.
En bok jeg plukket opp på bibliotekets utsalgsvogn fordi tittelen inneholdt ordet «bokorm». Jeg vet. Jeg er en enkel sjel. Av bokormens liv er en ganske fornøyelig samling barndomsminner fra et noe uvanlig hjem. Det var mindre snakk om bøker enn jeg hadde ventet, derfor var jeg vel en smule skuffet, men alt i alt en ganske behagelig leseropplevelse.
Da har jeg endelig fått lest Staalesens siste, og det passet jo bra med en krim sånn rundt påsketider. Hva kan man si om Ansikt til ansikt, annet enn at man som vanlig finner Staalesen i toppform, og at det at enkelte deler av historien fører til et visst fysisk ubehag hos leseren snarere er et kompliment enn noe annet? Lite.
Being in the habit of reading everything Alexander McCall Smith puts out, I naturally picked up The Girl who Married a Lion too. It’s a nice little collection of «folk-tales», and will find its rightful place on the shelves next to Asbjørnsen and moe and the brothers Grimm once we have bookshelves again.