When in doubt, reread. Which is what I’ve been doing. The awfulness of De fire og han som gjør galt verre meant I really needed to read something with more than a smattering of intelligence. So I did.
De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen – Hans Frederik Follestad
De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen av Hans Frederik Follestad var en fryktelig irriterende bok. Det som kanskje er mest irriterende er at den var akkurat engasjerende nok til at jeg tror jeg blir nødt til å lese resten av trilogien.
Og hva var det så som gjorde den så irriterende? Jo, for eksempel: Navn som høres ut som de stammer fra en vits jeg husker jeg synes var fryktelig morsom på barneskolen, den med «Hva heter den kinesiske kulturministeren?» «Syng Pen Sang» «Hva heter den kinesiske forsvarsministeren?» «Treng Mer Peng» osv. Våre helter (kremt, kremt) heter nemlig Bambo Fohrtwo, Hutte Meg Tu, Pepper Bihf og Salt Efhan, og han som gjør galt verre heter Jesper Schtadig. Som sagt. Morsomt på barneskolen, ikke fullt så underholdende nå.
Også irriterende, sitat fra bokens egenomtale:
Romanen byr på spenning og masse humor, og den er enestående i sitt slag av to årsaker: For det første er denne fantasy-romanens handling lagt til nåtid, for det andre er bokens helter svært utradisjonelle.
Den kan vel neppe Follestad lastes for, men personen som skrev det har lest fint lite Fantasy. Nåtid? Been there, done that. Helter som er svært motvillige, slett ikke spesiellt heltemodige eller beundringsverdige på det jevne og kastes inn i en verden de ikke har kontroll over og ikke helt forstår? Høres det vagt kjent ut for noen andre enn meg?
Men kanskje mest irriterende var to av romanens hoved-bi-personer, om man kan si det på den måten, den tyske Hellheimer som har latterlig mye penger og den russiske eks-militære major Aleksej. Begge snakker med aksent av verste ‘Allo, ‘allo natur. Tyskeren er en ting, han ble hovedsakelig bare litt slitsom å lese etterhvert – delvis fordi jeg ikke egentlig kan noe særlig tysk og derfor måtte konsentrere meg om å forstå noe særlig av det han sa. Russerens aksent, derimot, består for det meste av at han erstatter gramatiske endinger på norsk med «os» i annehvert ord og slenger på en «os» her og der hvor forfatteren ellers finner det for godt (ja, han sier faktisk «Jaos!» i stedet for ja ved minst ett tilfelle). Her er et lite eksempel på en rimelig typisk ordveksling dem to i mellom:
«Ah, men ich habe en til, Liebling, die grosse Überraschung av dem alle. Ich tror du kommer til å like den spesiellt godt, Line. (…) Men tilbake til zu Alfa 1 og 2, die sind meine private Soldaten, og uten å skryte; viel besser enn majorens menn. Ja, ich vil så langt gehen som å kalle dem eine vore den besten Soldaten in der Welt.»
«Hva?» utbrøt major Aleksej, og snudde seg bak mot Hellheimer med en oppgitt mine. (…) «Mine guttos ekstremt bra soldatos. Brododnja! Kallos minos guttos andre klassos soldatos!»
Og dette fortsetter altså side opp og side ned. Sukk og stønn.
Infantilt? Jepp.
Til pass for meg når jeg leser bøker beregnet på barn/ungdom, sier du? Tja, jeg trodde forsåvidt selv at De fire og han som gjør galt verre var en ungdomsbok – jeg fant den da også i ungdomsavdelingen på Trondheim folkebibliotek – de hyllene jeg ville frekventert rundt 13-14-årsalderen. Etter et første kapittel hovedsakelig bestående av vold og seksuelle hentydninger mer eller mindre skjult i underteksten begynte jeg derimot å lure – og bak på boka står det faktisk at hvis man liker Ringenes Herre og Harry Potter så kan dette være en bra bok for «voksne og ungdom over 16 år».
Jadda.
Frelseren
Endelig ble det mulig å få fatt i Frelseren til en nogenlunde ok pris, så endelig fikk jeg lest den. Fort gikk det også. Boka var veldig bra, men jeg kom jo selvsagt på hvorfor jeg ikke kan lese så mange realistiske krim-bøker på rad. Det er nemlig slik at i «snill krim» – Agata Christie for eksempel – er det som regel slik at de som blir drept «fortjener» det (i den grad det er mulig, selvsagt) og dersom morderen er sympatisk så løser det seg liksom ganske bra til slutt. Sånn er det ikke i virkeligheten, selvsagt. I virkeligheten er det til stadighet folk som blir drept som ikke har gjort noe som helst for å fortjene en vrikket fot en gang. Sånn er det gjerne også i realistisk krim – det er noe av det som gjør den realistisk. Og sånn er det i Nesbø, og jeg liker det virkelig ikke når «feil» mennesker dør. Ikke at jeg synes at han skulle begynne å skrive «snille» krimbøker, da ville ikke bøkene være på langt nær så gode, men jeg må altså prøve å huske at jeg ikke skal lese flere slike bøker på rad, for det har jeg ikke godt av.
Men en om gangen er helt fint, og Frelseren levde opp til forventningene. Kan anbefales på det varmeste – men begynn i andre enden dersom du ikke har lest noe Nesbø før.
Blue Shoes and Happiness
Oh joy, oh frabulous joy! A new No. 1 book! Amazingly enough I found it in one of the local bookshops before I even knew it was going to be out, and even more amazingly it was priced so reasonably that I didn’t have to wrestle with my conscience (who might otherwise have held the opinion that one could wait until end-June when we go to the land of hops and glory, i.e. the UK). Blue Shoes and Happiness continues in the same rather brilliant vein as the previous books, and only makes you wish it were longer.
Charlie and the Great Glass Elevator
Charlie and the Great Glass Elevator was also picked out of a box because the husband hadn’t read it. Well, now he has. And I’ve reread it. It’s pretty much as enjoyable now as it was way back when. Charlie and the Chocolate Factory is a strange book, but I think Charlie and the Great Glass Elevator is just that little bit stranger.
At the Tomb of the Inflatable Pig: Travels Through Paraguay – John Gimlette
At the Tomb of the Inflatable Pig: Travels Through Paraguay was an interesting read, in that it seems to deal pretty thoroughly with the recent history of Paraguay, a country I knew next to nothing about prior to reading this book. I am somewhat puzzled as to the title, as I never caught the reference, but it’s catchy – if not snappy – and so I suppose that’s reason enough to use it. This is not a travel book in the normal sense. True, John Gimlette travels around Paraguay, but nine tenths of the book is history of some sort. Not a bad thing, necessarily, but not quite what I expected. Still, an interesting read.
Inkheart – Cornelia Funke
Another bookcrossing goodie arrived in my mailbox this week, and caused another pause in the book I’m supposed to be reading. Inkheart by Cornelia Funke is pretty much just what a good book ought to be, it draws you in and keeps you interested enough to make putting it down difficult (towards the end, well nigh impossible). And, of course, it’s an adventure involving books and reading. Could it get any better?
Going Solo
I ended up rereading Going Solo because I had found it in a box (along with Waltzing through Flaws) and had given it to the husband with a «here you go, you need to read this» and he’d brought it to Vienna and was reading something else when I needed something to read and had put my own book (which I still haven’t finished) in the wrong bag. Uhm. Nice sentence, that.
Anyway. I’ve read Boy once, and as far as I can remember I found that pretty tedious. Going Solo, however, is charming and, amongst other things, leaves you wondering how on earth Hitler managed to get beaten by the allies, though I suppose someone in charge must have learned from their mistakes at some point after Dahl was invalided home. Or perhaps the allies were just more stubborn and won on the basis of sheer luck, which seems to be mainly what kept Dahl alive.
According to Queeney
According to Queeney by Beryl Bainbridge is another sales find (yay! booksales!), a fictionalised «biography» of Samuel Johnson’s last 20 years, especially focusing on his relationship with the Thrales, and his infatuation with Mrs Thrale. The writer of the amazon synopsis labours under the misapprehension that Queeney – daughter of Mr and Mrs Thrale – is the narrator of the book, which is blatant nonsense. The narration is certainly centered around her, as she is present at a majority of the events described, but it is in the third person and we also get insights into things she could not possibly have seen or known. However, each section of the book is prefaced, so to say, by a letter written by Queeney some years after Johnson’s death, in response to promptings by one of his biographers. From these we learn that her memories are not pleasant to her, and this colours our interpretation of the rest of the narrative.
I notice that the reviewers have found the book filled with «humour and wit» and such like, I can’t say I saw that, it certainly didn’t make me laugh out loud, though I did, perhaps, smile occasionally. In any case it is a fascinating portrait of a fascinating man (not the least fascinating thing about him being the influence he excerted over his friends and acquaintances).
Diplomatic Baggage: The Adventures of a Trailing Spouse
Diplomatic Baggage: The Adventures of a Trailing Spouse by Brigid Keenan was an impulse buy at a newsagent in town, and a pretty lucky one in one respect – Keenan’s husband «AW» gets posted to The Gambia in the late eighties, and since it’s hardly the country that pops up in books most often, it was a bit like an unexpected meeting with an old acquaintance*. The family arrives in the country just about a year after we left it, and the girls go to the same school my brother and I attended. That section alone made the book worth the price for me, but also the rest of the book is interesting and at times laugh-out-loud-funny, and Keenan manages to mix humour and seriousness in a way that makes the pages fly past.
————
* For those not in the know, my familiy spent a year in The Gambia in 1986/87.