Bøkenes ABC – M for Mumin

Mirthful 2 Comments

I dag har jeg gitt blod, og da får man jo en liten gave. Normalt kan man velge seg et Mumin-krus fra Arabia, men i dag hadde de ingen. Stor skuffelse. Det ble led-lommelykt i stedet, noe ungen sikkert setter pris på. Og så fikk jeg jo gjort dagens gode gjerning, så jeg kan jo ikke klage.

Vi har kommet til M i Lilla Os ABC:

Berätta om en bok där mat har stor betydelse.

Jeg kommer ikke på noen virkelig gode eksempler, men en bok, eller helst serie bøker, som har gjort meg nysgjerrig på det hovedpersonene spiser er Patrick O’Brians Aubrey/Maturin-serie (som jeg vel har nevnt en par millioner ganger før…), navn på matretter som «boiled baby» og «floating islands» er nok til å gjøre meg nysgjerrig, altså.

Vems memoarer skulle du helst av allt vilja läsa?

Jeg er ikke voldsomt glad i memoarer, men det finnes unntak. Noen av de beste jeg har lest har vært av journalister eller mediepersonligheter som jeg ikke i utgangspunktet viste noe særlig om. Derfor blir det litt vanskelig å peke på noen jeg vil lese… Skulle jeg drive med ønsketekning skulle jeg gjerne sett at noen på et loft fant Jane Austens memoarer bortgjemt, men jeg tror sjansen er svært liten. Men ellers, tja, Stephen Fry kunne vel skrevet en fornøyelig beretning om eget liv, skulle jeg tro.

Man Booker Prize for Fiction har delats ut till en författare inom det fd. brittiska samväldet sedan 1969. Här finns alla vinnarna. Här du någon favorit?

Oj. Jeg må med en liten smule skam innrømme at jeg kun har lest en: Paddy Clarke Ha Ha Ha av Roddy Doyle, og var vel ikke voldsomt begeistret for den. Den som står øverst på lese-listen av de andre er Ishiguro’s Remains of the Day. Jeg har riktignok sett filmen, noe som er litt ødeleggende for leseopplevelsen, men Never Let Me Go av samme forfatter var såpass fantastisk at hans andre bøker MÅ leses.

Jag söker också en bok om makt.

Jeg tror jeg skal trekke frem English Passengers. Den klarer å vise mange sider av kolonimakt, de aller, aller fleste av dem negative, men på en svært lesverdig og til tider morsom måte.

Norske helter – Vetle Lid Larsen

Mirthful 1 Comment

larsen

Jeg begynte, som nevnt, å høre Norske helter som lydbok på vei til jobb og oppdaget når jeg kom fram at spilleren hadde stått på random play (bare CD1, heldigvis). Det var en hyggelig oppdagelse, da jeg hadde ment historien var en del mer usammenhengende enn man kunne ønske (men ikke nok til at jeg hadde blitt skikkelig mistenksom, altså, mange forfattere velger jo usammenhengende fortellerstil med vilje).

På hjemveien fikk jeg satt den i gang i rett rekkefølge og nå ble alt så meget bedre. Faktisk så meget bedre at jeg noen dager senere, når jeg begynte å nærme meg slutten, var nødt til å høre en halvtime ekstra etter ankomst jobb fordi historien var på et punkt hvor jeg simpelthen ikke klarte å legge den fra meg.

En mann våkner på et rehabiliteringssykehus et sted i Norge etter en alvorlig bilulykke. En osp tok av for støtet når bilen hans skjente av veien, ellers hadde han vært død. Nå er han i stedet sengeliggende og med en hjerneskade, hvis omfang er uklart. Han blir fortalt at han er Frank Jørgensen, 37 år, selvstendig næringsdrivende i eksport/import. Litt etter litt kommer både førlighet og hukommelse tilbake.

Vetle Lid Larsen hadde selv vært innlagt for hodeskade før han skrev denne romanen, vi får håpe at mye allikevel er fri fantasi. Det avdekkes hemmeligheter og systemsvakheter innen både behandling, finansiering og forskning i boka, og enkelte ting er såpass skremmende og absurde at alt man kan gjøre er å le (men en liten stemme i bakhodet mitt lurer i hvert fall på om ikke slikt «lett» kunne skje i virkeligheten). Jeg skal ikke røpe for mye, siden noe av drivet i boka kommer av de gradvise avsløringene, men å si at jeg fikk assosiasjoner til Gjøkeredet må med.

Norske helter anbefales. Lydboka er glimrende lest av Mads Ousdal, og eksemplaret jeg hørte på er et bookcrossingeksemplar på leting etter nytt hjem, så om du er kjapp kan du overta det.

Tambar er et troll og Tambar og harepusene

Mirthful 2 Comments

tambar

Herlig ny serie fra Tor Åge Bringsværd.

Kort fortalt: Trollene har måtte late som de er mennesker for å overleve, men de har fortsatt hale og er mye sterkere enn menneskene. I den første boka, Tambar er et troll, blir vi introdusert for familien Dovre og fortalt litt bakgrunn. Tambar har fått streng beskjed fra mammaen sin om ikke å sloss med noen i barnehagen, for ikke å vise hvor sterk han er, men det er jo ikke så lett å la være når noen er slemme mot ham og venninnen. I bok nummer to, Tambar og harepusene, er familien på skogstur og Tambar treffer en harefamilie og hjelper dem å skremme bort en rev som har forsynt seg med et familiemedlem om dagen.

Noe av det jeg liker med bøkene er at selv om historiene er sjarmerende, nøler ikke Bringsværd med å introdusere brutale elementer, som at menneskene forsøkte å drepe alle troll de fant eller at harene blir spist av reven – og illustrasjonene følger opp med å være passe skumle.

Ungen på tre er også begeistret, og jeg har allerede overhørt hen gjenta replikker fra den første boka (selv om vi bare har rukket å lese den et par ganger).

Illustrajonene til Lisa Aisato er fantastiske, på et slikt nivå at dette er en bok jeg ville kjøpt selv hvis jeg ikke hadde barn.

I tillegg til å ha en fengende historie har serien en mer dyptgående tematikk som jeg ser for meg kan føre til mange nyttige samtaler etterhvert (foreløbig går nok mye av det ungen hus forbi), om fremmedfrykt, fellesskap og å få være seg selv.

Jeg lurer på når de neste bøkene i serien kommer, vi gleder oss allerede.

Bøkenes ABC – L for lei

Mirthful 3 Comments

Jeg er lei driftsproblemer. Men L kan selvsagt stå for mye annet, for eksempel Lilla O:

Jag älskar listor och har listat lästa böcker sedan 1999. Hur kommer du ihåg vilka böcker du läst? Skriver du listor?

Jeg skriver lister, men de blir som regel ganske ufullstendige. Jeg forsøker å holde oversikten over hva jeg har lest via denne bloggen, og har da også en huskeliste over ting jeg skal lese her. Dessuten har jeg en tag i delicious for boktips og en del bøker markert som «ønsker meg» på bokelskere.no. Og på bokelskere blir det en stadig mer oppdatert liste over alt jeg har lest også, selv om mye mangler.

Lyrik ligger mig också varmt om hjärtat. En genre som hemska svensklärare har förstört för allt för många. Vad är din relation till lyriken? Har du någon favoritpoet eller favoritdikt?

Jeg elsker lyrikk, men jeg leser alt for lite.

Ledamöterna i Svenska Akademien är aderton till antalet. Vem är din favorit bland nuvarande och gamla ledamöter? Har du någon du inte förstår dig på?

Oj, dette ble litt svensk… Hva er ledamöter? Wikipedia til unnsetning (hva gjorde vi før wikipedia?). Dette ble mest en påminnelse om hvor fryktelig lite svensk jeg egntlig har lest… Jeg har en bok av Pär Lagerkvist, teller det? Jeg har vel til og med lest litt i den, men jeg husker ikke hva den heter, så så veldig imponerende kan man ikke si innsatsen min er. Og Selma Lagerlöf står selvsagt på «skal leses» listen min, men jeg har bare så vidt bladd i det fine eksemplaret mitt av Nils Holgersson. Jeg skammer meg…

Sjung långsamhetens lov eller inte. Jag vill i alla fall att du ska berätta om en riktigt långsam bok som du läst.

Alexander McCall Smiths serie om Mma Ramotswe – The No 1 Ladies Detective Agency – fra Botswana er de tregeste page-turnerene jeg vet om. Til tross for at bøkene er spennende og jeg knapt klarer å legge dem fra føles tempoet som en båt som driver ned en lat elv. Et imponerende stykke fortellerkunst.

Det kommer forresten bloggposter om bøker jeg har lest snart, altså. Men jeg er midt i This Thing of Darkness og har ikke hatt så mye tid til å lese, så det tar litt tid. Ellers begynte jeg å høre på Norske helter på lydbok i går. Stor var lettelsen når jeg ankom jobb og oppdaget at jeg hadde hatt spilleren på random play, jeg syntes nemlig at historien var litt oppstykket og forvirrende. På hjemveien begynte jeg på nytt med alt i rett rekkefølge og da ble alt så meget bedre… Denne teknikken, De, den er ikke alltid like enkel.

Bøkenes ABC – K for kruttsterk

Mirthful 2 Comments

Denne uken har Lilla O kommet til bokstaven K. Og kruttsterk er det jeg skulle ønske kaffen på kontoret var. Desverre er den mer som kaffefarget oppvaskvann, så jeg ender med å drikke bøttevis i håp om at det skal kvele tørsten på ordentlig kaffe, noe det selvsagt ikke gjør. Men, over til ukens spørsmål:

Självklart måste det bli K som i kärlek idag. Berätta om ett kärlekspar i litteraturen som du tycker om.

Lord Peter og Harriet i Dorothy L. Sayers bøker er for meg det ultimate paret. De har respekt for hverandre og lytter til hverandre, samt at de har en svært så realistisk intern humor gående. I tillegg til at det er lassevis med kjemi mellom dem, selvsagt.

Krig är inte lika muntert, men jag vill ändå att du berättar om en bok som på något sätt handlar om krig.

Flere av de jeg kommer på først har jegn nevnt tidligere (A Town Like Alice, Small Wars Permitting), så kanskje jeg skal trekke fram en av mine trofaste favoritter: The Last Battle av C. S. Lewis. Det er boken som rent kronologisk avslutter historien om Narnia, og den siste striden er i aller høyeste grad en krig mellom godt og ondt. Fryktelig fascinerende.

Berätta om en bok där korrespondens via mail, brev, sms eller något annat spelar en stor roll.

84 Charing Cross Road. Ingen over, ingen ved siden. Det er den ultimate boken for bokelskere og har dessuten blitt til en aldeles utmerket film der de har fått til brevform på lerretet.

Vem är din favoritförfattare av kåserier och/eller krönikor?

Jeg liker flere av forfatterne som skriver jevnlig for A-magasinet: Elin Ørjaseter, Christine Koht og Vetle Lid Larsen, selv om jeg ikke alltid er enig i det de skriver er det som regel en fornøyelse å lese dem. Min mangeårige favoritt, India Knight, er tilbake hos The Times og kan leses online.

A different sort of catch-up post

Mirthful 1 Comment

I’m going to a bookcrossing meetup this afternoon, and have gathered a pile of books to bring, most of them bookcrossing copies that have been lying around for over a year without being read, and I feel it’s time to let them go. But then the odd one shows up that I have read, but that I have neither journaled nor blogged. Remiss of me. So here:

Terra Incognita by Sara Wheeler was sent to me as an rabck. I had it on my wishlist following a discussion in the forums about travelogues written by women. I actually read it when I said I would, that is following the reread of Aubrey/Maturin last winter, but I didn’t want to wild release it, and so it ended up on a pile of «need some effort on these» books and has been neglected ever since. The book is pretty good, and I did enjoy it, but it didn’t quite hit its mark with me. I think one reason is I simply don’t understand the obsessive fascination with Antarctica (or the poles) which Sara Wheeler certainly seems to share with a lot of people, and she doesn’t really help me understand it either. I’m not suggesting she should have explained better, as I’m pretty sure it’s not something one can explain, like a phobia, obsession is hardly rational, but I do wish she’d made me feel it. Without that the book is a bit too long, too dry, dare I say too cold? Still, worth reading. I’ll try to find someone who wants it this afternoon.

Alice by Lela Dowlings is a graphic rendition of Alice in Wonderland and is simply wonderful. I’m putting it on my «be on the lookout for» list, as I want this in my permanent collection, but this copy is travelling on.

Thirteen Orphans by Jane Lindskold is a competent fantasy, with clever use of Chinese cultural symbols and with the nicely executed «people with affinity with animals» theme that I’ve come to expect from Lindskold. First in a series, and I’ll be looking for the rest, but I don’t think I’ll reread, so I will register and bring it today.

Bøkenes ABC – J for jubel

Mirthful 2 Comments

Jeg jubler litt i dag for at omgangssjuken ser ut til å slippe taket – jeg har bare litt vondt i magen og matlysten er på vei tilbake. Det er i alle fall på tide med J-spørsmål i Lilla Os alfabet.

Jag tycker att det är svårt att läsa böcker skrivna i jag-form då det krävs en del av författaren för att det ska bli bra. Berätta om någon bok skriven i första person som du gillar eller inte gillar.

Jeg liker jeg-form, forsåvidt, men er enig at det er en krevende fortellerstil.

Berätta om en bok om eller av en journalist.

Small Wars Permitting av Christina Lamb var en av de beste bøkene jeg leste i fjor. Den anbefales!

Jante styr Sverige och jag vill att du berättar om en bok där jantelagen gäller.

Litt juks kanskje, men A Town Like Alice synes jeg er en bra bok om å trosse janteloven.

Vad jiddrar du om? Det hade jag en elev som brukade fråga när han tyckte att jag snackade obegripligheter eller ren skit. Berätta om en bok som du tycker är rent jidder.

Lessons from the Land of Pork Scratchings av Greg Gutfeld var for det meste vrøvl fra ende til annen, ispedd en mengde – og jeg mener en mengde – misogynistiske vitser som strakk seg fra de relativt uskyldige «alle kvinner liker å stå i kø fordi de kan benytte tiden til å sjekke hverandre ut» til de rent ut skremmende «hvorfor er jenter med rygsekk så attraktive? Jeg tror det er fordi at hvis de blir borte en uke er det ingen som etterlyser dem». Grøss og gru.

På vegne av venner – Kristopher Schau

Mirthful 2 Comments

skauPå vegne av venner fikk god omtale på Bokelskere.no, så jeg slengte den på ønskelisten, og så tilbød Tone meg å lese hennes eksemplar, og da var det jo bare å kaste seg over tilbudet.

Vinteren 2009 går Schau på kommunale begravelser i Oslo, begravelser som det av en eller annen grunn ikke er venner eller familie til å ta seg av og som derfor faller på kommunen. Av og til kommer det allikevel mange mennesker, da snur han og går. Av og til er han den eneste, utenom presten og begravelsesagenten. Ja en begravelse mangler sogar prest (med fornuftig grunn, det skal sies).

Jeg har hatt svært lite sans for Kristopher Schaus tidligere prosjekter, men akkurat dette tiltalte meg. Det er vel også av en helt annen karakter enn det han ellers er kjent for.

Han sier «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.» Og man får ett lite innblikk i hva det vil si at noen dør så ensomme at det ikke engang er noen til å komme i begravelsen. Dette er en bok det er vel verdt å investere noen timer (og det skal ikke så mange til, den er ikke akkurat tykk). Men på sett og vis føler jeg at det mangler noe. Kanskje var ikke Schau tjent med at jeg hadde en artikkel fra Magasinet friskt i minne. I går var det nemlig en artikkel i Magasinet om en mann som døde alene, som ble begravet av kommunen, uten sørgende. Men der journalisten graver – og graver – og faktisk finner noe. Nå mener jeg vel ikke at Schau skulle tatt på seg å være privatdetektiv for hver eneste avdøde han «møter», men den artikkelen gjorde allikevel at «bare» å møte i begravelsene virket litt, tja, som å si A uten å si B, kanskje? Men, som sagt, vel verdt tiden i alle fall.

Noe av det beste med boka er forresten omslaget. Jeg er helt forelsket i det og kunne godt ha rammet inn boka og hengt den på veggen hvis vi hadde hatt veggplass til sånt (det har vi ikke, det er bokhyller på veggene våre). Det hadde vel forresten funket fint, siden boka er såpass tynn.

Shantaram – Gregory David Roberts

Mirthful 1 Comment

«The International Bestseller», the front cover proclaims. That always makes me slightly wary. Well, Shantaram actually turned out to be the most fanatastic book. It’s certainly the best book I’ve read by an author new to me since Never Let Me Go. I know a few people have issues with the autobiographical aspect, especially as regards the criminal subject matter, but it didn’t bother me at all. I read it as fiction, and thus as truth. Not as in «this actually happened this way» truth – that would be non-fiction, but as in «this could happen in this way» truth, which is quite frequently much better at making you feel what you are reading (well, making me feel it, anyway).

Despite its 900-odd pages, reading Shantaram was in no way a chore. As far as life has recently allowed, I basically tore though it. Except when I got about 60 pages from the end and seriously considered putting it down and not finishing. Not because it was bad, mind you, but because it was so good I wanted to stay with the feeling of not having finished it for a while. In the end I decided I was being silly and finished, but it says something about how involved I got. I also wanted to start right back on page one when I finished the last page, which puts it up there with only ten or so other books.

One fundamentally annoying thing about my copy – which I borrowed from my dad, though he might not get it back… – is a quote from Time Out on the back which subs for a synopsis by the publishers. It includes the line: «Amazingly Roberts wrote Shantaram three times after prison guards trashed the first two versions.» It made me think he had to end up in prison towards the end of the book somehow. He doesn’t. I don’t know when those first two drafts were trashed, but it’s not part of the present version. A spoiler on the cover would be bad enough (actually, the rest of the quote contains several spoilers), but a false spoiler? Seriously bad form.

I have seen complaints that Roberts’ language varies from the divine to cliché. Well, I noticed the former but not the latter, so I’ll stick to praising his turn of phrase myself. My (dad’s) copy is currently littered with post it markers to mark outstanding passages, but the whole thing read beautifully to my ears. I’ll leave you with a quote, and an admonition: Go read the book!

Now you will see the really city. Usually, I am never taking the tourists to these places. They are not liking it, and I am not liking their not liking. Or maybe sometimes they are liking it too much, in these places, and I am liking that even less, isn’t it? You must have it a good heads, to like these things, and you must be having a good hearts, to not like them too much.

— Prabaker

Spring Flowers, Spring Frost – Ismail Kadare

Mirthful 1 Comment

I’m getting a bit ahead of myself, what with reading Kadare before February, but as I know I have a tendency to fall behind on challenges like these, I figured being ahead of the game for once wouldn’t hurt.

Spring Flowers, Spring Frost is a very strange book. As the back has a quote comparing Kadare to both Kafka and Gogol, I don’t suppose there was any reason to be surprised by this.

I do like some of the narrative devices Kadare uses. The counter-chapters are quite effective, and I laughed out loud (yes, literally) when, after a few counter-chapters I got to the heading «By way of a counter-chapter». The story is certainly disjointed, but that works quite well. I found the ending to be rather abrupt, but I’m not sure why I expected any neat tying up of strings, that’s hardly how the world works and it’s not as if «and they lived happily ever after» would be a satisfying end to this story in any sort of way.

All in all Kadare was an interesting aquaintance, and I think I’ll be reading more of his books. The experience certainly makes me look forward to the rest of this challenge.