Huset ved moskeen – Kader Abdolah

abdolahDet passet i grunnen utmerket å lese Kader Abdolahs Huset ved moskeen i mars, selv om den ikke var på Lyrans liste foregår den tross alt i rett område for jorden rundt-utfordringen.

Huset ved moskeen er en slags familiesaga, og handlingen foregår i Sandjãn i Iran. I åtte hundre år har familien bodd i huset ved moskeen, og en mann fra familien har vært moskeens imam. Ãqa Djãn er familiens overhode, og styrer huset i tillegg til å drive en blomstrende teppehandlerbedrift og være en av de sentrale mennene i basaren og i byen forøvrig. Historien i romanen følger husets beboere, både de «gode» og de «onde» gjennom årene rundt kulturrevolusjonen i Iran og Shaens fall.

Jeg lot meg rive med av historien. Dette er dessuten en bok å lære av, både om Irans historie, noe som er nyttig nok, men også om mellommenneskelige forhold, av det mer universelle slaget.

Anbefales!

Bøkenes ABC – R er for Ragnhild

Lilla O har kommet frem til «min» bokstav:

Har du läst någon bok som kretsar kring en rättegång?

Kafkas Prosessen handler jo om en slags rettergang, eller kanskje «urettergang», men jeg kan vel ikke skryte av å ha lest den siden jeg fortsatt bare har lest første halvpart to ganger (men to halve blir jo en hel?). Jeg er svært glad i filmer som har rettssaker som sentralt tema, så jeg skulle jo tro at bøker med slikt ville fenge også, men kommer ikke på så mange. Men, jo, en har jeg da lest, Jeffrey Archers A Prisoner of Birth, som er akkurat sånn «på kanten av setet» spennende som rettssalsdramaer skal være (selv om man jo vet at det går bra til slutt).

Har du någon romantisk favoritbok?

Å, ja, da. Mange. Jane Austen er vel på topp, men akkurat nå skal jeg nevne The Shell Seekers og September av Rosamunde Pilcher som ikke bare er romantiske i betydningen «jente finner gutt og forelsker seg», men i den mer generelle «se verden gjennom rosenrøde briller», og som anbefales som skikkelig feel-good litteratur.

Religion påverkar oss antingen vi är troende eller inte. Berätta om en bok där religionen har betydelse.

Siden Lilla O selv nevner Persepolis (som jeg nettopp har lest, men ikke skrevet om ennå) skal jeg heller trekke fram en gammel favoritt: The Chosen og The Promise av Chaim Potok, fantastiske bøker om å vokse opp med religion – i dette tilfellet jødedommen. Potok skriver bedre enn de fleste og selv om han holder seg mye til samme tema går jeg aldri lei, og variasjonen er likevel der. Jeg kunne like gjerne nevne The Book of Lights eller bøkene om Asher Lev. 

Slutligen vill jag att du berättar om en riktigt rolig bok!

Da får jeg vel trekke fram en av komediens store konger: P. G. Wodehouse, for eksempel Right Ho, Jeeves, som blandt annet innholder dette bildet som har festet seg uutviskelig på netthinnen min:

It isn’t often that Aunt Dahlia, lets her angry passions rise, but when she does, strong men climb trees and pull them up after them.

Wodehouse er i det hele tatt full av den typen karakteristikker som uavvergelig får meg til å humre høyt, også om jeg leser ute blant folk.

Persepolis – Marjane Satrapi

persepolisVi har kommet til Midtøsten i Lyrans jorden rundtutfordring og jeg valgte meg Persepolis, siden den tross alt har stått på «skal lese snart»-lista en stund.

Jeg tror jeg hadde litt for høye forventninger til denne, eller kanskje litt feil forventninger? Jeg er glad i grafiske romaner, så det burde ikke være formatet som hemmer meg, men jeg ble litt mindre engasjert i Satrapis historie enn jeg kunne ønsket. For all del, boka var opplysende, tegningene er til dels svært talende (om de sier mer enn tusen ord skal jeg ikke gi meg ut på en diskusjon om) og jeg fikk et nytt innblikk i det å vokse opp i Iran. Men… Nei, jeg vet ikke. Jeg ble liksom ikke helt fenget.

Bøkenes ABC – Q er for Mamma Mø

Ok, det er vel juks, men det får være. Vi er dypt inne i Mamma Mø og Kråka i heimen for tiden.

Det er i alle fall tid for Q i Lilla Os bokalfabet:

Qvinna i världen av Inger Frideborgsdotter handlar om sex kvinnor med olika levnadsöden i olika tider, på olika platser. Berätta om en annan bok som handlar om en kvinna i världen som du tycker är läsvärd!

Ja, skal vi se… Den første jeg kommer på er Tales of a Female Nomad av Rita Golden Gelman. Hun er virkelig «i verden», og boken er i høyeste grad verd å lese.

The queen and I är en fantastisk bok om hur kungafamiljen i Storbritannien får omvärdera sitt liv då landet blir republik. Boken är skriven av Adrian Moles morsa Sue Townsend. Berätta om en annan bok som handlar om en drottning!

Jeg synes The Queen and I hadde vært langt bedre uten det siste kapittelet (der dronningen våkner og oppdager at alt var en drøm), men nå var det altså en annen dronning vi var ute etter. Ikke en bok, men et eventyr: Snødronningen av H. C. Andersen er fantastisk, skummelt, grufult og rørende på en og samme tid. Faktisk tror jeg kanskje det er på tide å lese det igjen.

Qué? Berätta om en bok som du inte alls förstod dig på.

Slike bøker leser jeg sjelden helt ferdig, så det kan bli vanskelig, men det må da være noe jeg leste som pensum på universitetet som kunne klassifisere, i alle fall… Første gangen jeg leste Aristoteles’ Poetikken forsto jeg fint lite (noe karakteren jeg fikk på muntlig eksamen etter at jeg hadde fått spørsmål om nettopp Aristoteles’ teorier er et bevis på), men neste semester satt jeg meg ned og leste litt mer konsentrert og da ble alt så mye klarere. Ellers har jeg lest mange bøker som jeg ikke forsto hvorfor andre var så begeistret for og hvorfor de skulle fortjene klassikerstatus, selvsagt, men det blir vel noe litt annet.

Och till sist gör jag det lite lätt för mig och ber dig berätta om en författare eller bok på Q.

Det skulle vel la seg gjøre. Jeg tror jeg skal gjøre det litt enkelt for meg selv, jeg også, og nevne Q, mannen som Helene Hanff valgte som sin litterære guide. Hans egentlige navn var (Sir) Arthur Thomas Quiller-Couch, så man kan jo forstå at han valgte et noe enklere «pseudonym». Hans forelesninger om litteratur i bokform er lesverdige, men krever, som Helene Hanff oppdaget (les Q’s Legacy) et velassortert bibliotek (i egen stue, helst, om du liker å skrive i margen, noe både jeg og den godeste Helene gjør) om man ikke skal føle seg fortapt.

Juliet, Naked – Nick Hornby

julietI’ve seen Juliet, Naked hailed as «Nick Hornby back on form». I’m slightly puzzled as to what he’s supposed to be back from. The phrase suggests that he’s been churning out mediocre novels, which is hardly the case. «Nick Hornby back» would be more accurate, as his last novel for adults was A Long Way Down in 2005, but 2005 is hardly that long ago, and it’s not as if he’s been sitting around twiddling his thumbs in the meantime. I suppose it’s possible that whoever thought this was Hornby back on form has really only liked High Fidelity and has been waiting for a new Hornby-novel with music geekdom as a backdrop.

Whatever. Juliet, Naked is a Very, Very Good Book™. For the record, I also think High Fidelity, About a Boy, How to be Good and A Long Way Down are Very, Very Good Books™. For me, then, this is simply Nick Hornby doing brilliantly what he’s always done brilliantly (and what I hope he will keep doing brilliantly for a very long time).

Annie has spent the last 15 years with obsessive music fan Duncan. The object of Duncan’s obsession is the reclusive singer-songwriter Tucker Crowe. As the novel starts, Annie and Duncan are on a tour of the US visiting sites connected (sometimes tenously) with Crowe, and Annie is beginning to wonder if she has wasted the last 15 years and what to do about it. They return to the sleepy little English seaside town where they live and shortly after Duncan receives an early copy of Juliet, Naked, the first Tucker Crowe release in over a decade, which consists of early versions of the songs on his signature (and last) album Juliet. Annie and Duncan’s different reactions to the album are a major part of their breakup. Annie is annoyed by Duncan’s glowing review, posted on the fansite he runs, and writes her own, which Duncan grudgingly agrees to post. She receives a couple of emails as a reaction, one of which is signed Tucker Crowe.

On the other side of the Atlantic, the infamous Tucker Crowe has his own problems. He’s preparing for a visit from a daughter he’s never met, and coming to the realisation that his relationship to his youngest son’s mother is coming to an end.

I’m not quite sure how to describe Juliet, Naked. Words like «charming» and «fetching» come to mind, but they give the wrong impression to a certain extent, a little belittling, perhaps. The novel is serious enough, for all love, and deals quite effectively with themes of love and parenting, and fandom, too. «Intelligent, charming and laugh out loud funny» – how’s that? All I can say is I had a minor crisis the day I accidentally left the book at work with only 50 or so pages left to read.

Bøkenes ABC – P er for Pappa

Pappa har bursdag på fredag og jeg har ingen gode idéer til hva han kan få. Meeeen, vi finner vel på noe. Vi har i alle fall kommet til P i Lilla Os alfabet:

Pseudonymer används ibland av författare. Vad tycker du om det? Vilken pseudonym skulle du rekommendera oss att läsa?

Jeg har forståelse for at forfattere bruker pseudonymer i en del sammenhenger, men blir irritert dersom det gjøres et stort nummer av det – f.eks. rundt slike bøker som Primary Colors og Kongepudler. Før i tiden var det jo vanlig med mannsnavn eller kjønnsnøytrale navn som pseudonymer for kvinnelige forfattere, søstrene Bronte som ble til brødrene Bell, f.eks. Ikke er den praksisen helt borte nå heller, det er fortsatt ganske vanlig innenfor sci-fi og fantasy vet jeg. Andre forfattere velger å bruke pseudonym når de skal skrive i en annen genre enn de har gjort før. Noen ganger kan man vel mistenke at det har noe med oppfattelsen av seriøs vs. kiosklitteratur å gjøre, og da er kanskje ikke motivet det mest prisverdige, men jeg synes allikvel det kan være litt nyttig, da det gjør det lett for den potensielle leseren å skille mellom den ene og den andre typen bøker av en og samme forfatter.

Det finnes mange gode bøker utgitt under pseudonym, en jeg kan anbefale er Bernhard Borges De dødes tjern. Jeg er også stor fan av Robin Hobb, som også har gitt ut bøker under et annet pseudonym, Megan Lindholm. Om det står det ene eller det andre på boken er det ganske sikkert en bok verdt å lese.

Vem är din favoritpappa i litteraturens värld?

Tja. Den jeg leser oftest om for tiden er Barbapapa. Ellers har jeg stor sans for Mr. Bennet, selv om han nok ikke egentlig gjør alt som han burde i forhold til døtrene sine ender det jo godt til slutt – og han er i det minste i besittelse av god, gammeldags engelsk «wit».

Popularitet vs. kvalitet. Vad har du för åsikter om detta dilemma?

Det er vel ingen motsetning mellom de to, selv om jeg alltid blir litt skeptisk når en bok blir veldig populær. Det er mye av det som ligger på toppen av bestselgerlistene som jeg ikke har lyst til å lese, men på den annen side er det mye som det selges lite av som jeg heller ikke har lyst til å lese. Problemet når noe blir for populært er også at mine forventninger kan bli for høye i forhold til det boka klarer å innfri, slik at leseropplevelsen blir en skuffelse selv om boka egentlig er ganske bra – ganske, men ikke så fantastisk som alle skal ha det til.

Pocket eller inbunden?

Jeg samler på bøker av enkelte forfattere, og da skal det helst være innbundet og førsteutgave. Før ville jeg helst ha innbundet av alt annet også, men nå har jeg innsett at pocket tar mindre plass og er lettere å bære, så nå kjøper jeg ofte heller det (og av og til heller en innbundet, gjerne førsteutgave, i bruktbokhandel senere, om jeg finner ut at jeg vil ha boka på hylla til «evig tid»). Men det skal være ekte pocket, ikke bastarden kalt «trade paperback» som er minst like stor og tung som den innbundne utgaven og dessuten nesten like dyr.

Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar – Jo Nesbø

proktor1Jeg har selvsagt gått og siklet litt på Jo Nesbøs barnebøker siden de kom ut (figurativt, altså, bøker har jo slett ikke godt av fuktighet), men ikke kommet meg så langt som til å kjøpe dem. Jeg har vel tenkt at det er noen år til det er aktuellt å lese dem for ungen. Men så dukket de jo opp på Mammutsalget, og da var det jo ikke noe særlig å lure på.

Doktor Proktors prompepulver starter med at Lise kjeder seg fordi venninnen hennes har flyttet til Sarpsborg og de eneste andre barna i nabolaget Kanonveien er to bøllete gutter ved navn Trym og Truls, som er mer opptatt av å true og mobbe enn å leke. Så flytter det nye mennesker inn i det tomme huset, og yngstemann i familien viser seg å være på Lises alder. Han heter Bulle, har knallrødt hår og er veldig kortvokst. Bulle og Lise får kontakt med Doktor Proktor, som har bodd i Kanonveien lenge og som er en tilsynelatende mislykket oppfinner. Men nå har hann funnet opp et prompepulver, og moroa kan begynne.

Det er mye bra med Doktor Proktor-bøkene. Som hovedpersoner utfyller Lise og Bulle hverandre bra, Lise er typen som tenker før hun snakker, Bulle den mer spontane typen, men som regel lander han på beina. Doktoren selv er passe sprø og passe tilstede i forhold til at det ikke vil være ham lesergruppen først og fremst identifiserer seg med. Den underliggende tematikken handler om vennskap, annerledeshet og oppfinnsomhet. Stilen, særlig de heller absurde handlingselementene, minner mest av alt om Roald Dahl.

Selvsagt går alt bra til slutt, og de slemme får sin rettmessige straff, sterkt regulert av «poetic justice», også det et ekko av Dahls bøker.

proktor2I bok nummer to har Doktor Proktor reist til Paris for å forsøke å finne igjen sin tapte kjærlighet, en dame ved navn Juliette. Lise mottar et kryptisk postkort fra ham, og etterhvert blir det klart at Lise og Bulle er nødt til å reise til Paris for å redde doktoren, som tydeligvis har rotet seg bort ved hjelp av tittelens tidsbadekar.

Spenningsnivået er høyere her enn i den første boka, jeg ble faktisk sittende oppe lenge etter at jeg hadde planlagt å legge meg fordi jeg var «nødt til» å lese ferdig. Historien er forøvrig like innfløkt og oppfinnsom som i «prompeboka». Også her får de slemme sin straff og de snille sin belønning, men vi blir også introdusert for konseptet «slemming som gjør opp for seg», og jeg synes det er bra med litt gråsoner, også i barnebøker. Ikke alle kan leve lykkelig hele tiden.

Hvis jeg skulle ha en innvendig mot Proktor-bøkene er det at likhetene til Roald Dahls barnebøker nesten blir i meste laget for meg. Jeg tror ikke jeg hadde stusset dersom samme manus hadde blitt presentert for meg som noe noen hadde funnet på loftet hos Dahl-familien. Per Dybvigs illustrasjon hjelper ikke, heller, fordi de minner om Quentin Blakes, blandt annet i bruk av overdrevne kroppsfasonger og fysiske aspekter for å understreke et poeng. Helheten føles nesten som pastiche og jeg blir sittende og lure litt på hvor bevisst det egentlig er. Samtidig føles det litt feil å klage over likhetene. Illustrasjonsstilen er allikevel orginal, og illustrasjonene føles helt perfekte for boka. Og hva angår fortellingen er det unektelig sånn at det ikke finnes nok Roald Dahl-bøker i verden og at Dahl selv desverre ikke er i stand til å skrive fler, så hvorfor skulle jeg klage når Nesbø gjør en så utmerket jobb?

Nå ja. I det store og hele hadde jeg det svært så hyggelig med disse bøkene, og jeg ser fram til å kunne lese dem for ungen når hen blir et år eller tre eldre.

Bøkenes ABC – O for OL endelig over

Det er ikke så lett å være uinteressert i sport i OL-tider, men nå er det slutt for denne gang. Og Lilla O har kommet til O:

Ännu ett bokpris den här veckan, ett endast för kvinnor Orange Prize for Fiction som delats ut sedan 1996. Vet du något om priset? Har du läst böcker av någon pristagare? Är det bra med ett pris för kvinnliga författare?

Jeg har hørt om prisen, delvis fordi jeg tross alt har bodd i Storbritania, og der omtales det selvsagt i avisen (i tillegg har jeg studert kvinnelitteratur, og de foreleserne var nok mer enn gjennomsnittlig opptatt av denne prisen…). Jeg forstår forsåvidt intensjonen bak en «egen» pris for kvinnelige forfattere, men føler at det kanskje også er med på å marginalisere bøker skrevet av kvinner – som om de automatisk faller i en annen kategori enn bøker skrevet av menn, eller som om de ikke kan konkurrere på lik linje. Men som et middel for å fremheve gode kvinnelige forfattere er det selvsagt brukbart. Jeg har ikke lest noen av de tidligere vinnerene, men jeg har lest noen av de som dukker opp på kortlistene, blandt annet Zadie Smiths debutroman White Teeth (2000), som var meget god. Smith vant i 2006 med On Beauty, og den står på skulle-lest-lista mi.

Berätta om en bok som du tyckte mycket om, trots att du inte trodde att du skulle gilla den. En oväntad favorit alltså!

Tja. Det er sjelden jeg leser bøker jeg på forhånd ikke tror jeg kommer til å like, så jeg må visst tenke litt på den.

Jag är inget fan av Peter Harrysson, men tänker ändå sno ett av hans favorituttryck. Jag vill att du berättar om en bok som var olidligt spännande!

Jeg kan i hvert fall si at ventetiden mellom hver Harry Potter-bok var ulidelig. Det var hyggelig å lese hele serien i ett jafs her nylig og ha muligheten til å ta seg god tid fordi jeg allerede visste hvordan det kom til å slutte.

Och slutligen vill jag höra om en bok om ett mindre trevligt ämne. Har du läst någon bok om otrohet som du tycker är bra?

Det korte svaret er vel nei. Jeg har en tendens til å miste all sympati for folk som er involvert i utroskap (ikke de uskyldig skadelidende, selvsagt, men av en eller annen grunn pleier ikke de å være senter i bøker som har utroskap som tema), og da blir boka rett og slett ikke særlig interessant.

I can resist anything except temptation

Lørdag var vi en tur på Norli på Solsiden fordi gubben hadde et funnet igjen gavekort som han mente ungen kunne få kjøpe seg bøker for. Det var noen titler på tilbud fra eget lager der som vi plukket med oss. Og så forvirret gubben seg opp i engelsk pocket-avdelingen og fant en bok han hadde ventet på at skulle komme i pocket, og så fant jeg Juliet, Naked i ordentlig pocket, ikke sånn kjempesvær juksepocket, og, vel, vi brukte vel litt mer enn det gavekortet var på…

  • Mamma Mø har vårrengjøring – Jujja og Tomas Wieslander (lydbok) – 99,-
  • Gubben og Katten og hanespetaklet – Sven Nordqvist – 89,-
  • Blomsterfesten – Elsa Beskow – 89,-
  • Wrath of a Mad God – Raymond E. Feist (til gubben)
  • Juliet, Naked – Nick Hornby

Og i dag leste jeg i avisen at Ark hadde halv pris av Mammutpris. Hæ? Nå har de ikke gjort det på årevis og så gjør de det plutselig igjen sånn helt uten forvarsel? Vel, ok, heldigvis kunne jeg uten problemer snike meg litt tidlig fra jobb, så jeg fikk en tur innom både Ark på torget og Ark Brunhjørnet før det var tid for barnehagehenting. På førstnevnte traff jeg tydeligvis butikksjefen. De hadde nemlig bare halv pris-plakat på ett av bordene, så jeg måtte spørre om det gjaldt alle Mammutbøkene. «Ja, det var et godt spørsmål,» sier han. «Jeg lurte vel spesifikt på Bjørneboes samlede,» sier jeg. «Nja, de hadde jeg tenkt å holde på full pris litt lenger.» «OK, fair enough. Det er jo unektelig også en god pris. Den eneste grunnen til at jeg ikke har falt for fristelsen ennå er at vi strengt tatt ikke har plass…» «Så du er en fan?» spør han. «Tja, jeg har da i hvert fall likt det jeg har lest, og føler at jeg burde lest mer.» «Greit, du kan få dem til halv pris, siden du skal ha dem selv.» «Tusen takk!» Jeg var så nær å neie at jeg i grunn angrer på at jeg ikke gjorde det.

Sånne butikksjefer liker vi. Men kanskje ikke bokhyllene våre. Nå ja, da kan jeg i hvert fall få gitt meg i kast med Bestialitetens historie, som broren min har erklært seg sjokkert over at jeg ikke har lest.

Så med en tur innom Ark Brunhjørnet etterpå ble det i dag:

  • Jens Bjørneboes samlede, 13 bind – 345,-
  • Wandrups valg: Litteratur – Fredrik Wandrup – 69,50
  • Adoptert – Ane Ramm
  • Charlotte Isabel Hansen – Tore Renberg
  • Hodejegerne – Jo Nesbø
  • Kjell Otto og fyret – Bjørn Arild Ersland, ill. Annlaug Auestad – 49,50
  • Kenneth og dokkene – Pija Lindenbaum – 39,50
  • Svein og Rotta og verdensmesterskapet – Marit Nicholaysen – 74,50

Shades of Grey – Jasper Fforde

ffordeIn Shades of Grey, Fforde departs somewhat from his earlier novels. The number of literary references are significantly down (though not totally absent) and the plot is set firmly in the future. The setting is Britain, but not as we know it, I guess one would call it a post-apocalyptic fantasy. Swans have evolved into seriously dangerous animals, giraffes and other exotic animals roam the wilderness, but most importantly people have lost the ability to see the world in multicolour, and how much and which colours you can see determines absolutely your place in society, your career, your marriage prospects and even your life expectancy.

To say I enjoyed the book would be an understatement. There is something about the way Fforde’s brain works that is immensly appealing to me. Mostly it’s hard to put my finger on what exactly makes it so good, but to me this is the bees’ knees and the cat’s pyjamas. It’s interesting, actually, because I have been wondering whether the appeal of Fforde’s prose was mostly due to the literary geekyness, but this book proves otherwise (though I guess I’d have to admit to some pre-existing chromatic geekyness). Simple things like the naming (and the capitalization) of the «apocalypse» – it’s the Something that Happened – gives me the same sort of thrill I normally only get from Really Good Poetry.

In fact, the only downside I can see to Fforde as an author is that it takes way too long between each new book. But I guess you can’t really rush this calibre of quality.