Bokliste til Nordisk utfordring

På tide å kladde ned noen forfattere og titler som kandidater til en leseliste. Jeg skal forsøke å lese mest mulig i original, det bør gå fint for Danmark og Sverige, Finland og Island er det værre med (men jeg skulle ønske jeg kunne lese Islandsk…)

Norge:

  • Helene Uri (Jeg har i alle fall De beste blant oss stående på vent)

Danmark:

  • Carsten Jensen (Jeg tror jeg har Vi, de druknede)
  • Peter Høeg

Sverige:

  • Göran Tunström – Berömda män som varit i Sunne (den har jeg jo hatt lyst til å lese lenge)
  • Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger

Finland:

  • Sofi Oksanen
  • Arto Paasilinna – De hengte revenes skog (enkel avgjørelse her: Vi har boka i hylla)
  • Monika Fagerholm
  • Maria Turtschaninoff – Underfors
  • Pirjo Hassinen – Jordbær i november

Island:

  • Einar Már Gudmundsson – Har lest Riddara hringstigans (Ridderne av den runde trapp), som var veldig bra. Vil gjerne lese fler av ham. Tror jeg har Universets engler til på hyllen noe sted.

Åland:

  • Sanna Tahvanainen – Alltid skogen (originalt på svensk)

Grønland:

  • Ole Korneliussen – Saltstoden
  • Kristian Olsen aaju – Det Tatoverede Budskab (2010)

Færøyene:

  • Oddvør Johansen – Tider skal komme
  • William Heinesen
  • Tóruddur Poulsen (lyrikk)

Only Time Will Tell – Jeffrey Archer

archerArgh. I’ve done it again! And I can’t even blame anyone else this time, I mean the book clearly states «The Clifton Chronicles Volume 1». Why, why, why did I not take five seconds to check online and confirm that, yes, there will be a sequel, and no it’s not available yet (April next year, apparently). Then I could have put the book back on the shelf and found something else to read. Instead I read it. I even got so caught up in the story I read waaaaaaay past my bedtime (I would have finished it that night if the lass hadn’t woken up and demanded to sleep in our bed, so I had to turn off the lights to get her to sleep). And then, of course, as the amount of pages left in the book diminished while there was obviously quite a lot of story still to go, it dawned on me. But too late, alas.

So now I wait with bated breath for April.

Only Time Will Tell centers on Harry Clifton, who is born in 1920 into a working class family in Bristol. Harry’s father died when Harry was a baby, and no one wants to talk about him or his death. Harry is told he died in the war, which he soon figures out can’t be true. Harry is an exceptionally bright child, and luckily he also has the voice of an angel before his voice breaks, he is therefore able to attend a good school on a choral scholarship. Little by little Harry uncovers the truth about his background. This first volume takes us to the start of WW2.

Harry’s story encompasses some of my favourite Archer clichés (clichés are not all bad, you know), the poor boy making good, the hidden past needing uncovering, selfish «villains» from the upper class suffering from major entitlement issues, decent people from all classes standing by the hero through his struggles, and so on. It’s all familiar stuff, but it works beautifully, and Archer weaves the whole into a gripping story. I’ll have to wait for the sequel to see where it all goes, and to judge whether I’m happy with the whole, but so far it’s promising.

Read it. But don’t read it before the sequel(s) is out. In the meantime, if you’ve yet to read Archer, I’d recommend As the Crow Flies or Kane and Abel as good starting points.

Nordisk

Etter å ha lest på den ene bloggen etter den andre om bokmässan i Göteborg har jeg fått FRYKTELIG lyst til å reise dit neste år. Den fremstår som langt mer attraktiv enn noen av de norske alternativene. Nå vet jeg jo ikke hvor bra det vil passe med en tur til Göteborg i slutten av september neste år, men man kan jo i alle fall forberede seg på andre måter. Jeg leser alt for sjelden nordiske forfattere, så jeg hiver meg like gjerne på en utfordring. Thereses plan om en bok i måneden virker overkommelig, men jeg får vel bytte ut et tilfelle av Norge, Finland eller Danmark med Sverige, og siden litt svensk litteratur er en bra opptakt om jeg nå skulle få til å reise, satser jeg på følgende, tror jeg:

November: Finland
December: Island
Januari: Färöarna
Februari: Danmark
Mars: Norge
April: Åland
Maj: Finland
Juni: Island
Juli:  Grönland
Augusti: Danmark
September: Sverige

Titler og forfattere må jeg tenke litt på… Det bør vel helst være nyere bøker, føler jeg, siden det skal være messerelatert.

Tematrio: Utfordrende

tematrioDenne uken lurer Lyran på hva slags bøker som er utfordrende for oss å lese, hva tar oss ut av komfortsonen?

1. Trillere, spøkelseshistorier og en del krim: All form for litteratur som er ment å skremme leseren holder jeg meg for det meste unna. Det er ikke det at det er utfordrende å lese, som sådan, og noe av det liker jeg egentlig svært godt å lese, men jeg får mareritt. Skikkelig, skikkelig ekle mareritt som får meg til å føle meg fem år gammel igjen og ønske å få sove mellom mamma og pappa i dobbeltsenga. Sist jeg leste to Jo Nesbø-bøker på rad fikk jeg et sånt mareritt, så nå passer jeg på å bare lese en krimbok om gangen. Det har så langt gått bra.

2. Lyrikk: Det er ikke vanskelig å lese lyrikk, men jeg glemmer liksom at det går an.

3. Norsk samtidslitteratur: Jeg blir som regel skuffet, selv når det er prisvinnere vi snakker om. Det gjør terskelen for å plukke opp en bok så mye høyere, og viljen til å engasjere seg i den svakere (og er dermed en catch 22, engasjerer jeg meg ikke blir jo boka i hvert fall ikke bra).

Well said

Last year Shaun Tan won, which made me feel that the award was going to the best people. With a longlist of 184 people I feel less like I’m in competition for an award and more like I’ve been told I’m part of a club of people who’ve been doing the right thing.

Making fiction for children, making books for children, isn’t something you do for money. It’s something you do because what children read and learn and see and take in changes them and forms them, and they make the future. They make the world we’re going to wind up in, the world that will be here when we’re gone.

Neil Gaiman – on being on the longlist for the Astrid Lindgren Award longlist.

Aunt Julia and the Scriptwriter – Mario Vargas Llosa

llosa_aunt_juliaWell, I finished. Not in September, I grant you, but I hope I may be forgiven. I may also struggle with managing North America in October, I suspect, unless I locate my copy of To Kill a Mockingbird quite soon.

Now, then, what did I think about it?

To start off, it’s not the book’s fault that it’s taken me three weeks to finish. Neither is it the Kindle, though I had one occasion when I wanted to read where the battery was low and I had no charger, reading on the Kindle was mostly problem-free. I also loved the possibility of looking up words there and then, especially since Llosa (or, rather, Llosa’s translator) used a few words I didn’t understand. The slowness was an effect of the backlash I tend to get when I’ve been reading the Aubrey/Maturin series, since while rereading that I tend to spend all my so-called spare time reading, so when I finish I tend to read less for a couple of weeks (spending my time on the PC or even – gasp – watching television, instead).

Having said that, it did take a couple of chapters to get into Aunt Julia and the Scriptwriter, but once I did get into it, it seemed to flow by quite quickly.

The plot centers on Mario, an 18 year old aspiring writer who works at a radio station in Lima while studying law. Aunt Julia is a divorcee who comes to Lima to live with her sister (who is married to Mario’s uncle), and despite the age difference, the two fall for each other. Parallel to the love story runs the story of Pedro Camacho – the scriptwriter – who is hired by Mario’s employers to write the novelas (soap operas) that are broadcast by the station. The novel is autobiographical (something I’d partly guessed but which I only had confimed when I loked it up on Wikipedia just now).

I’m afraid I didn’t really engage in Mario, which automatically means I didn’t really engage in the novel as much as I would have liked. I didn’t really care, for example, how the love story would turn out. I didn’t really care whether he was going to become a writer, a lawyer, a radio news editor or a failure. I was much more interested in Pedro Camacho, at least as a phenomenon if not a person. Unfortunately that part of the story sort of petered out a bit and felt somewhat unfinished (though I am sure that is because I was interested in Pedro as an end in his own right, rather than as a means to educate Mario – which is how I feel Llosa meant him). On teh whole, therefore, though I liked the novel and feel like I should probably read more Llosa, I didn’t love it – not by a long stretch.

According to my father The Feast of the Goat is Llosa’s best novel (of the ones he’s read). I might try that next (especially because I can borrow it from him).

It’s Monday, what are you reading? #5

reading-on-monday

Books I read last week:

  • Aunt Julia and the Scriptwriter – Mario Vargas Llosa (Kindle)
  • Only Time Will Tell – Jeffrey Archer
  • Bak Mumme bor Moni – Gro Dahle

Books I reviewed last week:

  • M – Marzan og Opars juveler – Mads Eriksen
  • Bak Mumme bor Moni – Gro Dahle

Books I’m reading now:

  • A. A. Milne – Thomas Burnett Swann
  • The Inheritance – Robin Hobb (Kindle)
  • Bluestockings – Jane Robinson
  • The Whisky River – Robin Laing
  • Pride and Prejudice – Jane Austen (Kindle on the HTC)
  • Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. – Jo Nesbø

Books I’m planning on reading this week:

I still need to finish those I’m supposed to be reading… I’ve still got the following lined up after that:

  • Persuasion – Jane Austen (Kindle)
  • Adventures on the High Teas – Stuart Maconie

Smakebit på en søndag: Doktor Proktor og verdens undergang, kanskje

doktor_proktor

Dagens smakebit kommer fra Jo Nesbøs tredje bok om Doktor Proktor, Lise og Bulle, Doktor Proktor og verdens undergang, kanskje:

«Hva gjorde de andre, ‘a?»
«Vi rekker opp hånda når vi vil spørre om noe, Bulle!» sa frøken Strobe strengt.
«Ja, det gjør dere sannelig,» sa Bulle. «Men jeg kan ikke se at dere får noen bedre svar av den grunn.»

Dette er et sitat som gjør det klart at Bulle slekter på en viss svensk jente med rødt hår og fletter. Siden han også har rødt hår skulle det ikke forundre meg om han var direkte etterkommer.

Jeg irriterer meg forresten over at de har endret design på omslagene fra bok 1 og 2 til denne. Kan det være nødvendig?

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

Bak Mumme bor Moni – Gro Dahle

mumme_moniI dag har jeg lest Bak Mumme bor Moni for fireåringen. Vi lånte den på biblioteket forrige uke. Det var hen selv som valgte den, med ordene «Den hadde vi i den gamle» – hen snakker om barnehagen – «og jeg har savnet den sånn!»

Bak Mumme bor Moni er en billedbok med tekst av Gro Dahle og illustrasjoner av Svein Nyhus. Boka handler om Mumme, som er en snill og rolig liten gutt, men av og til kommer Moni, som rir på en svart hest med seksten ben eller kjører en lastebil med hundre svarte hjul. Og Moni er ikke snill og rolig, Moni er raseri og mørke.

Historien er en underfundig framstilling av raseriet som bor i oss alle, hvordan følelsene kan bli så sterke at de tar helt overhånd og føles som om et annet, separat vesen og av hvordan man kan lære å takle dem. Teksten er en fryd å lese høyt, poetisk, drivende og vakker, tross det tidvis svært sinte innholdet. Illustrasjonene kler teksten og understreker både hvordan Mumme og Moni er forskjellige og hvordan de likevel er den samme.

Flere bilder, og noen tanker om (selv)sensur i barnebøker kan du finne på Svein Nyhus sin blogg.

Boka er visst ikke i trykk lenger, men jeg skal nok se om vi ikke kan få tak i en brukt utgave, for dette er en bok jeg gjerne vil ha i hylla permanent.

Bokbloggsjerka: Titler

Denne helgens tema for bokbloggsjerkan er

Vilken bok har den mest fantastiska titeln enligt dig?

Det er forsåvidt et enkelt spørsmål, for jeg har enda ikke gått lei av Sarah Shankmans I Still Miss my Man, but my Aim is Getting Better.

Det har vært flere diskusjoner rundt om i det siste om hvorvidt omslaget på bøkene er viktig. Mitt synspunkt på den saken er at det har noe å si når jeg vandrer på måfå i bokhandelen, sjansen for at jeg plukker opp en bok med tiltalende forside er selvsagt størst. Men for meg vil jeg vel si at tittelen er enda viktigere. En tittel som gjør meg nysgjerrig er et stort pluss. Det er ikke sånn at jeg ikke vil lese en bok dersom tittelen er dårlig, men enkelte titler bare roper til meg fra hyllen, og i tilfellet Sarah Shankman MÅTTE jeg bare lese en bok med en så fantastisk tittel.

Og fordelen, selvsagt, med titler er at de også er synlige når bøkene står side om side på normal måte, ikke bare når de ligger til utstilling. En pen forside synes ikke når boka står i hylla hjemme, titlene, derimot lyser mot meg og gjør meg glad når jeg skummer dem i forbifarten.