Tematrio: Tegneserier

tematrioDenne uken ber Lyran oss: «Berätta om tre serier/grafiska noveller eller romaner som du gillar!»

Jeg leser jo faktisk endel tegneserier, i motsetning til en del av de andre bokbloggerne jeg leser, så det kan bli vanskelig å holde seg til tre… Nåja:

Asterix av Goscinny & Uderzo: Jeg elsker Asterix. Mamma og pappa hadde alle albumene (som var kommet ut på det tidspunktet) når jeg var liten, og det er faktisk et av mine første leseminner: Å sitte sammenkrøllet i sofaen på tv-stua og lese Asterix mens kameraten min Bjarte satt i lenestolen og leste Asterix han også. Når jeg etterhvert lærte engelsk fikk jeg gleden av å oppdage Asterix på nytt, for noe av sjarmen med serien er de utrolige ordspillene som foregår i teksten og de er naturlig nok helt annerledes på engelsk enn på norsk, det ble dermed nesten som å få et helt nytt, ulest sett med serier. Hadde jeg lært fransk skikkelig hadde Asterix vært noe av det jeg hadde gledet meg til å kunne lese.

Nemi av Lise Myhre: Jeg elsker Nemi. Og jeg har fulgt henne nesten helt fra begynnelsen (jeg tror bare det er det aller første albumet jeg ikke har). Nemi (og Cyan) er femåringen i meg, men av og til er hun den vise gamle konen som også bor i meg noe sted, så er hun 13-åringen i meg,  og av og til er hun også voksen og nesten middelaldrende, akkurat som jeg. Det finnes så mange fantastiske Nemi-striper at jeg kunne tapetsert leiligheten og fortsatt ikke fått plass til alle jeg gjerne skulle hatt på veggen. Når Karine Haaland i et intervju sa at hun selv lagde striper for voksne og at det bare var 13-åringer som leste Nemi ble jeg så sur at jeg nesten sluttet å lese Karine Haaland (men det blir jo for dumt, for stripene hennes er også herlige). For det første er det jo beviselig sludder, sånn som Nemi selger kan det umulig bare være barn som leser om henne og for det andre er mitt helt ærlige svar at i så fall vil jeg ikke være voksen. (Jeg er forresten ikke mer en 13 på en normal dag, uansett, så jeg vet ikke hva jeg klager over.)

ElfQuest av Wendy og Richard Pini: Jeg elsker ElfQuest også. Jeg lånte dem på biblioteket og leste dem om og om igjen. Når de begynte å komme ut på nytt på norsk for noen år siden kjøpte vi de første delene, men kom deretter på at vi kanskje heller burde kjøpe dem på engelsk. Som sagt så gjort, og nå står hele serien borte i hylla og lyser. Foruten å være en spennede og engasjerende historie tar ElfQuest også opp mange viktige tema rundt sameksistens og viktigheten av tradisjon sett opp mot nødvendigheten av å prøve å gjøre verden bedre. Anbefales på det varmeste, og kan, i følge Wikipedia, leses i sin helhet online.

Og der hadde jeg nevnt tre, gitt. Jeg kunne også nevnt: Calvin & Hobbes, Pondus, M, Corto Maltese, Lucky Luke, Sprint, Gammelpot, Yoko Tsuno, Larsons Far Side, Fables, Maus, Jan Lööf, Castle Waiting og så videre og så videre.

It’s Monday, what are you reading? #6

reading-on-mondayBooks I read last week:

  • De hengte revenes skog – Arto Paasilinna
  • Bluestockings – Jane Robinson

Books I reviewed last week:

  • Bluestockings – Jane Robinson
  • Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. – Jo Nesbø
  • Only Time Will Tell – Jeffrey Archer

Books I’m reading now:

  • A. A. Milne – Thomas Burnett Swann
  • The Inheritance – Robin Hobb (Kindle)
  • The Whisky River – Robin Laing
  • Pride and Prejudice – Jane Austen (Kindle on the HTC)
  • Hårfine floker! – Tania Kjeldset

Books I’m planning on reading this week:

  • The Reluctant Fundamentalist – Moshin Hamid

Smakebit på en søndag: Hårfine floker!

kjeldsetI dag har vi satt opp fire nye hyller av typen Bestå fra IKEA og begynt å sette bøker på plass i dem (du kan se Bestå på bildene i dette innlegget og de står mot veggen til høyre i det første bildet). De nederste hyllene befinner seg bak sofaen, så der havnet ungdomsbøkene og bøkene for litt eldre barn. Vi har mye bra! (Og skrekkelig mye rart.) Jeg fant en bok jeg har kjøpt på loppemarked som heter Hårfine floker! og er skrevet av Tania Kjeldset. Jeg kan ikke si at jeg har hørt og hverken boka eller forfatteren før, men ble nysgjerrig, så jeg begynte å lese den. Og her kommer dagens smakebit:

Enkelte dager er det helt grusomt å våkne og være ni år og hete Fanny. Jeg vet ikke hvorfor. Men noen morgener er bare VRANGE! Alt blir galt. Du vet det i det du drar opp øyelokkene og ser i taket. At det kommer til å bli en vemmelig dag!

Det er en følelse jeg kjenner igjen.

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

Forresten har vi når fyllt de nye bokhyllene omtrent halvveis og mistenker allerede at heller ikke nå har vi faktisk nok hyller. På den annen side har jeg fått plukket ut noen duplikater og noen vi aldri kommer til å lese (igjen) så det blir kanskje en liten gi-bort her snart.

Bokbloggsjerka: Guilty pleasures

Denne ukens spørsmål i Bokbloggsjerka er:

För någon vecka sedan skrev jag om Morgonpasset där de pratade om ”skämslitteratur”. Läser du böcker som du skäms över, kanske till och med så mycket att du känner dig tvingad att skyla över den bokens omslag med ett omslag från en annan bok? Eller har du böcker i din bokhylla som du egentligen inte vill att någon ska se?

Ikke egentlig. Eller kanskje jeg helst skulle si: Ikke nå lenger. Når jeg var tenåring og student leste jeg ganske anselige mengder med Harlequin-romaner. Det var et avbrekk fra mer ordentlig litteratur og fylte et behov jeg hadde den gangen. De ble alltid lest hjemme, og ja, jeg skammet meg nok litt over dem. Nå leser jeg ikke sånne bøker lenger, og det er i grunnen ikke noe annet jeg leser som jeg ikke vil lese på bussen, for eksempel. Det betyr ikke at jeg ikke av og til føler at jeg burde hatt et skilt der det står «Jeg leser Shakespeare og Tolstoy også» – det gjelder vel særlig når jeg leser bøker for barn i offentlighet – men det stopper meg ikke fra å lese, og til og med å le (eller grine) av, bøkene på buss, fly og tog. Jeg fikk forresten den første boka i en såkalt kioskromanserie gratis vedlagt et blad jeg abonnerer på nylig, jeg vurderer å lese den bare for å se hvordan slik litteratur fortoner seg for meg nå til dags. I så fall kommer jeg sikkert til å lese den på bussen. Folk får tro hva de vil.

HVAD FOLK MÅ TRO

Den frygt, som røver
manges ro:
problemet om,
hvad folk må tro?
er der kun eet
at svare til:
at folk må tro
hvad faen de vil.

(Piet Hein)

Bluestockings – Jane Robinson

bluestockingsBluestockings – The Remarkable Story of the First Women to Fight for an Education by Jane Robinson came home with me from one of my browsing trips in a proper bookshop (so, somewhere in Britain) and surfaced in the recent bout of putting books on shelves. And I’m sure glad it did.

As a female and a graduate I am profoundly grateful to the women who first breached the barricades of higher education a century and a half ago. And to those who, undaunted by jeers, ridicule, hostility and pig-headedness perservered so that I and my contemporaries could take it for granted that if we wanted to go to university our sex, at least, would not stop us.

Jane Robinson has assembled an impressive amount of personal anecdotes from interviews, letters and diaries and woven them in with officially recorded dates and facts to provide a consise and highly readable history of women’s entry into higher education.

«There is a wonderful exhilaration about getting a degree. It is something more than the degree itself. It feels like coming into an inheritance of tradition,» quotes Robinson from a female graduate of Manchester in 1926. And it does. At least it did for me, and reading this book made me relive my own years at university and, particularly, my own graduation from Manchester (did you hear me cry: «Oh, sister!»?) and to reflect.

Read this book, especially if you also happen to be female and a graduate. It would also be the perfect gift for any young woman of your acquaintance going away to university for the first time, as it is not only designed to give her a sense of history but also to instill love of learning for learning’s sake, and to remind her to enjoy herself.  No mean thing.

Jorden rundt: Afrika

Det ble dårlig med Nord-Amerika på meg, mest fordi jeg har To Kill a Mockingbird et eller annet sted, og hadde planer om å lese den, men jeg fant den ikke. Ellers var jeg jo så sen med septemberboka, at å tro jeg skulle rekke oktober kanskje var litt optimistisk.

Men Afrika i november kan jeg vel gå på med friskt mot, særlig siden jeg allerede er «ferdig med Finland» i den nordiske utfordringen (omtale følger). Jeg skal i alle fall se om jeg får tak i en eller fler av bøkene (de høres i grunn interessante ut alle sammen). Alle later til å være skrevet på engelsk orginalt, så da er det mulig jeg må bestille på nett (utvalget av engelske bøker i Trondheims bokhandler har ikke blitt bedre siden sist…).

Edit: Da ble det bestilling på Capris, gitt. Alle tre bøkene. Vi får se hva jeg rekker i løpet av november.

Another reading challenge

Bucket_ListThis time one that suits perfectly: The Bucket List Challenge, hosted by The Eclectic Bookshelf. Mostraum is doing it, too.

The rules are as follows:

1. Challenge starts on January 1, 2012 and goes until December 31, 2012.
2. You don’t need a blog to participate.
3. Create a “sign up” post and link to the linky int The Eclectic Bookshelf sign up post.
4. There are 4 levels to this challenge….
a. The Mini Cooper level – 4 “bucket” list books
b. The Mid-sized Sedan level – 8 “bucket” list books
c. The Pick Up level – 12 “bucket” list books
d. The Semi level – 13 or more “bucket” list books
NOTE:  Stipulation to the challenge.  If you originally decided to start small with the Mini Cooper level and decide to upgrade that is fine.  But once you decide to go big you can NOT downgrade.
5. Each month a review link will be posted.  Please feel free to link up your reviews where ever you happen to post them…your blog, goodreads, Amazon, Barnes and Noble, etc.

I’ll dip my toes with the Mini Cooper level for now, but I might decide to upgrade.

There should be enough books to pick from in Mnt TBR (I’ll update the page, though, I’ve added a few books to the piles at home since last time).

Smakebit på søndag: Bluestockings

bluestockings

This week, a taster from the book I started before the whole Aubrey/Maturin reread and which I’ve therefore had a looooong break in the middle of. Jane Robinson’s Bluestockings – The Remarkable Story of the First Women to Fight for an Education, page 156:

One tutor habitually damns with faint praise: ‘capable at times of work of good 2nd Class quality’; ‘exceedingly clever, but immature in mind’; ‘has worked steadily, but is much hampered by not knowing any grammar, French or English’ (and those were the subjects she was reading for her degree).

I’m rather enjoying the book, I’ll be back with a proper review once I’ve finished it.

More tasters – flere smakebiter – at Flukten fra virkeligheten.

Bokbloggsjerka: Skriver du?

Denne uken spør Annika:

Jag vet att alla som är med i jerkan älskar att läsa böcker men jag är nyfiken på om ni även skriver själva?

Det korte svaret er vel: Nei.

Jeg har selvsagt, som nesten alle lesere jeg vet om, en gang drømt om å skrive, og jeg skrev starten på en rekke bøker når jeg var tenåring. Men etterhvert har jeg vel innsett at skrivingen ikke egentlig ligger for meg. Kanskje skifter jeg mening igjen dersom jeg får en fantastisk idé, men akkurat nå føles det helt greit å være leser og ikke forfatter.

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. – Jo Nesbø

doktor_proktorDa har jeg fått lest oppfølgeren til Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar. Og sjarmerende lesning var det.

I Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. må våre helter – Lise, Bulle og Doktor Proktor – igjen trå til og redde seg selv, Norge og hele verden forsåvidt. Norges befolkning har blitt hypnotisert av noen vesener som er beskrevet i Dyr du skulle ønske ikke fantes, boken Bulles bestefar har skrevet, og det ser mørkt ut. Ved hjelp av noen nye allierte – noen av Bulle og Lises lærere, en mislykket hanggliderselger fra Sør-Trøndelag og en konge i eksil – rydder våre helter selvsagt opp.

Når jeg leste de to første bøkene var jeg litt kritisk til at de lignet stilen til Roald Dahl så ettertrykkelig. Det opplevde jeg ikke som et problem denne gangen. Som bemerket i forbindelse med smakebiten jeg serverte på søndag er slektskapet til en annen barnebokforfatter framtredende i denne boka, Bulle kunne helt klart vært Pippis barnebarn. At en person fra Di Derres repertoar – Madsen, korpsdirigenten med pilotsolbriller – også får en litt mer framtredende rolle hjelper på å gi persongalleriet mer spennvidde, og er forøvrig en herlig detalj og et nikk til voksne lesere. Likheten med Roald Dahls forfatterskap er tilstede fortsatt, men ispedd alle andre referanser er det ikke lenger forstyrrende.

Plottet er ubetalelig. Dyr du skulle ønske ikke fantes er skumle. Spenningskurven er akkurat slik den skal være. Vennskap er toppen. Annerledeshet er bra. Å redde verden er gøy og forsøket er verdt det selv hvis man skulle mislykkes, for livet er faktisk herlig. Og ikke minst, Bulle og Lise og Doktor Proktor er fortsatt verdens beste bestevenner.

I det hele tatt er dette en serie Nesbø fortjener vel så mye cred for som for Harry Hole. Skikkelig gode barnebøker er det relativt langt mellom. Dette er i alle fall årets første julegavetips fra meg.