Maria av Svaneberg er en serie utgitt av Norske Serier, og begynte i sommer en gang (bok to skulle være i salg mellom 8. august og 18. september, visstnok). Stemmer i natten er undertittelen på denne første boken i serien. Jeg fikk den gratis, som reklamebilag til Rom 1-2-3 (om ikke jeg husker feil), og fant ut at siden jeg ikke har lest noen sånn serie siden jeg leste første halvdel av Sagaen om Isfolket i tenårene så skulle jeg forsøke å lese den.
Utgangspunktet er ikke så verst interessant:
Maria er 19 år, yngre datter av en godseier i Vestfold i 1807. Hennes eldre søster skal snart gifte seg, Maria selv vil slett ikke giftes bort, selv om moren er svært oppsatt på at det er på tide. Moren er selvsagt også ganske oppsatt på at hun skal bli godt gift, det er ikke hvem som helst som kan melde seg som kandidat. Maria foretrekker å snike seg inn og høre på mennenes samtaler om politikk framfor å sitte sammen med damene og sladre, og hun er glad i å ri for seg selv, og sniker seg gjerne ut om natten for å gjøre nettopp det. Vil du vite mer om serien kan du lese om de fem bøkene som så langt er kommet ut på Norske Seriers nettside.
Maria er selvsagt en klisje, men hun er en ganske tiltalende klisje. Sett med moderne øyne er ikke akkurat prospektet å giftes bort til den mest imponerende – hva angår makt, posisjon og penger – frieren som melder seg for så å tilbringe resten av livet med å underholde konene til hans forretningsforbindelser i eviglange selskaper spesielt fristende. Så joda, jeg har full sympati for Maria. Men jeg blir også litt irritert på henne, for hun er mer vankelmodig enn man skulle kunne forvente i hennes situasjon. Et par forskjellige potensielle friere dukker opp i historien og hun er vekselsvis frastøtt og tiltrukket, frastøtt og tiltrukket. Det er nok meningen at vi skal få inntrykk av at hun er tiltrukket til «helten» mot sin vilje, en klassisk dameromangreie*, men det ødelegges både av at det altså gjelder fler enn en mann og av at det blir for mye av og på.
I tillegg lider boken tungt av at forfatteren ikke har tatt innover seg betydningen av «show, don’t tell» – eller «vis, ikke fortell», som man vel vil oversette det med. En del av dialogen er ganske stiv, så det er kanskje derfor det er så lite av den, men avsnitt som dette fungerer bare ikke:
(…) Maria merket til sin overraskelse at hun ikke ble like frustrert over de meningsløse samtalene som hun vanligvis ble. Det skyldtes i stor grad at det var Karl Lattmann som styrte konversasjonen, og at han hadde andre meninger og synspunkter enn Maria hadde trodd. Flere ganger registrerte hun at hans synspunkter tvert imot var avvikende fra dem hun var vant til å høre, og selv om det dreide seg om mindre, uviktige ting, ble hun litt nysgjerrig.
Noen av mennene argumenterte imot den nye prestens meninger, men på kløktig vis greide han å imøtegå kritikken uten å fornærme noen eller tape diskusjonen. Snart hadde forsamlingens innsigelser opphørt, og en lang stund var det kun Karl Lattmanns stemme som lød over den grønne gressletten.
(Side 170) Ok, så ville en referert dialog kanskje være å overdrive, men vær så snill: Gi oss i det minste ETT eksempel på disse meningene og synspunktene som er så avvikende. Og i tillegg: Han virker da ikke så veldig høflig, denne Lattmann, dersom han dominerer samtalen så mye som siste setning skulle tilsi. Og «gressletten»? Det er da en hage det er snakk om her, riktignok hagen til fogdens herregård (hadde fogder herregårder, forresten? Meget mulig hadde de det, altså, jeg vet ikke.), men likevel en hage.
Nåja. Historien var likevel fengende, og det tok ikke akkurat lang tid å lese ut boka, men jeg oppdaget jo noe som jeg kanskje burde ha forstått med en gang: Serier som dette er ikke som Sagaen om Isfolket der hver bok er en avsluttet historie (mer eller mindre, det er vel noen historier som strekker seg over flere bind). Her er det en hel serie om ei jente, da sier det seg selv at første bok ikke akkurat ender med at hun lever lykkelig alle sine dager. Jeg har kikket litt på nettsiden og det først i bok fem at hun og «helten» endelig får noe action (nudge, nudge, know what I mean), og da er de fortsatt ikke i nærheten av noe som ligner en forlovelse.
Og da slutter dette å være noe for meg. Jeg sluttet å se på tv-serier når Robert Downey Jr måtte skrives ut av Ally McBeal fordi jeg var lei av at det aldri kunne bli happy end på serier (altså, jeg forstår jo hvorfor: Hvor spennende er det å se sesong på sesong med par som «lever lykkelig alle sine dager»?). Jeg er ute etter quick fix når jeg ser chick flicks, og det samme når jeg leser chick lit, og det gjelder i større grad jo færre kvaliteter filmen eller boka har ellers. Dermed må vi nok fastslå at Norske Serier ikke har fått en ny kunde. Men det var kanskje ikke noe stort sjokk.
Men hadde jeg vært på en hytte der hele serien sto tilgjengelig i hylla og jeg hadde god tid til å lese skal du ikke se bort fra at jeg hadde pløyd gjennom hele serien. I hvert fall hadde jeg begynt på bok 2, for jeg var helt klar for det når jeg kom til slutten av bok 1.
_____________
* Jeg sa jeg ikke hadde lest serier, jeg har lest en hel haug med Harlequin og lignende romaner, mens jeg studerte litteratur var det en måte å koble av på, men jeg gikk til slutt lei, for en 10-12 år siden. Dessuten opptrer mange av klisjeene i «dameromaner» av kiosklitteraturtypen også i klassikerne – Bronte og Austen, f.eks., selv om de til en viss grad oppfant klisjeene.
